29. oktober 2009




Pen totenkniv


I mai i år viste jeg noen knivbilder fra Vårmarkedet 2009 i Vikingskipet, blant annet av denne totenkniven:


Det er en kremkniv, og jeg skrev dette om den:

"Veldig fin, og fra Toten, og fra et av de store navnene, men hvilket stort navn? Det ble en del diskusjon om hvem knivmakeren kan ha vært, som det alltid bør være når en usignert kniv ligger framme.
Jeg har tatt bilder av noen supre totenkniver der opphavet ikke lenger er så sikkert som det var tidligere, og kommer blant annet til å vise en del flere bilder av denne."

Etterpå glemte jeg hele kniven, og dermed kom det jo ikke flere bilder av den. Så da legger jeg ut noen nå.

Den er i en av Totens hovedtyper. Ibenholtskaft med innlegg av perlemor og horn, pluss stifter som danner linjer av prikker. Slire i nysølv med vinduer inn til læret inni. Gravering. Stasknivblad.








Todelt dekor på høyre side - forsiden - av skaftet, med en plate imellom som kunne vært brukt til eierens initialer.













Skaftet er av ibenholt. I en kniv av det litt enklere slaget kunne det ha vært svarlakkert bjørk, men denne var nok ikke av de helt billige da den var ny (og ikke nå heller). Innlegg av nysølv og horn.


Hyggelig gravering. Jeg vet ikke hvem som graverte akkurat sånn, men det er det vel sikkert noen andre som gjør.






















Opphengsfestet kan kanskje fortelle noe. Eller kanskje ikke, for på Toten var det vanlig å hente ideer fra hverandre. Og selvfølgelig ikke bare på Toten.


















Typisk Toten superblad, eller iallfall nesten typisk. Her er blodranden ikke på langt nær så presist tatt ut som på de beste. Legg også merke til at den slutter et stykke fra skaftet, i motsetning til i de andre her. På et klassisk Toten-blad skal den forsvinne inn i skaftet.


Jeg stopper der, for jeg har ikke så mye smart å si om denne kniven. I stedet for å bla meg igjennom det jeg har av litteratur og bilder på jakt etter noe som ligner på en prikk, gjør jeg det på en enklere måte: håper at noen studerer disse bildene og forteller meg hvem som har laget den.

Men når jeg nå er i gang, og jeg ennå ikke har nevnt et av de viktigste Toten-navnene som godt kan trekkes inn i diskusjonen om kniven ovenfor, viser jeg et par kniver til.




Børre Hermanrud



Siden jeg nylig la ut noen bilder av Talebakke-kniver (i artikkelen nedenfor), får jeg ta med en fra Børre Hermanrud også. De to nevnes gjerne i samme slengen, og ingen av dem er til å komme utenom for den som vil samle Toten.


Dette er vel den knivtypen vi først tenker på noen nevner Børre Hermanrud (1855-1928), selv om han også laget andre slags. Sånne kniver har skaft og slire i beiset valbjørk, holker i nysølv (sjeldnere i sølv) med gravering i dragestil, og helst også et laminert Toten-blad i toppkvalitet heller enn et av svensk type i helstål. Men dette er altså bare én av knivtypene han laget.

Børre - som han ofte kalles uten etternavn - leverte svært ofte knivene usignert, men de kjennes på type og kvalitet og gravering. Men det må jo argumenteres litt før det blir godtatt at en usignert kniv virkelig er fra ham. Akkurat som det var flere som laget kniver av Talebakkes type, var det flere som laget kniver som Børres, selv om det ikke var så mange som laget noe av akkurat det slaget som det er bilde av her.

Det er gjerne sånn at når en kniv av Hermanrud-type er svært velgjort, da er det en Børre. Når den ikke er fullt så bra, begynner diskusjonen om andre mulige knivmakere. Jeg skal ikke gå inn på dette i denne omgang, her vil jeg bare legge ut noen bilder av denne ene knivtypen, så får vi se hva det blir til siden.


Børre Hermanrud, og svært mange andre, la ofte inn perlemor og dekorstifter i skaft og slire. Her har han stæsjet opp en kniv av samme type som den forrige.

Og da begynner det jo å ligne på den kniven jeg begynte med. Men fra Toten er det så mye som ligner.









