19. juni 2012



Litt fra eBay

Vi er nok mange som synes det er lenge siden det var noe ordentlig fres i eBay, men et og annet blir det da på oss. Her er mine nyeste saker derfra.



Lekker taterkniv med noen mangler

En dolk med skaft utskåret i bein, og med gravert nysølvslire. Eldre enn taterkniver flest, uten at jeg skal våge meg på noe år.

Den var i USA og var lagt ut som en svensk kniv.

Som regel går det greit, men denne satte seg fast i tollen et par uker.

Det ene var at jeg påsto at den var over hundre år, men hvordan beviser jeg at en kniv som dette ikke like gjerne er laget i for eksempel 1915?

Det andre var diskusjonen om hva slags materiale skaftet er laget av. Jeg skrev at det var bein, som det utvilsomt er, men tollvesenet lurer alltid på om det kan være fra et annet dyr, og kanskje noe de ikke uten videre burde slippe inn.

Men det gikk altså bra, og nå er den der den skal.


Loddingen på baksiden er dekket av en skinne. Smart løsning, for den er dekorativ samtidig som den kanskje skjuler en ustø loddeskjøt.

Oppheng og opphengsfeste er borte.







Toppholken mangler. Ergerlig, men men. I likhet med opphenget kan det nok komme til å bli satt på noe nytt her.






Pent skaft, skåret på begge sider.








Skaden på den ene parerstangen viser tydelig hvordan den er laget. Dette er den tradisjonelle tatermåten: Når større dimensjoner trengtes, laget de dem ved å lodde sammen tynne nysølvplater. Sånn skal det gjøres.




Slire med gammeldags tatergravering. Fine saker.





Gammel tatergravering som dette er det bare å studere nærmere.

Jeg kommer til å ha med meg denne her for å sammenligne med andre kniver rundt omkring. Og så kommer navnene Fredriksen og Griffenfeldt til å bli nevnt rundt bordet, og jeg kommer til å lure på om den ikke er enda eldre.


Her er den boksen jeg har maset med her et par ganger før. Bare se her. Den har praktisk talt samme gravering som min nye slire, og den har årstall 1893.

 




I tuppen er slira splittet opp på begge sider, med masse loddetinn i skjøtene. Ikke den mest elegante måten, men i eldre kniver har vi lett for å se på sånt som noe med stor sjarm.

Endekula er som vanlig en sammenrullet strimmel nysølv.



Veldig fint blad på 12,7 cm.







Et blad som dette kunne ha sittet i hvilken som helst fin byjegerkniv.







En annen kniv, fra samme mann:

I artikkelen om Lars Fredriksen har jeg vist denne kniven, som tydeligvis er laget av samme mann som min nye.







Samme gravering, samme skjæring. Og med oppheng og skaftkule som kan vise hvordan de har vært hvis jeg går for litt restaurering.








Norsk Slireknivfabrikk


Særlig mye tristere enn dette blir det ikke, men jeg ble veldig glad da jeg kom over den på eBay.

Det er den første jeg har sett med original slire fra denne fabrikken: Norsk Slireknivfabrikk i Trondheim. Da får den bare se ut som den vil, hardt medtatt og med pels som helt har røytet bort, og med ødelagt oppheng.

Den var i Ungarn, og er det første jeg har kjøpt derfra.

Jeg har en ganske stakkarslig samling kniver fra Norsk Slireknivfabrikk. Det kommer litt om dem her før eller siden.

Som dere ser, er designen hentet rett fra en av de finske knivtypene, og den var lagt ut som "Finnish antique dagger". Og som vi skal se på senere en gang, er dette en dårlig versjon av den typen. Men den har noen særegenheter som jeg skal fortelle om siden. Hold ut så lenge!





Sysaker


Denne lille samlingen sysaker kom i posten nå i dag, fra London. Noen fingerbøl i et eller annet materiale, en linjal i perlemor, en stoppesopp i tre, en nål laget av noe jeg må se nærmere på, og en nålepute.

Og en sammenleggbar brodérsaks. Det var den lille saksen som gjorde at jeg kjøpte disse sakene.



Nei da, jeg har ikke tenkt å samle små sakser. Ikke uten at det er noe ekstra med dem.









Saksen sammenslått. Fjærbelastede ledd.








