29. september 2007



Svein Haugen, Leikanger i Sogn


Svein Ellingsen Haugen (1848-1926) er en knivmaker på Vestlandet som jeg aldri har sett nevnt, men det har flere ganger stått bilder av knivene hans på trykk, med "knivmaker ukjent". Ivar Evjevollen har bilde av en slik kniv i Knivbladet 2002 nr 3, side 60.


For en del år siden var jeg i Sogndal og holdt kurs i forbindelse med jobben, og der fikk jeg vite hvem denne knivmakeren og smeden var.

Som vanlig passet jeg på å fortelle at jeg er interessert i kniver. Sånt fører sjelden til noe, men man vet jo aldri, og man håper at det kanskje kan komme en kniv ut av det. Dette var en vellykket gang. En av kursdeltakerne fortalte at oldefaren til mannen hennes hadde laget kniver. Flere i slekta hadde kniv fra ham, og hun skulle ta med en kniv neste dag.

Jeg hadde regnet med at det var en enkel brukskniv jeg skulle få se, og så kom det en kniv konstruert på en måte som jeg ikke har sett på noen andre norske kniver. Alltid morsomt å få identifisert en knivmaker man ikke kjente til fra før! Bladet var ustemplet, men kniver som disse er ikke til å ta feil av, selv om de skulle ha ustemplet blad.

Tidligere hadde jeg sett bare en løs slire, på et knivtreff der ingen kunne si hva dette var.

Senere har jeg sett to løse Haugen-slirer til, men ingen kniv før det en dag dukket opp på eBay et fint eksemplar med stemplet blad. I likhet med en mengde andre gamle norske kniver hadde den greid å komme seg til USA, i dette tilfellet fra Sogn og Fjordane til Portland, Oregon. Før den altså havnet hos meg. Det er denne det er bilder av her.




Svein Haugens bladstempel: S.HAUGEN











Knivene er enkle i formen. De er helt i metall, og uten gravering, bare med et lite blomsterstempel øverst på slira. Det som gjør dem til staskniver (selv om vi nok kan diskutere om de skal regnes som det), er at de er konstruert på en arbeidskrevende måte for å gi dem særpreg og få dem til å gnistre litt, og heve seg over hverdagen. De har opplagt vært dyrere enn ordinære arbeidskniver. Og ikke riktig det en ville velge til grovarbeid. Altså staskniver.

Alle jeg hittil har sett, har vært helt like, med unntak av litt variasjon i endekulene.

De er konstruert slik: Først har han laget skaft og slire helt i metall. Så har han snodd løvtynne, flate strimler av nysølv og messing rundt dem, og tinnloddet strimlene på plass, med stor presisjon.

Han har altså ikke flatbanket runde metalltråder, eller loddet tråder tett i tett og etterpå filt dem slett, slik jeg først trodde. Jeg vet ikke hvor disse strimlene kom fra, om han fikk dem som lange tråder eller om han hadde et verktøy for å klippe dem nøyaktig ut av plater. Jeg gjetter på det første.

Inni slira er det et løvtynt lærinnlegg.














Det hele er svært profesjonelt utført. Haugen har nok laget en del eksemplarer av denne knivmodellen sin.




Flølo-kniver

Om vi skulle sammenligne Svein Haugens kniver med andres, er det en annen knivmaker fra Vestlandet som kommer nærmest: Petter Flølo (1847-1927) fra Nordfjord. Bildet her viser de typiske knivene hans.

Flølo laget også knivene sine i metall. Han kledde dem ikke med metallstrimler, men med svart eller hvit hardgummi. Flølo-kniver har svenskeblad.

Noen ganger er de brune, men de brune var svarte i sin ungdom. Det ser vi av at noen har beholdt svartfargen i den delen av skaftet som går ned i slira, og som ikke har vært utsatt for lys. Fasongen er ikke ulik Haugens, bare se på overgangen mellom skaftdel og bladdel i slira.

I motsetning til Haugens kniver er Flølo-kniver ofte å se på knivtreff, selv om de siste av dem ble laget rundt 1910. Ikke så rart: Petter Flølo og sønnen Knut P. Flølo produserte dem i store mengder på sin hesteskofabrikk, der de hadde seks ansatte.

Du ser bilde av Petter Flølo her.



Hallingdal og Vestlandet


Anna og Svein Haugen og deres åtte barn. Bildet er tatt rundt 1910.






Svein Haugens vestlandske kniver kan kanskje også høre hjemme i en samling kniver fra Hallingdal, selv om knivene hans har svært lite til felles med Hallingdal-kniver.

Haugen ble født i Hol i Hallingdal. Som fjortenåring dro han til Hardanger som gjeter. Han lærte å smi av Olav Botnen (1831-1900) i Øystese, der han bodde en del år, og der kona kom fra.

