16. januar 2010



Trønderkniv i sameslire


Jeg kjøpte nettopp denne kniven fra Sverige. En trønderkniv av Meldal-type, med sørsamisk slire. Slira er selvfølgelig ikke laget til kniven, men de har sittet sammen lenge. Og da kan de godt fortsette sånn, særlig siden slira faktisk er blitt tilpasset kniven, som vi skal se, og siden tilhørende slirer til denne typen kniv er vanskelig å oppdrive.

Meldal-spesialist Arvid Hoff har skrevet en hel del bra om kniver av dette slaget, i Knivbladet 2005 nr 2, side 4-19, og på sin nettside. En spennende knivtype, der det er mye å gruble over.





Kniven


Mange kniver av dette slaget mistenkes for å være laget i Trondheim, særlig de som har slire av en type som ellers ble brukt til bykniver med skaft av hvalrosstann.

Denne her er nok laget på bygda, og da er det altså Meldal vi tenker på. Det hadde vært fint om de alle var laget i selve Meldal, men sånt går ikke an å stole på. Akkurat som junger av en bestemt type kan være laget langt utenfor sitt normale område, kan vel en kniv som dette være laget utenfor Meldal. Kanskje særlig hvis den ikke er av de aller fineste.







Reinshorn med vanlig Meldal-dekor, med løve midt på skaftet.








Pen kniv, men dekoren er ikke tegnet eller skåret av en av de mest kunstneriske eller mest drevne. Han har nok tegnet den av etter et bedre eksemplar.


En løve frisker alltid opp, enten utførelsen er sånn eller sånn. Her sitter den på venstre side av skaftet, slik de gjør i Arvids materiale når skaftet har messingholker.














Bladet er pent og forseggjort, med en fasong som er vanlig i Trøndelag. Et laminert trønderblad av høy kvalitet, beregnet på en staskniv som dette. Det gir meg noe av samme kvalitetsfølelse som Seming Storlis blader fra Oppdal.

Lengde 8,5 cm, bredde 1,75 cm, og tykkelse 4,6 mm.


Endemutter med fasetter, om ikke riktig av de vanlige slagene fra Meldal. Pen og kraftig trambulering i holkene.











Samisk slire


Trist at kniven ikke har slire av Meldal-type, men når den nå først skal ha en senere slire, er det bra at det er en den har sittet i lenge. Og her har den hatt mange år på seg.

Det ser ut til å ha vært vanlig at knivmakerne kjøpte slirer fra sliremakere i stedet for å lage dem selv, i Meldal som en hel del andre steder. Hva slags slire en sånn kniv egentlig skal ha, kan dere se på Arvids nettsider.


Her har vi altså en slire av samisk type. Jeg vet ikke om det er spesielt sørsamer som laget dem akkurat som denne, eller om de så ut sånn nordpå også. Kanskje det bare er en tilfeldighet at det er i det sørsamiske området jeg har sett dem.

Lengde 15 cm uten opphenget. De jeg har sett, har vært ganskje små eksemplarer, omtrent som denne eller litt mindre, og de har hengt i kvinnebelter sammen med nålehus og annet utstyr.

Se Terje Olsens artikkel "Samiske kvinnekniver - finnes de?" i Knivbladet 2008 nr 3, side 32-42.

Legg merke til den ekstra sømmen i skaftdelen, et stykke innenfor kantsømmen. Den er blitt satt på for at den nye kniven skulle passe i slira. Både kantsømmen og ekstrasømmen er sydd som enkelsøm, som vanlig i sameslirer.

Fargeforskjellene i skaftet passer helt med slirekanten, og viser at de har sittet sammen lenge.













Konstruksjonen av denne sliretypen er av enkleste slag. Læret er helt mykt og beskytter eggen dårlig. Sidesømmen beskytter heller ikke. Når vi ikke ser disse slirene særlig ofte, kan det komme av at de neppe er særlig varige.

Nederst er det messingringer og glassperler. Ikke alle slirer hadde sånne. Langs sømmen innvendig ligger det et stykke filt, det er synlig på bildene som litt blåfarge. Her har det nok tidligere stukket ut noen dekorative frynser eller tagger.

Opphenget av tvinnet reinskinn er sydd på i overkanten, foran og bak. Som vanlig.

Kniven kom altså fra Sverige. Ikke godt å si om den har levd det meste av sitt liv der borte eller på norsk side, men det går an å gjette at den har vært i et samisk miljø.




