17. april 2011



Trøndersk kniv. Rar


Noen kniver er merkelige. Denne lille saken her, med totallengde bare 10,8 cm, har jeg ikke sett maken til. Jeg har lenge hatt den liggende i skuffen, og ser på den av og til. Den ser ut til å være trøndersk, og har vært på en gård her, men er ellers ikke lett å bli klok på.


Bladet er satt sammen av flere metallstykker, og under holken er det satt inn noen rare messingstifter. En sånn stift ligger ved siden av kniven på dette bildet.


Bladet først. Lengden var nok 5,5 cm før spissen brakk. Det har en viss primitiv damask-effekt, og kan vel ikke være laget sånn av noen annen grunn enn for å være dekorativt?

Bred slipefas, mye bredere enn normalt. For å vise mønsteret bedre?

Med den avbrutte spissen, en nesten-knekk til, og alle hakkene i eggen å dømme, er kvaliteten lite å skryte av.


Litt filt dekor i bladryggen innerst ved skaftet. Men det man mest legger merke til på dette bildet, er jo den løse messingstiften oppå skaftenden. Den ligger i et spor der den ville blitt holdt fast av holken.

Det har vært fire sånne stifter rundt skaftenden. I tillegg til den jeg har lagt løs oppå, har det sittet en i sporet midt på skaftet (utydelig på bildet). Den er borte. De andre to sitter bedre fast, se det første bildet.

I den ferdige kniven ville stiftene vært skjult. Hensikten med dem var tydeligvis å holde holken et stykke ut fra skaftenden. Men hva i all verden skulle være vitsen med det? Hadde holken sittet der nå, hadde vi ikke visst at det er noe rart med konstruksjonen. Vi tar jo ikke fra hverandre knivene våre for å se etter rare løsninger, så et og annet merkelig er nok der oftere enn vi vet om.


Toppholken er på plass, iallfall nesten. Det var tydeligvis meningen å klinke den fast med messingstifter. Og det sitter vel fire stifter i treet under denne holken også.

Det som stikker ut på midten, er ikke tangen, men enda en messingstift.

Skjøten er lagt på siden, som den ofte er på trønderkniver.





Jeg skulle gjerne sett kniven ferdig, med slire. Hvis det ble laget flere av dette slaget, er de kanskje ordentlig fine?


.

15. november 2010



En kniv fra Rennebu


Den ser trøndersk ut, og kommer fra en gård i Rennebu i Sør-Trøndelag. Jeg vet ikke om den er laget i Rennebu, men det kan den godt være.


En stor, kraftig og staselig kniv. Masse messing. Skaft i bein, eller kanskje det er reinshorn, ganske medtatt.













Jeg vet ikke knivmakerens navn, og om jeg hadde fått vite det, er det slett ikke sikkert at det er en jeg har hørt om. Bak på slira har han stemplet: JHS

"John Hansen" eller noe sånt. Når en kniv er signert, er det alltid håp om at opphavsmannen før eller siden skal la seg avsløre.

Det er iallfall ikke John Hansen Budalsplass i Budal (1798-1874). 1879 er for sent for ham.



Eierens initialer: PSD

En D på slutten pleier å stå for "Datter", men kanskje ikke i en så stor og kraftig kniv som dette. Her er det kanskje heller første bokstav i gårdsnavnet.

Inngravert årstall: 1879




Slira er konstruert omtrent som de gamle fra Budal: Lang nedre holk som går helt opp til der hvor slira begynner å utvide seg til skaftdelen. En ring som øvre holk. En plate foran og bak for å binde sammen øvre og nedre del. Her er det i tillegg et bredt magebelte, så det aller meste av læret er dekket av messing.


Det er satt av åpne felter i sidene, som på de gamle Budal-slirene. Men i Budal var det ikke vanlig med magebelte.












Sveivene i graveringen bør være lett å kjenne igjen på det spesielle "øyet".










Bladstempelet kjenner jeg heller ikke. Bladet har vært ute og blitt pusset opp. Det er neppe det opprinnelige.

Så her har vi en kniv med både knivmakerens og eierens initialer, og med årstall. Da må det vel gå an å finne ut noe om den?


.

