Dyrskun 2009
Årets Dyrsku'n i Seljord var som vanlig fine greier. Jeg var der fra dagen før det åpnet til dagen etter at det sluttet. Skjønner ikke at noen kan rekke det på kortere tid enn det.
Jeg holdt meg for det meste på knivtorget, og var for eksempel ikke borte og så på dyr. Så denne kua fra husflidsutstillingen får representere telemarksfeet, selv uten de bortimot obligatoriske fregnene i ansiktet. Laget av Helge Svensen, Arendal.I innholdslisten til høyre på siden her kan du finne rapport fra Dyrsku'n 2007 og 2008.
Gamle kniver til salgs
Det blir stadig sagt at det er lite å finne på knivtreffene. Det kan stemme hvis du bare samler én bestemt knivtype, og bare kniver i strøken stand, og allerede har det meste. Hvis du derimot kan tenke deg en mer variert samling, er det mengder av fine gamle kniver på de fleste store knivtreff, og iallfall er det mye å finne på Dyrsku'n.
En hovedgrunn til å dra til Seljord: gamle kniver lagt ut for salg.Over til venstre Per Hagens bord, med Leif Tangen til høyre for ham.
Over til høyre Hans Sætrum med kniver fra de helt billige til de svinedyre.
Til venstre: Lillebror Vasaasen studerer kassene på jakt etter hedemarkskniver.
Hva kostet den?
Eksempel på handel: Rett før jeg dro hjemmefra, kjøpte jeg en telemarkskniv for 11.500 kroner. På Dyrsku'n byttet jeg den bort mot en pen taterkniv pluss 7.000 kr. Så da kostet altså taterkniven meg 4.500?
Bare kanskje. Det kommer som vanlig an på hvordan man regner.
Telemarkskniven var et godt kjøp da jeg fikk den. Jeg har sett en maken kniv gå for 14.000, og hører at de også har kostet 16.000. Og på en auksjon skal visstnok en ha gått for 18.000 medregnet salær, men det er kanskje bare rykter.
Så hvis jeg nå heller hadde solgt telemarkskniven på Dyrsku'n for 14.000 kroner, som jeg hadde regnet med å få til, kan vi si at taterkniven i stedet har kostet meg 7.000. Hadde telemarkskniven hatt et enda høyere beløp i seg, har jeg betalt tilsvarende mer for taterkniven.
Jeg foretrekker selvfølgelig å tenke at jeg fikk taterkniven for 4.500 kroner. For da har jeg jo fått den billig!
Hva telemarkskniven kostet for han som nå har den, aner jeg ikke, siden jeg ikke vet hva han hadde gitt for taterkniven.
Nye kniver til salgs
Det er heller ingen sak å få kjøpt en fin nylaget kniv. Det ligger kniver på bordene, og det er nok av frittgående knivmakere som man kan bestille fra, hvis du altså tar sjansen på å bestille usett og før kniven er laget.
En annen god grunn til å dra på knivtreff: å selge kniver man har laget selv. Her er det Åge Olstad fra Jevnaker som stiller i nyfrisert bart, klar til å møte kunder.Det er som vanlig bare å ta med seg et lite bord, en stol, og noen kniver man har laget, og se hvordan det går. Hvis du lurer på hva du skal ta for dem, kan du jo se på prislappene hos andre med sammenlignbare kniver.
Og her er Olstads kniver. Pene saker.
Noen sitter i ro ved bordet, andre viser knivmakerarbeid. Her er Rudolf Løseth i gang med å demonstrere slipereimene han selger.
Einar Lindland med noen av sine enklere kniver.Førstepremie i utstillingen, som vanlig.
Skaftmaterialer og knivblader
Konkurransen om kundene er stor også for dem som selger skaftmaterialer. Som vanlig var det flere som hadde praktfulle trebiter med seg, og som vanlig var det Børge Botnen (med stråhatt) som hadde det største utvalget.Kunden rett overfor ham er Øyvind Jeppesen som vi skal se en kniv fra nederst i denne rapporten.
Det er ikke mange år siden skaftemner ble solgt som grovt oppkappede stykker. Nå er de ofte skåret pent i rette vinkler der det er tatt nøye hensyn til retningen på treet, og pusset etterpå.
Altså omtrent samme forskjell som den vi ser i bladfinish før og nå. Før var mer overlatt til knivmakeren, nå slipper ikke smeder og skaftemneselgere like lett unna.
Treffe knivfolk
Mange er på jakt etter kniver eller kunder, men for de fleste på knivtorget er nok det viktigste å treffe knivfolk.Her er to som har reist sammen fra Stjørdal denne gangen også. Norsk Knivforenings formann Kjell Thore Leinhardt til venstre, og Roar Bye. Lenger nede er det bilder av kniv og nahppi som de fikk premie for i konkurransen.
