20. november 2008



Hærens sanitet og annet vrient


Gamle norske morakniver med fiberslire ("pappslire") er et stort og interessant og vrient - og billig! - samleområde. Jeg har en hel del av dem, både av dem som er laget her og av de svenske som er laget for norske firmaer. Av og til lurer jeg på om jeg skal gå over til bare å samle på sånne, men det går jo fort over. Her ser jeg på noen førkrigs eksemplarer der det ennå er mye å gruble over og finne ut.
















Jeg har to kniver fra Hærens Sanitet. Den ene er tidligere, fra den gang det het Armeens Sanitet. Begge er av Mora-type med fiberslire, og i begge tilfeller er både kniv og slire i topp stand. Knivene er behørig merket, men likevel: Hvem laget dem?




Jean Mette


Den eldste av disse to knivene kom i postboksen her om dagen, fra Tyskland. Den har blad med tre stempler:

O.J.S., JEAN METTE og ARMEE. Skaftet er svimerket ARMEENS SANITET.

Per Tenge har vist en maken kniv i Knivbladet 1990 nr 4, side 32. Han opplyser at Armeen var navnet på Hæren fram til ca 1910.



Stemplene er slått inn i varmt blad, så det er smeden selv som har gjort det. Han har brukt tre separate bladstempler, og på min kniv har to av dem byttet plass sammenlignet med dem på Per Tenges kniv.

Bladspissen er litt rar, men ser ut til å ha vært sånn fra starten.


I artikkelen i Knivbladet er det oppgitt at smeden er Olaus Johansen Sveum (1853-1904) på Toten.

Armeens Sanitet har altså bestilt et parti kniver fra Jean Mette i Oslo, og så har Jean Mette kjøpt blader fra Toten, skaft fra et annet sted, og fiberslirer fra Mora.

Nå er det bare det at Sveum døde før fiberslirer ble tatt i bruk. Det må altså i så fall ha vært et lager gamle blader.

En annen mulig smed er Ole Jakob Skjellerud (1844-1931), også fra Toten.



Når er den laget?

Slira er knivens opprinnelige, som vi skal se. 1910, og kanskje enda litt før, er tidlig for fiberslirer. Hvis den er så gammel, er den laget av Anders Ström i Mora, som arbeidet hos Erik Frost. Han var først ute med slike, i 1907 eller 1908.


De svært få fiberslirene jeg har sett med akkurat dette mønsteret, har alle hatt en norgestilknytning. Nå er vel ikke det så rart, siden det jo er her jeg går og samler kniver, men jeg har likevel tenkt på muligheten for at de er laget av B. Knudsen i Trondheim.

Med den nære kontakten det var mellom Frost og Knudsen, må det ha gått raskt å overføre fra Mora til Trondheim kunnskapen om hvordan den nye typen slire kunne produseres. Jeg skal gruble mer over dette, og studere flere gamle svenske slirer.

Navnet Armee, med ekstra e på slutten, var en gammeldags skrivemåte allerede før Ströms første fiberslire ble laget. Styrker dette den tanke at bladene kan være laget mens den ekstra e'en ennå var der?

Til en sikker datering er jeg redd disse skriveformene er er like lite å stole på som overgangene Christiania-Kristiania-Oslo. Selv formen Christiania hang med lenge etter at navnet var skiftet til Oslo i 1925, også i enkelte offentlige dokumenter.

Navnet Arme ble brukt i diverse sammenhenger lenge etter at navnet var endret til Hæren. Jeg ser for eksempel at Etappereglement for den norske arme siste gang ble utgitt så sent som i 1922.




Coward & Thowsen


Noen år tidligere enn forrige kniv kjøpte jeg fra USA et eksemplar som må være litt nyere. Det er litt annerledes enn det ovenfor, men av akkurat samme type.


Identisk slire, med samme sliretrykk.

