Knivprat fra Per Thoresen

2012-01-31T16:00:00.010+01:00

31. januar 2012

Pause

Det er ikke mye jeg har lagt ut her i januar, og i februar blir det kanskje ingenting. Jeg skal flytte fra Trondheim til Oslo og har nettopp kjøpt leilighet. Nå holder jeg på med pakking. Når jeg er kommet litt i orden i Oslo, er jeg vel snart i gang igjen. I mars, tenker jeg.

10. januar 2012

Dere er vant til å se en del triste saker på disse sidene, men her har vi vel en rekord? Knivene er i fæl stand, og var heller ikke mye å skryte av da de var nye. Men de er sjeldne, fra knivfabrikken NORA i Trondheim.

Les mer

7. januar 2012

Løvekniver er fine saker. Her er en staselig løve med diverse ekstra figurer, pluss en løvekniv til.

Les mer

2. januar 2012

Godt Nyttår!

Klar for 2012. En rad knivtreff venter oss, med fine kniver fra knivmakerne og fine kniver til knivsamlerne.

2012 er et jubileumsår. Her er iallfall noen av jubileene framover:

De Nordiske Jakt- og Fiskedager arrangeres for 50. gang.

Norsk Knivforening er 25 år.

Trønderkniv er 20 år.

I Sverige blir Knivveckan i Ludvika arrangert for 25. gang.

Og det er sikkert flere. For min egen del: Til sommeren har denne bloggen femårsjubileum.

Kongsbergmarken 2012

Årets første knivtreff er som vanlig på Bergverksmuseet på Kongsberg.

Onsdag 29. februar til lørdag 3. mars. Åpningstid lørdag 11.00-16.00, ellers 11.00-19.00.

Se nettside her.

Bilder fra 2008, 2009 og 2011 finner du i listen over artikler til høyre.

I mars er det et par villmarksmesser der knivmakere deltar:

Villmarksmessa 2011, Melhus, Sør-Trøndelag.
11. og 13. mars. Se nettside her.

Villmarksliv 2012, Vikingskipet på Hamar.
23. til 25. mars. Se nettside her.

Og to i april:

Villmarksmessen 2012, Lillestrøm
12.-15. april. Se nettside her.

Vårmarked 2012, Vikingskipet på Hamar.
21.-22. april.

Trondheim:

Knivklubben Trønderkniv er 20 år, og på Trøndelag Folkemuseum Sverresborg blir det konkurranseutstilling og utstilling av gamle kniver.

Utstillingen åpner 9. juni og står sommeren over. Frist for å levere inn: 30. april. Det er bare å begynne å lage noe å delta med.

Jeg kommer tilbake med mer, og det blir annonsert i Knivbladet.

For dere i Trondheim eller ikke langt unna: Trønderkniv har årets første møte på Sverresborg tirsdag 17. januar, og deretter annenhver tirsdag, i uker med ulike ukenummer.

Knivkurs:
8. februar starter vi knivkurs hos Jan Tommy Kirkholt på Rotvoll.

Kontakt formannen i Trønderkniv, Knut Svendsen.
Telefon: 72 56 59 61 / 958 29 009.
Mail: knuta-sv@online.no

27. desember 2011

Små souvenirkniver fra Geilo. Den til venstre har litt sølv med telemarksgravering. Jeg viser dem sammen med souvenirkniver av aller enkleste og billigste slag. Noe for deg som vil samle kniv og bruke minst mulig penger på det.

Les mer

23. desember 2011

God Jul, alle sammen!

Omtrent samme bilde som i fjor, men i år er det enda dårligere med snø her, og ikke spor av is på Nidelven.

Dette er den eneste God Jul-kniven jeg har i samlingen.

Flere rederier ga sine hvalfangere i Sydishavet sånne til jul. Denne er fra rederiet Ørnen i Sandefjord, antagelig en gang på 1920-tallet. Jeg har vist den her før i artikkel om flensekniver.

Det finnes vel også andre slags kniver med julehilsen? Men det kan nok ikke bli noen stor samling av dem.

15. desember 2011

Når en Lindesnes-kniv blir vist fram, er det gjerne en i superklassen, gjerne en med løvehode.
Her er en av de enklere husflidsknivene, men den er signert LOUEN.

Les mer

12. desember 2011

Det er ikke alt som blir bedre av å bli restaurert. Dette bladet sitter i en pen Kleppo, og kan godt bli sittende der.

Les mer

5. desember 2011

Ikke alt svart tre er ekte ibenholt, enten kniven er ny eller gammel. Det kan være et eller annet med "blackwood" i navnet, eller det kan være "tysk ibenholt".

Les mer

22. november 2011

Jeg har tatt flere bilder til artikkelen om Ragnar Johannessen, for å vise skjæring i lær.

Les mer

18. november 2011

I artikkelen om knivene fra Erling Brusletto Knivfabrikk hadde jeg ikke tatt med en av de viktigste modellene, i størrelsene Speider og Rover. Nå har jeg vist dem nederst i artikkelen.

Les mer

15. november 2011

Noen bilder fra Høstmarkedet i Vikingskipet.

Les mer

11. november 2011

I 1943 begynte en annen Brusletto-fabrikk på Geilo å lage kniver:
Erling Brusletto Knivfabrikk,
som senere skiftet navn til Geilo Knivfabrikk. Masse kniver kommer derfra. Speiderknivene er kanskje mest kjent.

Les mer

3. november 2011

Jeg har fått skannet noen gamle lysbilder, og kommer til å legge dem ut etter hvert. Her er noen lekre kniver fra Ragnar Johannessen i Skien.

Les mer

24. oktober 2011

Lenge siden sist jeg skrev noe her, og det kommer ingen artikkel denne uka heller. Det blir ikke noe før etter høstmarkedet i Vikingskipet på Hamar:

Lørdag 29. og søndag 30. oktober.

Litt kortere åpningstider denne gangen:
Lørdag: kl. 10.00-17.00
Søndag: kl. 11.00-17.00

Flere opplysninger på arrangementets nettside.

Bilder fra noen tidligere ganger i Vikingskipet ligger her og her .

Ny knivblogg

Anders Halldén har tipset meg om denne bloggen, for dere som er interessert i gamle svenske fabrikkproduserte kniver:

thebladeblog-ulf.blogspot.com

9. oktober 2011

Jeg har tatt noen bilder av fire spesielle telemarkskniver. Tre kjente knivmakere kopierte den fjerde så godt de kunne, for førti år siden.

Les mer

4. oktober 2011

Ikke mye å skrive hjem om: en foldekniv av aller enkleste sort, og ikke norsk engang. Litt okå reklame er det hele.

Men den viste seg å ha en overraskelse. Riktig nok bare en ubetydelig overraskelse, men men.

Les mer

30. september 2011

Utskåret trekniv med jeger, hund og jaktbart vilt.
Hvem laget den?

Les mer

21. september 2011

Knivhandel på Dyrsku'n 2011.

Her er noen bilder fra knivtreffet.

Les mer

19. september 2011

Noen gamle kniver fra Knivveckan i Ludvika 2011. Svenske foldekniver pluss det som var det store kjøpet for min del: en Bergans som jeg ikke hadde sett før.

Les mer

14. september 2011

Enda en gang Jarand Reffelbrek. Jeg har føyd til noen bilder av en kniv til som også kanskje er laget av ham.

Les mer

6. september 2011

Denne kniven viste jeg her for fire år siden, og lurte på hvem som kunne ha laget den. Nå er det kommet et forslag som dere kan tenke på fram til Dyrsku'n.

5. september 2011

Dyrsku'n har klar årets premieliste.

4. september 2011

På knivtreffene er det massevis av gamle kniver som skulle vært fotografert og omtalt. Her er noen få fra Jakt- og Fiskedagene 2011, blant annet disse fra Henrik Lømo, Elverum.

Les mer

3. september 2011

Jeg har nesten ikke skrevet om nytt fra knivfabrikkene. Knivsamlere flest er lite interessert i sånt, men jeg har da truffet folk som kjøper enhver norsk fabrikkniv etter hvert som de kommer på markedet.

Denne nevnte jeg så vidt i rapporten fra Elverum 2011: Brusletto Villmann.

Les mer

1. september 2011

Neste uke: Dyrsku'n i Seljord!

9.-11. september.
Program og annen informasjon: www.dyrskun.no

Se bilder fra tidligere år under Dyrsku'n i listen over artikler.

Åpningstider: fredag og lørdag 09.00-20.00, søndag 09.00-18.00.

19. august 2011

Bilder fra Knivdagene på Elverum 2011.

Les mer

7. august 2011

Nå mens dere går og venter på å dra til Elverum, og sjekker langtidsvarselet tre ganger om dagen, kan dere jo ta en titt på en gammel deltakerliste.

Her er listen over premierte og andre som var med i konkurransen "Skogskniven" på Skogmuseet i 1985.

Les mer

3. august 2011

Knivdagene på Elverum 2011

Alt klart for Knivdagene! Som alltid er de en del av De Nordiske Jakt- og Fiskedager, som i år blir arrangert for 49. gang.

11. til 14. august

Du finner program på Norsk Skogmuseums nettsider:
http://www.skogmus.no/

Bilder fra tidligere år finner du ved å klikke på "Knivtorget" i innholdslisten til høyre.
Resultater fra året knivkonkurranse ligger på Norsk Knivforenings nettsider, her.

2. august 2011

ESKILSTUNA-BODEN CHRISTIANIA

Kniver fra Oslo, laget i Eskilstuna og på Toten. Og flere steder?

Les mer

29. juli 2011

Fredrik Wang, og litt Borgarson og Glosimodt og andre som nevnes i forbindelse med utskårne kniver fra 1800-tallet.

Første versjon av denne artikkelen la jeg ut i mai 2008. I juni 2011 kom en utvidet versjon, og nå har jeg gjort den helt om. Det fine med å legge ut noe her, er at jeg kan korrigere og forbedre etter hvert.

Les mer

27. juli 2011

Legg merke til den mørke firkanten ved låsen på denne tønnekniven. Her har vi en annen måte å åpne kniven på, og et annet patent. Og så tar jeg med et tønneknivpatent til.

Les mer

22. juli 2011

Kniver og folk på Knivveckan i Ludvika 2011.

Les mer

9. juli 2011

Knivveckan i Ludvika 2011

Noen som samler t-skjorter med knivmotiv? Her er den jeg fikk med meg hjem fra Knivveckan 2010.

Knivveckan 2011 begynner nå på mandag 11. juli og holder på til søndag 17. juli. Sveriges viktigste knivtreff.

Veldig hyggelig der i fjor. Se bilder her.

For dere som arrangerer knivtreff: Studér bildene av alle de hvite teltene de har satt opp der borte. Det kan være noen ideer å hente.

6. juli 2011

Løve fra Lindesnes, skåret av Nils Torp.

Les mer

5. juli 2011

Vinner av Årets Kniv 2011: Gunnar Momcilovic

Gratulerer, alle dere som har fått premie!

Resultatliste for Norsk Knivforenings
konkurranse 2011 ligger her:
http://www.norskkniv.no/konkurranse.htm

23. juni 2011

Det er lenge siden jeg skrev om Loa-Vilhelm. Etterpå er det kommet nye opplysninger og kniver, som denne beinkniven, så jeg har utvidet og endret artikkelen.

Les mer

20. juni 2011

Jeg har fått noen opplysninger om tønneknivene med hel plasttønne som jeg skrev om nylig. Nå vet jeg hvem som laget dem! Det var ikke en i Eskilstuna.

Og så har jeg fått en tønnekniv med grønn tønne. Så nå ligger det en ny versjon av artikkelen her.

Les mer

19. juni 2011

Jeg har lagt til noen bilder nederst i artikkelen om Mørtvedt-kniver, der en og annen detalj på slira er gjort annerledes.

Les mer

17. juni 2011

Bilder fra Vestfold Knivlags pinsetreff på Eidsfoss.

Les mer

5. juni 2011

Neste viktige knivtreff: Eidsfoss

Vestfold Knivlag arrangerer sitt årlige pinsetreff på Eidsfoss, 11. og 12. juni.
Her ser du litt fra to tidligere treff.

Meld fra på forhånd hvis du vil ha stand. Nærmere opplysninger her.

1. juni 2011

Tønnekniver fra Eskilstuna, denne gang med tønne i plast. Den til høyre er fra ca 1950, ikke så lenge før Pontus Holmberg satte strek for produksjonen av tønnekniver, og jeg regner med at også de andre to er fra Holmberg.

Les mer

31. mai 2011

En Mørtvedt-kniv, laget av Hadelands store sønn:
Ole Jensen Maurtvedt.
Fine saker.

Les mer

24. mai 2011

Kniven er ikke i sin beste form, men som dere ser er utskjæringen super duper. Og igjen har vi det store spørsmål: Hvem har laget den?

Les mer

17. mai 2011

Her er, langt om lenge, litt fra vårmarkedet i Vikingskipet.

Kort etter at jeg la ut dette første gang, ble det fjernet med løfte om at jeg snart skulle få det inn igjen. Nå har jeg fått en påbegynt versjon som tydeligvis var lagret. Jeg har skrevet litt på den, og nå er det nok stort sett det samme der som forrige gang.

I tillegg har jeg lagt til et par ekstra kniver på slutten.

Les mer

23. april 2011

Jeg har tidligere vist denne slira som jeg hadde med på Kongsbergmarken 2011, og som Sigmund Hansen kunne fortelle litt om.

For dere som samler brukskniver fra Aust-Agder og Telemark:
Nå har Sigmund sendt meg bilder av en hel del andre slirer med samme type gammel sørlandsdekor, og opplysninger om sliremakerne.

Les mer

21. april 2011

Husk Vårmarkedet i Vikingskipet på Hamar.

Lørdag 30. april: kl. 10.00-18.00
Søndag 1. mai: kl. 10.00-17.00

Bilder fra et par tidligere ganger i Vikingskipet ligger her.

Et annet av de viktigste bruktmarkedene framover nå: Ekebergmarkedet, som er Norsk Veteranvogn Klubbs årlige vårmarked på Ekeberg i Oslo, med gode muligheter for å treffe knivfolk og finne kniver.

Lørdag 7. mai: kl. 06.00-16.00

17. april 2011

Legg merke til den løse messingstiften på bildet. Her har vi en liten trønderkniv med rar konstruksjon.

Les mer

9. april 2011

En super junge av en av de vanlige trønderske typene. Men konstruksjonen er uvanlig.

Les mer

4. april 2011

Et par graveringer fra Magne Groven, en av dem med en liten variant.

Les mer

3. april 2011

Jeg har lagt til en kniv til fra Aasmund Hovden, nederst i forrige artikkel om ham. Den er av typen med "bandet".

Les mer

23. mars 2011

Det første som fikk meg til å se nærmere på denne kniven i hvalrosstann, var den store og fint utførte reparasjonen midt på slira.

Etter å ha sett på bildene etterpå, viste det seg å
være mer å legge merke til.

Les mer

21. mars 2011

Oppfinner Eilef Kaas med universalredskap: kniver pluss diverse.

Les mer

16. mars 2011

Vinterens faste knivtreff:
Kongsbergmarken.

Les mer

9. mars 2011

Et tips for den som ikke er klar over det:
Hvis dere klikker på et bilde på disse sidene for å gjøre
det større, går det noen ganger an å klikke på det en
gang til etterpå og få størrelsen opp enda litt.

Jeg må snart få somlet meg til å vise noen bilder fra Kongsbergmarken 2011. Hm.

I stedet legger jeg ut en rad bilder av bare én kniv, et praktstykke fra en av de helt store: Aasmund Hovden. Folk som samler telemarkskniv, blir helt rørt av sånne som dette. Mange av oss andre også.

Les mer

12. februar 2011

De fleste av oss har vel eid en kniv fra Frosts? I år er det 120 år siden Frost Erik Ersson startet sin knivproduksjon i Mora, og i den forbindelse blir det arbeidet med en jubileumsbok om morakniven. Foreløpig er det bare lagt ut noe om de første ti årene, men mer kommer:

http://www.moraofsweden.se/main.php?id=414

7. februar 2011

Noen gamle knivpatenter, tre stykker denne gangen. Den på bildet er patentert av Gunvor Gjessing på Kongsberg.

Det ble vel laget iallfall noen eksemplarer av både denne og de andre. Kanskje noen av dere har en og kan vise meg?

Les mer

6. februar 2011

Kongsbergmarken 2011

Onsdag 23. til lørdag 26. februar. Åpningstid lørdag 11.00-16.00, ellers kl. 11.00-19.00.

Se nettside her.

Bilder fra 2008 og 2009 finner du i listen over artikler til høyre.

For knivmakere og knivsmeder er vel villmarksmesser like viktige som knivtreff er for knivsamlerne. Her er to i mars:

Villmarksmessa 2011, Melhus, Sør-Trøndelag.
11. og 13. mars. Se nettside her.

Villmarksliv 2011, Vikingskipet på Hamar.
25. til 27. mars. Se nettside her.

Og en i april:

Villmarksmessen 2011, Lillestrøm
7.-10. april. Se nettside her.

1. februar 2011

Er du her i Trondheim? Da kan du komme på møte i knivklubben Trønderkniv.

Du kan også besøke Jan Tommy Kirkholt i smia på bildet. Han har åpen smie første søndag i hver måned.

Les mer

28. januar 2011

Hvis du ser en haug triste speiderkniver på et marked, kan det være lurt å se ordentlig etter. Alle på dette bildet er Bergans-kniver. Kanskje du kan få et nytt, veldig billig samleområde?

Det finnes også en annen Bergans speiderkniv, en som kan bringe en samler inn igjen på hovedsporet i Bergans-samlingen.

Les mer

24. januar 2011

En trøndersk knivmaker:
Oliver Fredriksen, Lundamo.

Og litt om Budals "naboer".

Les mer

Og så har jeg rettet opp litt i saken om Odde-kniven fra 3. januar.

18. januar 2011

I november viste jeg en del versjoner av Helle Fjellkniven. Nå har jeg gjort en tilføyelse i det jeg skrev da, for plutselig kom Ole Furuseth på Geilo inn i Helle-historien.

Les mer

3. januar 2011

Førstemann ut i 2011 er Johannes Odde. Pen kniv, men uten slire.

Les mer

OBS! 24. januar 2011 måtte jeg legge inn noen nye opplysninger .

1. januar 2011

Bilde midt på dagen. Trondheim ser blass ut i nullføre og nedbør,
men snart blir det helt mørkt og fyrverkeri.

Godt nyttår til alle sammen!

Artikler eldre enn 2011

For å se artiklene fra 2007, 2008, 2009 og 2010, kan du klikke her:

2007

2008

2009

2010

2012-01-10T12:00:00.010+01:00

10. januar 2012

Knivfabrikken NORA, Trondheim

Jeg trodde tidligere at Norsk Knivfabrik i Trondheim også laget slirekniver, under firmanavnet NORA, og det var det jeg skrev i boka Litt av hvert om kniver. Siden har det vist seg at NORA var registrert som eget firma, riktignok på samme adresse som Norsk Knivfabrik, og med til dels samme eiere. Denne artikkelen bør nok leses sammen med den om Norsk Knivfabrik.

NORA eksisterte fra 1915 til 1920, mens Norsk Knivfabrik holdt på fra 1909 til antagelig 1923.

Her begynner jeg med å vise det lille jeg har av kniver derfra, og deretter kommer en del opplysninger.

Knivene

Det er skikkelig vrient å finne kniver merket NORA!

Ikke så rart. NORA var en liten fabrikk, det er veldig lenge siden den forsvant, og knivene var billige brukskniver som ikke ble tatt vare på. Og de som finnes, drukner nok i haugen av kniver fra Mora, som de lett kan forveksles med. Antagelig var mye av poenget med å velge navnet NORA at det nettopp skulle forveksles med MORA.

Mens Norsk Knivfabrik laget bordkniver og kjøkkenkniver, var det speiderkniver og morakniver NORA leverte.

Her ser dere en riktig sørgelig samling kniver. At det er sånt som dette jeg har å vise fram, illustrerer hvor vanskelig det har vært å finne noe som helst fra NORA.

I tillegg har jeg denne:

Det er en taterkniv med valbjørkskaft og fiberslire.

Skaftet først. Dette er en taterkniv og jeg antar den er trøndersk, og i slike kniver herfra er valbjørk uvanlig. Når det er mønster i treet, er det vanligvis risknute eller flammeved. Det har ellers vært vanlig å ta en morakniv og sette holker på skaftet, og ofte også på slira. For eksempel har både Nils Karlsen og Olle Oliversen gjort en del av det. Jeg antar at skaftet på denne kniven er det som satt på dette bladet da den kom fra fabrikken NORA.

Nå var det ikke uvanlig å bruke en eldre kniv til dette, så alt nysølvet her kan være mye nyere enn 1920. Kanskje det er etterkrigs.

Fiberslire, antagelig fra Ström i Mora. Jeg regner med at den satt der da kniven forlot NORA, senest i 1920.

