21. august 2008



Olavskniv fra Arve Amundsen



Stor stas:

Hakon Kierulf, Norsk Knivforenings forrige formann, studerer norske piper, særlig langpiper. Og siden disse til dels er skåret av folk som også skar kniver, er det rimelig at han av og til kommer over en fin kniv. Likevel var det en overraskelse da han sendte meg blant annet disse tre bildene:















De viser en Lillehammer-kniv av høy kvalitet fra en knivmaker jeg ikke hadde hørt om: Arve Amundsen (1927-2002). Supert. Alltid gøy med en "nyoppdaget" knivmaker på dette nivået.

Amundsen skar merskumspiper for Larsen pipefabrikk på Lillehammer, og arbeidet sammen med Lars Prestmoen (1871-1957). Noen kniver ble det også. Han var god både på figurskjæring og akantus, i både tre og tann og merskum. Hakon studerer saken nærmere nå.


Det blir sagt at pipefabrikken hadde en hel del gode pipemakere og knivmakere som nå er ukjent. De som eier pipene og knivene, vil gjerne at det skal være Prestmoen som har skåret dem, siden han er det store navnet som de har hørt om. Men her har altså en knivmaker som levde helt til 2002, uten at knivfolk flest har lagt merke til ham. Skulle det komme fram flere slike, mottas de med takk.


Hvis du hører til de heldige som har denne typen kniver (eller merskumspiper), kan det være en idé å sammenligne med bildene her.


Jeg gledet jeg meg til å få se kniven og ikke bare bildene, og på Knivtorget 2008 var Amundsens sønn, Jan Amundsen. Han hadde med seg farens kniv, så jeg tok noen flere bilder.


Her er Jan Amundsen til høyre, sammen med Hakon Kierulf. Både kniven og pipa de holder, er skåret av Arve Amundsen. Vi så også på en merskumspipe med hode helt maken til det på trepipa.






Det var piper som dette - i merskum eller tre - Amundsen var ansatt på Larsen pipefabrikk for å skjære, men han skar kniver der også. Pipene må det finnes et betydelig antall av, men særlig mange kniver laget han neppe.

Langpipenes store tid var slutt da han begynte å skjære hos G. Larsen, så det er nok kanskje bare normale piper han laget.



Kniven er i den helt store Lillehammer-stilen, skåret i tann. Den burde sittet i en bedre, utskåret slire, men det er nå altså denne Amundsen laget til den, av en bajonettbalg.










Slira har Amundsens skarpskyttermerke i bronse fra militæret påloddet.













Ved siden av ansiktstrekkene kan knivhoder fra Amundsen kanskje kjennes igjen på plasseringen av "båndet", som er midt på dette bildet. Her går det opp mot midten av hodet. Tendensen ser ellers ut til å være slik: Hos Johannes Odde treffer båndet haken, mens det hos Lars Prestmoen treffer nedenfor skjegget.









Ansiktet er fullt av karakter, både på pipene og knivene. Vi kaller slike kniver olavskniver, og dette også er vel ment å forestille Olav Haraldsson?

Men nå var Olav altså 34 eller 35 år da han døde på Stiklestad. Denne karen her er i en annen aldersgruppe, som på så mange av disse knivene.

Hodet har svært markerte trekk. Legg merke til den flisete barten. Som figurskjærer var Amundsen enda bedre enn til å skjære akantus, og han skar figurer av mange slag.



Skrått fra siden. Noe å bryne seg på for knivmakere som vil prøve.













At Amundsen var en stor figurskjærer, betyr ikke at han ikke også mestret akantusen. Han skar en dyp, fet og effektfull Gudbrandsdal-akantus. Siden det var på jobben han skar, var det nok grenser for hvor detaljert han kunne gjøre det, altså grenser for hvor lang tid han kunne la arbeidet ta.




Bladet er fra Lillehammer-smeden Thorvald Flækøi (1896-1964), med stempel T. FLÆKØI LILLEHAMMER. Lars Prestmoen kan vel også ha brukt blader fra ham mot slutten, men jeg har ikke sett det, og knivene hans har vanligvis blad av Eskilstuna-type.




Siden kniven på disse bildene har Amundsens eget navn skåret inn, og altså er laget for ham selv, må vi regne med at han skar den hjemme. Det er det visst tvilsomt om han ellers gjorde. Knivene var noe han laget på jobben, ikke som hobby eller hjemmearbeid.