Laget i Trondheim?


De knivene av denne typen som mistenkes for å være laget i Trondheim, der det var bra med turister å pushe dem på, er de med typisk byslire.

Og da kan vi først se på en byslire, som denne, med en bykniv i.

Kniven er av hvaltosstann, og har "svenskeblad", som kniver ofte har når det er turister de er beregnet på. Elegant og velformet skaft, og hver gang jeg ser den, tenker jeg på hvor gøy det hadde vært å vise den til Aasmund Voldbakken. Han regnet dette som en skaftform som han hadde utviklet, og han ville ha likt å se denne her som kanskje er hundre år eldre enn hans tidligste.

For en del år siden ville denne blitt regnet som en Blikstad-kniv. Nå regnes den vel bare som en usignert bykniv laget et eller annet sted, men mest sannsynlig i Trondheim, og i Trondheim er Blikstad ikke lenger det mest sannsynlige navnet på denne her.

Kniven går bare et lite stykke ned i slira, til der hvor fargen skifter, men sånn skulle det være. Helt vanlig at kniven ser ut til å sitte for høyt. Ofte ser det slett ikke ut som om kniv og slire hører sammen, helt til man får sett nøyere etter.


Slira er ganske enkel, med glatt lær nesten uten dekor, og med enkle jernholker. Det finnes både svarte og brune av dem. I akkurat disse slirene har narven ofte holdt seg godt, den svarte fargen til tross.













Dekoren er typisk for disse slirene. Bare et par enkle streker på forsiden, der de innerste linjene alltid krysser hverandre i hjørnene. Sømmen er presset ned så stingene ikke synes. På hver side av den er det satt inn en linje, som tydeligvis er blitt sånn av verktøyet som sømmen er presset ned med.

Det er påfallende at dette ikke bare er gjort omtrent på denne måten på alle sammen: Det er gjort på prikken på denne måten. Altså er de fra samme mann, eller iallfall fra samme verksted. I Trondheim altså, eller kanskje i Oslo?

Det finnes også kniver med Oslo-blad og denne typen slire. Og så finnes det noen Blikstad-kniver som har fått sånn slire, selv om typiske, enkle lærslirer av Blikstads egen produksjon hadde et annet utseende.













Her har jeg lagt hvalrosstannkniven sammen med to av Meldal-type som mistenkes for å være laget i Trondheim. Alle tre slirer er av samme slag. Læret, med de pregede linjene, er nøyaktig likt. Den i midten har riktignok fått satt på noen holker som skiller seg ut, men læret er av samme ulla.

Den lille kniven til høyre, som kom fra England, er den mest Meldal-aktige av dem, men har altså denne byslira. To holker mangler, som dere ser. Kniven i midten har en løve som vi ofte ser på disse knivene med byslire.

De er ikke vanlige, men vi ser dem da av og til, og da hører vi ofte at de er kommet fra England.

Når slike kniver har byslire, har de (alltid?) også byblad. Og da er bladet med på å plassere dem i kategorien prydkniv for byfolk mer enn staskniv for bønder.

Det varierer sterkt hvor bra kniv og slire kler hverandre.


Løvene i byversjonen er ofte så like at de ser ut til å være fra samme mann. Men problemet med at noe er likt, er som vanlig dette at det kan være lettere å kopiere noe nøyaktig enn å lage sin egen vri. Ens egen vri blir gjerne dårligere før man selv er blitt ordentlig dreven.

Både i bygdeversjon og byversjon er dette en veldig artig knivtype, og en der vi neppe noen gang kommer i mål.

Men hvorfor Trondheim? Hvordan vet vi at ikke alle er laget i Meldal eller nabobygder, selv om de ser byaktige ut?

Vi vet det ikke. Det var naturligvis ikke noe i veien for at knivmakere i hvilken som helst bygd hvor som helst i landet kunne kjøpe svenskeblader og byslirer, særlig når knivene skulle selges til turister. For eksempel fant Lindesnes-knivmakerne ut at til rimeligere kniver lønte det seg bedre å kjøpe byblader enn å smi selv. Og når de fant ut sånt der nede i Sør-Audnedal, hvorfor ikke hvor som helst ellers?

Typisk. Nesten samme hvor man begynner å pirke i knivhistorien, titter det fram usikkerheter av alle slag. Det er ikke så mange år siden jeg trodde at når en usignert kniv så ut som en helt typisk Budal-kniv, da var den laget i Budal. Og når den ikke så helt typisk ut, var den en nabo laget et annet sted ikke langt unna. Nå føler jeg meg ikke sikker annet enn når kniven tydelig er fra en av de få Budal-knivmakerne jeg kjenner godt.