16. januar 2010



Trønderkniv i sameslire


Jeg kjøpte nettopp denne kniven fra Sverige. En trønderkniv av Meldal-type, med sørsamisk slire. Slira er selvfølgelig ikke laget til kniven, men de har sittet sammen lenge. Og da kan de godt fortsette sånn, særlig siden slira faktisk er blitt tilpasset kniven, som vi skal se, og siden tilhørende slirer til denne typen kniv er vanskelig å oppdrive.

Meldal-spesialist Arvid Hoff har skrevet en hel del bra om kniver av dette slaget, i Knivbladet 2005 nr 2, side 4-19, og på sin nettside. En spennende knivtype, der det er mye å gruble over.





Kniven


Mange kniver av dette slaget mistenkes for å være laget i Trondheim, særlig de som har slire av en type som ellers ble brukt til bykniver med skaft av hvalrosstann.

Denne her er nok laget på bygda, og da er det altså Meldal vi tenker på. Det hadde vært fint om de alle var laget i selve Meldal, men sånt går ikke an å stole på. Akkurat som junger av en bestemt type kan være laget langt utenfor sitt normale område, kan vel en kniv som dette være laget utenfor Meldal. Kanskje særlig hvis den ikke er av de aller fineste.







Reinshorn med vanlig Meldal-dekor, med løve midt på skaftet.








Pen kniv, men dekoren er ikke tegnet eller skåret av en av de mest kunstneriske eller mest drevne. Han har nok tegnet den av etter et bedre eksemplar.


En løve frisker alltid opp, enten utførelsen er sånn eller sånn. Her sitter den på venstre side av skaftet, slik de gjør i Arvids materiale når skaftet har messingholker.














Bladet er pent og forseggjort, med en fasong som er vanlig i Trøndelag. Et laminert trønderblad av høy kvalitet, beregnet på en staskniv som dette. Det gir meg noe av samme kvalitetsfølelse som Seming Storlis blader fra Oppdal.

Lengde 8,5 cm, bredde 1,75 cm, og tykkelse 4,6 mm.


Endemutter med fasetter, om ikke riktig av de vanlige slagene fra Meldal. Pen og kraftig trambulering i holkene.











Samisk slire


Trist at kniven ikke har slire av Meldal-type, men når den nå først skal ha en senere slire, er det bra at det er en den har sittet i lenge. Og her har den hatt mange år på seg.

Det ser ut til å ha vært vanlig at knivmakerne kjøpte slirer fra sliremakere i stedet for å lage dem selv, i Meldal som en hel del andre steder. Hva slags slire en sånn kniv egentlig skal ha, kan dere se på Arvids nettsider.


Her har vi altså en slire av samisk type. Jeg vet ikke om det er spesielt sørsamer som laget dem akkurat som denne, eller om de så ut sånn nordpå også. Kanskje det bare er en tilfeldighet at det er i det sørsamiske området jeg har sett dem.

Lengde 15 cm uten opphenget. De jeg har sett, har vært ganskje små eksemplarer, omtrent som denne eller litt mindre, og de har hengt i kvinnebelter sammen med nålehus og annet utstyr.

Se Terje Olsens artikkel "Samiske kvinnekniver - finnes de?" i Knivbladet 2008 nr 3, side 32-42.

Legg merke til den ekstra sømmen i skaftdelen, et stykke innenfor kantsømmen. Den er blitt satt på for at den nye kniven skulle passe i slira. Både kantsømmen og ekstrasømmen er sydd som enkelsøm, som vanlig i sameslirer.

Fargeforskjellene i skaftet passer helt med slirekanten, og viser at de har sittet sammen lenge.













Konstruksjonen av denne sliretypen er av enkleste slag. Læret er helt mykt og beskytter eggen dårlig. Sidesømmen beskytter heller ikke. Når vi ikke ser disse slirene særlig ofte, kan det komme av at de neppe er særlig varige.

Nederst er det messingringer og glassperler. Ikke alle slirer hadde sånne. Langs sømmen innvendig ligger det et stykke filt, det er synlig på bildene som litt blåfarge. Her har det nok tidligere stukket ut noen dekorative frynser eller tagger.

Opphenget av tvinnet reinskinn er sydd på i overkanten, foran og bak. Som vanlig.

