Noen kniver i Vikingskipet
Innendørsmarkeder trekker færre folk i pent vær, og lørdagen på årets Vårmarked var det blå himmel og strålende sol. Og så var det konkurrerende markeder andre steder. Så på lørdagen kom det bare halvdelen så mange folk som samme dag i fjor.For dem som har stand, er det triste greier med sånt vær, men kanskje ikke for oss samlerne? For det kommer jo uansett like mange utstillere, og da blir det vel færre om beinet for oss som ikke tar værforbehold?
Nei. Det er ikke på den måten det fungerer. Svært mange av de spennende knivene ligger ikke på bordene, men befinner seg i knivfolks vesker og innerlommer, så det som betyr noe, er at det kommer masse knivfolk.
Et fast ritual hver morgen før dørene åpnes for publikum: Klokken 09.00 flokker utstillerne seg rundt informasjonsdisken for gratis boller og kaffe.
Å finne tilbake til en bestemt stand er ikke det enkleste. Hvis man ikke har notert seg nummeret på den, kan man gå og gå og lure på hvor i all verden den er blitt av.Jan Olav Ausland (blå jakke) hadde grunn til å være fornøyd i år: Han hadde fått seg en fin hjørnestand.
Vi klager gjerne over at det er så få klenodier å se. Det er bare delvis sant. Flere av knivene som fikk ligge i ro hos handlerne denne gangen, ville blitt klassifisert som klenodier for noen år siden, den gang vi ikke hadde sett så mye. Det er heller ikke alle kniver som ligger framme. Selv de som har stand, driver litt innerlomme-handel ved siden av.
Hvis man følger litt med, får man se superkniver som samlere har med seg. Som vanlig var det flere riktig rå saker på bordet i kafeen.
Jeg viser noen kniver her, blant annet et par supre. Flere av dem jeg viser nå, kommer jeg tilbake til siden.
Aanund Nystog
Jeg begynner med en av de feiteste som ble vist fram, en kniv av det slaget som altså finnes i enkeltes vesker og innerlommer.
En fin Nystog-kniv i god stand vekker alltid en viss oppsikt. Men denne gangen er den ikke fra Talleiv Nystog (1832-1910), men fra hans langt mindre produktive sønn Aanund Nystog (1866-1926). Og den er et ganske strøkent eksemplar. Og signert. Og en av dem jeg kommer tilbake til og ser mer grundig på.
Den har det meste man kan ønske seg av en kniv fra denne knivmakeren. Det er helt så man etterpå må roe seg ned igjen med noe enklere og vanligere.
Diger og bitteliten tønnekniv
Her er den største og den minste tønnekniven jeg kom hjem med fra Vårmarkedet. Den største av de to, fra A.J. Westersson, har tønnelengde på 29,5 cm, mens den minste, usignert, har tønne på 2,08 cm. Begge to er ganske sjeldne.Jeg får snart skrive litt om tønnekniv-størrelser. Det er ikke engang opplagt hvordan de skal måles.
Den største av de to vokste seg dobbelt så stor i løpet av lørdagen! Jeg traff en som fortalte at han hadde hørt om en tønnekniv som var blitt solgt tidligere på dagen. Den hadde tønne på 60 cm, fortalte han. Sånn skal det være!
Syskrin-kniv?
Hva er dette for noe? Den ser gammel ut, men hvor gammel, og hvor er den laget? I England?
Langs ryggen har den et spor der en knast kan skyves fram og tilbake for å sette bladet i åpen eller lukket stilling.Skaftenden er et signet, med teksten PLENTY.
På bildet over var det ikke vanskelig å lese den speilvendte teksten, men en av gledene med digital fotografering er at det er så lett å snu bilder. Og da blir det jo enda mer leselig.Toten
Veldig fin, og fra Toten, og fra et av de store navnene, men hvilket stort navn? Det ble en del diskusjon om hvem knivmakeren kan ha vært, som det alltid bør være når en usignert kniv ligger framme.
Jeg har tatt bilder av noen supre Toten-kniver der opphavet ikke lenger er så sikkert som det var tidligere, og kommer blant annet til å vise en del flere bilder av denne.
Ny opplysning fra B. Knudsen
Pent eksemplar fra B. Knudsens knivfabrikk, men jeg hadde jo like bra eksemplarer fra før og kunne greid meg fint uten et til. Hvis det ikke var for papiret som sitter rundt kniven.
Papiret inneholder en korrigering av hva jeg tidligere har skrevet om B. Knudsen.
Det står at de har laget kniver i mer enn seksti år. Siden de startet i 1892 og sluttet ca 1960, betyr det at denne kniven må være laget mellom 1953 og ca 1960. Men da hadde jeg ventet et annet bladstempel.