Flere av de andre trønderknivmakerne som jeg kjenner godt som knivmaker, og straks kjenner igjen en kniv fra, er jeg slett ikke sikker på navnet på, eller hvor de bodde. Knivene er velkjente og kan plasseres i sin gruppe, mens knivmakerne som laget dem, ennå er ukjente.

.

2. januar 2010


Utskåret geitehornslire


fra en av de store, men hvem av dem?



Her skal vi se på denne julens gave fra meg til meg selv: en kniv og en slire skåret av en som var veldig god på sånt. Eller rettere sagt to, for her er nok ikke kniv og slire skåret av samme mann.

















Som dere ser, de hører jo ikke sammen. Ikke samme skjæring, og det krumme skaftet harmonerer ikke særlig godt med slireformen, selv om kniven forsåvidt sitter brukbart i slira.

Men vi skal se at kniv og slire faktisk likevel er laget for å sitte sammen. Kanskje helt fra de var nye, eller kanskje ikke særlig lenge etterpå. Hvis dere klikker på bildene over, ser dere kanskje den avslørende detaljen. Jeg kommer tilbake til den lenger nede.




Slire


Vi kan begynne med å se på slira, som i motsetning til kniven er i strøken stand. Sølvet er jo anløpt, men ellers er den som ny. Fine saker, skåret i geitehorn. Litt skjev i fasongen, slik geitehornslirer ofte er. Tydeligvis laget av en av storhetene fra Vinje og Rauland og der omkring, en gang på 1800-tallet. Vi skal se at det er ting som tyder på at den ble laget mens han var i Oslo, som flere av dem jo var.













Skjæringen har en kvalitet som setter den i klasse med Halvor Teigens saker. Supert tegnet og supert skåret. Så spørs det om det er han som har gjort dette.

Legg merke til hvordan han har unngått at det blir flatt og kjedelig, ved å løfte kantene ytterst på bladene. Flere gjorde det sånn når de var i form til det.

Legg også merke til "teigenrosene". Her er det ikke brukt de velkjente, kraftige bladstilkene som gjerne har vært sammenlignet med overflødighetshorn. Bladstilkene er bare helt enkle og tynne. Kanskje typisk for en eller annen?

Det er noen flere teigenroser på forsiden enn på baksiden, men ellers er baksiden like bra skåret som forsiden.

























Begge holker sitter like stramt og fint som da de var nye. Denne øvre holken har den graveringen vi er vant til å se, men bedre utført enn gjennomsnittet. Ofte er det bare enkel og grunn gravering, nesten som riping, men her er det presist og ganske dypt. Bunnene har "ødelagt" trambulering. Bladene er uten dekorative hakk i kantene.















Nedre slireholk er også uten kanthakk, og bladstilken er den samme tynne som i geitehornet. Begge holker er festet med nagler. Sånt gjør seg godt også på nylagede kniver av dette slaget. Selv om moderne limtyper gjør nagler unødvendig, er det hyggelig å se dem på nye tradisjonelle kniver også.





En Halvor Teigen-slire å sammenligne med












En jeg tok bilder av på Kongsberg-Marken 2008. Her også kan knivmakernavnet diskuteres, men den regnes som en sikker Halvor Teigen, og med originale holker.

Detaljene i skjæringen ligner mye på den i mitt eksemplar, men ikke nok til å si at min slire også er fra for eksempel Teigen.

Sammenlign også med slirene i artiklene som ligger nedenfor her, og med denne.




Og så en Talleiv Nystog-slire å sammenligne med











Denne regnes som en sikker Talleiv Nystog (slira på venstre bilde viser baksiden). Men Nystog er en vanskelig mann å få helt taket på. Det har også vært en del diskusjon om de beste Nystog-knivene, de med negativt bladstempel, virkelig er skåret av samme mann som de enklere, de med positivt stempel.


Her har jeg gjentatt et av bildene av min nye slire. Sammenlign det med Nystog-bildet over til høyre.

Slira har både sideskinner og magebelte, ikke av metall, men pent skåret i hornet. Akkurat som hos Nystog. Mye annet også er så godt som likt, det har bare kommet inn en del nye elementer i tillegg.

Men hvordan var det nå igjen, Talleiv Nystog var vel ikke i Oslo?




