.

20. august 2007 (med flere senere tilføyelser)



Kniver på hvalfangst


Flensekniver og foldekniver



Flensekniver


Jeg kjenner sånn cirka ingen som samler på flensekniver. Selv har jeg bare noen få liggende, og vet ikke helt hva jeg skal med dem. De kommer litt i klasse med grovkniver som flekkekniver til fiske, og lauvkniver, og da er vi heller ikke langt unna ljåer og økser. Det er ikke ukjent for knivsamlere å pådra seg et og annet slikt, særlig om eksemplaret har et kjent knivsmedstempel. La oss si en ljå stemplet Jørgen Romundstad (bokstavene IIS - for Iørgen Iørgensen Stranda, som han engang kalte seg).


På Knivdagene på Elverum i 2007 kjøpte jeg dette flenseknivbladet av Håkon Brekke, stemplet slik:

H.M.H ALBERT BØE LARVIK

Og da måtte jeg jo se etter hva jeg ellers hadde liggende hjemme.

Største lengde 44 cm. Som alle slike jeg har sett, er det laminert. Og som de fleste av dem er det ganske rustent, selv om dette er et ubrukt og uslipt eksemplar.


Siden jeg er fra Sandefjord (men bor i Trondheim), er det ikke så rart at flere i slekta har vært på hvalfangst. Denne kniven har oldefaren min brukt. Den er smidd av Edvard Carlsen på Fevang i Sandar (nå Sandefjord). Kniven har hatt langt skaft som alle andre slike, men ofte ble det kuttet ned når de tok knivene med hjem for å bruke dem på gården, bl.a. til å høste kålrabi med. Denne har dessuten fått kuttet spissen på skrå for å bli mer anvendelig. Eller helt ødelagt, alt etter hvordan man ser det. Totallengde 49,5 cm.

Bestefars flensekniv har jeg derimot ikke. Han hadde den på låven til å dele opp kålrabi med. Skaftet var kuttet kort, og bladet var smidd om og gjort kortere og smalere. Det var sånt de fikk ordnet i smia på vei hjem fra fangstfeltet.

Han fortalte at det var et utvalg av litt forskjellige kniver ombord, og at han og de andre flenserne omhyggelig testet og valgte ut den kniven de ville bruke for sesongen, merket skaftet med initialer, og kanskje de også fikk gjort den om litt av smeden på båten så den ble akkurat som de ville ha den. Deretter brynet de den ved hver anledning. Eggen måtte alltid være perfekt. Bestefar sov med kniven innenfor seg i køya for at ikke noe skulle tilstøte den. På hans tid flenset de ennå utenbords (før 1925), altså med hvalen langs båtsiden, med flenserne oppå, ofte i høy sjø. En barsk og farlig jobb.

Senere ble det mulig å ta hvalen ombord i kokeriet, som var ekspedisjonens store båt (i Sandefjord heter det båt uansett størrelse, ikke skip). Fremdeles en barsk jobb. Onkel Henry var på fangstbåt og fortalte om når de kom inn til kokeriet med nyskutt hval, om natten og i dårlig vær. Over flensedekket var det montert lyskastere, og inni den røde dampen kunne flenserne sees i full sving med de store knivene. På fangstbåtene sa de at det så ut som et flombelyst helvete.

Siste gang jeg så i bruk en flensekniv med intakt skaft, var det en mann som hakket is av trappa utenfor en butikk i Sandefjord.


Knivblad fra Anders Andersen, Fevang. Største lengde 46 cm. Dette ubrukte eksemplaret på bildet har skarp tupp, og et hull til en eller annen spesiell bruk.



Når er de laget? Siste sesong med hvalfangst i Sydishavet var 1967/68, etter noen års nedtrapping, men småhvalfangsten langs norskekysten fortsatte jo. Jeg vet ikke hva slags flensekniver som er blitt brukt her, og heller ikke hva de brukte ved fangst av brugder og andre svære saker. Andersen la ned smia ca 1970.