Kniven kom altså fra Sverige. Ikke godt å si om den har levd det meste av sitt liv der borte eller på norsk side, men det går an å gjette at den har vært i et samisk miljø.




Laget i Trondheim?


De knivene av denne typen som mistenkes for å være laget i Trondheim, der det var bra med turister å pushe dem på, er de med typisk byslire.

Og da kan vi først se på en byslire, som denne, med en bykniv i.

Kniven er av hvaltosstann, og har "svenskeblad", som kniver ofte har når det er turister de er beregnet på. Elegant og velformet skaft, og hver gang jeg ser den, tenker jeg på hvor gøy det hadde vært å vise den til Aasmund Voldbakken. Han regnet dette som en skaftform som han hadde utviklet, og han ville ha likt å se denne her som kanskje er hundre år eldre enn hans tidligste.

For en del år siden ville denne blitt regnet som en Blikstad-kniv. Nå regnes den vel bare som en usignert bykniv laget et eller annet sted, men mest sannsynlig i Trondheim, og i Trondheim er Blikstad ikke lenger det mest sannsynlige navnet på denne her.

Kniven går bare et lite stykke ned i slira, til der hvor fargen skifter, men sånn skulle det være. Helt vanlig at kniven ser ut til å sitte for høyt. Ofte ser det slett ikke ut som om kniv og slire hører sammen, helt til man får sett nøyere etter.


Slira er ganske enkel, med glatt lær nesten uten dekor, og med enkle jernholker. Det finnes både svarte og brune av dem. I akkurat disse slirene har narven ofte holdt seg godt, den svarte fargen til tross.













Dekoren er typisk for disse slirene. Bare et par enkle streker på forsiden, der de innerste linjene alltid krysser hverandre i hjørnene. Sømmen er presset ned så stingene ikke synes. På hver side av den er det satt inn en linje, som tydeligvis er blitt sånn av verktøyet som sømmen er presset ned med.

Det er påfallende at dette ikke bare er gjort omtrent på denne måten på alle sammen: Det er gjort på prikken på denne måten. Altså er de fra samme mann, eller iallfall fra samme verksted. I Trondheim altså, eller kanskje i Oslo?

Det finnes også kniver med Oslo-blad og denne typen slire. Og så finnes det noen Blikstad-kniver som har fått sånn slire, selv om typiske, enkle lærslirer av Blikstads egen produksjon hadde et annet utseende.













Her har jeg lagt hvalrosstannkniven sammen med to av Meldal-type som mistenkes for å være laget i Trondheim. Alle tre slirer er av samme slag. Læret, med de pregede linjene, er nøyaktig likt. Den i midten har riktignok fått satt på noen holker som skiller seg ut, men læret er av samme ulla.

Den lille kniven til høyre, som kom fra England, er den mest Meldal-aktige av dem, men har altså denne byslira. To holker mangler, som dere ser. Kniven i midten har en løve som vi ofte ser på disse knivene med byslire.

De er ikke vanlige, men vi ser dem da av og til, og da hører vi ofte at de er kommet fra England.

Når slike kniver har byslire, har de (alltid?) også byblad. Og da er bladet med på å plassere dem i kategorien prydkniv for byfolk mer enn staskniv for bønder.

Det varierer sterkt hvor bra kniv og slire kler hverandre.


Løvene i byversjonen er ofte så like at de ser ut til å være fra samme mann. Men problemet med at noe er likt, er som vanlig dette at det kan være lettere å kopiere noe nøyaktig enn å lage sin egen vri. Ens egen vri blir gjerne dårligere før man selv er blitt ordentlig dreven.

Både i bygdeversjon og byversjon er dette en veldig artig knivtype, og en der vi neppe noen gang kommer i mål.

Men hvorfor Trondheim? Hvordan vet vi at ikke alle er laget i Meldal eller nabobygder, selv om de ser byaktige ut?

Vi vet det ikke. Det var naturligvis ikke noe i veien for at knivmakere i hvilken som helst bygd hvor som helst i landet kunne kjøpe svenskeblader og byslirer, særlig når knivene skulle selges til turister. For eksempel fant Lindesnes-knivmakerne ut at til rimeligere kniver lønte det seg bedre å kjøpe byblader enn å smi selv. Og når de fant ut sånt der nede i Sør-Audnedal, hvorfor ikke hvor som helst ellers?