Siden flyttet de tilbake til Hol, der de bodde fra 1873-1879. Holsboka 2, side 214 forteller at ljåene hans fra den tiden, kjent som Sveidn-ljåer, ble vel ansett.

I 1879 flyttet de til Leikanger i Sogn, der han ifølge folketellingen var smed, telefonoppsynsmann, og gårdbruker på gården Husebø. Og altså knivmaker.


27. september 2007


Kleppo-utstillingen på Dyrsku'n 2007


I husflidshallen stilte Vest-Telemark Museum ut sine kniver fra brødrene Bjørn Kleppo (1894-1975) og Olav Kleppo (1890-1965), pluss én fra bror Eivind Kleppo (1882-1948) som bare laget noen få. Kniver var også innlånt fra samlere.

En helt fabelaktig utstilling! Supre eksemplarer, fint presentert. Hadde utstillingen vært her i Trondheim, hadde jeg vært innom den hver dag. Men jeg var altså bare én dag på Dyrsku'n.

Selv har jeg bare noen få staskniver fra Telemark. Jeg har aldri hatt noen fra Bjørn Kleppo, og bare én fra Olav. Her ble jeg grundig minnet på at jeg så snart som mulig må få gjort noe med dette.

Kleppo har vært det store knivmakernavnet i år, etter at Vest-Telemark Museum publiserte Sigrunn Lie Brattekås' svært verdifulle bok Bjørn Kleppo - den moderne knivmakars far. Hvis du ennå ikke har kjøpt boka, kan du bestille den fra museet, her.

Der finner du også hennes bok om knivmakeren Gunnar Omdal (kr 190), og Arne T. Aabøs bok om smeden Steinar Aslakson Turtedalen (kr 250). Kleppo-boka koster kr 349. Pluss porto.


Et nytt syn på Kleppo

Boka og utstillingen har økt kunnskapen om Kleppo-kniver vesentlig. Eksperter på kniver fra Vest-Telemark har visst mye om disse knivene hele tiden, men for ganske kort tid siden var det nok blant knivfolk ellers en vanlig oppfatning at Kleppo-kniver var av to slag: de førkrigs med pautet slire, og de etterkrigs med skåret slire. Hadde du en av hver, hadde du Kleppo.

Når knivsamlere flest er blitt spurt hvilken knivmaker fra Telemark de har som sin favoritt, har Gunnar Omdal og Aasmund Hovden kommet høyere på lista. Det finnes så mange flere kniver fra Kleppo enn fra disse to, og de fleste av knivene hans som er i handelen, er ikke praktstykkene. I år har han kanskje fått et opprykk? Antagelig ikke. Hans store betydning tviler ingen på, og heller ikke på kvaliteten på hans beste kniver, men de to andre er vanskelig å passere. Men dette gjelder de Kleppo-knivene vi vanligvis ser. Med en av utstillingens absolutte toppkniver i hånden, må nok noen hver bli i tvil om rangeringen.

Ekspertene ville ikke vært seg selv lik om de hadde slått seg til ro med alt det som nå er funnet ut. Når en kniv ligger på bordet, er det selvfølgelig fremdeles rom for uenighet. Ellers hadde det ikke vært noe gøy.


Bilder

Bildene mine ble sørgelig uskarpe. Siden de samme knivene er i Kleppo-boka, ser du dem mye bedre der. Jeg hadde ikke med meg stativ, blits gikk dårlig, og jeg er alltid ustø på labben. Well. Jeg viser bildene likevel.

Da jeg var hjemme hos Ole Jacob Oxum i sommer, tok jeg ingen Kleppo-bilder. Dumt, men det var andre knivtyper jeg var kommet for å studere. Men vi har hatt diverse Kleppo-diskusjoner, og han har forklart meg diverse sammenhenger. Han har også fortalt en hel del etter avdøde Kleppo-ekspert Lars Tveito i Lårdal. Når jeg ser nærmere etter, står det meste av dette i boka. Tveito var i mange år den man spurte når man ville vite noe om kniver fra Vest-Telemark. Akkurat som vi nå spør Ole Jacob.

Da jeg rett etter Dyrsku'n besøkte Arne Aasmundsen, ble det heller ikke der noen Kleppo-bilder: Knivene hans var utlånt til denne utstillingen.


Kleppo i monter

Knivene lå i helt utmerkede montere med bra lys. De var, meget passende, lagt på brynesteiner fra Eidsborg (forsiktig, håper jeg!), og vist sammen med diverse andre Kleppo-ting. Akkurat som i boka. Ved siden av knivene lå det en nyttig lapp med "BK" eller "OK".

Jeg håper vi ser disse montrene igjen neste år, med en annen av Telemarks store knivmakere!
