Her kommer grunnen til at jeg ville ha den. Den er stemplet slik:

BLIKSTAD TRONDHJEM

Alt som det står Blikstad på, er bare å snappe opp. En småting fra slutten av 1800-tallet, laget av en kjent knivmaker, regner jeg som noe bortimot en kniv og tar den med i knivsamlingen. Særlig når den koster så lite som denne saksen: Jeg fikk alle disse sysakene for 106 kroner, frakt medregnet.

Spørsmålet er da om brodérsaksen virkelig er laget av en Blikstad. Jeg gjetter heller at Ingvar Blikstad kjøpte sakser inn utenfra med navnet på. Jeg skal studere den nærmere og se om det går an å få den til å røpe noe.





Sukkersaks fra Torvald Flækøi


Jeg tar med en saks til. Jeg kjøpte den ikke på eBay, men på et marked på Kulmoen nylig: en sukkersaks.


Sukkersakser bryr jeg meg normalt heller ikke om, og hadde ingen fra før. Både på eBay og på markeder er det mest gøy å finne kniver, men når man ikke finner noen kniv, er det bare å se etter andre ting som kanskje kan være beslektet. Men en sukkersaks?




Så fikk jeg se stempelet:

T. FLÆKØI

Da var det akkurat som med brodérsaksen: bare å ta den med.






Torvald Flækøi (1896-1964) på Lillehammer var en kjent knivsmed. Her er stempelet hans i et blad jeg har vist i artikkelen om en super Lillehammer-kniv fra Arve Amundsen. Smedens navn er i svak bue, som på sukkersaksen, der det ikke var plass til bynavnet.






Sukkersaksen er et pent smedarbeid. Ikke bare to halvdeler som er lagt inntil hverandre side ved side, men med den ene delen tredd fint inn gjennom den andre. Mye mer stas når det er gjort på denne måten.

Den er glatt og fin over det meste, men grovere utført der det ikke var så iøynefallende. Flækøi kunne vel ikke koste på seg den tiden en kirurgisk instrumentmaker ville ha brukt på en saks eller tang, for han kunne ikke ta instrumentmakerpris for den.

Heldigvis var det heller ikke så mye han fikk, selgeren på Kulmoen.

Akkurat som i brodérsaks-tilfellet: En sukkersaks er bortimot en kniv når den er laget av en kjent knivsmed. Og i dette tilfellet er det vel ikke tvil om at saksen er laget av Flækøi.



Neste artikkel er en av de aller første jeg skrev her. Det er lenge siden 2007. Vi er mer drevne nå, og mye har forandret seg.

11. juni 2012


Bruslettos nasjonalparker



Brusletto har i det siste arbeidet mye med å utvikle nye modeller. Her er fire stykker som har fått navn fra norske nasjonalparker. En av dem finnes i tre versjoner.

Alltid gøy å se kniver, også nye fra fabrikk.


Fra venstre "Rondane", "Trillemarka", "Femund", og de tre versjonene av modellen "Vassfaret".

Alle har fulltange. Utenom deres litt tidligere modell "TY" er vel disse her Bruslettos første fulltangekniver.







Små serier


En viktig sak, og det en knivsamler som jeg først legger merke til: Alle seks er laget i prøveserier i bare 150 eksemplarer. For en fabrikk er 150 et tall nær null. Disse knivene er sjeldne helt fra starten.

Betyr det at samlere er interessert? For Brusletto er det nok et mye viktigere spørsmål: Vil kjøpere flest ha dem, slik at dette er noe å utvikle videre?




To slags slirer


Slirene er laget i tykt og solid storfelær. De er av to typer, for kniv med eller uten fingervern, begge med lærinnlegg i sømmen.

Den øverste løsningen fungerer fint på kniver med utstikkende fingervern. Den ville også fungert fint på Bruslettos modell "Villmann" i versjonen med fingervern, bedre enn den som er på "Villmann" nå.





"Vassfaret"


Modellen "Vassfaret" er den mest spesielle i denne gjengen, med blad langt unna dem vi er vant til.


Totallengde 20,8 cm. Blad på 9 cm.

Skaftet er i micarta, svart eller hvitt, eller i bjørk. Bredden er 3,3 cm.
I micarta er det 2,2 cm tykt. I bjørk er tykkelsen 2 cm og smalner til drøyt 1 cm ved bladet.

