21. juli 2009



Halvor Teigen?


En staselig telemarkskniv merket 1878. Supert å få se.

Slire skåret i geitehorn, og det er et veldig pent eksemplar. De er gjerne pene, for dette er kniver som knivmakerne la adskillig arbeid i, og som ofte er tatt godt vare på.

Siden det ikke sjelden er betydelig usikkerhet omkring dem, gir de oss stadig noen fine knivdiskusjoner, som sjelden ender med at alle problemer er løst.

Og hoveddiskusjonen omkring en slik kniv, den er som vanlig denne: Hvem laget kniven? For hva er det som mer opptar samlere - enten det er kniv eller annet de samler - enn å få satt navn på gjenstandene?

Her starter diskusjonen automatisk med Halvor Teigen (1818-1910) fra Rauland, og så spørs det om den ender med ham, eller med en annen, eller om vi ikke finner ut av det.

Helst skal den være fra Teigen. Dette er uansett en kremkniv, men vi liker store navn.


På baksiden av slira er det en morsom tekst, og under nedre slireholk er det to bokstaver, som vi skal se mer på.


Nå som jeg stadig viser bilder av slike utskårne kniver med geitehornsslire, kunne man kanskje tro at de er ganske vanlige. Det er de ikke. Det er en begivenhet hver gang en nyoppdaget viser seg på knivtreff, og ganske få knivsamlere har flere eksemplarer.






Messingholker, til en forandring. Under sliretuppen står det HA 1878. En veldig fin alder. Og bokstavene?

Siden dette er en kniv av Halvor Teigen-typen, er det jo fristende å tenke seg at bokstavene står for Halvor Asbjørnsen Teigen, og at han enten har laget kniven selv eller at det er hans eiersignatur.














Slira er fint skåret, men er det Teigen som har gjort det? Akantusen mangler noe av hans dybde og liv. Den mangler også de typiske Teigen-rosene, og bladnervene er ikke plassert med hans vanlige sikkerhet.

Utformingen av sliretuppen, med denne enkle holken og denne skjæringen like ovenfor, er en av Teigens typiske. Men vi ser den også av og til fra Talleiv Nystog, og det var jo ikke noe til hinder for at enda flere laget den slik. Utskjæringen like over holken ligner ellers mye på den vi ser i noen Lillehammer-kniver, så dette er kanskje en idé som hadde sin opprinnelse i Gudbrandsdalen, og som hører til sånt som treskjærerne utvekslet da de arbeidet på verksted i Oslo.

Til sammenligning kan vi se på skjæringen i disse to typiske eksemplene på Halvor Teigens skjæring i toppkvalitet:














I graveringene i 1878-kniven har vi de små hakkene i bladkantene, som flere brukte. Halvor Teigen (og Talleiv Nystog) gjorde det av og til på denne måten. Men om dette er fra Teigen, kunne vi kanskje ha ventet oss graveringen bedre utført?








Skaft i tre. Pent skåret, men også her er det et spørsmålstegn ved mønster og kvalitet.

Jeg vet ikke hvem som har smidd bladet. Det er ustemplet, og jeg kjenner ikke smelloppen. Men det kan vel godt være originalbladet.





Knivmakeren


Det finnes andre gjenstander med HA-signatur, og som regnes som sikre Teigen-arbeider med hans typiske skjæring. Da er ikke bokstavene lik dem som er brukt her.

Det er ikke godt å vite hva Teigen kan ha laget i løpet av sine mange år som knivmaker. Vi har hans klassiske type, den jeg viste på to bilder ovenfor her, men han kan ha laget andre. Han bodde i Telemark og skar kniver, og så bodde han i Oslo og skar kniver på treskjærerverksted, og i 1878 var han for lengst tilbake i Telemark igjen. Det ville være rart om det ikke var betydelig variasjon i mønster og utførelse fra de eldste til de nyeste.