Kniven er signert:
HERMANRUD V. TOTEN 830

Her kunne han gjerne ha kostet på seg en bokstav for fornavnet også, siden det var flere Hermanrud'er som laget kniver. Men når kniven ser ut som her, er det visst ingen som hevder at den er fra en annen enn Børre.

I totenkniver flest er det brukt nysølv og ikke sølv, også fra toppfolk som Børre Hermanrud og Nils Talebakke. Når det er sølv, er det gjerne stemplet. Nå er de selvfølgelig dyrere i sølv, men da er det mer sjeldenheten enn sølvet selv som gjør forskjellen. På kniver av dette slaget er det håndverket som teller.












Gravering i dragestil, av samme slag som i valbjørkkniven ovenfor.













Blad av samme fine slag som i de andre her og i knivene i artikkelen om Talebakke-knivene. Men ryggfilingen er et hakk enklere enn i dem i Talebakke-artikkelen.




.

24. oktober 2009




Noen trønderske souvenir-kniver


Ikke alt er like teknisk strålende, eller like kostbart. Her er noen trønderske saker fra to knivmakere som knapt har vært omtalt i knivlitteraturen. Knivsamlere flest bryr seg nok lite om kniver av dette slaget, men de hører hjemme i en samling trønderkniver.




Jon Georg Sæther, Selbu


I begynnelsen av 1980-tallet, da jeg var veldig interessert i kniv og ikke visste om knivfolk i nærheten, prøvde jeg å finne noen aktive knivmakere i Trondheim og Trøndelag. Det var ikke lett. Jeg ringte rundt til jeger- og fiskerforeninger, husflidslag og andre som jeg tenkte kunne vite noe. Ingen steder traff jeg noen som hadde hørt om en eneste knivmaker (forøvrig ganske sløvt av dem, for knivmakere fantes). Men i Selbu fikk jeg napp. På Husfliden der kunne de fortelle at Selbu hadde en dyktig knivmaker som de solgte kniver fra i forretningen: Jon Georg Sæther (1932-2009). Jeg fikk vite at Sæthers kniver var veldig populære, og at de for eksempel ble mye brukt som premier og gaver. Stor stas.

Knivene kostet hundre kroner stykket. Ikke akkurat mye for en håndlaget kniv, og jeg begynte jo å lure på hva jeg kunne vente til den prisen. Jeg bestilte en, og for en hundrings pluss oppkrav fikk jeg denne her i posten:

















Det var min første trønderkniv fra en nåtidsknivmaker. Den var en bekreftelse på at den moderne knivbølgen ikke var nådd Trøndelag.

Sæthers kniver ligner på en del fellesskandinaviske souvenirkniver, litt samiske, litt finske, med maskinsydd slire.


Skaft i reinshorn, med tusjtegning og lakk: reinsbukk i landskap, pluss "Selbu". Ikke ulikt en del souvenirer fra Geilo, ostehøvelskaft og sånt.












Alltid bra at knivmakere signerer. Her er det iallfall tydelig nok hvem som har laget kniven.









Knivens pris er heller ingen hemmelighet. På Husfliden hadde de skrevet prisen rett på forsiden av slira. Jeg pleier raskt å glemme hva jeg ga for en kniv (ofte bare en fordel), men ikke her.

Husfliden leverte bladene til Sæther. De er ofte fra Brusletto. Han kan neppe ha fått stort for jobben når knivene kunne selges i butikk for hundre kroner.

Kniven var nylaget da jeg kjøpte den, og det var altså en gang tidlig på 1980-tallet. Jeg har senere sett flere fra ham. De varierer en hel del, men innenfor samme type. Jeg vet ikke om han også laget andre slags kniver.




Sverre Sorken, Røros


Jeg har av og til plukket med meg kniver av dette finsk-inspirerte slaget. De er gjerne veldig billige. Minst en av dem kom på eBay fra USA. Tydeligvis fra samme produsent, også den til venstre, som ser et hakk verre ut enn de andre.

Hvem som hadde laget dem, hadde jeg ingen anelse om. Noen sa at de var Røros-kniver. Så en dag kunne Erling Gjellan i Trønderkniv (knivklubben i Trondheim) fortelle at produsenten var Sverre Sorken på Røros.

Alltid fint å få satt knivmakernavn på kniver, også på kniver som knivsamlere flest ikke akkurat tenner på.