Knivbladets redaktør Øystein Køhn midt på bildet, i prat med knivmaker Harry Warhuus.
Telemarksknivmaker Torstein Groven til høyre, i intens diskusjon. Jeg har ikke sett noen kniv fra ham på lenge. Han er en av dem vi gjerne skulle ha noe fra på knivutstillingene.
Knivfolk i viktige diskusjoner alle steder.Til venstre studerer knivsamler Olav Haukvik et bladstempel, mens sidemannen sjekker Fæhn/Holthes bok Tinndølsmeden for å få identifisert smeden.
Knivhandler Jan Olav Ausland og knivsmed Ivar Larsen.Hva med dem vi ser i bakgrunnen? Vi kan nok trygt gå ut fra at de ikke er knivfolk. Og at de ikke kommer til å bli det heller.
Rekruttering av yngre folk er vrient, det er vanskelig nok å rekruttere eldre. I en del år har tendensen i knivverdenen vært dalende. Det som kan gjøres, er å fortsette å arrangere knivtreff og håpe at tendensen snur. Og så får vi diskutere om det er noen bestemte grupper som kan være mottagelige for bearbeiding, og ikke vente oss for mye.
Kjøreregler
I knivhandel finnes det noen kjøreregler. Men det er som med trafikkregler: Selv om vi vet at "60" på et skilt betyr at vi ikke får kjøre fortere, er det ikke sikkert at vi alltid retter oss etter det.
Jeg brøt en regel som sier: Man blander seg ikke opp i en handel som er på gang. Hvis en kniv er i ferd med å skifte eier, venter man bare og ser hvordan det går. Denne gangen tenkte jeg ikke engang over at jeg blandet meg borti. Det var omtrent som når man overser et skilt.
To samlere/handlere sto og diskuterte en gammel taterkniv i bein, med utskåret slire og glatt skaft. Det dreide seg om vårt stadig tilbakevendende problem: Hører kniv og slire sammen?
Svaret på det spørsmålet avhenger helt av om du er kjøper eller selger!
I dette tilfellet, som vanlig, mente den mulige kjøper at kniv og slire umulig kunne høre sammen, mens selgeren selvfølgelig mente det motsatte. Akkurat som det skal være.
Men så var det at selgeren ville ha meg til å si noe om saken, siden dette var en knivtype som jeg har studert mye. Og jeg sa at det ikke var noe i veien for at et ikke utskåret skaft av den typen kan sitte i en utskåret slire.
Og det høres da vel uskyldig ut? Det kunne det ha vært hvis to knivsamlere hadde diskutert en kniv som ingen av dem hadde tenkt å kjøpe, og uten at eieren var i nærheten. Men i dette tilfellet visste de nok begge to at kniv og slire godt kunne ha hørt sammen hvis det ikke var noe annet som talte imot. Egentlig var det slett ikke dette de diskuterte, men prisen.
Det eieren skulle ha meg til å hjelpe ham med, var å få prisen opp, iallfall var det nok det den mulige kjøper tenkte. Enda godt at jeg ble spurt direkte, og at jeg ikke av meg selv gikk bort og blandet meg.
Jeg lurer på om det ble noen handel ut av det.
Utstillingen
Det er stas å få førstepremie på Dyrsku'n. Har man førstepremie både herfra og fra Elverum, har man fått det til som knivmaker. Det er også stas å se fine kniver. Og Dyrsku'ns toveismontere fungerer bra. Likevel bruker knivfolk flest svært kort tid inne på utstillingen.
Jeg tok bare noen få bilder, og de fleste ble så dårlige at jeg ikke vil vise dem.Fra venstre: Roar Bye, Stjørdal (2. premie). Aage Bergedahl, Jevnaker (1. premie). Oddvar Helgeland, Nedstrand i Rogaland (1. premie).
Jan Jonsson må vel være den svensken som oftest har sendt inn kniv og gjort det bra på Dyrsku'n. Førstepremie i år også.
Jeg likte denne her, fra Gunnar Larsen. Den fikk ikke noen premie, men det er morsomt å se noe som skiller seg såpass ut. Den er i slekt med kniver som flere knivmakere laget rett etter krigen, og som det nå blir laget fint lite av.
Jeg likte godt denne også. En tradisjonell brukskniv med manslire (altså slire med midtribbe langs blad-delen), fint laget. Fra Hans Kristian Jørgensen, Brevik (2. premie).
Og denne tiuren var da lekker! Kniven til høyre, med bjørnehode i skaftenden, er også fint laget (selv om jeg ikke liker noe særlig sånne vinduer i slirer), men jeg fikk så sans for det elegante, uttrykksfulle tiurhodet. Fin halskrage og fin kontrast til risknuten i skaftet.Men disse to knivene var sendt inn etter fristens utløp, og ble ikke bedømt. Det sto ikke engang knivmakernavn i monteren, og jeg vet ikke hvem han er. (Senere fikk jeg vite at han heter Steinar Krogstad og bor på Kolvereid i Nord-Trøndelag.)
