Olavskniv fra Arve Amundsen
Stor stas:
Hakon Kierulf, Norsk Knivforenings forrige formann, studerer norske piper, særlig langpiper. Og siden disse til dels er skåret av folk som også skar kniver, er det rimelig at han av og til kommer over en fin kniv. Likevel var det en overraskelse da han sendte meg blant annet disse tre bildene:
De viser en Lillehammer-kniv av høy kvalitet fra en knivmaker jeg ikke hadde hørt om: Arve Amundsen (1927-2002). Supert. Alltid gøy med en "nyoppdaget" knivmaker på dette nivået.
Amundsen skar merskumspiper for Larsen pipefabrikk på Lillehammer, og arbeidet sammen med Lars Prestmoen (1871-1957). Noen kniver ble det også. Han var god både på figurskjæring og akantus, i både tre og tann og merskum. Hakon studerer saken nærmere nå.
Det blir sagt at pipefabrikken hadde en hel del gode pipemakere og knivmakere som nå er ukjent. De som eier pipene og knivene, vil gjerne at det skal være Prestmoen som har skåret dem, siden han er det store navnet som de har hørt om. Men her har altså en knivmaker som levde helt til 2002, uten at knivfolk flest har lagt merke til ham. Skulle det komme fram flere slike, mottas de med takk.
Hvis du hører til de heldige som har denne typen kniver (eller merskumspiper), kan det være en idé å sammenligne med bildene her.
Jeg gledet jeg meg til å få se kniven og ikke bare bildene, og på Knivtorget 2008 var Amundsens sønn, Jan Amundsen. Han hadde med seg farens kniv, så jeg tok noen flere bilder.
Her er Jan Amundsen til høyre, sammen med Hakon Kierulf. Både kniven og pipa de holder, er skåret av Arve Amundsen. Vi så også på en merskumspipe med hode helt maken til det på trepipa.
Det var piper som dette - i merskum eller tre - Amundsen var ansatt på Larsen pipefabrikk for å skjære, men han skar kniver der også. Pipene må det finnes et betydelig antall av, men særlig mange kniver laget han neppe.Langpipenes store tid var slutt da han begynte å skjære hos G. Larsen, så det er nok kanskje bare normale piper han laget.
Kniven er i den helt store Lillehammer-stilen, skåret i tann. Den burde sittet i en bedre, utskåret slire, men det er nå altså denne Amundsen laget til den, av en bajonettbalg.
Slira har Amundsens skarpskyttermerke i bronse fra militæret påloddet.
Ved siden av ansiktstrekkene kan knivhoder fra Amundsen kanskje kjennes igjen på plasseringen av "båndet", som er midt på dette bildet. Her går det opp mot midten av hodet. Tendensen ser ellers ut til å være slik: Hos Johannes Odde treffer båndet haken, mens det hos Lars Prestmoen treffer nedenfor skjegget.
Ansiktet er fullt av karakter, både på pipene og knivene. Vi kaller slike kniver olavskniver, og dette også er vel ment å forestille Olav Haraldsson?Men nå var Olav altså 34 eller 35 år da han døde på Stiklestad. Denne karen her er i en annen aldersgruppe, som på så mange av disse knivene.
Hodet har svært markerte trekk. Legg merke til den flisete barten. Som figurskjærer var Amundsen enda bedre enn til å skjære akantus, og han skar figurer av mange slag.
Skrått fra siden. Noe å bryne seg på for knivmakere som vil prøve.
At Amundsen var en stor figurskjærer, betyr ikke at han ikke også mestret akantusen. Han skar en dyp, fet og effektfull Gudbrandsdal-akantus. Siden det var på jobben han skar, var det nok grenser for hvor detaljert han kunne gjøre det, altså grenser for hvor lang tid han kunne la arbeidet ta.
Bladet er fra Lillehammer-smeden Thorvald Flækøi (1896-1964), med stempel T. FLÆKØI LILLEHAMMER. Lars Prestmoen kan vel også ha brukt blader fra ham mot slutten, men jeg har ikke sett det, og knivene hans har vanligvis blad av Eskilstuna-type.
Siden kniven på disse bildene har Amundsens eget navn skåret inn, og altså er laget for ham selv, må vi regne med at han skar den hjemme. Det er det visst tvilsomt om han ellers gjorde. Knivene var noe han laget på jobben, ikke som hobby eller hjemmearbeid.Han skar navnet sitt i tannen, og tok ut et felt i holken for å få det fram.
Når er kniven laget? Jeg spurte Jan Amundsen, som ikke visste sikkert, men som gjettet at det må ha vært på 1950-tallet.
I 1930 laget Larsen pipefabrikk kniver til tusenårsmarkeringen for slaget på Stiklestad. En hel del av disse knivene er nok feilaktig havnet på feil side av krigen, og er heller laget etter 1945 enn i 1930.
I tillegg til farens kniv hadde Jan Amundsen med seg denne:
Lars Prestmoen satt og røkte inn merskumspiper mens han arbeidet med å skjære piper. Dette er tobakkskniven hans.
Hvorfor skulle Prestmoen skjære inn denne teksten? Det er vel mer sannsynlig at da han etterlot seg kniven, ble den sett på som en minneting fra ham, og at teksten er skåret av en annen. Amundsen?
ØYO-stempel er nyere enn Ø.L.S.-stempel. Jeg er ikke sikker på hvilket år stemplingen ble endret, men firmaet skiftet navn fra Øyo ljåsmie til Brødrene Øyo i 1941, og jeg antar at endringen kom det året. (Ø.L.S.-stempel ble innført i 1918.)