19. desember 2014



Ringlekniv til tvislire



Få av oss har noen kniver fra 1700-tallet og enda tidligere i samlingen. Det kan bety at mye av interessen for dem blir borte. Mange knivsamlere ser nærmest bort fra så gamle kniver. Men for et par dager siden kom denne i posten her, og plutselig er det mye morsommere å lese Arne Emil Christensens bok Tvislir og ringlebelte, som jeg har skrevet litt om nedenfor. Det hjelper veldig å ha en å sammenligne med knivene i boka, selv om det bare er en du får låne.


Den er ikke blitt tuklet med i det hele tatt. Alle eierne gjennom mer enn 250 år har behandlet den pent. Men så har altså en av dem rotet bort slira.

Lengde 21,5 cm.


Det er jo ikke uvanlig at kniv og slire skiller lag. En brukskniv kan bli brukt i verkstedet og aldri satt tilbake i slira. Dette skulle ikke hende med en staskniv, men man vet aldri. For tvisliringer regner Arne Emil med at da disse gikk av moten, ble knivene tatt ut og fortsatte å bli brukt etterpå.

Siden det er så langt mellom dem, må vi gjerne ta til takke med noen eksemplarer i riktig dårlig stand. Men altså ikke hver gang.



Bladet kunne ha vært morsommere, med mer pynt, som de av og til har. Men det er i fin stand, bedre enn de aller fleste sånne, og ikke er det feilslipt heller.

Det er 10,6 cm langt og 5 mm tykt.



Ofte har skaftenden utvendige, løse ringer som skal lage lyd når du rister på kniven. På andre er det som her, med noen løse deler som ringler inni toppholken. Kanskje det er kuler der inne, men ingen blir vel fristet til å åpne holken for å se etter. Denne ringler. Det får holde.











Jernplate i skaftenden mot bladet denne gangen. På de fleste (?) er den av messing.








Og denne gangen er toppkula en sammenrullet messingstrimmel, som på taterkniver.

På enhver gammel kniv må man se ordentlig etter at alle deler er de opprinnelige. Det er de ofte ikke. Hva med denne? Er bladet, jernplaten og endekula de originale?

Det ser sånn ut. Hvis de hadde vært skiftet, måtte det ha blitt gjort på den tiden da slike kniver ennå ble laget, og av de samme personene. På en mye nyere kniv ville det ha trukket ned. På en 1700-tallskniv ville det vel heller blitt regnet som vedlikehold.



Her, mellom messingtrådene på ryggsiden, kunne det godt ha stått et årstall. Nå vet vi ikke nøyaktig når kniven er laget. Tidlig 1700-tall, kanskje.







En og annen liten dekorativ messingdings i trestykket mangler, som vanlig etter så mange år. Det kan også sees på som en fordel, for det viser at kniven ikke har vært pusset opp nylig.



Knivfolk flest ser dem bare en og annen av i en museumsmonter, eller på bilder som vi alltid kunne ønske oss større og flere. Det er jo alltids bedre enn ikke noe, men langt fra nok til å lære en kniv ordentlig å kjenne.

Små bilder kan fungere helt fint for dem som eier kniven eller som har et ganske likt eksemplar hjemme. I hodet kobler de straks denne kniven med et bilde av sin egen kniv. Er det en detalj som ikke er synlig på bildet, vet de gjerne hvordan den pleier å være laget og tenker ikke mer over det. Den som ikke har noen slik kniv, vet ikke mer enn hva bildet viser.

Se for eksempel på de to første bildene av denne kniven. Kan du se om holkene er støpt eller loddet av en plate? Hvis det ikke står noe om det i teksten, og du ikke vet at på slike kniver er de alltid (?) loddet og gravert, kan du bare gå der og lure. Det samme gjelder en kniv i en monter, som du ikke kan se baksiden på.


Her ser du loddeskjøten, som viser både at holken er en sammenloddet plate og at den er gravert.






.