Mønsteret i slira er relativt uvanlig siden det er såpass tidlig. Det er det samme som er brukt i kniver jeg har vist i artikkelen Hærens Sanitet.

Målene på de fire bladene, ovenfra og nedover:

Lengde 6,8 cm, bredde 1,65 cm, tykkelse 2,2 mm.

L ca 10 cm, b 2,2 cm, t 2,5 mm.

L 9,8 cm, b 1,85 cm, t 2,5 mm.

L 10,4 cm, b 2,05 cm, t 2,9 mm.

Det er brukt tre ikke særlig forskjellige stempler på de fire bladene.

Knivene fra NORA er et eksempel på kniver som er både sjeldne og (så lenge ingen samler på dem) svært lite verdt. Det hadde vært hyggelig å komme over et pent eksemplar der alt er originalt. Og de må da finnes der ute, i både speiderversjon og morakniv-versjon. Har noen av dere noe jeg kan ta bilder av?

Mer om NORA og noen andre i Trondheim

Jeg skulle vel ha samordnet artiklene om NORA og Norsk Knivfabrik. Jeg lager vel én artikkel av dem siden, der jeg også tar med opplysninger fra Litt av hvert om kniver.

Norsk Knivfabrik (etablert i 1909) flyttet ut av bygningene til Fabrikken ved Nidelven, sannsynligvis i 1916. I sin bok A/S Trondhjems Jernindustri 1908-1958 forteller E. Hartmann hva som skjedde da Trondhjems Jernindustri trengte lokalene og kastet dem ut:

"Disse utvidelser, i forbindelse med den til sine tider forserte drift, førte til at Trondhjems Jernindustri nå hadde behov for hele etablissementet. Knivfabrikken, som lenge hadde ført en vaklende tilværelse ble sagt opp."

Dette med den "vaklende tilværelse" er ingen overraskelse. Fabrikken vaklet videre noen år til, i andre lokaler rett borte i Prinsens gate 1b.

Opplysninger fra Emil Diesens bok fra 1918: 1200 norske mekaniske verksteder:

A/S Norsk Knivfabrik

Etablert 1909.

"Bordknive, forskj. brødknive, skalknive samt sjømandsknive."

Disponent: Haakon S. Hansen.
Direksjon: J. Melandsø (formann), J. Buzzi og Morten Lieskar.

20 arbeidere.

(31. desember 1918 gikk firmaet over til et nytt aksjeselskap med samme navn, med ny aksjetegning.)

A/S Knivfabriken NORA

Etablert 1915.

Direksjon: Ingeniør Reidar Knutsen og agent Morten Lieskar.

(Det kan vel hende at NORA ikke rakk å produsere noe på Øvre Bakklandet, men at de startet produksjonen først da de var kommet i de nye lokalene i Prinsens gate i 1916.)

Jeg tar med en fabrikk til, der Morten Lieskar hadde eneagentur:

A/S Norsk Sagbladfabrik

Spesialitet: baufilblader.

Disponent C. G. Prydz.
Direksjon: Ingeniør R. Knutsen og disponent C. G. Prydz.

10 arbeidere.

Den energiske Lieskar var altså en sentral person i flere virksomheter. Han grunnla A/S Norsk Bøttefabrik, som senere skiftet navn til NOBØ. Han skrev jubileumsboka Agenternes forening i Trondheim gjennom 50 år; 1902-1952. Dessuten eide han denne fabrikken:

Lieskars Skaftfabrik

Jeg fant den i Norsk produksjon for 1948/49.

I 1921 skriver Emil Diesen:

"A/S Knivfabriken Nora, Trondhjem. Selskapet meldt opløst, reg. 14. mai 1920, idet gross. Morten Lieskar, Trondhjem, har overtat samtlige aktier."

NORA holdt det tydeligvis gående fra 1915 til 1920. Så spørs det hva Lieskar deretter gjorde, etter å ha ”overtat samtlige aktier”.

I 1921 forteller Diesen også at A/S Norsk Knivfabrik produserer bord- og kjøkkenkniver. Og, vakling til tross: I året 1920 hadde Norsk Knivfabrik hele 30 ansatte. De må ha laget bordkniver i haugevis.

I Trondhjems adressebok for 1920 er begge knivfabrikkene oppført, med samme adresse: Prinsens gate 1b. I 1921 er NORA ikke lenger med, og i 1923 er Norsk Knivfabrik også ute.

I 1918 har adresseboka bare én fabrikk i Prinsens gate 1b. Den er kalt A/S T.hjems Knivfabrik, pussig nok.

Dermed ser det slik ut: Norsk Knivfabrik og Knivfabrikken NORA og var to adskilte virksomheter som holdt til i samme bygning, men det var de samme personer som sto bak. Norsk Knivfabrik produserte sine bordkniver og kjøkkenkniver fra 1909 til 1922. NORA produserte slirekniver fra 1915 til 1920.

Også i nyere tid har vi sett et forsøk på å bruke navnet Nora kreativt. I 2007 var det en sak i Sverige, der et firma begynte å selge en Kina-produsert kopi av Mora of Swedens modell Viking 640, med blad merket Nora Sweden. Det ble ordnet opp i det, men knivene finnes vel der ute, for den som bryr seg om sånt.

Og så har Hardangerbestikk en bestikkserie kalt Nora, men det blir jo noe annet.

2012-01-07T12:00:00.002+01:00

7. januar 2012

Av Louen-type?

I august 2010 viste jeg en kniv her av tilnærmet Louen-type, men med et overraskende bladstempel. Jeg hadde fått noen bilder av den fra en amerikaner. Også en annen amerikansk samler har sendt meg bilder av en kniv med løve av lignende slag, og det passer bra å vise de to knivene sammen.

Det passer også bra å sammenligne dem med de knivene jeg har lagt ut av Louen-type.

Nå har jeg flyttet den første kniven hit, etterfulgt av den andre. Spennende saker. Veldig hyggelig om noen vet noe og gir beskjed.

24. august 2010

Løvehodekniv

men ikke fra Lindesnes

Når en kniv ser ut som dette, går tankene straks til Lindesnes, til Sør-Audnedal der far og sønn Louen, og Torp, Birkeland og Vigeland skar slike morsomme og ettertraktede saker.

Hvem av dem ville du gjette på?

Hvis denne kniven hadde vært usignert, hadde diskusjonen gått i årevis, og noen konklusjon hadde vi vel knapt fått på dette. Nå er den signert, og det hjelper oss et stykke, men ikke i mål.

Løven er velkjent, men likevel ikke velkjent nok. Og så er det dette uvante skjoldet midt på skaftet.

Slire mangler. Trist, for med utskåret treslire av samme slag hadde dette vært en kniv til å dåne av. Det kan godt hende at den hadde en enkel lærslire, men den også hadde det vært supert å ha der.

Jeg har ikke hatt kniven foran meg, bare disse bildene som jeg fikk fra den amerikanske eieren, James Morita.

Den er altså signert:

Overraskende nok: Hakon Blikstad. Den har hans mellomste bladstempel, det jeg har foreslått plassert til 1870-tallet eller kanskje helt i begynnelsen av 1880-tallet.

Byen er altså klar. Men knivmakeren?

Her er bilde av hele kniven:

En knivmaker skjærer ikke et skaft som dette helt ut av det blå. Enten har han sett noe lignende (og ikke nødvendigvis en kniv), eller så har han selv utviklet dette over tid. Hvis vi sier at denne er laget på 1870-tallet, hvem hadde han da å se etter?

Eller, for å snu dette: Er det en kniv som dette de hadde sett da de begynte å skjære løvehodekniver, knivmakerne fra Sør-Audnedal?

Den er for tidlig til at Elias Louen, Torp eller Vigeland kan ha hatt noe med den å gjøre. Det er bare Tarald Louen eller til nød Lars Birkeland som var aktive så tidlig som dette.

Birkeland holdt seg mest hjemme, men i historien om Tarald Louen er det en del år (hvilke år?) da vi ikke vet hvor han var. Kan han til og med ha hatt en periode i Trondheim? Tvilsomt. Nå er det ikke sånn at utveksling av ideer krever personlig frammøte. Knivene kom seg mer omkring enn knivmakerne, og hvem som helst kan ha sett en kniv laget hvor som helst.

Midtsidekniven i Knivbladet 2004 nr 3, side 50-51, er en signert løvehodekniv fra Johannes Odde. Ta fram bladet og sammenlign. Odde-kniven er tydeligvis skåret mens han bodde på Lillehammer, som han gjorde fra ca 1885.

Det er mulig å tenke Odde også for den kniven jeg har vist her, selv om akantusen er i flateste laget for ham. Denne og Lillehammer-kniven ligner ikke nok på hverandre, men så er de jo også laget med en del års mellomrom.

Odde-kniven i Knivbladet er fint skåret, og har de typiske båndene som rammer inn felter med akantus. Løven har ikke så mye av Lindesnes i seg som denne, som er tøffere og kraftigere.

Når Odde har lett for å seile opp som mistenkt når vi har en pent skåret kniv fra Trondheim, er det fordi han er mest kjent, men det var mange andre i byen som skar pent på den tiden.

Altså ingen konklusjon fra meg. Men kanskje fra noen andre?

7. januar 2012

En til

i slekt med den forrige

Bildene av denne kniven fikk jeg fra eieren, Dan Agler i USA. Løven har mye til felles med forrige kniv. Ellers er det mye som er ulikt, men de to kler hverandre godt.

Slira er vist fra baksiden. Den er av aller enkleste sort, men særlig hvis kniven er fra en byknivmaker, kan en slire som denne godt ha vært med fra starten.

Mens forrige kniv hadde skaft dekket av akantus, har vi her landskap, hjortedyr, mann og hund. Samme motiv på begge sider.

En sammenbitt fyr, denne løven. Og i motsetning til Louen-gruppens løver har den ikke fått tatt ut treet inni munnen.

Og i motsetning til Louen-gruppens kniver et det en fasettert mutter på toppen. Byknivmakere mange steder brukte den slags mutter, for eksempel Blikstad i Trondheim.

Bladet har ikke smellopp, men ansats til det. Litt filing her, så hadde det vært en ordentlig smellopp som kanskje kunne ha fortalt noe.

Jeg har en følelse av at jeg har sett akkurat dette motivet på en annen kniv, jeg kommer bare ikke på hvor. Kanskje til og med på en kniv jeg har vist her tidligere?

Og knivmakeren? En i Louen-gruppen? En som har sett etter dem? En de har sett etter?

Eller har ingen av disse knivene noe med Lindesnes-knivmakerne å gjøre, men at dette bare er noe som ligner? Det var ikke bare på Sørlandet de kunne skjære grinete løver. Løver har vært utbredt i norsk treskjæring i århundrer.

2011-12-27T12:00:00.008+01:00

27. desember 2011

Små souvenirer fra Hallingdal

Jeg vet ikke om noen som samler på ordentlig på småsaker av dette slaget. Men noen gjør det nok. Jeg tror ikke at jeg samler på dem selv, men det ligger altså noen i skuffen.

Dette er noe jeg alltid gikk rett forbi, helt til for noen år siden. Da var det en på Knivtorget på Elverum som viste meg en med litt sølv på. Og det sølvet hadde telemarksdekor. Merkelig. Det er den som ligger lengst til venstre på dette bildet.

Tidligere i år var det en maken på eBay, med samme type sølvdekor, bare at da var det en dobbeltkniv.

Ingen av disse knivene greier å sette fart i knivfolket, men noen gjør det bitte litt mer enn de andre. Og det ergret meg faktisk en hel del da jeg ikke fikk den dobbeltkniven på eBay, men jeg hadde jo ikke lagt inn noe bud som var noe.

Lengre nede skal vi se på den med telemarksdekor, men først tar jeg de vanlige, som er laget i enorme mengder. Blant knivfolk har de lavest tenkelig status, og er dermed veldig billig å samle på.

De vanlige

Når man har en liten haug av noe, begynner man automatisk å gruppere. Denne gangen er det helt tilfeldig hva jeg har, og det er altfor få til å lage noen brukbar inndeling. Men nå som jeg viser noen bilder, blir jeg sikkert mer interessert og begynner å ta med flere hjem, og da kan det nok hende at jeg utvider dette siden.

Sånn ser de ut i den første gruppen: fargerike småtasser beregnet på turister, med NORGE og stedsnavn, og med dusk nederst i slira. De er til å feste med sikkerhetsnål, som ofte fulgte med. Slirene på dette bildet er nok ment å være veldig samisk-aktige.

Den i midten har original prislapp på baksiden: tre kroner.

Fra venstre: Røros, Åndalsnes, Hønefoss, Vøringsfoss og Kongsberg.

Stedsnavn er viktig på en souvenir. Det kan lages en samling på hundrevis av navn, fra de største steder til de minste der det var håp om at turister kom innom.

Disse knivene ble laget i store mengder på Geilo (og ellers i Hallingdal?), men det er vel sannsynlig at produsenter av souvenirer også andre steder i landet leverte sånt noe.

Skaft og blad ser sånn ut. Skaftet er oftest merket Norge. Bladet er tatt ut av tynn plate og umerket.

Målene varierer litt, men denne er ganske typisk:
Skaft/blad 6,8 cm (med blad på 3,3 cm). Bladtykkelse 0,6 mm.

Ragnvald H. Brusletto fortalte at han selv laget tusenvis av sånne blader, som kveldsarbeid.

Her er en gruppe med enklere slirefasong. Mye tristere enn de forrige. Knivene er de samme.

Fra venstre: Haukeliseter, Ørsta og Risør.

Det er gjort litt mer ut av kniven på den til høyre, som har fått sportsfisker med fiskestang som stikker opp over skaftet. Stangen som stikker opp, skulle jo vært en forlengelse av den i treet, men her mangler det mye på presisjonen.

Bladene er små som de forrige, eller litt større som dette på 4,6 cm.

Her er en gruppe med slire sydd med lærstrimmel langs eggsiden.

Den til høyre er sydd med vanlig tråd og hører ikke helt hjemme her. Den er like trist som dem i forrige gruppe.

Fra venstre: Stavanger, Kristiansand og Hindseter.

En egen gruppe er ørretknivene. De kan ha samme slags kniv som de andre her, eller helst den øverste med fiskeskaft.

Åmot og Trondheim.

Det finnes mange andre slags ørretkniver, i flere størrelser, utviklet på Geilo og siden kopiert av flere i Mora. Mange av dem er langt over dem på bildet i kvalitet. Jeg får vise fiskene en annen gang.

Jeg vet ikke hvem som har laget noen av disse knivene. De fleste av småprodusentene på Geilo har nok vært innblandet.

Når sluttet de å lage dem? Jeg husker jo at de var til salgs overalt, men hvem legger merke til akkurat når noe slutter å være i kiosken?

De litt mer interessante

Disse også er billige saker, men i en klasse over de forrige.

Jeg hadde ikke kommet til å legge merke til denne om det ikke var for "holken", som bare er en sølvplate på forsiden av slira. Den gjorde at jeg kjøpte kniven. Jeg kunne ikke skjønne at de hadde kostet på den en sølvbit.

Den er ellers også svært mye mer velgjort enn dem på bildene ovenfor.

Lengde skaft/blad 13,2 cm. Bladet er 0,6 mm tykt her også.

Bladet på denne og de to neste har ØYO-merking. Ikke umulig at det var ØYO som markedsførte dem.

"Holken" ser sånn ut:

Graveringen er av type Telemark, og kunne godt ha sittet på en staskniv derfra med Kleppo-forbilde.

Nå er dette selvfølgelig ikke en håndgravert sak, men likevel. Hvem har gravert originalen? Vi skal se på det, men først noen flere kniver av beslektet slag.

Her ligger den sammen med en dobbeltslire med kniv og gaffel. Gaffelen er nok også laget av ØYO.

Den jeg ikke fikk på eBay, var en slik dobbel sak, men den hadde samme slags sølv som den til høyre.

Her er en annen dobbel. Den har reinshorn i skaftene, og reinsdyret er tegnet sånn som Nils Jacob Dahle på Geilo har pleid å gjøre det. Jeg gjetter at den er fra ham. Eller Olav Skogheim?

Baksiden av slirene har stedsnavn: Narvik, Frognerseteren og Hamar. Mer interessant er at på den til høyre, den som har skaftene av reinshorn, er det skrevet eiernavn og dato med kulepenn:

Tove 16/6-1961

På denne er også stedsnavnet skrevet med kulepenn. På forsiden er den merket bare Norge.

Utførelsen er ikke identisk med de to andre, men jeg går ut fra at den er laget på samme tid som dem.

Hvis dette betyr at originalen til graveringen er så gammel som 1961, er det fra før de begynte å lage staskniver, de telemarkingene jeg ellers ville ha mistenkt for å kunne lage originalgraveringen. Eller er denne likevel nyere? Er det noen som vet noe her?

Men må han ha vært telemarking? Kan ikke en dyktig gravør hvor som helst få til noe sånt? Og for å trekke dette litt lengre, til ordentlige kniver: Når vi lurer på hvem i Telemark det kan ha vært som har laget en litt gammel, usignert Kleppo-lignende staskniv i middels kvalitet, uten at vi kommer i mål, er det så sikkert at han var fra Telemark?

2011-12-15T10:00:00.009+01:00

15. desember 2011

Husflidskniv fra Elias Louen

Elias Louen og de andre Lindesnes-knivmakerne leverte kniver i mange kvalitets- og prisklasser, fra dem vi sikler mest etter nå og nedover til litt enklere kniver, og videre til de enda enklere som gjerne kalles husflidskniver, siden vi forbinder dem med Husfliden.

Ikke alle husflidskniver er laget på Sørlandet, men mange av dem kommer derfra. Og ikke alle utskårne kniver på Husfliden var enkle, men det er de enkle som har fått dette navnet.

En typisk husflidskniv

Husflidsknivene er vanligvis usignert, og da vet vi oftest ikke hvor eller av hvem de er laget.

Her er en helt typisk representant for disse. Utskåret skaft og slire, og usignert svenskeblad, altså blad av det slaget som for det meste ble laget i Eskilstuna.

Kniver som dette er vanlig å se på knivtreff, og svært mange knivsamlere har noen eksemplarer hjemme. Mange av dem ligner nøyaktig på denne her, og da er det fristende å tenke at akkurat de knivene er fra samme mann, og eventuelt håpe på Elias Louen, men dette er kniver som mange dyktige treskjærere kunne kopiere.

At denne er enkel, betyr ikke at den ikke er godt skåret. Det synes lang vei at vi her har en dreven treskjærer som ikke fomlet det minste. Jeg kan tenke meg at han ville imponert oss alle om vi hadde kunnet se ham i arbeid, for han var nok rask på labben.

Kanskje han er en av de kjente. Men han fikk neppe mye betalt for hver kniv.

De typiske husflidsknivene har en viss eleganse, med tynnvegget slire og blankt blad. Særlig brukbare er de ikke, og de ble nok sjelden kjøpt for å brukes.

Fra før av har jeg vist noen skikkelig staselige Lindesnes-kniver i artiklene nedenfor denne.

Og nederst under Diverse ligger noen av de enklere sakene.

De enkle er sjelden signert, og ofte ikke praktknivene heller. Louen-stempelet på dette bildet sitter på en praktkniv fra Elias Louen.

Hovedregelen er Elias når stempelet sitter på tvers, og faren Tarald når det sitter på langs. Men unntak finnes.

Det finnes minst to LOUEN-stempler, ett på 5,5 mm og ett på 8,5 mm.

En signert Elias Louen

Her om dagen fikk jeg bildene nedenfor fra en som har signerte Elias Louen-kniver.

Særlig i slira er det gjort mer ut av skjæringen enn på den enklere på det øverste bildet, men ikke mer enn at også denne her holder seg innenfor klassen enkel husflidskniv.

Og den er altså signert:

LOUEN. Uten dette stempelet kunne det lett blitt en viss avstand mellom en selger og en kjøper om det hadde vært en handel på gang.

Uten stempel ville selgeren kanskje trukket fram den pent avrundede holken som tegn på Elias Louen? Men også andre kunne gjøre det sånn.

Hvis du har navnløse kniver av dette slaget, er det bare å finne dem fram nå og se om de ligner tilstrekkelig på denne til at du føler deg sikker.

Jeg tok fram de få jeg selv har i skuffen. Men nei. Nesten, men ikke nær nok.

De fleste husflidskniver har usignert blad. Lindesnes-knivmakerne smidde selv, men gikk etter hvert for en stor del over til å bruke svenskeblader. Det kostet så lite å kjøpe et Eskilstuna-blad at det lønte seg bedre å bruke arbeidstiden på å skjære akantus enn på å smi.

For Husfliden var bladstempel neppe noe poeng. Kanskje de foretrakk å få kniven uten.

Og en til

Noe annet jeg fikk bilder av, er dette løse skaftet uten holk, og det løse bladet med lang tange. Også denne gangen har bladet stempel på tvers.

