26. juni 2014

(Du finner flere junger ved å klikke på "Eldre innlegg" nederst på siden)

Junger fra Sogn og Fjordane



Jeg har alltid likt trønderjunger best. De er ofte gravert, og det er mange slag av dem, sånn at vi kan diskutere hvor i Trøndelag de kan være laget. Og da går det an å sette navn på de forskjellige typene og kalle en for Soknedal-junge og en annen for Meldal-junge, selv om vi ikke vet hvem det var som laget dem.

Selvfølgelig er det andre steder som også har bra junger. Her har jeg to fine jungetyper fra Sogn og Fjordane som jeg gjerne vil sette stedsnavn på. Jeg får se siden om jeg våger meg på sette navn på flere av andre typer også. Det begynner å bli noen år siden jeg la ut de første her.

Slike stedsnavn må ikke tas altfor bokstavelig. En type kan ha vært populær over et mye større område. Og produsenten trenger ikke engang være derfra. Hvis man laget noe for å selge et annet sted, var det mye greiere om den så ut akkurat sånn som de likte dem der borte.

For knivfolk er det svært praktisk å ha navn på knivtypene, også om det kanskje ikke er helt korrekt. Akkurat som med Glosimot-knivene. Vi vet vel ikke sikkert hvor mye han hadde med denne knivtypen å gjøre, men knivfolk vet hva som menes når en kniv blir omtalt som Glosimot-kniv.




Nordfjord-junge



Den første typen har jeg vist før her en gang. Du ser flere bilder av den i artikkel nedenfor denne, under "Junge med skjult fjær".

Den har inngravert årstall og eierens initialer, men er ellers glatt. Skaftformen er svært karakteristisk.

De har vært kalt vestlandsjunger eller Hornindal-junger. Hornindal ligger i regionen Nordfjord. Når jeg kaller den Nordfjord-junge, er det fordi det finnes en del slike på Nordfjord Museum, og de er funnet i museets område.


Spesielt for Nordfjord-jungen er at den av og til har skjult fjær. Det er det en del styr med å lage, og det bidrar i høy grad til å gjøre den til noe ekstra. Jeg har sett dette på junger annet steds fra også, men bare et par stykker.






Sunnfjord-junge



Om vi kaller den forrige typen Nordfjord-junge, er det veldig praktisk å kalle denne en Sunnfjord-junge. Det tror jeg også vi godt kan gjøre.

Sunnfjord Museum har en samling av akkurat dette slaget. Det hyggelige i denne sammenhengen er at de to museene ikke har mange av naboens type. Begge museer har en og annen junge som tydelig kommer fra utenfor deres område, også en jeg antar er engelsk, men det meste ser ut akkurat som det skal.


Kvaliteten på jungene varierer her som ellers. Noen produsenter var dyktigere, noen hadde en bestiller som var villig til å betale for litt ekstra. Denne Sunnfjord-jungen min er et lekkert eksemplar.

Dekoren går igjen på mange av Sunnfjord Museums junger. Konsentriske sirkler i skaftenden, og tre grupper med ni prikker i hver. Det var nok én produsent som utviklet dette, men flere kan vel ha gjort det etter at det først var etablert at sånn skal det være her hos oss.

D'en i HLDF forteller at den hadde kvinnelig eier.

Skaftlengde 9,5 cm.


Sidene er i jern, med påsatte messingplater. Pent gjort. Den fine ryggfilingen viser også at det ikke var en billig standardjunge som ble bestilt.



Legg merke til at den ikke har jevntykk fjær. Enda en fin detalj.


 

Noe du alltid må se etter når du skal vurdere hvilken som helst junge, er at naglen ved bladet ikke er skiftet. Er den det, er bladet ikke det opprinnelige, så da har vi en stor feil. Her ser vi naglen så vidt ute til høyre i bildet. Den feiler ikke noe.

Det innlagte messinghjertet tyder på at dette var en kjærestegave. Hvis det altså var et hjerte han bestilte? Det kommer vel an på hvilken vei du holder jungen.



.

.

9. april 2011

Se også artikkel om junger med pinsett i skaftet.

Trønderjunge


Det hadde vært så stas å kunne fortelle hvem som har laget denne trønderjungen, og dermed de andre som er helt maken til denne, men jeg vet det altså ikke. Det er en jungemodell som skiller seg ut både ved sin spesielle design, sin spesielle gravering, og sin spesielle konstruksjon. Jeg fikk kjøpt den for noen dager siden.













