21. mai 2012

Her ligger flere artikler om kniver fra Tarald Louens krets. Husk å klikke på "Flere innlegg" nederst på siden for å se mer.

På eBay fra Australia:


En Louen-kniv


Internett og eBay er vriene greier. Det er altfor langt mellom de bra norske knivene der, og når vi så endelig finner en vi gjerne vil kjøpe, har alle de andre eBayerne også sett den. Men nå på lørdag fikk jeg denne her i posten, fra Australia: en pen, signert Louen av det enklere slaget. Stas.

Den hadde faktisk greid å ligge der ute uoppdaget av meg og andre i en og en halv måned!
Den lå der med Buy It Now-muligheten, en mulighet jeg benyttet meg av i en viss fart.


En signert kniv fra Elias Louen er alltid hyggelig å komme over, også når det er en av det enklere slaget. Den gir oss en kniv å legge de usignerte ved siden av, for å sammenligne skjæringen snitt for snitt i håp om å finne ut noe.




 






Det vi da vanligvis finner ut, er at det usignerte eksemplaret ikke er makent, iallfall ikke makent nok til at vi kan si at det også er en Elias Louen-kniv.

Min nye kniv er altså av det enklere slaget, men mange er vesentlig enklere enn denne. Her er baksiden av slira like fint skåret som forsiden. Det er den slett ikke på alle.








De enda enklere knivene kan nok også ha Louen-bladstempel, men her har han dessuten filt typisk Louen-smellopp.

Det som likevel ikke riktig stemmer, er at det er brukt det lille bladstempelet, det på 5,5 mm. Hovedregelen skal være at dette er Tarald Louens stempel, og at sønnen Elias brukte det "store" på 8,5 mm. Jeg går likevel ut fra at dette er Elias.

Jeg kommer etter hvert til å legge denne kniven sammen med de andre Louen-knivene i artikkelen nedenfor. Ta en titt og sammenlign denne skjæringen med de to enkle knivene der.





Kniven kom hit fra Australia. Det er et stykke dit, men kniver dro vidt omkring. Far og sønn Louen leverte kniver til Husfliden i Mandal. En eller annen kan ha kjøpt denne der. Men vi får ikke vite hvordan den kom seg helt til Australia.
 

.

15. desember 2011



Husflidskniv fra Elias Louen


Elias Louen og de andre Lindesnes-knivmakerne leverte kniver i mange kvalitets- og prisklasser, fra dem vi sikler mest etter nå og nedover til litt enklere kniver, og videre til de enda enklere som gjerne kalles husflidskniver, siden vi forbinder dem med Husfliden.

Ikke alle husflidskniver er laget på Sørlandet, men mange av dem kommer derfra. Og ikke alle utskårne kniver på Husfliden var enkle, men det er de enkle som har fått dette navnet.




En typisk husflidskniv


Husflidsknivene er vanligvis usignert, og da vet vi oftest ikke hvor eller av hvem de er laget.


Her er en helt typisk representant for disse. Utskåret skaft og slire, og usignert svenskeblad, altså blad av det slaget som for det meste ble laget i Eskilstuna.


Kniver som dette er vanlig å se på knivtreff, og svært mange knivsamlere har noen eksemplarer hjemme. Mange av dem ligner nøyaktig på denne her, og da er det fristende å tenke at akkurat de knivene er fra samme mann, og eventuelt håpe på Elias Louen, men dette er kniver som mange dyktige treskjærere kunne kopiere.











At denne er enkel, betyr ikke at den ikke er godt skåret. Det synes lang vei at vi her har en dreven treskjærer som ikke fomlet det minste. Jeg kan tenke meg at han ville imponert oss alle om vi hadde kunnet se ham i arbeid, for han var nok rask på labben.

Kanskje han er en av de kjente. Men han fikk neppe mye betalt for hver kniv.

De typiske husflidsknivene har en viss eleganse, med tynnvegget slire og blankt blad. Særlig brukbare er de ikke, og de ble nok sjelden kjøpt for å brukes.

Fra før av har jeg vist noen skikkelig staselige Lindesnes-kniver i artiklene nedenfor denne.

Og nederst under Diverse ligger noen av de enklere sakene.


De enkle er sjelden signert, og ofte ikke praktknivene heller. Louen-stempelet på dette bildet sitter på en praktkniv fra Elias Louen.

Hovedregelen er Elias når stempelet sitter på tvers, og faren Tarald når det sitter på langs. Men unntak finnes.

Det finnes minst to LOUEN-stempler, ett på 5,5 mm og ett på 8,5 mm.




