Kniver på Knivtorget 2008


Knivdagene 2008 skuffet ikke. Det var som vanlig et stort antall toppkniver å se, og noen av dem tok jeg bilder av. Jeg kommer etter hvert til å legge ut en del av dem her.



1. september

En messingslire med morsom reparasjon

Fra Sverige?


For min egen del ble det ingen stor handel denne gang. I likhet med mange andre på Knivtorget hadde jeg tenkt at nå skal jeg kjøpe bare én eller to dyre kniver og ikke søle bort pengene på masse billige. Som vanlig gikk det ikke sånn, og igjen var det mest billige saker jeg kom hjem med. De to-tre halvdyre kommer jeg til å vise senere.

Her er en slire av messing, antagelig svensk, som jeg kjøpte bare fordi den var reparert. Men en hvilken som helst reparasjon var det ikke. Jeg hadde den samme reparasjonen hjemme fra før, så dette var en slire jeg måtte ha med hjem for å sammenligne. Og det kan man jo gjøre med rimeligere ting som dette.

Solid messing, vindu foran, dekorert bare med noen enkle linjer, opphengsfeste av en påloddet, kraftig messingtråd. Dekorativt oppheng. Og altså uten kniv.





Opphenget på en slire av dette slaget er pyntet med en støpt messingplate med dette mønsteret som man ellers ser i beltespenner og andre beslag. Slikt gjørtlerarbeid kommer fra blant annet Trøndelag, men kan dukke opp omtrent hvor som helst. Noe er fra Sverige, der jeg har sett mange kniver med lignende oppheng. Jeg har sett dem i "Øst-Trøndelag", altså i Midt-Sverige.








Her er den slira jeg hadde hjemme fra før. Den er uten det fine opphenget og uten endekule. Jeg har hatt den liggende i mange år, bare på grunn av en spesiell reparasjon.





















Det er ingen tvil om at begge er laget av samme mann, eller i det minste på samme verksted. Her er alt dønn likt.



Og da er det vel på tide å vise denne reparasjonen som jeg maser så mye om. Vi ser den her, øverst i den slira jeg hadde fra før, og nederst i den nye. Merkelige saker. Slirene er slagloddet, og så er det siden tinnloddet på en stor messingplate på begge to. "Siden" er ikke så mye senere, for det er tydelig at platene er satt på av sliremakeren selv, og det har skjedd under arbeidet med å lage slirene, ikke på grunn av senere slitasje.

I begge tilfeller er det brukt messing fra samme plate i både slire og lapp. Samme fargetone, samme overflate. Forklaringen på at reparasjonene var nødvendige finner man inni slirene. Det opprinnelige lærinnlegget er borte i begge to, og gjennom vinduet er det lett å se at messingen har et stort hull som må dekkes. Denne sliremakeren hadde nok stadig problemer med å hamre sine slirer i fasong på lesten. Det skulle tydeligvis mye hamring til, slik at messingen ble så tynn at det lett gikk hull på den.

Men det er da rart? Han må ha hatt en betydelig produksjon og kunne da ikke bare fortsette på den måten? For de to slirene som jeg tilfeldigvis har fått tak i, kan vel ikke være de eneste to som han ikke fikk til?


Well. Jeg tok den altså med for å sammenligne med den jeg hadde fra før, og nå har jeg sammenlignet dem. Den jeg hadde fra før, kjøpte jeg bare fordi jeg ville se nærmere på reparasjonen. Etterpå burde jeg vel prøvd å bli kvitt den. I stedet har jeg nå to. Det er sånn det går.


Hvorfor de er fra Sverige? Det er det jeg hele tiden har trodd, etter å ha sett slike der borte, men jeg blir glad om noen kan vise at de i stedet er laget her i landet. Alltid hyggelig når noe viser seg å være norsk.


Ellers: På Knivtorget solgte jeg en fiskesnelle for 1200 kroner. For mange år siden kjøpte jeg den for 2500 kroner, og har alltid ergret meg over at jeg den gang trodde den var så verdifull. Godt å bli kvitt den. Et bra salg.




29. august

Brödrafolkens väl


Per Hagen hadde lenge lurt på denne lange, slanke kniven. Skaft og slire er skåret i hvalrosstann, og bladet ser Blikstad-aktig ut, men er ustemplet. Og på toppen har den et mannshode med nisselue.

