8. juli 2009



Voldbakken på auksjon

Om en Voldbakken-kniv fra internett-auksjon, om noen av knivene hans på Norsk Skogmuseum, og noen andre kniver.

Jeg fikk en dytt til å skrive om Aasmund Voldbakken (1943-1990), for det kom en Voldbakken-kniv i posten i dag. Det var to kniver fra ham på den norsk internett-auksjonen QXL, og jeg fikk den ene. Vi ser sjelden Voldbakken-kniver på auksjon, og jeg var spent på hva de ville gå for. For hva skal de koste nå?

Sånn så den ut, en på alle måter typisk Voldbakken-kniv, laget i 1986:

















Lengde skaft/blad 16,7 cm.

Internett-auksjoner blir sett av svært mange knivsamlere og knivhandlere. Så da gir de vel et godt bilde av hvordan knivmiljøet for øyeblikket verdsetter en kniv? Jeg er ikke sikker. På auksjoner - uansett auksjonstype - blir prisen noen ganger altfor høy i forhold til hva jeg tror er riktig, andre ganger altfor lav. Det kan bety at jeg ikke helt har fulgt med, men det er også dette at "riktig pris" er noe som varierer kraftig. Priser på samleobjekter er ferskvare, sier noen, de varer ikke lenge.

Jeg oppgir ikke ofte priser her, men denne gangen gjør jeg det. Jeg fikk den for 3.600 kroner. Det var også hva jeg hadde lagt inn som makspris, og jeg hadde slett ikke ventet å få den. Jeg ville ikke gå høyere, for jeg har et så godt som makent eksemplar fra før, også fra 1986 (se den ene kniven i artikkelen fra 2008 nedenfor denne). Den andre kniven på QXL-auksjonen, fra 1985, la jeg inn så lite som tre tusen for, siden den var svært liten. Den gikk for 3.300 kroner.

Er ikke det altfor lite da? Er 3.600 kroner riktig pris for en standard Voldbakken nå?

Det siste året Aasmund levde, tok han fire tusen. Et par år før tok han rundt to tusen, avhengig av hvor fornøyd han var med kniven. Det var vel bare Jan Eriksen som den gang greide å få noe i nærheten av dette for såpass teknisk enkle kniver. Siden Aasmund hører til de store kjendisene, kunne vi ha ventet en pen prisoppgang på de tyve årene som er gått siden de siste ble laget. Men nei, tydeligvis ikke.

Dette er i så fall i tråd med hva han selv mente. Han doblet prisen da han forsto at det ikke kom til å bli så veldig mange flere kniver fra ham. Heller enn at verdien eventuelt ville stige senere, ville han ta den ut selv.


Aasmunds kniver kan ligne mye på kniver vi ser alle steder. Sånn var det ikke da han begynte med dette, da var de noe helt nytt, og det er alle de andre knivene som ligner på hans. Han var den kunsthåndverkeren vi trengte i starten av moderne knivmakeri, den som laget modeller og prinsipper som ga massevis av andre lyst til å prøve seg.

Hvis en av knivene hans hadde vært sendt inn til en utstilling i år, hadde den kanskje ikke gjort det så bra? Men om han hadde levd (og i år vært 65 år), hadde han kanskje på disse årene utviklet både seg og norsk kniv et godt stykke videre? Hvis han da ikke i stedet hadde sett det sånn at nå hadde han levert sitt bidrag, og heller gjort som flere andre kunsthåndverkere har gjort: hoppet av knivmakeriet og heller laget noe annet.

Det er rart hvordan det har stilnet omkring ham. Vi ser sjelden knivene hans på knivtreff. Og knivmakerne fortsetter å lage sine kniver etter Aasmunds forbilder uten å tenke for mye på ham.

Samlere flest bryr seg heller ikke stort, for de samler ikke moderne kniver. De samler klassisk kniv av det rette slaget, det vil si kniver fra Telemark og Agder og dem som det ellers er litt sus over, noen få av Toten-knivmakerne, de beste byknivmakerne, og en og annen størrelse utenom. De samler ikke middels gode knivmakere fra ukurante strøk, og ikke kniver av voldbakkentype.

Heller enn å ha kniver som viser utviklingen av moderne knivmakeri på det viktige 1980-tallet, vil de ha gamle kniver fra knivmakere med stort navn. Og det er jo helt i orden. Ingen har noe med hva andre har lyst til å samle på.

