Dyrsku'n 2011
Hver gang: Stor stas å komme til Dyrsku'n i Seljord.
Jeg mistet en dag. Søndag skulle det bli bare regn, og da jeg fikk haike til Oslo med Harald Gerner lørdag ettermiddag, gjorde jeg det. Etterpå fikk jeg høre at alt regnet i stedet kom natt til søndag. Til pass for meg når jeg ikke er alle dagene.
Torsdagen er også verdt å få med seg. Flere av samlerne går omkring og ser i bodene som brukthandlere rett utenfor er i gang med å sette opp, og flere av dem som skal ha knivstand inne, setter opp dagen før det begynner.På bildet ser du den første jeg traff torsdag ettermiddag: knivmaker Roar Teie, på plass for å gjøre klar standen under taket like bak. Der holder han til sammen med Inger Kolsrud Buraas, Morten Håkonsen, og Leif Reiersen. Tidligere, i mange år, var dette Håvard Berglands faste plass der han sto og smidde knivblader. Nå har han egen smie et annet sted på området: Berglandsmia på Sterke-Nils-tunet.
Dyrsku'n trakk masse folk i år igjen: Det var 61.811 som betalte billett i år, praktisk talt det samme som i fjor.
Tidlig på morgenen gikk jeg for å ta bilder av dyr som ble gjort klar for bedømmelse, men så kom det diverse knivfolk i Fjoset også, og det ble ikke noe. Dere er vel glad til. Det ble bare denne jerseykua som ble gjort ren med høytrykksspyler.Over til der knivfolket holder til:
Alt er som det skal. Knivsamlere under tak og ute på plassen. Knivmakere og knivhandlere med bord på lang rekke og rundt omkring. Fine greier.Er det ikke supert at noen har stand? Folk som gidder å stå på stand hele dagen (selv når salget er bånn), er nyttige for hele miljøet.
Tore Hvål hadde med denne saken laget av Magne Groven (1925-1999):
Hodet forestiller Tore Hvål. Jeg noterte ikke hvilket år den er fra, men det må ha vært før han ble lyshåret.
Tore var svært aktiv på de tidlige knivtreffene på Elverum, og en av dem som opprettet prisen Sorte Hånd som de siden overlot til Norsk Knivforening å dele ut.
Knivhandel på bakken. Lillebror Vasaasen og Steinar Engh i diskusjon over bæreposer med kniver.Her er to av knivene som Steinar Engh hadde med:
Dette eksemplaret har bladstempel:GALLUS CHRISTIANIA
Akkurat denne har altså sannsynligvis vært solgt i Gallus' forretning i Oslo. De fleste andre slike jeg har sett, har vært umerket.
Begge knivene er i "Oscar-2-klassen", av det slaget som du kan se flere av i tidligere artikler på disse sidene, blant annet her.
Produsenten eller produsentene er fremdeles uidentifisert, men med så mange knivfolk som nå prøver å finne ut av saken, kan det vel hende at vi før eller siden får vite hvem som laget disse sabla fine sakene.
Lillebror Vasaasen hadde med disse to tønneknivene:
De er fra de vanlige Eskilstuna-produsentene. En mann i Gudbrandsdalen kjøpte sånne, skar dem ut, og solgte dem igjen. Vasaasen skulle sende meg navnet hans.
Grov skjæring, men bra, kraftfull og dekorativ. Denne mannen var ikke den eneste som gjorde sånt. Selv Gustav Vigeland har etterlatt seg flere stykker. I en annen kvalitetsklasse, og med høy samleverdi.
Seljord er lengre unna Sverige enn Elverum, så det er ikke like mange svenske knivmakere å se her. I år hadde den kjente knivsmeden Robert Mattsson tatt turen for første gang. Tiurfjær i hatten!
Blader fra Mattsson, både i damask og helstål, store og små. Et par av bladene hans var også å se i premiekniver i utstillingen.
Viktigst på knivtreff er å treffe nære knivvenner, som denne harde kjernen av knivsamlere: Per Hagen, Arne Emil Christensen, Lillebror Vasaasen, og Ole Jacob Oxum.Og så er det selvfølgelig viktig å få se fine kniver, og det har jo sånne som disse her.
Anton Kringlegarden med typiske kniver av den litt enklere sorten.Han hadde også med en av de fine med geitehornslire, men den gikk ut før jeg tok bildet.
Setesdal?Enten det stemmer eller ikke: Når en slire ser ut som dette, blir det gjerne gjettet Setesdal. Da er det verre å gjette når en løs kniv kommer på bordet.
Gamle, komplette Setesdal-knivstell i fin stand er det lite å se av på knivtreffene, men en løs slire kan også være hyggelig.