Det har vært skrevet litt om flensekniver. Her er en fin artikkel:

Per Thoresen: Smia på Fevang. I årboka Vestfoldminne 1976, side 56-61. Trykt opp igjen i Vestfoldminne 2004, side 108-113.

Den artikkelen er faktisk ikke skrevet av meg, men av en annen Per Thoresen, som var konservator ved Vestfold Fylkesmuseum. Artikkelen handler først og fremst om Anders Abrahamsen, med opplysninger fra ham. Mathisen er ikke nevnt, for hvorfor skulle vel Abrahamsen nevne en hovedkonkurrent?

To artikler på internett:

Stig-Tore Lunde: Fevang Flenseknivfabrikk. Du finner den her

Erling Eriksen: Fra Buskeroa til Semsbyen. Klikk her

Flenseknivsmedene


Edvard Carlsen, Fevang (født 1861)
Den første flenseknivsmeden på Fevang.
Stempel:
EDV. CARLSEN
FEVANG
Carlsen smidde også et mindre antall signerte, vanlige knivblader. Det kan jo de andre også ha gjort.
Sønnen hans, Hans Carlsen (født 1896), arbeidet i smia, og smidde kanskje også flenseknivblader med eget stempel?


Anders Abrahamsen, Fevang (født 1885)
Abrahamsen gikk i lære hos Edvard Carlsen.
Stempel:
A.A.F.
Stor produksjon: Thoresen forteller at Abrahamsen smidde ca 4.000 flenseknivblader i året på det meste, med flere mann i arbeid, og etter hvert også med fjærhammer. De ble solgt også til "England, Russland, Japan, USA, Peru, Chile, Argentina, osv.".


Hans Anton Mathisen Lingelem, Fevang
Mathisen også gikk i lære hos Edvard Carlsen.
Stempel:
En sigd med HML under.
Han kalte smia Fevang Flenseknivfabrikk.
Stempel:
FEVANG FLENSEKNIVFABRIKK (i bue)
SANDAR
Stor produksjon hos ham også.


Hans Monrad Hansen, Fevang (født 1877)
Også han arbeidet i smia til Carlsen, før han startet for seg selv i 1908.
Mitt eksemplar er stemplet:
H.M.H
ALBERT BØE
LARVIK
Han hadde langt mindre produksjon enn de tre andre.
Albert Bøe (etablert 1886) er en forretning i Larvik som engang utrustet hvalfangstekspedisjoner.
Som så ofte når temaet er kniver, er opplysningene litt ustødige. Vi kan lese at flensekniver, det var noe som ble laget omtrent bare på Fevang i Sandefjord (og i Japan), og omtrent bare av Abrahamsen og Mathisen. Men de ble laget også av andre:

Corneliussen Mek. Verksted i Sandefjord (stempel CMV).

Øyo på Geilo (stempel Ø.L.S. eller ØYO, avhengig av år) laget dem på prikken maken til dem fra Sandefjord.

B. Knudsen knivfabrikk i Trondheim (stempel B. Knudsen) laget flensekniver som jeg ikke har sett.




Fra knivsmedene?


Det må ha vært fristende å prøve seg for flere av eggsmedene, særlig for øksesmeder og andre som laget litt grovere saker. Eller kanskje de ble skremt bort av den tøffe konkurransen mellom Fevang-smedene og de dårlige prisene som fulgte av den? Her er en som forsøkte seg:



Alf Olsen Mostad, Risør (født 1871)


Denne helt typiske flensekniven kunne ha vært fra Fevang, men stempelet viser at vi skal litt sydover.

Skaftet er kortet ned, så nå er den i klassen kålrabikniv, akkurat som den jeg viste her tidligere.















Som det ofte er gjort i Aust-Agder: Stempelet er slått inn opp-ned. Rettvendt på høyre bilde:

A. MOSTAD


Ytterst på bladet, på tvers, er det slått inn noen bokstaver. Den første er en S, kanskje den neste også. Eller en B? Jeg må få studert dette bladet siden en gang og prøve å finne ut mer om hva de kan stå for.