Skaft og blad hører ikke sammen. Når tangen er forlenget, som her, er ikke bladet laget for å sitte i et skaft som dette. I likhet med forrige skaft har det ikke hatt gjennomgående tange.

Hvis det ikke hadde vært for at dette skaftet er skåret helt som det forrige, ville det vært usikkert om det er fra Elias Louen. Men det har den typiske utførelsen, snitt for snitt.

I likhet med forrige kniv er skaftet slankere enn på den usignerte kniven jeg viste øverst her. De usignerte av akkurat denne usignerte typen har kraftigere skaftende enn disse to signerte. Jeg tror dette gjelder alle eksemplarer jeg har sett av akkurat den typen.

Dette bladet også er stemplet på tvers.

Mange Louen-kniver har usignert blad laget i Eskilstuna, og dessuten ser Eskilstuna-bladene ut til å ha vært et forbilde for det de smidde selv, i både form og finish.

I gamle kniver er det stadig noe nytt å studere og sammenligne. I Lindesnes-knivene er det særlig skjæringen vi studerer, iallfall har jeg selv ikke sett nøye nok på bladene de smidde. De er for en stor del i helstål, og jeg har ikke merket meg hvor mange av dem som er laminert (det er eksempel på laminert blad fra Birkeland i artikkel nedenfor). Så nå gleder jeg meg til å se dem om igjen på knivtreffene i 2012.

Løs kanon

Et løst blad som dette er en skummel sak som kan gjøre stor skade. Sett at noen har en usignert kniv av Lindesnes-type, og at han gjerne vil at den skal være en "sikker" Elias Louen? Og bytter ut bladet med dette? Siden kan den kniven bli en fasit som andre usignerte kniver blir sammenlignet med.

Dette bladet bør heller ikke få kortet ned tangen og bli satt inn i det løse skaftet det ligger sammen med her. Det kan eventuelt havne i en kniv med ødelagt blad, der bladet er helt likt dette, men også det er risikabelt.

Skummel sak, altså. I klassen "løs kanon på dekk".

.

2011-12-12T10:00:00.001+01:00

12. desember 2011

Restaurering?

Helst ikke

Jeg vet ikke hvordan det er gått med denne kniven, eller hvor den er nå. For mange år siden kom eieren og spurte om jeg kunne få skiftet blad i den, siden det var ødelagt. Jeg tok noen bilder den gangen, og nå har jeg fått scannet dem (litt primitivt).

Som dere ser, er det en standard Bjørn Kleppo med gravert sølv, pautet lær, og maske i skaftenden. Bladet er ustemplet som det vanligvis er i Kleppo-kniver.

Øvre slireholk er ikke den vanlige. Vi skal se nærmere på den. Det ser ut til å være flammelønn i skaftet.

Men nå er det altså bladet dette gjelder.

Høyre side ser ikke så verst ut, selv om det er tydelig at det har litt dårlig sveis og antagelig er blitt brukt til å åpne en malingboks eller noe sånt. Det brakk nesten av, og ble etterpå rettet ut igjen så godt det gikk.

Venstre side er det verre med. En bit av omleggsjernet er borte. Eggstålet er brukket tvers av og henger i bare omleggsjernet på den andre siden.

Ikke tale om at jeg ville skiftet et så fint blad som dette, hvis det var min kniv, og jeg sa at han bare burde ha den som den er.

Jeg ville ikke engang skiftet bladet om jeg hadde hatt et makent, løst Kleppo-blad liggende, og hvem har det?

Noen løser problemet ved å korte ned bladet og slipe det om. Jeg ville ikke gjort det her.

Jeg tror han beholdt kniven som den var, men jeg vet det altså ikke. Vi bestemmer jo over våre egne kniver.

Siden jeg har bildene, kan vi jo se på resten av den.

Øvre slireholk har "snudd klepporose". På side 70 i Kleppo-boka er det vist to eksempler på slike opp-ned-roser, en fra 1933 og en fra 1946. De er ikke helt lik denne.

Alltid fint med maske. I Kleppo-boka er det vist fem forskjellige.

Iallfall ikke foreløpig

Restaurering er vel noe de fleste knivsamlere av og til lurer på. Vi har en kniv som feiler et eller annet, og vi tenker på å få den fikset på, men vet ikke riktig hvor lurt det er.

Eksemplet jeg viser nedenfor, er en vanlig Budal-slire der jeg har satt restaurering på vent. Kanskje jeg aldri kommer til å gjøre noe med den.

Jon Svendsen Enlid

I 2010 kjøpte jeg denne slira. Den er laget av Jon Svendsen Enlid i Budal, og er på alle måter en av hans typiske fra 1890-årene eller så. Hvis den hadde vært helt i orden, og særlig hvis det hadde sittet en original kniv i den, ville den vært helt topp i den ikke store nok Budal-samlingen min.

Problemet med disse slirene er at vi omtrent aldri ser en løs Budal-kniv i fin stand og med originalt blad. Vi ser sjelden nok en slire med original kniv i, uansett tilstand. Enlid var ganske produktiv, og knivene fra denne perioden er ganske like. Så hvis bare en løs kniv skulle dukke
opp, er det bra sjanse for at den passer i denne slira.

Men etter å ha lagt merke til disse knivene i noen tiår nå, har jeg ennå ikke sett et eneste virkelig fint eksemplar der skaft, blad og slire hører sammen.

For de fleste norske knivområder er det flere løse slirer enn løse kniver der ute. Og budalslirene er svært slitesterke saker, gjerne laget i én millimeter tykk plate, så det er helt rimelig at mange har overlevd etter at kniven er borte.

Opphenget er kraftige saker, akkurat som slira ellers. Og graveringen er standard Enlid-gravering.

Det som mangler, er lær inni og kule i tuppen.

Nytt lær må alltid regnes som helt greit, selv om originalt lær i okå stand er bedre. Nytt lær må regnes som vanlig vedlikehold.

Kanskje ny kule også er vanlig vedlikehold? De fleste vil nok iallfall regne det som bare mild restaurering. Det kan uansett knapt avsløres, siden det er en vanlig, massiv kule som har sittet der.

Jeg lar begge deler likevel være, for det ville ikke øke verdien for meg med det aller minste. Jeg beholder heller denne slira i samlingen akkurat som den er nå.

Den har eiernavn: H. Røskaft

Som jeg har skrevet om før: Der er vi inne på et restaureringsproblem. Hva om etterkommere dukker opp, hevder at den en gang i historien er stjålet, og krever den tilbake? Det er ikke få kniver som får fjernet eiernavnet for ikke å risikere noe. Sørgelig, for dette er jo morsomt å finne ut av, og virkelig noe som hører til knivens historie.

Det er to svært sannsynlige eiere her. Kniven kan ha tilhørt bonde og landhandler Henrik Olsen Røskaft (1853-1930), i daværende Horg kommune i Sør-Trøndelag, som nå er en del av Melhus. Eller kanskje hans eldste sønn Halvor Røskaft (1881-19??) fikk den til konfirmasjonen? I dette tilfellet stopper det nok der.

Jeg synes denne slira er en fin gjenstand i seg selv, og lar være å gjøre noe med den. Og føler meg veldig ansvarsfull og museumsaktig.

Men hva om jeg en dag får tak i en pen kniv fra Enlid? En som passer perfekt i slira? Vil jeg da få satt i nytt lær og ny kule? Antagelig. Vi får se den dagen den kniven kommer, som jeg håper at den gjør.

.

2011-12-05T10:00:00.001+01:00

5. desember 2011

Ekte ibenholt?

eller "tysk ibenholt"?

Ikke alle gamle kniver med skaft av ibenholt er hva de utgir seg for. Det svarte treet kan lure deg.

Noen svarte skaft virker liksom feil, og gir mistanke om at et annet mørkt treslag er brukt. Diverse mer eller mindre gode erstatninger finnes. Men det er ikke det jeg skal vise her.

Det er ikke sikkert at treet opprinnelig var svart, ikke engang at det var mørkt.

Her er en utskåret, signert kniv fra Hakon Blikstad, jeg antar at den er fra rundt 1880. Skaftet måler 14,5 cm. Laget av ibenholt?

Nei da. Ved barten er det en liten skade som røper at skaftet i stedet er skåret i et eller annet lyst treslag - bjørk, kanskje - og farget svart. Hvis den skaden ikke hadde vært der, hadde jeg kanskje ikke tenkt nærmere over det og ikke hatt noen mistanke. Ikke i en kniv som denne, som ikke var billig da den var ny.

Enhver ibenholtkniv kan ha godt av å få et kritisk blikk. Hvis Blikstad kunne beise bjørk svart - "ebonisere" den, som det kalles - kan hvem som helst andre ha gjort det samme. Det sparer litt dyr ibenholt, og i tillegg er ibenholt et upålitelig materiale. Det liker å sprekke, særlig i skaft med utsatte partier, som denne raringen med et hode som blir holdt oppe av en hånd.

Hva med denne totenkniven? Dette slaget er det laget massevis av i diverse varianter og pris- og kvalitetsklasser, oftest usignert. Denne her hører til de rimelige. Med skaft av ibenholt. Kanskje.

Dette skaftet har sittet i en sånn totenkniv. Jeg fikk det av Arne Emil Christensen for å vise her.

Det er slitt og ødelagt. Platen på midten har falt av, som de ofte har på totenkniver, og en holk mangler.

Se hvor lyst treet er under holken. Her har vi et eksempel på at det ikke er ibenholt, alt som ser svart ut, heller ikke i knivskaft fra Toten. Det kan være svartfarget bjørk eller annet lyst tre, også i kniver med innlagt dekor. Dette hører til sånt som en ødelagt og ellers verdiløs kniv kan fortelle, og som en strøken kniv holder kjeft om. Da er den ødelagte kniven ikke verdiløs likevel.

Legg merke til at knivmakeren sørget for å farge treet svart under platen på midten. Holkene datt ikke av med det første, men disse platene satt dårlig og kunne snart avsløre ham.

"Tysk ibenholt": barlind

Ordet "ebonisere" betyr å farge tre svart så det ser ut som ibenholt. Men det finnes også et annet uttrykk, som brukes om svarte deler på musikkinstrumenter: "tysk ibenholt".

Det vokser jo ikke ibenholt i Tyskland. Da jeg først kom over uttrykket, ble jeg nysgjerrig og begynte å se litt i tyske bøker og på internett.

Det kan være flere slags treslag, men vanligvis forteller uttrykket at det er barlind som er brukt. Den gir en fin overflate som ligner svært mye på ibenholt, og er overlegent mest brukt til tysk ibenholt. Nest best kvalitet får du med svartbeiset pæretre (og agnbøk, som ikke er særlig aktuell hos oss).

Noen ganger kan en lysere farge komme fram på nedslitte tangenter på et piano eller gripebrett på et strykeinstrument. Neppe på de dyreste instrumentene.

I sommer hadde vi her i Trondheim en gatemusiker med en cello der gripebrettet var helt lyst. Som nytt var det nok svart. Det går med et stort stykke ibenholt på en cello, så det er litt å spare på å bruke noe annet.

Jeg ser at de kalte det "tysk ibenholt" ikke bare i Tyskland, men også i Norden, England og Frankrike, og sikkert også mange andre steder.

Barlind var utmerket i buer. At det også ble brukt i knivskaft langt tilbake, kan ikke ha vært fordi det var spesielt dekorativt, men heller fordi dette treet ble tillagt magiske egenskaper: Det er svakt giftig, det har spesiell måte å vokse på, og i riktig gamle dager var barlind mange steder det eneste vintergrønne treet. Da måtte det ha egenskaper som man gjerne vil ha med også i andre våpen (der man trenger all magisk hjelp man kan få), og i bruksgjenstander som kniver.

En mer nøktern grunn kan være at det med svart beis fikk finere overflate enn annet tre, og at svarte knivskaft var på moten. Jeg har ikke prøvd ennå, men skal gjøre det. Jeg fikk noen barlind-emner av Arne Emil for å se hvordan det blir.

Siden veden altså er svakt giftig, er det kanskje ikke så smart for en knivmaker å puste inn støvet av. På den annen side: Hvis du leser om eksotiske tresorter, er det ikke mye du tør bruke etterpå. Det står om mange av dem at de kan gi deg allergi og kreft og annet fælt, og at du må bruke avsug og maske eller stå utendørs når du arbeider med dem. Og jeg har jo sett knivmakere behandle hvilket som helst tre som om det var bjørk, uten å ta spesielle forhåndsregler.

Det er gøy å lage noen teorier, og jeg så en fra Tyskland. På tysk heter treslaget barlind Eiben, og veden Eibenholz. Det ligner svært på det tyske ordet for ibenholt: Ebenholz. Noen språkfolk hevder at den eksotiske ibenholten er oppkalt etter den hjemlige barlinden.

Fore knivfolk kan vel dette være ett fett, men jeg skal iallfall gjøre noen forsøk med beising av barlind.

2011-11-22T09:00:00.005+01:00

3. november 2011

Ragnar Johannessen

Ragnar Johannessen (1931-2007) i Skien var en fargerik knivmaker som jeg hadde mange morsomme knivdiskusjoner med, både på knivtreff og på telefon.

Her viser jeg noen bilder jeg tok hjemme hos ham i 1999. Det er flere pene kniver på bordet, og det var særlig to av dem vi så på, to som han hadde med i Norsk Knivforenings konkurranse året før. Jeg tror det var den eneste gangen han deltok på Elverum. Og der vant han.

Ragnars kniver har ofte imponerende gravering og slireskjæring. Stasknivene er litt på siden av standard telemarkskniv, og de har normalt ikke Kleppo-gravering. Han laget også mindre kniver, men mange av dem er større og kraftigere enn vanlig staskniv.

I stedet for å perfeksjonere én modell, kom han stadig med noe nytt i skjæring og gravering.

Først den han vant med på Elverum:

Årets Kniv i 1998.

Alt her er ganske typisk for hans mest avanserte kniver. Det lille avviket denne gangen er at han har gjort skaftenden rettere og slankere enn han pleide i krumme kniver.

Pent blad fra Harry Kastmo i Skien, som han brukte en del blader fra. Alt er gravert av Ragnar, også Kastmos signatur.

Og så var det denne:

Denne kniven hadde han også med i konkurransen i 1998, og han lurte på hvorfor det ikke heller var denne som vant. For her hadde han arbeidet mer med graveringsmønsteret, og skjæringen i læret var enda bedre.

Så da kan jo de to som eier dem nå, krangle om hvem som har den fineste kniven - han som har Årets Kniv, eller han som har den som Ragnar selv mente var enda et hakk bedre.

Siden han satte navnet sitt på eiernavn-platen på begge disse knivene, var de nok ikke beregnet for salg.

Kniven har damaskblad: vill-damask med Harry Werner Kastmos eget stempel:

HWK

I graveringen har han brukt akantus der bladene ikke har åpnet seg. Det er jo uansett dette som utgjør "sveiver" i enhver akantus, men her har han høstet dem enda tidligere enn vanlig.

En annen kniv på bordet, der sveivene i læret heller ikke er kommet langt i å åpne seg:

Jeg målte den ikke, men den er en god del større og kraftigere kniv enn staskniver flest.

Som han ofte gjorde, har han laget en mye enklere avslutning i sliretuppen enn om han skulle satt på en vanlig holk. Siden dette er den mest kompliserte av de fire holkene, er det mye å spare her, uten at det ser uferdig ut.

Over til to andre, som jeg har tatt bilder av senere.

Et lekkert eksemplar. Bladet fra Kåre Nordli sitter ikke helt som det skal, men ellers er dette fine saker.

I graveringen på holkene her er det ikke laget noen symmetri. Han var ellers svært god til å gravere og skjære symmetriske mønstere i sølv og lær. Symmetri er vesentlig vanskeligere å få til bra enn å bare la akantusen vokse fritt, men kundene likte ofte det frie mønsteret bedre.

I læret under slireholken er det ofte et hull, som vi ser godt her på en slire som ennå ikke har fått holk:

Holken skjuler hullet, du ser det bare når du kikker nedi slira. Men likevel. Det pleier ikke være der på andre knivmakeres kniver, så hvorfor her?

Ragnar ville ha det for å henge opp slira i når den skulle tørke. Hm. Jeg hadde ventet en bedre grunn. Og hvis han absolutt måtte ha det hullet, kunne han vel bare gjort slira litt høyere på forsiden, plassert hullet der, og skåret bort det ekstra læret siden?

Men, som alle som har prøvd å diskutere sånne saker med Ragnar kan tenke seg, fortsatte han å sette hullet akkurat der.

Enklere kniver

Ragnar var god til å skjære i lær. Her er noen eksempler.

Alt er ganske enkelt her, men ikke sliredekoren. Den er er først skåret, og så pautet. Selv om det gir fint resultat, var ikke dette noe han fortsatte med.

Ragnar laget en mengde brukskniver uten holker, med skåren slire. Ofte solgte han også løse slirer. Her viser jeg noen få.

Jeg har noen flere enn disse, for det hendte at han fikk lyst til å sende en til meg (en idé som knivmakere ellers ikke har kommet på ennå . . .).

Denne er super, og typisk for hans tidligere arbeider, uten at jeg har noe årstall.

En kraftig sak med tykt lær, dyp akantus, grov søm, og ikke særlig elegant oppheng. Jeg liker sånne.

Lengde uten oppheng: 18,8 cm.
Lærtykkelse: 4,5 mm.

Han var veldig stø på labben når han skar, og det gikk raskt unna.

Den kraftige sømmen ville nok ikke gitt plusspoeng i en knivkonkurranse, og ikke dette opphenget heller.

Han signerte med R og J på hver sin side av sømmen.

Imponerende dype, glatte snitt:

Sett fra utsiden kan man tro at læret må være skåret så godt som tvers igjennom, men lærfargen er ikke synlig fra innsiden.

Her er en nyere slire, laget rundt 1990:

Lengde uten oppheng: 14,1 cm.

Igjen er det dyktig gjort, med hans velkjente kombinasjon av akantus og karvesnitt. Da jeg begynte å gå på knivtreff, lærte jeg snart at ikke alle likte denne kombinasjonen, og at de særlig ikke likte Ragnars versjon av karveskurd. (Får se om jeg tar fram noen kniver fra andre slireskjærere og sammenligner.) Men flere dyktige knivmakere i og omkring Skien tok etter denne stilen, og det ble mange fine kniver av det.

På denne tiden hadde han for lengst gått over til å signere slirene med en R midt på forsiden.

På denne tiden hadde han også gått over til å sy kant i kant, sånn som alle andre gjorde og fremdeles gjør. Og så rullet han på dekor med et jern.

På disse knivene uten holk laget han en variant av Voldbakken-opphenget. Her også ser vi at han likte litt overdrevent solide saker.

Hva gjør man så med sånne løse slirer? Lager kniv til dem? Men det er da juks?

Det er ingen sak å få til et enkelt skaft av Ragnar Johannessens type. Med blad fra en av smedene han brukte, ville ingen fått mistanke. Er det noen grunn til å la være? Det må jo være nettopp dette vi ofte ser når en sånn kniv er på markedet: Det som ligger der, kan godt være en av de løse slirene hans som en annen har laget kniv til.

En pussig idé

Han hadde sett en gammel, utslitt kniv der slira var blitt surret med en lærstrimmel for å holde den sammen, og da fikk han denne rare ideen.

Han la "lærstrimmelen" inn i mønsteret. Det kan ikke ha vært så mange han laget av dette slaget, for det var vel ikke akkurat noe å fortsette med. "Strimmelen" kompliserte iallfall arbeidet med å skjære akantusen.

Den dekorerte sømmen som finnes på svært mange av slirene hans.

Årstall: 1992.

Ragnar Johannessen hadde ganske stor produksjon totalt, men hans mest avanserte kniver er det ikke mange av, særlig ikke av dem med fire holker. Det burde bety at de nå er ettertraktede og dyre. Og det er de nok, men så var det altså dette at de er litt på siden av hovedtypen i Telemark. Og de som samler sånt, er ofte ikke så glad for akkurat det.

Så en dag mistet han plutselig interessen for å lage kniver. Og det skjedde midt i en liten staskniv. Vi lurte jo på om han ikke i det minste kunne gjøre ferdig den kniven han holdt på med. Skaftet var ferdig, holkene også, og læret var ferdig skåret, og minst én holk var gravert. Men nei. Det stoppet der. Han hadde mistet interessen.

2011-11-15T12:00:00.009+01:00

15. november 2011

Høstmarked i Vikingskipet 2011

Her er noen knivbilder fra høstens antikk- og bruktmarked i Vikingskipet på Hamar. Ingen spesielt dyre ting, men et og annet som er interessant likevel.

Etter at besøkstall og aktivitet har hatt litt dalende tendens, kom det bra med folk denne gangen. Og flere handlere fortalte at de hadde solgt mer enn på lenge. Sånt er alltid stas.

Og på årets høstmarked, særlig på lørdagen, virket det som alle knivsamlere hadde møtt opp.