Likevel ønsker samlere flest seg én enkelt kniv fra Aasmund Voldbakken, for å ha ham representert. Og da vil de, ikke overraskende, ha et supert eksemplar. Og et supert eksemplar, det er et som har alt, og dermed også gjerne en annen pris en de som er mer standard.

La oss tenke oss et slikt eksemplar. I Aasmunds tilfelle skal det først og fremst være ekstremt god form i kniv og slire, og i helheten. Skaftet skal gjerne ha et fint fuglehode eller ansiktsmaske eller noe annet morsomt. Jeg har sett noen supre eksemplarer av risknute på bjørk og eik der overgangen mellom mønster i knuten og ikke-mønster i stammen er plassert midt rundt halsen på det stiliserte fuglehodet. Utrolig lekkert. Men i tillegg må altså formen være til å dåne av. Bladet kan godt være fra Bjarne Engli. Eller gjerne fra Aasmund selv, men dem er det ikke mange av.

Hva "ekstremt god form" er, blir vi vel ikke enig om. Strålende utførelse kan vi se likt på, men form er noe merkelig noe som treffer én knivsamler rett i hjertet, men ikke en annen.


Kniven jeg fikk fra denne auksjonen, er et fint eksemplar, men hører ikke til de umåtelig vellykkede, og den er ikke like bra som den nesten like som jeg hadde fra før. De aller, aller beste er det få av, fra Aasmund som fra hvilken som helst annen knivmaker.

Hva så om en kniv som etter min mening hører til hans absolutt beste, kommer på auksjon? Under fire tusen da også, hvis den etter de andre budgivernes mening ikke er så super likevel? Men hvis vi er enige? Kan de aller beste nærme seg ti tusen? Kan de krype over?




Voldbakken-kniver på Skogmuseet


I fjor sommer, mens jeg gledet meg til å dra til Jakt- og Fiskedagene og Knivdagene på Elverum, skrev jeg litt om noen Voldbakken-kniver (se artikkelen som ligger nedenfor denne). Nå er det en snau måned til 2009-arrangementet, og jeg er godt i gang med å glede meg igjen. Blant annet blir det et gjensyn med utstillingen av Aasmunds kniver inne på Norsk Skogmuseum.

Her er bilder av noen av knivene i museets Voldbakken-utstilling. Jeg har tatt alle sammen med blits gjennom glasset i montrene. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke. Dette får bare være en smakebit før du stikker innom museet og studerer disse og resten av knivene selv.


Knivene ligger i annen etasje, i museets faste knivutstilling, både noen innlånte og noen som museet selv eier.

Kniven på dette bildet er fra 1989. Skaft i flammelønn, slire i rårandlær, fletting i geiteskinn. Blad fra Aasmunds hovedsmed Bjarne Engli (1924-2003) fra Raudsand i Romsdal (uten RAUDSAND-stempel, som de mangler etter 1985).

Belte i geiteskinn til venstre. Geiteskinn også i knivremmen til høyre, som han påsto var praktisk å bære kniven i når du går uten klær.













Kniv og beltespenne fra bildet ovenfor. Spenne i typisk design.


Denne er laget i 1981 og hører til de eksperimentelle fra begynnelsen av karrieren. Skaftet er en bit reinshorn, og bladet er av ukjent opphav, men slira, som kan regnes blant hans "afrikanske", er på vei mot det som skulle bli hans måte: slire formet til kniven og ikke omvendt. Foreløpig er slira laget av bindsålelær. Beltestroppen er sydd på med stingene plassert i samme hull som sliresømmen, slik han gjorde det til midt på 1980-tallet.

En kniv som denne er enda mye vanskeligere å fastsette pris på enn auksjonskniven ovenfor. Som kniv betraktet er den ikke all verden. Så spørs det hvordan vi vil verdsette den som et ledd i utviklingen av moderne kniv. Én sak er en tidlig kniv i en knivmakers produksjon, en annen ting er en tidlig kniv i utviklingen av en hel knivtype.


I 1983 da denne her ble laget, var Aasmunds knivtype nesten ferdig utviklet. Skaft i briar. Blad fra Olav H. Wåle. Nå er det rårandlær i nesten alle slirer.

Kniven ble kåret til Villmarkskniven i bladet Villmarkslivs konkurranse i 1983.


Denne er laget omtrent samtidig med den forrige.

