14. juli 2009
Glosimodt og Borgarson
og et ubehagelig spørsmål:
Hvorfor er vi så sikre på knivmakernavn?
Det kommer knivfolk etter oss. Mange eller få, men noen blir det nok. Jeg lurer på hva de kommer til å tro om det vi har ment og skrevet.
Jeg lurer på om de kommer til å tro på at de gamle, usignerte knivene virkelig er laget av de knivmakerne vi påstår. Hvis de tviler, er det ikke uten grunn.
For hvordan vet vi dette så sikkert? Og hvorfor skriver vi så sjelden hvordan vi vet det?
Én sak er å finne tilstrekkelig som taler for at det er denne knivmakeren til at man selv føler seg sikker. En annen og vanskeligere sak er å finne gode nok argumenter til at også andre føler seg sikre.
Den dagen da alle fine kniver er samlet i et museum og kan sammenlignes direkte og studeres detalj for detalj, kan vi komme et godt stykke videre. Men den dagen de alle er på museum, er samtidig knivmiljøet dødt, og det er ingen til å bry seg om resultatet av studiene. Vi har det mye bedre med alle de fine knivene strødd utover knivmiljøet, der diskusjonene og interessen holdes levende.
Ett eksempel på vriene saker er knivene fra Olaf Olafsen Glosimodt (1821-1901) fra Seljord i Telemark. Det er skrevet en del om ham som kunstner, men ikke mye som knivmaker. Det er lenge siden knivene ble laget. De er usignert.
Kjenner vi til én eneste kniv som sikkert er fra ham?
Et typisk eksemplar
Denne lille kniven tok jeg bilder av på Kongsberg-Marken 2009. Det er en kniv som ville gjort seg i enhver samling, og det ble sagt: Denne her må vel være en sikker Glosimodt!
Vel. Det er iallfall et nydelig eksemplar (i elfenben?), og den er altså av det slaget som straks sender tankene i retning Glosimodt.
Pent skåret (vi skal sammenligne med en annen lengre nede), i akantus som ligner på mange andre utskårne kniver som vi forbinder med de Coninck og hans treskjærerverksted i Oslo, der så mange av de gode bygdeskjærerne på 1800-tallet var innom, blant annet flere av de beste telemarkingene.
En del andre av de påståtte Glosimodt-knivene virker for svakt skåret til å være fra en med hans store ry som elfenbensskjærer, men ikke denne.
Det som først og fremst får oss til å skille noen kniver ut fra andre som også er pent utskårne, og plassere dem i Glosimodt-gruppen, er slireformen der overgangen mellom skaftdel og bladdel har innsvingede linjer som her, og gjerne der overgangen er utformet og dekorert helt på denne måten.
Når en utskåren slire har slik form, blir den gjerne regnet som ett av to: enten er den laget av Olaf Glosimodt selv, eller så er den i det minste av Glosimodt-type.
Spørsmål:
- Siden vi ikke har sett ett eneste signert eksemplar: Hvordan vet vi at han i det hele tatt laget slike kniver som dette, sånn at vi kan bruke betegnelsen "Glosimodt-type"?
Hvis ikke denne slira hadde hatt den spesielle overgangen midt på, hadde nok kniven like gjerne blitt oppfattet som en Borgar Borgarson (1836-1916), fra Bø i Telemark. Men også Borgarson leverte kniver med denne slirefasongen.
Kniven har et pent, uvanlig, gammeldags blad, og holker med uvanlig dekor. Fine saker. Bladet ville ikke ha skjemmet noen prydkniv fra når som helst på 1800-tallet eller gjerne enda tidligere.
Den er altså godt nok skåret til å være fra en størrelse som Glosimodt, og den er gammel nok til å være fra ham. Hvis han laget denne typen kniver - og noe må det vel være i det - er dette eksemplaret en mer sannsynlig Glosimodt enn de fleste av dette slaget.
Kvaliteten på skjæringen: Hvis kniven er av lavere kvalitet, blir det ikke sjelden påstått at den likevel er fra ham, bare at det er et tidlig arbeid. Og mange av knivene hans kan sikkert ha vært skåret da han var ganske ung, men husk at de i så fall er
svært gamle, en hel del eldre enn 1850.
Altså: Mitt poeng er ikke at jeg ikke tror at noen av disse knivene kan være laget av Olaf Glosimodt, men at det skulle vært så fint for oss og for dem som kommer etterpå å få dokumentert at de er det. Og at vi inntil det skjer får være forsiktige.
Noen årstall
I 1847 dro Glosimodt til Christiania der han skar møbler. Som tredveåring i 1851 flyttet han til København der han bodde til sin død. Han var på besøk i Seljord senere, men bodde altså ikke i Norge etter 1851.
Fra Danmark deltok han på diverse utstillinger i flere land, først i Christiania i 1851. På London-utstilling i 1862 viste han blant annet (ifølge
Norsk kunsthistorie) "Knives in ivory after antique models". Han laget altså kniver ikke bare som ung i Norge.
Husk at knivene han laget i Norge, er fra før 1851. Det er ikke sikkert at de kan skilles fra dem laget i København, men det vet vi foreløpig ikke. Mange av de påståtte Glosimodt-knivene virker svært mye nyere.
Da han døde i 1901, hadde han bodd i København i femti år. Siden han skar kniver der, er han i høy grad en del av også dansk knivhistorie.
Signatur?
