4. november 2008




Et pent sett barberkniver


Det er slirekniver vi samler på, ikke kokkekniver eller brødkniver eller annet skarpt. Eller barberkniver?

Barberkniver finnes i enorme mengder fra den tid da alle som barberte seg, hadde en. De ligger på bordene på ethvert bruktmarked. I Vikingskipet byttet jeg til meg noen som engang har tilhørt en mann som hadde ikke bare én kniv, men et helt syvdagerssett.

Jeg begynner med dette settet. Så får jeg se om jeg siden legger ut masse andre norske barberkniver. Selv om man ikke samler på dem, hender det jo at man plukker med seg en hvis den er norsk. Og plutselig sitter man der med en hel samling, og lurer på hvor smart dette var.



C. Brose, Christiania

Carl Friedrich Wilhelm Brose var bandasjist i Grensen 8 i Oslo, og hadde dessuten "Buxesælefabrik". Jeg vet ikke når han var født eller hvor han kom fra. Han døde i 1903.

Brose hadde to sønner som overtok verkstedet og forretningen etter ham: bandasjist Adolph Wilhelm Heinrich Brose, og kirurgisk instrumentmaker Max Brose.

Det er bilde og omtale av sønnen Adolph i Norges håndverkere, bind 1, side 202. Det står at han var født i 1865, var utlært bandasjist i 1883, ble kompanjong i 1898, og at han etter farens død drev firmaet sammen med sin bror Max til han ble eneinnehaver i 1910. Han fikk sølvmedalje på Jubileumsutstillingen i 1914.



Syvdagerssettet

En barberkniv holdes skarp ved at man jevnlig stryker eggen på en lærrem. En gang imellom sender man kniven bort for å få satt den opp ordentlig. Hvis man har et sett på syv kniver, går det altså syv ganger så lenge før dette er nødvendig. Slike sett lages fremdeles, og produsentene hevder at det skal det gå flere år før man må få satt dem opp.













Disse syvdagerssettene, som har én kniv for hver ukedag og ligger i et pent skrin, var ofte luksuriøse saker, i høy kvalitet og med mer utsmykning enn vanlig. Dyre og ikke for hvem som helst.

Siden C. Brose døde i 1903, er settet hans mer enn hundre år gammelt. Uvisst hvor mye mer.

I dette tilfellet er etuiet ganske medtatt. Ikke så rart siden det er laget av papp og ble brukt på badet. Noen etuier er av tre og har greid seg bedre.

Brose-settet har ledig plass for en eller annen barberingsdings som jeg ikke vet hva var. Jeg har sett noen andre syvdagerssett, og sett litt på Internett nå, men ingen har hatt et slikt ekstra rom. Men jeg har ikke noe greie på sånt, og kanskje det ikke er uvanlig med en ekstra ting her. En bartebørste?


Knivene er av den vanligste barberknivtypen. Å lage slipefas på sånne er virkelig en utfordring for en sliper.

Her er knivene merket med nummer for ukedag. Mange andre sett har ukedagene i bokstaver på blad eller skaft.


Disse Brose-knivene er riktig pene og med nydelig ryggfiling, og med skaftplater av elfenben.

Andre leverte enda mer avanserte saker, både av enkeltkniver og særlig av dem som lå i sett. Noen har mer komplisert konstruksjon og mer kreativ ryggfiling og utskårne sideplater og gull og mye annen stæsj, og må ha vært rådyre. Kanskje dette settet var Broses toppmodell, eller kanskje han leverte enda finere saker.



Brukes barberkniver fremdeles?

Klart de gjør! Jeg har aldri prøvd, men kan godt skjønne at det kan være gøy. Dessuten føler man seg nok mye tøffere om man barberer seg med kniv enn pinglene som bruker mer moderne, ufarlige saker, og det er jo også et poeng.

Barberkniver lages fremdeles i Europa og andre steder, både billige og dyre. Til og med syvdagerssett er ennå å få kjøpt. Hva med et sett fra DOVO i Solingen? Du får et pent, nytt et derfra for rundt tusen dollar.

En Internett-side forteller at syvdagerssettene er laget før 1840, for da gikk de helt av moten. Som vanlig må man vurdere nøye den informasjonen man finner der ute!

2. november 2008


Trekniv med utskåret mann


Det ble som vanlig ikke de store fangster i Vikingskipet for min del. Bare et par stykker. Jeg begynner med denne, en morsom sak som lå på et bord, og som jeg fikk med meg til svært okå pris. Det hastet å få avgjort handelen, for en annen knivsamler lusket i kulissene i håp om at jeg skulle miste farten. Jeg regner med at kniven er laget i Trondheim, på 1890-tallet, og at den muligens er fra Ingvar Blikstad eller iallfall ikke langt unna. Vi skal se hvorfor jeg tror det.














Hadde det ikke vært for mannen på toppen av skaftet, hadde jeg gått rett forbi. Bare hold over skaftenden, så ser du hvor kjedelig kniven blir. Ordinært tre, slitent blad av Eskilstuna-type, og ingen slire. Men med denne mannen var det en kniv som jeg gledet meg stort til å komme hjem og få sammenlignet med noen bilder jeg har av en kniv stemplet Blikstad. Jeg håpet at det var samme mann som hadde skåret de to knivene. Det skulle vise seg å stemme bra.