Skaftet er dypt stemplet HÆRENS SANITET, og bladet er stemplet ARME (der E’en er ødelagt) og COWARD & THOWSEN.

Her har vi en blanding av gammelt og nytt navn, med "Hærens" og "Arme" på samme kniv.

Når slirene er identiske på denne og forrige kniv, bekrefter de hverandre gjensidig som originale.

Jeg regner med at denne kniven er laget kort etter den forrige.

Firmaet Coward & Thowsen hadde jernvareforretninger i Oslo, Skien, Notodden og Rjukan, og var jernvaregrossist. De hadde ikke egen produksjon av kniver.


Bladet er av elendig kvalitet. Mens heller ikke bladet i forrige kniv er av førsteklasses kvalitet, er dette her bare skrap. Det er dårlig sveiset og har en stygg, langsgående sprekk i selve eggstålet. Stygt slipt er det også, hvis denne slipefasen er den opprinnelige, som jeg tror den er. Så da regner jeg med at bladet er norskprodusert, fra en av våre små fabrikker som gjorde forsøk på å lage morakniver. (At jeg ikke ser bort fra at denne fabrikken lå i Trondheim, får jeg komme tilbake til siden.)

Bladstemplene er slått inn kaldt, så det er altså ikke nødvendigvis smeden som har gjort det. Smedstempel mangler.




T. Plesner

Oslo-firmaet T. Plesner & Søn A/S leverte også morakniver med sitt navn på bladet. Jeg tar med en derfra fordi den har nesten samme slire som de to ovenfor.


Plesners versjon er enda mer klassisk morakniv enn de andre, antagelig fordi den er litt senere. Rødt skaft, og slire med svartfarge øverst og nederst, altså der slireholkene ville ha sittet om det hadde vært noen. Skaftet er topptungt som på eldre kniver fra Mora (og fra B. Knudsen, Trondheim). Laminert blad som ser ut til å være i vanlig bra kvalitet.

Mønsteret i slira er nesten som på de to forrige. Men bare nesten, så det er ikke samme sliretrykk som er brukt.

Sammenlign med den gamle kniven fra B. Knudsen. Både skaft og slire gir meg følelse av at det er slektskap ut over bare dette at de begge er av Mora-type.













Og når jeg er i gang, tar jeg med enda en kniv fra Plesner. Laminert blad i svært fin utførelse. Kniven er av Mora-modell, og denne gangen regner jeg det som sikkert at den er laget i Mora.

Bladet har merking i samme design som det forrige, men bokstavene her er ørlite annerledes, så det er ikke brukt samme stempel.

Lærslire i fæl stand. Kan godt være den originale.

Stekesett fra Halvor Slålien



Halvor Olsen Slålien (1873-1957) fra Bøverdalen laget slirekniver med utskåret skaft, mest i reinshorn, men også andre typer kniver. Jeg hadde ikke sett noen av disse andre typene før det nylig ble lagt ut et stekesett på eBay, i Tyskland. Det kom i postboksen min i går. Stor stas.

Slålien er en av Gudbrandsdalens kjente knivmakere, med ettertraktede saker som vanligvis er lett å kjenne igjen, selv om de som her er usignert.

Harald Kolstad har en fin artikkel om ham i Knivbladet 1999 nr 1, side 4-11. Han forteller om Slåliens liv og kniver, og viser en del fine eksempler på knivene hans.









Forskjærkniven og gaffelen har som vanlig skaft skåret i reinshorn. Kniven er 33 cm lang, gaffelen 27 cm.

Knivbladet er 20,5 cm langt (usikker på hvordan det skal måles når det er laget på denne måten, men har målt det helt inn), og 28 mm bredt. Tykkelse inne ved skaftet 3,8 mm, men det smalner raskt ned til 1,8 mm.

I utførelse og finish ligner bladet på andre Slålien-blader, og jeg går ut fra at han har smidd det selv. Gaffelen er fint smidd, men har noen spor av verktøy og partier med litt grov pussing. Jeg gjetter at han har smidd den også selv.