Montrene var toveis, så man kunne se kniver fra begge kanter. På den andre siden sto det ofte en knivsamler. På bildet til venstre studerer Arne Emil Christensen en mini-kubbestol, og til høyre sjekker nok Per Gamborg-Nielsen at de utstilte eksemplarene ikke er bedre enn dem han har hjemme.


Representativt utvalg?

Når man skal vise en bestemt knivmaker eller en bestemt knivtype i bok eller utstilling, vil man jo gjerne ha med flest mulig eksempler på variasjonene i det som er laget, og mest mulig av det aller fineste. Så ligger knivene der ved siden av hverandre på bildene eller i monteren, som likeverdige. Det som da lett kan misforstås av en som ser dem, er hvilke som er vanlige og hvilke som er sjeldne. Et unikum ligger ved siden av en ordinær produksjonsmodell, og selv når dette er forklart, lurer jeg på om det blir oppfattet.

Bjørn Kleppo var en av våre virkelig produktive stasknivmakere. Han laget kniver i så mange år at det ikke var til å unngå at det underveis ble typer og variasjoner. Noen av disse er vanlige, og noen er uhyre sjeldne. Her kunne man se de fleste av dem. Men: De fleste av knivtypene i utstillingen er temmelig uoppnåelige for en samler, for det finnes nesten ingen eksemplarer av dem der ute.

En hovedtype som ofte blir avbildet, er førkrigskniver som den på dette bildet, med pautet slire, med maske i skaftenden, med utsøkt gravering, og med "BK" på bladet. Det er klart at disse toppknivene stadig blir trukket fram, fine som de er. En kniv helt som denne er nok kremen av hva det er realistisk for en samler å få tak i av Kleppo'er, siden det finnes en del av dem. Bortsett fra at det er sjelden å finne dem med stemplet blad.

At kniven er etterkrigs og med skåret lær, er ikke alene ensbetydende med at den er dårligere enn en pautet. De varierer fra utsøkte saker til de langt mer ordinære. Mange er laget i serie og solgt via gullsmed. Forskjellen er betydelig, i kvalitet, sjeldenhet og samleverdi. Forskjellen i pris bør være like stor, men på grunn av manglende kunnskaper hos kjøperne (men kanskje ikke hos selgerne?) er de ordinære ofte blitt solgt til priser som ligner litt vel mye på prisen på de mye bedre.

Om man spør noen kjente storsamlere, og får høre at jo da, de har da et pent eksemplar av kremknivene i samlingen, får man liksom bekreftet at det må finnes bra med disse knivene. Men disse samlerne har ofte brukt flere tiår på å sikre seg sitt toppeksemplar.

























Bjørn eller Olav?

Etterkrigsknivene med sølvstempel er normalt enkle å identifisere. Stort sølvstempel hos Bjørn, lite hos Olav. Førkrigsknivene er det verre med.

Bjørn og Olav laget kniver av samme type. Det ser ut til at ekspertene ikke kan skille pautingen i læret fra de to, og pautede slirer mangler vanligvis sølvstempel. Lærmønsteret ble tydeligvis trykket inn læret før pauting, og det er mulig at de to brukte de samme trykkplatene.

Men de kan vel skilles på graveringen?

Det er alminnelig enighet om at Bjørn var bedre til å gravere enn Olav. Dermed blir enhver kniv med super gravering automatisk klassifisert som en Bjørn. Kniver med lite sølvstempel er gjerne dårligere gravert enn dem med stort stempel, helt etter oppskriften. Likevel, for førkrigs kniver er det nok fare for at dette kan bli en selvforsterkende "sannhet"?

Vanligvis stemmer det nok. Men Ole Jacob fortalte hva Lars Tveito hadde sagt om dette. Tveito hadde sittet sammen med de to brødrene og sett dem i arbeid, og han hadde studert et stort antall av knivene deres. Han sa: Når Olav var på sitt beste, var han en like god gravør som Bjørn. Og i de tilfellene ville han ikke tatt på seg å si om kniven var fra den ene eller den andre. I Kleppo-boka er det til og med et eksempel på at Bjørn og Olav så på en slire og var usikre på hvem av dem det var som hadde laget den.

Sånt er ergerlig. Det hadde vært mye greiere for oss samlere nå etterpå, om vi raskt hadde kunnet skille førkrigsknivene på graveringen. Det vi sitter igjen med, er at en svært god gravering på en sånn kniv nesten sikkert er fra Bjørn, men den kan altså være fra Olav. En noe svakere førkrigs gravering er fra Olav. Og da må det jo bli noen tvilstilfeller?

