30. mars 2010



Trekniver fra krigens tid


fra Grini og andre fangeleirer





"Grini-kniv"


Kniver fra Grini fangeleir er det så mange av at de har fått sin egen betegnelse, altså Grini-kniv. Denne betegnelsen kan nok også dekke eventuelle kniver laget på tyskernes andre fangeleirer i Norge under krigen.

En typisk Grini-kniv har skaft og slire av tre, og oftest mangler den blad. Når bladet ikke mangler, mistenkes det alltid for å være satt i senere. Dette kan gjerne være gjort under krigen, av dem som dengang fikk knivene.

Vi kan vel også mistenke at noen utenfor leirene laget slike kniver, kanskje på sløyden, kanskje under krigen, men kanskje også litt senere. Det er sånt vi blir minnet på når vi av og til ser en typisk kniv med årstall senere enn 1945.

I tillegg til de norske fangene kommer alle leirene for de utenlandske, særlig de over hundre tusen russerne. Noen av dem laget kniver.

Derfor, om vi skal slå oss helt til ro, skal det helst stå Grini på en Grini-kniv.

Knivsamlere har nok ikke helt vennet seg til å se på disse knivene som gamle, men det begynner de jo å bli. Hva med å bevege seg bort fra kravet om at alt skal være førkrigs, og heller flytte skillet fram til år 1960? Nå er 1960 femti år siden.




Tormod Hegdal


Svein Gismervik hadde med disse tre knivene på møte i Trønderkniv, og jeg fikk låne dem med hjem for å ta bilder og for å prøve å finne ut mer om dem.

Knivene er laget av Tormod Hegdal (1901-1970) fra Trondheim. Han var fange på Falstad fangeleir i Nord-Trøndelag, og senere på Grini. I fangeregisteret er han ført inn som smed.

Hvor var han da han laget disse knivene? På Grini? Eller Falstad?

Nest etter Grini var Falstad landets største fangeleir, med totalt ca 4.500 fanger fra 1941 og til krigens slutt. Grini hadde til sammen nesten 20.000 fanger, og 5.400 på det meste.




Kniv nr 1


Kniv nr 1 er en typisk Grini-kniv med senere blad. Uvanlig på slike kniver er den nedre slireholken, den som også går igjen på de to andre knivene fra Hegdal.

Totallengde i slira 27 cm. Skaft 12,4 cm. Slire 17,1 cm.

Ganske fint utført.






Dekoren er satt på med svipenn og er helt typisk for slike kniver. Motivene viser den skarpe kontrasten mellom drøm og virkelighet, mellom hvor knivmakeren gjerne skulle ha vært, ute på fisketur, og hvor han var, i klisteret med vakt utenfor.

Andre populære motiver på Grini-kniver var norske flagg, og vikingskip med seil i flagg-farger. Dette var populær dekor også på kniver laget utenfor. Når norske flagg var forbudt i landet ellers, må de ha vært særdeles forbudt i fangeleirene. Men i dette tilfellet er dekoren altså litt mer nøytral.


Usikkert hva som står øverst på slira. En F?












Kniv nr 2 og kniv nr 3


Disse to knivene er av samme slag som den forrige, men skaftformen er endret, og nå er dekoren skåret i stedet for svidd.


Venstre kniv har totallengde i slira på 25 cm, skaft på 11,2 cm, og slire 17,1 cm.

Høyre kniv: totallengde 25,4 cm, skaft 11,3 cm, slire 17 cm.

Begge har Helle Viking-blad i Arne Emil Christensens design, men de er satt inn for ikke lenge siden.




















Kniv nr 2 og kniv nr 3 ser ut til å være laget senere enn kniv nr 1, siden utførelsen er litt bedre.

Her så jeg først ingen direkte henvisninger til fangenskap, og tenkte at dekoren på disse to må ha vært regnet som helt ufarlig. Men etter å ha sett noen bilder ble det klart hva slags klær de har på seg: Grinis fangedrakt og lue, og med det som ser ut til å være et karakteristisk Grini-merke på brystet. På bildene av Falstad-fanger er jakkene lengre. Så da er knivene altså laget på Grini. Men så finnes det en tegning fra Falstad fra 1944 med kort jakke og denne lua. Hm.


Her ligger den antatt eldre kniven til venstre ved siden av en av de antatt nyere. De to nyere har fått slankere slire, kniven sitter penere i slira, og den gir et bedre grep. Det er i det hele tatt et bedre knivmakerarbeid i de to knivene jeg oppfatter som de nyere.












