29. juni 2016



En jungemaker:

Ole Halvorsen Aalbu, Oppdal



Først en kniv jeg kjøpte på auksjon, sammen med flere gamle trønderske bordkniver. Jeg måtte kjøpe alle for å få denne store her. Den lignet så mye på en med knivmakernavn som jeg husket å ha sett bilde av, så jeg ville se nærmere på den.

Med en totallengde på 25,3, og bladlengde 15,6 cm er den ingen konkurrent til foldejungene. Vi får vel kalle den en forskjærkniv.

Bladet er 7 mm tykt mot skaftet, smalner brått til 3 mm, og er 1,8 mm midt på.

Det er banket sammen av flere stålplater, slik det ofte ble gjort både på foldejunger og bordkniver. Det synes godt ned mot eggen.


Ikke verdens beste laminering.








Kanskje en overdrivelse å kalle det damask, men her og der danner lagene mønster. Hvis bladet hadde vært blankslipt og etset, hadde det nok vært mønster over det meste.






Skaftet er fra en messingsmed - en gjørtler, og i dette tilfellet vil det si en jungemaker.

Som på jungene: messingskaft festet med tre bronsenagler.
















Her er bildet jeg hadde sett.

Dette og alle bildene nedenfor er tatt av Erling Gjone da han besøkte Storlidalen i Oppdal på 1930-tallet og i 1940. Nå er det på Norsk Folkemuseum, som har lagt ut mange av Gjones gamle fotografier på Digitalt museum, mest av gamle bygninger. Erling Gjone (1898-1990) var professor i arkitekturhistorie på NTH.

Bildetekst:

"Modeller til kniv og spenner av bly og tre, laget av Ole Halvorsen, Gjelhaugen, Storlia, Oppdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1937."


Ifølge bygdeboka var Ole Halvorsen Aalbu (1802-1872) messingstøper og sølvsmed, og en tid faktisk også pengeutlåner.

Alltid stas å få et navn på en kniv. Problemet er som vanlig å få knyttet det til de enkelte usignerte knivene han laget, som i dette tilfellet mest var junger.

Min kniv er av samme type som denne modellen, men Aalbus kniv er mer elegant enn min, særlig bladet. Nå er det stor forskjell mellom å lage en tremodell av et blad og å smi det etterpå, men uansett er det vel vanligvis ikke messingstøperen som smir bladet. De kjøpte det nok ofte av en smed i nærheten.

Jeg vet altså ikke hvem som har laget min kniv. Ganske sikkert en fra Trøndelag, sannsynligvis fra Oppdal, neppe Ole Aalbu. 

Når noe er støpt i messing, er det gjerne en ekstra usikkerhet. En messingstøper (en gjørtler) kunne uten større problemer ta avstøpning av andre messingstøperes produkter, også av ting som han hadde kommet over som var laget langt borte. Da er det noe annet med gravering.


Her er noen flere junger som Erling Gjone tok bilde av i Storlidalen og andre steder i Oppdal. Han skriver:

"Foldekniver med messingskaft, ant. laget av "messingsmeden" Ole Halvorsen Aalbu, Gjelhaugen, Storlia, Oppdal, Sør-Trøndelag
Fotografert 1937."

Hvis de hadde kommet fra ukjent sted, ville vi sagt at dette er standard trønderjunger som kan være fra hvor som helst i området. Legg merke til at de to øverste ser ut til å være gravert av samme mann. Den nederste er laget fra en veldig fin støpeform.


Den nederste her, fra Gravaune nede i dalen, er så godt som identisk med den nederste på forrige bilde. Hadde det ikke vært for bladet, kunne vi trodd det var samme kniv, sett fra motsatt side. De er nok samme mann.

Dekoren i midtpartiet er ganske spesiell. Fra Aalbu? Iallfall verdt å ha i tankene. Gjone skriver:

"Kniver med messingskaft, Gravaune, Lønset, Oppdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1938."

Bordkniven øverst på dette bildet lar jeg ligge i denne omgang.


"Nøkkel smidd av Ola Halvorsen Ålbu, Gjelhaugen, Oppdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1937. Fra album."

Sammenlign med toppen på den øverste jungen som Gjone antar å være fra Aalbu. Ikke mye til felles her.

"Kniv og gaffel. Øvre Lønset, Lønset, Oppdal, Sør-Trøndelag
Fotografert 1938."

Pent gravert:

"Kniv med messingskaft, ant. fra Oppdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1937."

Den er av et vidt utbredt slag, sånne som gjerne antas å komme fra Soknedal eller der omkring.

Med signert blad!

Norsk Folkemuseum har denne jungen, med registreringsnummer NF.1919-0219. Skaftenden ved bladet er ødelagt og stygt reparert. Det står at den er brukt på Røros.

Junger er sjelden signert, og signaturene sier oss vanligvis lite. Men NFs junge har bladstempel: OH

Med det stempelet er det så klart nærliggende å tenke på Ole Halvorsen Aalbu. Mønsteret i skaftet ligner også på andre kniver her, men det er altså en svært vanlig jungetype med svært vanlig graveringsmønster. Trist med den reparasjonen som gjør at vi ikke kan vite om bladet er det opprinnelige.

Likevel: Den åpner muligheten for at Aalbu smidde blader selv, og gir oss noe å se etter.



Til slutt et Erling Gjone-bilde som ikke har noe med denne saken å gjøre:

"Repslager-kniv med utskåret futteral, Sæter, Utigard, Opdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1940. Fra album."

Jeg vet ikke hvordan kniven ser ut, men det er jammen en fin sak.




Opphavsrett for bloggere

Kan fotografier som disse brukes fritt på en ikke-kommersiell blogg som denne?