Noen ganger er det tryggest å slå seg til ro med at kniven er en Kleppo-kniv, uten å gi den fornavn. Og så legge til noe om hva som er mest sannsynlig, om man vil. Man kan føle seg sikker selv, men det er neppe mulig å bringe videre til andre sikre tegn som kan bestemme fornavnet på de beste graveringene.

Bjørn og Olav samarbeidet ikke om knivene. De laget ikke deler for hverandre. Alt på hver kniv ble laget av samme mann. Det var da enda bra!


Bladene

I motsetning til hva man kunne tro: En kniv med Bjørn Kleppos "BK"-stempel på bladet er høyst uvanlig. Bladstempelet finnes neppe på noen av hans kniver med skåret slire, og er i lite mindretall også på dem med pautet slire.

De to (?) knivbladene som var synlige på denne utstillingen, var stemplet. Sånt kan lett føre til at mange tror at det er de stemplede Kleppo-bladene som er de vanlige.

Heller ikke Olav pleide å stemple bladet (med "OK").

Bladet i begges kniver kan også være fra Nils Lio. Et løst Lio-blad kan skilles fra et Kleppo-blad på smelloppen, men ikke alltid når det sitter i en ferdig staskniv. På Elverum var én ekspert sikker på at bladet var fra Lio, og en annen like sikker på at det var fra Kleppo.

I en brukskniv blir det sjelden gjort større forandringer på bladet, for eksempel blir gjerne ikke smelloppen endret. I en staskniv er dette annerledes. En stasknivmaker justerer kanskje formen og tilpasser smelloppen til holken. Da blir det verre å si hvem det er som har smidd et usignert blad. Og igjen Lars Tveito: Han sa at han ofte ikke kunne si om bladet var fra Kleppo eller Lio.

Et tips er at sveisefeil forekommer vesentlig sjeldnere hos Lio.


Verdien

Bjørn laget langt flere kniver enn Olav. Det gir kanskje Olavs kniver et lite ekstrapoeng for sjeldenhet? Og til gjengjeld Bjørns kniver et ekstrapoeng fordi han er mer berømt? Det var jo Bjørn som utviklet modellen, og det er han som er hovedpersonen i Kleppo-historien. Men det er neppe sånn det regnes. Det er kniven selv som avgjør hvor mye den er verdt. Et utsøkt eksemplar er et utsøkt eksemplar enten det er fra den ene eller den andre.

Her er noen kniver med utskårne geitehornslirer. Helt topp, samme hvordan man regner, selv om graveringen nok er grunnere og ikke riktig på høyden med de beste førkrigsknivene. Men de sitter fast på Vest-Telemark Museum, og det er knapt nok noen ute blant samlere. Hvis en sånn skulle dukke opp, blir den ikke billig. Geitehornknivene i monteren er de urørte eksemplarene som Eivind Tveiten kjøpte rett fra knivmakerne og siden plasserte på Vest-Telemark Museum.


Knut Moland og Øystein Køhn har i sin bok Norske kniver fra 1997 våget seg på å sette opp forslag til priser på en del norske kniver, blant annet Kleppos:

  • Bjørn Kleppos kniver med gullholker: kr 30.000-50.000.
  • Bjørns spesielt påkostede kniver: kr 20.000-30.000.
  • Vanlige staskniver fra Bjørn og Olav: kr 10.000-20.000.
Jeg våger meg ikke ut på å sammenligne disse prisene med det som nå blir betalt. Om de kanskje virket høye i 1997, gjør de det ikke nå. Det er vel her som på andre samleområder, at de dyreste er blitt dyrere og de billigste i beste fall har holdt prisen. En nyere Magne Groven eller Torgeir Omsberg koster mer enn en eldre, men ordinær Kleppo.

Om en pris virker høy eller lav, kommer jo også an på om man er kjøper eller selger!

Av og til har jeg fått tilbud om å kjøpe et ordinært eksemplar til en pris i toppklassen. Hvorfor opplever jeg så sjelden det motsatte?


Gullholker. Det er ikke mange norske kniver som betales bedre enn disse. Selv dåner jeg ikke av gull i en kniv, og verdsetter en super gravering høyere enn materialet den er utført i. Bare misunnelig?

Super skjæring i geitehorn er alltid stor stas.




Den moderne knivmakers far

Det er litt gøy å se Bjørn Kleppo omtalt som den moderne knivmakers far. Da spørs det jammen når man regner at noe er moderne. For oss nå er vel disse knivene nettopp det store motstykket til en moderne kniv.

Kleppo var i sin tid en hovedperson i omformingen av den tradisjonelle telemarkskniven, og det er for en stor del hans knivtype som fremdeles blir laget av våre dagers stasknivmakere. Men med utviklingen mot den moderne kniven tenker vi vel heller på den moderniseringen som skjedde mot slutten av forrige århundre enn den på begynnelsen av det?