Denne gangen også delte jeg stand med Helge Tørre som selger klokker og litt kniver, og Berit Tørre som selger porselensfigurer. Vi har det fine hjørnet F-54 der mye knivfolk er innom.

Som vanlig var vi ikke nok omkring og fikk sett oss om. Men siden knivfolket kommer innom F-54, regner jeg med at jeg fikk prate litt med omtrent alle. Her er to dyktige knivmakere foran standen: Terje Karlsen fra Raufoss og Oddmund Fjeld fra Hamar.

Fra Hedmark

Fin kniv med flere interessante ting å se på, og med flere navn involvert.

Bladet har to stempler:

Smedstempel: EJB

Eiernavn: THV. ÖSTBY.

Bladet er smidd av den kjente smeden Even Johannes Blindingsvollen (1908-1985) fra Ringsaker.

Eieren er sannsynligvis Thorvald Østby, lensmann i Løten. Rundt 1940 startet han tjærefabrikk i Åmot i Hedmark.

Og skaftet?

Skaft med denne fasongen blir gjerne påstått å være fra Ingebret Øren (1875-1939), bonde og bøssemaker og knivmaker i Trysil.

Her er en komplett kniv fra Ingebret Øren.

Bladet er signert:

I.J.ØREN

Temmelig identisk med den fra Vikingskipet.

Det har vært en artikkel om ham i Knivbladet:

Magne Rugsveen: Knivmaker Ingebret Øren visste råd: russisk valbjørk var tingen. Knivbladet 1990 nr 3, side 34-35.

Han opplyser at Øren gikk i bøssemakerlære i Oslo, og arbeidet hos bøssemaker Hagen fra 1898 til 1911. I folketellingene 1900 og 1910 for Oslo er han derfor ikke overraskende oppført som bøssemaker.

Rugsveen forteller at Øren også leverte løse skaft. Dette kan være et slikt, som så har fått Blindingsvollen-blad, eventuelt satt inn av Blindingsvollen selv. Men her har vi det vanlige problemet: Det var flere som laget denne typen skaft.

Bladet har vært gjort rent i nyere tid, tydeligvis uten at det har vært ute av skaftet. Dermed er det sannsynlig at blad og skaft ikke har vært satt sammen nylig. Dette er ellers alltid noe å ha i tankene, nå som det stadig lages "gamle" kniver av gamle deler som settes sammen.

Og slira? Nylaget? Iallfall er den uten slitasje.

Med gjennomsiktig skaft

Denne vet jeg ikke noe om, men det er en artig sak med dette gjennomsiktige skaftet.

Noen som vet noe her?

Hvem hadde smedstempel SA?

Et par eldre kniver fra våre dagers knivmakere

Kjente knivmakere som har laget kniver i masse år, får av og til se noe de laget for lenge siden. Noen av dem synes det er morsomt å se den igjen og bli minnet på at de er dyktigere nå, andre skynder seg å kjøpe den for at færrest mulig skal se den. Her er et par tidlige kniver som var i Vikingskipet.

Knivmaker: Leif Reiersen

Det er ikke overraskende når man hører navnet, men ville du ha gjettet det hvis du ikke så signaturen? Finishen er den han fikk til etter ganske kort tid som knivmaker, og som han siden har briljert med i alle år. Jeg vet ikke når han laget denne kniven.

Jeg så først etterpå at Reiersens sølvstempel ikke kom ordentlig med på bildet. Det står: L.R. 925S

Negativt bladstempel: HTM

Halvor T. Mevastaul, Seljord (1913-1992).

Og så var det denne utskårne saken:

Knivmaker: Tore Noddeland.

Heller ikke så lett å gjette?

Den er nok en del år. Noddeland har et ganske annet grep på skjæringen nå, men skar mye morsomt helt fra han begynte som knivmaker.

Med eiernavn

Det er vanligvis mer interessant å finne ut hvem som laget en kniv enn hvem som har eid den, men et eiernavn er også hyggelig. Og årstall. Iallfall hvis man liker å søke i folketellinger og annet sånt på Internett, eller i bygdebøker hvis man vil gjøre enda mer ut av det.

Thomas Conrad Hirsch

Denne gamle kniven er det ikke lett å sette knivmakernavn på, men eieren går an å identifisere.

Den har skaft av hvalrosstann, jernholker, og slire av velkjent bytype fra en sliremaker som må ha laget slirer for flere knivmakere, men som iallfall jeg ikke vet stort om.

Både skaft og slire har eiernavn, og slira har årstall:

Th. C. Hirsch 1880

Jeg så etter de vanlige stedene, og fant denne mannen:

Thomas Conrad Hirsch (1813-1889) var født i Stjørdal, var prest, bodde på Dalen gård i Strinda (nå en del av Trondheim), og har en gate i Trondheim oppkalt etter seg.

Fine greier. Embetsmenn er det ofte lett å finne opplysninger om, selv om de ikke sjelden flyttet på seg. Da han fikk denne kniven som 67-åring, var han sogneprest i Norderhov kirke og prost i Ringerike og Hallingdal prosti.

Hadde han fått kniven mens han bodde i Trondheim, ville det vært selvfølgelig å gjette at den var laget her, men nå er den like sannsynlig fra for eksempel Oslo.

Spesiell topp på skaftet.

I slirer med slike holker og svart lær sitter det gjerne en kniv laget i Oslo, ofte med blad fra Gallus eller Jean Mette. Her står det ikke noe.

Emil Enstad

Knivene til Emil Enstad (1899-1989) fra Lesja er noe for seg selv. Jeg har tidligere vist noen av dem nederst i denne artikkelen.

Denne her var å se i Vikingskipet, eller rettere sagt: Den ble med meg hjem.

Og hvorfor det? Den ser da ille ut?

På en måte, jo. Likevel er det mye pent å si om den. Det kommer an på hvordan man regner. Vellykket form og gode proporsjoner er ikke alt, ikke premier heller. Det er gøy at noen gjør noe helt annerledes, og mange knivsamlere som ellers ikke samler kniver av dette slaget, blir i godt humør av den.

Emil Enstads kniver har gjerne elghorn i skaftet, ofte også i slira som her, og nysølvholker.

Selve kniven ser noenlunde brukbar ut, og med et okå Helle-blad. Hadde den hatt en mer vellykket slire, kunne den vært helt fin. Men med en slire som denne er den upraktisk på tur, og den ville ikke hatt håp i en konkurranse.

Dekoren i hornet er ikke verst. Fin akantus som fyller alle flater på forsiden.

Noen dyr:

Et litt rart elghode går igjen på mange av knivene hans, her i både metallet og hornet. En hare er også blitt med.

Siden bare bladet går nedi slira, har han lagt inn en metallbit for at bladet skal sitte bedre.

Hva slags kniv det er? En souvenir-kniv, selvfølgelig. Og turister må ha litt stæsj på en kniv de kjøper som minne fra "Trollstigen Åndallsnes", sånn at de synes de har fått mye for pengene.

Tor Einarsen Skjølet

En liten kniv der målgruppen består av særlig én kjøper: Tor Skjølet. Den er laget av hans bestefar Tor Einarsen Skjølet (1882-1956) i Ål. Jeg har vist en større og mer forseggjort kniv av samme slag i rapporten fra knivtreffet på Eidsfoss 2011.

Og når jeg skriver "særlig én kjøper": Jeg også ville ha kjøpt den, siden jeg har ganske mye souvenir-kniv fra Geilo-Hol-Ål.

Husflidskniv

De pleier ikke å ha hundehode, men ellers er dette en temmelig vanlig sak av et slag der vi sjelden prøver å gjette knivmaker. "Husflidskniv" pleier de å bli kalt, enten fordi de antas å ha blitt laget på husflidsverksteder, eller fordi de ble solgt gjennom Husfliden.

Som mange av lignende førkrigs type har den svenskeblad. Den ble med på et bytte. Jeg er ikke sikker på hvor lurt det var, men nå har jeg altså en sånn.

Knivmakernes andre ting

Ole Olsen Moene (1839-1908) regnet seg vel ikke som knivmaker selv om han laget en del kniver, men en ting som denne passer bra i en knivsamling. Den er vel til å sette fram sigaretter eller sigarer i? Nå kan den passe fint til små, utskårne kniver.

Den er signert i bunnen. Når signatur mangler på en Moene-gjenstand, må du være svært forsiktig før du bøtter ut de store pengene.

Søren Sundet (1943-2008) gikk over til mest å lage bunadsølv, så det er ikke så mange av de fine stasknivene hans. Du ser et par stykker i rapporten fra Kongsbergmarken 2009.

En sølvsak som denne kan passe fint inn i en knivsamling, sammen med en av knivene han laget.

Litt trøndersk

Det ble ikke med meg hjem noe supert trøndersk, bare disse to.

Denne smeden hadde jeg ikke hørt om. T eller I Buum. Jeg måtte ha ham med for å se nærmere på ham, men har ikke gjort det ennå. Den havner i eskene med slitne trønderske brukskniver. Av og til legger jeg en haug utover bordet og sammenligner. Jeg liker dem godt.

I knivens ungdom hadde den litt utskjæring i skaftet.

Denne har fått bladet slipt ned til det var lite igjen av det, og så knakk det. Det får ikke hjelpe, for et Budal-skaft som dette vil jeg gjerne ha. Jeg har tidligere antatt at de er fra Jon Hansen Budalsplass, og det er en antagelse som jeg fremdeles har stor tro på.

Finsk kobling

Hva gjør du når du kommer over en kniv som dette? En staselig finsk dobbeltkniv fra 1899 av det helt rette slaget, bortsett fra en grov mangel: Den lille kniven med hestehodet er mye nyere enn resten.

På Dyrsku'n i Seljord en gang var det en som hadde med en sånn dobbeltkniv der den lille manglet, og jammen greide han å finne en som passet så perfekt at det faktisk kanskje var nettopp den som hadde sittet der!

Denne gangen var det noe lignende. Jeg visste nemlig at jeg hadde en liten slireløs kniv hjemme som kanskje kunne passe. Den var riktignok fra 1897, men det fikk være nær nok. Altså kjøpte jeg denne.

Veldig spennende å finne fram den lille kniven og se om jeg hadde hatt flaks. Og der satt den helt som den skulle. Supert!

Iallfall nesten.

Typiske finske blader fra tiden før blodrand ble vanlig.

Merkingen på bladene er ganske utydelig, men tydelig nok til å se at ikke alt er som det skal:

På det store bladet står det:

J. Hannuksela Kauhava

Det er altså han som har laget den. Jaakko Hannuksela var ganske stor knivmaker i Kauhava. Han kunne lage enda mer staselige saker enn dette, men dette også er et pent arbeid.

På den andre siden av bladet står det:

Souvenir de Imatra

Imatra ligger helt sydvest i Finland, like ved grensen til Russland.

Men det lille bladet har en annen signatur:

Antti Mäenpänen

Ikke bra. Den lille kniven er ikke laget av samme mann, men av en annen av de kjente Kauhava-knivmakerne. Vel, vel.

Til å være fra forskjellige knivmakere er de utrolig like, bare se på disse skaftene:

Årstall av helt samme slag, og se på holkene! Så godt som de samme, størrelsen tatt i betraktning.

Nydelig messinginnlegg i neveren på begge to, og mønstrene er så like at de godt kunne vært fra samme knivmaker, særlig når vi tenker på at det er to år imellom.

Eller er det nettopp det de er? Var det noen som dekorerte for flere? Eller som laget holker for flere? Med andre ord: Har vi den samme greia her som i Øvre Hallingdal, der de arbeidet på hverandres kniver?

Det vet jeg lite om. Jeg har et par finske knivbøker hvor det sikkert står om sånt, men de bøkene hører ikke til de mest lettleste.

Og når jeg nevner finske knivbøker: Det finnes en hel rad av dem, og til dels supre saker. Selv om teksten er på finsk, forstår du jo både bilder, personnavn, stedsnavn og årstall, så det går godt an å skaffe seg noen av dem hvis du liker finsk kniv. Du finner en oversikt over bøkene på bloggen puukko.biz (her i Google Translate-oversttelse). Klikk der det står "Kniv Books".

Alt i alt var det en suksess. Den lille kniven kunne ikke sittet et bedre sted, og slira kunne ikke hatt noen bedre kniv på den ledige plassen. Bortsett fra den som egentlig skulle sittet der, selvfølgelig.

En fin dobbeltkniv av samme type, med hestehoder, har jeg tidligere vist nederst i artikkelen om finske kniver.

Enda mer utenlandsk

Hvis du ikke setter strek ved Finland, eller enda før, kan kanskje dette være noe:

Det er mange spennende knivområder i Asia. Selv har jeg alltid hatt sans for kniver fra det store området Indonesia og omkringliggende land. Det er ofte fine materialer med super utskjæring, og bladene er toppers smedarbeid, ofte damask.

Denne har ikke damaskblad, men en annen slags dekor på bladet.

Et problem er at alle de fine knivene der borte fra er kampkniver. Det demper interessen min noe.

Jeg dånte av dette papegøyehodet, en nydelig utskåret kakadu. Kniver fra Indonesia og bortover der er ikke noe jeg skal ha (jeg har nesten ingen), men denne kunne jeg godt tenke meg.

Hvis du vil søke på sånne på Internett og lese mer om dem, er dette eksemplaret av en knivtype som kalles "tumbuk lada". Ta med "cockatoo" også hvis du vil se akkurat sånne som denne.

17. mai 2011

Vårmarked i Vikingskipet 2011

Vårmarked i Vikingskipet på Hamar, som vanlig, der en hel del knivfolk rusler omkring blant skrotsamlerne og treffer hverandre og ser på kniver.

Jeg delte stand F-54 med Helge Tørre (bak disken på bildet), som jeg har gjort siden jeg arvet et bord der etter Bjarne Delbekk. Helge selger klokker og kniver, og jeg nesten bare kniver pluss litt fiskesneller. Og Berit Tørre selger små porselensfigurer.

Eller, "selger" er kanskje å ta litt hardt i, både for kniver og fiskesneller. Kniver selger seg ikke selv lenger, som de til dels gjorde for et par tiår siden. Og gamle fiskesneller har aldri tatt ordentlig av som samleområde her til lands. Men jeg prøver altså.

Knivhandel på Bjarne Delbekks plass er veldig hyggelig. Bare se hvilke bra folk som samles foran standen! Fine greier.

Bjarnes forretningsidé var at det skulle gå i null, hvis han ikke regnet reise og opphold. Alt over dette var en bonus som det ikke måtte budsjetteres med. Denne gangen stemte det nesten akkurat for min del.

Utsikt fra innsiden av standen.

Leif Tangen kunne peke ut flere kniver på bordet mitt som han hadde eid selv. På knivmarkedene er det er mange av oss som kan gjøre sånt. Kniver gjør ofte noen runder. En av dem på bordet kjøpte jeg av Leif over akkurat denne disken for et par ganger siden. Han var sikkert fornøyd med handelen. Nå var det ingen som så på den kniven.

Til venstre bak ham var noen tidligere salgsboder skiftet ut med folk som demonstrerte gyllenlær.

Gyllenlær er ikke noe for meg, men jeg lurer på om dette med å vise håndverksteknikker i Vikingskipet er noe vi kommer til å se mer av, for det er ingen hemmelighet at det langsomt blir færre av dem som driver med det som dette markedet egentlig skulle dreie seg om: å selge gamle ting.

Hittil har det ikke vært knivmakere å se på dette markedet, men hvis gyllenlærfolket kan ha stand, kan vel knivmakerne det også?

Ulempen med å stå på stand, er at man ikke kommer så mye omkring og får sikret seg interessante kniver.

Denne her, for eksempel. Kassen med glasslokk måler 50 cm, så dette er en kniv av de helt store. Jeg vet ikke hvem som har laget den, eller når, eller hvor knivmakeren holdt til, men den er nok laget for å være blikkfang på en utstilling, omtrent som dem jeg tidligere har vist fra Bergensutstillingen i 1898.

Det var Arne Emil Christensen, til venstre på bildet, som fant den svære kniven og fikk sikret seg den.

Til høyre sier tydeligvis Helge Tørre et eller annet til Ole Jacob Oxum om fotografen, noe som det sikkert er bare en fordel at fotografen ikke hørte.

Vi får se på noen flere kniver.

Denne Tarald Louen-kniven har jeg vist her før, i rapporten fra Kongsbergmarken 2011. Det jeg ikke fikk med meg da, er den lille dingsen som ligger ved siden av kniven. En overraskende sak.

Det er en trepropp, til å sette ned øverst i slira, med hull til bladet. Hensikten er at bare bladet skal gå ned i slira når man bærer kniven i beltet eller har den på veggen.

Det er da en rar idé?

Men noen har altså tenkt at det så bra ut på den måten. Proppen er gammel og har fulgt kniven lenge, og iallfall litt jobb var det jo å lage den, så eieren må ha likt å vise kniven sånn.

Av og til hører vi av mer moderne knivmakere at de klassiske knivene fra Aust-Agder og Telemark sitter altfor høyt i slira (iallfall når de er nye). Men ikke i forhold til denne.

Helge kjøpte kniven på Internett. Det gjorde han også med den neste, og der har vi jammen den samme ville ideen en gang til.

Her er den. Denne kom fra en annen kant av verden, og ikke så lenge etter Tarald Louens kniv. Kanskje denne snåle løsningen har hatt en viss utbredelse der ute?

Som dere ser, er det en totenkniv som er blitt "forbedret".

Kniven er usignert, og da er det ikke lett å si sikkert hvem som har laget den. Knivtypen forbinder vi jo med totningene Martin Dahl (1866-1933) og hans slekt, og med Helmer Grønland (1890-1974), og med far og sønn Lars Hatlelid (1911-1988) og Reidar Hatlelid (født 1943).

Selgeren forbandt derimot ikke kniven med noen av disse. Han opplyste i stedet på eBay at kniven muligens var laget i Quetta, Baluchistan i Pakistan. En liten bom der altså.

Det stadige spørsmål: Hvem laget den?

Her har vi en taterkniv som er uvanlig fin til å være laget av sink. Sink var et materiale av lavere status. Det gikk an å pusse det blankt og fint, men sink holdt ikke den finishen særlig lenge, i motsetning til nysølv og messing. Så da gjaldt det å pusse kniven omhyggelig når det så ut til at en mulig kjøper nærmet seg, og håpe det beste.

Ikke rart at det normalt ikke var sink-knivene som fikk den beste finishen og den beste dekoren.

Men denne er jammen fint utført, og da er det ikke rart at flere mulige knivmakernavn av de beste ble nevnt. Stor-Karl? Stum-Karl? Eller Nils Karlsen, Hemne? Men det var jo også andre bra folk som kan ha laget den.

For den neste kniven ble det ikke gjettet noe navn, for knivfolk flest er litt svake når det gjelder kunnskaper om gamle kniver laget i samiske og beslektede tradisjoner.

Det mest uvanlige med den er bladet. Veldig sjelden å se en sånn åpning som denne. Den er dekorativ, eller startet den som et uhell i produksjonen som det så ble gjort mest mulig ut av?

Hyggelig at det står Karasjok på den, så den får norsk tilknytning selv om den kanskje ikke er laget der.

Noen som vet noe?

I den enklere klassen: morakniver fra K J Eriksson. Ubrukte og som nye, noen av dem annensorterings. Men selv hadde jeg kjøpt de jeg skulle ha av dette slaget for flere markeder siden, både av de frasorterte og de andre.

En type selgere som jeg har en viss respekt for, er de som legger ut store mengder glass og porselen. Mange har langt flere enn på dette bildet. For en jobb å pakke opp og ned alle de skjøre sakene!

Når en gjenstand herfra går i gulvet, er verdien etterpå nøyaktig kroner null, uansett hvor verdifull den var like i forveien. På fredagen, når det blir pakket opp, hører vi av og til lyden av ting som plutselig mister all verdi. Skummelt å samle på sånt.

Fra nabostanden vår, der far og sønn Wilhelmsen selger bondeantikk.

Fra en stand med mye treskjæring:

Hans Sorken (1908-1990) fra Engerdal er en populær figurskjærer. Kunne godt tenke meg et par av hans skogsarbeidere, men de har frisk pris nå.

Fast innslag i Vikingskipet: gratis vurdering av antikviteter av kjente eksperter. Her er Inge Solheim og Ellen Ørnes i sving.

Med de ustødige prisene som er på antikviteter nå, må det være dristig å gi prisvurdering. Men de tar altså sjansen.

Jeg vet ikke om de noen gang får spørsmål om kniver.

Jeg kjøpte bare tre kniver denne gangen, tre trøndere, i tillegg til at det nok siden kan bli en handel med en og annen av de andre knivene som var innom standen.

Denne digre saken var jeg veldig fornøyd med. Jeg liker sånne svære brukskniver med flott stempel. Tydelig trønderpreg i skaftfasongen.

Lengde skaft/blad 36,5 cm. Bladet er 22,5 langt og hele 6,8 mm tykt. Og skaftet er 14 cm.

