26. oktober 2014



Brusletto Villmann


Fremdeles den tøffeste i klassen



Jeg liker å følge med på det som knivfabrikkene kommer med av nytt, selv om jeg sjelden skriver om det her. Særlig liker jeg modeller som lever lenge, for da blir det gjerne store og små varianter underveis. Jeg har for eksempel skrevet om de lange seriene av modellene Trollegg fra Brusletto og Fjellkniven fra Helle. I begge tilfeller er det mye morsomt å finne for en som samler sånt noe.


En ganske ny kniv som det ser ut til å kunne bli en serie av i mange varianter, er Brusletto Villmann. Det er en tøff kniv som de neppe dropper med det første.

Jeg viste den her da den kom i 2011, i to versjoner av "Spesial" (til venstre) og én versjon av "Standard". Siden har den rukket å få en del varianter, også noen jeg ikke har med her. Du finner 2011-artikkelen nedenfor denne.







Villmann Standard


I forrige artikkel viste jeg ikke bilde av Villmann Standard, men her er den.

Standard har samme bladfasong som Villmann Spesial, men ser ellers mer ut som en samekniv enn hva Spesial gjør. Den har vanlig bjørk i skaftet, messingholk, og mangler fingervern. Vanlig smal tange, ikke fulltange i samme konturer som skaftet.

Kniven sitter dypt i slira, nesten som en samekniv skal, men slira har altså sidesøm. Er det håp om å se en fin søm på baksiden i denne standardmodellen, der det ikke er noe utstikkende fingervern som er til hinder for det?

Bladlengde 22,5 cm (altså 9", for sameknivers lengde oppgis gjerne i tommer). Bladtykkelse 3 mm. Bruslettos nettside forteller at stålet er 12C27, som er brukt i dette eksemplaret, eller 440C. Blant norske knivfolk blir sånt noe sjelden diskutert, siden vi ikke snakker så mye om fabrikkproduserte kniver. På diskusjonssteder ute i verden liker de 12C27 bedre enn 440C i en kniv til å hogge med.

Jeg har tatt bildet fra Bruslettos nettside. Det er litt eldre, og kniven har siden fått mørkere skaft med litt annen fasong. Da fjerner den seg kanskje noe mer fra bildet vi har av en samekniv. Men de gamle sameknivene kunne også ha mørkbeiset skaft, for eksempel fra storprodusenten Abraham Mikkelsen i Varangerbotn.





Villmann Spesial, nyere versjoner


I forrige artikkel (som altså står nedenfor denne) ser du de to første utgavene av Villmann Spesial. Her er to nyere som jeg tok bilder av på Vestfold Knivlags pinsetreff på Eidsfoss 2014. De lå på Jørn Jensens stand. Begge var laget i bittesmå serier og var nok ment å bli lagt merke til av samlere. Ikke av samlere som bare liker håndlagede, tradisjonelle kniver, men av mer internasjonalt orienterte typer, sånne som kjøper amerikanske knivtidsskrifter og følger med der ute.


Den ene har blankt metall og mørkebrun slire.

Begge har fått skaft i micarta (eller noe tilsvarende) og ny type slire. Slira er laget for både høyre- og vestrehendte, og har holder for tennstål.

Begge kniver har et hakk framme på bladryggen for å hekte kaffekjelen av varmen.

Stålet i begge er Sandvik 14C28N, som skal være en forbedring av deres velkjente 12C27 som Brusletto har brukt i mange år. Jeg vet ikke annet om dette enn det som står på Sandviks egne sider, og har ikke hørt med Fredrik Haakonsen ennå.


Den andre versjonen har svart metall og svart slire, og en annen skaftfarge.







Det utstikkende stålet i skaftenden har jeg ikke sett på andre versjoner av Villmann. Ikke hakket til kaffekjelen heller.

En fulltangekniv fungerer best med skaftplater som ikke sveller eller krymper i takt med fuktigheten i omgivelsene. Da er det greiest med kunststoff som her. Alternativet er å bruke stabilisert tre, som også er som kunststoff å regne.



Signaturversjon: Bladene er signert av designerne, Jørn Jensen og Ken Ove Nyhus.

Begge versjoner har serratering langs deler av eggen.






