22. desember 2012



Noen foldekniver


Disse foldeknivene kommer jeg før eller siden til å flytte til artiklene der de hører hjemme. To av dem er vrak, de andre i god stand. Som nye var alle sammen fine eksempler på foldekniver med norske motiver.



Polarkniv fra Mandril


Et av vrakene. Naglene mangler og den er bare i løse deler. Det dukker vel opp et bedre eksemplar en dag. Eller kanskje jeg skulle få noen til å sette den sammen igjen. 










Sideplater i sølv. Dette er en mange modeller fra flere produsenter, laget til Roald Amundsens ekspedisjon i 1926. Som vi ser, ble den gitt som gave til en Kristian i 1926.

Amundsen i profil. Luftskipet "Norge". Kart over ruten. Navnet på Ellsworth og Nobile.

Et par tilsvarende kniver fra andre produsenter kan du se i artikkelen on norske foldekniver. 

Se også artikkelen om Mandril.



Det store bladet har Mandrils stempel på den ene siden og ROSTFREI på den andre. Det lille bladet har bare ROSTFREI.







Sideplater i sølv gjorde kniven dyrere, men det var ikke mye sølv som gikk med. Platene er bare rundt en tidels millimeter tykke og festet til plater i nysølv innenfor.

Den eneste fordelen med at kniven er i løse deler, er at jeg for en gangs skyld kan se innsiden. Når sideplatene ikke er støpt, men stanset ut i tynn plate, er motivene skarpe og fine på innsiden uansett hvor mye de er slitt utenpå. Men for å se dem i en kniv som har fått slitt bort hele motivet, må altså kniven ødelegges, og det gjør vi vel ikke.






Festning og bibliotek



Veldig fin og samleverdig, førkrigs kniv. Baksiden er temmelig ordinær, men forsiden har fine Fredrikstad-motiver.

Østporten i Fredrikstad festning, og et våpenskjold som jeg ikke vet hva står for.




 
Fredrikstad bibliotek. Biblioteket åpnet i 1926, så kniven er iallfall ikke eldre enn det.

Svært fint utført dekor. Sideplater stanset ut i løvtynt metall her også, enda de i dette tilfellet er av nysølv. Jeg lurer på disse stansene som ble brukt. De ble laget av stålgravører som kunne sine saker, men hvordan skal vi finne ut hvem de var eller hvor de holdt til? Var de norske?

Her er selve kniven fra Felix i Solingen. Kanskje også sideplatene er laget i Tyskland, i Solingen eller et annet tysk sted der de var veldig gode på lekker stålgravering.





Utstilling i Bergen og Oslo

Fin sak. Landsutstillingen i Bergen 1928.

Sideplatene har sølvstempel 830S, men mangler gullsmedstempel. Selve kniven er fra Ed. Wüsthof i Solingen.


Jeg er ikke noe god på bygninger i Bergen og vet ikke hvilke disse to er. Den på det øverste bildet ser ut til å være i samme stil som Bergen Museum.




TRIO laget en fin kniv til Jubileumsutstillingen i Oslo i 1914. Det er bare så vidt jeg kan si at jeg har den, for dette er nok min dårligst bevarte kniv:


Kniven er et jordfunn. Bare jeg rører den, drysser det rustbiter. 

Jeg fikk den av Richard Moen i Eiken i Vest-Agder, som hadde funnet den med metalldetektor. Senere fant han ut at den hadde tilhørt en Gunleiv Åvetsland, som kjøpte den i Oslo i 1914 og mistet den da han drev med granplanting i 1949.

Ikke mye igjen av motivet. Det er noen bygninger der, og teksten JUBILÆUMSUTSTILLING.


Den andre sideplaten viser ikke noe, men den hadde vel et eller annet da den var ny.

Bladene har ganske sikkert et av TRIO-stemplene, men det ligger gjemt inne i rusten.



.

14. desember 2012



Kniv-Kalle i Äppelbo, Sverige (?)




Jeg fikk inn denne store taterkniven i nysølv for ikke lenge siden. Som vanlig er den usignert.

Den er av høy kvalitet, ser svensk ut, og minner sterkt om noen av knivene i en artikkel i Knivbladet i 2009:

Anders Halldén: "Kniv-Kalles historie", Knivbladet 2009 nr 1, side 30-34.
Artikkelen har også stått i Knivmakaren 2008 nr 4, side 6-8.
Du kan dessuten se den på Halldéns egne sider:
http://www.cultur.nu/knivar/
Gå til "Artikelsamling" og velg "Kniv-Kalles historia".