Noen bøker


Det er skrevet masse om tyskernes fangeleirer i Norge. Jeg bladde litt i noen av bøkene:

August Lange og Johan Schreiner: Grini-boken. Oslo 1946-47. To bind.
Kristian Ottosen: Nordmenn i fangenskap 1940-1945. Alfabetisk register. 2. utgave, Oslo 2004.
Jon Reitan og Trond Risto Nilssen: Falstad - nazileir og landssvikfengsel. Trondheim 2008.
I Ottosens bok står det at Tormod Hegdal (feilskrevet Hegdahl) ble arrestert 9. oktober 1941. Fra Vollan kretsfengsel i Trondheim ble han sendt til Falstad. Derfra ble han overført til Grini 22. september 1944, og ble der til krigens slutt.

I fangeleirenes historie er knivproduksjonen en ubetydelighet som knapt har vært verdt å nevne i alt som er skrevet senere, akkurat som de andre gjenstandene som ble laget. Her ligger det et betydelig materiale for en eller annen som vil studere hva som ble laget av sånt som kan klassifiseres som håndverk, husflid, kunsthåndverk og kunst, sammenlignet med det som på samme tid ble laget utenfor leirene.




Kniv nr 4


Kniv nr 1 har svært mye til felles med den som er vist på dette bildet i Knivbladet 2001 nr 4, side 60-64, der Øystein Køhn har artikkel om Grini-kniver. Vi kan kalle den kniv nr 4. Den er dekorert med utskjæring og svipenn, med skaftform og sportsfisker som minner sterkt om kniv nr 1. Med denne merkingen nederst på slira, GRINI 1944, er det ikke tvil om hvor og når akkurat denne er laget.

Er kniv nr 4 laget av Tormod Hegdal? Med dette årstallet kan det godt hende.

Det er flere muligheter:

Hegdal kan ha laget slike kniver på Falstad, og deretter gjentatt modellen på Grini, der kniv nr 4 er laget av ham eller av en annen som likte modellen hans.

Eller så er kniv nr 4 laget av en annen, i en modell som Hegdal brukte som forbilde da han kom til Grini.

Eller kanskje dette var en velkjent modell på denne tiden, både innenfor og utenfor fangeleirene, og at den ble laget av Falstad- og Grini-fanger uavhengig av hverandre? Kanskje det hadde stått bilder av slike kniver i et blad?

Nå er det som vanlig ikke bare å resonnere seg fram til hva som er mest sannsynlig, for så å mene at det er sånn. Den virkelige forklaringen, enten det er kniv eller noe annet vi forsker på, er ofte ikke den mest sannsynlige. Men vi kan vel gå ut fra at kniv nr 1 er laget på Grini.


Dekoren i kniv nr 4 ser ut til å være laget av en med mer erfaring i å lage kniv enn den som laget denne kniv nr 1. Skaftformen også, men ikke tilpasningen skaft/slire.










Kniv nr 5


En tid etter at jeg hadde skrevet denne artikkelen, kom det fram en kniv til som opplagt må være laget av Tormod Hegdal:


















Den har bare én holk, men ellers er den helt som kniv nr 2 og kniv nr 3. Bladet er et tilfeldig blad som kan være satt i når som helst siden.

Denne gang er det drømmen om spilljakt på tiur som er motiv for treskjæringen.

Da nåværende eier kjøpte den, ble den påstått å være en Grini-kniv. Han kjøpte den under tvil, og fordi den ikke var dyr. Og da var det jo morsomt å få bekreftet Grini-opphavet, og faktisk også få knivmakernavn på den.





Kvaliteten



Både på Falstad og på Grini varierte det sterkt hvordan fangene hadde det, og hvilke muligheter de hadde for å lage for eksempel kniver.

Falstad-boka har litt om aktiviteter etter arbeidstid. En fange forteller fra høsten 1943: "Noen spilte bridge eller sjakk, mens andre leste bøker, tegnet, skrev dikt eller bedrev treskjæring på snekkerverkstedet."

Det står også: "Særlig stor var fangenes produksjon av nyttegjenstander som sigarettetuier, piper, tallerkener, kopper og kar."

Grini-boken forteller, fra mai 1942 (bind 1, side 153): "Samme uke ble det forbudt å lage eller eie Grini-souvenirs, som ringer, skrin, kniver osv., saker som verkstedene laget i mengdevis, og som de fleste hadde sikret seg." Det står også at forbudet ikke ble overholdt, og med alle gjenstandene med årstall senere enn 1942 er det klart at det stemmer. De kunne altså ikke lenger lages åpenlyst, men kanskje likevel på snekkerverkstedet med brukbart verktøy, så lenge den forbudte dekoren ble satt på i hemmelighet.