Bladet er 3,2 cm bredt. I micarta-knivene er det 4 mm tykt, i stålkvaliteten 440C. I bjørkekniven er det 3 mm tykt, i ikke-rustfritt karbonstål, med riller til tommelgrep. På den svarte er blad og skaft høyglanspolert.

Særlig de to med 4 mm blad er svært solide. Sammen med det tykke skaftet (et par millimeter for tykt etter min smak, når skaftbredden er såpass stor) er dette tøffe arbeidskniver.



Skaftet har røde mellomskiver i micarta på den hvite og den svarte kniven.







Hva skal modellen "Vassfaret" brukes til? Jeg er ikke sikker. Den fungerer svært godt til grovspikking, men er ikke noe særlig til finere trearbeid. Da blir det som når du bruker innerste del av bladet på en stor kniv. Nå er det vel ikke sikkert det er finspikkekniv kjøperne er ute etter. Det store skaftet med hele 11 cm innvendig mål (altså målt langs undersiden) gir stor kraft.

Brusletto presenterer "Vassfaret" som en bushcraft-kniv. Ute i verden blir bushcraft-begrepet brukt på vidt forskjellige kniver, men for en stor del forbindes det med kniver av skandinavisk type til allsidig bruk, med det vi ser på som standard slipefas. Bladspissen er ofte senket ned til senterlinjen, som her. Men da er bladene ikke så brede. Med bladbredden i "Vassfaret" går det dårlig å spikke mot deg, og allsidig trearbeid er en viktig del av bushcraft-konseptet.

Sammen med det tykke fulltangebladet blir micarta-knivene svært tunge, med tyngdepunkt langt bak. Jeg ville heller hatt tyngdepunktet ved den første skaftnaglen, men jeg er klar over at der er meningene delte.

Vekten, om dere er interessert: med micarta 250 gram, med treskaft 170 gram. For å sammenligne veide jeg en vanlig gjerstadkniv: drøyt 100 gram.

Særpreg er viktig for å bli lagt merke til. "Vassfaret" har massevis av det.




Signaturversjon


På høyre side av bladet står modellen, ståltypen 440C, og hvor mange eksemplarer som er laget av akkurat denne versjonen.





På venstre side står designerens signatur: Ken Ove Nyhus, adm. dir. i Brusletto.





Som knivsamler som liker å se på alle slags kniver, også fabrikkproduserte, blir jeg litt tent av varianter. Da er det stas at de finnes i bare 150 eksemplarer og er signert.

Jeg kan også godt tenke meg at mange ikke-samlere vil ønske seg en kniv som det er litt ekstra med, noe ut over standardversjonen. Da blir den ikke tenkt på som et samleobjekt, men som en av alle andre fine ting de kjøper. At den da koster noe ekstra, er det sikkert mange som liker.




"Rondane"



Denne modellen var den jeg først la minst merke til da alle disse knivene lå på bordet, men er den jeg liker best av dem nå.

Totallengde 23,9 cm.

Bladet er 12 cm langt, 3,2 cm bredt og 4 mm tykt, i stålkvaliteten 440C. I likhet med "Vassfaret" er spissen senket ned mot senterlinjen. Det er bra hvis du skal slå kniven rett inn i noe. En fulltangekniv skal tåle å bli banket i skaftenden.

Valbjørkskaftet er 3,3 cm bredt og 2,2 cm tykt. Jeg ville hatt det et par millimeter tynnere.

"Rondane" er en fin turkniv. Bruslettos "Hunter" og dens etterkommere er tynne i bladet og bra til jakt eller til å skjære brød med. Men de er ikke noe særlig om du skal hogge greiner eller annet trearbeid. Denne her er bedre til sånt og kan brukes til begge deler.

Jeg vet ikke om det er tilsiktet, men "Rondane" er litt i familie med Bruslettos mye større "Villmann" som jeg tror den vil kunne markedsføres fint sammen med.




"Trillemarka" og "Femund"


To forskjellige, men beslektede modeller.



De har ny design som Brusletto-kniver betraktet, men de er laget etter velprøvde linjer og kan se ut som vanlige kniver laget hvor som helst i verden. For knivkjøpere flest er det vel bare en fordel at de ikke virker fremmedartet.

"Trillemarka" er 22,1 cm lang. Bladet er 10,7 cm langt og 2,5 mm tykt, i Bruslettos vanlige stålkvalitet 12C27. Skaftet er i cocobolo.