Ofte redder vi oss unna med at en kniv kan være et tidlig arbeid, eller et veldig sent. Men her vet vi årstallet, og i 1878 var Teigen 60 år og skulle ennå være i sin beste alder som treskjærer. Da skulle man vente at skjæringen hadde vært blant hans beste og mest typiske.

Det finnes nok en del "sikre" Teigen-kniver som ikke er det likevel. Det var så mange som skar pent på denne tiden.

Ta en titt på de to fine knivene i Knivbladet 2008 nr 4, side 9. Den til venstre har slire av Teigens typiske, mens skaftets opphav er mer tvilsomt. Den til høyre ser knapt ut som noe fra Teigen i det hele tatt. Begge kniver har bymutter i skaftenden. Skar Teigen noe sånt som dette mens han bodde i Oslo?

Tilbake til den aktuelle kniven. Selv om HA virkelig er den berømte Halvor Teigen, er ikke kniven nødvendigvis laget av ham. Det er usannsynlig at han kjøpte kniver av andre, men i 1878 fylte han rundt år. Kniven kan ha vært en gave til ham på 60-årsdagen, fra en annen knivmaker.

Hvis den er laget av en annen, i så fall hvem? Det trenger ikke å ha vært en i nærområdet. Fra denne tiden er det ikke mange kjente knivmakere som kan ha laget en kniv akkurat som denne. Men kanskje det var en ukjent? I 1878 var det en hel gjeng dyktige folk fra Telemark og andre steder med bakgrunn fra verkstedet til de Coninck (som døde i 1874), eller som hadde vært elever av disse igjen, og sikkert andre gode som beundret og etterlignet Halvor Teigen.

Men ville denne uidentifiserte knivmakeren satt på initialer, og på dette stedet? Dette er i det hele tatt en tynn historie.

Andre historier kan tenkes, for vi liker historier, og de kommer nok til å bli foreslått når denne kniven blir vist fram og studert.

Kvaliteten på skjæringen: Eieren forteller at mønsteret i kniv og slire er svært likt skjæringen i en annen der kvaliteten er helt topp. Det gjør ikke saken enklere.

Jeg ender dette uten noen foreløpig konklusjon. Kanskje Halvor Teigen, kanskje ikke.




Baksideteksten


Morsom tekst bak på slira. Sånt er ikke vanlig å se, og det bidrar til å gjøre dette til en spennende kniv.

En idé for den som skjærer sånne slirer nå?

Jeg har øket kontrasten på bildet for å gjøre bokstavene mer tydelige, men så veldig leselig tekst er det likevel ikke blitt. Det står noe slikt som dette:

"Vaabygjan og Strandbygjan dei tala (taka?) til aa krasle. Saa reiser dei på Toresmogen og byter Folane blakke"

Toresmogen: Det skal ha vært en kirke og en markedsplass ved Møsvatn i Telemark, men dette er visst kanskje bare for sagn å regne.

Det er vel et sitat? Fra folkevise eller fortelling? Gi lyd, dere som vet det.



.

2. mai 2008




de Coninck, Teigen og Foss


Her viser jeg to utskårne kniver. Den ene er fra verkstedet til Jean Edmund de Coninck (1817-1874), men kanskje ikke den andre.

de Coninck kom fra København og hadde treskjærerverksted i Oslo fra ca 1850 til ca 1873, der flere av våre store knivmakere fra diverse bygder arbeidet en periode. Han deltok i utstillinger i utlandet og hadde stor betydning for omsetningen av utskårne kniver, og dermed også stor betydning for at de i det hele tatt ble laget.


Ekte de Coninck

Når et skaft er skåret på denne måten, pleier vi å gjette at det er fra Borgar Borgarson eller en av hans mange elever, eller en annen som var en periode i de Conincks verksted. Eller en annen, for dette er altså gjetting.

