Kniv og belte fra brødrene Svanga


og et par til



På Kongsberg-Marken 2009 fikk jeg se dette knivbeltet, og jeg sperret øynene opp, slik jeg pleier å gjøre når et uvanlig belte viser seg og kan regnes som knivbelte. Altså et belte med opphengsring for kniv, og som ikke bare er noe til å holde buksene oppe med.

Tidligere har jeg skrevet om ringbelter av trøndersk opphav, og dette er altså en slektning.

Det hang en kniv i det. Lengre nede viser jeg både den og noen andre veldig fine kniver som er i slekt med dette beltet.


I Knivbladet 1996 nr 4, side 4-8 har Harald Kolstad en artikkel med tittelen "På jakt etter Valdreskniven". Det er ikke skrevet stort annet enn dette om kniver fra Valdres. Finn fram bladet for å sammenligne med bildene her.

Harald viser kniver fra knivmakerne Langedrag, Leine og Svanga, og viser hvor mye de har felles, og kommer med tanker om at impulsene til denne knivtypen kanskje kan ha kommet fra England til Bergen, og så vandret til Voss og videre til Valdres, og at den så endte opp på Toten der de så produserte kniver av denne hovedtypen i hauger og lass.

I historien om dette knivbeltet er det brødrene Svanga på Voss som er de mest aktuelle av disse knivmakerne.




En kniv fra en av Svanga-brødrene


De to brødrene:

Ole Knutsen Svanga, født på Voss i 1832. Bonde på gården Svanga.

Knut Knutsen Svanga, født på Voss i 1842. Husmann på Svanga og snekker.

Jeg vet ikke hvor lenge de levde. I folketellingen for 1900 er Ole fremdeles registrert, men Knut er ikke lenger med, enten det nå betyr at han hadde flyttet (utvandret?), eller at han var død.


Her er et svært fint eksemplar av en typisk Svanga-kniv. Hvordan skiller vi de to brødrenes kniver fra hverandre? Harald forteller at Ole hadde gått i sølvsmedlære i Bergen og blitt premiert i England, og da er det rimelig å tro at avanserte kniver som denne er laget av ham, men slik er det visst ikke. Denne her er svært lik den som Harald presenterer som en fra Knut Svanga.

Her er det meste med: kolrosingen i beinskaftet, avslutningen av bladet mot skaftet, slireformen, graveringen og den høye kvaliteten.

Slira har store, åpne felter der man ser læret inni. Dette ble ikke bare gjort slik fordi det er dekorativt, men også fordi det er veldig praktisk for knivmakeren. Et åpent felt eller to gjør at han slipper å lodde én lang, sammenhengende, perfekt loddeskjøt.












Karakteristisk gravering i nysølvet. Legg merke til loddeskjøten langs midten på bildet over til høyre. Dette er baksiden av slira, som er gravert like bra som forsiden. På et tilsvarende bilde lengre nede er det forsiden som er vist.





Kolrosingen (eller scrimshaw, om man vil) er i stil med graveringene, med den samme kryss-skjæringen begge steder. Og her kan vi gjøre noen interessante sammenligninger med beltet, som vi skal se lengre nede.















Svanga-blader er vanlig laminert, men med svært uvanlig avslutning inne ved skaftet. En av knivene i Kolstads artikkel har blad av dette slaget, mens en annen har et mer Blikstad-aktig helstålblad fra Gallus.




Beltet


Sånt går jo ikke an, men faktisk glemte jeg å ta bilde av hele beltet, så her har jeg bare detaljbilder å vise.

Nysølvspennen midt på foran er en enklere sak enn dem jeg har vist i artikkelen om trønderbelter, og enklere enn i knivbeltene fra Nils Talebakke på Toten. Spenner av denne enkle typen ble brukt også i Trøndelag, selv om det ikke er disse vi forbinder med de typiske knivbeltene fra Budal og Meldal. Jeg får vise noen bilder av andre trøndertyper, sånn etter hvert.


Spennen har eierinitialer LAH.

Har de tre naglene vært der fra starten?
















Naglene i beslagene kunne vel til nød ha vært der fra starten, selv om det er finere uten. Men loddingene kan vel ikke opprinnelig ha vært så klumpete, så læret er nok skiftet. Det ser da også litt i overkant friskt ut.



Her har jeg hentet ned et par detaljer fra den typiske Svanga-kniven i starten av artikkelen, og lagt dem sammen med beltebeslagene:













Det er så mye likt her at det er rart om ikke også beltet er laget av en av Svanga-brødrene.














Knivbelter alle steder?


Det var gøy å få se et knivbelte fra Voss, akkurat som det engang var gøy å se at en knivmakerberømthet som Nils Talebakke laget knivbelter. Finnes de flere steder?

Knivbelter er til å ha utenpå yttertøyet. Ganske umoderne nå, men vi ser det på bilder av folkedrakter fra diverse land, så engang var det tydeligvis vanlig både i Norge og her og der ellers i Europa, og samene bruker jo fremdeles utenpåbelte.

De beltene som dukker opp, er nok mest fra steder i landet der tidligere utbredte tradisjoner ennå hang igjen. Men unntak finnes, som knivbeltene fra Blikstad i Trondheim, som jeg ennå ikke har sett annet enn i annonser, og altså noen få fra Toten.





Resten av historien


Beltet og den klare forbindelsen mellom dette og Svanga-kniven, var det jeg ville vise her. Men så er det altså en del mer. Jeg legger ut noen bilder foreløpig, og så får vi se om jeg gjør mer med dette siden.

De tre knivene nedenfor kan være laget på Voss eller i Valdres for alt jeg vet. Er Knut eller Ole Svanga involvert i noe av dette, eller Halvor Langedrag (født 1853), eller Eirik Leine (1832-1921)? Knivene ligner ikke helt på "sikre" eksemplarer jeg har fått se, men de er nok laget et sted langs den veien Harald Kolstad beskriver.

Felles for disse knivene er at de alle er av høy kvalitet, og såpass kompliserte at det burde gå glatt å identifisere knivmakerne. Men sånn er det jo ofte ikke. Jeg lar være å foreslå knivmakernavn.




Staselig kniv med messingslire:


Kolrosing, om ikke helt som på Svanga-kniven. Og slira er kanskje mer i slekt med Langedrag-knivene i Harald Kolstads artikkel?

Innlegget i slira er ikke lær, men geitehorn. Svært mye vanskeligere å få til.









Pen kolrosing, men av et annet slag.
















Bladet er stemplet K.U. Jeg vet ikke hvem som stemplet slik på den aktuelle tiden.








En staselig kniv til:


Her er slira enda mer ulik Svanga-knivens, i form og dekor. Og selv om det også her er brukt kolrosing i skaftet, er den av et annet slag.

På baksiden av messingslira har vi det åpne feltet som er vanlig for eksempel i totenkniver. Plasserer man det diskret på baksiden, slipper man også å tilpasse metallet helt nøyaktig. Det er tydelig at de ofte ikke hadde noe imot å slurve litt her.




Vinduene i øvre del av slira viser ikke læret inni slira, men noe helt annet: geitehorn. Imponerende at de tok bryet.








Pent blad med smellopp, men uten stempel.







Kniven som hang i beltet:









Den her må jeg iallfall vise, for det var denne som hang i Svanga-beltet på Kongsberg-Marken. Den kan godt ha sittet der siden den og beltet var nye.

Kraftig gravering, med fin kombinasjon av trambulering og skulpetak.



Vel. Jeg legger dette ut slik det er nå. Vil gjerne høre fra dere som vet noen mer eller mindre sikre knivmakernavn.