I fin stand og med originale nagler hele veien. På enhver junge er det spesielt viktig at naglen ved bladet er original, for da er bladet det også. Skaftlengde 9,6 cm.

Synd at jungemakeren ikke har funnet plass til årstall i den fine graveringen. Initialer (helst fullt navn!) hadde jeg heller ikke hatt noe imot. Vi vet altså ikke når den er laget, så da blir det som vanlig bare å plassere den et sted i jungeperioden, mest sannsynlig i første halvdel av 1800-tallet et sted.


De aller fleste junger med hele messingplater har enklere konstruksjon enn denne. Det normale er knivblad, fjær i ryggen, og en messingplate på hver side.

Ikke her. Her er det en jernplate på hver side av fjæra, og messingplater utenpå dem igjen. Altså en mer komplisert konstruksjon. Gøy med litt ekstra, særlig fordi man da får problemet med å feste messingen til jernet:

De tre gjennomgående naglene som junger flest må ha for å holde sideplatene sammen og fjæra på plass, er laget av jern. Legg merke til at det over og til høyre for den gjennomgående jernnaglen på bildet over sitter en ekstra nagle av messing. På de forrige bildene ser du en på hver side. De er for å feste massingen til jernplatene. Og vi skal se mer av dem.


Her er messingnaglen nesten usynlig, men du ser den altså litt under midten av bildet, dekket av gravering.








Her ser du forskjellen på nagler i jern og i messing.

I dette tilfellet er det bare en enkel graveringsstrek over messingnaglen. Ikke mye, men sånt er alltid bra, for det viser at naglen er original.















Jeg vet ikke hvorfor mesteren for denne jungen har brydd seg om å gjøre det så komplisert for seg, men det har han. I stedet for å la begge jernplater følge skaftets konturer helt ut, har han gjort det sånn som du ser på disse to bildene.




En slektning


Den neste jungen har jeg vist før, men nå flytter jeg den hit, siden den har mye til felles med den over. De to er av samme hovedtype, men det betyr ikke at de er laget samme sted eller av samme person.













Dette er jo svære saker, med både innlegg av geitehorn og pen gravering, og i fin stand. Bladet har en annen og nokså uvanlig fasong, men skaftfasongen er av samme hovedtype som i forrige junge.

En svært viktig forskjell er at her er det ikke jernplater under messingplatene på sidene.

Tilsvarende junger som denne finnes også med den bladfasongen som er i forrige junge.

Denne jungen er ikke min, og jeg har ikke så mange detaljbilder av den som av den forrige. Jeg skal ta nærbilder av konstruksjonen neste ganger jeg treffer den.










Initialene ATST er fordelt på de to sidene. Fint plasserte trekløvere i graveringen. Legg merke til at den gjennomgående naglen i skaftenden er av messing.

Horninnlegg ser bra ut, men da går man glipp av en del gravering. Men så vil man jo ikke gå glipp av horninnlegget heller. Og derfor: Som vanlig må man ha begge typer!

Denne fasongen må ha vært populær, for mange slike har overlevd, i mange varianter og kvaliteter. De dukker opp mange steder i Trøndelag. Jeg antar at de er fra området Midtre Gauldal og der omkring.

Gjørtlere her og der kan ha tatt etter hvilken som helst jungemodell, men å bruke både jern og messing som på den forrige av disse to, kan ikke ha vært fristende for særlig mange av dem.


.

1. september 2010



Junge med skjult fjær
















Denne jungen har en form som forbindes med Vestlandet. Jeg har hørt dem omtalt som Hornindal-junger. Nordfjord museum har en del som ser sånn ut. Sunnfjord museum har også noen junger, men der er de annerledes. Noe å finne ut av for en eller annen.

Lengde sammenslått: 8,2 cm.


Det spesielle med akkurat denne modellen er at den har skjult fjær.

Junger flest, og foldekniver flest, har en sideplate på hver side, og det hele blir holdt sammen med gjennomgående nagler. Her er i stedet all messingen i ett stykke. Da holder det med én nagle, ved bladet.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er at junger i denne fasongen har skjult fjær.


Dekoren er bare et lite kryss på toppen. Rart de ikke ble fristet til å prøve seg på å forme skaftenden som et dyrehode, eventuelt et stilisert, for de var jo godt i gang.