Erling hadde også funnet litt informasjon om denne Sorken. På Rørosmuseets nettside står følgende:

"Røros Lærvarefabrik, som Sverre Sorken (1905-1970) etablerte i 1937 og drev til 1969, lå på Stormoen og hadde på det meste 14-15 personer i arbeid. Artikler av reinshorn, så som brevåpnere, sportskniver, fruktkniver, flaskeåpnere og askebeger var lenge en viktig del av produksjonen.

Fabrikken produserte også en lang rekke solide sportsartikler som ryggsekker, vesker og ransler, futteral til gevær, slalåmvotter, gamasjer og arbeidshansker. Produktene ble omsatt over hele landet."
Det er mye mulig at fabrikken også laget mer avanserte kniver enn dem jeg viser bilder av her. Jeg har ikke sett noen. Men siden knivene derfra altså er usignert, kan det jo hende at noen som ikke ligner på disse, er fra samme produsent uten at jeg vet det.


Helt enkelt skaft av reinshorn, og fargerik slire av finsk type.

Som vi kan skimte på det øverste Sorken-bildet, ble det noen ganger brukt endeskive av messing eller tre. Legg også merke til at en av knivene er venstrehånds.

Skaftene på bildene er uten dekor, men med all denne ledige plassen mistenker jeg at noen av dem har fått for eksempel et stedsnavn. Eller kanskje et reinsdyr her også?


I alle de fem knivene jeg har, er det blad fra B. Knudsen knivfabrikk i Trondheim, og alle har ILEN TRONDHJEM-stempel. Etter stempelet å dømme antar jeg at de er laget under krigen eller like før.

Også andre fabrikkblader ble brukt. Jeg hører at noen av bladene er merket RØROS-KNIVEN.















Bladet er satt inn med kiler, også de av reinshorn, og klinket fast i skaftenden.


Jeg har ikke gjort noen innsats for å finne ut av knivene fra Sorken og Sæther, men det burde være ganske enkelt å skaffe mye informasjon for den som måtte være interessert.



.

19. oktober 2009




Nils P. Talebakke og andre


En av Totens mest ettertraktede knivmakere er Nils Pedersen Talebakke (1845-1937). Når en kniv av hans type er signert, eller på prikken maken til en som er signert, er alt bare stas. Men ofte er de usignert, enten fordi han ikke alltid signerte, eller fordi de usignerte knivene - eller iallfall en god del av dem - slett ikke er laget av ham.

Toten er utenfor mine hovedområder, og jeg har ikke studert mange nok kniver av dette slaget til å si at et usignert eksemplar nokså sikkert er laget av en bestemt knivmaker, eller at det nokså sikkert ikke er det. Men jeg ser at det ikke er så mange andre heller som er sikre. For å bli noenlunde trygg her, krever knivområdet Toten at man studerer et stort antall kniver og lever med dem over lang tid. Akkurat som mange andre knivområder.

Jeg har sett det skrevet at arkeologi er 25% viten, 25% teori og 50% eventyr. Prosentfordelingen varierer, og arkeologer kan nok med god grunn si at det der er neimen ikke noe som gjelder bare innenfor deres gren av vitenskapen.

Hva om vi overfører dette til kniver og knivforskning? Hvor mye av det vi driver med er viten, hvor mye er teori, og hvor mye er eventyr? Alle tre er kategorier vi kan ha mye glede av, og alle tre har sin plass når framskritt skal gjøres. Men for knivologiens del tror jeg vi bør innføre en kategori til: kategorien "rent dill", og gi den en passende prosent. I motsetning til de andre kategoriene gjør denne ingen nytte og bør altså være så liten som mulig (jeg kan forøvrig tenke meg flere vitenskaper hvor denne kategorien utgjør en betydelig del).

I Toten-knivologien ser vi rikelig med eksempler innenfor alle fire kategorier.

Her tar jeg bare en foreløpig titt på noen få eksemplarer. Først et gjensyn med en kniv jeg skrev om etter Knivdagene på Elverum i 2008. Nå har jeg i stedet flyttet den hit.

Vi kan se på den sammen med noen andre eksemplarer, et par av dem helt i toppklasse, og to av dem har belte også. Veldig gøy å kunne håndtere eksemplarer i denne kvaliteten.




Kniv nr 1, en super Toten-kniv fra 1872


Totenkniver er et stort, allsidig og morsomt samleområde. De beste knivene fra distriktets største navn har det vært økende interesse for, og dermed en pen prisutvikling. De fleste knivsamlere kan tenke seg slike, uansett hva slags kniver de ellers samler på.

