6. mai 2009



Noen kniver i Vikingskipet


Innendørsmarkeder trekker færre folk i pent vær, og lørdagen på årets Vårmarked var det blå himmel og strålende sol. Og så var det konkurrerende markeder andre steder. Så på lørdagen kom det bare halvdelen så mange folk som samme dag i fjor.

For dem som har stand, er det triste greier med sånt vær, men kanskje ikke for oss samlerne? For det kommer jo uansett like mange utstillere, og da blir det vel færre om beinet for oss som ikke tar værforbehold?

Nei. Det er ikke på den måten det fungerer. Svært mange av de spennende knivene ligger ikke på bordene, men befinner seg i knivfolks vesker og innerlommer, så det som betyr noe, er at det kommer masse knivfolk.


Et fast ritual hver morgen før dørene åpnes for publikum: Klokken 09.00 flokker utstillerne seg rundt informasjonsdisken for gratis boller og kaffe.






Å finne tilbake til en bestemt stand er ikke det enkleste. Hvis man ikke har notert seg nummeret på den, kan man gå og gå og lure på hvor i all verden den er blitt av.

Jan Olav Ausland (blå jakke) hadde grunn til å være fornøyd i år: Han hadde fått seg en fin hjørnestand.



Vi klager gjerne over at det er så få klenodier å se. Det er bare delvis sant. Flere av knivene som fikk ligge i ro hos handlerne denne gangen, ville blitt klassifisert som klenodier for noen år siden, den gang vi ikke hadde sett så mye. Det er heller ikke alle kniver som ligger framme. Selv de som har stand, driver litt innerlomme-handel ved siden av.

Hvis man følger litt med, får man se superkniver som samlere har med seg. Som vanlig var det flere riktig rå saker på bordet i kafeen.

Jeg viser noen kniver her, blant annet et par supre. Flere av dem jeg viser nå, kommer jeg tilbake til siden.




Aanund Nystog


Jeg begynner med en av de feiteste som ble vist fram, en kniv av det slaget som altså finnes i enkeltes vesker og innerlommer.












En fin Nystog-kniv i god stand vekker alltid en viss oppsikt. Men denne gangen er den ikke fra Talleiv Nystog (1832-1910), men fra hans langt mindre produktive sønn Aanund Nystog (1866-1926). Og den er et ganske strøkent eksemplar. Og signert. Og en av dem jeg kommer tilbake til og ser mer grundig på.

Den har det meste man kan ønske seg av en kniv fra denne knivmakeren. Det er helt så man etterpå må roe seg ned igjen med noe enklere og vanligere.




Diger og bitteliten tønnekniv


Her er den største og den minste tønnekniven jeg kom hjem med fra Vårmarkedet. Den største av de to, fra A.J. Westersson, har tønnelengde på 29,5 cm, mens den minste, usignert, har tønne på 2,08 cm. Begge to er ganske sjeldne.

Jeg får snart skrive litt om tønnekniv-størrelser. Det er ikke engang opplagt hvordan de skal måles.

Den største av de to vokste seg dobbelt så stor i løpet av lørdagen! Jeg traff en som fortalte at han hadde hørt om en tønnekniv som var blitt solgt tidligere på dagen. Den hadde tønne på 60 cm, fortalte han. Sånn skal det være!




Syskrin-kniv?


Hva er dette for noe? Den ser gammel ut, men hvor gammel, og hvor er den laget? I England?













Langs ryggen har den et spor der en knast kan skyves fram og tilbake for å sette bladet i åpen eller lukket stilling.

Skaftenden er et signet, med teksten PLENTY.









På bildet over var det ikke vanskelig å lese den speilvendte teksten, men en av gledene med digital fotografering er at det er så lett å snu bilder. Og da blir det jo enda mer leselig.













Toten













Veldig fin, og fra Toten, og fra et av de store navnene, men hvilket stort navn? Det ble en del diskusjon om hvem knivmakeren kan ha vært, som det alltid bør være når en usignert kniv ligger framme.

Jeg har tatt bilder av noen supre Toten-kniver der opphavet ikke lenger er så sikkert som det var tidligere, og kommer blant annet til å vise en del flere bilder av denne.




Ny opplysning fra B. Knudsen


Pent eksemplar fra B. Knudsens knivfabrikk, men jeg hadde jo like bra eksemplarer fra før og kunne greid meg fint uten et til. Hvis det ikke var for papiret som sitter rundt kniven.


