Skaftet er i risknute på selje. Han hadde fått tak i en diger seljeknute, og saget av en bit passe til et knivskaft, dette skaftet. Det ble supert, og han var veldig fornøyd med å ha emner til en haug kniver framover. Men så skulle det vise seg at dette var det eneste skaftet han fikk ut av den, resten var bare elendighet. Man vet aldri med knuter.

Blad fra Olav H. Wåle. Kniven tilhører Skogmuseet.


Fra midten av 1980-tallet? Jeg har ikke vært inne i monteren og sett på baksiden av slirene.

Begge to har valbjørkskaft. Kniven til venstre har blad fra Bjarne Engli, den til høyre fra Ulf Lie (1946-2003), Skien.

Når var det nå igjen at Aasmund begynte å bruke Engli-blader? 1983? Fra 1984 var det Engli-blad i de fleste knivene han laget.


Kniv fra 1987, som Aasmund testamenterte til Skogmuseet.

Skaft av flammelønn. Det synes jo ikke på bildet, men her er bladet smidd av Aasmund selv, med hans stempel AAV.

På bildet ligger beltespennen opp-ned. Maske her også.


Frukttre i skaftet? Ansiktsmaske i skaftenden. Bladet ser ut til å være fra fabrikk.

Skaftet har mer fasong enn vanlig fra Aasmund. Kniven er ment som en jaktkniv med fingervern, bare at fingervernet er en grop i motsatt ende.



Utenom knivene ble han kjent for sine vesker og ryggsekker, som denne pompadouren i geiteskinn, med hans typiske fletting.












Den neste er ikke i utstillingen på Skogmuseet, men den passer bra å putte inn her.




Voldbakken-forbilder


Jeg har av og til tenkt at jeg skulle kjøpe en sånn afrikaner som dette på eBay, men det er ikke blitt noe av. Den var på vårmarkedet 2009 i Vikingskipet på Hamar, og siden den er et typisk eksemplar og i bra stand, tok jeg den med.

Ikke at jeg plutselig har begynt å samle afrikanske kniver, men kniver av dette slaget er det noe spesielt med. Sliretypen var et av forbildene for de første knivene Aasmund laget etter at han hadde vært i Gambia i 1981 og sett på lærarbeider og vært hjemme hos lærhåndverkere som laget det.













Legg merke til slirefasongen og dekoren og flettingen. Sammenlign med pompadouren ovenfor, og med den "afrikanske" slira lengre oppe. Mange av Aasmunds tidlige slirer har dekor som kan minne mye om denne.



Han laget denne slira, men den fikk aldri noen kniv. Kanskje han ikke greide å bestemme seg for hvordan den skulle være. Sammenlign med flettingen ovenfor.

Se på den staselige sømmen også. Synd at han aldri fikk denne ordentlig med i designen på de vanlige slirene.



















Slira er laget av geiteskinn, som er tynt og mykt, selv om det er lagt dobbelt, så han har satt en trebit i bladdelen.

Lærflettingen ble aldri noen stor del av knivene hans, dette var noe han brukte i veskene. I knivene kunne det bli en knop i skaftenden, som på et bilde lengre oppe. I slirene gjorde han bare noen spredte forsøk på å få med litt fletting.




Olav H. Wåles Skogskniven


En viktig konkurranseutstilling i utviklingen av den nye knivtypen, var Norsk Skogbruksmuseums Skogskniven i 1985.

Olav H. Wåle vant med denne kniven, en kniv som på mange måter er av samme type som knivene ovenfor. Akkurat denne Wåle-modellen er senere kjent som nettopp Skogskniven.

Du kan se den i knivrommet på Skogmuseet.

Bladet er ustemplet. Grunnen er denne: Utstillingen Skogskniven var museets første knivkonkurranse av dette slaget. Det sto i utlysingsteksten at knivene ikke skulle være merket med produsentens navn eller stempel, så da lot Wåle være å stemple bladet med sitt vanlige O.H.W.

Bladene i de tre knivene han deltok med i 1985, er kanskje de eneste ustemplede blader i noen Wåle-kniver? Siden ble ideen om anonymitet droppet. Juryer ser i alle fall hvem svært mange av knivene kommer fra, iallfall svært mange av de beste. Og i dette tilfellet var det knapt mulig å ta feil av et blad som dette fra Wåle (i motsetning til bladet i den neste kniven).


Wåle fortalte etterpå at av de tre knivene hans, hadde han selv hatt mest tro på denne. Hvis den hadde vunnet, ville nok mange knivmakeres kniver nå sett annerledes ut. Men sånn gikk det altså ikke, så det kan vi jo ikke vite.