Derimot har det lenge gått dårligere for usignerte Toten-kniver i gjennomsnittskvalitet. En del av disse kostet mer i 1990 enn de gjør nå, mens andre av dem i det minste har holdt seg i ro.

Det er ikke så rart. Etter hvert som store mengder middels bra kniver kom fram og det ble klart for alle hvor mye som var laget, og hvor vanskelig det ofte var å få identifisert knivmakeren, ble oppgaven klar:

For det første å få tak i de store paradeobjektene fra berømthetene. For det andre å bli kvitt ordinære, slitte, usignerte, kniver som det var umulig å få satt et sikkert knivmakernavn på. Begge deler kan være vrient.

Men også noen av de usignerte totenknivene har holdt prisen helt fint, eller gått opp. For eksempel slike som denne gamle kniven, der kombinasjon av kvalitet og alder gjør den ettertraktet uansett hvem knivmakeren enn måtte være:

















Ved første blikk går tankene i retning Nils P. Talebakke, men etter hva jeg hører fra Toten-ekspertene, er den minst like sannsynlig laget av Haakon Olsen Lae (1837-1905) (eller skal det være 1837-1892?). En annen mulighet som blir nevnt, er Paul Børehaug (1822-1880). Disse er ikke blant de mest kjente knivmakernavnene, men de hører til de tidligste som produserte kniver på Toten, og Haakon Lae fra Østre Toten skal være en som Talebakke lærte knivmakerarbeid av.


Kniven er datert 1872, og det er initialer for eier (øverst) og giver. Det skal mye flaks til for å finne ut hvem disse personene var. Det står "from", så kniven har tydeligvis vært en tur i utlandet. Foran årstallet står det noe som kan tydes som "Aar", men det står faktisk "Aak." (med punktum).








Skaftholkene. Metallarbeidet er førsteklasses, og graveringen presis og dyp og kraftfull.

















Det eneste som ikke er strøkent på denne kniven (men slett ikke ille, det heller), er bladet, som har vært nydelig i sine yngre år. Det er av det slaget som flere av Totens knivmakere har brukt i sine fineste kniver, og som muligens alle ble smidd av én smed, eller et par smeder, som leverte til alle. De kjennes på den bølgefilte ryggen, den brede blodranden (som vi bør finne et bedre og mindre dramatisk navn på), det smale sporet under bølgene (iallfall ofte), og fasongen. En av våre staseligste knivbladtyper. Det kan være vanskelig å se at disse bladene er laminert, men de er vel alltid det?


Strålende gravering på slira også.














Oppheng med svivel, slik det også ble brukt av Talebakke (men kanskje ikke nøyaktig som dette?). Noe ganske annet enn en enkel metalltråd.

Legg merke til at linjene øverst på slira bare ender ut i ikke noe. Knivmakeren syntes tydeligvis at det ikke var så nøye når han bare hadde kommet seg rundt kanten. Merkelig, for dette er jo ganske iøynefallende når man snur slira for å se på det fine opphenget, og det kan ikke ha vært det minste problem for denne karen å avslutte skikkelig.


Altså en drøm av en totenkniv, signatur eller ikke signatur, med det ekstra plusset at den ikke er ferdigdiskutert. Her blir det nok flere runder.


Og da kan vi ta fram to andre kniver: kniv nr 2 og kniv nr 3.


Ikke bare er disse to supert utført, de er også godt bevart. Nesten som nye. Kniv nr 2 til venstre er en signert Talebakke. Kniv nr 3 til høyre, som har belte og dessuten mye til felles med kniv nr 1, kan diskuteres.

Alle tre er av samme type, og med dekor som har svært mye til felles. Men på Toten var det så mange som kunne lage en knakende fin kniv.

Disse er altså fint bevart. Men i det siste er det flere eksemplarer som ser svært mye bedre ut enn de gjorde for et par år siden. Vi har uhyre dyktige folk der ute nå som restaurerer og reparerer, setter inn nylagede deler og et gammelt, helt riktig blad som er blitt pusset opp. Det blir fine kniver av det, hvis alt gjøres helt som det skal, men her er det rom for diskusjon.




Kniv nr 2, en signert Talebakke










Vi kan begynne med kniv nr 2, den sikre, den som har signert blad:

N. P. TALEBAKKE TOTEN

Alle signaturer mottas med takk. Hvis de bare hadde hatt det alle sammen, ville kniver fra Toten vært et helt annet samleområde.