Tidligere har jeg skrevet at de skiftet fra å stemple B. KNUDSEN ILEN TRONDHJEM til B. KNUDSEN TRONDHJEM NORGE under krigen en gang. Det stemmer tydeligvis ikke helt. Det som fremdeles stemmer, er at de tok i bruk det nyere stempelet under krigen, kanskje ca 1942, men de sluttet altså ikke dermed å bruke det gamle.
Det er en påminnelse om at når en fabrikk tar i bruk et nytt stempel, kan det være fordi produksjonen øker og de trenger flere stempler i produksjonen. Det betyr ikke nødvendigvis at det gamle kastes.
Papirlappen har norsk tekst, så kniven var nok beregnet på salg i Norge. Hadde den vært laget for det amerikanske markedet, ville den kanskje hatt det nyere stempelet, det med NORGE? I så fall burde det heller vært NORWAY, men det kan jeg i farten ikke huske å ha sett på noen kniv fra B. Knudsen (skal rote igjennom haugen). På eldre kniver stemplet de bladet MADE IN NORWAY på den andre siden, som på denne kniven. Kanskje de gjorde det også på blader med det nyere stempelet?
Dessuten er det okå å få bekreftet at de laget slirene selv også på dette tidspunktet.
Nytt om Bergans Sliring
Kniven er en ordinær, førkrigs Bergans Sliring av den vanlige, lille størrelsen. Slira er av det vanlige, gråblå læret som etter mange år nå er mer olivenfarget, som vanlig. Den er sydd med lintråd, som er langt mindre vanlig enn dem med sølvtråd. Men det spesielle her er at det er nagler langs sømmen, slik det er i Slirkniv når de er sydd med lintråd. På Sliring har jeg ikke sett disse naglene.Tidlige Sliring med lintråd hadde altså også nagler, det var ikke noe som sluttet med Slirkniv. Og det gjelder tydeligvis ikke bare de aller tidligste Sliring heller, for denne slira har ikke den aller tidligste merkingen. Jeg skal få oppdatert Bergans-teksten, etter litt sammenligning og grubling.
Eieren har forbedret slira med litt frisk dekor. Han syntes nok den gråblå slira var i overkant kjedelig. Og det er jo lov.
Barsk løve
Jeg pleier å gå forbi dolker av denne typen, men løven var for bra til å bli liggende, og den ble med hjem.
Sørgelig at den ikke er merket på noen måte. Jeg vet ikke om den er norsk, men kanskje.
Jernslire med lærinnlegg. Innlegget er ganske nytt og passer dårlig, så jeg bytter det vel snart ut.
Veldig fint helstålblad på 12,3 cm. Synd at noen har brynet hele slipefasen.
Uttrykksfull løve. Fine greier, men hvor er den fra?
"Kanestrøm"
På vårmarkedet 2008 var det en "sikker" Kanestrøm. Denne gangen var det hele tre stykker av denne typen, veldig fine, og en hel del andre pene taterkniver også. Jeg skal ta fram noen flere beinkniver og diskutere om de virkelig er fra en av Kanestrøm'ene. De ligner veldig på noen andre dyktige taterknivmakeres kniver, og jeg tror det er for lettvint å sette merkelappen "Kanestrøm" på dem alle.Loa-Vilhelm
Thor Engebretsen hadde to artikler i Knivbladet 2008 nr 2, om Loa-Vilhelm fra Hof i Hedmark, og om noen dolker fra Solør. Dolkene har blad fra Bernhard Lismoen (1846-1931) og skaft som ser veldig utenlandske ut, men Thor antar at det var Vilhelm som monterte dem.Dolken på dette bildet bekrefter denne teorien, for den har treslire som er skåret av Loa-Vilhelm, eller Vilhelm Kristian Larsen Tønsakereie som han egentlig het, og graveringen er også fra ham.
Alltid hyggelig å få bekreftet en teori!
Det kommer nok til å bli skrevet mye mer om Vilhelm, for eksempel kan det være en forbindelse til Lars Fredriksen, siden Vilhelms kone kom fra Holt i Aust-Agder. Da kan det være grunn til å se en gang til på den kniven jeg skrev om her.
En liten korrigering: Jeg ser i folketellingen at Vilhelm var født i Nesset i Romsdal i 1856.
E.H STANGE
Som avslutning tar jeg en ganske klumpete sak som jeg kjøpte av to grunner: På baksiden av slira har den et stempel jeg ikke hadde sett før, og så kostet den fint lite.
Denne E.H STANGE het visst Holen. Jeg har ikke hørt fornavnet hans ennå..