Grini-boken har liste over hva slags arbeid fangene ble satt til i leiren, blant annet dette: 91 stykker jobbet på snekkerverkstedet, 77 på treskjærerverkstedet, og 28 i smia.

Det setter fangearbeider i et annet lys enn bildet av fanger nesten uten verktøy, som laget fine ting under håpløse forhold. Grini-boken nevner kniver. Det gjør ikke boka om Falstad, men der kommer de vel inn under det som er kalt "nyttegjenstander".

På Falstad var det kanskje også muligheter for å lære trearbeid under kyndig veiledning. Ta en titt på Snekkerlærer Hanssens verktøykasse.

En del av fangearbeidene ble laget for tyskerne, for eksempel kunst til kommandantboligen på Falstad. Vi kan vel regne med at disse fangene fikk bedre utstyr og materialer enn de andre.


Her er slira i kniv nr 1 sett fra siden.

Midt på slira kan du skimte skjøten mellom halvdelene den er satt sammen av. Strukturen i veden går over skjøten. Det er ikke to trestykker som er satt sammen, men ett trestykke som er delt i to for uthuling, og så satt sammen igjen.

For å få dette til så perfekt som her, må han ha hatt en god sag.




Einar Sperre


Mange Grini-kniver har fått blad senere. Det synes jeg ikke så mye om, men folk vil vel ha en ordentlig kniv, ikke bare et løst skaft og en løs slire. Nettopp det at de mangler blad bidrar til å sannsynliggjøre at de er laget på Grini eller i en annen leir. Hvis det først skal settes i et blad, er det bare en fordel at bladet er så nytt at det opplagt er uoriginalt, slik at det ikke kan bli noen misforståelse.

Men det finnes unntak fra regelen om at blad mangler: Noen blader ble laget på Grini.







Dette er iallfall et Grini-blad. Det ble smidd av den senere kjente knivsmeden Einar Sperre (1916-1999) mens han var fange på Grini og arbeidet i en av de tre smiene der. Sammen med broren Arne ble han arrestert i november 1943, og satt inne til krigens slutt. Det var i smia der han lærte å smi.

På Grini laget han en kniv med dette bladet, og ga den til en slektning. Men senere, da Einar Sperre var blitt et kjent knivsmednavn, syntes slektningen det var dumt at bladet var ustemplet, og ville heller ha et blad stemplet E. Sperre. Så Sperre skiftet det ut, selv om han ikke kunne forstå at det ikke var mye morsommere å ha det gamle bladet fra Grini. Det lå siden i en skuff på verkstedet hans, helt til en dag han ga det til meg.

Det er ganske lite og tynt, og pent smidd og blankpusset. Lengde 6,6 cm, bredde 1,6 cm, tykkelse 2,5 mm. Det er laminert og smalner litt framover mot spissen, og litt nedover fra ryggen til slipefasen. Slik det skal. Men det er altså usignert.

Jeg vet ikke hvordan Sperres kniv ser ut. Hvis noen har en Grini-kniv med blad fra Einar Sperre, vil jeg gjerne se den. Kanskje dette er det bladet som egentlig skal sitte i den.

Ta fram Knivbladet 2008 nr 2, side 70. Der er det en Grini-kniv med blad som ligner svært på mitt. Kanskje smidd av Einar Sperre? Jeg antar at begge knivene på det bildet har originalt Grini-blad. Jeg ser i Ottosens bok at knivmakeren, Peder Birkeland, var på Grini fra mars 1942 til han ble sendt til Tyskland i juli 1944, så han var fange samtidig med Sperre.

(I første utgave av boka Kniver og knivmakere skrev jeg at Einar Sperre ikke laget noen kniver på Grini, bare noen få blader, men han korrigerte disse opplysningene senere, etter at han hadde tenkt seg om. Det ble et par kniver der også.)




Bjarne Engli


En annen som ble overført fra Falstad til Grini, faktisk samme dag som Tormod Hegdal, var den store knivsmeden og knivmakeren Bjarne Engli. Han ble arrestert i juli 1944, og han også ble sendt fra Vollan til Falstad og videre til Grini.

Engli hadde det svært strengt i begge leirene og laget ikke noen kniv, bortsett fra én: På Falstad ble det nøye overvåket at alle kom glattbarbert til hver oppstilling, men samtidig fikk de altfor kort tid til barberingen, slik at de stadig skulle kunne straffes for unnasluntring. På rommet hadde de et par stykker med kraftig skjeggvekst, og det var umulig å rekke det på den tiden hver morgen da rommet fikk ha barbersaker. Men de greide å smugle ut en bordkniv fra spisesalen og få den skarp nok, og deretter rakk alle på rommet barberingen.