Papiret inneholder en korrigering av hva jeg tidligere har skrevet om B. Knudsen.

Det står at de har laget kniver i mer enn seksti år. Siden de startet i 1892 og sluttet ca 1960, betyr det at denne kniven må være laget mellom 1953 og ca 1960. Men da hadde jeg ventet et annet bladstempel.

Tidligere har jeg skrevet at de skiftet fra å stemple B. KNUDSEN ILEN TRONDHJEM til B. KNUDSEN TRONDHJEM NORGE under krigen en gang. Det stemmer tydeligvis ikke helt. Det som fremdeles stemmer, er at de tok i bruk det nyere stempelet under krigen, kanskje ca 1942, men de sluttet altså ikke dermed å bruke det gamle.

Det er en påminnelse om at når en fabrikk tar i bruk et nytt stempel, kan det være fordi produksjonen øker og de trenger flere stempler i produksjonen. Det betyr ikke nødvendigvis at det gamle kastes.

Papirlappen har norsk tekst, så kniven var nok beregnet på salg i Norge. Hadde den vært laget for det amerikanske markedet, ville den kanskje hatt det nyere stempelet, det med NORGE? I så fall burde det heller vært NORWAY, men det kan jeg i farten ikke huske å ha sett på noen kniv fra B. Knudsen (skal rote igjennom haugen). På eldre kniver stemplet de bladet MADE IN NORWAY på den andre siden, som på denne kniven. Kanskje de gjorde det også på blader med det nyere stempelet?

Dessuten er det okå å få bekreftet at de laget slirene selv også på dette tidspunktet.




Nytt om Bergans Sliring


Kniven er en ordinær, førkrigs Bergans Sliring av den vanlige, lille størrelsen. Slira er av det vanlige, gråblå læret som etter mange år nå er mer olivenfarget, som vanlig. Den er sydd med lintråd, som er langt mindre vanlig enn dem med sølvtråd. Men det spesielle her er at det er nagler langs sømmen, slik det er i Slirkniv når de er sydd med lintråd. På Sliring har jeg ikke sett disse naglene.

Tidlige Sliring med lintråd hadde altså også nagler, det var ikke noe som sluttet med Slirkniv. Og det gjelder tydeligvis ikke bare de aller tidligste Sliring heller, for denne slira har ikke den aller tidligste merkingen. Jeg skal få oppdatert Bergans-teksten, etter litt sammenligning og grubling.

Eieren har forbedret slira med litt frisk dekor. Han syntes nok den gråblå slira var i overkant kjedelig. Og det er jo lov.




Barsk løve


Jeg pleier å gå forbi dolker av denne typen, men løven var for bra til å bli liggende, og den ble med hjem.











Sørgelig at den ikke er merket på noen måte. Jeg vet ikke om den er norsk, men kanskje.

Jernslire med lærinnlegg. Innlegget er ganske nytt og passer dårlig, så jeg bytter det vel snart ut.


Veldig fint helstålblad på 12,3 cm. Synd at noen har brynet hele slipefasen.





Uttrykksfull løve. Fine greier, men hvor er den fra?






























"Kanestrøm"


På vårmarkedet 2008 var det en "sikker" Kanestrøm. Denne gangen var det hele tre stykker av denne typen, veldig fine, og en hel del andre pene taterkniver også. Jeg skal ta fram noen flere beinkniver og diskutere om de virkelig er fra en av Kanestrøm'ene. De ligner veldig på noen andre dyktige taterknivmakeres kniver, og jeg tror det er for lettvint å sette merkelappen "Kanestrøm" på dem alle.








Loa-Vilhelm


Thor Engebretsen hadde to artikler i Knivbladet 2008 nr 2, om Loa-Vilhelm fra Hof i Hedmark, og om noen dolker fra Solør. Dolkene har blad fra Bernhard Lismoen (1846-1931) og skaft som ser veldig utenlandske ut, men Thor antar at det var Vilhelm som monterte dem.

Dolken på dette bildet bekrefter denne teorien, for den har treslire som er skåret av Loa-Vilhelm, eller Vilhelm Kristian Larsen Tønsakereie som han egentlig het, og graveringen er også fra ham.

Alltid hyggelig å få bekreftet en teori!