Nedenfor skal jeg sammenligne detaljer i denne kniven med detaljer i denne:




Kniv nr 3, usignert og usikker


Her er vi over i det usikre.

Kniv nr 3 har ingen signatur, og dermed blir det å sammenligne med andre kniver som er signert. Helst skulle vi da finne en som er på prikken maken, men det er ikke lett. De er sjelden fullstendig like, det skal liksom alltid være noe som ikke stemmer.















Kniv nr 3 har et absolutt praktfullt belte, med samme opplegg som trønderbeltene.




















Sammenligning av kniv nr 2 og kniv nr 3


Det er stor forskjell på det å sammenligne noen kniver og det å bare kunne sammenligne bilder av dem. Har du knivene foran deg, kan du studere dem fra alle kanter. Det ville kreve hundrevis av bilder om vi skulle fått til det samme.


Aller først bladene, som er av absolutt fineste Toten-slag, og strøkent bevart.

Nederst er bladet med Talebakke-signatur.

Legg merke til den fine, brede blodranden. Ofte er det også lagt til en smal rand over den. Dette er ellers ikke vanlig på norske blader. På utenlandske kniver går blodranden normalt ikke helt inn til skaftet, men på et Toten-blad i luksusklassen fortsvinner randen helt inn. Dette var enklere å få til, for det kunne gjøres for hånd ved å legge en fil på langs av bladet. Uten at det dermed er sagt at det var enkelt å få det så pent som her.


Nydelig. Bladet med Talebakke-signatur nederst.

Se hvordan de ytterste centimeterne er utformet. Dette er slikt man venter seg fra Talebakke. Jeg har ikke sett det gjort nøyaktig sånn på noen med en annen signatur, og for eksempel ikke fra Børre Hermanrud, man kanskje det er fordi jeg ikke har sett mange nok. Og så er det altså gjort slik i en rekke usignerte kniver.


Signert Talebakke øverst.

Utover bladryggen er filingen omtrent den samme, men ikke innerst ved skaftet. Kanskje knivmakere kan identifiseres på denne filingen.

Mye annet her enn bladene er også i nærheten av hverandre, men da er vi over på detaljer i utformingen, og den viktige graveringen, og da kan vi gå over til noen andre nærbilder.



Signert Talebakke til høyre.

Øverste kniv er presist gravert, men grunnere enn den andre. Den nederste har dypere linjer i bunnene mellom mønsterdelene, og sveivene har fått ekstra liv med dype skulpetak. Den nederste har også mye tykkere dekorstifter.



Variasjoner over samme tema. Men variasjoner er det så mange av i slike kniver, og knivmakerne kunne glatt bruke hverandres variasjoner også.







Signert Talebakke.











Når utforming av sliretuppen er som på den til venstre her, og med denne typen gravering, vil vel de fleste slå seg til ro med at det er en Talebakke, også om dette hadde vært en usignert kniv. Men han holdt seg ikke bare til denne ene formen, som vi skal se.

Den til høyre har den vanligste sliretuppen, som ble brukt av et utall knivmakere.













Mye å studere i graveringene her. Hvis du legger dem ved siden av andre totenkniver, signerte eller usignerte, kan du komme til at endelige konklusjoner er langt fram.








Til høyre et Talebakke-oppheng, til venstre det som sitter i den andre kniven, den med belte. Venstre oppheng er laget for å brukes i belte med ring til å feste det i (ringbelte). Men Talebakke kunne også bruke denne typen.







Hvem av dem?
















En kniv fra 1924. Jeg har ikke andre bilder av den enn disse. Den er så lik den signerte Talebakke-kniven ovenfor at vi nok kan utrope den til en fra ham, uansett signatur eller ikke signatur. Samme type gravering, pen og grunn. Samme skråhakk i sidene på slira. Samme oppheng. Jo, det er nok en Talebakke.




Hva da med den neste?


Her er en pen sak til, med belte. Hvis du, etter å ha sett på knivene over, skulle sammenligne den nedenfor med dem og si hvor den hører hjemme, hva ville det ende med? Talebakke? Han som laget kniv nr 1? Eller ingen av dem?

Det er noen skulpetak i graveringen, som er ganske dyp, men ikke så dyp som i kniv nr 1. Slira har ikke samme tupp som den signerte ovenfor, men er i standardformen. Den har også de samme skråhakkene i sidene som de usignerte.