Engli ble løslatt fra Grini i januar 1945. Han fortalte at de da regnet med at han ville dø om noen dager, og mot slutten av krigen ville de ikke ha ham på statistikken.




Knivbladet


I Knivbladet er det ikke sjelden bilder av fangekniver. Hvis du har bladene, kan du bla fram disse:

1991 nr 4, side 10-11
1993 nr 1, side 60
1996 nr 1, side 64
1998 nr 2, side 36-38
2000 nr 1, side 4-5
2001 nr 4, side 60-64
2002 nr 4, side 34-36
2003 nr 1, side 43
2004 nr 1, side 28
2006 nr 3, side 28-29
2008 nr 2, side 70
2008 nr 4, side 22-24




En beslektet type trekniv


Her er noen kniver med påfallende likhet med mange av Grini-knivene.

To slike kniver med treslire, altså det vi kaller trekniver, var nylig lagt ut på eBay av en i USA. De var nøyaktig lik to som jeg hadde liggende fra før. Jeg vet ikke hvem som laget dem.


Sånn ser mine eksemplarer ut. Veldig nasjonale i dekoren, med vikingskip, norske farger, og dame på landet. Knivsamlere flest pleier å synes de er morsomme, selv om de ikke nødvendigvis tar dem med hjem.

Den ene er dekorert med svipenn og litt maling, mens den andre er mest malt, og ganske friskt malt også. Jeg kjøpte dem engang samlet på eBay, og nå var det altså en annen selger som hadde akkurat det samme paret. Da de var nye, lå de nok i en forretning som solgte til turister, og siden de sikkert ikke kostet stort (som de fremdeles ikke gjør), var det kanskje ikke uvanlig at turistene tok med en av hver.

Hvilket år?

Den amerikanske selgeren denne gang kunne opplyse at hans far hadde fått dem i Norge i 1944, da han var hos slektninger på Valderøy ved Ålesund, og at han hadde fått vite at de ikke var nye da han fikk dem. Kanskje fem til ti år gamle. Hvis dette stemmer, ville det flytte dem til en gang før krigen. Men her er det et veldig stort hvis.

Det var ikke noe i veien for å lage sånt før krigen. Man jo ikke mangle lær for å lage enkle treslirer. Treskjærerne hadde som kjent skåret slirer i masse år før, og de kunne være svært nasjonale av seg. Jeg tror likevel mer på at disse her er laget under krigen, eller like etter, og tror at de godt kan være fra det året han fikk dem, altså 1944.






























Det blir flagget alle steder, slik det ofte er gjort på kniver fra krigen og rett etter. Ble det gjort sånn også før krigen?













Den mest svibrente av dem har blad stemplet AS, som jeg ikke vet hvem er. Den andre har ustemplet blad. Slike kniver finnes med diverse andre bladstempler også, uten at de gir noen hjelp til å få stedfestet knivmakeren.


Disse knivene er ikke så sjeldne. Jeg har sett dem av og til på bruktmarkeder, og en gang imellom på eBay. Knivmakeren hadde stor rutine, og laget tydeligvis mengder av kniver som er svært lik hverandre både i form og dekor.

Jeg har ikke hørt noen forslag til hvem han var, eller hvor han holdt til. Sånt som dette kan vel ha vært laget hvor som helst i landet. Hvis noen vet noe, hadde det vært fint å få beskjed.

For det er sikkert noen som vet det. Problemet er nok omtrent sånn: Knivsamlerne har ikke brydd seg, mens de som vet det, ikke har kontakt med knivsamlere.


Tor Skjølet sendte meg bilde av noen kniver av samme slag. I tillegg til de to typene dekor i mine to kniver, har vi her en som er dekorert med bare svipenn.

Hvis det hadde dukket opp bare én sånn kniv, uten blad, ville den blitt sett på som en sannsynlig Grini-kniv. Det er mye av den samme dekoren og utførelsen. Men med den store produksjonen av disse knivene, og særlig siden de nesten alltid har blad som ser ut til å ha sittet der fra starten, er de nok heller fra et verksted utenfor.

Legg merke til slireformen. Veldig lik mange av slirene fra Grini, med den karakteristiske utvidelsen ved overgangen skaft/blad, den som også Tormod Hegdal brukte. Men sånn er mange slirer fra krigen. Jeg lurer på hvorfor de laget dem slik, og hvorfor de ikke heller laget den formen for treslirer som hadde vært svært vanlig i husflidkniver siden 1800-tallet.