Kniv-Kalle het Karl Fredrik Johansson (1885-1944). Han bodde i Äppelbo i Dalarna, og kalles også Äppelbo-Kalle. Han skal også ha solgt mye kniv i Norge. Akkurat som norske og svenske tatere dro omkring i eget land og solgte kniver og bosatte seg her og der for kortere og lengre tid, dro mange av dem også rundt i nabolandet.

Jeg har diskutert kniven med Halldén, men det er ennå litt igjen til den kan regnes som en sikker Kniv-Kalle. Men det er fristende å si at den er det, ut fra detaljer og kvalitet.

Foreløpig kan dere jo se på noen bilder, for det er en fin sak enten den nå er laget av den ene eller den andre.


Kniven er større enn vanlig.
Skaft/blad måler hele 28 cm, og slira 26 cm.






Skaftet har en spesiell fasong. Ganske kraftig konisk, med høyt tyngdepunkt.








Legg merke til skjøten der skaftet er tykkest. Den ligger nøyaktig i overkanten av slira når kniven sitter nedi. Som du ser av bildet, sitter kniven dypt.



Graveringen er viktig på en kniv helt i metall (en "bobb"), men også detaljene i metallarbeidet ellers har stor betydning. Her er begge deler i orden, med stort sett svært pene loddinger.



Se på holken ned mot bladet, der skaftet under stikker fram. Pent utført.









Se også på skaftenden. Taterknivmakerne har for det aller meste brukt tynne metallplater i sine arbeider, ikke tykkere, massive stykker. Her har han loddet sammen to nysølvbiter med en bit på toppen for å dekke til åpningen og holde fasongen.





Nesten alle taterkniver har endekuler formet av en sammenrullet metallstrimmel. I denne store kniven, der det trengtes ekstra stor kule, har han i stedet gjort det på denne uvanlige måten, med en skjøt på baksiden og endeplate.







Bladet er som vanlig et helt enkelt fabrikkblad, denne gangen fra Carl Andersson i Mora. Som så ofte på taterkniver er skaftenden gjort smalere enn bladet.







Jeg tar med en del bilder til av graveringen:


Graveringen er presist utført, som strekdekor og trambulering. Men legg merke til den nærmest vimsete linjen i sikksakk som går igjen overalt i mønsteret. Den gjør seg godt sammen med strekdekoren.

Solid oppheng.

Litt pynt på baksiden også, et hjerte.





Altså ingen garanti for at kniven er laget av Kniv-Kalle, men jeg antar at den er det.

12. desember 2012




Geitehornslirer og litt annet fra


Anton Kringlegarden



Anton Kringlegarden fra Vinje er en dyktig og populær knivmaker som har laget staskniver helt siden midten av 1960-tallet. Særlig gjelder det å få tak i de beste av hans tidlige arbeider med slire skåret i geitehorn.

En spesialitet fra ham i svært mange år har vært slirer med geitehornets opprinnelige overflate. De lager fin variasjon i en samling telemarkskniver.

Knivbladet hadde en stor og fin artikkel om ham i 2010:

Sigrunn Lie Brattekås: "Knivmakaren og multikunstnaren Anton Kringlegarden frå Smørklepp i Vinje". Knivbladet 2010 nr 4, side 4-14.

Anton Kringlegarden på Dyrsku'n i Seljord 2011. Han hadde med seg noen kniver av den litt enklere sorten, og en av dem han er mest kjent for.








Her er to av de enklere.










Typisk gravering for hans nyere kniver, der bladnervene er gravert etter at holken er svertet.









Den dyrere kniven med hornslire var solgt før jeg tok bildene, men det er ikke usannsynlig at den så ut omtrent som denne, selv om denne her er rundt fem år eldre.













Slire i geitehorn som har fått beholde det meste av opprinnelig overflate, skaft i risknute på bjørk, graverte sølvholker, og blad fra Knut Bjåland i Morgedal, som Kringlegarden ofte har brukt blad fra.







En av de typiske skafttoppene hans. Han har hatt flere slag.

Stempel: A. KRINGLEGARDEN 830S

Han har alltid foretrukket 830 S framfor 925 S.










Eller kanskje kniven på Dyrsku'n 2011 hadde skafttopp av dette slaget, som også ofte er å se på denne knivtypen hans.