Det kommer nok til å bli skrevet mye mer om Vilhelm, for eksempel kan det være en forbindelse til Lars Fredriksen, siden Vilhelms kone kom fra Holt i Aust-Agder. Da kan det være grunn til å se en gang til på den kniven jeg skrev om her.

En liten korrigering: Jeg ser i folketellingen at Vilhelm var født i Nesset i Romsdal i 1856.




E.H STANGE


Som avslutning tar jeg en ganske klumpete sak som jeg kjøpte av to grunner: På baksiden av slira har den et stempel jeg ikke hadde sett før, og så kostet den fint lite.











Denne E.H STANGE het visst Holen. Jeg har ikke hørt fornavnet hans ennå.










.

1. november 2007


Knivtreff i Vikingskipet, Hamar


Markedene i Vikingskipet har ikke spesielt kniv på programmet, men dette er likevel et sånt arrangement der knivfolk møtes. Og når så mange knivfolk kommer, må vi da kunne kalle det et knivtreff?

Hver høst og vår er det antikkmarked i Vikingskipet, og høstmarkedet var nå i helgen. Det annonseres som "Nordens største innendørs antikk-, brukt- og samlermarked". Jeg pleier å være der. Neste gang er vårmarkedet, 12.-13. april 2008.













Flere kjente antikk- og knivhandlere pleier å ha stand. Et viktig samlingspunkt for knivfolk er standen til Helge Tørre (til venstre) og Bjarne Delbekk, der et assortert utvalg knivinteresserte stadig er å se.

Et annet treffpunkt er kafeen. Her kan vi legge kniver utover bordet, akkurat som vi kunne på enhver kafé før kniver plutselig ble så skumle.

Ellers går vi bare omkring og ser på gamle greier, og innimellom støter vi på hverandre og spør om vi har funnet noe, og om vi har med oss noe i veska.

Vi har mange ganger snakket om at knivfolk burde leie en egen plass der vi kunne sitte og prate kniv. Men det betyr altså at noen må organisere noe. Så da spørs det.

Det er mest samlere å se, dette er ikke stedet der knivmakere selger sine nylagede kniver.


Bildet her er tatt kvelden før Vikingskipet ble åpnet for publikum. Alle markeder og knivtreff er best like før de åpner. Da kan jeg gå og glede meg til alt det supre og billige jeg kommer til å få kjøpt.

Når jeg viser dette forhåndsbildet, røper jeg at jeg hører til dem som greier å snike seg inn dagen før. Sånn er det på alle markeder: Noen, både de som selv har stand og en hel del andre, kommer seg innenfor og kan snoke omkring og plukke godbiter før de andre.

Irriterende for disse andre, selvfølgelig. Det de kan trøste seg med, er at svært mye ikke blir pakket opp før på åpningsdagen, særlig ikke små gjenstander som kniver. Selv siste dag kan det komme nye ting på bordet. Man må altså gå og gå, og snuse i hver lille pappeske som er stuet bort under bordene.



H. Mette

Som vanlig var det mye morsom kniv å se. Ikke så mye på standene, men mest sånt som knivfolk hadde med seg. Her er et uvanlig bladstempel:

H.METTE

Vi er jo vant til å se JEAN METTE, eller bare METTE, men dette her tror jeg ikke jeg har sett før.

Som vanlig er folketellingene i Digitalarkivet topp å ty til. Stempelet må ha tilhørt Henry Mette, født i London i 1849, og som i året 1900 er oppført som instrumentmakersvenn i Oslo. I huset han bodde i, Korsgt 29 på Grünerløkka, bodde også instrumentmakersvenn H. Kvorfod (feilstaving?), født i Sverige i 1866.

Men der stopper det litt. Jeg vet ikke mer om ham. Vi kan jo gjette at Henry Mette var i slekt med kirurgisk instrumentmaker Jean Mette, men han var ikke Jeans sønn. Jean Mette etablerte sitt firma i Oslo i 1842, giftet seg i 1856, og fikk bare én sønn, som også fikk navnet Jean Mette.

Og hvorfor tok jeg ikke bilde av hele kniven, i det minste av hele bladet? Helt sløvt.



Kanestrøm?

Her er en sikker Kanestrøm-kniv som en hadde med seg. Problemet er at det er så mange kniver som er en sikker Kanestrøm, enda de ofte er svært forskjellige. Ingen tvil om at denne kniven er fra en dyktig knivmaker. Og kanskje den faktisk også er en Kanestrøm?