Selv om det ikke er synlig fra utsiden, er det en vanlig stålfjær der inne. På bildet går den fra venstre og til godt over midten, der den blir holdt på plass i et hull i skaftenden.














Årstall og initialer. Som vi ser av den tredje bokstaven (D for datter), var den en damekniv.



Skjult fjær var ikke noe spesielt for junger, det er bare en ganske uvanlig løsning både for junger og andre foldekniver.

Fjæra er plassert sånn på denne modellen som TRIO hadde i sin 1910-katalog. Eksemplaret på bildet er et eldre eksemplar fra dem.

6. mars 2010


Metalldetektor


De fleste av oss har vel en og annen gang tenkt at det kunne vært gøy å rusle omkring med metalldetektor og finne gamle greier i bakken. Og i likhet med de fleste av oss har jeg aldri prøvd. Det aner meg at det har mye til felles med å gå på antikk- og bruktmarked: opprømt stemning på forhånd, energisk leting alle steder, litt avdempet stemning etter hvert, og mager oppsummering etterpå. Og ny runde neste gang.


Jeg fikk bilder av denne saken her fra Per Kristian Bjor. Han har metalldetektor som hobby, og forteller hvordan det er: skyhøye forventninger og lange ansikter. Men noe blir det jo.

Denne gangen ble det altså en junge, iallfall skaftet av en, med rester av blad og fjær inni. Han fant den på et jorde ved Onstadsund, ved Spydeberg i Østfold.

Den ser virkelig ut som en museumsgjenstand, med en dramatisk patina som ikke må tukles med. Om et jordfunn som dette er et vrak eller en perle, er noe hver enkelt får gjøre seg opp en mening om.

Hva er det så?

Formen er vel det vi oppfatter som vestlandsk. Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal. De konsentriske sirklene, som ser ut til å være plassert ganske tilfeldig, er også mye brukt på diverse saker fra Nordmøre, men sånne sirkler er fra hele kloden og sier vel ikke så mye.

Den ser steingammel ut, men hvordan ser vi forskjell på noe som har ligget i jorden fra tidlig 1800-tall, som det går an å gjette at denne er fra, og noe som har ligget der enda mye lenger?

En junge som denne kan også være utenlandsk, av en type som senere ble forbilde for de norske. Knivtypen, som går veldig langt tilbake i tid, kommer langt sydfra. Men jeg gjetter altså Vestlandet først på 1800-tallet.

Nå er kniven i Oslo, på Kulturhistorisk Museum.


.

23. mars 2009



Trønderske junger

Dette består av fire artikler, med den nyeste først. Det kan nok lønne seg å lese dem nedenfra, og altså begynne med den eldste artikkelen. Jeg viser en del trønderjunger som jeg tilfeldigvis har bilder av. Det kommer nok noen flere etter hvert, og kanskje jeg en dag samler dette til en mer ordentlig artikkel.

Litteratur

Av litteratur om junger er det særlig denne vi har:

Elling Alsvik: Foldekniv til festbord. Trøndelag Folkemuseum,
Årbok 1981-82. Side 15-44.

Han har også skrevet kortere artikler om junger i Knivbladet 1990 nr 3, side 26-28, og i Knivbladet 1997 nr 2, side 20-25.

Selv har jeg har vist en del junger i boka Litt av hvert om kniver.





Kniv og gaffel


Denne supre saken er en trønderjunge sammensatt av to halvdeler: en kniv og en gaffel til å hekte sammen. Ikke så vanlig å finne, og særlig ikke i så god stand som her.









Denne kombi-jungen er av den typen (graveringen og formen på skaft og blad) som vi antar er fra Rennebu-Meldal-Orkdal. Junge-typen er iallfall ofte å finne på de kanter, om ikke akkurat i form av kombi-junge. I en av artiklene nedenfor finner du en kniv å sammenligne med. Graveringen på de to er så lik at det er sannsynlig at de er laget av samme mann.

Skaftlengde 95 mm.















Halvdelene hektes sammen på vanlig måte. Det uvanlige her er at alt er i orden slik at delene sitter godt.


Bladet er jungenes vanlige spiseblad. Vanligvis er de i helstål, men dette er laminert. Det er litt rustent, men det er de på junger flest, og litt rust må vi tåle hvis vi skal samle junger.

Mens alt annet her er stramt og fint, er bladet blitt litt slapt i fjæra.


Årstall er det eneste den mangler, så da får vi gjette. Den ser ut til å være en ganske sen junge. 1860-tallet?