På Norsk Skogmuseum


De Kringlegarden-knivene som flest knivfolk har sett, er vel de tre som ligger i den faste knivutstillingen på Norsk Skogmuseum. Her er to av dem. Den tredje har jeg ikke bilde av, men jeg viser en av tilnærmet samme type lengre nede.



Denne har lærslire og en av de karakteristiske toppene på skaftet. En pen, elegant kniv, men det hjelper ikke i konkurranse med den på neste bilde.

Blad: Halvor Sveinson (1937-2000), Vinje.


Fine saker. Denne er det mange samlere som gjerne skulle hatt. Utskåret geitehornslire fra Kringlegarden er det stor mangel på.

Den hører til hans eldre kniver, og kom til museet i 1971.





Hos samlerne


Mange samlere har en eller flere kniver av dette slaget. Her er Arne Aasmundsens pene samling Kringlegarden-kniver.

Alltid gøy å se en rad kniver fra samme knivmaker, og kunne sammenligne dem.





Stettfatet som knivene ligger på, er også laget av Kringlegarden. Jeg burde hatt noen finere ting å vise enn denne og den neste.

Han har laget mye forskjellig, og i 2009 hadde Vest-Telemark Museum utstilling av både kniver, keramikk, sølv og trearbeider fra ham.




Han er utdannet keramiker. Dette Eskimonika-fatet laget han noen tusen av for Diplom-Is. Det var ikke særlig morsomt å lage så mange like.









Over til knivene. Først de med geitehornslire.




Med hornslire


En eldre, fin sak i skåret horn.

Jeg vet ikke hvem som har smidd bladet.

Legg merke til at her er slireholkene festet med nagler. Kniver som ser ut som denne, er tidlige, noe også naglene forteller:

Kringlegarden naglet holkene på slutten av 1960-tallet og helt i begynnelsen av 1970-tallet.













På ordentlig nært hold (der ikke mange gravører liker at vi er):

Kringlegardens gravering har ikke den helt store presisjonen eller dybden. Han hører dessuten til dem som bare graverer fra høyre mot venstre, og dermed får ikke alle bladnerver like pen avslutning.

På den annen side: Perfeksjonisme er ikke alt, selv om det vel er det en gravør prøver å få til. Kringlegardens gravering er det mye liv i, og den er liksom så hyggelig. Den passer svært godt inn og bidrar til at knivene hans er fulle av personlighet og ikke er kjedelige.



















En fra omtrent samme tid:


Selv om han skar fine hornslirer, var det for langt fram til 1800-tallets berømte forbilder. Så da han rundt 1970 fikk til denne fine effekten ved å beholde hornets overflate, gikk han over til å gjøre det på den måten. Dette er ikke en type han er alene om, men det er han som er mest kjent for slike slirer.

Vanligvis er disse slirene krumme, men de kan altså også være rette, som her.

Geitehorn er et langt mer gjenstridig materiale enn lær, og med sin egen, innebygde fasong. Særlig med naturell overflate har resultatet gjerne et snev av fri form over seg enten man vil det eller ikke. Denne typen hornslirer kler godt å være krum.


Toppholken her er temmelig lik den på forrige kniv.















Her også er slireholkene festet med nagler. De viser at dette er en svært tidlig slire av dette slaget, fra helt først på 1970-tallet.




Og her også er det usikkert hvem smeden er.

En enklere kniv:


Kringlegarden laget også hornslirer til brukskniver. Her er en fra 1983, med solid og barsk slire i naturell horn og med ugraverte holker.

Den er av omtrent samme type som den i monteren på Norsk Skogmuseum.

Dramatisk effekt i geitehorn.

Blad: Birger Bastiansen, Dalen.











Med lærslire


En nyere kniv.

Hvis man skal ha bare én Kringlegarden-kniv, må det bli en med geitehornslire. Men det må man jo ikke, og han har også laget en hel del med lærslire. Her er skafttoppen og graveringen karakteristisk.

 Blad fra Kristoffer Lio, Dalen.












Ikke så gammel, men av eldre type:


Dette er også en nyere kniv, selv om den er laget som en enklere staskniv med eldre forbilder, med smale, ugraverte holker, men er fra året 2000.

Pent skåret lær.

 





Stempel: A.K. 830 S













Blad fra Antons bror Olav Kringlegarden (1922-2001), Vinje.

.