Det ender gjerne med at kniven er "av Borgarson-type". Er den strålende skåret, blir det gjerne hevdet at den er fra ham selv. Er den ikke riktig så strålende (som denne?), er den bare av hans type og eventuelt skåret av hans folk. Men vi vet jo ikke.

Selv når vi har en signert kniv å sammenligne en usignert kniv med, er det usikkert.


Her ser du hele kniven med skaftet på bildet ovenfor.

I motsetning til det aller meste av slike kniver: Dette er en sikker de Coninck!









Den er nemlig signert:

Av en eller annen grunn er hans kniver - og andre ting fra hans verksted - normalt usignert. Jeg har sett bare et par stykker med stempel. Men her har han altså satt navnet sitt på bladet. Hyggelig gjort!

Hvorfor er akkurat denne kniven signert? Vanskelig å si. Kanskje fordi den skulle på utstilling? Det er en typisk, velgjort, dypt og pent skåret kniv med enklere lærslire. I kvalitet er den ikke riktig på høyde med de aller beste. Den kan for eksempel ikke måle seg med den kniven jeg viser nedenfor i denne artikkelen.

Hvem laget den? Det er dette vi stadig kommer tilbake til. Det er ikke kjent at de Coninck laget noe selv. Når en kniv er usignert, kan opphavet alltid diskuteres. Enkelte ganger kan det også være usikkert selv om den er signert! Her kan vi fremdeles gjette på Borgarson og gjengen. I det minste er det sikkert hvem som solgte den.

Håndverkerne på et treskjærerverksted må ha sammenlignet sine produkter, fått ideer fra hverandre, etterlignet hverandre, laget deler for hverandre, og så videre. Og vi må regne med at treskjærere utenfor verkstedene laget kniver helt i samme stil. Dette er noe skikkelig herk når vi skal identifisere knivmakeren.

Bladet, i helstål, er vel fra en eller annen instrumentmaker i Oslo. Det kan godt være fra han som har laget bladet i kniven nedenfor.

Signaturen har en ekstra betydning: de Coninck la ned sitt verksted i begynnelsen av 1870-årene, og dro tilbake til København i 1873. Kniven kan altså ikke være nyere enn det. Uten signatur ville vi vel ha sagt at dette er en drøyt hundre år gammel kniv, og håpet at den var enda eldre. Signaturen flytter den med sikkerhet minst et par tiår tilbake, det er ikke engang umulig at vi skal helt tilbake til 1850-tallet.

Hm. Jeg kjenner at det butter imot når jeg skriver "1850-tallet". Mange av de knivene som vi regner med er laget helt på slutten av 1800-tallet, kan nok like gjerne være laget mye før. Men man får litt vegring mot å gjette seg så langt tilbake på 1800-tallet, når knivene ikke ser så gamle ut.

Uansett: Den er et klenodium. En signert de Coninck er noe nesten alle mangler.



Halvor Teigen

Om kniven ovenfor ikke er helt i nasjonalklenodie-klassen, er iallfall denne det:

Fabelaktige saker fra Halvor Teigen (1818-1910) fra Rauland, som en tid arbeidet hos de Coninck. Skaft i buksbom, slire i geitehorn med magebelte.

Øvre slireholk er merket "Reiersen 1870". Årstall er alltid stas. Navn også, men her hadde det vært enda hyggeligere om også fornavnet hadde vært med.




Hvorfor dette magebeltet på slira? Magebelte var ikke vanlig på kniver av dette slaget, men grunnen til at det ble satt på, ser du her:


Slira sprakk! Enhver treskjærers skrekk, enten han skjærer i tre eller horn, og som han må regne med å oppleve noen ganger. Det ble nok sagt diverse i sakens anledning, slik det fremdeles blir når denslags skjer. Magebeltet ble tydeligvis satt på for å hindre videre oppsprekking.

