9. mars 2011



Aasmund Hovden


Her er en telemarkskniv som knivsamlere flest mangler noe veldig. Det uvanlige med denne nydelige saken er at jeg fikk låne den med meg hjem fra Kongsberg-Marken 2011, og jeg har den her nå. Den fortjener å bli tatt masse bilder av.

På knivtreff får vi se de store klenodiene, hvis vi bare har litt flaks og er der når de blir tatt fram. Kanskje vi får holde dem og studere detaljer. Og det er jo supert, men det trengs mer tid for å sette seg ordentlig inn i en avansert kniv. Den må studeres lenge og mange ganger, og tas fram igjen når som helst man føler for å se på en eller annen detalj en gang til. Den må sammenlignes med andre kniver. Altså: Man må ha den selv. Eller få låne den.


















Kniven er laget av Aasmund Hovden (1876-1952), ganske tidlig i hans produksjon: 1923. Graveringen hans er av tre hovedtyper. Denne kniven er av den typen som regnes som den første, og som også vanligvis er den enkleste. Til å være av denne typen er dette eksemplaret blant de mer avanserte. Den er også uvanlig fint bevart, og dermed alt man kan ønske seg av en slik kniv.




Du kan lese om Aasmund Hovden her:

Halgeir Brekke: Kniv- og felemakeren Aasmund Hovden.
Eit minneskrift. Høydalsmo 1997. ISBN 82-994291-0-2.

Hovden hadde ingen stor produksjon. Da Brekke skrev boka i 1997, visste han om 28 eksemplarer totalt, og 4 av den eldste typen. Det finnes selvfølgelig flere, også av den eldste, men uansett er det sørgelig få av dem. Og det spørs om noen av dem er bedre enn denne.


Hovdens tidlige kniver var større enn våre dagers standard stasknivstørrelse. Totallengden når den sitter i slira som her, er 23,1 cm (utenom beltestroppen altså). Enda større finnes. Her har jeg lagt den ved siden av en i mer moderne lengde fra Torgeir Omsberg, på 20,8 cm. Mange moderne er mindre enn Omsbergs kniv, ofte i minste laget etter min smak.

Senere laget Hovden både slike store og en mindre modell.







Graveringen


Jeg begynner med graveringen, som er hovedgreia i telemarkskniver flest.

Her er det mye å studere. Noen detaljer burde vel interessere dagens knivgravører, og for samlerne er det mye å sikle over.

Sølvet er ganske anløpt, men var ikke svertet da kniven var ny. Skal man pusse en sånn kniv? Jeg ville ikke gjort det, ikke når det ser så bra ut som her, og ikke har vært tuklet noe med, men det blir ment forskjellig om dette.

Pen flammelønn i skaftet.


Det er mye hyggelig å se på, særlig tre ting: tungene, følgelinjene, og "skjulpetakene" (se nedenfor).

På bildet buer de lange tungene seg nedenfra og oppover og innover mot midtmotivet på hver side, og overlapper mønsteret under. Tungene ser du også i detaljbildene fra skaftholkene.


Følgelinjen (eller dobbeltstrek eller innerstrek eller hva du vil kalle den) er den ekstra linjen som du ser innenfor konturlinjene i mønsteret.

Både tungene og følgelinjene er elementer vi kjenner fra gamle tatergraveringer. Her hadde både Hovden og Bjørn Kleppo nytte av Lars Oliversen Griffenfeldt (1869-1953), som har fått en god del av æren for dette mønsteret. Du kan se kniver fra Griffenfeldt i denne artikkelen.

Bjørn Kleppo (1894-1976) var yngre enn Hovden, men disse to og Bjørns bror Olav (1890-1965) begynte omtrent samtidig å lage kniv, og har nok studert grundig både hverandres kniver og knivene til Griffenfeldt.


Her tar jeg fram igjen et taterarbeid jeg har vist tidligere, med årstall 1893. Her er det følgelinjer og tunger. Gravøren er ukjent, men hørte nok til i Griffenfeldts miljø. Kanskje en eldre slektning.

Det er brukt både trambulering (vrikkegravering) og strekgravering. Hovdens kniv er uten trambulering, med kragen over endekula i slira som det lille unntaket.




"Skjulpetak"


En detalj fra øvre slireholk, med det som har vært kalt "skjulpetak": en bred uthuling i stedet for en bunt bladnerver. Praktfullt utført, glatt og fint.

En skulp er et huljern som brukes i treskjæring. Den vanlige betegnelsen på graverstikkel som kan lage tilsvarende effekter i sølv, er bollstikkel. Men knivfolket foretrekker visst betegnelsen skjulpetak også i sølv, eventuelt moderert til skulpetak. De finnes også hos andre knivmakere, både i Telemark (f.eks. Gunnulf Klepphegna) og i totenkniver (f.eks. Nils Talebakke), men ikke helt i denne utførelsen.


Her er to andre varianter av skjulpetak langs sidene av nedre slireholk, ved siden av mer normale bladnerver.