Den med svart blad er laget i bare 25 stykker. For en fabrikkprodusert kniv er det nokså nær null.

Den andre finnes det 50 stykker av. Sjelden, den også.

Dette er vel ikke kniver som blir kjøpt for å brukes og slitt ut, men mer for at det er morsomt å ha dem, hvis du altså er av dette slaget knivfolk. Jeg regner med at kjøperne nøye vurderer og leser om bruksegenskapene i disse to satt opp mot de klassiske sameknivene, men at de selv ikke driver det lengre enn til litt non-destructive testing, for billige er disse knivene ikke.





Villmann Spesial, nyeste versjon


De tidligste Villmann Spesial-skaftene hadde det velkjente problemet med ved som krymper i en fulltangekniv. Alt kan virke greit når kniven er ny, men så tørker treet, og da stikker tangen fram, mer eller mindre, med skarpe kanter hele veien rundt. I denne versjonen er dette løst, som vi skal se lengre nede. 


Skaftet er i lys valbjørk, med samme konturer som i den tidligste versjonen, uten utstikkende kant i skaftenden.

Slira er den samme som de to på bildene over. Den flytter hele greia enda et stykke bort fra klassisk samekniv. Og så er det brukt aluminium der samekniver tradisjonelt har messing.

Nå er det vel uansett ikke så sikkert at det er Spesial som skal konkurrere direkte mot samekniven. Det er det nok først og fremst Villmann Standard som skal. 

Hvis vi skal være pirkete her, kan vi si at heller ikke valbjørk er toppers i en samekniv. Valbjørk er det ikke mye av innenfor området Sameland. Når tradisjonelle kniver derfra har mønstret ved i skaft og eventuelt også i slire, er det mest utvekster på bjørk og selje som har vært brukt. Noe sånt ville vært upraktisk for en fabrikk å få til. De velger heller valbjørk, og det er vel ikke særlig mange som vet forskjellen.


Dette er ikke en signaturversjon, men også den er laget i ganske liten serie, bare 100 stykker.










Fulltange med avrundede kanter


Her ser du Bruslettos løsning på problemet med de skarpe kantene vi ellers lett kan få i fulltangekniver når skaftplatene tørker og krymper.

De har latt tangen stikke bittelitt ut over skaftet hele veien rundt, og avrundet den hele veien så du ikke engang tenker på at den er der. Dette ser ut til å fungere helt fint.



Bildet viser den nye versjonen (øverst) sammen med den eldre. Du ser også at konturene er blitt forandret. Det nye skaftet er tynnere ut mot bladet.






Litt mindre?


Så spørs det da, hva kjøperne vil ha, Brusletto Villmann eller en tradisjonell samekniv.

Begge knivene på dette bildet har ni toms blad. Samekniven til venstre har det tradisjonelt kortere skaftet, men selv med lengre skaft ville den vært vesentlig mindre ruvende i beltet enn Villmann Spesial.

Det er vel sånn at mens Villmann Standard skal konkurrere med samekniver, og bli kjøpt for å brukes, skal Spesial konkurrere med de svære amerikanske knivene vi nå ser ute i en del butikker og på Internett, og bli kjøpt mest fordi det er morsomt å ha en sånn. Og da er ikke denne slira større enn på en del av konkurrentenes.

Begge typer kunne hatt godt av å bli tatt litt ned i størrelse. Litt slankere og med åtte toms blad i tillegg til de store?






Slire av Femundtype?


Jeg skjønner jo poenget med en slire der kniven kan settes begge veien, etter som du er høyre- eller venstrehendt. Men det gjør den altså veldig stor og fremmedlandsk.


Her er den nye versjonen av Brusletto Femund. I første versjon hadde også Femund sideplater som kunne krympe så det kom fram skarpe kanter av tangen. Her er dette løst ved å bruke kunststoff. 

Femund har en slire jeg liker bedre enn den til Villmann Spesial. Denne hindrer mye bedre kniven fra å gli ut av slira og legge et stykke av eggen åpen.

Her holder slira fingervernet godt fast. Noe for Spesial også?







Serie på 250 stykker. Stål: 440C.

.