Bjørn Kleppo var altså den moderne telemarksstasknivmakers far. Men - selvfølgelig - det er jo ikke andre kniver enn staskniven fra Telemark vi mener når vi nevner ordet kniv, ikke sant?


Dyrsku'n 2007


Jeg fikk med meg bare lørdagen på Dyrsku'n i år. Masse knivfolk og kniver, og pent vær. Supert. Men Dyrsku'n er jo den helt store greia, og bare én dag er håpløst kort tid. Bare den nydelige utstillingen av Kleppo-kniver ville jeg trengt en hel dag på. Og det var mange knivfolk jeg knapt fikk snakket med. Nylagede kniver på bordene rundt om er det bare ikke tid til å studere nærmere. Så nok en gang ble konklusjonen at neste år må jeg være i Seljord alle tre dagene.

Jeg begynner med å legge ut noen bilder. Det kommer flere siden, fra utstillingene innendørs.

Ekspedisjonen startet dårlig. Arne Emil Christensen og jeg tok tog fra Oslo til Bø, og skulle ta buss videre til Seljord. Nå hadde jeg greid å se feil på tabellen, og i Bø var det ingen buss. Hømm. Drosje til Dyrsku'n denne gangen.

Klassisk Dyrsku-salg: Kari og Henry Lauvland, Arendal. Han lager knivene, og hun skjærer slirer i hyggelige akantus- og dyremønstere.

Slirene kan også kjøpes uten kniv. Løse slirer har alltid vært å få på Dyrsku'n. Utenkelig tanke for knivmakere som lager moderne knivtyper? Men i denne knivtradisjonen har dette vært like ukomplisert som å kjøpe løse blader, med de senere velkjente diskusjonene blant knivsamlere om kniv og slire har hørt sammen fra starten.












Noe jeg ikke greier å venne meg til med kniver som disse, er opphenget av Voldbakken-type. Det ser ut til å ha blitt det vanlige også på slirer i denne tradisjonen. Her synes jeg at en nøyaktig påsatt metalltråd slår alt. Men det er tydelig at nå vil kundene ha dem sånn, og da så.


Jan Olav Ausland fra Gjerstad med masse gamle kniver og mye annet.










Per Arnesen, Våler, med gamle kniver.


Ingen mangel på folk. Trengselen i knivområdet blir ekstra stor på grunn av matserveringen i huset i bakgrunnen, med sitteplasser. Så det er ikke knivfolk, alt som går omkring.





Knivmaker Rolf Grasmo, Eidsvoll, til høyre. Mye pent på bordet og i kassa.










Falk, Noddeland, Liestøl og Jeppesen.






















Gunnar Momcilovic, Krokstadelva. Han hadde ikke bord, men da jeg spurte om han hadde noe med seg, kom disse tre lekre knivene fram fra veska. Utsøkte saker i form, utførelse og materialer, og med den typiske Momcilovic-slira som kler godt de forskjelligste kniver fra ham.










Steen Nielsen fra Kristiansand fikk førstepremie for knivbladene sine, slik han pleier. Ute på plassen hadde han også mye annet smedarbeid å selge.








Eksempel på gammel telemarkskniv, ikke av de dyreste, men en som det ble en del typisk knivtreff-diskusjon omkring. Kniver av dette slaget har jeg ikke noe særlig greie på, men det er tydelig at det er et uklart felt også for mange andre knivsamlere.

Kniven er laget av Gunnulf Klepphegna (1884-1967) fra Lunde, og graveringen er blant hans bedre, men det er Sjåberg-pauting i slira. Kombinasjoner av Klepphegna og Sjåberg finnes, men da pleier de ikke å være helt på denne måten.

Men så spørs det hvilken Sjåberg fra Gvarv det er vi snakker om her. Hm. Nei. Jeg tror jeg må finne ut mer om dette og legge det ut som en egen sak, for her er det mye om og men.

Jeg legger ut dette bildet også så lenge, så dere kan nyte en annen Sjåberg-pauting, og lure på om det er Olav Sjåberg som har laget den.







Da er det mye enklere med kniver som er laget nå: en pen sak fra Aage Bergedal, Jevnaker, med blad fra svenske Ingemar Nordell.





Arne Emil liker sånt som dette - rart verktøy som vi andre ikke greier å gjette hva er, i dette tilfellet en stor og tung greie som han forteller ble brukt av filhuggere. Han kjøpte den i en bruktbod langs hovedveien utenfor Dyrsku'n.




Mitt viktigste kjøp på Dyrsku'n i år: et knivbelte fra Ingebrigt Foss, Meldal (1843-1929). Ikke noe man venter å finne i Seljord, men det gjorde jeg ikke heller. Handelen var avtalt på forhånd. Handeler er gjerne det, denne gangen med Bjarne Delbekk. Utenom beltet ble det bare noen småting med meg hjem.