Totallengde 28 cm. Skaftet er hele 16,5 cm, men utenom utskjæringene er det av helt normal lengde: 10,5 cm.


Mann på tur, som sitter og spiser. Med denne figurskjæringen var nok treets egenskaper for utskjæring viktigere enn at det var dekorativt i seg selv.

Han måler 45 mm fra skosålene til toppen av lua.

Skaftet har skarp buk, slik trønderkniver gjerne har.




























Jeg tror ikke at Hakon Blikstad leverte kniver med usignert blad. Men jeg er mer i tvil når det gjelder sønnen Ingvar Blikstad.

Som jeg skriver i Blikstad-historien, annen del, var det Hakons sønn Carl og ikke Ingvar som fortsatte på farens gamle adresse etter at Hakon døde i 1890, mens Ingvar etablerte seg for seg selv et annet sted i byen. De to brødrene var neppe perlevenner, siden de ikke fant på noe sammen. Her kan det godt ha vært en (turbulent?) startperiode da Ingvar brukte Eskilstuna-blader.

Men hvorfor kan den være fra Blikstad i det hele tatt? Da går vi til neste kniv.




Blikstad-kniven


Her er kniven som jeg gledet meg til å sammenligne med da jeg kjøpte den forrige.


Det er flere iøynefallende saker. For det første er bladet brukket, sannsynligvis på grunn av bestemmelser under krigen (se nedenfor). For det andre har det Blikstad-stempel, noe som for meg alltid er iøynefallende. Og for det tredje har den altså denne utskårne jegeren som sitter og prater med sin hund.

Slira er en enkel sak i lær uten metall. Antagelig hadde min kniv slire av samme type.


Arne Emil Christensen har vist denne kniven i Knivbladet, først et detaljbilde av jegeren i Knivbladet 1990 nr 1, side 21. Han antar at skaftet er skåret i tettvokst lønn. Det er det kanskje i min kniv også?


Siden, i Knivbladet 2005 nr 3, side 4-5, viser han hele kniven sammen med en dolk fra Blikstad. Kniven har blad stemplet J. BLIKSTAD TRONDHJEM, noe som betyr at Ingvar Blikstad har laget det (eller fått laget det) på 1890-tallet. Jeg husker ikke hvordan dolken er stemplet, men etter bildene å dømme ser den også ut til å være fra Ingvar.

Begge to har brukket blad. Arne Emil forteller historien om forbudet under krigen mot kniver med langt blad, som forklarer hvorfor de er slått av. Interessant sak som jeg anbefaler dere å plukke fram og lese igjen. Han har til og med tegning av de opprinnelige bladene før de knakk.


Så kan vi sammenligne mannen på min kniv med denne knivens jeger. De to må da være fra samme treskjærer? Det ser sånn ut, men jeg må få sammenlignet dem i virkeligheten.


En annen lue, og han har skjegg, så det er ikke den samme som har stått modell til de to, men ellers er det fullt opp av ganske like elementer i både menn og omgivelser. Og denne mannen også måler 45 mm.






Men: "samme treskjærer" betyr ikke nødvendigvis at begge kniver er skåret for Ingvar Blikstad. Treskjæreren kan ha skåret denne kniven for Ingvar Blikstad og min kniv for en annen forretning i Trondheim, eller for seg selv.






En Blikstad til


Dette Blikstad-skaftet i svartlakkert tre (som jeg trodde var ibenholt til jeg fikk sett nærmere etter) kan være verdt å studere sammen med de to ovenfor. Omtrent samme lue som jegerens. Samme treskjærer igjen? Ikke usannsynlig.

Skaftlengde 14,3 cm.

Kniven er ikke fra Ingvar, for bladet har Hakons eldre stempel BLIKSTAD THRONDHJEM, med bynavnet i bue. Jeg har tidligere her gitt Hakon Blikstads THRONDHIEM, THRONDHJEM OG TRONDHJEM hvert sitt tiår, slik at dette bladet er fra 1870-tallet. Det er nok å forenkle litt vel mye, men det er bare så fristende å gjøre det, og rekkefølgen må nå iallfall ha vært slik. Men det betyr nok ikke at THRONDHJEM-stempel nødvendigvis bare ble brukt før 1880.

Hvem var treskjæreren? Ikke Johannes Odde, som for lengst hadde reist fra Trondheim da Ingvar flyttet tilbake hit da faren døde i 1890. Men byen hadde jo diverse andre bra treskjærere i det aktuelle tidsrom. For eksempel Ole Laulo, som blant annet skar små trefigurer, og som jeg liker å tenke kan ha skåret alle disse tre knivene.

Her har jeg altså glatt avskrevet at kniven kan være skåret av Ingvar selv. Litt for kjapt? Vi vet ikke sikkert hva Ingvar kan ha gjort av figurskjæring. Helt umulig er det jo ikke at han kan ha skåret den svarte kniven som tenåring før han dro til Oslo, og de andre to da han var tilbake igjen i Trondheim. Men så veldig sannsynlig er det vel ikke.

Hm. Jeg skulle så gjerne ha sett noen av de små trefigurene som Laulo laget mange av og solgte gjennom firmaet I. N. Bruun i Trondheim. Noen som har en sånn liggende?

.