11. juni 2012

Bruslettos nasjonalparker

Brusletto har i det siste arbeidet mye med å utvikle nye modeller. Her er fire stykker som har fått navn fra norske nasjonalparker. En av dem finnes i tre versjoner.

Alltid gøy å se kniver, også nye fra fabrikk.


Fra venstre "Rondane", "Trillemarka", "Femund", og de tre versjonene av modellen "Vassfaret".

Alle har fulltange. Utenom deres litt tidligere modell "TY" er vel disse her Bruslettos første fulltangekniver.







Små serier


En viktig sak, og det en knivsamler som jeg først legger merke til: Alle seks er laget i prøveserier i bare 150 eksemplarer. For en fabrikk er 150 et tall nær null. Disse knivene er sjeldne helt fra starten.

Betyr det at samlere er interessert? For Brusletto er det nok et mye viktigere spørsmål: Vil kjøpere flest ha dem, slik at dette er noe å utvikle videre?




To slags slirer


Slirene er laget i tykt og solid storfelær. De er av to typer, for kniv med eller uten fingervern, begge med lærinnlegg i sømmen.

Den øverste løsningen fungerer fint på kniver med utstikkende fingervern. Den ville også fungert fint på Bruslettos modell "Villmann" i versjonen med fingervern, bedre enn den som er på "Villmann" nå.





"Vassfaret"


Modellen "Vassfaret" er den mest spesielle i denne gjengen, med blad langt unna dem vi er vant til.

Totallengde 20,8 cm. Blad på 9 cm.

Skaftet er i micarta, svart eller hvitt, eller i bjørk. Bredden er 3,3 cm.
I micarta er det 2,2 cm tykt. I bjørk er tykkelsen 2 cm og smalner til drøyt 1 cm ved bladet.

Bladet er 3,2 cm bredt. I micarta-knivene er det 4 mm tykt, i stålkvaliteten 440C. I bjørkekniven er det 3 mm tykt, i ikke-rustfritt karbonstål, med riller til tommelgrep. På den svarte er blad og skaft høyglanspolert.

Særlig de to med 4 mm blad er svært solide. Sammen med det tykke skaftet (et par millimeter for tykt etter min smak, når skaftbredden er såpass stor) er dette tøffe arbeidskniver.



Skaftet har røde mellomskiver i micarta på den hvite og den svarte kniven.







Hva skal modellen "Vassfaret" brukes til? Jeg er ikke sikker. Den fungerer svært godt til grovspikking, men er ikke noe særlig til finere trearbeid. Da blir det som når du bruker innerste del av bladet på en stor kniv. Nå er det vel ikke sikkert det er finspikkekniv kjøperne er ute etter. Det store skaftet med hele 11 cm innvendig mål (altså målt langs undersiden) gir stor kraft.

Brusletto presenterer "Vassfaret" som en bushcraft-kniv. Ute i verden blir bushcraft-begrepet brukt på vidt forskjellige kniver, men for en stor del forbindes det med kniver av skandinavisk type til allsidig bruk, med det vi ser på som standard slipefas. Bladspissen er ofte senket ned til senterlinjen, som her. Men da er bladene ikke så brede. Med bladbredden i "Vassfaret" går det dårlig å spikke mot deg, og allsidig trearbeid er en viktig del av bushcraft-konseptet.

Sammen med det tykke fulltangebladet blir micarta-knivene svært tunge, med tyngdepunkt langt bak. Jeg ville heller hatt tyngdepunktet ved den første skaftnaglen, men jeg er klar over at der er meningene delte.

Vekten, om dere er interessert: med micarta 250 gram, med treskaft 170 gram. For å sammenligne veide jeg en vanlig gjerstadkniv: drøyt 100 gram.

Særpreg er viktig for å bli lagt merke til. "Vassfaret" har massevis av det.




Signaturversjon

På høyre side av bladet står modellen, ståltypen 440C, og hvor mange eksemplarer som er laget av akkurat denne versjonen.

På venstre side står designerens signatur: Ken Ove Nyhus, adm. dir. i Brusletto.





Som knivsamler som liker å se på alle slags kniver, også fabrikkproduserte, blir jeg litt tent av varianter. Da er det stas at de finnes i bare 150 eksemplarer og er signert.