En signert Elias Louen


Her om dagen fikk jeg bildene nedenfor fra en som har signerte Elias Louen-kniver.


Særlig i slira er det gjort mer ut av skjæringen enn på den enklere på det øverste bildet, men ikke mer enn at også denne her holder seg innenfor klassen enkel husflidskniv.









Og den er altså signert:


LOUEN. Uten dette stempelet kunne det lett blitt en viss avstand mellom en selger og en kjøper om det hadde vært en handel på gang.

Uten stempel ville selgeren kanskje trukket fram den pent avrundede holken som tegn på Elias Louen? Men også andre kunne gjøre det sånn.

















Hvis du har navnløse kniver av dette slaget, er det bare å finne dem fram nå og se om de ligner tilstrekkelig på denne til at du føler deg sikker.

Jeg tok fram de få jeg selv har i skuffen. Men nei. Nesten, men ikke nær nok.









De fleste husflidskniver har usignert blad. Lindesnes-knivmakerne smidde selv, men gikk etter hvert for en stor del over til å bruke svenskeblader. Det kostet så lite å kjøpe et Eskilstuna-blad at det lønte seg bedre å bruke arbeidstiden på å skjære akantus enn på å smi.

For Husfliden var bladstempel neppe noe poeng. Kanskje de foretrakk å få kniven uten.




Og en til


Noe annet jeg fikk bilder av, er dette løse skaftet uten holk, og det løse bladet med lang tange. Også denne gangen har bladet stempel på tvers.

Skaft og blad hører ikke sammen. Når tangen er forlenget, som her, er ikke bladet laget for å sitte i et skaft som dette. I likhet med forrige skaft har det ikke hatt gjennomgående tange.

















Hvis det ikke hadde vært for at dette skaftet er skåret helt som det forrige, ville det vært usikkert om det er fra Elias Louen. Men det har den typiske utførelsen, snitt for snitt.

I likhet med forrige kniv er skaftet slankere enn på den usignerte kniven jeg viste øverst her. De usignerte av akkurat denne usignerte typen har kraftigere skaftende enn disse to signerte. Jeg tror dette gjelder alle eksemplarer jeg har sett av akkurat den typen.




Dette bladet også er stemplet på tvers.

Mange Louen-kniver har usignert blad laget i Eskilstuna, og dessuten ser Eskilstuna-bladene ut til å ha vært et forbilde for det de smidde selv, i både form og finish.

I gamle kniver er det stadig noe nytt å studere og sammenligne. I Lindesnes-knivene er det særlig skjæringen vi studerer, iallfall har jeg selv ikke sett nøye nok på bladene de smidde. De er for en stor del i helstål, og jeg har ikke merket meg hvor mange av dem som er laminert (det er eksempel på laminert blad fra Birkeland i artikkel nedenfor). Så nå gleder jeg meg til å se dem om igjen på knivtreffene i 2012.




Løs kanon


Et løst blad som dette er en skummel sak som kan gjøre stor skade. Sett at noen har en usignert kniv av Lindesnes-type, og at han gjerne vil at den skal være en "sikker" Elias Louen? Og bytter ut bladet med dette? Siden kan den kniven bli en fasit som andre usignerte kniver blir sammenlignet med.

Dette bladet bør heller ikke få kortet ned tangen og bli satt inn i det løse skaftet det ligger sammen med her. Det kan eventuelt havne i en kniv med ødelagt blad, der bladet er helt likt dette, men også det er risikabelt.

Skummel sak, altså. I klassen "løs kanon på dekk".


.

6. juli 2011



Løvekniv fra Nils Torp


På pinsetreffet på Eidsfoss 2011 tok jeg bilder av en løvekniv fra Nils Gundersen Torp (1870-1926), en av knivmakerne fra Lindesnes som skar i Louen-tradisjonen. Gode kniver fra ham er ettertraktet som bare det. Dette eksemplaret er både fint skåret i kristtorn og uvanlig fint bevart. Det har knapt vært utsatt for lys og støv, og ser ut som om det skulle ha vært skåret i dag.

















Kniven har alt som en sånn en skal ha. Praktfull løve med skjegg, og fin skjæring ellers, signert blad, og typisk Lindesnes-holk i sliretuppen.









Som vanlig er det en smakssak om man ønsker seg en kniv med pen slitasje og nydelig patina, eller om man heller vil at den skal se ut som den nettopp er hentet hos knivmakeren. Hvis det er det siste slaget du tilhører, er denne noe for deg.