Han skar navnet sitt i tannen, og tok ut et felt i holken for å få det fram.




Når er kniven laget? Jeg spurte Jan Amundsen, som ikke visste sikkert, men som gjettet at det må ha vært på 1950-tallet.


I 1930 laget Larsen pipefabrikk kniver til tusenårsmarkeringen for slaget på Stiklestad. En hel del av disse knivene er nok feilaktig havnet på feil side av krigen, og er heller laget etter 1945 enn i 1930.


I tillegg til farens kniv hadde Jan Amundsen med seg denne:









Lars Prestmoen satt og røkte inn merskumspiper mens han arbeidet med å skjære piper. Dette er tobakkskniven hans.

Hvorfor skulle Prestmoen skjære inn denne teksten? Det er vel mer sannsynlig at da han etterlot seg kniven, ble den sett på som en minneting fra ham, og at teksten er skåret av en annen. Amundsen?

ØYO-stempel er nyere enn Ø.L.S.-stempel. Jeg er ikke sikker på hvilket år stemplingen ble endret, men firmaet skiftet navn fra Øyo ljåsmie til Brødrene Øyo i 1941, og jeg antar at endringen kom det året. (Ø.L.S.-stempel ble innført i 1918.)



Knivtorget 2008



Knivdagene på Norsk Skogmuseum var som vanlig supre. Og enda en gang fikk jeg se at fire dager ikke holder for å rekke alt jeg skal.

Når jeg sier sånt, får jeg protester fra ikke-knivfolk. Men sånn er det. Det er så mange jeg vil snakke med, og en del jeg har avtalt å treffe for å diskutere noe eller se på noe. Hele tiden må det følges med på kniver som dukker opp og er til salgs. Og så har jeg med kniver å selge også. Bilder skal tas. Og plutselig er det over. Jeg skjønner ikke at noen greier seg med én dag eller to.

Etterpå blir jeg overrasket over hvilke bilder jeg sitter igjen med. Typisk er det at når det er på det travleste, blir det ikke fotografert. Dermed blir det nokså tilfeldig hva og hvem som blir med på bildene.

Jeg begynner med å legge ut noen bilder av knivfolk. Senere kommer bilder av en del gamle (og noen nye) kniver som var framme.


Hvilken dag som er den beste? Ingen tvil for min del: onsdagen, altså dagen før det hele begynner, med fire ubrukte knivdager forut.













Onsdag midt på dagen. Det ryker allerede fra anleggene for jernblestring og tjærebrenning rett ved Knivtorget. Ennå er Knivtorget og bodene der tomme, men i løpet av dagen begynner folk å rigge til standen sin, enten den er på Knivtorget eller annet sted på Skogmuseet. I løpet av kvelden er knivhandelen i full gang rundt om på campingen og andre bortgjemte steder, og flere holder på til langt ut på morgenen. Når torsdagen kommer og arrangementet starter, er mange av årets største handeler allerede unnagjort.


Norsk Knivforenings bod ved siden av tinndølsmeden Svein Svimbils gamle smie, onsdag kveld. Smia er ikke i bruk som smie (belgen ikke bra, og dårlig plass for tilskuere), men plassen like foran den er sentrum for knivsamlerne.




Og så på torsdag er plutselig hele banden der, i full sving:














Knivtorget har det som skal til. Knivmakere og knivsmeder og knivsamlere og knivhandlere. Og en mengde fine kniver. I år var det stor omsetning av gamle kniver av høy kvalitet.

Det blir ofte sagt at det er så få toppkniver framme. Men det er ikke bare å legge gamle, verdifulle og ofte skjøre kniver fram på et bord. Det gjelder å følge med, og så være der det er sjanser for å få se noe. De mest ettertraktede sakene kan være solgt ett minutt etter at de er lagt fram, og ligger deretter nedpakket i sekken til den nye eieren.

Mange av samlerne beveger seg bare få meter fra Svimbil-smia, og rekker slett ikke å se hva som måtte befinne seg i knivmakernes boder der borte på den andre siden av Knivtorget. Hadde vi satt GPS-utstyr på dem, ville vi nok sett at flere av samlerne knapt går så langt ut som til midten av torget i løpet av de fire dagene. Selv tok jeg en del turer rundt på torget, men var aldri borte fra Svimbil-smia lenge om gangen.