Jeg kan også godt tenke meg at mange ikke-samlere vil ønske seg en kniv som det er litt ekstra med, noe ut over standardversjonen. Da blir den ikke tenkt på som et samleobjekt, men som en av alle andre fine ting de kjøper. At den da koster noe ekstra, er det sikkert mange som liker.




"Rondane"



Denne modellen var den jeg først la minst merke til da alle disse knivene lå på bordet, men er den jeg liker best av dem nå.

Totallengde 23,9 cm.

Bladet er 12 cm langt, 3,2 cm bredt og 4 mm tykt, i stålkvaliteten 440C. I likhet med "Vassfaret" er spissen senket ned mot senterlinjen. Det er bra hvis du skal slå kniven rett inn i noe. En fulltangekniv skal tåle å bli banket i skaftenden.

Valbjørkskaftet er 3,3 cm bredt og 2,2 cm tykt. Jeg ville hatt det et par millimeter tynnere.

"Rondane" er en fin turkniv. Bruslettos "Hunter" og dens etterkommere er tynne i bladet og bra til jakt eller til å skjære brød med. Men de er ikke noe særlig om du skal hogge greiner eller annet trearbeid. Denne her er bedre til sånt og kan brukes til begge deler.

Jeg vet ikke om det er tilsiktet, men "Rondane" er litt i familie med Bruslettos mye større "Villmann" som jeg tror den vil kunne markedsføres fint sammen med.




"Trillemarka" og "Femund"


To forskjellige, men beslektede modeller.



De har ny design som Brusletto-kniver betraktet, men de er laget etter velprøvde linjer og kan se ut som vanlige kniver laget hvor som helst i verden. For knivkjøpere flest er det vel bare en fordel at de ikke virker fremmedartet.

"Trillemarka" er 22,1 cm lang. Bladet er 10,7 cm langt og 2,5 mm tykt, i Bruslettos vanlige stålkvalitet 12C27. Skaftet er i cocobolo.

"Femund" er 23 cm, med blad 11 cm langt og 4 mm tykt, i stål 440C. Skaft i african blackwood. "Femund" er nok akkurat hva mange ønsker seg av en kraftig kniv.

Jaktkniven "Trillemarka" har for lite skaft for mine hender. Innvendig mål 9 cm. På "Femund" stemmer det svært bra, med innvendig mål på 10 cm.

Begge er strøkne kniver, høyglanspolert over det hele, og jeg kan godt se dem for meg på et gavebord. Og begge er solide og funksjonelle.

Navnet Trillemarka er okå på en nasjonalpark. Men på en kniv?




Micarta og naturmaterialer


I en fulltangekniv fungerer det ofte best med kunststoff i skaftet. Hvis tre krymper det minste lille, stikker tangen fram og gir en irriterende kant som kan kjennes i hånden. Så enten må treet være tørt nok når kniven lages, eller så er det best å velge kunststoff, stabilisert tre, eller noe annet som ikke rører på seg siden.

Mange eksotiske treslag kan gi overraskelser her. Bjørk holder seg mer i ro. Helt tørr valbjørk i fin kvalitet er som vanlig et bra valg.

3. september 2011



Brusletto Villmann


Det er ikke bare knivmakere og knivsamlere som diskuterer hvordan i all verden vi skal rekruttere ungdommen. Knivfabrikkene har en lignende diskusjon. Yngre folk har en stygg tendens til å ønske seg tøffere, amerikanske kniver, og de kan gjerne være dyre.


Her har de en Brusletto som er tøff nok, designet av Jørn Jensen og Ken Ove Nyhus.

Brusletto har lenge ønsket seg en ordentlig stor kniv i utvalget, en som er større og kraftigere enn modellen Storbukken og som gjerne kan erstatte turøks.

I Norge vil den bli sammenlignet med stor samekniv. Utenfor går den rett inn i klassen camp knife. Den kan også gi tanker i retning av en kukri som bare så vidt har begynt å krumme ryggen.

Jørn forteller at ideen til bladfasongen kom fra en uvanlig kraftig, svært gammel samisk storkniv.


En knivprodusent av et annet slag enn de andre på Knivtorget, med tre kniver i beltet: Ken Ove Nyhus, daglig leder på Brusletto. På Knivdagene 2011 holdt han til på Jørn Jensens stand.