Det var nok flere flenseknivsmeder. Det bør finnes noen fra den produktive og dyktige, men ennå ukjente smeden som signerte KKS med en W over, eller fra noen av de andre som smidde flekkekniver og fangstkniver.

I nyere tid er det laget noen få av knivsmeden (og mange andre slags smed) Øystein Myhre i Sandefjord.


Uidentifisert. Denne kniven, som du også kan se i helfigur øverst på siden her, er aldri blitt brukt og aldri slipt. Da onkel Thor hørte at jeg så etter en pen flensekniv, snakket han med en han kjente, en R. Lind i Sandefjord, som monterte flensekniver på 1960-tallet. Han hadde blader og skafter liggende fra dengang fangsten tok slutt og markedet forsvant, og altså denne hele kniven som han monterte i 1980.

Bladet er usignert, så jeg vet ikke hvem som smidde det, og Lind døde like etterpå uten at jeg rakk å få spurt. Det er lakkert for å hindre rust. Totallengde 172 cm. Skaft av ask (bjørk ble også brukt), som vanlig er det på 140 cm.

Det blir litt i meste laget å samle flensekniver med skaftet på. Denne ene jeg har, er akkurat passe mange.

Er du interessert i annet kraftig eggverktøy? Økser, for eksempel? Da anbefaler jeg Arne Høylands fine øksesider. Du kan se dem her




En som har fått slire


Denne ombygde flensekniven, med Anders Abrahamsen-stempel, er ikke bare kortet ned. Her er bladet kappet, tangen smidd smalere, og det er satt på nytt skaft og laget slire.

Legg merke til den lille lærdingsen som ligger mellom kniv og slire på bildet. Det er en lærstopper til å stikke inn i hullet i slira så kniven ikke skal dette ut. Den holder kniven i ro, men må være lett å miste.

Lengde blad/skaft: 32,5 cm.





Foldekniv til jul


Det finnes en del foldekniver av dette slaget. Mannskapet på hvalfangst i Sydishavet fikk dem til jul av rederiet.

Noen av dem har jeg sett litt nærmere på, andre ikke. Hvalfangsrederiene er det en del jobb å holde styr på. Det kan vel hende at jeg gjør mer ut av dette siden, men jeg venter til jeg har flere sånne kniver.

Det er morsomst når det står GOD JUL på dem:

Aktieselskabet "Ørnen" i Sandefjord hadde flagg med en enkel Ø, og jeg vet ikke om SLC virkelig eksisterte på båtflagg. Initialene står for Søren Lorentz Christensen, "Ørnen"s disponent fra 1912 til 1930. Det burde bety at kniven er såpass gammel som fra 1920-årene.

Knivene er sjelden eller aldri i svært god stand. Det er ikke å vente å finne strøkne eksemplarer av ikke-rustfri bruksting som har vært en sesong til havs. Jeg tar dem med samme hvordan de ser ut, og tåler både rust og brukne blader.

Det kan nok likevel finnes et og annet supert eksemplar. Noen av knivene kan vel ha blitt igjen i Norge og havnet hos folk som ikke var med sydpå.


Disse to er fra rederiet Thor Dahl i Sandefjord. Rederinavn og blåhval i flagget, formet som en C for skipsreder Christensen.

Den øverste er laget av Richards i Sheffield, den nederste av Bonsmann i Solingen som kanskje er den produsenten det finnes flest fra.


Denne fra Thor Dahl er i fin stand, men ikke på langt nær så morsom som de forrige, for den er altfor ny.

Den er laget en del år etter at norsk hvalfangst i Sydishavet tok slutt, men med denne merkingen får den være med i samlingen av hvalfangstfoldekniver.

Selve kniven er en ordinær Victorinox.

En til fra Sandefjord. Jeg husker ikke hvor bildet er fra. Kanskje et jeg tok vare på fra eBay.