Denne HH er fremdeles ikke identifisert. Han smidde diverse grovere eggverktøy. Noe vanlig tolleknivblad fra ham har jeg ikke sett.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal regne den som. Hadde den hatt tynnere blad, ville jeg tenkt stor slaktekniv. Men med blad på bortimot 7 mm?

Og så kjøpte jeg denne dolken laget av Oliver Fredriksen:

Den ligner svært på en av knivene jeg har vist i artikkelen om Oliver Fredriksen, og denne også har svart skaft og Helle-blad.

Lengde skaft/blad 21 cm.

Den tredje er en slire med et skaft i, av det slaget som kaller Gjøms-slire:

Skaftet hører vel ikke til, men er fra samme kant av landet. Lengde 16,7 cm.

Slirer av dette slaget, og andre slirer fra Meldal-distriktet, kan du lese om i Arvid Hoffs artikkel:

http://www.murul.no/KIM/slirer.html

Fin opphengskrok, men ikke noe som opprinnelig hørte til disse slirene.

Jeg fikk også låne med meg noen kniver hjem. Jeg legger nok ut en hel del bilder av dem etter hvert, og noen gjetninger også. Her er noen av dem, først to trønderslirer:

Jeg vet ennå ikke hvem det var som laget disse slirene og knivene som hører til. Det har flere ganger vært foreslått Jon Svendsen Enlid i Budal, som jeg regner med at det ikke er. Du kan lese litt om saken nederst i artikkelen om Budal, her.

Jeg skal ta fram de jeg har og skrive litt mer om dem, og fortelle et par historier.

Og så lånte jeg en taterkniv i bein:

Slett ikke verst. Laget av Loa-Vilhelm? Ser sånn ut.

Det er kommet noen nye momenter i historien om Loa-Vilhelms kniver. Mye mulig at det jeg der har kalt et bomkjøp, heller er et bomsalg. Så jeg får vel ta fram igjen den saken og skrive den litt om.

Siste kniv, veldig spennende:

Dette er en jeg virkelig studerer akkurat nå.

Den er for så vidt et vrak, siden skafttoppen er brukket av og slira har fått satt på en guffen avslutning der det opprinnelig var en holk.

Men det er forskjell på vrak.

Skjæringen er blant de supreste, og det er elementer her som kan sette fantasien i sving både hos dem som samler treskjæring og hos telemarkssamlerne.

Nærbilder kommer.

Et knivmarked er ikke nødvendigvis over etter siste dag. Det kan sette i gang tanker og diskusjoner og handeler lenge etterpå. Og enkelte av oss, vi som skriver litt om kniver, kan få noe å skrive om også.
.

2011-11-11T11:00:00.009+01:00

11. november 2011

Erling Brusletto Knivfabrikk

Det var engang to Brusletto-knivfabrikker på Geilo, den som alle kjenner til, og Erling Brusletto Knivfabrikk.

Når jeg i denne artikkelen (og ellers) skriver bare "Brusletto", mener jeg den store fabrikken, den som nå heter Brusletto & Co AS. Ellers skriver jeg "Erling Brusletto".

Erling Brusletto (1914-?) var barnebarn av Brusletto-grunnlegger Rognald Brusletto. I 1943 sluttet han i familiebedriften og startet énmannsbedrift i kjelleren hjemme. Etter noen uker ansatte han sin ti år yngre bror Arnfinn Brusletto, og så vokste det etter hvert. Massevis av knivmodeller herfra.

Ved siden av hovedmodellene eksperimenterte Erling Brusletto en hel del, og mye må ha vært laget i svært små serier.

Firmaet eksisterer fremdeles, men det er lenge siden de laget kniver. Nå heter de Geilo Verktøy.

Jeg besøkte fabrikken i 1999 og ble vist rundt av Sverre Moen. Mange av knivene på disse bildene tok jeg bilde av der.

Samarbeid som roter det til

Jeg har tidligere skrevet om det utstrakte samarbeidet i området Geilo/Hol/Ål. I artikkelen En rotete historie kan du se diverse kniver som kan være vanskelig å finne ut av, blant annet noen der Erling Brusletto har hatt en finger med.

Noen årstall og stempler

1943: De tidlige knivene har slirer signert ERLING BRUSLETTO KNIVFABRIKK, noen ganger bare ERLING BRUSLETTO.

Bladene kom fra storebror Brusletto, enten med stempelet på bildet her, eller med RB&S i diverse varianter (selv om Brusletto allerede i 1941 hadde fått stempler med "& Co" i navnet). Og det kan være brukt Bruslettos stempel med BRUSLETTO GEILO i rette linjer.

1945: Navneskifte til Geilo Knivfabrikk, som på slira på bildet. Fremdeles ble Brusletto-blader brukt, som her, deretter laget Erling sine egne blader med ny logo.

1946: På slutten av året flyttet de fra kjelleren til nye fabrikklokaler.

1951: Fabrikken laget sin første skrutrekker, som etter hvert skulle bli et hovedprodukt. Kniver forsvant etter hvert fra utvalget.

1962: Navneskifte til Geilo Verktøy og Knivfabrikk.

1988: Slutt på all knivproduksjon, også av bordkniver og kjøkkenkniver. Jeg vet ikke når den siste slirekniven ble laget, men det var lenge før dette året.

1989: Navneskifte til Geilo Verktøy.

Det nyere bladstempelet:

Dette er Geilo Knivfabrikks mest kjente merking av blader, en G, en K, og et sverd. Erling Brusletto tegnet logoen selv, men dette skjedde først lenge etter at firmaet hadde fått nytt navn, og logoen ble ikke registrert før 7. juni 1951.

Nå er det alltid usikkert når noe ble tatt i bruk og når det ble registrert, og jeg vil gjerne se eventuelle kniver som viser at logoen ble tegnet og brukt tidligere.

Men hvorfor har bladene fra Brusletto eldre stempler enn dem som Brusletto selv brukte på denne tiden? Brukte Brusletto gamle stempler når de smidde for Erling Brusletto? Det er tvilsomt, men mulig. En annen mulighet, som jeg har mer tro på, er at Erling kjøpte opp restlageret av blader da Brusletto-fabrikken skiftet navn, sånn at alle Bruslettos egne kniver kunne leveres med nytt stempel.

Treslirer

Siden dette var under krigen, i en tid omtrent uten lær å finne, har de første knivene treslire.

Denne laget Erling selv i 1943. Den er en prototyp til hans aller første knivmodell. I likhet med mange andre kniver fra øvre Hallingdal sender den tankene i retning av souvenir med samisk påvirkning.

Skaft i reinshorn, blad med Brusletto-stempel RB&S.

Neste modell. Denne er nok bedre tilrettelagt for storproduksjon, selv om det er mye svibrenning som skal til før den ser ut som dette.

Når de to på bildene over garantert er fra Erling Brusletto, er det fordi fabrikken selv hadde dem da jeg var der i 1999, og fordi de er avbildet i et jubileumshefte for årene 1943-1983:

Håkon Ringdal: A/S Geilo verktøy og knivfabrikk 40 år. Geilo 1983.

Men: Hvis du har en kniv som ligner ganske mye på disse to, uten at den er fullstendig identisk, er det litt usikkert. Her også har vi dette områdets vanlige samarbeid mellom produsentene, der de laget deler for hverandre.

Da Erling Brusletto begynte å lage treslirer i 1943, var det ingen som tidligere hadde framstilt treslirer maskinelt. Han laget sin egen maskin til dette, og var også den største produsenten av treslirer.

Også Brusletto gjorde sine forsøk med å produsere treslirer, ifølge Ragnvald H. Brusletto som hadde et par stykker å vise meg. De kan være fra 1944 eller kanskje 1945.

Jeg har likevel fremdeles mine tvil om de virkelig er produsert av Brusletto selv.

Det gjør det ikke enklere at at det kunne være de samme som dekorerte for begge fabrikker og for andre som laget treslirer, og at de samme bladstemplene ble brukt.

Til sammenligning

Denne skal være fra Brusletto:

Den lå hjemme hos Ragnvald H. Brusletto (Erlings bror), og han var sikker på at både kniv og slire var fra Brusletto og ikke Erling Brusletto.

Kniven ville jeg ikke vært i tvil om hvis jeg hadde kommet over en sånn, men for slira ville jeg ikke ha gjettet noe.

Hva med denne?

Fiberslire

Det er en del jobb med treslirer, og for å kunne levere billigere kniver måtte også Erling Brusletto bruke fiber.

Her er den tredje modellen de laget. Et strøkent eksemplar med fiberslire, i typisk fasong for Geilo/Hol/Ål. Jeg har sett den i to størrelser.

Denne modellen fiberslire er vanligvis udekorert, for det var løse, udekorerte slirer av dette slaget å få kjøpt i butikkene. Derfor er de å finne med alle slags kniver i, og med diverse dekor som kan være satt på av hvem som helst. I dette tilfellet er det kanskje Sataøen som har rosemalt slira?

Slirene er lett kjennelige på den ikke særlig elegante tuppen, og på de fem ringene øverst.

I kapitlet Brusletto Trollegg har jeg skrevet litt over hvem som laget fiberslirene som ligner svært på dem som ble brukt til Trollegg. Der er jeg litt fram og tilbake. Erling Brusletto kan ha laget for hvem som helst, og så er det et annet moment:

Flere på Geilo fortalte at Erling satte sitt stempel på ting han kjøpte inn fra andre. Og det er jo ikke det minste mer merkelig enn at en vare som nå er produsert i Kina, har vestlig varemerke.

Lærslire under krigen?

Jeg har dette eksemplaret i super stand:

Slira er stemplet ERLING BRUSLETTO KNIVFABRIKK GEILO, så den skulle dermed være fra årene 1943-1945. Gammelt blad har den også.

Rar skaftende, men sånn var nå altså denne modellen.

Her er en lærslire stemplet GEILO KNIVFABRIKK GEILO. Den er altså laget en gang mellom 1945 og 1962, antagelig et av de første av disse årene.

Skaft og slire er dekorert av Nils Oleivsgard.

Nyere, med rustfritt blad

Enklere, ganske stilig kniv:

Etterkrigs kniv med lærlire, og med rustfritt blad med den nye logoen. Dette burde da være en grei kniv som mange kunne tenke seg, men jeg tror ikke den solgte særlig bra. Iallfall har jeg sett svært få av den.

Dekorlinjene i slira er svært presist plassert og utført. Jeg lurer på om noen av dagens fabrikker kunne fått til det der.

En av storselgerne:

Denne modellen er ganske ofte å se, så det må ha vært solgt hauger av den.

Det skinnende feltet på skaftet er ikke der i virkeligheten, det er bare et uhell da jeg tok bildet (lysrør i taket).

Rustfritt blad. Skaftet er av et eller annet slags kunststoff. Læret i slira har ofte holdt seg dårlig, særlig er beltestropp og sikringsstropp borte. Og vikingskipet har ofte flasset av.

Slirene var i flere farger, ofte er de røde.

Et par raringer

Denne store kniven har skaft sammensatt av ovale, vel avrundede skiver. De gjør vel at kniven ikke glipper, men noen suksess var det ikke.

Designen er unorsk. Mannen bak var Anatole Dengin, som patenterte denne knivtypen.

Det er uvanlig å finne så tidlige kniver fra Erling Brusletto Knivfabrikk med dette bladstempelet. Men så er det da også et uvanlig blad, og ikke et som kom rett fra Bruslettos lager.

Jeg har skrevet om Anatole Dengins patent tidligere, i kapitlet om norske knivpatenter. Se avsnittet Patenter fra Dengin og Geilo. Der har jeg også vist en annen kniv fra Erling Brusletto Knivfabrikk.

Dengins patenter (Norsk patent nr 77727 og nr 86345) ble søkt i 1947 og 1949. Med merkingen på slira over, er den tydeligvis laget litt før, i årene 1943-1945.

Her er en dobbeltslire i samme stil. Jeg vet ikke om noen av disse rare knivene kom ut på markedet, eller om de bare var eksperimenter på fabrikken. Kanskje det aldri ble laget for salg noen slire som denne med kniver i? Gi lyd hvis dere har en!

Speiderkniver

Speiderknivene var noen av fabrikkens storselgere. I tillegg til de to størrelsene på bildet var det en mindre ulvunge-versjon. Her er de to til venstre Speiderkniv nr. 1, og den til høyre Speiderkniv nr. 2.

Inni sliretuppen er det et innlegg som skal hindre kniven i å stikke hull.

Kniven til venstre har bladet merket Geilo Knivfabrikk i håndskrift (og er dermed laget etter krigen, men før 1951), på de andre er det GK/sverd-logo.

Detalj fra slira i midten:

Her er det ikke bare den faste speider-merkingen, men dette:

NSF LANDSLEIR VERDAL 1952

Pluss en viking.

Modellene Speider og Rover

En av suksessene fra Geilo Knivfabrikk var disse speiderknivene. Den lille het Speider og den store Rover.

De er lett å kjenne igjen. Slira dekker nesten hele kniven, bare litt av skaftenden stikker opp.

De var dyrere enn vanlige speiderkniver og ble derfor ikke solgt i samme enorme antall som dem, men de er ofte å se.

Jeg har ikke samlet aktivt på dem og kommer ikke til å gjøre det. Jeg har bare tatt med en og annen når de ikke har kostet stort, og av den lille modellen Speider har jeg bare én å vise. Det er mye mulig at den finnes i flere varianter, jeg har bare ikke sett etter.

Speider

Den lille modellen Speider har lengde skaft/blad på 19 cm.

Merkingen på blad og slire viser at den er laget etter at firmaet hadde skiftet navn i 1945. Jeg vet ikke hvor lenge etter, men gjetter at det gikk et tiår eller så.

Eksemplaret mitt har slitt blad, men over sverdet står det i bue: SPEIDER

Begge størrelser har rustfritt blad. Speider har bladlengde 8,8 cm, Rover har 10,5 cm.

Læret har speiderlilje. Jeg har ikke sett Speider med jentespeidernes trekløver, men de finnes kanskje.

Rover

Rover er den store modellen, beregnet på de større roverspeidere.

De tre på bildet har slire med og uten endeholk, og med holker av to slag. Det er også andre forskjeller.

De to nederste er helt som Speider, bare større (lengde skaft/blad 21,8 cm).

Jeg antar at også Speider hadde slire med og uten endeholk.

Den øverste på bildet, den som ligger i plast merket GEILO, er nyere enn de andre her. Den har svarte holker, og nederste holk er bare rett avkuttet.

Merkingen bak på slira er den samme som på de eldre, men på forsiden er det en forandring: Nå har den Norges Speiderforbunds logo med kombinasjonen av guttespeidernes lilje og jentespeidernes trekløver.

En annen forandring: Bladet er fra Brusletto, med Bruslettos ordinære merking. Kniven er altså fra en tid da Geilo Knivfabrikk hadde sluttet å lage sine blader selv, og gått tilbake til å kjøpe dem fra den store fabrikken akkurat som i starten i 1943.

Norges Speidergutt-Forbund og Norges Speiderpikeforbund ble slått sammen i 1978, så kniven er ikke eldre enn det. Og da er den vel i nyeste laget for alle andre enn dem som har tenkt å skaffe seg hele serien av varianter fra start til slutt. Vi har neppe mange samlere av det slaget.

Lions International

Modellen Rover finnes også i en annen versjon, laget for Lions International.

Slira har organisasjonens logo, pluss navnet på de fem nordiske land. Slira ble laget med og uten holk i tuppen, og jeg går ut fra at de da er fra forskjellige år.

Jeg kjøpte dem på eBay, der de av og til er å få. Jeg har ikke sett dem i Norge.

Den uten nedre slireholk har både sted og årstall:

NEW YORK 1966

Geilo Knivfabrikks logo var uforandret også i 1966, selv om firmaet da hadde utvidet navnet litt til Geilo Verktøy og Knivfabrikk.

Dette er bare litt av alt det som ble laget på Erling Brusletto Knivfabrikk. Det finnes mange nok modeller og varianter til at det kan bli en hel samling av det, til lav pris.

2011-10-09T11:00:00.020+02:00

9. oktober 2011

Gravering, fra Omdal til Solbjør,

via Sandstøyl og Volhovd

Telemarkskniver påstås ofte å være dønn like. Det er en overdrivelse, men sikkert er det at de hører til en sterk tradisjon der alle vet hvordan en kniv skal se ut for å være riktig.

De fire knivene jeg viser her, har uvanlig likt graveringsmønster. Og denne gangen er det en ekstra grunn til det.

Knivmakerne

Gunnar Omdal (1901-1984)
Aanund Sandstøyl (1909-2002)
Sveinung Volhovd (1912-1999)
Arne Martin Solbjør (født 1952)

Sambygdingene Sandstøyl og Volhovd var viktige bindeledd mellom den gamle generasjonen knivmakere, med Kleppo, Hovden og Omdal som store navn, og dem som lager våre dagers telemarkskniver.

Sandstøyl og Volhovd var med på å holde stasknivtradisjonen i Vest-Telemark i live da forrige generasjon var i ferd med å slutte. Den de deretter leverte stafettpinnen videre til, var Arne Martin Solbjør.

Arne Martin fikk tidlig interesse for staskniver. Og snart, allerede som attenåring i 1970, begynte han å holde stasknivkurs der flere av våre senere storheter deltok, som Magne Groven (1925-1999).

Det var ikke bare å dra hjem til Gunnar Omdal og lære å lage kniv. Sandstøyl og Volhovd var lettere å få i tale, og særlig Volhovd ble den som Solbjør kunne spørre. De representerte den levende tradisjonen han kunne lære av før hans egne kniver langt overgikk deres og han kunne gå løs på oppgaven å bryne seg på selveste Omdal, som er den han gjerne sammenlignes med.

Her skal vi se på noe av det de holdt på med den gangen for førti år siden. Volhovd fikk låne en Omdal-kniv fra en nabogård, en kniv antagelig laget på 1960-tallet. Denne hadde han på langt lån, og de tre studerte mesteren nøye og laget hver sin kniv med den som forbilde.

Omdal, Sandstøyl og Volhovd

Dette er tre av de knivene vi skal se på og sammenligne. Den fjerde kniven, den fra Arne Martin Solbjør, hadde jeg ikke tilgjengelig da jeg tok bildene av disse tre, så den viser jeg nedenfor. Jeg tok bilder av disse på Kongsbergmarken 2011 (under merkelige lysforhold, så skjæringen i læret får jeg ikke vist ordentlig), men måtte vente til Dyrsku'n før jeg fikk med den fjerde.

Som du ser av bildet, er dette kniver av samme type: klassisk Telemark, gravert sølv og skåret lær. Og de er altså ikke bare av samme type heller, to av dem er kopier av den tredje.

Omdals kniv ligger til høyre på bildet.

Slirene litt nærmere. Fra venstre:

Sveinung Volhovd, Øyfjell.

Aanund Sandstøyl, Øyfjell. Jeg har vist en interessant og spesiell kniv fra ham tidligere, her.

Gunnar Omdal, Eidsborg.

Signaturene

Her ser du hvordan de stemplet sølvet:

Volhovds stempel sitter opp ned, like under lærstroppen.

Legg merke til at to av dem har hatt problemer med å slå inn stemplene pent. Dobbeltslag på begge. Dette er ikke uvanlig å se, selv fra noen av våre aller beste knivmakere. Noen ganger er dette stempelet det eneste glippet på hele kniven. Det er litt rart, men å slå inn et slikt stempel er tydeligvis ikke det enkleste en knivmaker gjør.

Det er også rart at de ikke kopierte opphenget.

Graveringsmønsteret

Så kan vi sammenligne mønster, og sammenligne kvaliteten på graveringene.

Gunnar Omdal:

Flere bilder av en Omdal-kniv av samme type kan du se i rapporten fra Dyrsku'n 2011.

Aanund Sandstøyl:

Her har vi så godt som samme mønster.

Sandstøyl laget fine kniver som gjør seg godt både på en bunad og i en samling, selv om de ikke kommer opp imot Omdals.

EH på bladet er Eivind Hovden (1907-1989), Åmdals verk.

Sveinung Volhovd:

Samme mønster her også.

Kvaliteten på Volhovds kniver er et hakk under Sandstøyls, men også Volhovd laget fine staskniver. Og noen ganger kunne han glimte til og lage noe som alle vil ha i samlingen.

Omdal og Solbjør

Over til Arne Martin Solbjørs kniv. Han også har fulgt Omdals gravering ganske nøye, men er likevel den som skiller seg mest fra forbildet.

Det er graveringen som er av samme slag, knivens form og detaljer er annerledes enn hos Omdal. Her har han hentet inn ideer fra Bjørn Kleppos 1950-talls messingkniver. Se Kleppo-boka til Sigrunn Lie Brattekås, side 92.

Slira har magebelte, og skaftet har toppholk av annet slag. Legg merke til den nederste slireholken, de asymmetriske endekulene, og de dekorative festenaglene midt på slireholkene. Dette er detaljer som Solbjør har brukt i en del kniver.