11. mars 2014



Ny knivbok:

Tvislir og ringlebelte



I det aller første nummeret av Knivbladet, 1987 nr 1, side 38, etterlyser Arne Emil Christensen opplysninger om denne gamle stasknivtypen med to kniver i slira. Senere har han i alle år arbeidet videre med saken, og nå har vi boka hans her:

Tvilslir og ringlebelte, verdighetstegn, våpen og manns-smykke - en episode i norsk draktskikk. Oslo, Norsk Våpenhistorisk Selskap, 2014.
ISBN 82-90867-33-6.

Han skrev også om tvislirer i Knivbladet 1992 nr 2, side 4-8.

Norske kniver fra 1600-tallet og 1700-tallet er det ingen av oss som har mye av. Slike som knivstellet på forsiden av boka er noe som knivsamlere flest har høyest oppe på ønskelisten.

På knivtreff ser vi omtrent aldri noen komplette tvislirer, og slett ikke noen med originale kniver i. Men knivsamlerne kan nøye seg med mindre også, og når vi ser en løs kniv, et beslag som har hørt til, eller en bit av et belte, plukker vi dem opp uansett tilstand, og betaler mye for dem.



Arne Emil gir oss her store kunnskaper om denne knivtypen, og forklarer forskjellen på tvislirer fra Østlandet og Vestlandet, forteller om oppheng, belter og annet tilbehør, og om bruken, og har masse interessant kulturhistorisk stoff omkring knivene.

Boka har også en katalog over alle eksemplarer han kjenner til i norske museer, for det meste uten bilder. At museer flest har dem liggende temmelig utilgjengelig i magasinet, er en annen sak. Det er også med alle tvislirer han vet om hos private samlere, uten at eiernavn er nevnt. Til sammen 324 nummere. Alle samlere som har en slik kniv, merker seg nok nummeret på sitt eksemplar, og det kommer nok til å følge knivene heretter når de går videre.

En ny bok om gamle kniver er alltid en begivenhet, og jeg har lenge sett fram til at han skulle komme med denne grundige behandlingen av tvislirer. Interessant å lese, og nyttige innsikter å ha i tilfelle den store anledningen til å gjøre et kupp skulle melde seg.



Tvislirer fra Hordaland i Nordiska Museet, en super samling som nå er overført til Norsk Folkemuseum.











Boka har med en hel del fine tegninger av kniver og slirer og detaljer. Arne Emil er god på å tegne gjenstander (særlig båter, som han har målt opp og tegnet mengder av).

Hordaland til venstre, Telemark til høyre.

Arne Emil regner med at slirene ble laget på bygda og de tilhørende knivene i byen. Da er det ikke sikkert at de opprinnelige knivene i slira var helt like, og det roter det til litt når vi diskuterer om knivene har hørt til fra starten.




Løse kniver av tvislirtype. Lange, graverte messingholker. Innlagt dekor i treet. Ekstra bra om det er med årstall også.













Ordet "våpen" er med i bokas tittel. Den siden av knivbruk er noe vi gjerne toner ned så godt vi kan, men siden utgiveren er Norsk Våpenhistorisk Selskap, er det klart det måtte være med. Alle medlemmene i Selskapet har fått et eksemplar.

Boka koster 300 kroner pluss porto og kan bestilles her:

Norsk Våpenhistorisk Selskap, Postboks 947 Sentrum, 0104 Oslo.

Eller på mail: nvhs@nvhs.com




Etterpå


Det har allerede dukket opp noen "nye" eksemplarer etter at boka kom ut. Her er ett av dem:

I boka har Arne Emil plassert denne typen i Hordaland, og da vi fikk se den på et marked, var han jo spent på å høre hvor den var kommet fra. Etter noen hundre år kunne den ha vandret langt fra opprinnelsesstedet, men likevel. Eieren hadde nylig kjøpt den, og kunne fortelle hvor den stammet fra: Voss. Supert. Alltid hyggelig å få enda en bekreftelse på noe man har skrevet.


.

