Ragnar Johannessen
Ragnar Johannessen (1931-2007) i Skien var en fargerik knivmaker som jeg hadde mange morsomme knivdiskusjoner med, både på knivtreff og på telefon.Her viser jeg noen bilder jeg tok hjemme hos ham i 1999. Det er flere pene kniver på bordet, og det var særlig to av dem vi så på, to som han hadde med i Norsk Knivforenings konkurranse året før. Jeg tror det var den eneste gangen han deltok på Elverum. Og der vant han.
Ragnars kniver har ofte imponerende gravering og slireskjæring. Stasknivene er litt på siden av standard telemarkskniv, og de har normalt ikke Kleppo-gravering. Han laget også mindre kniver, men mange av dem er større og kraftigere enn vanlig staskniv.
I stedet for å perfeksjonere én modell, kom han stadig med noe nytt i skjæring og gravering.
Først den han vant med på Elverum:
Årets Kniv i 1998.
Alt her er ganske typisk for hans mest avanserte kniver. Det lille avviket denne gangen er at han har gjort skaftenden rettere og slankere enn han pleide i krumme kniver.
Pent blad fra Harry Kastmo i Skien, som han brukte en del blader fra. Alt er gravert av Ragnar, også Kastmos signatur.Og så var det denne:
Denne kniven hadde han også med i konkurransen i 1998, og han lurte på hvorfor det ikke heller var denne som vant. For her hadde han arbeidet mer med graveringsmønsteret, og skjæringen i læret var enda bedre.Så da kan jo de to som eier dem nå, krangle om hvem som har den fineste kniven - han som har Årets Kniv, eller han som har den som Ragnar selv mente var enda et hakk bedre.
Siden han satte navnet sitt på eiernavn-platen på begge disse knivene, var de nok ikke beregnet for salg.
Kniven har damaskblad: vill-damask med Harry Werner Kastmos eget stempel:HWK
I graveringen har han brukt akantus der bladene ikke har åpnet seg. Det er jo uansett dette som utgjør "sveiver" i enhver akantus, men her har han høstet dem enda tidligere enn vanlig.En annen kniv på bordet, der sveivene i læret heller ikke er kommet langt i å åpne seg:
Jeg målte den ikke, men den er en god del større og kraftigere kniv enn staskniver flest.
Som han ofte gjorde, har han laget en mye enklere avslutning i sliretuppen enn om han skulle satt på en vanlig holk. Siden dette er den mest kompliserte av de fire holkene, er det mye å spare her, uten at det ser uferdig ut.
Over til to andre, som jeg har tatt bilder av senere.
Et lekkert eksemplar. Bladet fra Kåre Nordli sitter ikke helt som det skal, men ellers er dette fine saker.
I graveringen på holkene her er det ikke laget noen symmetri. Han var ellers svært god til å gravere og skjære symmetriske mønstere i sølv og lær. Symmetri er vesentlig vanskeligere å få til bra enn å bare la akantusen vokse fritt, men kundene likte ofte det frie mønsteret bedre.I læret under slireholken er det ofte et hull, som vi ser godt her på en slire som ennå ikke har fått holk:
Holken skjuler hullet, du ser det bare når du kikker nedi slira. Men likevel. Det pleier ikke være der på andre knivmakeres kniver, så hvorfor her?
Ragnar ville ha det for å henge opp slira i når den skulle tørke. Hm. Jeg hadde ventet en bedre grunn. Og hvis han absolutt måtte ha det hullet, kunne han vel bare gjort slira litt høyere på forsiden, plassert hullet der, og skåret bort det ekstra læret siden?
Men, som alle som har prøvd å diskutere sånne saker med Ragnar kan tenke seg, fortsatte han å sette hullet akkurat der.
Enklere kniver
Ragnar var god til å skjære i lær. Her er noen eksempler.
Alt er ganske enkelt her, men ikke sliredekoren. Den er er først skåret, og så pautet. Selv om det gir fint resultat, var ikke dette noe han fortsatte med.
Ragnar laget en mengde brukskniver uten holker, med skåren slire. Ofte solgte han også løse slirer. Her viser jeg noen få.
Jeg har noen flere enn disse, for det hendte at han fikk lyst til å sende en til meg (en idé som knivmakere ellers ikke har kommet på ennå . . .).
Denne er super, og typisk for hans tidligere arbeider, uten at jeg har noe årstall.En kraftig sak med tykt lær, dyp akantus, grov søm, og ikke særlig elegant oppheng. Jeg liker sånne.
Lengde uten oppheng: 18,8 cm.
Lærtykkelse: 4,5 mm.
Han var veldig stø på labben når han skar, og det gikk raskt unna.
Den kraftige sømmen ville nok ikke gitt plusspoeng i en knivkonkurranse, og ikke dette opphenget heller.Han signerte med R og J på hver sin side av sømmen.
Imponerende dype, glatte snitt:
Sett fra utsiden kan man tro at læret må være skåret så godt som tvers igjennom, men lærfargen er ikke synlig fra innsiden.
Her er en nyere slire, laget rundt 1990:
Lengde uten oppheng: 14,1 cm.
Igjen er det dyktig gjort, med hans velkjente kombinasjon av akantus og karvesnitt. Da jeg begynte å gå på knivtreff, lærte jeg snart at ikke alle likte denne kombinasjonen, og at de særlig ikke likte Ragnars versjon av karveskurd. (Får se om jeg tar fram noen kniver fra andre slireskjærere og sammenligner.) Men flere dyktige knivmakere i og omkring Skien tok etter denne stilen, og det ble mange fine kniver av det.
På denne tiden hadde han for lengst gått over til å signere slirene med en R midt på forsiden.
På denne tiden hadde han også gått over til å sy kant i kant, sånn som alle andre gjorde og fremdeles gjør. Og så rullet han på dekor med et jern.På disse knivene uten holk laget han en variant av Voldbakken-opphenget. Her også ser vi at han likte litt overdrevent solide saker.
Hva gjør man så med sånne løse slirer? Lager kniv til dem? Men det er da juks?
Det er ingen sak å få til et enkelt skaft av Ragnar Johannessens type. Med blad fra en av smedene han brukte, ville ingen fått mistanke. Er det noen grunn til å la være? Det må jo være nettopp dette vi ofte ser når en sånn kniv er på markedet: Det som ligger der, kan godt være en av de løse slirene hans som en annen har laget kniv til.
En pussig idé
Han hadde sett en gammel, utslitt kniv der slira var blitt surret med en lærstrimmel for å holde den sammen, og da fikk han denne rare ideen.Han la "lærstrimmelen" inn i mønsteret. Det kan ikke ha vært så mange han laget av dette slaget, for det var vel ikke akkurat noe å fortsette med. "Strimmelen" kompliserte iallfall arbeidet med å skjære akantusen.
Den dekorerte sømmen som finnes på svært mange av slirene hans.Årstall: 1992.
Ragnar Johannessen hadde ganske stor produksjon totalt, men hans mest avanserte kniver er det ikke mange av, særlig ikke av dem med fire holker. Det burde bety at de nå er ettertraktede og dyre. Og det er de nok, men så var det altså dette at de er litt på siden av hovedtypen i Telemark. Og de som samler sånt, er ofte ikke så glad for akkurat det.
Så en dag mistet han plutselig interessen for å lage kniver. Og det skjedde midt i en liten staskniv. Vi lurte jo på om han ikke i det minste kunne gjøre ferdig den kniven han holdt på med. Skaftet var ferdig, holkene også, og læret var ferdig skåret, og minst én holk var gravert. Men nei. Det stoppet der. Han hadde mistet interessen.