Fint belte. Signert I.FOS som vanlig. Originalt lær i bra stand. I motsetning til svarte belter (med farge laget av jernfilspon i eddik) greier brunt lær seg utmerket, enten det er i belter eller i knivslirer. På svart lær er ofte narven flasset av etter hundre år. Så derfor ser vi strøkne, brune belter fra Foss, og stygge, svarte belter fra beltemakerne i Budal.


Hjemover igjen. Siden jeg nå altså hadde sett feil på busstabellen den ene veien, ble det også bom på returen. Og dermed oppdaget vi at det ikke finnes noen offentlig transportmulighet fra Seljord til Oslo på lørdager etter klokka tre. Vi fikk sitte på med Rolf Grasmo, her til venstre sammen med Arne Emil. Hvis ikke Rolf hadde kjørt hjem den kvelden, kunne dette blitt riktig vrient.


Dyrsku’n 2007 - premier


1. premie

Kniv

Gunnar Berg
Aage Bergedahl
Oddleif Drevsjømoen
Ole Jan Engh
Nils Graudo
Jan Erik Jeppesen
Jan Jonsson
Hans Kristian Jørgensen
Rudolf Løseth
Olav Mortensen
Leif Reiersen
Stig Sjunnesson
Inge Stabel
Hans Arne Trollerud
Pentti Turunen
Ole Arvid Vesterdal

Knivblad

Nils Graudo
Steen Nielsen
Knut Arne Skjervheim


2. premie

Kniv

Jan Bergstrand
Lars Bronken
Martin Elgum
Torstein Groven
Oddvar Helgeland
Gunnar Hope
Oddvar Moen
Paul Magne Storebø

Knivblad

Steinar Bjørtuft
Svein Olufsen
Paul Magne Storebø


3. premie

Kniv

Olav Bauge
Erik Johansson
Finn Løvaas
Jan Arthur Pedersen
Paul Magne Storebø

12. september 2007



Da Knut Øyo fikk nytt stempel


Knut Knutsen Øyo (1860-1921) var en av Geilos store smeder. I 1918 ble de fire sønnene hans medeiere i bedriften, og den endret navn til Øyo Ljåsmie og fikk nytt stempel, det velkjente Ø.L.S. (og senere ØYO).

Men hvordan får man fortalt kundene at produsenten er den samme som før, den de har kjent som K.Ö. GEILO? Det nye Ø.L.S.-stempelet var jo ikke akkurat selvforklarende. Øyos løsning var å bruke begge stemplene i en overgangsperiode.

















Her er eksempel på et slikt knivblad med begge stempler. Bladet er altså smidd i 1918 eller litt senere. Så veldig lenge kan det vel ikke ha vært før Øyo regnet Ø.L.S. som så innarbeidet at det gamle kunne droppes, og dette bladet er iallfall neppe nyere enn 1921, da Knut Øyo døde.

Og kniven?

Den rare kniven, med skaft i messing og bøk som knapt ser norsk ut, og med slire signert Ole Pedersen Furuseth (1895-1970), skal jeg komme tilbake til siden. Jeg vil bare finne et enda morsommere eksemplar i rotet mitt først.


10. september 2007



Viking med altfor moderne våpen



Olavsknivene viser ofte andre ting enn en barsk viking og en masse akantus og eventuelt et kors. Det kan være avbildet gjenstander fra vikingtiden, og gjenstander vil gjerne si våpen.

Men se på denne!

På hver side av korset stikker det fram noe som må oppfattes som sabelgrep. Av to typer. Olavs sabler altså. Men da måtte han ha vært tidlig ute med denne designen, faktisk mange hundre år!

Jeg hadde ikke tenkt over det før, men etter å ha sett på noen flere kniver av samme type, ser jeg at de feilaktige sablene går igjen. Og hvis man først begynner å legge merke til våpen og annet på disse knivene, kan det vel hende at ikke alt annet er tidsriktig heller.


Kniven på disse bildene hører til dem som helt sikkert er laget av Johannes Odde (1836-1899), siden den er signert. Og som vanlig er den til å nyte, både patina og detalj for detalj.






Sammenlignet med de kanskje teknisk sett enda bedre hodene fra Lars Prestmoen, som jeg tidligere har lagt ut på hovedsiden, er dette mer brutalt og alvorlig. Ikke det minste snev av julenisse her.

Legg merke til at han har skåret ut hele iris, ikke bare markert pupillene. Kanskje et Odde-kjennetegn?



Sølvstempel: 830.I.F., altså gullsmed Julius Frisenberg på Lillehammer, som han skar mye kniv for.

.