Kniv og slire hører sammen, med fast oppheng. Selv da kan vi ikke helt stole på at den som har laget beltet, også har laget kniven. Men vi kan regne det som svært sannsynlig. Når graveringene i kniv og belte er så like, er det vel ikke på dette punktet det er stort å diskutere.


























Her kunne det altså vært stoff for grubling og diskusjon i lang tid, hvis det ikke hadde vært for at signaturen på beltet avgjør saken. Der står det N.P.TALEBAKKE TOTEN


For å finne ut alt som skulle vært funnet ut om kniver som dette, må man ha dem ved siden av hverandre. Det får vi ikke til. Det lengste vi kommer, er at noen få eksemplarer kan sammenlignes når knivfolk treffes, og så kan vi se på bilder. Men med kniver av dette slaget kan ikke bare bilder få oss i mål.



Enda et par stykker


Her er et annet eksemplar som jeg gjerne skulle hatt sammenlignet direkte med knivene ovenfor. Den har både enkle og avanserte elementer, og jeg hører gjerne fra dem som vet hvem som har laget den.















Vi kan jo begynne med bladet, som er av det avanserte slaget med bølgerygg, blodrand og rille. Ryggfilingen er ikke lik noen av bladene ovenfor, men den er kanskje uansett ikke noe å bestemme knivmaker ut fra?











Legg merke til avslutningen av holkene, der det er deler som er støpt i et annet metall enn nysølv. I likhet med det supre bladet er dette detaljer som bidrar til å løfte kniven.

Legg også merke til loddingen. Litt vel synlig.


Og så er det altså graveringen. Tåler den sammenligning med den i de signerte Talebakke-knivene over? Eller med den i kniv nr 1?





Sammenligning


Enda en sammenligning. Den kan gjerne sammenlignes bit for bit med knivene over, men denne gangen legger jeg den heller ved siden av en litt enklere kniv.

Fra artikkelen Svenskeblader henter jeg denne kniven, som ligner en hel del, men som altså er noe enklere:


En pen representant for en svært vanlig Toten-type, både i form og dekor, en av de modellene som virkelig ble masseprodusert. Den er iallfall svært godt bevart. Knivmaker ukjent.

Her er det brukt et mer ordinært knivblad. Ikke helt i den fasongen vi ser mest av i totenkniver, men ikke så uvanlig heller. Helstål, forniklet, strøkent.





Bladstempel:

O. H. THRANE KRISTIANIA

Dette er et forhandlerstempel. Ifølge folketellingen for 1875 var Obert Henrik Thrane (født i 1848) kjøpmann i byen. I folketellingen for 1865 var han handelsbetjent, og i 1900 var han ikke lenger med. Han solgte tydeligvis kniver fra Toten på slutten av 1800-tallet.


Ved en første titt er de to knivene omtrent like, bortsett fra at den venstre har litt innlagt pynt i skaftet.












Her er det mye likt, bare se på de flate partiene i sidene.




















Men så er det også mye ulikt. Dette er forskjellige måter å gravere på.

Det hadde vært hyggelig å få et knivmakernavn på begge to. Sannsynligheten er vel størst på den mest avanserte av dem, den med det fine bladet.




Bok?


Toten var hardstappet av knivmakere, og det er bare ekspertene på området som har hørt navnet på andre enn de mest kjente.

En mengde totenkniver har vært vist og omtalt, i Knivbladet og andre steder. Og hver gang en ny blir tatt fram, skulle vi jo lest alt sammen på nytt igjen, og sammenlignet bilder en gang til.

Dette spennende, men nokså uigjennomtrengelige knivområdet trenger en bok som ikke bare forteller den generelle historien om knivmakeriet på Toten, men som gir oversikt over knivmakerne og hva de laget, med bilder som viser hvordan vi kan identifisere det som kan identifiseres, og som viser usikkerhetene. Altså en bok for knivsamlere. Den boka skulle nok fått liv i leiren igjen. Kanskje noen for alvor er i gang med en sånn?

Selvfølgelig litt av en jobb, med de utallige knivmakerne, alle de usignerte knivene, og all usikkerheten, noen ganger selv når knivene er signert. Men vi har da tålt noen feil før, og tar vel gjerne imot en Toten-knivbok med et litt foreløpig preg?


.