(Bildet er fotografert fra et gammelt foto som jeg tok med blits gjennom glass i 1985.)

Nummer to i konkurransen Skogskniven ble Leif Reiersen, og nummer tre Bjarne Delbekk. Bjørn Rune Andersen fikk publikumsprisen.






Jan Eriksens Årets Kniv


I 1989 fikk Jan Eriksen (1933-1993) fra Sandefjord prisen Årets Kniv for denne kniven. Den kan klassifiseres som en voldbakkenkniv med litt ekstra pynt.

En vanlig utseende kniv nå, men i 1989 gjorde den inntrykk på juryen og på mange andre som så den. Den fikk stor betydning som forbilde for knivmakere som laget kniver av mer eller mindre voldbakkentype. Særlig i Sverige fikk vi se kniver som denne på den ene utstillingen etter den andre i de nærmeste årene, men også i Norge og Danmark satte den sine spor.

Skaft av valbjørk pluss noe mørkebrunt tre med så vidt litt karveskurd. Endestykker av elghorn?

Blad fra Einar Lauvlid (født 1922), Modum. Dekorfilet messingrygg, som den gang var en spesialitet som vi mest så i lekre blader fra Lauvlid.

Det er ikke lenger siden enn 1989 at det var uvanlig å montere skrå endestykker og pynteskiver akkurat slik Eriksen har gjort det her, i kombinasjon med elementer fra Voldbakken.

Nå kan du se den i knivrommet på Skogmuseet.




Vedlikehold?


Jeg går tilbake igjen til dette bildet. Ta en titt på slirene. De så ikke sånn ut da Aasmund nettopp hadde laget dem. Her har fargene falmet voldsomt. Ganske fælt.

Hva gjør vi da?

Hvis vi ikke gjør noe med sånne slirer, kommer de til å fortsette på veien mot ren lærfarge, uten spor av den opprinnelige fargen. Eller forresten, fargen er vel å finne på baksiden, der den ligger i skyggen.

Aasmund brukte altså en lærfarge som ikke var lysekte. Det samme gjorde mange andre på den tiden, enten de laget moderne eller tradisjonelle kniver. Nå etterpå frisker eierne ofte fargen opp igjen, med skokrem eller narvsverte. Er dette å regne som vedlikehold, eller restaurering, eller er det å ødelegge slirene?

Og hva med et museum? Hva burde Skogmuseet gjøre? La slirene være sånn?

Nå har de ikke bare latt dem ligge. Skaftene var mattere for noen år siden, og har fått litt olje. Slirene ble også satt inn med et eller annet, men det var noe uten farge, så utenfra sett har de fått falme videre i fred. En knivsamler (jeg, for eksempel) ville gitt dem litt farge om de var mine. Men et museum? Skal de bevare gjenstanden mest mulig slik den var, blant annet ved jevnlig å vedlikeholde fargen, eller skal de la gjenstanden ligge urørt og miste den opprinnelige fargen?




Litt oppfrisking


Vi som ikke er museumsfolk, bare sympatisører, står friere til å gjøre hva vi vil med knivene, enten de er halvgamle eller helgamle.

Det var ikke helt sant, det jeg skrev helt i starten her, at bildene viste hvordan kniven så ut. Den var i pen stand, på den måten at den var ubrukt og uskadet, men slira hadde falmet en del og fått noen merker, og skaftet var blitt ganske matt. Sånn så den ut:













Forsiden var blitt gusjebrun, kall det olivenfarget. Sånn ville jeg ikke ha den.



Men baksiden var nesten som ny. Og det er jo typisk for en slire som henger i ro på veggen: Den får én farge på forsiden, og en annen på baksiden. I dette tilfellet var slira opprinnelig mørkebrun, nesten svart.





Med ny narvsverte kan slira komme til å se altfor nylaget og ensfarget og død ut, så for å gjøre det mer skånsomt, prøver jeg skokrem først. Det kan ende med at jeg gir opp og tar fram narvsverten likevel. I dette tilfellet gikk det bra da jeg skiftet fra mørkebrun skokrem til svart. Da ble slira sånn passe mørkebrun.

Skaftet fikk fin glans med Jørns carnaubapasta. Den frisker opp lær og utskåret bein og tann også, hvis du vil ha litt glans uten at det ser lakkert ut.

Og så ble kniven som på bildene jeg viste øverst her.


.