Det er også blitt mer liv i slireformen, men dette er hans eget og ikke noe han har fra Kleppo.

Solbjørs kniv er langt mer spennende enn de to andres. Graveringen er bedre, og den har en helt annen friskhet.

En knakende fin kniv altså, og særlig når vi vet at den er laget av en tenåring som for en stor del hadde lært seg teknikkene selv.

Sammenligning Omdal - Solbjør:

Solbjørs gravering er til høyre på begge bilder, gravert for førti år siden. Han har laget staskniver i alle år etterpå, i stor variasjon i form og materialer. Nedenfor viser jeg en av samme type som dem ovenfor. Mye har hendt på de årene.

En Solbjør-kniv fra 2010

Denne tok jeg bilder av på Dyrsku'n 2010. Studer detaljer i graveringene. Her er det mye pent å se på.

Bildet av slirelæret ble ikke bra, så her jukser jeg litt og viser læret i en annen av knivene hans fra samme år, med maken pauting.

2011-10-04T08:00:00.000+02:00

4 . oktober 2011

Laminert blad fra Solingen

Enhver norskprodusert fodekniv er verdt en nærmere titt, men det hender at også andre foldekniver blir med hjem. Selv en litt stakkarslig sak som denne her kan bli med hvis det er okå reklame på den og den ikke koster noe særlig. Sånne kan ofte kjøpes for noen tiere.

Dette eksemplaret skulle vise seg å inneholde en overraskende detalj.

Jeg likte trondheimsreklamen. Uten reklame ville jeg ikke hatt den gratis.

Birger Sørensens fabrikker drev tydeligvis med fiskeforedling, iallfall etter logoen å dømme. Kniven er nok førkrigs, men ikke eldre enn 1931, året da byen fikk navneformen Trondheim.

Produsent: Julanco i Solingen, som laget foldekniver både før og under andre verdenskrig.

Altså ikke noe merkelig så langt. Men så kommer vi til bladet.

Tidlig rustfritt stål var nok rustfritt, men hadde ellers tvilsomme egenskaper. Det gikk mange år før det var til å stole på i en kniv.

Siden dette bladet ikke er rustfritt, har det fått et beskyttende lag utenpå. I Solingen var det vanlig å fornikle eller helst hardforkromme blader, også på slirekniver. På den måten er det bare selve eggen som må holdes fri for rust, og det går jo greit med et bryne.

Hvis det var fiskeforedling Birger Sørensen drev med, var det vel ingen dum idé at bladet i en reklamekniv var rustfritt.

Altså ikke noe merkelig så langt heller, men det blir det når vi kommer innenfor det beskyttende laget.

Det er laminert! Hvis det ikke hadde vært slipt så bredt, hadde jeg ikke lagt merke til det. Ikke akkurat hva man venter seg fra Solingen. Regelen er jo at i moderne tid er laminerte blader bare fra Norge og Sverige.

Her ser du det ytterste laget som skal beskytte mot rust, og innenfor har vi linjen som avslører lamineringen.

Det er ganske rart. På en kniv som dette, av billigste slag, var det ingen grunn til å gjøre noe ekstra, og noe ekstra var allerede gjort med rustbeskyttelsen.

Ikke vet jeg. Har noen sett tyske slirekniver med laminert blad?

.

2011-10-01T12:00:00.000+02:00

30. september 2011

Utskåret jaktkniv

Morsom kniv. Fint utskåret, med staselig jeger og med dyr alle steder. Jeg tok bilder av den på Dyrsku'n 2011.

En kniv som dette blir lagt merke til på knivtreff. Vi studerer den fra alle kanter og mener diverse.

Kanskje også et knivmakernavn blir foreslått, eller skal vi heller si kastet ut? Det blir ofte det, og ble det denne gangen også, men uten at det var såpass underbygd at jeg vil bringe det videre her.

Kniven sitter altfor høyt i slira, og slira er mye lengre enn nødvendig for bladet. Men her gjaldt det nok å få vist mest mulig dekor.

Og det er ikke uvanlig i en kniv som mest er for prydkniv å regne. For dette er en prydkniv som nok kan ha blitt brukt på jakt, men som ikke kan tas helt alvorlig som praktisk jaktkniv.

Den er umerket, så vi er uten sikkert navn, sted eller år (rundt 1900?). Men kniven har vi jo, med alle utskjæringene, og vi kan se litt på den her.

Jegeren på slira er av den kontinentale typen. Her til lands er det lenge siden folk gikk slik kledd på jakt, pene i tøyet og med sko i stedet for støvler. Men på bilder fra rundt 1900 var det en del sånne. Ikke bare de som ville framstå som godseiere og grossister heller, det finnes bilder av studenter i slikt antrekk, og med skulderveske maken til denne.

Noe det har vært lite av der folk jakter, både før og nå, er alt dette vinløvet. På knivskaftet er det til og med druer.

I skaftenden er det en annen skikkelse enn byjegeren. Dionysos med vinløv i håret? Ikke jegernes gud, men mer festløvenes.

På det høyre bildet kan du skimte at holken har rester av initialer. De hadde vel kanskje ikke hjulpet oss stort, men det hadde vært hyggelig å ha dem der.

På baksiden av hodet ser vi jegerens hund. Knivens øvrige dyreliv er jaktbart vilt.

Holken er ikke like glatt som de andre, men med merker etter grov pussing for å få bort det som har stått der. Ikke gjør sånt!

Skikkelig storvilt:
elg og bjørn.

Hare. Ikke med samme høye status som elg og bjørn, men gøy å jakte på, og et mer sannsynlig bytte. Jakthunden på skaftet er nok en harehund.

Baksiden av slira. Ingen dyr her, bare dette vinløvet igjen. Dekorativ plante, men eikeløv måtte da passe bedre for en som ønsket å framstå som en kontinental jeger?

Fin gravering, med uvanlig skravering av bladene.

Mange gullsmeder hadde folk som kunne gravere noe som dette, det ser vi av alt det gamle bestikket som er håndgravert. Jeg vet ikke om det kan gi noen pekepinn på hvor holken kommer fra.

Vanlig, usignert blad av type Eskilstuna.

Klart dette er en ettertraktet kniv. Og straks det kan settes et knivmakernavn på den, blir den enda mer verdifull og ettertraktet.

.

2011-09-21T19:00:00.001+02:00

21. september 2011

Dyrsku'n 2011

Hver gang: Stor stas å komme til Dyrsku'n i Seljord.

Jeg mistet en dag. Søndag skulle det bli bare regn, og da jeg fikk haike til Oslo med Harald Gerner lørdag ettermiddag, gjorde jeg det. Etterpå fikk jeg høre at alt regnet i stedet kom natt til søndag. Til pass for meg når jeg ikke er alle dagene.

Torsdagen er også verdt å få med seg. Flere av samlerne går omkring og ser i bodene som brukthandlere rett utenfor er i gang med å sette opp, og flere av dem som skal ha knivstand inne, setter opp dagen før det begynner.

På bildet ser du den første jeg traff torsdag ettermiddag: knivmaker Roar Teie, på plass for å gjøre klar standen under taket like bak. Der holder han til sammen med Inger Kolsrud Buraas, Morten Håkonsen, og Leif Reiersen. Tidligere, i mange år, var dette Håvard Berglands faste plass der han sto og smidde knivblader. Nå har han egen smie et annet sted på området: Berglandsmia på Sterke-Nils-tunet.

Dyrsku'n trakk masse folk i år igjen: Det var 61.811 som betalte billett i år, praktisk talt det samme som i fjor.

Tidlig på morgenen gikk jeg for å ta bilder av dyr som ble gjort klar for bedømmelse, men så kom det diverse knivfolk i Fjoset også, og det ble ikke noe. Dere er vel glad til. Det ble bare denne jerseykua som ble gjort ren med høytrykksspyler.

Over til der knivfolket holder til:

Alt er som det skal. Knivsamlere under tak og ute på plassen. Knivmakere og knivhandlere med bord på lang rekke og rundt omkring. Fine greier.

Er det ikke supert at noen har stand? Folk som gidder å stå på stand hele dagen (selv når salget er bånn), er nyttige for hele miljøet.

Tore Hvål hadde med denne saken laget av Magne Groven (1925-1999):

Hodet forestiller Tore Hvål. Jeg noterte ikke hvilket år den er fra, men det må ha vært før han ble lyshåret.

Tore var svært aktiv på de tidlige knivtreffene på Elverum, og en av dem som opprettet prisen Sorte Hånd som de siden overlot til Norsk Knivforening å dele ut.

Knivhandel på bakken. Lillebror Vasaasen og Steinar Engh i diskusjon over bæreposer med kniver.

Her er to av knivene som Steinar Engh hadde med:

Begge knivene er i "Oscar-2-klassen", av det slaget som du kan se flere av i tidligere artikler på disse sidene, blant annet her.

Produsenten eller produsentene er fremdeles uidentifisert, men med så mange knivfolk som nå prøver å finne ut av saken, kan det vel hende at vi før eller siden får vite hvem som laget disse sabla fine sakene.

Lillebror Vasaasen hadde med disse to tønneknivene:

De er fra de vanlige Eskilstuna-produsentene. En mann i Gudbrandsdalen kjøpte sånne, skar dem ut, og solgte dem igjen. Vasaasen skulle sende meg navnet hans.

Grov skjæring, men bra, kraftfull og dekorativ. Denne mannen var ikke den eneste som gjorde sånt. Selv Gustav Vigeland har etterlatt seg flere stykker. I en annen kvalitetsklasse, og med høy samleverdi.

Seljord er lengre unna Sverige enn Elverum, så det er ikke like mange svenske knivmakere å se her. I år hadde den kjente knivsmeden Robert Mattsson tatt turen for første gang. Tiurfjær i hatten!

Blader fra Mattsson, både i damask og helstål, store og små. Et par av bladene hans var også å se i premiekniver i utstillingen.

Viktigst på knivtreff er å treffe nære knivvenner, som denne harde kjernen av knivsamlere: Per Hagen, Arne Emil Christensen, Lillebror Vasaasen, og Ole Jacob Oxum.

Og så er det selvfølgelig viktig å få se fine kniver, og det har jo sånne som disse her.

Anton Kringlegarden med typiske kniver av den litt enklere sorten.

Han hadde også med en av de fine med geitehornslire, men den gikk ut før jeg tok bildet.

Setesdal?

Enten det stemmer eller ikke: Når en slire ser ut som dette, blir det gjerne gjettet Setesdal. Da er det verre å gjette når en løs kniv kommer på bordet.

Gamle, komplette Setesdal-knivstell i fin stand er det lite å se av på knivtreffene, men en løs slire kan også være hyggelig.

Enkel dekor, initialene mer kraftfullt gravert enn resten. Hva står det? OPJS?

Fint årstall: 1857

I dette tilfellet trenger vi ikke nøye oss med bare gjetting, for her har vi jo til en forandring navnet på knivmakeren i sliretrykket! Sløvt: Jeg skulle ha studert slira ordentlig og notert hva det står. Jeg greier ikke å tyde navnet ut fra bildet. Kan noen (eieren?) fortelle meg det?

Det er sånn det stadig er på knivtreff. Det er så mange kniver å se på at ingen av dem blir studert ordentlig. Det hender at jeg får låne med en kniv hjem, og det hender jo at jeg kjøper en, men de fleste kniver blir forstyrret av at det er en annen interessant kniv å se på, og en til.

En knivmaker jeg ikke hadde hørt om: Aslak Torsen Steinsrud (1875-1955) fra Lunde i Telemark. Et barnebarn hadde den med på Dyrsku'n.

Ugraverte holker, og sliretrykk. Enklere enn de store stasknivene, altså, men alltid bra at de er gravert.

Sølvstempel: 830S A.T.S.

Blad fra Halvor O. Vollan (1906-1986), Tinn. Hans fine bladstempel er nesten borte.

Bare i tilfelle noen skulle være i tvil: Dyrsku'n er alvorlige saker.

Jeg tok ikke bilder av så mange kniver i utstillingen. Det pleier å gå ganske dårlig.

Oddvar Moen og Gunnar Tovslid studerer monter med telemarkskniver.

I Seljord blir det gjort mer ut av utstillingen enn på Elverum. Dyrsku'n har det litt enklere sånn, siden de får inn færre kniver enn Jakt- og Fiskedagene, men det kunne nok vært gjort noen forbedringer i Norsk Knivforenings utstilling også.

Telemarkskniver fra Olav Bauge, Oddvar Moen, Gunnar Hope, og Rolf Bauge.

Førstepremie til Rolf Bauge for denne gullkniven.

Det er sølv som er stasknivmetallet, men en og annen i gull er morsomt å se. Med de gullprisene vi har nå, kan vi også regne med at det ikke blir mange av dem, og at knivmakeren gjør seg ekstra flid. Som her.

Noen av knivene blir framhevet ekstra. Her deler førstepremiekniver fra Leif Reiersen (til venstre) og Jon Jonsson en monter:

Førstepremie til Inge Stabel. Som vanlig fra ham er det en kniv som er både enkel og komplisert på samme tid.

Damaskblad fra Steen Nielsen.

Førstepremie til Kjell Holthe også. En helt enkel kniv, velgjort og feilfri. Da pleier det å gå bra.

Tilbake igjen til der knivsamlerne er:

Spennende gammel kniv, godt brukt, men velholdt.

Kniv og slire kan ha hørt sammen svært lenge, men ikke nødvendigvis fra starten, selv om de kler hverandre godt.

Skaftmateriale av aller lekreste slag.
Hva slags tre er det?

Mye pen messing i det sterkt nedslipte bladet og inne ved holken. Den ytterste biten har falt ut, ellers er det veldig fint.

Når noen nå lager en staskniv med gammeldags preg (med smale holker og sånn), hadde det ikke vært det dummeste å stase opp bladet på denne måten.

Sau? Jeg har ikke sett denne figuren før. Den kan vel være hentet fra et annet sølvarbeid, en knapp eller noe.

Skaft og slire har gammeldagse, smale holker. Skaftholkene er dekorert, slireholkene ikke.

Læret har ikke vanlig utskjæring, men er dekorert med enkle snitt gjennom narven.

Kanskje dette er en slire som ble laget til den gamle kniven?

Bak på slira står navn og årstall:

A. H. Søboden 1900

1900 er mulig for slira (men navn og år kan være satt der på en eldre slire), men kniven kan vel være hundre år eldre, eller mer.

Navnet er nok ikke knivmakerens, men eierens:

Andreas Hansen Søboden (1867-1952), Sauherad i Telemark. Han var gårdbruker og hadde dessuten skysstasjon og losjihus i mange år.

Jeg avslutter med en kniv fra Gunnar Omdal (1901-1984). Den er av hans nyere type etter at han la om stilen rundt 1963, og kan kalles en standard Omdal. "Standard" høres ikke så svært ut, men det er det når det er en Omdal. På knivtreffene blir enhver staskniv fra ham tatt pent imot.

Jeg har ikke vært i Seljord annet enn for Dyrsku'n, men det er en hel del arrangementer der i løpet av året. De minnet oss allerede om julemarkedet.

2011-09-19T08:00:00.005+02:00

19. september 2011

Gamle kniver på Knivveckan 2011

Det eneste norske her er en kniv fra Bergans, og en annonse, men dere tåler å se noen svenske foldekniver. Jeg syntes de var interessante, særlig fordi det ikke var noe annet gammelt norsk å gruble over den dagen.

Fra Knivveckan 2010 viste jeg noen svenske jaktdolker. De var på bordet til knivsamler Rolf Eklund. Også knivene i denne artikkelen, fra Knivveckan 2011, er fra Eklunds bord.

C. O. Ryd, Eskilstuna

Foldekniver og barberkniver er det nok av på svenske markeder. Norske knivfolk flest avstår. Vi samler ikke på dem, og når vi kommer i skade for å kjøpe en, får vi ikke solgt den på knivtreff her hjemme etterpå. Enda de ofte er godt over hundre år.

Det ser heller ikke ut til å være noe stort svensk samlermiljø for foldekniver. Rart. Her har de et opplagt samleområde og Arne Marmérs fine bok.

Heller ikke for nåtidige svenske knivmakere er dette noen stor greie (eller for de norske). Å få til en kniv i denne kvaliteten måtte da være en passende utfordring? Men nå er jeg altså en knivsamler av det slaget som liker at kniver er gammeldags, og for foldeknivmakere flest er nok moderne kniver i damask og kunststoff både morsommere å lage og mer salgbare.

Om du skulle ha lyst på bare én Eskilstuna-foldekniv i samlingen, bare som eksempel på det som ble laget der borte, hadde ikke denne her vært det dummeste.

Den er fra Carl Otto Ryd (1855-1918). Ifølge Arne Marmér eksisterte firmaet fra 1876 til 1926.

Det sjeldne med kniven er kvaliteten og tilstanden. Fin modell, super da den var ny, og supert bevart med feilfri perlemor i sideplatene.

Ryd var ikke Eskilstunas eneste som laget denne modellen. Jeg vet ikke hvor sjelden den er fra Ryd, men i så høy kvalitet er den i alle fall sjelden, også om knivmodellen i seg selv ikke er det.

Bladstempel: C. O. RYD ESKILSTUNA

Web-utstilling

Eskilstuna stadsmuseum har fått en større gave kniver fra C. O. Ryds Knivfabrik. De viser knivene i sin første web-utstilling, som du finner her.

Til venstre på den siden er det innholdsliste, der du får fram flere valg når du klikker på den.

Bildene er små, men dette er fine greier. Vi kunne ha ønsket oss mye mer informasjon, men dette er altså en web-utstilling og ikke en bok. I årene framover får vi nok en rekke sånne sider, også fra norske museer og fra hvem som helst andre.

At Eskilstuna stadsmuseum ikke har noen fast utstilling av disse og andre Eskilstuna-kniver, er en annen sak.

E. M. Svalling, Eskilstuna

Her har vi faktisk en junge, og en med både kniv og gaffel. Hver halvdel er til å hekte sammen på den måten vi kjenner fra blant annet norske junger.

Bladstempel:
EM. SVALLING ESKILSTUNA

I dette tilfellet er det lite igjen av bynavnet.

Emanuel Svalling (1813-1881) hadde verksted fra 1836 til 1881. Marmér oppgir at dette er hans eldste stempel, senere stavet han navnet Swalling. Denne kniven er nok dermed fra tiden før de klassiske messingjungene helt gikk av moten (mer moderne campingkniver av lignende slag regner jeg ikke som junger), og den kan ha vært en konkurrent til dem. I Norge også?

Fine saker. Er det ikke nesten så man måtte begynne på en liten Eskilstuna-samling hvis man tilfeldigvis hadde fått denne her og den ovenfor i huset?

Nesten en tønnekniv

Siden jeg samler tønnekniver, unngår jeg ikke å legge merke til sånt som dette. Den har ikke den typiske tønnekniv-designen, men kan regnes som en slektning. Eller iallfall en slektning av de to nederste her.

Man løser ut en dings som synes best på neste bilde, skyver bladet ut, og låser det med den lille knasten som er til å vri på.

Skaftet har nok hatt et skall av kunststoff i sin ungdom. Ikke noe å gjøre med at det er borte.

Stempel:
O. G. JANSSON ESKILSTUNA PATENT

Denne produsenten er kanskje ikke i Marmérs bok. Det er en Olof Janson (1853-1918) der, som Marmér noen steder kaller Jansson, og som drev sitt verksted fra en gang etter 1913 til sin død i 1918. Han skal ha hatt dette bladstempelet:

O. JANSON ESKILSTUNA

Jeg har ikke sett etter i det svenske patentregisteret ennå, men det kan vel være han.

Foldekniv fra Frost?

En kraftig og ganske velgjort foldekniv med ett blad og sideplater av elghorn, og med et overraskende bladstempel:

ERIK FROST MORA SWEDEN

Bladet virker originalt, iallfall ser bolten gjennom bladet ut til å være den opprinnelige. Men dette er ikke en produksjonsmodell:

Hakket til neglen ser ikke ut som noe fra en fabrikk.

Bladet er laminert. Dette er vanlig i Frosts kniver, men er ikke så smart i en foldekniv. Jernet i bladsidene ville blitt mer utsatt for slitasje enn om det hadde vært et hardere helstålblad.

Den kan være en prototyp. Eller det kan være en fyr på fabrikken som har lekt seg litt på egenhånd. Eller en mekaniker utenfor. Eller hva som helst.

En kniv som man tar omhyggelig vare på i håp om at et eksemplar til skal dukke opp og gjør det sannsynlig at Frost laget en liten serie av sånne.

DALA-SKEDVI

Over til en barberkniv og en foldekniv laget samme sted: Dala-Skedvi.

Men hvor er Dala-Skedvi? Rolf Eklund forhørte seg hos folk som burde vite det, men det tok tid før han fikk vite at det var det samme som Stora Skedvi i Dalarne.

C. V. Andersson

En standard barberkniv med treskaft (nøttetre?).

