Knivtorget 2008
Knivdagene på Norsk Skogmuseum var som vanlig supre. Og enda en gang fikk jeg se at fire dager ikke holder for å rekke alt jeg skal.
Når jeg sier sånt, får jeg protester fra ikke-knivfolk. Men sånn er det. Det er så mange jeg vil snakke med, og en del jeg har avtalt å treffe for å diskutere noe eller se på noe. Hele tiden må det følges med på kniver som dukker opp og er til salgs. Og så har jeg med kniver å selge også. Bilder skal tas. Og plutselig er det over. Jeg skjønner ikke at noen greier seg med én dag eller to.
Etterpå blir jeg overrasket over hvilke bilder jeg sitter igjen med. Typisk er det at når det er på det travleste, blir det ikke fotografert. Dermed blir det nokså tilfeldig hva og hvem som blir med på bildene.
Jeg begynner med å legge ut noen bilder av knivfolk. Senere kommer bilder av en del gamle (og noen nye) kniver som var framme.
Hvilken dag som er den beste? Ingen tvil for min del: onsdagen, altså dagen før det hele begynner, med fire ubrukte knivdager forut.


Onsdag midt på dagen. Det ryker allerede fra anleggene for jernblestring og tjærebrenning rett ved Knivtorget. Ennå er Knivtorget og bodene der tomme, men i løpet av dagen begynner folk å rigge til standen sin, enten den er på Knivtorget eller annet sted på Skogmuseet. I løpet av kvelden er knivhandelen i full gang rundt om på campingen og andre bortgjemte steder, og flere holder på til langt ut på morgenen. Når torsdagen kommer og arrangementet starter, er mange av årets største handeler allerede unnagjort.

Og så på torsdag er plutselig hele banden der, i full sving:



Det blir ofte sagt at det er så få toppkniver framme. Men det er ikke bare å legge gamle, verdifulle og ofte skjøre kniver fram på et bord. Det gjelder å følge med, og så være der det er sjanser for å få se noe. De mest ettertraktede sakene kan være solgt ett minutt etter at de er lagt fram, og ligger deretter nedpakket i sekken til den nye eieren.
Mange av samlerne beveger seg bare få meter fra Svimbil-smia, og rekker slett ikke å se hva som måtte befinne seg i knivmakernes boder der borte på den andre siden av Knivtorget. Hadde vi satt GPS-utstyr på dem, ville vi nok sett at flere av samlerne knapt går så langt ut som til midten av torget i løpet av de fire dagene. Selv tok jeg en del turer rundt på torget, men var aldri borte fra Svimbil-smia lenge om gangen.
Det siste året har det i det hele tatt vært uvanlig mye fint å få kjøpt, mye av det riktignok til uvanlig høye priser. Flere av de helt store klenodiene har skiftet eier i det siste, også på årets Knivtorget.
Vi er på Elverum av litt forskjellige grunner, avhengig av om vi lager noe for salg eller hører til dem som studerer og samler kniver. Siden jeg selv hører til den siste gruppen, vet jeg ikke like mye om hvordan folket i bodene hadde det. Det skulle vært morsomt å se en statistikk over hvordan salget har utviklet seg gjennom alle årene på Elverum, men på dette punktet kan knivmakere være like hemmelighetsfulle som samlerne.


Flere knivsmeder i aksjon, som vanlig. Nils Saxlund til venstre, og Olav Bysveen. Mulig for nybegynnere å prøve seg.









Fjorårets Årets Kniv-vinner Kaj Embretsén til venstre, sammen med knivsamler Knut Myhrvold. På bildet til høyre en kniv som Kaj hadde i lomma.


Men hva om det blir regn?
Tilværelsen for selgere ute på Torget avhenger av været. I pent vær fungerer det fint der ute, kanskje med en parasoll mot solsteken. På museet har de alltid likt synet av den åpne plassen omkranset av faste boder og med små bord spredd utover i en litt styrt uorden. Men når det regner, kommer kravet om å få sette opp party-telt. Da holder det ikke med en parasoll.
Problemet er velkjent fra utendørsmarkeder flest, og på Elverum er dette en årlig diskusjon. Ingen vil ha fuktighet på knivene sine. Men party-telt ville forandre Knivtorget fullstendig, til det bedre for selgerne i teltene, men det idylliske bildet av Knivtorget ville blitt borte. Vi skulle hatt en eller annen løsning på dette, på dager med stor sannsynlighet for regn. En smart, felles kriseløsning uten individuelle telt. For når selgerne pakker sammen på grunn av faren for vannskader, enten det er nye eller gamle kniver de selger, dør Knivtorget.



Noe regn ble det, men langt mindre enn hva yr.no truet oss med på forhånd, og ikke nok til at folk forsvant innendørs. Jon Johnsen under paraplyen. Til høyre ser han og Tor Skjølet på bilder av Einarsen-kniver fra Hallingdal.

Marit er datter av museets tidligere direktør Yngve Astrup, og Stein Tore Andersen er barnebarn av telemarksknivmaker Ånund Sandstøyl.



Fluene er i klassen Fulldressede laksefluer, The Silver Doctor. Det foregår noe interessant alle steder på museet. Men igjen: Hva annet enn Knivtorget rekker man på bare fire dager?
Jeg tok bare noen få bilder av knivene i utstillingen, mest for å se hvordan sånne bilder blir. Her også har jeg bare stilt kameraet på automatikk, brukt den innebygde blitsen, og håpet det beste.



Dette er Årets Kniv fra Jörgen Sundström, med avansert damaskblad fra Mattias Styrefors.



Knivforeningen har premieliste her, med fine bilder av klassevinnerne. Men den viser bare årets vinnere, ikke dem fra tidligere år. Køhn har alltid en rad fine bilder av knivene i neste nummer av Knivbladet.
Premieutdeling
Fast innslag på Knivtorget på lørdag: premieutdeling. Jeg tok bilde av de fleste som fikk premie (og som var til stede). Beklager, dere som jeg ikke fikk med meg i farten.










Slutt for denne gang:
