4 . oktober 2011



Laminert blad fra Solingen


Enhver norskprodusert fodekniv er verdt en nærmere titt, men det hender at også andre foldekniver blir med hjem. Selv en litt stakkarslig sak som denne her kan bli med hvis det er okå reklame på den og den ikke koster noe særlig. Sånne kan ofte kjøpes for noen tiere.

Dette eksemplaret skulle vise seg å inneholde en overraskende detalj.


Jeg likte trondheimsreklamen. Uten reklame ville jeg ikke hatt den gratis.

Birger Sørensens fabrikker drev tydeligvis med fiskeforedling, iallfall etter logoen å dømme. Kniven er nok førkrigs, men ikke eldre enn 1931, året da byen fikk navneformen Trondheim.


Produsent: Julanco i Solingen, som laget foldekniver både før og under andre verdenskrig.

Altså ikke noe merkelig så langt. Men så kommer vi til bladet.

















Tidlig rustfritt stål var nok rustfritt, men hadde ellers tvilsomme egenskaper. Det gikk mange år før det var til å stole på i en kniv.

Siden dette bladet ikke er rustfritt, har det fått et beskyttende lag utenpå. I Solingen var det vanlig å fornikle eller helst hardforkromme blader, også på slirekniver. På den måten er det bare selve eggen som må holdes fri for rust, og det går jo greit med et bryne.

Hvis det var fiskeforedling Birger Sørensen drev med, var det vel ingen dum idé at bladet i en reklamekniv var rustfritt.

Altså ikke noe merkelig så langt heller, men det blir det når vi kommer innenfor det beskyttende laget.

Det er laminert! Hvis det ikke hadde vært slipt så bredt, hadde jeg ikke lagt merke til det. Ikke akkurat hva man venter seg fra Solingen. Regelen er jo at i moderne tid er laminerte blader bare fra Norge og Sverige.










Her ser du det ytterste laget som skal beskytte mot rust, og innenfor har vi linjen som avslører lamineringen.

Det er ganske rart. På en kniv som dette, av billigste slag, var det ingen grunn til å gjøre noe ekstra, og noe ekstra var allerede gjort med rustbeskyttelsen.

Ikke vet jeg. Har noen sett tyske slirekniver med laminert blad?


.

30. november 2010

Her er det samlet en del kniver under "Diverse". Se flere av dem ved å trykke på Eldre innlegg nederst på siden.

Tydeligvis fra en tater. Men hvem?


Her er en som jeg vet lite om. Det er svært ofte vanskelig å sette sikkert knivmakernavn på taterkniver, enten de er av høy eller lav kvalitet. Denne gangen er kvaliteten høy.


En staselig dolk med lekker gravering og skjæring. Bare slira er gravert og skåret, og skaftet er krumt mens slira er rett, men det er likevel god grunn til å regne med at de har hørt sammen fra starten.

Materialet ser ut til å være reinshorn.









Pent strekgravert, her er det bare så vidt litt trambulering. Jeg har sammenlignet denne graveringen med den på en del andre kniver, og den ligner som bare det på noen andre som "sikre kilder" har gitt meg iallfall slektsnavnet på. Jeg venter litt til med å ta fram de navnene.



Skjæringen er av et slag som jeg ikke har sett før. Både mønster og utførelse er uvanlig, og det er nydelig gjort.




Mange interessante detaljer hele veien.

Noen som vet noe sikkert her?


.

10. mai 2010



Hans Jørgen Henriksen


Denne lille kniven kjøpte jeg på et knivtreff i 1993. Når jeg tar den fram nå, er det fordi et par tilhørende papirark plutselig dukket fram fra rotet her.

Det er en hvit, gjennomskinnelig, keramisk lommekniv, laget av den danske knivmakeren Hans Jørgen Henriksen som på den tiden ofte var å se på norske knivtreff. Nå er det lenge siden sist vi så noe til ham. Dumt, for han var en av de helt store originalene, og han laget kniver av et annet slag enn alle andres.

Mens alle andres blader var og er av stål, laget Hans Jørgen dem i zirkoniumoksid. Det var vel også andre den gangen som kunne ha tenkt seg å prøve på noe sånt, men det stoppet av seg selv. Alle kan få til et slags stål-knivblad i en eller annen kvalitet, men det å lage keramiske blader, uansett kvalitet, er bare for noen få innvidde. Faktisk omtrent bare for Hans Jørgen.

Keramiske blader ville uansett aldri blitt vanlig i norske kniver.


Så til papirene. Jeg lette etter dem da jeg skulle ha et bilde av denne kniven i boka Litt av hvert om kniver, men fant dem bare ikke. Hjemme hos meg må mye bare få komme fram av seg selv.

Kniven er en kopi av en som i desember 1992 fikk seg en tur i verdensrommet med romfergen Discovery. Her er beviset, undertegnet av mannskapet som tok den med ut.






Og her er "Certificate of Autenticity", som viser at kniven min er en ekte kopi av den fra romfergen.























Kniven blir holdt pent på plass i lærslira av den runde knappen som klikker på plass i det store hullet i skaftet.


Den er nummer 45 av de 100 eksemplarene som ble laget. Totallengde 8,5 cm, tykkelse 3,5 mm. Eggen er 4 cm lang.

Nummerering av norske og nordiske kniver er ikke vanlig, men finnes fra en og annen knivmaker. Jeg tror ikke at det gjør en kniv til noe mer av et samleobjekt. Ekthetsbevis er heller ikke noe som knivsamlere bryr seg om, men kanskje andre kjøpere. Eller kanskje knivsamlere også når det bare får gått mange nok år? Det hadde jo vært morsomt å finne en hundre år gammel kniv med ekthetsbevis.

Jeg har ikke sett noen av disse keramiske lommeknivene hans på handel, og vet ikke hvordan denne ville blitt vurdert. For min egen del er den et minne fra knivtreffene på 1990-tallet. Den gang alt var bedre?


.

22. desember 2009



Utskåret beinkniv


av ukjent opphav



For noen dager siden fikk jeg pakke fra England med to kniver. Stor stas. Rett igjennom tollen uten noe bøll, antagelig har de altfor mye å gjøre der i gården på denne tiden av året. Den ene av knivene viser jeg her. Den andre og langt mer avanserte har jeg tenkt å gruble mye mer over før jeg legger ut noen bilder.


Kniven er pen og gammel og interessant, men gir ikke like mye å skrive om som den andre som kom, rett og slett fordi jeg ikke vet stort om denne her.

Skaft skåret i bein. Laminert blad. Nysølvholker. Enkel lærslire. Lengde skaft/blad 21,5 cm.

Og masse irr på holkene. Irr av et særlig slitesterkt slag, viste det seg da jeg begynte å ta den bort. Jeg har ikke tenkt å la den være sånn, men viser den her før jeg har fjernet den helt. Hm. Kanskje jeg heller skulle latt den være i fred.










Skaftet er uten den store elegansen, men har helt vanlig, grei form.

Skjæringen er ganske pen, med sammenhengende mønster hele veien rundt, og mange steder dypt skåret. Den har et utvalg av de vanlige elementene. Akantus. Firebladroser. Et par tilnærmede Teigen-roser. Det gir ikke så mye å gå på, for mønsterdetaljer som dette må ha vært velkjent for svært mange knivmakere mot slutten av 1800-tallet, særlig blant byknivmakerne.








Bladet er laminert. Med dette slipehakket innerst i slipefasen er det kanskje et byarbeid? Eggen har den originale slipingen, og har heller ikke vært brynet. Utover eggen er det noen hakk som ikke skulle vært der, så stålet er nok for sprøtt.

Lengde 10,8 cm, bredde 2,1 cm, tykkelse 4 mm.


Litt spesiell plate på toppen, og to dype spor rundt endekula. Kanskje typisk for en eller annen knivmaker.











Den svært enkle lærslira kan godt være den som opprinnelig hørte til, selv om den kanskje ikke (?) er laget av samme mann som kniven. Kniven passer perfekt i den, og de kom altså sammen fra England. Jo, jeg antar at de har hørt sammen. Beltestroppen er borte.













Forsidefeltene er farget svart mellom mønsterdelene, mens resten er brunt.

Mønsteret har ikke mye til felles med det i skaftet, men er en ganske primitiv affære.


Kniven er vel laget en gang sent på 1800-tallet. Kombinasjonen av ganske påkostet skaft, blad av denne typen, og helt enkel lærslire, tyder på at den er laget i Oslo eller en annen by.


.

29. april 2009


Rar kniv



Ikke noe jeg normalt ville ha kjøpt, men jeg ble bare så nysgjerrig, og da risikerer man lett at kniven blir med hjem. Jeg husker ikke hva jeg ga for den, noe som gjerne betyr at det var litt i overkant. Vel hjemme, og etter å ha gransket den adskillig, aner jeg fremdeles ikke hva dette er for noe.

Perlemorinnlegget i slira forteller at den er fra 1881, så alderen er det iallfall ikke noe i veien med.


I fasong, detaljer og utførelse er det en fremmedartet sak, men denne fine valbjørka gjør at den likevel ikke er fullstendig fremmed. Kan den være norsk? Eller nordisk?







Kniven er til å skru fra hverandre.

Bladet er 13,5 cm langt, 3 cm bredt, og 5,3 mm tykt.

Med dette bladet med egg på begge sider får vi kalle den en dolk. De tykke endeplatene i skaftet har skarpe utstikkere som mest er egnet til å skade den som holder i skaftet. De er ikke like tykke. Den ved bladet er 4,5 mm, den andre 5,6 mm.

Som kampkniv er den ikke av de mest brukbare, men hva er den nå egentlig brukbar til?


Skaftdekoren er i litt gravert i noe som ser ut som sølv. Ut fra kniven forøvrig er sølv ikke akkurat hva man skulle ha ventet. De lange stripene er borte.





Noen biter av dekoren er falt ut. Nå er både perlemor og ugravert sølv sånt som kan erstattes uten å etterlate spor av restaurering, og da er det jo alltid fristende å erstatte det tapte. Er det greit å gjøre det? Den typen restaurering hører vel ikke akkurat til de omstridte. Men det må gjøres nøyaktig. Bare se på alle Toten-knivene som har fått ny sølvplate midt på skaftet, og som ofte er for dårlig tilpasset. Da lyser det ny plate lang vei.


Endekula har et hull tvers igjennom, med gjenger halvveis inn. Noe, kanskje et feste til sikringssnor, skulle altså skrus fast til den.









Opphengsfestene er et øye på hver side av øvre slireholk. De er vel til å tre inn på et eller annet noenlunde stabilt, ellers hadde det hele sittet svært topptungt og upraktisk i beltet.

Hele greia gir inntrykk av noe militært, selv om det inntrykket dempes av dekoren. Men dekoren kan ha kommet på siden.

Det var en som mente at den må være russisk, og ikke nordisk. Kanskje det? Iallfall var det litt sløvt at jeg ikke tenkte ut over Norden i den retningen, for hvor er det vel vi har fått det meste av valbjørk i toppklasse fra i mange år nå?

13. juni 2008



Fra Eskilstuna,

men ikke bare derfra



Det er alltid en fornøyelse å bla i Arne Marmérs bok Knivar från Eskilstuna, og se på alle foldeknivene. For det er jo særlig foldekniver hans bok handler om, siden det ble laget et mylder av slike der borte. Det er leit at han døde uten at boka hans om barberknivene fra Eskilstuna ble ferdig og utgitt. Og så er det mye mer å fortelle om slireknivene derfra også, men det er vel for mye å håpe på at noen en dag kommer med bok om dem?


På side 83 viser Marmér en gammel foldekniv fra Anders Gustaf Gustafsson (1828-1913), som hadde verksted fra 1869 til ca 1890. Alle knivene hans er altså langt over hundre år. Kniven har en uvanlig mekanisme som Marmér beskriver slik:

"Kniven är enbladig och bladet fälls ut genom att en sprint dras ut så att ena skollan kan lyftas i bakkanten varigenom det blir möjligt att svänga bladet 180 grader och sedan låsa fast den med sprinten."


Denne er nok ikke til å komme utenom for en som samler foldekniver med forskjellige låsmekanismer. Jeg gjør ikke det, og av Eskilstuna-kniver er det bare tønnekniver jeg samler, men jeg kjøpte nå en slik Gustafsson likevel en gang jeg fikk tilbudet.



Den er maken til den hos Marmér.







Bladstempel: A. G. GUSTAFSSON ESKILSTUNA











En annen gang kjøpte jeg denne:

I motsetning til Gustafsson-kniven min er den ustemplet, men den har samme mekanisme som Gustafssons, og kunne vel også være laget av ham.

Skaftet er i jern med sideplater i messing. Men knivmakeren har bommet stygt slik at bladet ikke går inntil når kniven er sammenslått. Altså et mislykket eksemplar.












Splinten går gjennom et hull i sideplaten og ender i et feste bak i kniven. Her er det to metallbiter som står skrått mot hverandre og holder splinten fast. På Gustafsson-kniven min er det i stedet en bøyle. Det har det nok vært her også, bare at en del av bøylen mangler.

Foldekniver med rar mekanisme kan være utsatt for folk som ikke vet hvordan de åpnes. Hvis de bruker krefter og brekker av festet for splinten på denne her, lar det seg knapt reparere etterpå. Foldeknivsamlere lærer seg vel kanskje å se an folk før de låner bort en kniv med rar patent uten å forklare den først.