Typisk. Nesten samme hvor man begynner å pirke i knivhistorien, titter det fram usikkerheter av alle slag. Det er ikke så mange år siden jeg trodde at når en usignert kniv så ut som en helt typisk Budal-kniv, da var den laget i Budal. Og når den ikke så helt typisk ut, var den en nabo laget et annet sted ikke langt unna. Nå føler jeg meg ikke sikker annet enn når kniven tydelig er fra en av de få Budal-knivmakerne jeg kjenner godt.

Flere av de andre trønderknivmakerne som jeg kjenner godt som knivmaker, og straks kjenner igjen en kniv fra, er jeg slett ikke sikker på navnet på, eller hvor de bodde. Knivene er velkjente og kan plasseres i sin gruppe, mens knivmakerne som laget dem, ennå er ukjente.

.

24. oktober 2009




Noen trønderske souvenir-kniver


Ikke alt er like teknisk strålende, eller like kostbart. Her er noen trønderske saker fra to knivmakere som knapt har vært omtalt i knivlitteraturen. Knivsamlere flest bryr seg nok lite om kniver av dette slaget, men de hører hjemme i en samling trønderkniver.




Jon Georg Sæther, Selbu


I begynnelsen av 1980-tallet, da jeg var veldig interessert i kniv og ikke visste om knivfolk i nærheten, prøvde jeg å finne noen aktive knivmakere i Trondheim og Trøndelag. Det var ikke lett. Jeg ringte rundt til jeger- og fiskerforeninger, husflidslag og andre som jeg tenkte kunne vite noe. Ingen steder traff jeg noen som hadde hørt om en eneste knivmaker (forøvrig ganske sløvt av dem, for knivmakere fantes). Men i Selbu fikk jeg napp. På Husfliden der kunne de fortelle at Selbu hadde en dyktig knivmaker som de solgte kniver fra i forretningen: Jon Georg Sæther (1932-2009). Jeg fikk vite at Sæthers kniver var veldig populære, og at de for eksempel ble mye brukt som premier og gaver. Stor stas.

Knivene kostet hundre kroner stykket. Ikke akkurat mye for en håndlaget kniv, og jeg begynte jo å lure på hva jeg kunne vente til den prisen. Jeg bestilte en, og for en hundrings pluss oppkrav fikk jeg denne her i posten:

















Det var min første trønderkniv fra en nåtidsknivmaker. Den var en bekreftelse på at den moderne knivbølgen ikke var nådd Trøndelag.

Sæthers kniver ligner på en del fellesskandinaviske souvenirkniver, litt samiske, litt finske, med maskinsydd slire.


Skaft i reinshorn, med tusjtegning og lakk: reinsbukk i landskap, pluss "Selbu". Ikke ulikt en del souvenirer fra Geilo, ostehøvelskaft og sånt.












Alltid bra at knivmakere signerer. Her er det iallfall tydelig nok hvem som har laget kniven.









Knivens pris er heller ingen hemmelighet. På Husfliden hadde de skrevet prisen rett på forsiden av slira. Jeg pleier raskt å glemme hva jeg ga for en kniv (ofte bare en fordel), men ikke her.

Husfliden leverte bladene til Sæther. De er ofte fra Brusletto. Han kan neppe ha fått stort for jobben når knivene kunne selges i butikk for hundre kroner.

Kniven var nylaget da jeg kjøpte den, og det var altså en gang tidlig på 1980-tallet. Jeg har senere sett flere fra ham. De varierer en hel del, men innenfor samme type. Jeg vet ikke om han også laget andre slags kniver.




Sverre Sorken, Røros


Jeg har av og til plukket med meg kniver av dette finsk-inspirerte slaget. De er gjerne veldig billige. Minst en av dem kom på eBay fra USA. Tydeligvis fra samme produsent, også den til venstre, som ser et hakk verre ut enn de andre.

Hvem som hadde laget dem, hadde jeg ingen anelse om. Noen sa at de var Røros-kniver. Så en dag kunne Erling Gjellan i Trønderkniv (knivklubben i Trondheim) fortelle at produsenten var Sverre Sorken på Røros.