Rederiflagget har falt ut, men ellers forteller merkingen det som skal til. Flytende kokeri Vikingen ble bygget i 1929 for Johan Rasmussen & Co i Sandefjord, og solgt til et tysk hvalfangstrederi i 1938.

 I likhet med mange andre hvalbåter var den eid av flere rederier, men det var på papiret. Det var gjerne de samme personene som sto bak.


Dette bildet fikk jeg fra knivsamler Dan Agler i USA. GOD JUL her også, fra rederiet Tønsbergs Hvalfangeri.

Kniven er laget av Bonsmann, og den ser like gammel ut som den forrige.


Dette er bare et bilde av en utskrift. Jeg husker ikke hvor jeg har den fra.

Flytende kokeri Pelagos tilhørte Tønsberg-rederne Svend Foyn Bruun og Anton von der Lippe i Tønsberg. Båten ble bygget i 1901, kjøpt av de norske rederne i 1928, tatt av tyskerne i 1942, og var tilbake i fangst igjen etter krigen til den ble sendt til opphogging i 1962. Så her er det ingen hjelp å få til datering av kniven.


En til fra Pelagos.

Kniv fra Bonsmann.




De to Tønsberg-rederne hadde også rederiet Pontos:

Ikke mye igjen av GOD JUL. Vi får se hvor løvtynn platen var som ble brukt for å legge inn reklamen i slike foldekniver.




Selskapet Anglo-Norse var en infløkt affære med flere rederier involvert. Det hadde to hvalkokerier med navn Anglo-Norse. Begge var eldre båter ombygget til kokeri, i 1923 og 1929. Flagget her tilhører rederiet Svend Foyn Bruun. Det ser ut til at dette rederiet var med bare før krigen.


Kniven fra Anglo-Norse er fra den mest passende produsenten av alle, nemlig Richartz i Solingen, som brukte en hval som logo. De pleide ikke å sette på firmanavnet i tillegg, bare av og til ordet Solingen.







Denne har rederiflagg fra Hektor (Bruun og von der Lippe).

Selve kniven er fra Bonsmann.














En til fra Hektor.

Kniven er fra Daniel Peres, Solingen.





Star Whaling Company.

Samme redere. Her er en båt oppkalt etter rederen, med rederinavn og flagg på den andre siden.


Selve kniven er fra Bonsmann.









Noen andre ting fra hvalfangst


Kniv


Per Thoresen (den andre P.T. altså) forteller i sin artikkel at en del flensekniver ble smidd om til vanlige knivblader ombord, og fikk satt på skaft av hvaltann. Disse knivene er det langt imellom.

Denne her kan godt være en sånn kniv. Den har skaft og slire i hvaltann, blad av litt primitiv og ubestemmelig type, og "holk" av tinn eller sink eller noe sånt.

Veldig gammeldags hvalfangst som er avbildet i den innbrente dekoren: håndharpun fra robåt, og med seilskute med svært tvilsom seilføring. Årstallet ser ut til å være 1918.


Den er funnet i Sandefjord, og det passer jo bra. Ikke akkurat noe praktverk, men den er hel og i orden. Jeg vil gjerne ha flere sånne.





Hvaløre


Laget av øresteiner. Mange malte slike selv, eller fikk ekspedisjonens spesialist til å male det for seg.

Dette eksemplaret er et som har alt: ekspedisjonens år, rederiflagget (Melsom, Larvik), og kokeriets navn (S/S Lancing). Et slikt hode er blant de morsomste og mest dekorative av alle de klassiske hvalfangst-antikvitetene.

Hvis man ikke vet det, er det vanskelig å gjette hva de er. Jeg har flere ganger sett dem beskrevet som sneglehus på eBay.
Høyde på hodet: 11,5 cm.



Hvaløyne


Fra en hval (blåhval?) skutt i Sydishavet i sesongen 1951/52. I Sandefjord ble slike ofte brukt som lampettskjermer. Den store åpningen ble montert mot en plate. En pære lyste opp det hele, og mest der pupillen var.