"Femund" er 23 cm, med blad 11 cm langt og 4 mm tykt, i stål 440C. Skaft i african blackwood. "Femund" er nok akkurat hva mange ønsker seg av en kraftig kniv.

Jaktkniven "Trillemarka" har for lite skaft for mine hender. Innvendig mål 9 cm. På "Femund" stemmer det svært bra, med innvendig mål på 10 cm.

Begge er strøkne kniver, høyglanspolert over det hele, og jeg kan godt se dem for meg på et gavebord. Og begge er solide og funksjonelle.

Navnet Trillemarka er okå på en nasjonalpark. Men på en kniv?




Micarta og naturmaterialer


I en fulltangekniv fungerer det ofte best med kunststoff i skaftet. Hvis tre krymper det minste lille, stikker tangen fram og gir en irriterende kant som kan kjennes i hånden. Så enten må treet være tørt nok når kniven lages, eller så er det best å velge kunststoff, stabilisert tre, eller noe annet som ikke rører på seg siden.

Mange eksotiske treslag kan gi overraskelser her. Bjørk holder seg mer i ro. Helt tørr valbjørk i fin kvalitet er som vanlig et bra valg.


7. juni 2012


Aust-Agder har hatt utallige knivmakere, og mye bra blir laget der nå også. Svært ofte har knivene slire skåret i tradisjonen etter Lars Fredriksen, blad fra smedene i dette området, og enkelt skaft i tre med pent mønster.

Det er kvaliteten mer enn knivtypen som skiller dem. Men Aust-Agder har også kniver som kan kjennes igjen på god avstand. Her om dagen satt vi og så på noen sånne, og jeg tok noen bilder.




Geparder fra Nils og Paul Valle


Nils Valle


Nils Valle (1912-1986) i Gjerstad laget for det meste gjerstadkniv av standard type,  Noen ganger gjorde han mer ut av det og skar akantus også i skaftet, og noen ganger laget han det slaget jeg viser her, med gepardhode. Det er disse gepardene som har gitt ham en spesiell plass.


Blad fra Aslak Ellefsen.







Det store hodet gjør ikke akkurat kniven mer funksjonell, for å si det mildt, men så er dette heller ikke en kniv som blir kjøpt for å brukes. Når vi av og til ser en sånn kniv, er den gjerne som ny.

Det er ikke alle som synes hodet gjør kniven vakker, men det er pent skåret, og det er en uvanlig kniv som frisker opp i raden av gjerstadkniver på veggen. Knivsamlere har alltid likt dem. Alle Aust-Agder-samlere må ha en.




Han skar pen akantus og regnes som en av de gode knivmakerne fra Gjerstad.










Tre geparder til, fra to knivmakere


En stor og en liten kniv fra Nils Valle, og til høyre en enda mindre fra sønnen Paul Valle.

I en konkurranse ville de vel passet best i Åpen klasse: ikke egentlig brukskniver, ikke egentlig staskniver, men kniver som det er gjort noe ekstra ut av.









Kniven i midten har slire med sidesøm.














Den store kniven finnes det flere av enn de små. Den store er også eldre.

Slirene ser ut helt som gjerstadslirer flest, det er skaftene som gjør dem til noe annet.

Bladet til venstre er fra Halvor Mostad (født 1940), Gjerstad. Høyre blad er fra Aslak Ellefsen (1910-2003), stemplet AE på den andre siden.






Nils Valle-geparder med stående og liggende ører.













Alltid hyggelig med signatur:

N. VALLE












For knivsamlere flest er ikke poenget om dette er stor treskjærerkunst eller om hodene gir kniven gode proporsjoner. Det som blir vurdert, er hvor fint eksemplar en kniv er som Nils Valle-kniv betraktet.

Jeg liker disse gepardene veldig godt. Hvis du hører til dem som ikke gjør det, sparer du i det minste en del kroner.




Paul Valle


Paul Valle (født 1945) i Gjerstad har laget en lekker kniv i samme stil som faren. Den største forskjellen er at han har gitt den sølvholker og en sølvring rundt halsen.

Blad: Finn Valle (født 1931), Gjerstad.










Nils Valle-gepard til venstre, og den fra Paul Valle.

Solid tannsett på disse kattene.










Slireskjæring fra de to. Paul Valle øverst.










Gaupe eller gepard?