Tilføyelse 1. september 2010:

1860-tallet? Der tok jeg visst grundig feil. Harald Wågø forteller at han nylig hadde kjøpte en kniv/gaffel på auksjon i Stjørdal, nøyaktig maken til den på bildene ovenfor, bare med litt penere detaljer i gaffelen. Han som holdt auksjonen, sa at den kom fra Selbu.
Skaftlengde 10 cm.
Og så har den årstall: 1806!
Dermed rykker vel også den ovenfor her et halvt århundre bakover i tid? Hyggelig når det er den veien.

OBS! Senere, 2. november 2010, skrev jeg om noen nye momenter i denne saken.

Navn er bra. Hvem er denne B. J. Sundet? I folketellingene finner jeg bare én brukbar kandidat: Berit Ingebrigtsdatter Sundet på Hølonda, født på Støren i 1831. Kanskje. Jeg skal ta en titt i noen bygdebøker. (1/9-2010: Fødselsår 1831 passer ekstremt dårlig med Wågøs opplysninger!)

Legg merke til naglen på bildet over. Graveringen går fint igjennom den, men så har naglen senere vridd seg litt. Litt artig.







































Sammenligning


Jeg har allerede nevnt at den fine kombi-jungen bør sammenlignes med en nedenfor som er fra samme område og kanskje til og med fra samme mann. Men det er en annen junge nedenfor som også kan legges ved siden av denne, nemlig prakteksemplaret nederst på dette bildet.

Denne er ikke sånn at den straks blir forbundet med området Rennebu-Meldal-Orkdal og der omkring, men jammen er det mye som ligner likevel. Begge har rette skaft, bladene er ikke ulike, og når vi ser nærmere på hvordan de er konstruert, er det mye som går igjen.









Det er noe med utformingen av hovedlinjer og detaljer som gir meg samme følelse.

Nå kan man jo si at svært mange junger gir samme følelse hvis man ser dem sammen, så det spørs hvor mye vi skal legge i det. I dette tilfellet legger jeg mer i det nå enn jeg ville gjort før, særlig med tanke på at det kan være bortimot et par tiår mellom disse to. Det aner meg at det skal gå an å finne ut mye mer her, og at det ikke skal gå så altfor lenge før det blir funnet ut.


Kombi-jungen er av den typen vi kaller Meldal-junge. Men når én junge ser ut til å være fra Soknedal og en annen fra Meldal, ut fra både utseende og funnsted, kan det likevel være lurt å være litt usikker på om de virkelig er laget der vi tror. Ennå er det mye uklart omkring junger.

Det er svært praktisk å bruke betegnelsene Meldal-junge og Soknedal-junge uansett hvor presist eller upresist det måtte være. Og det går vel bra, så lenge vi er klar over usikkerhetene, men det kan også bekrefte "sannheter" som ikke er sanne.

Trøndelag Folkemuseum har pen samling junger, og svært mange av disse er fra Soknedal. Det kan tyde på at svært mye ble laget akkurat der, men det kan også henge sammen med det faktum at en mann i Soknedal (Bersvend Holthe) var den som mest skaffet museet junger.

Vi kan drømme om å finne støpeformer hjemme der mulige jungemakere bodde, men det er jo lettere sagt enn gjort.






8. januar 2009



Junger med ekstrautstyr


En typisk junge har bare ett stort blad, som er til å bruke som bordkniv. Men de samme som laget junger, laget også foldekniver med flere funksjoner. Her viser jeg noen slike fra Trøndelag.

Først dette staselige eksemplaret:















Skaftlengde 9,2 cm, og messingen er 2,4 mm på det tykkeste.

Det store, avrundede bordknivbladet er 7,5 cm langt, 2,1 cm bredt, 2,8 mm tykt, og litt tammere i formen enn på typiske ett-blads junger. Som vanlig (men ikke alltid) er det i helstål.

I tillegg har vi her et velbrukt, laminert spikkeblad. Jeg skrev først at det var sterkt nedslipt, og at det opprinnelig hadde vært både lengre og bredere. Knivsamler Harald Wågø fikk meg på bedre tanker. Han skrev:

". . . men har du tenkt over muligheten for at bladet kan ha vært smalt og kileformet helt i fra starten, akkurat som det lille som finnes på de fleste hestekarknivene (de med hovnakken)? Det er slipt slik fra første stund og beregnet på å bore nye huller i remmene på seletøyet".