Ragnar Johannessen (1931-2007)

Ragnar Johannessen i Skien døde nylig. Han var en fargerik knivmaker som jeg har hatt mange morsomme knivdiskusjoner med. Her er et utsøkt eksemplar fra ham, med blad fra Kåre Nordli, som jeg tok bilder av i Vikingskipet.

Ragnar var en av våre dyktigste, med imponerende gravering og slireskjæring. Stasknivene hans er litt på siden av standard telemarkskniv. I stedet for å perfeksjonere én modell, kom han stadig med noe nytt i skjæring og gravering.

De fleste av knivene hans er vesentlig enklere enn denne. Mange er uten holker, eller med bare én holk. Han hadde ganske stor produksjon totalt, men hans mest avanserte og vellykkede kniver er det ikke mange av, særlig ikke av de med fire holker som denne. Det bør bety at disse blir ettertraktede og dyre.

For noen år siden mistet han plutselig interessen for å lage kniver. Og det skjedde midt i en kniv. Vi lurte jo på om han ikke i det minste kunne gjøre ferdig den kniven han holdt på med, men nei, det stoppet der. Han hadde mistet interessen.

Kniven her har typisk gravering fra Ragnar Johannessen. Men han hadde også mange andre mønstere, og kunne for eksempel finne på å gravere akantus som viste akantusplanten med blader som ikke hadde sprunget helt ut.

I graveringen på denne slireholken er det ikke laget noen symmetri. Han var ellers en av de beste til å skjære og gravere symmetriske mønstere, både i sølv og lær.




Fangsten denne gang

Jeg tror ikke det er mange som kommer hjem fra Vikingskipet med noen storfangst av kniver. Dette er mest for å treffe knivfolk. Det er en stund siden Seljord, og en evighet til Kongsbergmarken, som i 2008 er fra 26. februar til 1. mars, og det er jo hyggelig å treffes.

Og min egen fangst? Fikk jeg med noe klenodium hjem? Tja. Det kommer som vanlig an på hvordan man regner. Det gikk bedre enn fryktet, det vil si bedre enn forrige gang. Her er fangsten. Tre av knivene har med hval å gjøre, og iallfall den første av dem var et kupp:



Grindekniven

Den største fangsten først: en grindehvalkniv fra Færøyene, den største av de to svarte på dette bildet.

Kniven er som vanlig laget av ibenholt, med innfellinger av nysølv og hvalbein, med hvaler, fangstbåt og fangstredskaper. Den er merket 1938. Alltid bra å få dokumentert at kniven er førkrigs.

Jeg kjøpte grindekniven sammen med en Bergans speiderkniv (se nedenfor). Prisen var sensasjonell, og betalte turen: De to kostet til sammen kr 100!

På bildet ligger den sammen med de to grindeknivene jeg har hjemme fra før. Bare den minste av de tre er signert, med det vanlige bladstempelet som er brukt på disse knivene:

P. ARGE THORSHAVN

Min nye kniv er nok også en Arge, for hver detalj er av helt samme slag. Den strøkne kniven til venstre, i lyst tre, laminert blad, og opphengssnor, er kanskje noe annet?

Lengde skaft/blad på knivene, fra venstre til høyre: 32,5 cm, 23 cm og 12,8 cm.



Bergans speiderkniv










Denne kom altså sammen med grindekniven, på den samme hundrelappen.

Normalt regnes slike speiderkniver som omtrent verdiløse, men ikke for meg når det står Bergans på dem. Da er de laget for Bergans ryggsekkfabrikk av K J Eriksson i Mora. Jeg har samlet slike og andre kniver fra Bergans i ti år nå.

Med speiderjente på slira, som her, er den mye sjeldnere enn med speidergutt. Slirer som det ikke står Bergans på, regner jeg som uoriginale uansett hvor lenge kniv og slire har bodd sammen.

På bladet på disse svenske Bergans-knivene kan det stå EKTE MORA, eller MORA-TYPE, eller Kvassing. Alle tre er laget av K J Eriksson.

Omtrent alle Erikssons enklere slirekniver finnes i Bergans-versjon, både speiderknivene og moraknivene. Hundre forskjellige kan det nok bli, hvis man greier å få tak i alle modeller og varianter. Selv har jeg ca femti svenske Bergans-kniver utenom de svenske versjonene av Sliring og Spikkekniv.