Alltid fint å få satt knivmakernavn på kniver, også på kniver som knivsamlere flest ikke akkurat tenner på.

Erling hadde også funnet litt informasjon om denne Sorken. På Rørosmuseets nettside står følgende:

"Røros Lærvarefabrik, som Sverre Sorken (1905-1970) etablerte i 1937 og drev til 1969, lå på Stormoen og hadde på det meste 14-15 personer i arbeid. Artikler av reinshorn, så som brevåpnere, sportskniver, fruktkniver, flaskeåpnere og askebeger var lenge en viktig del av produksjonen.

Fabrikken produserte også en lang rekke solide sportsartikler som ryggsekker, vesker og ransler, futteral til gevær, slalåmvotter, gamasjer og arbeidshansker. Produktene ble omsatt over hele landet."

Det er mye mulig at fabrikken også laget mer avanserte kniver enn dem jeg viser bilder av her. Jeg har ikke sett noen. Men siden knivene derfra altså er usignert, kan det jo hende at noen som ikke ligner på disse, er fra samme produsent uten at jeg vet det.


Helt enkelt skaft av reinshorn, og fargerik slire av finsk type.

Som vi kan skimte på det øverste Sorken-bildet, ble det noen ganger brukt endeskive av messing eller tre. Legg også merke til at en av knivene er venstrehånds.

Skaftene på bildene er uten dekor, men med all denne ledige plassen mistenker jeg at noen av dem har fått for eksempel et stedsnavn. Eller kanskje et reinsdyr her også?


I alle de fem knivene jeg har, er det blad fra B. Knudsen knivfabrikk i Trondheim, og alle har ILEN TRONDHJEM-stempel. Etter stempelet å dømme antar jeg at de er laget under krigen eller like før.

Også andre fabrikkblader ble brukt. Jeg hører at noen av bladene er merket RØROS-KNIVEN.















Bladet er satt inn med kiler, også de av reinshorn, og klinket fast i skaftenden.


Jeg har ikke gjort noen innsats for å finne ut av knivene fra Sorken og Sæther, men det burde være ganske enkelt å skaffe mye informasjon for den som måtte være interessert.



.

2. desember 2008



Kniver på Løhre



Igjen har jeg flyttet på noen kniver, og plusset på med noen som ikke har vært vist før. Denne gangen gjelder det noen som var med på en utstilling på Støren i 1988 (se Knivbladet 1988 nr 2, side 54-56).

På utstillingen så jeg at det sto eiernavn A. Løhre på flere av knivene, og jeg har av og til tenkt at jeg en dag skulle ta kontakt med denne Løhre, som bor på Lundamo noen mil syd for Trondheim. Det er aldri blitt noe av, men en dag knivsamler Ole Schult var innom her, hadde han med seg knivene fra Løhre, som han hadde fått låne.

Ikke den store samlingen, men det er flere pene ting her, særlig fra et trøndersk synspunkt.

Det viste seg å være flere generasjoners kniver på gården.




Steffen Olsen Løhre


Den eldste kniven først. Lappen fra utstillingen hang ennå på, og der sto det:

"Barberkniv som har tilhørt Steffen O. Løhre f. 1793 d. 1863."

I folketellingen fra 1801 for Støren er han oppført som Stephen Olsen Løhre.








Alder er bra, og 1832 er en tid som vi i Trøndelag ikke ser stort annet enn junger fra. I dette tilfellet er kniven ellers ganske ordinær, men den fint graverte endeholken med årstallet er jo stas.

På bildet ser det nok ut som om endeplaten er festet innvendig i holken, men det er bare en gravert strek. Holken sitter utenpå.

Valbjørk er uvanlig i trønderkniver, men ble av og til importert fra steder der slikt vokser. Her er kvaliteten mer av type vedtre.





Arngrim Steffensen Løhre


Så et par ting som har tilhørt neste generasjon:

















Fyrstikkesken har tilhørt Steffens sønn: Arngrim Steffensen Gylland, født 1823, bonde på Løhre og lensmann.

Fra Ingebrigt Foss i Meldal, med flott Foss-løve, og i så strøken stand at den knapt kan ha vært brukt.

På baksiden er det gravert inn 123, hva nå det betyr.