De tre lengst til venstre på Tor Skjølets bilde har blad stemplet AS, mens resten har umerket blad. AS, som også er i en av mine to kniver, ser altså ut til å være et vanlig bladstempel i kniver fra denne knivmakeren.

En av de tre til venstre har årstall 1944 risset inn på baksiden, tydeligvis gjort av eieren. Så jo da, de er laget under krigen (og kanskje etterpå).




Fra Trondheim?


Denne her kjøpte jeg i en brukthandel i Trondheim for mange år siden. I butikken var det en annen også, av litt annen type, men den syntes jeg den gangen var for dyr. Den hadde det samme eiernavnet.

















Her er det ingen tvil om året: 1945.

1945 er et år vi gjerne forbinder med frigjøringen etter krigen, men kniven kan jo like gjerne være laget tidlig på året, da frigjøring ennå ikke var noen sikker sak. Og da kan den være laget i en fangeleir.

Øverst på slira er det en ring av geitehorn. Det har sittet en tilsvarende ring litt lengre ned, der det nå er bare et åpent felt. Trist. Men siden det ikke er så enkelt å få tilpasset en ny, får den vel bare være uten.

Dekoren er omtrent som på de to forrige knivene. Flagg og vikingskip, svipenn og maling.


















Fullt navn på baksiden av slira, og initialer bak på skaftet og på sidene av hubroen. Er ikke dette litt i overkant på en kniv som en knivmaker lager til seg selv, eller på en som noen har bestilt? Men ikke for en Nielsen i fangenskap som lager kniv til sin sønn Helge.
Vel. Det var bare en tanke.








Ganske elegant slire når den er så tynn i blad-delen som denne.




Blad fra B. Knudsen. Det hadde også den jeg ikke kjøpte. Holken er en fabrikkholk, og man kan mistenke at hele kniven er en Knudsen-kniv der knivmakeren har gjort litt om på skaftet.

Selv om jeg ikke vet noe om knivmakeren, legger jeg den sammen med kniver fra Trondheim, til det kommer andre opplysninger.




Opplysninger?


Hm. Dette her begynte med at jeg skulle vise noen kniver laget av Tormod Hegdal, og så ballet det på seg. Jeg burde hatt med bilder av en rad typiske Grini-kniver, og jeg burde ha undersøkt både det ene og det andre om disse fangeleirene. Det må nok utsettes litt.

Har noen sett en kniv merket FALSTAD?

11. mars 2010


Olav P. Bakkegaard, Geilo

Se også det jeg har skrevet om knivtypen fra Geilo/Hol/Ål. Jeg har også skrevet om noen av knivene her. Og om dobbeltkniver her. Hm, jeg burde vel ha ryddet litt og samlet noen artikler.


Bildet viser litt av Geilo/Hol-samlingen min: noen kniver laget av Olav Bakkegaard på Geilo. Morsomme saker.

B
rusletto og Øyo er områdets største og mest kjente, men Øvre Hallingdal har hatt et stort antall verksteder og enkeltpersoner som serieproduserte kniver, særlig fra 1940-tallet og et par tiår framover. Knivene fra Geilo, Hol og Ål ble solgt over hele landet, og ble spredd til mange andre land med turister som besøkte Norge. Nå kan vi av og til finne dem på eBay. En del produsenter er lite kjent, og siden de ikke alltid signerte, er det mange samlere som har kniver herfra uten å vite hvem som laget dem. En av de relativt små produsentene er Olav Bakkegaard (1901-1981).

Jeg har hatt en artikkel om ham i Knivbladet: "Knivmaker Olav P. Bakkegaard, Geilo". Knivbladet 2005 nr 4, side 4-10.

Bakkegaard begynte å lage sine
dekorative, iøynefallende kniver for salg omkring 1935, og han holdt på til 1947-1948. De er i en egen stil som er lett å kjenne igjen.

Han
var malermester med inntil syv mann i arbeid. Om sommeren var det husmaling, om vinteren mest rosemaling og annet innearbeid i verkstedet. Knivene var en del av vinterarbeidet. Ikke alt på alle knivene er laget av ham selv, men han rosemalte selv de aller fleste, kanskje så godt som alle.

Ved
siden av handlet han med antikviteter.

Noen
selvlært bygdehåndverker var han ikke. Bakkegaard hadde eksamen med beste karakter fra Kunst- og Håndverkskolen.