19. mars 2014



Ikke akkurat norske tvislirer,

men vel verdt en titt


I knivboka Tvislir og ringlebelte viser Arne Emil Christensen noen utenlandske kniver som har en del til felles med de norske tvislirene. Begge typer har slire for mer enn én kniv, de er fra samme tid, og slirene er dekorert med stempler på en måte som ligner de norske. Noen helt direkte påvirkning har han ikke funnet. I boka har han også med noen hollandske eksemplarer beregnet på spisebestikk, og det er slike hollandske jeg skal prate litt om her.

Utenlandske kniver ser vi hele tiden, både i virkeligheten og på eBay og andre steder. Mye av det er interessante saker, men de hører vel ikke hjemme her på disse sidene om de ikke har noe med Norge å gjøre. Norske kniver er ikke uten påvirkning utenfra, enten de er 1700-talls tvislirer eller moderne voldbakkenkniver. Holland er litt spesielt i denne sammenhengen, med den store trelasthandelen de hadde med Norge, der særlig den lille byen Hindeloopen importerte store mengder trelast fra Skiens- og Drammensvassdraget på 1600- og 1700-tallet.

Og så kommer det: Det denne Hindeloopen er kjent for i folkekunsten, er den rike tradisjonen deres for rosemaling. Her skal impulser ha gått begge veier, og den gamle rosemalingen i Grenland skal ha tydelige trekk av Hindeloopen.

Det hadde vært rart om ikke også noen kniver var blitt med på turen. Mange år er gått siden de ble laget, men de kommer fremdeles fram av og til her til lands, og noen av dem er å finne i norske knivsamlinger.

Noen av dem har tålt sin høye alder ekstremt godt. En knivsamler forteller at da han for mange år siden ble tilbudt et eksemplar, sa han nei takk fordi han syntes den var i for god stand til å være ekte.


I fjor kjøpte jeg denne kniven på eBay, med 1700-talls slire i fin stand, av et slag som vi regner som hollandsk. Slira har som vanlig dyp stempeldekor, blant annet med ANNO 1776.

Nå var den i England, men eieren hadde lagt den ut som hollandsk, og det stemmer nok.

Den så litt rar ut på eBay-bildene med den store, malplasserte forskjærkniven, der bare bladet går nedi. Slira er ellers en dobbeltslire beregnet på spisebestikk, en kniv og en gaffel, men har altså blitt brukt på en ny måte. Og den er av et morsomt slag som kan fortjene en ekstra titt, og da kan det gjerne samtidig også ligge et par tvislirer på bordet, om man hører til de heldige som har noen slike!


Kniven ser nyere ut enn slira. Hundre år nyere, kanskje? Det har nok stått noe på bladet, men ikke nå lenger, så jeg vet ikke hvem som laget den. Kan nok være fra Solingen. Skaft i pent hjortehorn. Hadde jeg sett den uten slire på et marked, hadde jeg ikke tatt den med samme hvor lite den hadde kostet. Men selv om den ikke er original til slira, lar jeg den sitte der nå, siden slira er blitt tilpasset den, som vi skal se lengre nede.


Slira er altså riktig hyggelig. Da jeg hadde fått den i hus og satt og så på den, tenkte jeg at den der ligner da veldig på en som Arne Emil kjøpte av meg en gang, og som jeg hadde kjøpt på Internett-auksjon. Jeg tok den med bort til ham for å sammenligne.





En annen slire


Nå viste det seg at jeg hadde husket feil. Den som lignet på den fra 1766, var en annen som vi skal se på og sammenligne med lengre nede. Først viser jeg den som han kjøpte av meg og som jeg hadde blandet den sammen med:


Mange av disse hollandske bestikk-slirene har en hatt som dekker skaftet eller skaftene. En sånn hatt pynter opp, akkurat som i de svenske fäbodknivene. En og annen Mora-kniv har også slire med hatt.





Hatten er velformet, og med rar dekor. Det er visst ment å være ei ku. Iallfall et stort dyr, naivt og morsomt framstilt.