Kniv


Når vi kommer til kniven, er vi over på noe annet.

Modellen er velkjent. Det som ikke er velkjent, er hvem det var som laget disse knivene. Vi vet ikke engang hvor han holdt til.


Mens slira er temmelig strøken, er beinskaftet ødelagt. Det har gått rett av, og en bit mangler. Ikke det minste rart, for gjennombrutt skaft med så små kontaktpunkter er skjøre saker.

Det er heller ikke det minste rart at den ikke er blitt kastet. Når en kniv er så fin som denne, lar man den ligge selv om den har fått seg en knekk.

Her er et annet eksemplar som også har møtt gulvet en gang for mye. Den mangler en langt større bit enn min. Sørgelige greier. Ikke er det mye å gjøre med heller, for hvem vil påta seg å restaurere en sånn en? Den får nok heller bare være som den er: en fin kniv, riktignok ødelagt.

Jeg har tidligere vist et par beslektede kniver i superklassen her.

Henrik Vensild har vist flere kniver av dette slaget i en stor artikkel: "Nogle pragtfuldt udskårne knive, men hvem har gjort dem?" i Knivbladet 2004 nr 3, side 4-12.


Tilbake til min:







Både denne og den andre ødelagte på bildet over, har blad fra Jean Mette. Pene helstålblader med enkel smellopp og fint stempel. Det ser ellers ut til å være vanligst med ustemplet blad i disse knivene.

Bladlengde 9 cm, bredde (med smellopp) 1,9 cm, tykkelse 3,5 mm.









Kjempemessig skjæring, men av et annet slag enn på geitehornslira. Mens geitehornslira er av Vest-Telemark-type, er denne uten noe sikkert sted.

Og da er vi over på den avslørende detaljen:

Mens nedre skaftholk bare har to enkle linjer, som ikke er overraskende i en bykniv, er øvre holk gravert som om det skulle vært gjort i Vinje/Rauland!




Kniv/slire


Og da kan vi sammenligne igjen.

Samme type gravering, omtrent likt utført, men ikke helt. Begge har bladkanter uten hakk, begge har trambulerte bunner som har mye felles.








Endekulene også har mye felles.























Øvre skaftholk sett fra begge sider. I motsetning til den andre skaftholken er denne ustemplet. Den ser heller ikke ut til å være laget av samme mann som nedre skaftholk.


Nedre skaftholk, den som ikke har annen dekor enn et par linjer, har sølvstempel:

NT 13 1/4

Jeg vet ikke hvem NT er, men tar sjansen på å gjette Nilius Thune i Oslo, selv om dette ikke er et av de stemplene han er oppført med i fortegnelsene.




Konklusjon?


Da er vi der igjen. Noen ordentlig konklusjon har det en tendens til ikke å bli.

Slira er ganske sikkert skåret av en fra Vest-Telemark. Det er sannsynlig at den er laget i Oslo, der flere av vesttelemarkingene var, blant dem Halvard Teigen, men vel ikke Talleiv Nystog, og Oslo vil gjerne si verkstedet til Jean Edmund de Coninck. Nå ligner slira mest på Nystogs arbeider. Kanskje den er laget i Telemark, og at kniven er blitt med noen hjem fra Oslo og har fått ny holk.

Men hvis de er laget i Oslo: Kniven er laget av en annen, og det er nærliggende å anta at denne andre var i Oslo på samme tid som sliremakeren, og at de to har blandet arbeid. Og det er jo interessant, for det betyr i så fall at knivene av denne typen ble laget i Oslo.

Hvis de to arbeidet hos de Coninck da den ble laget, er kniv og slire laget før 1874, som var det året han døde. Men hva skjedde siden? Hans tidligere treskjærere sluttet vel ikke nødvendigvis å lage kniver. Hvor solgte de sine arbeider etterpå? For eksempel gjennom Jean Mette? Og organiserte for eksempel Jean Mette noe mer, for eksempel et verksted der de fortsatte å skjære?

Vet ikke.

Så der ser dere. Null konklusjon.

Vet heller ikke hvordan jeg vil ha denne kniven. Restaurere skaftet ved å få satt inn en ny utskåret bit? Hm. Vi får se.

Trist at skaftet er så ødelagt. På den annen side: Kanskje skaftet gikk i stykker da kniven var helt ny, og at det er det som gjorde at den bare ble liggende i en skuff, og at det er derfor slira nå er så pen og uten slitasje.



.