Nokså ukjent knivmaker


Jeg hadde av og til sett noen av knivene hans, men da var det alltid så fæle eksemplarer at jeg ikke brydde meg om å kjøpe dem. Ingen av knivsamlerne jeg kjente, visste hvem som hadde laget disse knivene.

Den første jeg så til salgs i brukbar stand var denne store kniven med treslire (lengde skaft/blad 27,8 cm). Den var på markedet på Vestkanttorget for mange år siden. Øyo-blad.

Selgeren ville ha åtte hundre, og iallfall på den tiden var det en pris i overkant for en rosemalt trekniv. Jeg spurte Bjarne Delbekk om jeg burde gi så mye, og han sa at denne saken skulle han ordne. Jeg holdt meg unna mens han gjorde en handel, og kort etter kom han med kniven. Han skulle ha seks hundre for den. Og da hadde han tjent en hundrelapp, og selgeren var også fornøyd. Så der fikk jeg et eksempel på hva som kan gjøres med litt byttehandel.


Jeg greide ikke å tyde det ovale stempelet bak på slira, men regnet med at det skulle ordne seg raskt da jeg i 1999 dro til Geilo for å snakke med diverse folk som burde vite sånt. Men det gikk tregere enn jeg hadde ventet, og var en påminnelse om at de aller fleste knivene ble sendt ut fra Geilo og omsatt andre steder, og at folk i bygda knapt så dem. Selv de gamle på Brusletto visste ikke hvem som hadde laget denne knivtypen, enda det skulle vise seg at de hadde kjent knivmakeren personlig.

Jeg lurte på om navnet i stempelet begynte med Bakke..., og da kom de til å tenke at det kanskje kunne være Olav Bakkegaard. De hadde kjent ham godt, men kunne ikke huske å ha hørt at han laget kniver. Neste dag snakket jeg med Olav Bakkegaards sønn Per Bakkegaard, og fikk vite en hel del. En fin trekniv hadde han også.

Siden har jeg sett mange av disse knivene, og har fått tak i ganske mange. Vi skal se på noen av modellene. Jeg begynner med et typisk, førkrigs eksemplar.




"Døla-kniven"

Bakkegaard kalte knivmodellen sin for Døla-kniven, og fikk mønsterbeskyttet den (norsk mønster nr 17141). Jeg vet ikke året, men det var før 1940.

















Eksemplaret på bildene over har alle de typiske Bakkegaard-elementene, og er i super stand, frisk og fin. Jeg fikk den av Delbekk for et par år siden.

Lengde skaft/blad 25,2 cm. Blad fra Brusletto.

Både skaft og slire er oftest dekorert med en kombinasjon av svipenn og rosemaling. Andre produsenter har også forsøkt seg med denne kombinasjonen, men jeg har ikke sett at noen har fått til samme kvalitet.


Merking på baksiden. Det er uvanlig at den er så tydelig å lese som her. Svært ofte mangler den helt. Deler av den kan også være påmalt eller brent inn.









I dette tilfellet har han merket sikringsstroppen også:

. . . . Olav P. Bakkegaard
Telefon nr. 8 - Geilo


Foran Olav står det noe utydelig.

Slirene er sydd langs kanten med en tynn lærstrimmel, vanligst rød eller hvit. Det er vanligvis sikringsstropp over skaftenden.

Storprodusenten
Torger L. Haugen i Hol sydde også mange av sine slirer med lærstrimmel, og noen av dem har en søm på hver side av slira, men ikke en som gikk ubrutt hele veien rundt. Kort etter at Bakkegaard hadde mønsterbeskyttet Døla-kniven, mønsterbeskyttet Haugen sin modell under navnet Hallingkniven (mønster nr 17166). En enkel lærsøm ble ellers brukt av flere andre produsenter i området.




Eldre og nyere

De to skaftformene, den gamle til venstre og den nye til høyre. På de gamle står det Døla KNIVEN, på de nyere Norge.

Skaftet til høyre er i en annen, grovere form. Disse knivene passer ofte dårlig i den tilhørende slira.

Skaftene
ble frest ut i verkstedet hans. Flere andre produsenter i området kjøpte sine skaft utenfra, visstnok fra et trevareverksted ved Skotselv. Bakkegaards nyere skaft er litt annerledes og grovere utført enn hans tidlige. Kanskje han kjøpte denne nye typen utenfra som ferdigfreste skaft?


De aller fleste knivene har skaftholk i messing, bare en åpen ring med synlig ved. Ofte er det satt inn en kile på hver side av bladet. Senere kniver har ofte fabrikkproduserte holker, som den til høyre på bildet.