Det er jo en smakssak om de pynter opp eller om de bare er fæle, og mange er nok blitt kastet.

Diameter: 12 cm.

Også andre deler av hvalen ble brukt til pynt. Både hvaltenner og barder og mye som ble laget av disse.

Utendørs ligger det ennå en rygghvirvel her og der, og en hel kjeve for dem med god plass i hagen. Men det kommer jo ingen nye skjelettdeler til byen, de gamle forfaller, og en stor knokkel i hagen er ikke like pop som før.

Noen som ennå har en spesiell, gammel type stålampe, med rar og litt læraktig stang, kan nok lure på hvilken del av hvalen den er laget av . . .

.

3. juni 2012



Kniver etter Anders Jahre

Her er noen kniver jeg kjøpte nylig. Ut fra bare bildet kan dette se ut som en ikke så veldig interessant diverse-haug, men de har noe ekstra å fare med: et spennende eiernavn.

Jeg liker eiernavn på kniver, særlig hvis det er en person vi kan finne ut noe om. Da jeg vokste opp i Sandefjord, var skipsreder Anders Jahre (1891-1982) sånn omtrent det største navn som fantes for oss, og her har vi kniver som har tilhørt ham. Klart jeg kjøpte dem.

Det hadde vært enda mer stas om også selve knivene hadde vært sånt som gjør knivfolket oppglødd. De er kanskje mer å regne som samlegjenstander fra Sandefjord enn som kniver? Selgeren hadde hatt med seg flere ting med Jahres navn på, men de var solgt før jeg kom på markedet.
 



Barberkniv fra Eskilstuna

Jeg begynner med barberkniven, som er en av de uvanlige med korketrekker. Hvor praktisk er det med korketrekker på en barberkniv? Det virker helt teit, og det er vel ikke noe en mann ville ha kjøpt til eget bruk. En typisk gaveartikkel.

Jeg ser ikke for meg at Jahre ville merket en gave fra sitt firma på denne måten. Da ville det vært rederiflagg eller "Kosmos" eller noe sånt. Han var nok i stedet mottageren av denne gaven.

Kniven er laget av Klas Törnblom i Eskilstuna, et firma som holdt på til 1956.


Verkstedene i Eskilstuna var svært dyktige til å dekorere med etsing og forgylling, på barberkniver, foldekniver og metallslirer. De gjorde det enten selv eller brukte andre som spesialiserte seg på sånt. Det gikk an å bestille hva som helst av motiver. Sammen med korketrekker ble dette en pen gave.

Noen tilhørende eske fulgte ikke med. Jeg lurer på om også den hadde noe ekstra i dekoren?


Kniven er helt som ny. Jahre prøvde nok aldri å barbere seg med den.







Jeg samler ikke utenlandske barberkniver, men har en liten samling norske. Med "norske" mener jeg både norskproduserte og kniver med norsk firmamerke. Dette er den første jeg har der et eiernavn er den norske tilknytningen. Jeg utvider samlingen og regner slike også som norske. Så veldig stor samling skal det nok ikke bli.

Korketrekkersamlerne vil nok gjerne ha den.




To slirekniver

To slirekniver. Uten eiernavn ville jeg ikke ha reagert på dem.

Til venstre en brukskniv der jeg ikke kjenner knivmakeren. Til høyre en "Peer Gynt" fra David-Andersen.

















"Peer Gynt"-kniven først:


Eiernavn pent inngravert i bladet, opp-ned.











Sølvet viser hvem Jahre fikk kniven av. Dette er ikke noen tilfeldig dekorativ pingvin, men Jotun malingfabrikks pingvin. Dermed er det svært sannsynlig at kniven var en gave fra Jotun-sjef Odd Gleditsch til Anders Jahre.

Pen gave da den var ny. Veldig pen gjenstand i en Sandefjord-samling nå.