6. september 2007



Laminerte blader og helstålblader


Utsøkt knivblad fra Petter Ytrebø, i Eskilstuna-fasong, men laminert. Gamle dagers håndsmidde blader hadde sjelden en slik finish. Dette åpnet for helstålblader utenfra.



Laminert blad

Som alle vet: En gammel norsk kniv har laminert blad, akkurat som de fleste kniver som blir laget nå.

Den ubehagelige sannhet er likevel at mange av de gamle knivene har blad i helstål, og gjerne fra Sverige. Jeg skal se litt på hvorfor.

Det typisk norske laminerte og håndsmidde knivbladet har det alltid vært sagt masse pent om, med god grunn. Tilsvarende mye stygt har vært sagt om blader i helstål, særlig om dem i rustfritt helstål, også her ofte med god grunn. Et laminert blad fra en av våre beste smeder hadde bruksegenskaper som det var vanskelig å konkurrere med, og slike blader ble brukt i flertallet av kniver fra gamle dager. Det norske knivbladet var et laminert blad, da som nå.

Så hvorfor valgte så mange av gamle dagers knivmakere likevel helstål, kanskje flere enn i våre dager?

Det var ikke tilfeldig. Det finnes nemlig andre egenskaper å ta hensyn til enn bruksegenskaper. Mange av knivene ble laget uten egentlig tanke på bruk, dengang som nå.



Staskniv og prydkniv

Jeg vil skille mellom staskniver og prydkniver.

  • Med staskniv mener jeg en kniv som var laget for å brukes i helgene og til fest, av folk som ellers i uken gikk med en enkel arbeidskniv. Staskniven var fullt brukbar til det en kniv skal brukes til, selv om den i langt mindre grad enn arbeidskniven ble brukt til grovarbeid.
    Bunadkniver flest hører hjemme i denne gruppen.
    En staskniv hadde gjerne laminert blad.
  • Med prydkniv mener jeg en kniv der dekoren var det viktigste, en kniv som knapt hadde noen egentlig bruksfunksjon. En kniv til pynt og til gave.
    Eksempler på prydkniver er de utskårne knivene fra Lillehammer og Trondheim, kniver i Louen-tradisjonen (og enklere kniver for Husfliden), mange av de fine taterknivene, og mange av Toten-knivene.
    En prydkniv hadde gjerne helstålblad.
At også mange staskniver endte i sølvskuffen uten å bli så mye brukt, endrer ikke på dette skillet mellom stas og pryd.

En prydkniv er ikke en mindreverdig kniv. Langt ifra. Mange av dem hører til våre mest avanserte, spennende og samleverdige. Bruk er ikke alt.



Kniver med helstålblad

Helstålbladene, gjerne fra Eskilstuna eller laget i Eskilstuna-stil av norske produsenter, finner vi i kniver som for en stor del ble kjøpt som pynteting og gaver, ofte av turister. Da var det ikke eggkvaliteten som kom først. Derimot var det viktig at kniven var pen, elegant og strøken, og da måtte bladet stå i stil med dette. Var det forniklet, rustet det ikke heller, noe som var særlig viktig hvis det gikk lang tid mellom hver gang kniven ble tatt fram og ettersett.







En typisk Toten-kniv med forniklet helstålblad. Knivmaker usikker, som vanlig. Obert Henrik Thrane (født i 1848) var kjøpmann i Oslo før 1900. Kniven er helt som ny.







De kirurgiske instrumentmakerne laget vanligvis sine blader i helstål. Ikke så rart, siden de så ofte enten kom fra andre land eller hadde sin utdannelse derfra. Mye av det de laget kan plasseres i denne gruppa.

En kniv som en byjeger brukte ute i bushen, var (og er) heller ikke en brukskniv i samme grad som den kniven en bonde brukte når han skulle reparere skigarden. Byjegerens kniv greide seg nok til hans formål også om eggen ikke var den aller beste.

For ikke å være urettferdig mot byjegerne: Det er klart at mange av disse visste å verdsette en god egg, og ville ha et laminert blad av beste kvalitet i sine kniver. Bare les hva Frantz Rosenberg skriver.



Hvorfor ikke heller et laminert blad?

Men hva har utseendet å gjøre med om bladet er laminert eller i helstål?

Bladet i en prydkniv kunne nok gjerne ha vært laminert og håndsmidd om slike blader hadde sett ut som dem vi kan kjøpe på våre dagers knivtreff. Det gjorde de bare ikke. En moderne knivsmed leverer ofte sine blader ferdig slipt og brynt, med stor presisjon og symmetri, og med strøken finish. Tangen er like fin som bladet og trenger ikke å bli slipt ned i tykkelse før den kan settes i kniven. Et slikt blad står i skarp kontrast til de bladene vi så for bare noen få tiår siden.