Sprekken går langs hele siden av slira og nedover inn mot midten av baksiden. Det hjelper veldig at den ikke kan sees fra forsiden. Det hjelper også at det ikke er gjort noe forsøk på å fylle sprekken for å kamuflere den. Knivfolk vil ha ulike oppfatninger av hvor alvorlig feil en slik sprekk er. Den trekker ikke akkurat prisen opp. Noen orker slett ikke se sånt. Andre, for eksempel jeg, vil uansett se på dette som en drøm av en kniv, og tenke at sprekken ga da iallfall som bonus et gravert magebelte, laget av knivmakeren selv.












Men hvorfor er det så sikkert at den er laget av Halvor Teigen? Den har jo ikke hans signatur?

Teigens kniver er (alltid?) usignert. Han skulle selvfølgelig vært tilsnakket, men det er litt sent nå. Så hva gjør vi?

Fordelen med knivtradisjonen i Telemark er at ikke bare har det vært en ubrutt tradisjon for å lage staskniver, det har også vært en ubrutt rekke av folk med pålitelige kunnskaper om kniv. Og de som bærer stafettpinnen nå, sier Teigen når de ser en kniv som dette.

Men, akkurat som det skal være:
Ikke alle er sikre på at dette virkelig er en Teigen! Hvis du er så heldig å eie en kniv av dette slaget, må du tåle at det alltid er en viss usikkerhet.


Bladet, i helstål, er laget av Oskar Foss, som ble regnet som Oslos kanskje dyktigste instrumentmaker. Bokstavene i stempelet er helt lik dem i de Conincks stempel på kniven ovenfor, så stemplene er nok laget på samme verksted. Bladene er også ganske like. Kanskje begge blader er fra samme verksted, altså fra Foss.

Det er ikke ofte å se signerte blader fra Oskar Foss. Hvorfor ikke?

Det er ikke umulig at de Coninck-knivmakerne brukte blader fra Foss, men kanskje ikke blader med Foss-signatur i den tiden de arbeidet for de Coninck og knivene skulle selges i hans forretning.

Det er uklart hvilke år Teigen var hos de Coninck. Han var der på 1850-tallet, men det spørs om han også var der i 1870. Kanskje det i stedet var Oskar Foss som bestilte denne kniven fra Teigen, som da var hjemme i Rauland, for å selge den i sin egen forretning?

Jeg vet ikke fødsels- og dødsår for Oskar Foss, eller når han drev firmaet. Instrumentmaker Peter Stangebye, som senere kjøpte firmaet Gallus, arbeidet hos ham i årene 1886-1891, så han hadde verkstedet i gang lenger enn de Coninck. Der var også Ingvar Blikstad.

Når et blad har en instrumentmakers stempel, regner jeg det som nokså sikkert at bladet er laget av ham eller av dem som arbeidet for ham. Resten av kniven kan like gjerne komme fra andre, men hvorfor skulle en instrumentmaker med egen smie kjøpe blader utenfra? Men, som vanlig, man vet jo ikke.


Patina

Legg merke til hvor lyse skaft de to knivene har. Mange kniver med såpass alder har tre med mørk patina. Den mørke fargen kan være juks.

Noen kniver har vært utsatt for "forbedringer" i nyere tid. Noen av dem som for ikke lenge siden var i lys buksbom, har nå en mørkebrun patina.

• For eksempel en kniv fra Ole Olsen Moene. Sist gang jeg så den var den mørkebrun. Forrige gang var den lys.

• Jeg hadde en kniv for noen år siden som dengang var en enkel, pen, utskåret kniv i lyst tre, og som sannsynligvis var skåret av Elias Louen. Sist jeg så den hadde den mørk patina og var nå laget av Gustav Vigeland.

• En kniv hadde skaft med stor forskjell på fargen i den delen som stakk ned i slira og delen ovenfor. Nå er fargen lik hele veien.

Vi kan vel regne med at et museum ikke ville gjøre noe sånt, men en privat samler? En privat samler vil ha en fin kniv. Da skjer sånt hele tiden.

.