Hoveddelen av slira er dekorert med tulipaner, som mange slirer av denne typen er. Ikke overraskende når de er hollandske.

Nå er det vel ikke sikkert at denne knivtypen (særlig sliretypen) alltid er laget i Holland. Den kan vel også komme fra nære naboland, men med tulipan øker sannsynligheten sterkt.

Heldigvis har de ofte årstall. Denne her er fra 1773.







Blomsterdekor på baksiden også.

Det sitter svart farge i fordypningene, så hele slira var kanskje svart i sin ungdom.

Det er rart at de har holdt seg så godt, mange av disse slirene.










I dette tilfellet har det ikke sittet noen gaffel i slira, bare en bordkniv. Kniven er ikke original her heller. I dette tilfellet er det kniven som er eldre enn slira.






En omtrent maken slire


Så tilbake til denne som jeg begynte med. Jeg hadde husket bare nesten feil, for Arne Emil kunne ta fram den på det neste bildet, som også er vist på side 17 i boka hans:



Praktisk talt samme slire som på bildet over. De to er så like i form, dekor og utførelse at vi kan gå ut fra at de er laget av samme mann, eller iallfall på samme verksted. Legg merke til tuppen. Så godt som den samme.

Her kan kniv og gaffel være de originale. Eller ikke, for hvordan skal vi kunne bevise det? De er iallfall fine, og pent bevart. Skaftene er i hvalbein.

Mitt eksemplar kom altså fra England, mens Arne Emil hadde kjøpt sin i Norge.



Denne slira hans (nederst) er laget året før min: ANNO 1775!

Se hvor lik dekoren er på de to. Det er jo ikke sikkert at det gikk så lang tid mellom dem heller. Den ene kan jo godt ha vært laget på slutten av 1765 og den andre på begynnelsen av 1766.






Samme dekor fra denne siden også.

Den har rom til en eller annen dings i tillegg til kniv og gaffel.

Og her.











Til høyre på bildet ser du mitt eksemplar. Det er satt inn en trekloss med åpning for knivbladet, sånn at den kunne brukes sammen med den store forskjærkniven. Nå må den jo få sitte der, og da må kniven det også.

Legg merke til hullet til det tredje redskapet i slira til venstre.



Kniver av dette slaget interesserer meg ikke noe større, denne gangen er det slirene som gjelder. I begge tilfeller er bladene stemplet. Kanskje noen til og med kan identifisere produsenten. Det blir ikke meg.








Enda en


Tor Skjølet viste meg denne, som også er kjøpt i Norge. Av samme slag som de tre over, men ikke helt maken. Den viser noe som antagelig engang gjaldt to av de andre her også.



Det gjelder denne skilleveggen. I motsetning til de andre her har den skillevegg mellom kniv og gaffel. Den er sydd fast på kjøttsiden av læret, som ikke gir noe særlig solid feste. Når veggen siden en gang ble tatt ut eller falt ut av seg selv, har det nok skjedd uten spor som vi lett kan se nå mye over to hundre år etterpå.





Her ligger den nederst, sammen med slira fra 1766. Igjen er formen utrolig lik. Dekoren er også av samme slag, med tulipaner, men ikke gjort med samme verktøy.

Og igjen har vi sesongen 1765/1766: Den er fra 1765! Det må ha vært bra år for sånne slirer? Dette er vel helt tilfeldig. Utvalget her er jo magert.



Årstall er skåret, ikke preget med stempler. Kanskje det ble skåret senere på ledig plass. Ellers er det brukt stempler, og motivene er igjen tulipaner.








Sammen med slira fra 1766 til venstre.












Og enda en


Til slutt tar jeg med denne løse slira, også kjøpt i Norge, bare for å vise at ikke alle sammen er laget i løpet av bare noen få år.






Den har årstallet 1747, og igjen er den helt av samme slag og kommer  nok fra samme sted, selv om det riktig nok ikke er tulipaner denne gangen.




.