Hvorfor denne lua? Hvorfor ikke heller en tøff viking?






Vi ser litt mer på kniven først, og kommer senere tilbake til nisselua.


Siden bladet er usignert, tviler jeg som vanlig på at kniven er solgt av Hakon Blikstad. Jeg ser ikke bort fra at Ingvar Blikstad i sine vanskeligere perioder kan ha laget kniver for andre, og at disse er usignert, men denne kniven er eldre enn disse periodene.


Sølvstempelet er fra Henning Sivertsen Rønning i Trondheim. Med gammelt sølvstempel er det mest sannsynlig at kniven er fra Hakon Blikstads tid, ikke fra sønnen Ingvar. Altså heller fra 1880-tallet enn 1890-tallet. Og det er sannsynlig at den er laget i Trondheim av en som også laget kniver for Blikstad.





Utskjæringen i hvalrosstann er av vanlig blikstadtype:










Men "vanlig blikstadtype" var å få også fra andre i Trondheim som forhandlet fine kniver skåret i hvaltosstann.



Så en dag fikk Per Hagen se denne folderen fra en utstilling på Maihaugen:

Utstillingen het "Broderfolkenes vel - Brödrafolkens väl. Unionen 1814-1905", og ble vist på Maihaugen på Lillehammer og i Livrustkammaren i Stockholm, i 2005 og 2006.

Diverse nasjonale greier i folderen. Kronprins Karl (konge i Sverige og Norge 1859-1872) på tur i Norge i 1856, med nisselue og med en staselig, litt ubestemmelig kniv i beltet. Skrinet med bilde av Karl Johans rytterstatue er det Ole Olsen Moene som har skåret.



"Den røde lua gjorde Karl populær blant nordmenn", står det i folderen. Okå, sier nå jeg.

Denne lua satte i gang tanker hos Hagen. På bildet her har jeg lagt hvalrosstannkniven ved siden av folderen med bildene av prinsen og den røde lua, og da dukker dette spørsmålet naturlig opp, som det gjorde på Knivtorget: Er det prinsen som er avbildet på kniven?


Hvem vet? Lua har den samme oppbretten med mønster på. Skjegget er litt overdrevet. Og håret er altfor hardt tatt i og neppe noe å flagre omkring med på slottet på 1800-tallet. Men det er ikke sikkert at knivmakeren tenkte slik da han skar kniven.

Litt Trondheim-tilknytning: Karl IV og dronning Louise ble kronet i Nidarosdomen 5. august 1860. Kongen kjøpte en hel del norsk kunsthåndverk både før og etter dette, men siden Blikstad ikke etablerte seg i byen før i 1862, handlet han ikke der, iallfall ikke denne gangen. (Men, som jeg har skrevet tidligere: Jeg blir ikke overrasket om Blikstad var i Trondheim litt før 1862.)


Uansett - kniven ga oss noe å snakke om på Knivtorget. Og det er fritt fram å satse på historien om prinsen, eller la det være. Kniv og folder bør i alle fall oppbevares sammen.


Spørsmålet er som vanlig: Hvem har skåret kniven? Svaret er også det vanlige: Det kan vi ikke vite. En som skar for Blikstad, vil jeg anta, selv om den kanskje ikke er skåret for Blikstad i akkurat dette tilfellet, siden den altså er usignert. Sammenlign med Johannes Oddes skjæring i noen av artiklene her, for eksempel denne. Og se på denne Blikstad-kniven.


Når er den laget? Jeg synes det blir stadig vanskeligere å datere Blikstads kniver, og de andre i Trondheim er ikke akkurat enklere å finne ut av. Jeg regner dette bladet som et av de "moderne", laget fra omkring 1890 og senere utover, mens sølvstempelet burde plassere den en gang før ca 1890. Siden, når jeg blir stor, skal jeg finne ut av alt sånt.




24. august

Tre foldekniver


Jeg har allerede vist Kaj Embretséns foldekniv, i rapporten fra Knivtorget. Her er tre andre foldere fra torget. Fra høyre: en norsk fra Harald Sellevold, en svensk fra ABU, og en vet ikke.