Da jeg la ut denne artikkelen, kalte jeg disse dyrene gauper. Det var ren sløvhet, for jeg har flere ganger fått vite at de er geparder. Knut Moland var raskt ute med å rette det. Han forteller at Nils Valle presiserte at det var geparder han skar, for dette var dyr han beundret.

Og likevel, knivene kalles ofte gaupekniver, også av folk som vet at det er gepardhoder.




Filigran fra Ludvik Mostad


Ludvik Mostad (1904-1986) i Gjerstad laget staskniver med sølvholker, både glatte og dekorerte. Dekoren er ikke gravering som hos knivmakere flest som har laget staskniv i denne stilen, men vanligvis i filigranteknikk.

Slirene hans finnes både i tre og i lær.









Jeg tok bilder av disse tre. To med slire i lær og en med treslire.

De to venstre bladene er fra Olaf O. Mostad (1912-1982), det til høyre fra Kristian Dalen (1914-1986).










To former for dekor. Til venstre hans velkjente, karakteristiske filigransmønster. Til høyre en mer uvanlig sak, der han har klippet en sølvrose ut av et håndspeil. Han brukte også andre slike deler hentet fra askebegere og andre sølvvarer.




Filigran her også, og rose fra samme håndspeil som den over. Skaftet har rose på toppholken.









Når slirene er i lær, er de ikke alle skåret av Ludvik Mostad selv. Læret på den til høyre er tydeligvis fra Halvor Mostad. Jeg vet ikke om den til venstre er skåret av Ludvik M selv, eller om dette også er noe han har kjøpt.


I likhet med Valles gepardkniver skiller Ludvik Mostads ettertraktede kniver seg ut i en samling Aust-Agder. Der gjør de seg svært godt, særlig i så fine eksemplarer som disse.




.


3. juni 2012



Kniver etter Anders Jahre


Her er noen kniver jeg kjøpte nylig. Ut fra bare bildet kan dette se ut som en ikke så veldig interessant diverse-haug, men de har noe ekstra å fare med: et spennende eiernavn.

Jeg liker eiernavn på kniver, særlig hvis det er en person vi kan finne ut noe om. Da jeg vokste opp i Sandefjord, var skipsreder Anders Jahre (1891-1982) sånn omtrent det største navn som fantes for oss, og her har vi kniver som har tilhørt ham. Klart jeg kjøpte dem.

Det hadde vært enda mer stas om også selve knivene hadde vært sånt som gjør knivfolket oppglødd. De er kanskje mer å regne som samlegjenstander fra Sandefjord enn som kniver? Selgeren hadde hatt med seg flere ting med Jahres navn på, men de var solgt før jeg kom på markedet.
 



Barberkniv fra Eskilstuna


Jeg begynner med barberkniven, som er en av de uvanlige med korketrekker. Hvor praktisk er det med korketrekker på en barberkniv? Det virker helt teit, og det er vel ikke noe en mann ville ha kjøpt til eget bruk. En typisk gaveartikkel.

Jeg ser ikke for meg at Jahre ville merket en gave fra sitt firma på denne måten. Da ville det vært rederiflagg eller "Kosmos" eller noe sånt. Han var nok i stedet mottageren av denne gaven.

Kniven er laget av Klas Törnblom i Eskilstuna, et firma som holdt på til 1956.


Verkstedene i Eskilstuna var svært dyktige til å dekorere med etsing og forgylling, på barberkniver, foldekniver og metallslirer. De gjorde det enten selv eller brukte andre som spesialiserte seg på sånt. Det gikk an å bestille hva som helst av motiver. Sammen med korketrekker ble dette en pen gave.

Noen tilhørende eske fulgte ikke med. Jeg lurer på om også den hadde noe ekstra i dekoren?


Kniven er helt som ny. Jahre prøvde nok aldri å barbere seg med den.







Jeg samler ikke utenlandske barberkniver, men har en liten samling norske. Med "norske" mener jeg både norskproduserte og kniver med norsk firmamerke. Dette er den første jeg har der et eiernavn er den norske tilknytningen. Jeg utvider samlingen og regner slike også som norske. Så veldig stor samling skal det nok ikke bli.

Korketrekkersamlerne vil nok gjerne ha den.




To slirekniver



To slirekniver. Uten eiernavn ville jeg ikke ha reagert på dem.

Til venstre en brukskniv der jeg ikke kjenner knivmakeren. Til høyre en "Peer Gynt" fra David-Andersen.

















"Peer Gynt"-kniven først:


Eiernavn pent inngravert i bladet, opp-ned.