Tradisjonell finish på laminerte blader rett fra smeden. Her ville det vært langt fram for en som skulle masseprodusere lekre Toten-kniver for salg i byen! Øverst Hans K. Gunleiksrud, nederst Jørgen Romundstad.
En moderne smed som hadde forsøkt å selge blader med slikt utseende, ville ha vakt oppsikt på Knivtorget, selv om eggen var super.


Hvis en førkrigs knivmaker skulle lage prydkniver og hadde kjøpt bladet fra en tradisjonell smed, ville han hatt en stor jobb før det var like strøkent som et fra Eskilstuna. Hvis han i stedet kjøpte et derfra, kunne han ta det ut av pakken og sette det rett i kniven. Siden han gjerne laget kniver i serier, var det en stor fordel at det passet perfekt hver gang. Så det var ikke mye å lure på.

Gamle dagers bygdesmier var ikke finmekaniske verksteder, innrettet på å levere knivblader i smykkekvalitet.

I formen er nok disse bladene mer elegante enn de ovenfor, men fremdeles er de hverken pusset eller slipt.
Tarjei Haugos blad (øverst) er kanskje fra ca 1960.
Da jeg kjøpte det nederste bladet av Gunnar T. Aabø på slutten av 1980-tallet, leverte han det ennå uslipt og med samme finish som Haugo.



Hvorfor ikke helstål i staskniver?

Bønder og andre vante knivbrukere mistet ikke sansen for en god egg selv om det var søndag. Og de hadde altså tenkt å bruke kniven! Helstål hadde de dårlige erfaringer med, og de var skeptiske til speilblanke blader. For denne kjøpergruppa så de blanke bladene rett og slett feil ut.

Derfor ser vi at en staskniv fra Telemark, av bygdetype, så godt som alltid har laminert blad. Og vi ser at en prydkniv fra Telemark, la oss si en avansert Borgar Borgarson (som er en bykniv laget på landet), vanligvis har blad i helstål.

Siden helstålbladene så ofte satt i kniver som ble lite brukt, er det rimelig å anta at det har overlevd uforholdsmessig mange av dem. Knivene er ofte å finne i strøken stand. At slira ofte ikke har hatt beltestropp, har også bidratt til at de har greid seg så bra.


Selv så sent som på 1990-tallet fikk man kjøpt bruksknivblader fra Olav H. Wåle med finish som på det øverste her. Slipefas bare antydet, og mye jobb gjenstår. Men i likhet med Håvard Bergland, som har smidd det nederste bladet, leverte Wåle sine lekre stasknivblader ferdig pusset og slipt.


Her har det skjedd adskillig. Petter Ytrebø var tidlig ute med å levere blader med en finish som denne. Kanskje han var den første. Det finnes knapt noen knivmaker som våger seg på å endre noe på et blad som dette. Et blad med slik perfeksjon er det bare å sette rett i kniven, og håpe at kniven ikke skjemmer ut bladet. Hadde prydknivmakerne for hundre år siden fått tak i laminerte blader som disse, hadde de vel valgt dem framfor helstålbladene?



Og sameknivene?

Sameknivene har ofte helstålblad, gjerne smidd av bladfjærer fra bil. Dette gjelder enten knivene var laget for turister eller for samene selv.

Og her vet jeg fint lite. Det har stadig vært sagt og skrevet at samene kjøpte sine knivblader utenfra, siden de ikke hadde egne smeder. For nomader er det ikke så greit å frakte med seg ambolt og annet smedutstyr.

Jeg lurer på om dette stemmer, eller om det bare er en stadig gjentatt "sannhet". Langt fra alle samer var nomader. Kanskje det bare ikke har vært sett godt nok etter i hele dette store området? Kanskje det stemmer, men kanskje ikke for hele Sameland? Strømeng hevder at deres slekt har smidd knivblader i to hundre år. Det skulle ikke forundre meg om det var flere samiske smeder med stor produksjon.


Bildet viser et typisk sameknivblad, i helstål, ustemplet og med grov finish. Akkurat slik de skal se ut. Men siden moderne kjøpere tydeligvis ikke liker dem slik, er de nå gjerne finpusset og ofte høyglanspolert.

Smeden er ukjent. Det var han nok ikke i 1930 da KKS, som jeg ikke vet hvem er, laget denne kniven. Dette bladet er så på prikken likt flere andre jeg har sett, at det bør komme fra samme sted, kanskje fra samme smed. Jeg skulle gjerne visst hvem han var. Kanskje han var same?









Kniven som bladet sitter i, er en stor og staselig sak. Bladet er 19 cm langt, 29 mm bredt 0g 4 mm tykt. Totallengde når kniven sitter i slira: 39,5 cm.