I utfoldet tilstand, med splinten bare delvis trykket inn.




Så en dag satt jeg og bladde i en annen bok: The Knife and its History, utgitt i Ibach i Sveits i 1984, til hundreårsjubileet for Victorinox. På side 28 er dette bildet:


Her har vi samme mekanisme som i Gustafssons kniver, i to versjoner. Den ene med kodelås. Ludvig XV, påstås det, altså 1700-tallet og Frankrike. Det er gammelt, mye eldre enn Gustafsson, og en del mil fra Eskilstuna.

Veldig morsomt bilde å finne, men ikke så mye å bli overrasket over. Foldekniver har vært laget alle steder, i alle år, og i utallige utgaver. Opprinnelsen til mange av dem er i Frankrike. De var lett å ta med seg rundt, og det er ikke noe merkelig at en slik kniv havnet i Sverige, og heller ikke at en knivmaker der fikk lyst til å lage maken.


Før jeg leste om de franske knivene, gikk jeg ut fra at begge mine var fra Gustafsson eller iallfall fra Eskilstuna. Nå er det usikkert for den ene av dem.

Den ustemplede ser mye eldre ut enn den fra Gustafsson, men det er ofte vrient å avgjøre om noe er eldgammelt eller om det bare er gammelt. Kanskje denne er eldre enn jeg først trodde.


Dermed vet jeg ikke sikkert at også min usignerte er svensk. Men jeg kjøpte den nå i det minste av en som fant den på et bruktmarked i Sverige.


.

24. april 2008

(Senere har jeg skrevet mer om noen av disse knivene her.)

Luksusproblemer


I kveld sitter jeg med bordet fullt av gamle kniver fra Budal og der omkring, og grubler verre. Jeg har store problemer med å finne ut av dem, men det er jo akkurat den typen problemer man vil ha!

Noen av knivene er sånt som er lånt inn og som jeg gjerne skulle hatt i samlingen, andre er sånt som allerede er der. Til sammen gir de meg den velkjente følelsen av å vite mindre enn noen gang, den jeg får av og til når nye opplysninger hoper seg opp og ødelegger det jeg trodde jeg visste.


Denne er av de gamle, fine Budal-knivene med slirer satt sammen av flere messingplater, en hovedtype i trøndersk knivhistorie. Knivtypen hadde en interessant utvikling i starten (på 1870-tallet?). Senere ble den laget i enklere utførelse og med slappere dekor, av Jon Svendsen Enli og Ingebrigt Småvoll. Hvem som laget disse tidlige eksemplarene, har jeg grublet mye over, og Knut Fjeldsø og jeg har gjort diverse framstøt for å identifisere ham. Nå tror jeg ikke lenger at en slik ukjent knivmaker finnes, men at han er en vi allerede har navnet på. Jeg lar være å fortelle hvem jeg tenker på, for i kveld kommer ombestemmelsene så tett som hagl her.



Og så har jeg flere kniver av dette slaget å se på. To av dem har skaft med kolrosing, den ene med diverse skogsfugl. Jeg har i mange år regnet med at disse knivene er fra han som laget den forrige. Det tror jeg plutselig ikke lenger. Jeg tror dette er en knivmaker som vi ennå ikke sikkert vet hvem er, men jeg har på følelsen hvem, og jeg tror ikke at han skal være uidentifisert ut dette året.


Her er en til fram ham, denne gang en bitte liten en.

Jeg har aldri sett noen original slire til slike kniver.



Hvis jeg vil ha flere luksusproblemer, og det vil jeg jo, kan jeg gå videre på leting etter denne knivmakeren. Jeg er blitt fortalt at kniven er fra ca Berkåk, men i dag kom knivsamler Ole Schult med noen nye spor som bør føre saken et godt stykke i riktig retning. Med flaks er også denne knivmakeren i boks i løpet av året.



En knivmaker som merkelig lenge har greid å lure seg unna, er han som laget kniver som disse. Til dels praktfulle saker, og etter form, funnsteder og eiernavn å dømme, er han trønder.

Det har flere ganger stått på trykk at knivmakeren er Jon Svendsen Enli i Budal. Det ser jeg som helt usannsynlig.


Så da får vi altså identifisert flere bra, trønderske knivmakere i år? Det ville jeg ikke vedde mye på.

Rapporter kommer så snart jeg vet noe sikkert, eller har noe interessant om noen av knivene.