25. desember 2010
Christian J. Nilsen, Bergen
På svensk internettauksjon nylig så jeg denne jaktdolken. Den var usignert, og selgeren gjorde ikke noe forsøk på å gjette knivmakernavn eller noe annet, og knivsamlerne var nok usikre på hva det var.
Dermed fikk jeg den for mye mindre enn jeg hadde regnet med. Alltid stas! For noen dager siden kom den i posten. (Det var en til som tenkte å by høyt på den, men heldigvis fikk vi snakket sammen først . . .)
Maskinmester og smed Christian J. Nilsen (1864-1946) i Bergen er ikke særlig kjent som knivmaker. Jeg skrev om ham i Knivbladet 1999 nr 2, side 4-7, ut fra opplysninger jeg hadde fått av Harald Sellevold. Harald sendte meg også to jaktdolker å ta bilder av.
Før det hadde jeg aldri hørt om denne Nilsen. Og det er ikke godt å si hva jeg ville ha trodd om kniven på auksjonen uten disse opplysningene.
Etterpå har jeg holdt litt utkikk etter Nilsen-kniver på knivtreff og på internett, men det eneste jeg har funnet, er denne løse slira. Den er usignert, som Nilsen-kniver tydeligvis oftest (alltid?) er.
Slira har eiernavn Erling Wevle, som jeg ikke visste hvem var før nå i desember da Digitalarkivet la ut Folketellingen for 1910. Der ser jeg at han var født i Lesja i 1902 og bodde på Ulefoss. Ikke akkurat Bergen, altså. Men hans far, Evald Wevle, som var amtsdyrlege i Telemark, var født i Haus på Osterøy ved Bergen, i 1874.
(Haus er tilfeldigvis også stedet der knivprodusenten Ole Rasmussen Småland holdt til.)
Vel. Eiernavn på kniver kan være morsomt å finne ut av, men det er jo knivmakeren som er hovedsaken her.
De siste årene hadde Christian J. Nilsen bolig og verksted i Fløenbakken 21 a og 21 b.
Bergens adressebok 1920 og Bergens adressebok 1924-1925 oppgir adresse Ladegårdsgt. 39 a.
Adressebok for Sogn of Fjordane fylke og Bergen 1942 oppgir Øvre Sandviksvei 2 b (nabohus til forrige adresse).
Jeg søkte i folketellingene, men fant ingen som med sikkerhet er denne Christian J. Nilsen. Hm. Her er det visst blitt en feil et sted. Jeg får ta en tur på biblioteket i romjulen og se om jeg finner noe der.
Min nye jaktdolk er nok et tidligere arbeid enn dem jeg fikk låne av Sellevold, og eldre enn den løse slira jeg har. Etter at Nilsen hadde laget noen krumme slirer og gitt dem litt mer interessant utforming øverst, gikk han neppe tilbake til den kjedeligere formen. Dette er sånt som vi ikke kan vite, men ofte kan man få en pekepinn på knivers rekkefølge – fra både knivmakere og knivfabrikker – av elementer som dette.
Den er litt mindre enn de to andre. De to hadde blad på 10 cm og 11 cm, og skaft (målt uten parerstang) på 11,5 cm.
Denne her har blad på 9,7 cm, og skaft på 10,5 cm.
Selv om mitt nye eksemplar er enklere enn de to fra Sellevold, er det noe her som er langt mer spennende enn på de andre: bladet.
Og da kan vi jo begynne med bladet, før vi ser nærmere på kniven.
De andre Nilsen-dolkene har et ordinært helstålblad av tilnærmet Eskilstuna-type. Dette her er også i helstål, men det er kledd med tynn nysølvplate.
Et ikke-rustfritt blad i en jaktdolk som blir tatt fram bare ved hver jakt, kan lett bli et problem. Dette ble løst på flere måter, særlig på frabrikker og større verksteder. Bladet kunne fornikles eller forkrommes, sånn at bare et smalt parti langs eggen var ubeskyttet. Om denne stripen fikk litt rust, var det lett å bryne det bort. Høyglanspolering kunne også hjelpe litt, selv om det ikke ga samme beskyttelse som et rustfritt belegg.
Her er det altså valgt en annen løsning.
Den tynne nysølvplaten er slagloddet på. På den ene siden er den revet opp litt. Det er merker etter banking i ryggen, og kanskje det var da det hendte. Hvis da ikke noen har kommet i skade for å slipe mot retningen på slipesteinen.
I designen er det ingen tegn som sier noe om hvor den er fra. Den er laget hvor som helst, for en byjeger, altså for en bymann som jaktet litt i helgene. I dette tilfellet er den også laget i byen.
Denne gangen er skaftet i risknute. Det svarte skaftet på de to i Knivbladet kan vel ha sett stiligere ut for en bergensk byjeger.
Det krumme skaftet (noe mindre krumt enn på de to i Knivbladet) og særlig den spesielle endekoppen kan gi tanker i retning av Hedemarkens krokskaft, bare at her er det slankere og ikke så krumt, og mer som på dolker fra motsatt side av Mjøsa. Kniver i slik fasong må ha vært spredd over det meste av landet og kan ha vært forbilde for knivmakere alle steder der ikke lokal tradisjon krevde noe annet.
Læret i den rette slira har ikke forskjøvet seg, det er naglet fast i øvre holk og har krympet drøyt 3 mm.
Loddingene er forsterket med nagler.
Baksider. Den løse slira jeg hadde fra før, har søm langs siden, skjult av sideskinnen. Det er gjort på den måten også på de to fra Sellevold.
Den jeg fikk tak i nå, har søm midt på baksiden. Uvanlig bred søm også: ca 8 mm.
Når er den laget? På slutten av 1800-tallet, eller på 1930-tallet? Vanskelig å vite. Vi kan resonnere som så at Nilsen ikke ville ha tatt alt styret med å slaglodde nysølvplate på bladet hvis han heller kunne ha brukt rustfritt stål, og at den derfor sannsynligvis er fra en gang før rustfritt stål ble vanlig. Men norske knivsmeder bruker jo fremdeles stål som ikke er rustfritt, så den holder ikke. Det er da vi skulle hatt et inngravert årstall.
Mens jeg ventet på at min nye jaktdolk skulle komme i posten, tenkte jeg at her får jeg noe å gruble på: Jeg har jo en løs slire som er finere enn denne her. Skal jeg flytte over kniven? Er det bra å gjøre sånne omkoblinger? Saken løste seg av seg selv: Den passer ikke i den andre. I Wevle-slira har det sittet en større kniv. De to jeg lånte av Sellevold, ville nok ha passet.
Christian J. Nilsens jaktdolker er langt fra noen praktstykker, men solide og bra til denne typen å være. Akkurat noe å ta med seg ut for en byjeger, den gang de altså likte den typen kniver. Og hvis man samler kniver fra Bergen – som det ikke finnes for mange av – må man ha en sånn.
Løse slirer er knivsamlerens lodd i livet, og vi finner sjelden den rette kniven til dem. Men likevel: Er det noen som har en løs kniv til Wevle-slira?
.