Bergans-kniver flest er laget på Kongsberg Våpenfabrikk, i Mora og av Helle, og her er det mange flere forskjellige å få tak i. Jeg har minst et par hundre forskjellige nå, men mangler ennå svært mange.



Hvaltann

Kniv med skaft og slire i hvaltann, med primitivt blad, og med "holk" av tinn eller sink eller noe sånt. Ganske typisk for kniver som ble laget om bord i en hvalbåt. Selgeren hadde funnet den i Sandefjord, og det passer jo bra. Ikke akkurat noe praktverk, men den er hel og i orden.

Er det 1918 det står på den?

Pris: kr 1.000.













Foldekniv

En hvalfangstkniv til, som jeg skal putte inn i artikkelen om foldekniver:

Hvalkokeriet Anglo-Norse var aktivt på mange fangstfelter både før, under og etter krigen. Rederiflagget tilhører rederiet Svend Foyn Bruun i Tønsberg, men flere redere var involvert.

Pris: kr 250.



TGK








Denne var det stas å komme over.

Tønnes Gabrielsen Kverneland og sønnen Trygve laget kniver for Stavanger-Staal. Stempelet TGK, i Tønnes' håndskrift, ble brukt fram til ca 1938. Se egen artikkel om stålverket og disse knivene, her

Uoriginal slire, men den kan sikkert brukes til noe. Slike enkle slirer av by-type passer bra til slireløse bykniver av diverse slag. Tilfeldig kobling av kniv og slire som passer sammen i størrelse, er ofte tvilsomme greier. Men det er tydelig av disse nøytrale slirene ble laget av sliremakere uten å være beregnet på en bestemt kniv, iallfall sitter det kniver av mange slag i slirer av samme type, kniver som ser ut til å ha sittet der fra starten.

Jeg har lenge sett etter en kniv med denne kombinasjonen av stempler. Jeg hadde ikke engang noe pent TGK-stempel fra før. Kniver som dette er altså ganske sjeldne på knivtreff, og likevel uten verdi i penger. I Vikingskipet kostet den 20 kroner. Er det ikke gøy at det går an å finne en kniv man gjerne vil ha, for mindre enn prisen på en softis?



Ørretkniv

Kanskje ikke så mye å ha, og jeg har den fra før, men man kan finne på å ta med seg sånt småplukk når det er gått et par timer uten en kniv i sikte. Pris: kr 50.

Det kan være flere Geilo-bladstempler på disse knivene, og flere knivmakere på Geilo laget dem, i flere størrelser (på denne er skaft/blad 14 cm). Først ute var antagelig Olav Skogheim, som begynte å lage dem rett etter krigen. Bak på slira står det N.M.31910, og jeg tror dette er Skogheims mønsterbeskyttelse. Etter Skogheim overtok Ragnar Kvam modellen, og etter ham igjen Nils Jacob Dahle (jeg har fått opplysningene fra Dahle), så hvis du har en slik, er det ikke altfor sikkert hvem den er fra.

Ørretkniven ble kopiert til minste detalj av et par produsenter i Mora, i to eller tre størrelser, og finnes dermed også med deres blader. Det ligger ofte slike svenske ørretkniver på eBay, faktisk to stykker akkurat nå som jeg skriver dette.


Altså ikke en eneste slirekniv på meg så langt, av de slagene samlere virkelig jakter på. Det aner meg at mange andre heller ikke kom hjem med noen. Skal man finne noe på bruktmarkeder, kan det vært lurt å utvide spekteret litt. Skal det bli noe, må man være litt allsidig. Da kan man oppleve å bli glad for å finne kniven fra Stavanger-Staal og Trygve Kverneland, i stedet for å tenke at nei, det ble ikke noe denne gangen heller.

Men én normal slirekniv ble det, en nylaget:



Anton Kringlegarden








Anton Kringlegarden i Vinje pleier å besøke markedet i Vikingskipet. Denne gangen hadde han ikke med seg noen av toppknivene med geitehornslire - som han sjelden har - men noen av de langt enklere. Jeg kjøpte denne av ham, en pen liten kniv i eske, med blad fra Knut Bjåland i Morgedal. Med bare én gravert sølvholk er prisen 1.200 kroner.