Enkel dekor, initialene mer kraftfullt gravert enn resten. Hva står det? OPJS?
Fint årstall: 1857
I dette tilfellet trenger vi ikke nøye oss med bare gjetting, for her har vi jo til en forandring navnet på knivmakeren i sliretrykket! Sløvt: Jeg skulle ha studert slira ordentlig og notert hva det står. Jeg greier ikke å tyde navnet ut fra bildet. Kan noen (eieren?) fortelle meg det?
Det er sånn det stadig er på knivtreff. Det er så mange kniver å se på at ingen av dem blir studert ordentlig. Det hender at jeg får låne med en kniv hjem, og det hender jo at jeg kjøper en, men de fleste kniver blir forstyrret av at det er en annen interessant kniv å se på, og en til.
En knivmaker jeg ikke hadde hørt om: Aslak Torsen Steinsrud (1875-1955) fra Lunde i Telemark. Et barnebarn hadde den med på Dyrsku'n.Ugraverte holker, og sliretrykk. Enklere enn de store stasknivene, altså, men alltid bra at de er gravert.
Sølvstempel: 830S A.T.S.
Blad fra Halvor O. Vollan (1906-1986), Tinn. Hans fine bladstempel er nesten borte.
Bare i tilfelle noen skulle være i tvil: Dyrsku'n er alvorlige saker.Jeg tok ikke bilder av så mange kniver i utstillingen. Det pleier å gå ganske dårlig.
Oddvar Moen og Gunnar Tovslid studerer monter med telemarkskniver.I Seljord blir det gjort mer ut av utstillingen enn på Elverum. Dyrsku'n har det litt enklere sånn, siden de får inn færre kniver enn Jakt- og Fiskedagene, men det kunne nok vært gjort noen forbedringer i Norsk Knivforenings utstilling også.
Telemarkskniver fra Olav Bauge, Oddvar Moen, Gunnar Hope, og Rolf Bauge.
Førstepremie til Rolf Bauge for denne gullkniven.Det er sølv som er stasknivmetallet, men en og annen i gull er morsomt å se. Med de gullprisene vi har nå, kan vi også regne med at det ikke blir mange av dem, og at knivmakeren gjør seg ekstra flid. Som her.
Noen av knivene blir framhevet ekstra. Her deler førstepremiekniver fra Leif Reiersen (til venstre) og Jon Jonsson en monter:
Førstepremie til Inge Stabel. Som vanlig fra ham er det en kniv som er både enkel og komplisert på samme tid.Damaskblad fra Steen Nielsen.
Førstepremie til Kjell Holthe også. En helt enkel kniv, velgjort og feilfri. Da pleier det å gå bra.Tilbake igjen til der knivsamlerne er:
Spennende gammel kniv, godt brukt, men velholdt.Kniv og slire kan ha hørt sammen svært lenge, men ikke nødvendigvis fra starten, selv om de kler hverandre godt.
Skaftmateriale av aller lekreste slag.Hva slags tre er det?
Mye pen messing i det sterkt nedslipte bladet og inne ved holken. Den ytterste biten har falt ut, ellers er det veldig fint.Når noen nå lager en staskniv med gammeldags preg (med smale holker og sånn), hadde det ikke vært det dummeste å stase opp bladet på denne måten.
Sau? Jeg har ikke sett denne figuren før. Den kan vel være hentet fra et annet sølvarbeid, en knapp eller noe.
Skaft og slire har gammeldagse, smale holker. Skaftholkene er dekorert, slireholkene ikke.
Læret har ikke vanlig utskjæring, men er dekorert med enkle snitt gjennom narven.
Kanskje dette er en slire som ble laget til den gamle kniven?
Bak på slira står navn og årstall:A. H. Søboden 1900
1900 er mulig for slira (men navn og år kan være satt der på en eldre slire), men kniven kan vel være hundre år eldre, eller mer.
Navnet er nok ikke knivmakerens, men eierens:
Andreas Hansen Søboden (1867-1952), Sauherad i Telemark. Han var gårdbruker og hadde dessuten skysstasjon og losjihus i mange år.
Jeg avslutter med en kniv fra Gunnar Omdal (1901-1984). Den er av hans nyere type etter at han la om stilen rundt 1963, og kan kalles en standard Omdal. "Standard" høres ikke så svært ut, men det er det når det er en Omdal. På knivtreffene blir enhver staskniv fra ham tatt pent imot.
Jeg har ikke vært i Seljord annet enn for Dyrsku'n, men det er en hel del arrangementer der i løpet av året. De minnet oss allerede om julemarkedet.