Frisk og fin skjæring, gjennombrutt i nedre del av slira. Det er gøy ha flere kniver av dette slaget på bordet og studere hvordan skjæringen i hver av dem befinner seg på en skala fra enkel husflidkniv (som de leverte mye av til Husfliden i Mandal) og opp til de store kunstverkene som disse gutta også kunne levere. Hvor er denne plassert på en Lindesnes-skala fra 1 til 10? Tilstanden er en tier, men tegning og utførelse av skjæringen? En åtter?

Av og til kan en lys kristtorn-kniv som dette endre farge fra det ene knivtreffet til det neste. Plutselig har den en mørk patina som antagelig skal selge bedre.


Nils Torp smidde visstnok alle sine blader selv,

Bladstempel: THORP

I folketellingen for 1900 er han registrert som Nils Gundersen Torp, og i 1910 som Nils Gundersen.





















Løven er alltid prikken over i-en. En Torp uten løve er også en ettertraktet kniv, men det er først med en løve som dette at det virkelig tar av.

Men man må ha kniven i hånden og kunne snu og vende på den, og se hvordan uttrykket i ansiktet forandrer seg. Ett enkelt bilde sier ikke nok.


En litt annen vinkel igjen, og det blir enda mer drama over løven.

Løvene fra Lindesnes-knivmakerne har mye felles. Så satt de da også ofte sammen og skar. Torp satt mye sammen med de jevngamle Elias Louen og Gustav Vigeland, og bodde en tid sammen med Vigeland. Han har selvfølgelig også studert løvene til Tarald Louen og Lars Birkeland.

Og det er jo ikke det dummeste å ha en Gustav Vigeland med i gjengen når en skulptur som dette skal utformes.

.

14. oktober 2010


Jeg har flyttet hit en Tarald Louen og en Lars Birkeland fra den siden de lå på før, og viser dem sammen med en fra Elias Louen.

Ingen av dem har løvehode, men alle tre er likevel av det slaget som får knivsamlere til å våkne.




Elias Louen


En pen kniv fra Elias Louen (1865-1954). Pent skåret og svært fint bevart. Og med en liten sak ekstra.


















LOUEN på tvers, slik det normalt er gjort når kniven er laget av Elias Louen og ikke hans far Tarald.











Det lille ekstra på denne kniven er at bladet også er stemplet NORWAY. Hvorfor?

Stempelet kan ha vært en diskret souvenir-merking bare, men det kan også være satt der av en annen grunn. Hvis kniven skulle selges til en turist, kunne Louen jo godt ha slått inn NORWAY, men nødvendig var det ikke. Nødvendig var det derimot hvis kniven var beregnet på å bli sendt til et annet land for å bli solgt der.

Det er eksempler på at norske knivfabrikker stemplet eksportkniver "Made in Norway" eller lignende, mens de ikke gjorde det når kniven skulle selges i Norge.

Jeg vet ikke om denne kniven har vært på utenlandstur. Er det mulig at Louen-kniver ble solgt i forretninger i England?






















18. august 2008


Louen og Birkeland


Her er to kniver som skiftet eier på Knivtorget i 2008, laget av to store knivmakere fra Sør-Audnedal i Vest-Agder: en fin Tarald Louen og en enda finere Lars Birkeland.

De to knivene er av samme type, og det er interessant å sammenligne dem snitt for snitt. Det får man gjort bare om man har knivene i hånden. Hvis knivene er på et museum og vi bare ser dem i en monter, er dette umulig, og vi får bare et overfladisk inntrykk av dem. Hvis de tilhører en samler, kan vi være så heldig å få studere dem på Knivtorget og andre knivsteder. Siden det da bare blir en kort titt, må vi nøye oss med bildene. Og da ergrer jeg meg ofte etterpå over at jeg ikke tok flere da jeg hadde sjansen.



Tarald Louen


Tarald Louen (1825-1901).

Stornøyde som vi er, ønsker vi at det skal være løvehode i skaftenden på alle Lindesnes-kniver. Og slire med gjennombrutt skjæring. Her har vi ikke noen av delene, men ellers er dette en kniv som ikke mangler noe som helst.








Typisk skjæring. En ekstra blomst i skaftet.

Typiske slireholker også, den øverste med den blomsten som også sønnen Elias Louen (1865-1954) brukte.

Som så ofte er skaftet lysere i den delen som har sittet i mørke nede i slira. Sånn er det bare. Siden det ser bedre ut med jevn patina over det hele, blir noen fristet til å farge den lyse delen mørkere. Men når man får kjøpt en kniv og siden oppdager at den er farget, er dette mye mer irriterende enn en naturlig fargeforskjell.