Da jeg tok kniven fram igjen, så jeg at jeg ikke hadde studert bladet nøye nok. Det er nok nedslipt, men ikke så mye. Etter plasseringen av neglehakket å dømme, har det heller ikke vært stort lengre. Nå er det 6,2 cm langt og 2,3 mm tykt. Total bredde er 1,7 cm inne ved festet, men selve bladet har ikke vært bredere enn drøyt 1 cm.

Korketrekker og syl kan sikkert være praktisk, men poenget var vel like mye selve det å få laget en avansert kniv som eieren kunne være stolt av. Korketrekkere på så gamle foldekniver er ofte brukket. Vær forsiktig hvis du synes du må folde ut en slik, og hold helt innerst. Det er jo helt bånn om du plutselig skulle stå der med halvdelen i hånden.

Mens en vanlig ettblads junge var noe en gjest hadde med seg i selskap, var junger med ekstrautstyr beregnet på en annen bruk. Bersvend Holthe i Soknedal, som var viktig kilde for Trøndelag Folkemuseum til kunnskap om diverse redskap, fortalte i 1928 at disse knivene sannsynligvis ble brukt på reiser, og at korketrekkeren var til å åpne "brændvinskopper" med.


Messingplater med fin gravering.

Årstall er som vanlig supert å ha. 1848 er litt sent i jungeperioden, men standardjunger ble fremdeles laget. Jeg regner med at denne er laget i Soknedal eller der omkring.




Eierens initialer er også bra, og hører med på en junge. Fullt navn ville vært bedre, men det er ikke ofte å se. Her er det en eier som har hett HHSG, der S'en som vanlig betyr sønn (en D ville stått for datter) og G'en står for gårdsnavnet. Hvis man vil gjøre en innsats, kan man altså lete etter alle Hans Hansen og lignende fra en gård med navn som begynner på G.

Legg merke til naglene, som ikke er tuklet med. Originale nagler er alltid toppers, for da er ikke bladet skiftet ut. Trambuleringen i messingen dekker også naglene. Fine greier.


Uvanlig på slike kniver: I enden sitter eierens signet, HHS speilvendt.




















Kvaliteten er topp både på bladene og det øvrige arbeidet. Stramme fjærer og fine tilpasninger.

Her er midtplaten mellom bladene av jern. Den kan også være av messing, som vi skal se.





Ukjent år, men med eiernavn












Kniven har eiernavn OSS Moen, som antagelig er Ole Sivertsen Moen i Soknedal, født i 1788.

Den skiller seg fra den forrige i fasong og dekor, men likevel: Forhøyningen til der hvor ekstrautstyret er festet, har eksakt samme form og dimensjoner.

Skaftlengde 8,5 cm.


Bordknivbladet er 6,2 cm langt, 1,6 cm bredt og 2,5 mm tykt. Det går ikke mer inntil skaftet enn på bildene over, men antagelig har det vært en centimeter lengre og vesentlig bredere da det var nytt.

Også her er spikkebladet laminert og velbrukt. Det er 5,2 cm langt nå, og 3,4 mm tykt.






Korketrekkeren er brukket. Mens den på forrige kniv var filt ut av en stålstav, er den her smidd i spiral. Også senere brukte knivmakere og knivfabrikker begge metoder, også i kniver de laget i samme periode.

Denne gangen er det ingen syl, men en fil som tydeligvis er laget av en gammel fil.






Knivmakeren har hatt problemer underveis. Ved siden av hver av de to naglene her, er det en mindre ekstranagle. De neste to bildene viser hvorfor.















Messingen har sprukket ut fra de opprinnelige naglene. For å redde kniven, er det montert en jernskive på innsiden, og de to avbrukne bitene er naglet fast til denne skiven før kniven ble montert. Dette ser mer ut som noe som ble fikset under arbeidet med kniven, enn en senere reparasjon.

Midtskiven er av messing.




Bilder fra bok


Jeg har tatt disse bildene fra kapitlet om junger i min bok Litt av hvert om kniver. Begge knivene er i toppklasse.

Denne, fra 1829, har samme skaftform som forrige kniv, men dekoren er mer i slekt med den øverste kniven:













Korketrekker filt ut av stålstav.




Den neste, fra 1836, ligner ikke de andre hverken i form eller dekor.













Initialer SPSK. Korketrekker smidd i spiral.


.

.


.