Forskjærkniven har et vanlig Slålien-knivskaft, med form og utførelse helt som på mange av slireknivene. Dimensjonene er også slik at skaftet godt kunne ha sittet på en av hans vanlige kniver.

Dyp og kraftfull gudbrandsdalsakantus. Som vanlig er både skjæring og utførelse av detaljer vesentlig grovere enn på kniver fra perfeksjonistene på Lillehammer nederst i dalen, og slirene er gjerne enda grovere enn knivene, men det er likevel skikkelig sus over en fin Slålien-kniv.

Typiske holker med typisk gravering.

Sammenlign denne akantusen med den som Arve Amundsen har skåret. Her er mye likt. Gudbrandsdalens klassiske mønster hos begge to.


Gaffelskaftet er av en annen type. Denne delen av hornet ville ikke vært brukbar til et vanlig knivskaft.

Holken er uten gravering, bortsett fra linjen øverst ved hornet.



Men:
Samler vi på stekesett? Det kommer an på. Antagelig ikke hvis vi ikke aner hvem som har laget det og det ikke er gammelt nok. Men selv blant slireknivsamlere er et stekesett fra Hakon eller Ingvar Blikstad ettertraktet og dyrt, akkurat som et lommeur gravert av Gunnar Omdal. I begge tilfeller kan de glatt plasseres i knivsamlingen og på en måte regnes som kniver, også lommeuret. Så spørs det hvor høyt du vil rangere Halvor Slålien som knivmaker. Det er tydelig at han har høy stjerne nå, og et utskåret stekesett fra Gudbrandsdalen må passe fint inn i mange knivsamlinger.


Stekesettet var forøvrig ikke særlig korrekt beskrevet på eBay. Det sto at her har vi en jaktkniv og en jaktgaffel, og at de antas å være fra midten av 1700-tallet.
Vel. Husk å ta med jaktgaffel neste gang du skal på jakt!



En mer typisk Slålien-kniv


Jeg tar med tre slirekniver også. Først dette fine eksemplaret som var på vårmarkedet 2008 i Vikingskipet:

Omtrent samme skaft som på forskjærkniven, med samme slags holker.

Typisk grov Slålien-lærslire med sliretrykk. Bedre enn gjennomsnittet, og med fin kule i spissen.





















Harald Kolstad forteller i sin artikkel at Slålien også skar skaft i elfenben. Jeg studerte ikke dette eksemplaret nøye nok da jeg hadde sjansen (jeg tenkte ikke over hvilket materiale det var), og det går knapt an å si noe sikkert ut fra bildene. Det har annen farge enn de andre her, som sikkert er i reinshorn. Fargen på reinshorn varierer en hel del, men det er ikke umulig at dette er elfenben.

Svært karakteristisk, trambulert toppholk. Alle holker på bildene her er i nysølv, men han brukte også messing og kobber.



Minne fra Bøverdalen









Denne tok jeg også bilde av på vårmarkedet 2008. En pent skåret kniv i reinshorn, uten slire. Skaftet er nesten helt som på forskjærkniven.






Grunnen til at jeg tok bilde av den, var det som sto på bladet:
"Minde fra Bøverdal"
En påminnelse om at turister var viktige kunder. Han graverte av og til også eiernavn i bladene.




Treskaft


Bare for å vise at ikke alle Slålien-skaft er krumme og utskåret:

Her er en i beiset risknute på bjørk, med gravert nysølvplate langs den ene siden av det rette skaftet. Øyo-blad.

Denne også er fra Vikingskipet, fra høstmarkedet 2007. Nå etterpå ser jeg at det er samme kniv som den på side 67 i Øystein Kostveits Norsk knivbok.

Andre av Slåliens knivskaft er i kombinasjoner av tre og reinshorn, så en Slålien-samling blir ikke en rad like kniver. Harald Kolstad forteller at han laget foldekniver også.