Jeg ser fram til neste tiur fra denne knivmakeren. (Slira kan det godt arbeides litt mer med.)
Det er selvfølgelig bedre å kunne ta bildene utenfor montrene. Dere får vente på årets siste nummer av Knivbladet, der det sikkert kommer fine bilder som ikke er tatt gjennom glass.
På Dyrsku'n er det husflidsutstilling, ikke bare knivutstilling, og flere av knivmakerne deltar også med andre ting enn kniv. Her er annet eggverktøy fra Håvard Bergland, Hamar, og Steen Nielsen, Kristiansand.
Og her er Kjell Thore Leinhardts bidrag av samisk type, en nahppi (melkebøtte).
Årets særutstilling var rosemalte fat fra amerikanske rosemalere. De varierte fra svært bra til ikke fullt så bra, altså akkurat som når det er norske rosemalere som har vært på ferde.Svært mange av bidragene var litt over kanten. Her er et som er godt utført, men båten er nokså rar, og det spørs om man vil ha noen båt der i det hele tatt. De amerikanske fatene ble stilt ut uten bedømmelse. Jeg skulle gjerne sett hvordan en Dyrsku-jury ville ha bedømt dem.
Hølje Gonge
En avstikker fra knivtorget var en tur bortom Gonge-Stogo, huset til treskjæreren (og mye annet) Hølje Gonge, der det var utstilling av hardingfeler fra ham, laget på 1800-tallet.
Jeg håpet det også skulle være stilt ut en kniv der, og det var det. Uten slire, og ikke fabelaktig skåret, men den eneste kniven jeg har sett fra ham. Skulle en sånn kniv komme fram på et marked, ville det vært mange om beinet, for det er knapt noen som har en i samlingen.Det var også noen få av hans andre utskårne saker, såpass at det er noe å sammenligne med om en mulig kniv fra ham skulle være så snill å dukke opp. Her er en der stavingen ikke er helt stødig:
Men særlig var det felemakeren Hølje Gonge som skulle vises fram. Det var med både restaurerte feler som kan spilles på, og urestaurerte museumsfeler som hadde hatt godt av å bli frisket opp.
Felemaker og felespiller Ottar Kåsa i Bø, som har satt i stand Gonge-feler, viste kunster i Gonge-Stogo. Til venstre fikser han på lakken, og til høyre diskuterer han med knivmaker Rolf Bauge.
Litt senere på dagen fikk jeg øye på Rolf Bauge igjen, der han satt på bakken og graverte staskniv. Morsomt å se det gjort på frihånd utendørs, uten gravørkule.
Jeg tok også en del bilder av en klassisk telemarkskniv fra Bauge, og de viser jeg nedenfor.Rolf Bauge, Froland
Typisk Bauge-gravering i 830S.
Pent gjort hele veien. I årets konkurranse hadde han en med gullholker. Den fikk annenpremie. Det pleier ikke være med så mange telemarkskniver i konkurransen. I år var det fem, og mange av de gode manglet, som vanlig. Ingen av de fem fikk førstepremie. Sett gjennom glasset virket det veldig strengt bedømt.
Et supert skaft. I de fleste telemarkskniver er det brukt valbjørk. Her er det brukt flammelønn. Det krever flammer i høy kvalitet, som her. Du må også få til eventuell beising slik at ikke mønsteret dør, som vi ofte ser etter uheldig beising av flammelønn.
Bauge bruker blader han smir selv.Mange nye telemarkskniver har litt tamt blad. Her er det mer liv i det. Det kan se bra ut om man flytter eggen litt opp, som her, slik at den balanserer smelloppen. Men akkurat her har han flyttet den litt vel mye.
Øyvind Jeppesen, Lier
Vi har ikke mange som prøver seg på kniver i Lillehammer-tradisjonen, altså kniver etter folk som Odde og Prestmoen. Øyvind Jeppesen gjør det.
Han hadde med seg to kniver på Dyrsku'n. Jeg tok bilder av den i buksbom. Den andre var skåret i mammut og geitehorn, og da valgte jeg den som var lettest å få bra bilder av.
Ikke direkte etterligning av de gamles akantus, men i samme stil, og med Lillehammer-gravering i holkene. Fine saker.
Pent blad fra Arne Skogli, Løten.
Han har signert slira i sølvet, som på bildet til høyre over, og i treet, som på bildet til venstre.
Gravering av det slaget som vi er vant til å se fra gamle dagers Lillehammer. Den står fint til skjæringen, uten å konkurrere med den. For å flytte seg enda nærmere Lillehammer og Gudbrandsdalen, og lenger vekk fra Telemark, kunne den hatt en annen endekule, og gjerne en litt annen bladfasong. Neste gang?