Til venstre den typiske avrundede spissen på de eldre slirene, og til høyre den spissere på de nyere.

De gamle skaftene og de gamle slirene hører sammen, men feilkoblinger forekommer. En kniv kan ha fått feil slire siden, men det kan vel hende at det også ble gjort noen sånne koblinger i Bakkegaards eget verksted. Når en produsent har gått over til noe nytt, er det ikke alltid han helt slutter å lage forrige type.




Bladene

Bladene er som regel fra Brusletto og Øyo. Det ser ut til at han de første årene mest brukte Brusletto, og at han etter hvert gikk mer over til Øyo. Jeg har ikke sett noen med Brusletto-stempel fra etter 1941, men så har jeg heller ikke hatt så mange kniver å studere. (Husk alltid at et eldre blad godt kan bli brukt i en nyere kniv.)



To kniver med Øyo-blad på 26,2 cm og 19,8 cm. Rart at de er blitt liggende uferdige på verkstedet, for både skaftform og holker er av den gamle typen. Den største av disse ville sett mektig ut i en passende slire.




Med sidesøm

Noen av knivene har bare sidesøm. Her er først en svært liten til Bakkegaard å være (lengde skaft/blad 19 cm), og så en stor kniv med barskt dyrehode. Til høyre er en senere kniv med umerket "pappslire" som bare er rosemalt.

Den lille kniven har eiernavn på baksiden av skaftet. Ikke overraskende er det et jentenavn.

Blader fra henholdsvis Brusletto, Erik Sagen, og Øyo.




Slirematerialer


Døla-knivene hadde slirer i fire materialer:



1. Lær

Knivene på bildet er hans hovedmodell slik den så ut før krigen gjorde det nødvendig å ta i bruk andre slirematerialer enn solid lær.

Slira i midten har ikke rosemaling, bare svibrenning.

Den midterste har Øyo-blad, de to andre har Brusletto-blad. Siden dette mer enn noen er klassisk Bakkegaard, er det en sånn en man skal ha om man skulle få den rare ideen å bare ha én kniv fra denne produsenten.




Slirelæret er ofte kraftige saker, gjerne 4-4,5 mm tykt. Det er satt inn med lakk av et eller annet slag. Eller kanskje Oxan-olje?

De eldre knivene har som regel sikringsstropp, mens de senere oftest er uten. Under krigen gjaldt det nok å knipe inn på læret så mye som mulig.






2. Fiber

Under krigen brukte mange norske knivprodusenter fiberplater til slirene, svært ofte med tvilsomt resultat. Også Bakkegaard grep til denne nødløsningen da det ikke var mer lær igjen. Fiberslirene hans er vanligvis bare rosemalt, dekoren sitter ofte dårlig, og det er vanskelig å finne pent bevarte eksemplarer. Derfor kan selv en slire som denne overleve i samlingen.

Etter hvert fikk han til å dekorere også slike slirer med svipenn, men da var det en annen type fiberplate han hadde fått tak i.



3. Kryssfinér/papp

Slirer av to halvdeler kryssfiner er også en nødløsning som flere brukte. Her var Bakkegaard mer kreativ enn de andre. Han laget slirer av kryssfiner kledd med papp utvendig og innvendig, sydde med geiteskinn, og lakkerte. Dette var faktisk en god idé, iallfall før slirene begynner å bli slitt. Den myke pappen gir en viss lærfølelse, kniven sitter godt, og det er mulig å rosemale med brente konturer, slik at Bakkegaard-preget er beholdt.

Høyre kniv rakk aldri å forlate verkstedet. Sikringsstroppen er ennå ikke tilpasset.

Lengde skaft/blad 23,2 cm og 22,7. Blad fra Brusletto og Øyo.


Da det tydeligvis var slutt på det tynne geiteskinnet også, laget han slirer der de to halvdelene er satt sammen med nagler, og der "sømmen" er malt på.

Slira til venstre er av finér med et lag papp på hver side, og lakkert. Dekor både svidd og malt. Den løse slira er i fiber av den typen som han fikk til å dekorere med svipenn.

Til venstre Blad fra Øyo.

Begge slirer er umerket.


Et pent eksemplar som ikke er gjort ferdig. Finér inni, papp utenpå. Slira er umerket.

Litt tamt blad fra Øyo. Lengde skaft/blad 21,6 cm.











Her ser vi hvordan han gjorde det. Først merket han opp konturene med svipenn, og så fylte han ut sveivene med maling før han lakkerte slira.