Pent skåret og pent bevart.










Også bladet - i helstål - er pent bevart. Etter den hakkete eggen å dømme, er det nok i sprøeste laget. Stemplingen er litt spesiell. I tillegg til Tarald Louens velkjente løvestempel er det stemplet ETL på tvers. Altså er bladet fra hans sønn, Elias Taraldsen Louen.

I et normalt stemplet Tarald-blad sitter løven på samme sted som her, med LOUEN utenfor, på langs av bladet. Elias stemplet LOUEN på tvers.

Jeg har ikke sett noe blad med bare ETL-stempel, men de skal visstnok finnes.

Kniven er skåret i kristtorn. Gustav Vigeland forteller i sine Erindringer at omtrent samtidig med at Tarald Louen, Lars Birkeland og han selv begynte å bruke Eskilstuna-blader (iallfall i noen av knivene), gikk de over fra kristtorn til lønn, og deretter snart til bjørk. Jeg vet ikke akkurat når dette skjedde, men det må ha vært et stykke ut på 1880-tallet.



Lars Birkeland


Lars Birkeland (1857-1920).

Et strålende eksemplar i svært godt bevart stand. Må være en av de fineste av knivene hans som finnes. Tenk om den hadde hatt løvehode også.

Birkeland-kniver er det ikke så mange av, og det er vel neppe noen som har en samling av slike.







Hva hadde man gjort om valget hadde stått mellom denne og en med det typiske Birkeland-løvehodet, men med litt mer ordinær skjæring og i litt dårligere stand? Dette er dessverre et problem som få av oss blir utsatt for.

Her også er det fargeforskjell på skaftet.



















Birkeland-skjæring av beste slag, gjennombrutt og med ekstra blomster og andre pene detaljer.


Prikkede bunner i skaftet, men ikke i slira. Borden midt på slira er ikke nøyaktig lik dem i hver ende av skaftet. Betyr det at skaft og slire er skåret av samme mann, men at de ikke hører sammen? Dette er slikt som hører med til de fine diskusjonene rundt en kniv. Når noe kan diskuteres, da blir det diskutert. I dette tilfellet er dommen at de hører sammen. Kniven er omtrent identisk med den det er bilde av øverst på side 109 i boka I Tarald og Elias Louens rike (Mandal 2006), og der er det også gjort slik.

Det tar tid å skjære en kniv som denne. Skaft og slire er ikke skåret samme dag. Kanskje denne kniven og den i boka er to i en liten serie, slik at han noen dager laget noen slirer, og noen andre dager en serie kniver. Birkeland kunne jo ikke vite at vi skulle sitte her nå og gå detaljene hans etter i sømmene på denne måten.


Et strøkent, laminert Birkeland-blad. Nydelig. Jeg hører at han også stemplet LHS.

Se hvor påfallende lik smelloppen er fra Louen og Birkeland.





Det aner meg at det kan være forvirrende for ikke særlig drevne knivfolk når en kniv blir vist fram og lovprist, og kanskje et svært høyt beløp blir nevnt. Og så ligger en annen kniv på bordet uten å få særlig oppmerksomhet, og har en brøkdel av den prisen, enda den kan se like bra ut som den første. Eller bedre.

Mye spiller inn. Den "objektive" kvaliteten i arbeidet, alderen, sjeldenheten, om dette er den knivmakeren som utviklet den aktuelle knivtypen eller bragte den et langt skritt framover, og så knivmakerens historie og miljø - kanskje det var et eventyr omkring ham.

Så har vi utviklingen av knivfolket. En kniv kan inneholde noe vi for kort tid siden ikke visste at den inneholdt, slik at alle (eller ingen) må ha den nå. Litt kjedelige, usignerte Blikstad-lignende kniver får ikke samme oppmerksomhet som før. Den dag det blir klart hvem det var som laget en bestemt type av disse Blikstad-knivene, og vi får sikre kjennetegn til identifikasjon, går interessen i været. Kanskje. Det eneste vi kan regne som sikkert, er at en signert (eller umiskjennelig), gammel, teknisk avansert, fint laget kniv i utmerket stand, ikke kan miste glansen.



Den omtalte boka

I tilfelle du ikke har den:

Rolf A. Eikaas (red.): I Tarald Louens rike. Treskjærermestrene fra Sør-Audnedal. Mandal 2006.

Du kan bestille boka ved å sende en mail til:

rae@lindesnes.kommune.no


.