 


En gavekniv, denne også? Kanskje ikke.

Risknute på bjørk i skaft og slire. Blad fra Brusletto. Det er stemplet Br & Co og er dermed fra etter 1940.


















Skaft og beltestropp er merket Anders Jahre i håndskrift, med tusj. Var det noen som ville ha skrevet navnet et par steder på denne måten før de ga bort en kniv? Er det ikke minst like sannsynlig at det er Jahre selv som har skrevet navn på kniven sin?

Knivmakeren er ukjent for meg. Han har signert slira:

O.H.

Legg merke til at han ikke har sydd læret, men limt det sammen. Det er faktisk pent utført, i motsetning til de fleste slirer som er limt.





En enkel foldekniv

Dypt og pent gravert:

Anders Jahre Sandefjord

Jeg kjenner ikke dette stempelet. HG pluss en bokstav, og med rester av et stempel til venstre for bokstavene.

Det ser ut til å være gull. Jeg har ikke testet det.






Fyrstikker


Jeg fikk se en av gjenstandene som ble solgt før jeg kom på markedet. Et lite etui til fyrstikker. I gull.













Pent gravert inni lokket, med navn og sted.











På låsen: ANDERS

Det tyder vel på at fyrstikketuiet var gave fra en nær venn.






David-Andersens firmastempel,
og gullstempel D.A 585









Hvordan kommer sånt ut på markedet? Hvorfor vil ikke familien beholde dette? Ikke godt å vite. Men i alle sakene etter en av Norges rikeste var vel disse av det mer beskjedne å regne.





Firmagaver fra Jahre


I samlingen jeg kjøpte, var det også noen typiske, billige firmagaver. De ble opplagt brukt som små gaver fra Jahres firma, og er ikke noe som er gitt til ham.

M/S Kosmos V ble bygget i 1948 som flytende kokeri, men den fikk ikke de nødvendige tillatelser og ble aldri brukt som det.

Jeg vet ikke hva som hendte i november 1948. M/S Kosmos V ble døpt i juli og levert i desember. Kanskje en anledning der deltakerne fikk hver sin kniv. Jomfruturen? Jeg får se etter.



Flere enkle kniver:


To stykker med rederiflagg. Til høyre Jahres Kosmos-flagg. Til venstre flagget til Fred. Olsen.

Jeg vet ikke at Jahre hadde noe spesielt med skipsreder Fred. Olsen å gjøre, og Fred. Olsen var vel ikke involvert i hvalfangst. Men kniven lå nå altså sammen med de andre, så jeg tar den med her.


Baksiden. Den øverste ble tydeligvis delt ut ved Kosmos' 25-års jubileum i 1953.









Knivene lå i etui, med rederiflagg på innsiden av flappen: Kosmos.

Og Fred. Olsen Lines.

Siden utførelsen her er identisk med Kosmos-kniven, regner jeg med at også Fred. Olsen-kniven er fra 1953.

En kniv til av samme slaget. Denne også har Kosmos-flagget på den ene siden, og i etuiet. På denne siden: Jahres navn.






Ole Gjekstad


En liten førkrigs foldekniv som fulgte med de andre knivene her, med denne merkingen:

Ole Gjekstad Sandefjord OG

Ole Gjekstad (født 1884) hadde klesbutikk i Sandefjord, og hadde også en viss funksjon som hyrekontor. Så da tar jeg den med i samlingen av hvalfangstkniver. En kniv med fin reklame må man alltid finne et påskudd for å ta med.

Han hadde denne annonsen i Aftenposten 13. og 14. februar 1913:

Stuert søkes til hvalfangstekspedition (flytende kokeri) paa Vest Afrika. Der vil kun bli reflekteret paa en der er vant med større skibe og som kan fremvise de bedste attester for dygtighet, paapasselighet og ædruelighet. God hyre. Henvendelse til Ole Gjekstad, Sandefjord, med kopier av attester.

Fine greier. Klart det er en hvalfangstkniv da.