Svenske barberkniver er det ingen mangel på, men omtrent alle er laget i Eskilstuna. Ikke denne.

Bladstempel:
C. V. ANDERSSON DALA-SKEDVI

Hvem er denne C. V. Andersson? Og når laget han den? Hvis den altså er laget av ham og han ikke bare hadde forretning og bestilte den fra Eskilstuna med sitt navn på.

O. J. Skoglund

En annen ukjent knivmaker fra Stora Skedvi: O. J. Skoglund.

Velgjort foldekniv, men forbildet har ikke vært noen av Eskilstuna-modellene. Både fasongen og skjoldet i sideplaten er mer som de gjorde det i Sheffield og senere i USA.

Bladstempel:
O. J. SKOGLUND DALA-SKEDVI

Som dere ser, har han først slått inn stempelet opp-ned, slipt bort det verste, og slått det inn en gang til.

Vanlig verktøy på foldekniver laget for speidere, beregnet til å stikke hull i lær eller til diverse bruk når du trenger en spiss dings.

Men det er altså ikke Skoglund som har laget denne dingsen. Den er stemplet:

HENRY SEARS & SON 1865

Da ser det ut til at dette er en foldekniv fra Henry Sears & Son i Chicago, og at Skoglund har satt i nye blader. Jeg søkte litt på Internett og så at 1865 er året da Henry Sears startet, så det forteller ikke når kniven er laget. Akkurat som Johan Engström i Eskilstuna (som stemplet 1874), brukte de årstallet for grunnleggelsen som del av logoen.

Jeg ser også at skaftfasong og skjold er sånn som Sears brukte, og mange andre produsenter også.

Hvis det da ikke er sånn at Skoglund laget kniven og brukte dette ene bladet fra en gammel kniv? Hm. Jeg går for den første forklaringen.

Han kunne også bare ha stemplet kniven uten å ha gjort noe annet med den, men det ser ikke sånn ut.

På Internett fant jeg også at Henry Sears & Son brukte akkurat denne merkingen bare i årene 1897-1959. Så hvor gammel er denne kniven? Det er opplagt at disse bladene har sittet i lenge, fra før krigen, men altså ikke før 1897.

Jeg slenger med denne annonsen fra Norges Handelskalender 1886-1887. Den viser at det i gamle dager var greit å få en instrumentmaker som Bernt Fossum til å fikse foldekniven når et blad tok kvelden:

". . . gode Lommeknivblade indsættes"

Så da kunne vel O. J. Skoglund i Stora Skedvi også gjøre det, hvem han nå var.

En Bergans jeg ikke hadde fra før!

Eklund hadde to eksemplarer av Bergans Sliring på bordet, begge i den lille størrelsen. Han hadde hatt dem til salgs lenge, men ingen var interessert i å kjøpe.

Heldigvis. Klart jeg kjøpte dem. Den andre kniven var en helt vanlig Sliring, men denne her er en variant som jeg ikke engang visste om. Ganske tidlig, ca 1933.

Kniven er den vanlige, det er slira som er spesiell.

For det første: Den har svinelærslire, som er nokså uvanlig. De med svinelær kostet en krone ekstra, og så mye finere enn de andre er de ikke, så hvorfor ikke heller kjøpe en vanlig, der man til og med kunne velge slirefarge? Tenkte vel kjøperne, så de er ikke så ofte å se.

De var dyrere fordi det var mer arbeid med dem, for slira er sydd av to lag lær. At det er svinelær ser du av den spesielle narven, og så er det en søm langs overkanten for å holde de to lagene sammen.

Det er morsomt nok bare å finne en med svinelærslire, men akkurat dette eksemplaret har en ekstra sak: Beltestroppen er ikke den vanlige i modellen Sliring, men den som ble brukt i Spikkekniv.

Det har jeg aldri sett før! Sånt er gøy. Jeg skjønner ikke hva dere somler med, dere som ikke samler Bergans.

Her ligger den til venstre sammen med en slire med normal beltestropp. Den normale er i stor størrelse, og den også er i svinelær.

Det er svinelær også i beltestroppene. Det er ikke like solid som læret i de andre slirene, og dette også kan vel ha bidratt til at ikke så mange av det slaget har overlevd.

Hvis dere blir forvirret av at det står SLIRKNIV og ikke SLIRING bak på slirene, får dere lese de tidligere artiklene mine om knivene fra Bergans.

Det går litt tid nå mellom hver gang jeg får en Bergans jeg mangler. Men det er laget mye som jeg ennå ikke har sett. Kan ikke noen for eksempel finne en med hvit slire til meg? Ikke lysegrå, men hvit. De er i prislistene, men jeg har aldri sett dem.

2011-09-14T12:00:00.011+02:00

14. september 2011

Her er to telemarkskniver som jeg tidligere har vist bilder av:

Først en som jeg viste i 2007, og der jeg nylig fikk forslag på knivmakernavn.

Og så en som jeg viste i 2008, og som har godt av å bli studert sammen med den andre. Jeg har plassert den nederst i artikkelen.

6. september 2011

Jarand Reffelbrek?

Her er en kniv som jeg viste bilder av for fire år siden. Jeg visste ikke hvem som har laget den, og det har ikke kommet noen navn siden, før nå i sommer. Da fikk jeg en mail fra Dag Rorgemoen, direktør på Vest-Telemark museum, med forslag på hvem knivmakeren kan ha vært.

Først gjentar jeg artikkelen som den sto, og deretter tar jeg inn Rorgemoens innspill.

4. september 2007

Hvem laget denne?

Børge Botnen i Verdal viste meg denne kniven som en nabo av ham eier, og lurte på hva det var. Som så ofte var svaret at jeg aner ikke.

Jeg har sett noen få av dem som ser ut omtrent som dette. De varierer litt i skjæringen, men er ellers nesten like. Pene kniver med fullt av Telemark-detaljer. Ikke av de største praktstykkene, men slett ikke verst heller, og det hadde jo vært bra å vite hvem som laget dem.

De har skaft og slire i utskåret tre, kanskje bjørk. Denne har sølvholker stemplet 830S, og kraftfull, noe ustø gravering i Kleppo-stil, med trambulerte bunner.

Usignert blad av Tarjei Haugo-type. Fra Haugo selv, enda det er uten stempel? Neppe. På de Haugo-bladene jeg har, går smelloppen rett ned mot bladryggen i forkant, mens den på dette bladet skrår ned mot bladryggen.

Noen som vet noe?

6. september 2011

Jarand Reffelbrek?

Dag Rorgemoen hadde funnet det jeg skrev om denne kniven, og sendte meg en mail:

"Denne artikkelen har ikkje eg sett på før, og når eg las den kom eg til å tenke på Jarand Reffelbrek. Om eg skulle gje eit råtips om kven som har gjort kniven, så kan det vere han. Veit ikkje om du har skrive om han før eller kjenner til han, men han må ha gjort nokre knivar – og sjølv om dei ikkje er topparbeid, er dei likevel artige.
Me har skrive litt om Jarand i Kleppoboka s.118-119. Han budde på nabogarden til Kleppo, og lærte ein del direkte av Bjørn. Jarand skar også litt i tre.
Ut frå bileta er det ein del ting eg merkar meg, som i alle fall gjere at eg ikkje trur me skal så langt frå husa på Kleppo:
Mønsteret i gravering på skaftholken og øvre slireholk. Likar ikkje heilt den trambulerte botnen og at det er ei så rufsute gravering, men dette kan godt vere eit prøvearbeid der Bjørn har sete i nærleiken. Men: Dei andre knivane eg har sett av Jarand har hatt ei grunnare gravering.

Øvre slireholk er av ein litt smalare type som ein finn på ein del av Bjørns reparasjons- eller bastardarbeid. Har sett ein trekniv med liknande. Det næraste ein kjem av dei avbilda knivane i boka er vel på side 73 – sjølv om dei ikkje er innertiar.

Sylvstempelen er lik Bjørns.

Oppheng lik Kleppo.

Doppsko mykje lik Kleppo i utforming, sjølv om den runda ”viki” ikkje er så vanleg. Naglen som manglar finn me også på Bjørns knivar (messingknivane, beinkniv, trekniv).

Blad? Ikkje noko opplysningar ut over det du kjem med.

Rosene i slire og skaft får meg også til å tenke Jarand, sjølv om dei ut frå form kan vere laga av mange.

Som du ser har eg ikkje noko sikker knagg å henge det på, men kjenner meg trygg på at Bjørn ikkje kan ha vore langt unna. Jarand veit me lærte direkte – han var husvarm på Kleppo. Eg trur kniven er for gamal til å vere nevøen Gjermund Kleppo som også lærte direkte, og så mange andre kandidatar veit eg ikkje."

Reffelbrek her også?

Knut Myhrvold tipset meg om denne kniven som jeg la ut her i 2008, og mente at den også burde tas med i diskusjonen om hvilke kniver Jarand Reffelbrek kan ha laget. Den hadde jeg helt glemt.

Graveringen er av Kleppo-type, og holkene ser ut til å ha sittet på hele tiden. Treet er litt primitivt, men sølvet er ikke verst gravert.

Gravert av en Kleppo? Eller kunne Reffelbrek såpass som dette?

Treet er vel kanskje ikke fra samme mann som sølvet. Skjæringen er grunnere og svakere tegnet og utført enn på forrige kniv. Men det vi altså har her også, er en utskåret trekniv med gravering der ". . . Bjørn ikkje kan ha vore langt unna".

I denne graveringen er vi enda nærmere Bjørn Kleppo enn vi var i forrige kniv.

Dag Rorgemoen likte ikke helt den trambulerte bunnen på den forrige. Da liker han den vel ikke her heller.

Hvis den andre kniven er fra Jarand Reffelbrek, er det ikke da mulig at denne også kan være det?

Er det noen som mener noe? Eller som har en mer eller mindre sikker Reffelbrek hjemme?

2011-09-04T11:00:00.019+02:00

4. september 2011

Noen gamle kniver på Knivtorget

Her viser jeg noen kniver jeg tok bilder av på Knivtorget på Elverum i 2011.

Ole Jacobsen Vestby

På knivtreff håper vi alltid at det skal komme fram noen av de gamle toppknivmakernes kniver, helst eksemplarer som vi ikke har sett før. Knivtorget på Elverum er stedet for å få se en kniv fra Ole Jacobsen Vestby (1875-1954) fra Nord-Odal. I år var det hele to stykker i hvalrosstann der, og da blir jo alle glade.

Her er den ene. Christen Ringnes hadde den med. Den har tilhørt hans bestefar. Lekker sak med alt som hører til, bortsett fra at det denne gangen er brukt et usignert svenskeblad.

Det var knivmakeren Gisle Haaland på Hamar som for 20-30 år siden reddet kniven og satte den i stand etter å ha sett Ringnes' far bruke den på gården!

Som så ofte med Vestbys kniver har den initialene til første eier. Sånt pleier å gjøre at knivene sitter ekstra hardt der de sitter, så selv om samlere flest gjerne vil ha dem med hjem, blir det sjelden noe av.

På en sånn hvit kniv som dette er det ikke alltid lett å fastslå materialet med sikkerhet. Her er det ingen sak, for baksiden røper hvalrosstannens spesielle kjerne. Verre er det når denne kjernen ikke kommer fram til overflaten, men bare er skjult under holkene.

Svarte Vestby-kniver har jeg vist fine eksemplarer av tidligere. Det er en blant knivbildene fra Knivtorget 2009, og en her.

Første eiers initialer: ER, som står for Even Ringnes (1886-1926), Ringnes gård i Stange, Hedmark.

Mye morsomt å se på i denne kniven. Fine drager og blomster med de variasjonene i gravering som vi venter i en Vestby, og med innlagt abelone for å friske opp.

Legg merke til naglene som dekoren er festet med. Med moderne lim er det ikke lenger nødvendig i kniver som lages nå, men det er dekorativt når det er pent gjort.

Jeg fikk bare så vidt begynt å studere den. Dette er sånt som man må bruke lang tid på hvis man skal få med seg seg alt.

Aasmund Voldbakken

Vestby-kniven ovenfor lå ikke i hvilken som helst sekk, men i denne skuldervesken fra Aasmund Voldbakken (1943-1990).

Alltid gøy å se sekker og vesker fra Voldbakken. Denne fine saken er laget i 1978. På den tiden hadde han allerede fått seg et stort navn som kunsthåndverker, men ennå hadde han ikke kommet i gang med knivproduksjonen.

Utskåret trekniv

Denne tror jeg ikke det kom noen konklusjon på.

En fullskåret kniv med langt blad (jeg målte ikke). Ikke usannsynlig at den har hatt slire av samme slag, men det vet vi altså ikke.

Lillehammer ble nevnt, som vanlig når noe ser ut som dette, men den kan vel like gjerne være fra et annet sted. Da Arve Amundsen-kniven ble vist på Knivtorget i 2008, fikk vi en kraftig påminnelse om at det var dyktige folk på Lillehammer som til da hadde vært ukjent for knivsamlere flest. Denne her er ikke av samme høye kvalitet, men den er ikke verst heller.

Henrik A. Lømo

Her er de interessante, både knivene og skrinet de ligger i. Thor Engebretsen hadde dem med for å vise fram.

Skrinet er det som Henrik Amundsen Lømo (1849-1925) fra Jømna i Elverum kommune stilte ut kniver i på den store utstillingen i Oslo i 1914.

I bunnen under fløyelen er det skrevet:

Knivkasse til Jubeleumsutstellingen 1914

og stempel:

Henr. Lømo JØMNA

Et praktfullt skrin til å ha en liten Lømo-samling i!

Og ikke bare det. En av knivene som ligger der nå, var med på utstillingen. Denne:

Loa-Vilhelm

På Knivtorget fikk Thor Engebretsen en viktig ny kniv i samlingen sin av kniver fra Loa-Vilhelm, den med bein i skaft og slire på bildet her. Jeg har tidligere vist den i Loa-Vilhelm-artikkelen.

Den store, staselige Solør-dolken med hel metallslire hadde jeg ikke bilde av fra før.

6. september 2011:
Kort etter at jeg hadde lagt ut dette, fikk jeg vite mer om hva disse Solør-dolkene er for noe. Skaftet, med graveringer, er laget i Spania på slutten av 1800-tallet. Jeg skal komme tilbake til dette etter Dyrsku'n.

Nyanskaffelsen frisket virkelig opp i denne fine, lille samlingen. Så nå er spørsmålet: Brukte han noen gang ibenholt? Vi må alltid ha noe nytt å ønske oss, og en ibenholt-kniv hadde gjort seg veldig bra i denne rekken.

Her fikk vi altså se to fine, små knivsamlinger, en av Lømo og en av Loa-Vilhelm. Det blir ofte klaget over at samlerne går rundt med supre gamle kniver i veska, som de bare viser til noen utvalgte og ikke legger fram så alle kan se dem. Men det er ikke bare å legge dem fram heller. Jeg har alltid ønsket meg at samlerne kunne presentere samlinger av gamle kniver i en flat monter så alle kunne studere dem, akkurat som vi kan med nylagede kniver som er med i årets konkurranse.

Vi har hatt noen fine utstillinger av dette slaget inne på museet, men det er noen år siden sist, og på Jakt- og Fiskedagene er det ikke der knivfolk holder til. Hvis det skulle fungere ordentlig, måtte vi fått til noe nede på Knivtorget. Det samme kan vi også si hvis vi skulle få opp interessen for konkurranseutstillingen. Det krever et bra opplegg og noen til å gjøre jobben. Noe i likhet med det i Ludvika, bare med litt økt sikkerhet. Hm. Jeg ser det ikke for meg.

Halvor Hoaas

Taterslire? Det har vært ganske vanlig, iallfall her i Midt-Norge, at taterknivmakere satte holker på billige fiberslirer fra Mora. Ofte beholdt de også den originale kniven og satte holker på den også.

Men andre også kunne gjøre sånt. Det lå ved en lapp med disse opplysningene:

Halvor Olsen Hoaas (1852-?). Hoaas var børsemaker og smed i Sunndal på Nordmøre (regimentssmed og bataljonssmed). Det finnes en del sølv- og metallarbeid etter ham i Sunndal. Stemplet med H. HOAAS og årstall.

Det gikk ikke helt bra da navnet skulle slås inn. Enda et eksempel på hvor merkelig ofte den operasjonen kan gå galt.

Men så spørs det om det var Halvor Hoaas som laget denne. Et sånt navn kan være navnet på eier eller knivmaker, og mest sannsynlig er det knivmakeren. Det var ikke noe i veien for at en børsemaker fikk en kniv. Kanskje det likevel er en taterslire?

Det finnes andre ting som er stemplet H. HOAAS som eiernavn. Norsk Folkemuseum har et nydelig gevær med denne merkingen, som er for gammelt til at han kan ha laget det.

Det står litt om smedslekten Hoaas i Johan Meyer Fortids kunst i Norges bygder, i bindet Sunndalen på Møre, utgitt i 1938. Meyer traff Halvor Hoaas i 1937. Da var han 85 år og fremdeles aktiv.

Sunndal er en av de store kulturbygdene. Det skulle være helt rart om det ikke ligger spennende kniver rundt omkring der borte, hvis man bare kommer innenfor. Men akkurat det kan jo være et problem.

Et fabeldyr

Kniver med akkurat denne typen skjæring ser vi av og til, med varianter av dette fabeldyret som noen ganger ser ut som en drage og andre ganger ikke.

Pussig ansikt på dette eksemplaret, og den er i det hele tatt et rart fabeldyr. Men ikke rarere enn mange av de andre versjonene. Noen ganger ser det ut som om det er en kamel som ligger der.

Hvem har laget den? Eller hvor? Som vanlig blir noen teorier bragt til knivtorgs når noe sånt er framme. I dette tilfellet, som i mange andre, kan vi slappe helt av og resignere. Dragens opphav er å finne her:

Bildene er hentet i denne samlingen tegninger:

Ornamenter for norsk Træskjærerkunst / tegnede af W. S. Bergstrøm - udgivne af Kunstindustrimuseet. Kristiania 1886.

I forordet står det at Kunstindustrimuseet hadde fått tilgang til

". . . den Række Tegninger til "Ornamenter for norsk Træskjærerkunst", som Verksfører ved Throndhjems Domkirke, hr. W. S. Bergstrøm, i Aarenes Løb havde udarbeidet. Under Paavirkning af den pragtfulde romanske Ornamentik, der udfolder sig i det Bygværk, til hvis Restauration han er knyttet, har hr. Bergstrøm i sine Kompositioner benyttet det romanske Bladværk med en Frihed og Smag, der har ført til de smukkeste Resultater og visselig vil blive paaskjønnet efter Fortjeneste af vore Træskjærere, for hvem den her benyttede Stilart netop ligger saa nær."

Tegningene til William S. Bergstrøm (1831-1905) var altså publisert og tilgjengelige hvor som helst i landet, og temmelig like kniver kan være laget av knivmakere som ikke engang visste om hverandre.

Så kommer spørsmålet: Er dette tegninger av gjenstander som fantes, eller er de Bergstrøms forslag til noe som kunne lages, med ideer hentet fra Nidarosdomen der han arbeidet?

Det er noen flere kniver i denne samlingen tegninger, og det finnes flere lignende samlinger. Jeg får ta fram noen av dem og skrive mer om dette. For her er det mange morsomme sammenhenger, der noen av våre staseligste kniver i hvalrosstann er involvert, og der store knivmakernavn har vært foreslått.

Et par bladstempler

Stempelet i seg selv er det ikke noe rart med, det er et helt vanlig et fra smed og knivmaker Even Johannes Blindingsvollen (1908-1985), Ringsaker. Men det er da ikke vanlig å se det på et sånt blad? Bladet ser jo helt Eskilstuna ut.

Har han tatt et Eskilstuna-blad, varmet det og slått inn stempelet sitt (nødvendig å varme bladet for å stemple så dypt og fint i helstål), og herdet det på nytt?

Et annet stempel:

Bladstempel O. MOSTAD, slått inn opp-ned som de ofte er i Aust-Agder. Men det har ikke de bokstavene vi er vant til i et blad fra Oddvar Mostad (1927-2006), han som vi så i aksjon som smed på Elverum i så mange år, og som stemplet rettvendt O. Mostad.

Dette er i stedet fra hans far, Ola Mostad (1892-1965). Ikke så ofte å se.

Til sammenligning: Her er Oddvar Mostads tre stempler, etter at han hadde sluttet å smi på gammel måte (se Aust-Agder-metoden) og hadde sluttet å stemple OM opp-ned med løse bokstaver.

Eldste stempel øverst. Oddvar Mostads blader med årstall (og navnet i kursiv) forklarer selv når de er smidd, her et stort standardblad fra 1991 og et lite vaierblad med et mindre stempel fra 1996.

Et par kniver til

Disse to skriver jeg heller om siden.

Til venstre en Blikstad. Ikke bare ligger det en mann på toppen, på den plassen der løver pleier å ligge, her er det også andre ting det går an å gruble over.