Tønnekniv fra Harald Sellevold


En og annen norsk knivmaker lager en og annen tønnekniv. Noen stor produksjon ser det ikke ut til å bli for noen av dem. Det er liten avsetning på nylagede tønnekniver, så de kommer seg sjelden ut over prototyp-stadiet, men det er jo morsomme saker å få til.

Harald Sellevold i Bergen laget denne hyggelige kniven for lenge siden, i 1985. Den er uten de vanlige tønneknivenes utstikkende deler, og mens omtrent alle tønnekniver er tykkest på midten, er denne tykkest i endene.


Ingen tvil om hvem som laget den:
HANDMADE Harald Sellevold 5015 Dreggen Norge 1985.

Uten navn hadde vi nok diskutert hvem knivmakeren var. Nå som vi vet det, ser vi jo at den har trekk fra Sellevold-holkene, men hadde vi gjettet det?



Låst i utfoldet stilling.






Mange som prøver seg på tønnekniver, finner på sin egen løsning på låsen. Ofte er nok en idé til ny lås selve grunnen til at de gikk i gang med å lage kniven.

Her også er mekanismen uvanlig. Utløseren sitter i tønna, og trekker tilbake to stifter fra messingskinnene.




Da jeg tok dette bildet, hadde jeg ennå ikke helt funnet ut av hvordan den fungerte. Jeg trodde den skulle foldes ut slik som her, som tønnekniver flest. Det var ganske fiklete. Det virket nesten som om Harald hadde tatt ut til fingrene i feil ende av messingplaten, og dessuten glemt den tverrgående stoppestiften som holder tønnekniver rett i utfoldet stilling.

Men det var feil. Bladet skal trykkes ned, altså omvendt av på bildet. Og stoppestift trengs ikke, for tønna er lengre enn messingen, og holder dermed bladet fast i riktig stilling.




Reklamekniv for ABU


Jeg synes dette er den fineste av alle etterkrigs reklamekniver fra Eskilstuna, kanskje mest fordi jeg er interessert i sportsfiskeutstyr. Det er bildene på den jeg synes er så toppers, ikke selve kniven. Selve kniven er av den typen som på engelsk kalles "lobster" (altså hummer), og som vi knapt har noe norsk navn for, tilbakestående på foldeknivfronten som vi jo er. Mange i Eskilstuna laget denne typen, og flere hadde denne dekoren på knivene.

En lobster er tynn og flat, og har fire slanke deler: Her er det ett stort og ett mindre blad, neglefil og skrujern. Den er ikke særlig solid, men er mest til å ha i dresslommen. Jeg ser den ikke for meg som noe praktisk utstyr for sportsfiskere, selv om det er i den retning motivene peker.

Svenske ABU fikk laget denne reklamekniven for sportsfiskeutstyr, i flere nokså like versjoner. På denne står det ABU i begge ender. En annen har ABU i den ene enden og RECORD i den andre. Gamle sportsfiskekniver fra Hardy er svært ettertraktet, som det meste av Hardys gamle fiskesaker, men disse ganske nye knivene fra ABU er heller ikke av veien.


Denne er fra Blom & Lindblom, som var i virksomhet fra 1954 til 1969. Altså ingen antikvitet, men en del år er den jo.

Når man finleser Marmérs bok, ser man at det var nære forbindelser mellom flere av Eskilstuna-produsentene, blant annet her.

Hjalmar Ohlsson (1927-1958) laget dem. Evert Albert Blom i firmaet Blom & Lindblom var ansatt der helt fra 1927. I 1958 overtok han Ohlssons firma, og altså også produksjonen av ABU-kniven.

EKA (som startet allerede i 1882) laget dem også. Kanskje bare etter 1969?

Eskilstuna Metallindustri (1954-1972) hadde svært lik dekor på kniver av annen form, men uten ABU eller noe annet i endene.








Ta en titt på den supre dekoren på Blom & Lindblom-kniven. Noe for enhver som samler fiskeutstyr. Jeg måtte ha den, selv om jeg bare samler norskproduserte fiskesneller, og selv om jeg ikke samler andre kniver fra Eskilstuna enn tønnekniver.




Sølvgaffel


Den tredje kniven har den betydelige mangel at den ikke er en kniv, men en gaffel. Hvorfor blir sånt noe med hjem?