Det siste året har det i det hele tatt vært uvanlig mye fint å få kjøpt, mye av det riktignok til uvanlig høye priser. Flere av de helt store klenodiene har skiftet eier i det siste, også på årets Knivtorget.

Vi er på Elverum av litt forskjellige grunner, avhengig av om vi lager noe for salg eller hører til dem som studerer og samler kniver. Siden jeg selv hører til den siste gruppen, vet jeg ikke like mye om hvordan folket i bodene hadde det. Det skulle vært morsomt å se en statistikk over hvordan salget har utviklet seg gjennom alle årene på Elverum, men på dette punktet kan knivmakere være like hemmelighetsfulle som samlerne.














Flere knivsmeder i aksjon, som vanlig. Nils Saxlund til venstre, og Olav Bysveen. Mulig for nybegynnere å prøve seg.


Poul Strande har hatt stand på Knivtorget i mange år, og boden var som vanlig full av damaskblader og annet pent. Mange vinnerkniver på utstillinger i Norge, Sverige og Danmark har blad med PS-stempel.






På Knivtorget er det fritt fram å ta med seg et lite bord og legge fram kniver til salgs, gamle eller egenproduserte. Er du ute tidlig på morgenen, som Reidar Aasen her, kan du kapre en bra plass ved Svimbil-smia.






Knut Dahl hadde med et utvalg kniver og svarte på spørsmål om pauting.











Kniv- og treslipsmaker Martin Elgum, med kone Kari og dovendyr Bamse.











En serie av Henrik Vensilds karakteristiske kniver.











Arne Emil Christensen fikk prisen Sorte Hånd. Her i diskusjon om stål, antar jeg, med Fredrik Haakonsen til venstre og Finn Hornslien til høyre.










Til høyre Jörgen Sundström, som vant Årets Kniv. Han har vunnet prisen før også, i likhet med Jonny Walker Nilsson, til venstre.





















Fjorårets Årets Kniv-vinner Kaj Embretsén til venstre, sammen med knivsamler Knut Myhrvold. På bildet til høyre en kniv som Kaj hadde i lomma.



Knivhandlerne kan betale for alle dagene på forhånd og få tilsendt adgangstegn. I år hadde de fått tittelen buskselger. Hømm, sa noen, og noen sa enda mer.












Knivhandler Per Hagens bord ved Svimbil-smia. Mulig kunde: Ørnulf Hellum.



Men hva om det blir regn?

Tilværelsen for selgere ute på Torget avhenger av været. I pent vær fungerer det fint der ute, kanskje med en parasoll mot solsteken. På museet har de alltid likt synet av den åpne plassen omkranset av faste boder og med små bord spredd utover i en litt styrt uorden. Men når det regner, kommer kravet om å få sette opp party-telt. Da holder det ikke med en parasoll.

Problemet er velkjent fra utendørsmarkeder flest, og på Elverum er dette en årlig diskusjon. Ingen vil ha fuktighet på knivene sine. Men party-telt ville forandre Knivtorget fullstendig, til det bedre for selgerne i teltene, men det idylliske bildet av Knivtorget ville blitt borte. Vi skulle hatt en eller annen løsning på dette, på dager med stor sannsynlighet for regn. En smart, felles kriseløsning uten individuelle telt. For når selgerne pakker sammen på grunn av faren for vannskader, enten det er nye eller gamle kniver de selger, dør Knivtorget.



Norsk Knivforenings forrige leder, Hakon Kierulf (til venstre på bildet) sammen med Jan Amundsen, sønn av pipemaker og knivmaker Arve Amundsen som få visste om før ganske nylig. Jeg tok en del nye bilder av denne Amundsen-kniven, og skal snart få lagt dem ut i artikkelen om ham.
















Noe regn ble det, men langt mindre enn hva yr.no truet oss med på forhånd, og ikke nok til at folk forsvant innendørs. Jon Johnsen under paraplyen. Til høyre ser han og Tor Skjølet på bilder av Einarsen-kniver fra Hallingdal.



I mai 2008 fikk Norsk Skogmuseum ny direktør, Stig Hoseth, som nå også er museets representant i Norsk Knivforenings styre. Her er han til venstre sammen med de to som har ansvar for Jakt- og Fiskedagene: Marit Astrup og Stein Tore Andersen.

