Kalajoki?
Finske kniver er vanligvis ikke særlig salgbare i Norge, iallfall ikke om de ikke er gamle nok og av det helt rette slaget. Det er bare ikke sånt knivsamlere flest samler på.Knivsamlere flest holder seg innenfor sitt faste samleområde, og det vil som regel si et av de norske områdene, for hva ellers? Iallfall for det meste. I tillegg vil mange ha en og annen kniv som eksempel på fine knivtyper utenfor området, og i noen tilfeller strekker de seg også litt ut over Norge.
Hvis det skal være med ett eksemplar fra Finland i samlingen, skal det være en kniv på hundre år eller mer, og helst en med årstall og kruseduller innlagt i metalltråder i skaftet (egentlig er det ikke metalltråder, men smale metallstrimler som er banket et stykke inn). Gjerne hestehode, men alder, innlagt årstall og skaftdekor er viktigere. Som dere skjønner, er det en kremkniv fra produsentene i Kauhava jeg da ser for meg.
Her er en som ikke er av det slaget, men den er gammel nok til å regnes med. Jeg har hørt at den skal være fra Kalajoki på "den finske riviera".
Jeg vet ikke hvem som har laget den. Det er den eneste noenlunde fine kniven fra Finland i samlingen min akkurat nå, selv om den er usignert og uten innlagt dekor. Den får representere Finland inntil et av de helt store klenodiene derfra dukker opp og ikke er så dyr. Altså ganske lenge, kan jeg tenke meg, og inntil da fyller den plassen helt fint.
Jeg hadde den med på et knivtreff der tre samlere, én etter én, sa at hvis jeg skulle selge den, måtte jeg love å kontakte dem først. Men denne kniven hadde jeg ikke med for å selge, bare for å vise fram.Det er sånn det er: De knivene som jeg vil ha, vil også de andre ha. De jeg ikke vil ha, vil ikke de andre ha heller. Hvis jeg i stedet hadde lagt den ut for salg, med prislapp, ville de vel ikke hatt den likevel. Det er derfor det går så tregt for oss alle å bli kvitt masse skrot og få erstattet det med noen toppobjekter. Som jo er planen vår.
Hvert år besøker mange tusen nordmenn Kalajoki og strendene omkring. Hadde jeg vært der, ville jeg ha sett etter en bruktforretning.
Vel. Mens jeg er i gang, slenger jeg på en finsk kniv til:
Ikke like gammel og ikke dyr, men fra en produsent som vi sjelden ser noe fra: Toivo Viitasalo, som laget kniver i Kauhava på 1940-tallet.Jeg husker ikke hvor jeg fikk den, men jeg har tatt vare på den fordi den altså er fra en litt sjelden produsent, og fordi jeg synes den ser så hyggelig ut.
Veldig langt fra en norsk kniv, men i Finland er det vanlig å lage slire på denne måten. Slireformen blir til ved at man former læret rundt en trelest, og så lar lesten bli sittende der når slira har tørket. Som man da forstår, er det ikke en massiv lest vi snakker om. Det er tatt ut en fordypning for bladet, slik at treet dekker forsiden og sidene av det, og uten noe imot læret på baksiden.
Over hundre år gamle finske kniver har ikke blodrand, men denne er altså nyere, og da er en fint utført blodrand på hver side av bladet vanlig å se. Med produsentnavn etset inn inni:T. Viitasalo.
Men: For noen dager siden sendte jeg kniven sydover, i bytte mot en Bergans-variant jeg manglet.
24. juni 2008
En med hestehoder
I forrige uke var jeg hjemme hos Jon Johnsen i Tønsberg og så på kniver. Og siden jeg nettopp hadde skrevet noen ord her om finske kniver, og ikke hadde noen med hestehode å vise (iallfall ingen av de helt gamle), tok jeg bilder av denne praktfulle dobbelkniven hans med fine hester. Han kjøpte den i København i 1994.
Det er kniver som dette vi mest av alle forbinder med knivbyen Kauhava, og særlig med storprodusenten Järvenpää. I dette tilfellet er produsenten i stedet Kauhavan Puukkotehdas, som betyr Kauhava Knivfabrikk (Iisakki Järvenpää var en periode formann på denne fabrikken).Det er på alle måter en typisk Kauhava-kniv, lang og slank, med neverskiver i skaftet med innlagte metallstrimler.
Utydelig her, men produsentens navn er som vanlig etset inn i bladet. På disse tidlige knivene uten blodrand (som det litt misvisende kalles, for hensikten var ofte mer å få ned vekten), blir bokstavene lett slitt bort. På den forrige kniven, den fra Viitasalo, er navnet bedre beskyttet inni blodranden. Blodrand var noe Kauhava-knivmakerne begynte med ca 1905.Bladet er det vanlige. Det er tykkest langs midten og skrår både opp mot ryggen og ned mot eggen. En del av de senere bladene i denne fasongen er jevntykke. Det ser ut til at disse ble laget slik for å få et plant felt innerst ved skaftet, der det på tvers kunne stemples "Made in Finland", slik bladene måtte merkes når de skulle eksporteres til USA.
Praktfulle hestehoder, med man og andre detaljer å studere. Det er morsomme variasjoner av disse gamle hodene, mens de senere ble enklere og kjedeligere. Som dere vet, det enkle er ofte ikke det beste.
Vi ønsker oss årstall på disse knivene, men pent innlagte navn er heller ikke av veien. Detaljene og dekoren er topp, og bokstavene er i to metaller. To navn: "H. Tidemand" og "Till minne af M. Björk". En dag jeg gidder, prøver jeg vel kanskje å identifisere de to personene.
At det er brukt nysølv i holkene og ikke messing, sier ikke noe om knivens alder, for disse metallene ble brukt om hverandre, og det er nysølv i mange slike kniver fra lenge før dette firmaet ble grunnlagt.Endekule i messing, fint hamret på plass i nysølvet.
Da produsentene i Kauhava hadde fått på plass denne knivmodellen, varte det ikke lenge før de fikk til noen eksemplarer som ikke har vært laget bedre siden.