Og til høyre er en kniv som gjør at jeg enda en gang må skrive litt mer på artikkelen om Fredrik Wang.

Henrik Vensild hadde mye interessant med seg, for eksempel kniven med denne tilsynelatende enkle slira. Jeg kommer tilbake til den også.

2011-09-03T10:00:00.002+02:00

3. september 2011

Brusletto Villmann

Det er ikke bare knivmakere og knivsamlere som diskuterer hvordan i all verden vi skal rekruttere ungdommen. Knivfabrikkene har en lignende diskusjon. Yngre folk har en stygg tendens til å ønske seg tøffere, amerikanske kniver, og de kan gjerne være dyre.

Her har de en Brusletto som er tøff nok, designet av Jørn Jensen og Ken Ove Nyhus.

Brusletto har lenge ønsket seg en ordentlig stor kniv i utvalget, en som er større og kraftigere enn modellen Storbukken og som gjerne kan erstatte turøks.

I Norge vil den bli sammenlignet med stor samekniv. Utenfor går den rett inn i klassen camp knife. Den kan også gi tanker i retning av en kukri som bare så vidt har begynt å krumme ryggen.

Jørn forteller at ideen til bladfasongen kom fra en uvanlig kraftig, svært gammel samisk storkniv.

En knivprodusent av et annet slag enn de andre på Knivtorget, med tre kniver i beltet: Ken Ove Nyhus, daglig leder på Brusletto. På Knivdagene 2011 holdt han til på Jørn Jensens stand.

Knivfabrikkene våre har aldri hatt stand på Knivtorget, og ingen av dem hadde egen stand andre steder på årets Jakt- og Fiskedager heller. Men det er jo kniver fra dem der hvor turutstyr selges.

Dette er en knivmodell under utvikling, tre foreløpige versjoner av firmaets nye stolthet: Villmann, en sværing med betydelig wow-faktor. Ingen av disse tre er satt i ordinær produksjon ennå. Den i midten er laget i åtti eksemplarer i en "spesialutgave", og det er den jeg ser på her.

Gøy med noe stort:

Blad/skaft 35,5 cm. Bladet er 22,5 cm langt, 4,7 cm bredt og 3 mm tykt.

Kniven uten slira veier 400 gram. Det er mye. Balansen er fin (balansepunkt ved den andre L'en i "Villmann").

Slira er av 3 mm tykt lær, og er solid og stabil. Jeg ville ikke ha festet sikringsstroppen så høyt oppe på skaftet.

Denne versjonen har fulltange og skaft i oliventre. Villmann kommer antagelig også til å bli produsert med skjult tange, i en rimeligere versjon. Og antagelig i en dyrere versjon med sideplater i micarta.

Det kan nok også bli aktuelt å lage en noe mindre versjon. Ikke en normalstor kniv, bare en som er litt mindre diger.

Det er ikke endelig bestemt hva slags stål kniven skal ha. Det er planer om å tilby flere ståltyper.

At en stålkvalitet er blant de beste som finnes til normalstore tollekniver, betyr ikke at den også passer til en så stor hogger som dette.

Fjærstål har alltid vært bra i samekniver, og det som brukes av for eksempel Strømeng, er av fjærstål-type: lavt karboninnhold og god seighet, sånn at eggen tåler hogging, som store kniver må tåle. (Det er Brusletto som produserer blad, skaft og holker til Strømengs kniver.) Men så er det altså mange som vil ha en rustfri kniv.

Tradisjonelt er samekniver uten fingervern. Da kan uvante knivbrukere få problemer.

Strømeng hadde tidligere en stor modell med utfellbart fingervern, som fungerte mer eller mindre bra. Nå lager de den i bladstørrelser 5" og 8" med fast fingervern, men jeg tror mange heller vil velge et skaft som dette.

Det kommer an på hvordan du holder en samekniv for hogging.

En måte er å ha lillefingeren bak endeplaten. Hvis du ikke holder krampaktig, er dette et godt og sikkert grep, men det forutsetter at skaftformen er laget for dette. Det er den ikke på alle samekniver.

Det skulle ikke forundre meg om Villmann er bedre enn både øks og samekniv til å rydde krattskog, men de proffe bruker ryddesag til sånt, og hvor mange av oss har kratt å rydde? Den blir nok heller markedsført som ideell når du skal sette opp gapahuk og kappe ved til bålet. Som med 9" samekniv må man uansett ha med en mindre kniv i tillegg.

Men en kniv blir ikke alltid blir kjøpt fordi den er så brukbar, enten den er håndlaget eller fra fabrikk, men fordi kjøperen ønsker seg akkurat den kniven. (Hvor mange håndlagede kniver blir kjøpt for å bli brukt?) For en fabrikk er det mest interessante spørsmålet: Kommer mange nok til å kjøpe den?

Store samekniver har alltid solgt bra i Forsvarets kantiner (som nå heter noe annet). Tradisjonelt har 8"-versjonen vært den foretrukne størrelsen, men nå selger 9"-versjonen mer. Vil soldatene kjøpe Villmann i stedet? Eller kjøper de kniven mest som et minne fra militærtjenesten i Nord-Norge, og vil at den skal være derfra? Spennende å se om de heller velger denne solide saken.

Og samleverdien? Ikke noe, antar jeg. Her har vi en spesialutgave laget i bare 80 eksemplarer, men norske knivsamlere flest bryr seg uansett ikke om fabrikkproduserte kniver, enten knivene er gamle eller nye.

Det vil si: knivsamlere av min årgang og derover. Men det finnes jo andre der ute.

Iallfall sikkert: På gavebordet til en ung villmarking kommer Brusletto Villmann virkelig til å synes.

2011-08-19T12:00:00.018+02:00

19. august 2011

Knivtorget 2011

De Nordiske Jakt- og Fiskedager 2011 på Norsk Skogmuseum gikk supert. Fire dager uten nedbør! Da greier knivfolket resten.

Det blir mye av det samme å fortelle om, og det er bra. Jeg ønsker meg ikke noen store forandringer, jeg vil ha den samme fine opplevelsen hvert år.

Jeg pleier å være litt tidlig ute. Her er det tomt på Knivtorget foreløpig, og da går jeg og ser hva de allerede er i gang med rundt omkring, for eksempel tjærebrenning med Trond Burud. Senere også er det mye sånne interessante greier her og der på området, som vi ikke har tid til å se på når det er fullt av folk på Knivtorget.

Tjæren brukte han på denne fløterbåten fra Trysilelva, som det også er tid til å se litt nærmere på så tidlig på morgenen. En tynnplanket sak med merkelige sammenføyninger som gir en klinkbygd båt med slett overflate som tømmeret i elva ikke skal få tak i.

Men dette er altså sånt vi kan bry oss om bare fram til Knivtorget åpner.

Tidlig morgen. Voldsom varme der det skal brennes ved i store mengder og produseres noen ikke særlig brukbare jernklumper som dem forrest på bildet. Som vanlig sto Ingvar Haugen for jernblestringen, med diverse folk i sving.

På Knivtorget har det flere ganger vært smidd blader av disse klumpene, men det er mest en historisk greie. Siden det i de ferdige knivbladene ikke går an å se at det er dette som er brukt, tar det liksom aldri helt av.

Men så begynner det altså på ordentlig, og gjengen samles igjen ved Svimbil-smia, og folk utenfor Knivtorget får bare holde på med sitt.

Museet hadde pent besøk, som vanlig ca 34.000. Hvor mange av alle disse som var innom Knivtorget, vet vi jo ikke, men det var til tider riktig bra med folk. Bra med kniver var det også!

Etterpå er det alltid spennende å se hva jeg har bilder av. Her viser jeg en del knivfolk og noen nyere kniver, og så kommer det gamle kniver siden.

Jeg gjorde noen forsøk på å ta bilder av konkurranseutstillingen også, men ga opp. De ble ganske fæle.

Knivsamlere

Leif Mjølstad til venstre, og Anders Halldén.

Mjølstad trodde visst lenge at det var totenkniver han samlet, men nå ser han etter all bra gammel kniv.

Halldén er han som har den store svenske oversikten over kniver solgt på auksjoner, på eBay og i Norden: www.cultur.nu

Elverum-treffet har alltid et betydelig innslag av svenske og danske knivfolk, mye mer enn vi ser på Dyrsku'n i Seljord.

Fra venstre, knivmaker Olav Mortensen og knivsamlerne Ole Jacob Oxum og Per Gamborg-Nielsen.

Jakt- og Fiskedagenes arrangementsleder Lene Faraasen i prat med knivsamler og knivhistoriker Henrik Vensild fra Bornholm.

Knivsamlere er ofte også knivhandlere, enten de legger fram kniver som her, eller de bare har dem i sekken.

Det blir mye. Det kan holde for en hel dag å være tre-fire knivsamlere med ti utvalgte kniver til sammen. Her er det så mange samlere at man ikke rekker å få snakket ordentlig med noen av dem. Og avanserte kniver som krever mange timers studier, er unnagjort på noen minutter før den blir forstyrret av den neste. Et utmerket luksusproblem!

Knivhandlere

Noen knivhandlere sitter ved bordet det meste av dagene, men det er altså ikke noe opplagt skille mellom handlere og samlere.

Mange har sine faste plasser, bare de er tidlig nok ute til å få sikret seg dem.

Reidar Aasen hadde det samme hjørnet av Svimbil-smia denne gangen også. Jeg så at han var der kvelden før og satte opp campingbordet. Det er det tryggeste.

Like ved, en annen knivhandler:
Thor Engebretsen.

Mye gammel kniv her, og litt andre saker. Ikke alt er framme på bordet, og ikke alt er til salgs. Vi skal se på flere av knivene hans når jeg viser gamle kniver på Knivtorget.

Og på den andre siden av smia: Per Arnesen.

Kniver og andre ting her også. Heller ikke her er alt egentlig til salgs. Et salgsbord kan være noe man har like mye for å kjøpe som for å selge.

Knivmakere

Fornøyd vinner av prisen Årets Kniv: Gunnar Momcilovic. Siden han fra tidligere år hadde de nødvendige tre førstepremier, fikk han også Norsk Knivforenings gullmedalje.

Og her er han bortom boden til Kaj Embretsén, som fikk sin gullmedalje i 2007.

Kaj var den første nordiske knivmakeren som fikk et navn på det amerikanske og internasjonale markedet. Senere er han blitt fulgt av noen få til.

Kaj Embretsén hadde ikke med seg sine råeste saker denne gangen, og ingen foldekniver. I stedet var det funksjonelle jaktkniver på bordet, mye enklere enn det han vanligvis lager. Damaskstålet er fra Damasteel. Han var med å starte dette firmaet og utvikle damaskstålet de leverer.

I tillegg hadde han med standard laminerte knivblader.

Nesten ny leder i Norsk Knivforening, til venstre: Henning Westerås fra Tromsø. Han ble valgt første gang på årsmøtet i fjor, men da kunne han ikke komme, så dette er første gang vi har sett ham.

Til høyre på bildet: knivmaker Aage Bergedahl. Som vanlig førstepremie i konkurransen.

Westerås ble gjenvalgt på årsmøtet, i likhet med resten av styret.

Norsk Knivforenings ærespris Sorte Hånd ble tildelt Knut Dahl, til høyre på bildet. Du kan se noen av knivene hans her.

Til venstre Rolf Bauge, som vant stasknivklassen.

Knut Dahl har utviklet sin egen versjon av den moderne norske brukskniven, med en pauting som har vært forbilde for knivmakere over hele Norden. Han har skrevet bok om knivmakeri, og holdt kurs og foredrag overalt. Han er også hovedpersonen på Vestfold Knivlags årlige pinsetreff. Og han har vunnet Årets Kniv på Elverum.

I 2010 gikk Sorte Hånd til Knut Mastad, her sammen med kona Wenche.

Ikke bare har Mastad laget fine kniver, han er også den som tok fram den gamle tradisjonen etter Ole Jacobsen Vestby, som lå nokså nede da han begynte, gjorde sin egen vri på den, og laget kniver på høyeste nivå. Knivene hans er blitt et forbilde for flere andre som nå lager kniver i denne tradisjonen.

Han har vært ivrig deltaker på Knivforeningens utstillinger, og er den eneste som har vunnet Årets Kniv fire ganger.

Demonstrasjon av knivmakerarbeid: Leif Reiersen. Stor variasjon i utforming og materialer, og super finish på alt. Førstepremie i konkurransen i år også. I fjor ble det Årets Kniv.

En ganske stor kniv med Reiersens karakteristiske sølvarbeid. Bøffelhorn og en eller annen del av mammut i skaftet, rokkeskinn i slira.

Et Reiersen-skaft til, med scrimshaw fra Viveca Sahlin. Han bruker ofte hennes scrimshaw, mest i form av dyrefigurer, men noen ganger kan det jo være gøy å velge andre motiver.

Litt om rekruttering

Tradisjonell kniv fra den andre siden av Mjøsa:
Peder Kihle Schjønsby med klassisk kuhornkniv fra Toten.

Og enda mye bedre: Han har laget den selv. Jeg håper vi ser mer kniv fra ham, for dette er en knivtradisjon som ikke mange tar seg av nå.

Her er læremesteren hans til høyre: Reidar Hatlelid, sønn av den kjente og produktive Toten-knivmakeren Lars Hatlelid (1911-1988).

Vi maste veldig om at begge to måtte sende inn kniver til neste års utstilling. I år var det som vanlig ikke med en eneste kuhornkniv fra Toten.

Supert når de lokale tradisjonene holdes ved like, og supert at yngre folk begynner å lage kniver. Når vi snakker om rekruttering, tenker vi gjerne på nye knivmakere og nye medlemmer i Norsk Knivforening. Men dette er bare en del av rekrutteringen, og kanskje ikke engang den vanskeligste delen. Det gjelder å rekruttere kunder!

Vi trenger å rekruttere kjøpere. Det er ikke sikkert at en ny, entusiastisk og produktiv knivmaker holder på entusiasmen særlig lenge hvis ingen kjøper det han lager. Jo, han kan bruke knivene til gaver, og kanskje få premier for dem, og han kan beholde dem selv, men det er ikke mye som stimulerer mer enn det magiske øyeblikket når folk åpner lommeboka.

Og vi trenger å rekruttere knivsamlere, for å få fart på omsetningen av gamle kniver, og ikke bare de aller mest ettertraktede knivene som stadig blir dyrere. Uten nye samlere som samler litt rimeligere kniver, er det ikke rart at handelen går tregt.

Hvis kjøperne er der, er det mye som ordner seg selv. Men hvordan rekrutterer vi kjøpere? Det er lettere å kapre en og annen deltaker til et knivkurs, enn det er å kapre kunder.

Smeder

Det var ikke så mange som smidde i år. Dette var en tilfeldighet, og er nok i orden igjen i 2012. Smeder hører til, det skal bråke og ryke litt på knivtreff.

Her er John Johansson i gang. I år var det mest han som demonstrerte kunsten. Knivtorgets laveste priser på bladene hadde han også.

Olav Bysveen hadde smiing for barn, noe han har veldig godt tak på og har gjort mange ganger, her og andre steder.

Det var stort utvalg av knivblader fra en lang rekke dyktige smeder, både norske, svenske og danske. Konkurransen er veldig tøff nå, både på standardblader og på mer og mindre avanserte mønstersmidde.

Her er et par svært populære smeder, som vi ofte ser blad fra i utstillingsknivene. Begge fikk førstepremie:

Arne Skogli. Mest standardblader, men også mønstersmidde i mange varianter. Bladene på bildet viser hvor slående resultat det kan bli med få lag. Men det krever jo en ganske spesiell kniv for at det skal bli bra.

John Gammelsæter.

Han hadde disse to sværingene på bordet, beregnet på samekniver og derover. Eller kanskje mest beregnet på å bli lagt merke til, for dette er ikke noe alle kan smi.

Danske Per Glerup gjør det alltid bra i knivkonkurransen med sine høyglanspolerte knivblader i helstål. Stempelet er en norsk elghund. Det som speiler seg i dem på bildet, er et utrygt skydekke. Men ikke noe regn kom.

Fabrikkene

Knivfabrikkene våre har aldri hatt stand på Knivtorget, og ingen av dem hadde egen stand andre steder på årets Jakt- og Fiskedager heller. Men det er jo kniver fra dem der hvor turutstyr selges.

Her har vi en knivprodusent av et annet slag enn de andre på Knivtorget: Ken Ove Nyhus, daglig leder på Brusletto knivfabrikk. Han holdt til på Jørn Jensens stand.

Knivene i beltet er tre foreløpige versjoner av fabrikkens nye stolthet: Brusletto Villmann, en svær sak (blad/skaft 35,5 cm) som blir en konkurrent til samekniver med 9" blad. Jeg har en hjemme nå, og kommer til å skrive om den om ikke lenge.

Det er faktisk ikke bare vi som diskuterer hvordan vi skal rekruttere ungdommen. På knivfabrikkene har de en lignende diskusjon. Yngre folk har en stygg tendens til å ønske seg tøffere, amerikanske kniver. Her er det iallfall en som er tøff nok.

Horngravering

To svenske knivmakere i sving med å lære bort horngravyre: Jonny W. Nilsson og Jörgen Sundström. Begge to har gjort det skarpt i tidligere konkurranser, med Årets Kniv to ganger hver.

På bildene nedenfor er et par av deres kniver i reinshorn, en liten en fra Sundström og en stor fra Nilsson, begge med blad fra Mattias Styrefors.

De er av samme type, strålende utført. Mange av de moderne, avanserte svenske knivene er sånn at vi stadig diskuterer om vi egentlig liker dem, eller om vi bare er imponert over håndverket. Her er det noe annet. Her kan det ikke være mye å mislike for noen, om du da ikke hører til dem med sterk damask-allergi.

Jörgen Sundströms kniv.

Totallengde med kniv i slira: 15 cm.

Jonny W. Nilssons kniv:

Totallengden med kniven i slira er 30,5 cm. Dette er mye på en helhornkniv, for kvalitetshorn i sånne dimensjoner er det lite av.

En typisk Jonny Nilsson-effekt er figuren i skaftet som passer perfekt inn i den gjennomskjærte figuren i slira.

Premieutdeling

Fast tradisjon: premieutdelig på lørdag.

Årets Kniv: Gunnar Momcilovic.

Mye mer sving på diplomene for førstepremie i år, innrammet og med dyrebilde fra Jan Petter Bratsberg.

Årets knivblad: Steen Nielsen.

Andrepremie i klasse Brukskniv:
Frode Misund og Finn Schmidt.

Publikumsprisen

Publikumsprisen var endret litt på. Nå er den sponset av Jonny W. Nilsson og Mattias Styrefors.

Og den ble virkelig en svensk affære, for den ble vunnet av Torbjörn Lundström. Populært fra både prisutdelere og mottager, som bildet viser. Damaskblad og andre smidde detaljer fra Styrefors hadde den også.

Fra venstre Nilsson, Magne Rugsveen, Lundström og Styrefors.

Jeg har altså ikke særlig brukbare bilder fra utstillingen, men her er en kniv av omtrent samme slag, som Lundström hadde på Knivtorget.

I Sverige har det lenge vært vanlig å vise kniven lagt i kryss over slira som på bildet her. Fotografen i Svensk Knivförenings blad Knivmakaren, Kent Tunlind, begynte å legge dem sånn på bildene i bladet, etter utenlandske forbilder. Nå legger svenske knivmakere dem ofte på bordet på denne måten. Det gir friskere bilder og gjør seg godt i reklame, men jeg vil nok heller mest mulig vise hvordan kniven ser ut.

Olav H. Wåle

Jeg må ha med en tradisjonell staskniv, og da tar jeg denne som Olav H. Wåle laget for en del år siden.

Wåles produksjon er en av de mest spennende, med stor utvikling å følge med på. Det er elementer her som har vært tatt i bruk av andre, men direkte kopier av knivene hans på høyt nivå ser vi omtrent ikke, hans to bøker og alle hans kurs til tross.

Her er noen bilder. Jeg får ta fram et utvalg Wåle-kniver og skrive om dem en annen gang.

Det har lett for å bli de mest oppsiktsvekkende knivene jeg sitter igjen med bilder av. Dette er noe jeg må rette på, for det er ikke nødvendigvis sånne kniver jeg synes mest om. I år var det lite og ingenting å se av tradisjonelle brukskniver, både på Knivtorget og i utstillingen. Særlig savner jeg knivene fra Aust-Agder.

De andre

Ute på Prestøya er det som alltid stor utstilling av jakthunder (800-900 stykker var ventet i år), inne i museet er det Mustad Open for fluebinderne, og rundt omkring foregår det masse sånt som vi ikke får med oss. Rart å tenke på at Jakt- og Fiskedagene betyr så mye forskjellig for forskjellige typer folk.

Disse fluebinderne her for eksempel, inne i hallen på museet, har kanskje aldri vært innom Knivtorget. De tror vel at Elverum er et sted man drar til hvert år for å treffe fluebindere!