Det oppe til høyre er bredere enn det forrige, og han har brukt mange snitt for å få det til. På det nede til venstre har han lagt inn en midtribbe.

Skjulpetak i disse tre variantene ville ha frisket opp graveringen på nåtids telemarkskniver. Ikke lett å få til bra, men det må da være noe å prøve?


Det vanligvis så enkle bladmønsteret i Hovdens tidligste type er det gjort litt mer ut av i dette eksemplaret, der han har lagt et ekstra lag blader under hovedbladene.

Her har han ikke brukt skjulpetak, men har gravert inn noen dypere bladnerver på mer vanlig måte.





Maske

















Morsomt og grinete ansikt som vanlig. Han har fått seg en dytt i nesa.

Rundt ansiktet er det et "tannhjul".

Kniven kan demonteres ved å skru av masken. Sånt er ikke lenger så vanlig, men det er da et pluss også på en ny kniv at den kan tas fra hverandre?




Pauting


Hovdens dype pauting står ikke tilbake for noens. Det er visst ikke kjent noen eksemplarer med skåret dekor.

Vanligvis er slirene hans mørke. I dette lyse læret kommer detaljene fint fram, særlig med så liten slitasje.














Baksiden er uten pautet akantus, men med dype og pent plasserte linjer nedover.

Senere stemplet han øvre slireholk, men ikke på tidlige eksemplarer som dette.

Som vanlig er holken festet med nagler. Med moderne lim trengs de ikke lenger, men jeg liker godt å se dem også i kniver som er laget nå.








Bladet


Til slutt bladet. Det er vel litt rart at bladet så ofte er den delen av kniven som minst blir lagt merke til. Uten blad ingen kniv, men likevel er det sånn. Det er i resten av kniven at det meste av arbeidet er lagt ned, og det er antagelig ikke Hovden selv som har smidd dette her.

Halgeir Brekke skriver at det ikke er kjent at Aasmund Hovden smidde noe blad, men utelukker heller ikke at han kan ha gjort det. Dette eksemplaret ser ut som et fra en av Kleppo-brødrene, med deres typiske smellopp.









Det er ikke brukt støtteskinner på sidene av bladet i overgangen til holken. De kom på moten senere.

Bladet er 8,9 cm langt (har vært ca 2 mm lengre), og 1,9 cm bredt utenom smelloppen. Og det er ikke noen tynn flis: 5,8 mm tykt innerst og 4,8 mm midt utpå.

Litt av bladspissen er borte, men ikke mer enn at bladet godt kan være som det er.



Det ble en del bilder av dette. Likevel er det alltid flere detaljer å nyte i en kniv av dette slaget. Hvis man bare har kniven.

En del av min begeistring for akkurat dette eksemplaret henger nok sammen med at kniven ligger på bordet her akkurat nå. Dere som har en hel samling av sånt noe, går vel rundt og er begeistret hele tiden?




3. april 2011



En litt annerledes kniv fra Aasmund Hovden



Her er en kniv av Aasmund Hovdens neste hovedtype. Hans tredje type får komme her en annen gang.

Halgeir Brekke skriver at det var en viss overlapping i tid mellom de tre typene, som lettest skilles på mønsteret i nedre slireholk:

Enkel blad-dekor: ca 1920-1930.
"Bandet": ca 1920-1952 (mest før 1940).
Blomsterranke: ca 1935-1952.

Som du ser, er det godt mulig å finne begge de to første typene fra hele 1920-tallet, så litt tvilsomt er det vel å kalle den ene av dem den første.


Kniven jeg viser her, har jeg få bilder av, og bare i slira. Jeg knipset bare noen litt raskt på et knivtreff, i motsetning til forrige kniv som jeg hadde med meg hjem og kunne bruke mer tid på.

Denne også er et sabla fint eksemplar, velholdt og i orden hele veien. Skaft i valbjørk. Svart slire, som er hans vanligste farge.



Det som karakteriserer denne typen, er "bandet" midt på nedre slireholk.

I likhet med forrige kniv har Hovden her holdt graverstikkelen rett hele veien, og ikke lagt den over på siden for å illudere dybde i mønsteret.






















Holk med mindre bruk av følgelinjer enn i forrige kniv. Enda viktigere er det at Hovden heller ikke har brukt skjulpetak her. Det er sånt som gjør at en samler må ha begge typer! (Som vanlig. Og selvfølgelig den tredje typen også.)



Pautingen er omtrent som på den forrige, men gir et litt annet inntrykk i svart. Det kan vel være en smakssak hvilken man foretrekker, hvis det ikke hadde vært for at den brune er den sjeldneste. Da har det lett for å bli den vi helst vil ha.



I Brekkes bok er det et eksemplar som er så godt som identisk med dette, med et viktig unntak: Kniven i boka har skjulpetak, som altså ikke er noe som alltid hører til den første typen.

En sak til: Bildet på side 33 i Brekkes bok er speilvendt.