Jeg er ganske usikker på hvorfor. Det er det at den har litt artig reklame, at den har sølvstempel, og at den iallfall kanskje er norsk.

Den er tydeligvis beregnet brukt til å fiske opp ansjos eller sildebiter med. Gaffelbiter burde passe bra til en gaffel.

Selve gaffelen er også av sølv, med 830 S-stempel, ikke bare sideplatene i skaftet. Før rustfritt stål ble utbredt, måtte det andre løsninger til for fruktkniver og andre kniver som skulle brukes til mat som gjorde at stål rustet. Det førte til at samlere rundt i verden nå kan studere sine fine frukt-foldekniver i sølv. Noen i gull også. Og innimellom finnes det altså noen sølv-foldegafler som denne.







I sammenfoldet tilstand ser det ut til at det er en kniv som ligger der.


Gaffelen er reklame for Markol Canning Oil, som jeg foreløpig ikke vet det aller minste om.






Når det står 830 S på noe, er det brukbare sjanser for at det er laget i Norge. Her er det et stempel i tillegg: to H'er over hverandre. Jeg har ikke bøker med sølvstempler akkurat nå (hadde bare lånt dem på biblioteket), men skal finne ut av det og skrive hvem det er. Imens håper jeg det beste.





19. august

Hvalrosstannkniv med "dekor"


Hvalrosstann er et eksklusivt materiale som helst skal være feilfritt. Inne i tannen er det en kjerne som knivmakerne på 1800-tallet ville vise minst mulig av, og som ga dem en del bry. Kjernen er sprøere enn resten, og hvis det sitter en liten figur her, kan den lett være ødelagt.

I kniver uten holk i endene ser vi ofte et lite område av kjerne midt i tannen. Dette er veldig praktisk for raskt å identifisere materialet som hvalross og ikke spermhval. Ellers må vi ofte snu og vende på kniven, under diverse lysforhold, før vi kan si noe sikkert. Noen ganger er det bare å gi opp, og nøye seg med å kalle det "tann".

I denne kniven er det ingen tvil: i høy grad hvalross! Her er det kjernemateriale over det meste. Hadde kniven vært laget i dag, ville dette kanskje vært oppfattet som en dekorativ mulighet og brukt for å gi en effekt på linje med valbjørk. Men her er den "peneste" siden plassert foran, så denne knivmakeren så det nok ikke på den måten.

Kniven er ellers av vanlig type hvalrosstannkniver fra 1800-tallet, slik flere i Oslo laget dem, med holker av et slag som mange brukte, for eksempel Gallus, og som sikkert var å få kjøpt løse.


Frasortert hvalrosstann? På Knivtorget var det dette mønsteret i tannen som gjorde at kniven skilte seg ut og ble interessant. Pluss bladstempelet, selvfølgelig. Utrolig hvordan et identifiserbart stempel hjelper.

Sprekker er fælt, men sprekkene langs forsiden av dette skaftet er liksom av et annet slag, siden de står i stil til kjernen. Men det hadde jo vært en annen sak om det i stedet hadde vært åpne sprekker.


Og knivmakeren? B. Fossum er "Bandagistmæster" Bernt Fossum i Oslo, som ifølge folketellingen ble født på Eidsvoll i 1859. Han døde i 1928.

Det er ikke ofte å se slirekniver fra ham. Selv har jeg bare en barberkniv stemplet B. FOSSUM CHRISTIANIA, med eske merket B. FOSSUM KRISTIANIA. Jeg vet ikke om han laget blader eller hele kniver selv, eller han bare solgte dem i forretningen. Det er vel lite trolig at han selv laget skaft og slire. Denne kniven er nok heller laget av en av de mange anonyme som vi kanskje aldri får vite hvem var, og som vi vel aldri får knyttet til en bestemt kniv.


Fossums sønn Adolf Bernhard Fossum var født i Oslo i 1884. Han gikk i lære i farens forretning, men det ser ut til at det bare var for å lære forretningsdrift. I 1919 overtok han Andreas Ruuds forretning for kirurgiske instrumenter (etablert 1896) og ble "Andreas Ruuds Eftf.". Han laget neppe noe blad eller noen kniv selv, og jeg antar at han heller ikke hadde noen kniver eller blader stemplet FOSSUM.