4. Tre
















Knivene med treslire er staselige saker som gjør seg godt ved peisen. De kunne godt ha vært laget på denne måten også om ikke lærmangelen hadde gjort det nødvendig å finne andre materialer. Disse tre er ikke mine. Jeg tok bilde av dem på Knivdagene på Elverum der Arne Fred Hallingstad i Hol hadde dem med for å vise meg. Han hadde også en del kniver jeg fikk overta, og flere av knivene jeg viser her, kom den dagen.

Slirene har gammel form, mens to av skaftene har ny. Hører de sammen da? Det kan godt hende, hvis de er laget på den tiden da de gikk over til ny form.
Verre er det at de to har en annen fargetone enn slirene.

Legg merke til stemplingen bak på slirene. Det ville vært god plass til stempel på alle tre, men bare to av dem har fått det. Svært mange Bakkegaard-kniver er umerket.

Under
krigen var det flere på Geilo som lage treslirer. Bakkegaards versjon er i hans egen typiske design, sydd med lærstrimmel hele veien rundt. Han laget dem i minst fire størrelser. Dekoren sitter fint, for slirene har jo samme materiale som skaftene. Treslirene virker tunge og kunne gjerne ha vært slanket litt, men lærslirene har så tykt lær at vektforskjellen likevel ikke er så stor.

Selv om de er fra en tid med lærmangel, er det ofte sikringsstropp av lær på treslirene. Det var nok nødvendig, for det er vanskeligere å få en kniv til å sitte godt i treslire enn i lærslire.

Fin merking på disse her. Hadde jeg fått se dem noen år før, hadde jeg sluppet unna mye graving for å få identifisert dem.









Her er en trekniv med en annen slireform, og som hverken har ekte eller påmalt søm med lærstrimmel.














Kniv med dyrehode


En staselig sak med dyrehode. Lengde skaft/blad 29 cm.

Her er hverken skaft eller slire i gammel eller ny form, og da blir det verre å tidfeste den. Slirelær og sikringsstropp tyder på at den ikke er laget da det var lærmangel. Før eller etter krigen? Vet ikke. Gjetter før.








Dette er den eneste Bakkegaard-kniven jeg har sett med slikt hode. Men når han nå først har brukt det på denne her, kan det vel være noen bjørnehoder, hundehoder og annen bra fauna der ute.











Blad fra Erik Sagen, Hol, med bladstempel E.S.

Kobberholk til en forandring.






Kniver fra Øvre Hallingdal har ofte eiernavn på skaft og/eller slire. Ingen tvil om at denne er laget for en Sten Stensen.


Denne digre saken er ikke en kniv beregnet på å ha med på tur, men en peiskniv. Se mer om peiskniver i artikkelen om Geilo/Hol/Ål.






Ordet "Mønsterbeskyttet" må Bakkegaard ha likt godt, for dette er ofte enten presset inn med stempel eller omhyggelig brent inn med svipenn.



Et par usikre

Den har det typiske, tidlige Bakkegård-skaftet, så den er nok laget av ham. Den er ikke svibrent under rødmalingen, så det er mulig at den har sett ut som dette fra starten. Bladfasongen er nok slipt sånn siden.

En umerket kniv av Bakkegaard-type, men dekoren er ikke av hans kvalitet, og skaftet har annen form. Så da er den altså laget av en annen? Men den lå sammen med Bakkegaards etterlatte kniver, og kan nok likevel være fra hans verksted.











Samleverdige?

Klart de er!

Bakkegaards kniver er av og til å se på knivtreff, men det er ingen overflod av pent bevarte eksemplarer
.

De
har i liten grad vært verdsatt av knivsamlere, men så er det da også mange samlere som automatisk rynker på nesa av enhver rosemalt kniv. Disse knivene fra Geilo, Hol og Ål blir ofte kalt souvenirkniver eller turistkniver, og nærmest avskrevet.

Dette er ikke så rart. Kvaliteten varierer sterkt på det som ble laget under krigen, både i Øvre Hallingdal og andre steder. Mange forsøkte seg mens det var mangel på varer, og selv ren søppel lot seg tydeligvis selge. Da krigen tok slutt, forandret dette seg fort, og de dårligste knivene var ikke lenger til å bli kvitt. De var fremdeles i handelen da turistene begynte å komme igjen, og mange av disse som er laget under krigen, havnet i USA. Turistene syntes nok de så veldig norske ut.

Olav Bakkegaards kniver hører til de beste av denne knivtypen. Litt alder har de også fått. Jeg regner dem som svært samleverdige når de er i god stand. En fargerik Bakkegaard eller to frisker opp i knivsamlingen på veggen.


.