Det kan de. Gisle Hannemyr, Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, skriver på sin blogg (http://www.creativecommons.no/node/32) om opphavsrett for bloggere:

"Fotografiske bilder (dvs. vanlige fotografier som ikke er kunstverk) som har sin opprinnelse innenfor EØS-området, kan brukes fritt 15 år etter utgangen av fotografens dødsår, dersom det i tillegg er mer enn 50 år siden fotografiet ble tatt. Et fotografisk bilde med opprinnelse utenfor EØS-området har ikke vern i Norge, og kan derfor brukes og bearbeides fritt."

Bildene over er rene dokumentarfotografier, innenfor EØS, det er lenge nok siden de ble tatt, lenge nok siden fotografen døde, og bloggen gir null inntekter. Det er heller ingen personvernsaker her, som det kunne vært om det hadde vært personer avbildet. I en bok eller et tidsskrift ville det blitt noe annet.

.

.

18. juli 2013



Trønderjunge med pinsett?


og noen til av lignende type



Her tar jeg også fram en jeg viste tidligere, pluss noen flere trønderjunger i samme fasong.


Se dessuten flere artikler om junger.




Med pinsett?



På Kongsbergmarken tok jeg bilder av denne fine trønderjungen fra 1816.
I skaftenden er det noe som ser ut som en pinsett. Ganske uvanlig.







Junger kan deles inn på mange måter, særlig etter skaftform. Dette er en av fasongene som ble ganske mye brukt, fra tidlig på 1800-tallet og fram til jungene helt gikk av moten. Vi ser dem av og til fra 1860-tallet. Karakteristisk er det bredere partiet i bladenden.




Den har som vanlig skaftplater i messing, og et annet metall innfelt. Tinn, kanskje.









Graveringen er ikke så veldig mye å skryte av, men den er nå der, og jungen forøvrig er godt utført, det fine bladet er det originale, og alt er i svært god stand.

Den er uten eiernavn, og jeg vet ikke hvor den er fra.




Det er pinsetten som er mest stas. Eller er dette noe annet? Slike junger med ett blad er rene bordkniver som for det aller meste ble brukt i selskaper. Kan det være en spinkel gaffel? Eller iallfall noe til å plukke opp noe for å spise? Eller fjerne? Fiskebein?

Neppe Gullhanin



Her er en junge jeg viste i 2009, og som jeg nå har flyttet hit. Den har ikke pinsett (eller hva det er), men er ellers av samme slag som den forrige.


Samme skaftform igjen, denne gangen med innlegg av bein og messing.

Uten navn og år.







I Alf Eggsets bok Fjerne tidsaldre, bygdebok for Midtre Gauldal, utgitt i 1994, er det bilde av en junge som ligner mye på denne og som skal være laget av "Gullhanin", Henrik Henriksen Tilset. Samme skaftform, samme utstikker i enden, og samme bredere felt ved bladfestet.


Gullhanin var gravør og signetstikker og laget klokker, og var regnet som svært dyktig. Han var født i 1829, og kan altså ha laget en del av de seneste jungene.

Daterte junger finnes et stykke ut på 1860-tallet, men Elling Alsvik regner med at de kan ha vært laget senere også, og at de kan ha vært i bruk på 1880-tallet, iallfall i dalstroka innafor.

Graveringen her er ikke av en kvalitet man kunne vente fra en kjent gravør. Sannsynligheten for at den er fra Gullhanin er ikke stor. Junger var det mye av, gjørtlerne hadde sett alle slags, og de gamle modellene ble gjentatt alle steder.

Utstikkeren i skaftenden er en dekor som finnes på diverse typer gamle ting. Jeg har sett noen fine nøkler i Oppdal med akkurat denne figuren inni skaftet (eller hva det heter på nøkler).



Selv om bladet ikke har vært med fra begynnelsen, er det i helt riktig form og ganske sikkert gammelt. Uoriginale blader er noe herk, men det hjelper at det er bra.








Bedre gravert og mer forseggjort




Asbjørn Folstad på Støren har dette eksemplaret. Sønnen Erlend sendte meg bilder.

Selv med denne skaftenden hører den til det samme slaget. Innlegg av tre og messing.



Merking: J S 1824

Eierens initialer står antagelig for John Arntsen Soknæs, Støren. Ifølge foltetellingen for 1865 var han da 57 år, så da kan det passe bra at han i 1824 fikk den til konfirmasjonen.



Den er bedre gravert enn de forrige, og det er lagt mer arbeid i skaftenden.

Alt er originalt og pent bevart.








Uten utstikker i skaftenden


Her er en igjen med den mest klassiske skaftformen. Bladet er det litt mindre liv i.

Inngravert: OKS 1858

Innlagte hornskiver uten ekstra pynt.













Norsk Folkemuseum


Norsk Folkemuseum i Oslo har flere eksemplarer av denne jungetypen. Jeg har bare sett bilder. Minst to av dem har den helt spesielle toppen som ser ut til å være enden av en løs "pinsett".

En med antatt brukssted Meslo i Rennebu. Inngravert: MES Meslo Anno 1817

En med antatt brukssted Trondheim.

Uten "pinsett":

En av lignende type, men med annen skaftende, med antatt brukssted Levanger, Skogn. Opplysning fra museet: "Svakt innrisset på den ene skiven AOSR (?)".

En med bare to fliker i utstikkeren. Brukssted Soknedal og årstall 1825.

En med enklere, rett avkuttet skaft. Brukssted Rennebu.

En med signet i skaftenden. Bruskssted: Soknedal.

En ganske enkel med bladstempel OH.