Marit er datter av museets tidligere direktør Yngve Astrup, og Stein Tore Andersen er barnebarn av telemarksknivmaker Ånund Sandstøyl.



Det er selvfølgelig mat å få kjøpt alle steder på området, og ved Knivtorget er det særlig hamburgere det går på. Bare et tips til neste år: I det røde tømmerhuset like ved oss selger de rømmegrøt og spekemat, men dette tilbudet ser ut til være merkelig uoppdaget.




Stadig er det jakthunder som passerer Knivtorget på vei ut til Prestøya der den helt store hundeutstilling pågår. De gjør meg urolig, for det hadde vært gøy å være der ute, men jeg holder meg i skinnet.





På vei til knivutstillingen tok jeg en rask tur bortom fluebinderne der det pleier å sitte noen dyktige folk. Og så knipset jeg noen bilder av deres konkurranse Mustad Open. Jeg blir overrasket hver gang når det blir noenlunde brukbare bilder tatt med blits gjennom glassmonter, som her.

Fluene er i klassen Fulldressede laksefluer, The Silver Doctor. Det foregår noe interessant alle steder på museet. Men igjen: Hva annet enn Knivtorget rekker man på bare fire dager?


Jeg tok bare noen få bilder av knivene i utstillingen, mest for å se hvordan sånne bilder blir. Her også har jeg bare stilt kameraet på automatikk, brukt den innebygde blitsen, og håpet det beste.


Hvis man tar bilder som dette og forstørrer utsnitt etterpå, blir resultatet ganske trist.









Men det blir ikke så helt gæernt om man i stedet tar bilde av knivene enkeltvis, litt skrått fra siden. Ikke det samme som bilder tatt på ordentlig, men de fungerer bra som minne fra en utstilling.

Dette er Årets Kniv fra Jörgen Sundström, med avansert damaskblad fra Mattias Styrefors.




Åsmund Skard vant Åpen klasse med en typisk Skard-kniv av fineste slag. Blad: Steen Nielsen.














Tredjepremie til Roger Strand i klasse Brukskniv. Pen sak som ser ut til å kunne brukes. Der den ligger i monteren, virker den bedre enn til en tredjepremie, men sånt vet man jo ikke uten å ha tatt den opp og studert den ordentlig. Blad: Dag Rønnebu.











Leif Reiersens førstepremiekniv i klasse Staskniv, med blad smidd av ham selv. Strøkne saker som vanlig.













Knivforeningen har premieliste her, med fine bilder av klassevinnerne. Men den viser bare årets vinnere, ikke dem fra tidligere år. Køhn har alltid en rad fine bilder av knivene i neste nummer av Knivbladet.



Premieutdeling

Fast innslag på Knivtorget på lørdag: premieutdeling. Jeg tok bilde av de fleste som fikk premie (og som var til stede). Beklager, dere som jeg ikke fikk med meg i farten.


Jeg begynner med dette bildet, som viser de tre fra Knivforeningens styre som delte ut premiene. Fra venstre Magne Rugsveen, Svein Hovde, og Kjell-Thore Leinhardt. Svein var den eneste av dem som deltok i konkurransen, og her får han "Hederlig omtale".





Per Glerup til venstre fikk prisen "Årets Knivblad", og Jörgen Sundström fikk "Årets Kniv".













Smeder: Kjell Nystuen, Steinar Bjørtuft, Steen Nielsen og Jørn Lund.











Steinar Bjørtuft og Gunnar Berg.












Oddleiv Drevsjømoen, Aage Bergedahl og Stig Sjunnesson.











Oddvar Moen, Leif Reiersen og Jörgen Sundström.












Åge Lilleseter, Oddbjørn Stivold, Bjørn Walther Wehus og Jonny Folland.













Asbjørn Bøe til venstre. Den andre som fikk premie her, vet jeg ikke navnet på. Noen som kan hjelpe meg?













Rudolf Johan Løseth, Steen Nielsen, Jørn Lund og Per Glerup.











Jan Jonsson, Rudolf Johan Løseth, Åsmund Skard, Aage Bergedahl, Jan Jeppesen, Kjell Holthe og Oddbjørn Stivold.









Slutt for denne gang:


Søndag kveld, og alle har reist. Sporene etter Knivdagene 2008 er allerede på det nærmeste borte.