Junger hører med når trønderkniver diskuteres:











Den er av et noe annet slag enn de vanlige, både i skaftform og gravering. På den ene siden står det en A ved bladfestet, på den andre en S, så denne også er det tydeligvis Arngrim Steffensen som har eid.




Arnt Ingebrigtsen Løhre


Arnt Løhre (1850-1939) ble kalt Gammel-Arn (t'en i Arnt er ofte stum på trøndersk). Han var ikke odelsgutt, men giftet seg med Anne som var odelsjente på Løhre og altså datter av Arngrim Steffensen Gylland.

Flere av knivene hadde varierende initialer, som er denne Arnts.









Her er en av knivene han eide, med skaft av Meldal-type (men kanskje laget utenfor dalen, for eksempel i Trondheim). Han var fra Kjelstad på Lundamo og het opprinnelig Arnt Ingebrigtsen Kjelstad. I dette tilfellet er initialene hans A.K., og årstallet er 1896.

Noe som ofte gjør initialer så vanskelig å tyde, er at man må vite slikt som dette. Det kan gå an så lenge kniven er på den opprinnelige gården, men hvis den kommer ut, er det håpløst å finne ut av.



Og så er det noen fra Budal.







Denne gangen har Gammel-Arn i stedet initialer AL, enda jeg går ut fra at denne slira er et hakk eldre enn skaftet med A.K.. Kanskje begge deler var gaver, fra hver sin side av slekten, for eksempel?

Messingslira er laget av Jon Svendsen Enlid i Budal. Et fint eksemplar av hans hovedtype. Artig at han har brukt disse tungene i åpningen på hver side. Jeg gjetter at det betyr at denne slira hører til de tidligste av dem som er laget i ett stykke.

Legg merke til opphengsringen. Like før den må gi tapt. Opphengsfestet og kula i sliretuppen er også ganske medtatt, men ellers har slira og dekoren greid seg utmerket.



Her er kniven som satt i slira over. Men der har den ikke sittet fra starten.









Jeg regner med at det John Hansen Budalsplads som har laget den. Jeg har vist denne kniven tidligere, i artikkelen om Budal-kniver. Der er det også bilde av en tidligere slire fra Enlid, fra før han laget dem i ett stykke.

Denne her var også på Løhre. Av samme slag, fra samme knivmaker, og også den er omtalt i Budal-artikkelen.







Laget av Gammel-Arn:


Slaktekniv. Det var Gammel-Arns sønnesønn, som altså også het Arnt, som skrev lappene til utstillingen på Støren. På lappen til denne står det at den er laget av Gammel-Arn. Han var også smed, og det er sannsynlig at han har smidd bladet. Hvis det bare hadde vært et så enkelt skaft med en såpass enkel holk han hadde laget, hadde han neppe vært nevnt som knivmaker.









En annen slaktekniv, med skaft av neverskiver. Her er skaftholkene av Budal-type, og ikke ulik Enlids, dekoren også. Men utførelsen er litt grovere, og det er ikke umulig at Gammel-Arn har laget én eller begge holker, eller at alt er fra ham. Den ser ut til å ha vært montert på nytt senere, av eldre deler.




Og så endelig en med stempel:

Gammel-Arn har laget denne knapphullskniven, altså en kniv til å stikke knapphull med, som viser bladstempelet hans: AL med ramme. Her har han slått det inn fire ganger, ingen av gangene særlig presist. Rart. Kanskje stempelet var nytt og at han ikke hadde brukt noe stempel før?

















En til fra Budal:







Mange gamle trønderblader har smellopp. Her er både blad og endemutter så mye grovere enn skaftet fortjener, og det er sannsynlig at det satt noe mer elegant i begge ender da kniven var ny. Skaftet ser ut til å være i flammeved, men en del glatte knuter på gråor ser også akkurat slik ut, og de ble brukt en god del i Budal.

Holkedekoren ble brukt av flere, men kanskje særlig i Budal av Jon Svendsen Enlid og Ingebrigt Småvoll.



En hyggelig liten eske av kobber. Ikke godt å si når og hvor den er laget, eller hvilken Løhre det var som eide den først.












Denne supre maskekniven har jeg allerede skrevet om, her. Heller ikke her er det godt å si hvilken Løhre det var som fikk den i hus.