Knivfabrikkene våre har aldri hatt stand på Knivtorget, og ingen av dem hadde egen stand andre steder på årets Jakt- og Fiskedager heller. Men det er jo kniver fra dem der hvor turutstyr selges.





Dette er en knivmodell under utvikling, tre foreløpige versjoner av firmaets nye stolthet: Villmann, en sværing med betydelig wow-faktor. Ingen av disse tre er satt i ordinær produksjon ennå. Den i midten er laget i åtti eksemplarer i en "spesialutgave", og det er den jeg ser på her.

Gøy med noe stort:

Blad/skaft 35,5 cm. Bladet er 22,5 cm langt, 4,7 cm bredt og 3 mm tykt.

Kniven uten slira veier 400 gram. Det er mye. Balansen er fin (balansepunkt ved den andre L'en i "Villmann").

Slira er av 3 mm tykt lær, og er solid og stabil. Jeg ville ikke ha festet sikringsstroppen så høyt oppe på skaftet.


Denne versjonen har fulltange og skaft i oliventre. Villmann kommer antagelig også til å bli produsert med skjult tange, i en rimeligere versjon. Og antagelig i en dyrere versjon med sideplater i micarta.

Det kan nok også bli aktuelt å lage en noe mindre versjon. Ikke en normalstor kniv, bare en som er litt mindre diger.

Det er ikke endelig bestemt hva slags stål kniven skal ha. Det er planer om å tilby flere ståltyper.

At en stålkvalitet er blant de beste som finnes til normalstore tollekniver, betyr ikke at den også passer til en så stor hogger som dette.

Fjærstål har alltid vært bra i samekniver, og det som brukes av for eksempel Strømeng, er av fjærstål-type: lavt karboninnhold og god seighet, sånn at eggen tåler hogging, som store kniver må tåle. (Det er Brusletto som produserer blad, skaft og holker til Strømengs kniver.) Men så er det altså mange som vil ha en rustfri kniv.


Tradisjonelt er samekniver uten fingervern. Da kan uvante knivbrukere få problemer.

Strømeng hadde tidligere en stor modell med utfellbart fingervern, som fungerte mer eller mindre bra. Nå lager de den i bladstørrelser 5" og 8" med fast fingervern, men jeg tror mange heller vil velge et skaft som dette.


Det kommer an på hvordan du holder en samekniv for hogging.

En måte er å ha lillefingeren bak endeplaten. Hvis du ikke holder krampaktig, er dette et godt og sikkert grep, men det forutsetter at skaftformen er laget for dette. Det er den ikke på alle samekniver.


Det skulle ikke forundre meg om Villmann er bedre enn både øks og samekniv til å rydde krattskog, men de proffe bruker ryddesag til sånt, og hvor mange av oss har kratt å rydde? Den blir nok heller markedsført som ideell når du skal sette opp gapahuk og kappe ved til bålet. Som med 9" samekniv må man uansett ha med en mindre kniv i tillegg.

Men en kniv blir ikke alltid blir kjøpt fordi den er så brukbar, enten den er håndlaget eller fra fabrikk, men fordi kjøperen ønsker seg akkurat den kniven. (Hvor mange håndlagede kniver blir kjøpt for å bli brukt?) For en fabrikk er det mest interessante spørsmålet: Kommer mange nok til å kjøpe den?

Store samekniver har alltid solgt bra i Forsvarets kantiner (som nå heter noe annet). Tradisjonelt har 8"-versjonen vært den foretrukne størrelsen, men nå selger 9"-versjonen mer. Vil soldatene kjøpe Villmann i stedet? Eller kjøper de kniven mest som et minne fra militærtjenesten i Nord-Norge, og vil at den skal være derfra? Spennende å se om de heller velger denne solide saken.


Og samleverdien? Ikke noe, antar jeg. Her har vi en spesialutgave laget i bare 80 eksemplarer, men norske knivsamlere flest bryr seg uansett ikke om fabrikkproduserte kniver, enten knivene er gamle eller nye.

Det vil si: knivsamlere av min årgang og derover. Men det finnes jo andre der ute.

Iallfall sikkert: På gavebordet til en ung villmarking kommer Brusletto Villmann virkelig til å synes.