Sølvet viser hvem Jahre fikk kniven av. Dette er ikke noen tilfeldig dekorativ pingvin, men Jotun malingfabrikks pingvin. Dermed er det svært sannsynlig at kniven var en gave fra Jotun-sjef Odd Gleditsch til Anders Jahre.

Pen gave da den var ny. Veldig pen gjenstand i en Sandefjord-samling nå.



 


En gavekniv, denne også? Kanskje ikke.

Risknute på bjørk i skaft og slire. Blad fra Brusletto. Det er stemplet Br & Co og er dermed fra etter 1940.


















Skaft og beltestropp er merket Anders Jahre i håndskrift, med tusj. Var det noen som ville ha skrevet navnet et par steder på denne måten før de ga bort en kniv? Er det ikke minst like sannsynlig at det er Jahre selv som har skrevet navn på kniven sin?






Knivmakeren er ukjent for meg. Han har signert slira:

O.H.

Legg merke til at han ikke har sydd læret, men limt det sammen. Det er faktisk pent utført, i motsetning til de fleste slirer som er limt.





En enkel foldekniv


Dypt og pent gravert:

Anders Jahre Sandefjord





Jeg kjenner ikke dette stempelet. HG pluss en bokstav, og med rester av et stempel til venstre for bokstavene.

Det ser ut til å være gull. Jeg har ikke testet det.






Fyrstikker


Jeg fikk se en av gjenstandene som ble solgt før jeg kom på markedet. Et lite etui til fyrstikker. I gull.













Pent gravert inni lokket, med navn og sted.











På låsen: ANDERS

Det tyder vel på at fyrstikketuiet var gave fra en nær venn.






David-Andersens firmastempel,
og gullstempel D.A 585









Hvordan kommer sånt ut på markedet? Hvorfor vil ikke familien beholde dette? Ikke godt å vite. Men i alle sakene etter en av Norges rikeste var vel disse av det mer beskjedne å regne.





Firmagaver fra Jahre


I samlingen jeg kjøpte, var det også noen typiske, billige firmagaver. De ble opplagt brukt som små gaver fra Jahres firma, og er ikke noe som er gitt til ham.

M/S Kosmos V ble bygget i 1948 som flytende kokeri, men den fikk ikke de nødvendige tillatelser og ble aldri brukt som det.

Jeg vet ikke hva som hendte i november 1948. M/S Kosmos V ble døpt i juli og levert i desember. Kanskje en anledning der deltakerne fikk hver sin kniv. Jomfruturen? Jeg får se etter.



Flere enkle kniver:


To stykker med rederiflagg. Til høyre Jahres Kosmos-flagg. Til venstre flagget til Fred. Olsen.

Jeg vet ikke at Jahre hadde noe spesielt med skipsreder Fred. Olsen å gjøre, og Fred. Olsen var vel ikke involvert i hvalfangst. Men kniven lå nå altså sammen med de andre, så jeg tar den med her.


Baksiden. Den øverste ble tydeligvis delt ut ved Kosmos' 25-års jubileum i 1953.









Knivene lå i etui, med rederiflagg på innsiden av flappen: Kosmos.













Og Fred. Olsen Lines.

Siden utførelsen her er identisk med Kosmos-kniven, regner jeg med at også Fred. Olsen-kniven er fra 1953.









En kniv til av samme slaget. Denne også har Kosmos-flagget på den ene siden, og i etuiet. På denne siden: Jahres navn.






Ole Gjekstad


En liten førkrigs foldekniv som fulgte med de andre knivene her, med denne merkingen:

Ole Gjekstad Sandefjord OG

Ole Gjekstad (født 1884) hadde klesbutikk i Sandefjord, og hadde også en viss funksjon som hyrekontor. Så da tar jeg den med i samlingen av hvalfangstkniver. En kniv med fin reklame må man alltid finne et påskudd for å ta med.

Han hadde denne annonsen i Aftenposten 13. og 14. februar 1913:
Stuert søkes til hvalfangstekspedition (flytende kokeri) paa Vest Afrika. Der vil kun bli reflekteret paa en der er vant med større skibe og som kan fremvise de bedste attester for dygtighet, paapasselighet og ædruelighet. God hyre. Henvendelse til Ole Gjekstad, Sandefjord, med kopier av attester.
Fine greier. Klart det er en hvalfangstkniv da.