Det som Glosimodt var berømt for, var de utsøkte portrettmedaljongene som han skar en hel del av, i elfenben og buksbom. En slik en på 12X10 cm i elfenben, med portrett av J. C. Jacobsen som grunnla Carlsberg bryggeri, ble solgt på auksjon hos Bruun Rasmussen nå i juni. Den er signert
O. G. 1877. . Du kan se tre bilder av den
her.
Da kan jo knivene også godt være signert
O. G. . Han hadde lært sølvsmedarbeid i Norge, og laget kanskje sølvholker selv? På internett ligger det noen oversikter over danske sølvstempler, men jeg finner ham ikke der.
Magnus Hansen
Norskfødte
Magnus Hansen (1835-1907), som også er en del av dansk knivhistorie, bodde i København fra 1861 til 1907. De to var altså i flere tiår i samme by, og begge leverte miniatyrskjæring i elfenben og buksbom. Klart de har visst om hverandre. Kanskje de kjente hverandre godt. Kanskje de var nære venner.
Hansen kunne selge kniver i København. Da kunne også Glosimodt gjøre det.
Starten på historien
Jeg tror det var Thomas Breivik som første gang skrev om Olaf Glosimodt som knivmaker, i sin bok
Tollekniven fra 1982. På side 70-71 har han en liten kniv skåret i bjørk, med dekor av samme type som den på bildene her. Han skriver: "Telemarkingene tilskriver den Olaf Olsen Glosimodt".
Breivik fartet omkring i Telemark på jakt etter opplysninger. Noen der har altså fortalt ham at kniver av dette slaget er fra Glosimodt. De visste muligens svært godt hva de snakket om, men da hadde det vært hyggelig om Breivik hadde notert hvem de var og hva det var de visste.
I
Knivbladet 1988 nr 3, side 22-24 skrev Harald Kolstad om Olaf Glosimodt i artikkelen "Olaf Glosimodt - en glemt superknivmaker fra Telemark".
Her er Harald Kolstad forsiktig med å påstå noe. Han viser bilde av en kniv som han skriver kanskje kan være laget av Glosimodt, men setter spørsmålstegn. Han forteller om Glosimodt som treskjærer og etter hvert berømt billedhugger, og skriver: "I knivskafter av bukkehorn felte han inn ornamenter og forskjellige forsiringer av perlemor. Sølvbeslagene ble gravert." Han avslutter slik: "Finnes det kniver etter ham, burde en slik vært i den permanente utstillingen på Skogbruksmuseet".
Enig. Vi skulle hatt en der. Men har noen sett en slik kniv med innfelt perlemor?
Kniven i Haralds artikkel er
kanskje laget av Olaf Glosimodt. Så langt alt vel.
var dengang et lite klubb-blad. Det var ikke noen vitenskapelig publikasjon, men et sted der vi skrev om kniver vi visste noe om, eller som vi ønsket opplysninger om. Ofte ble teorier framsatt. Noen ganger var teoriene vel underbygd og begrunnet, med opplysninger om kilder, men ikke særlig ofte. Andre ganger bygget de på muntlig tradisjon, uten noen nærmere utgreiing. Og noen ganger var det vel også en del fantasi og ønsketenking med i bildet. I ettertid kan vi se at det var et betydelig antall feil. Dette har egentlig aldri endret seg. Det er fremdeles på denne måten, mange steder der det blir skrevet om gamle kniver.
Det står litt å lese om Glosimodt i
Store norske leksikon, med bra litteraturliste.
Einar Østvedt skriver i artikkelen "Olav Glosimodt - en halvglemt telemarkskunstner" i
Årbok for Telemark 1955, side 51-68:
". . . en av hundreårets ypperste elfenbensskjærere. Storparten av hans produksjon befinner seg på Rosenborg slott i København."
Rosenborg slott er altså stedet for den som vil sammenligne mange sikre elfenbensarbeider fra ham med noen mulige Glosimodt-kniver de har. Det hadde vært morsomt å ta med kniven på bildene ovenfor, og legge den ved siden av pene saker i København. Med flaks er det også en kniv blant gjenstandene der nede.
(Og om du har funnet fram til
Årbok for Telemark: Ta fram 1957-årboka også. Der har Steinar Kvaale en interessant artikkel kalt "Gardssmia".)
Et annet bra sted å lese om Olaf Glosimodt, er
Weilbachs kunstnerleksikon.
Muntlig tradisjon
Mye av det vi vet om kniver, vet vi fra
muntlig tradisjon. Det er et uttrykk som dekker mange slags kunnskap. Vi kan ta et par ytterpunkter:
- Noen ganger er det et knivmiljø som i generasjoner har interessert seg for en knivtype, som har kjent knivmakerne godt og har videreført kunnskapene til folk som så i tiår har sittet og gransket og sammenlignet hver bladnerve, og diskutert med alle de kan finne.
- Andre ganger er det bare en som har kommet med en bemerkning på Dyrsku'n, på et felt som ingen egentlig vet så veldig mye om, og så er den bemerkningen blitt gjentatt og gjentatt. Etter hvert sitter den urokkelig der, særlig hvis den også er kommet på trykk.
Problemet er at det er så vanskelig å vite når noe har opphav i den første muligheten, og når det hører til den siste, og hvor det befinner seg på skalaen mellom ytterpunkter som disse. Knivfolk med opplysninger som hører hjemme i den første gruppen, har sørgelig sjelden skrevet ned hvor de har fått opplysningene fra.
Muntlig tradisjon kan være svært presis. Når noen av de drevne knivfolka er samlet, og det blir spørsmål om en kniv, kan de ofte sannsynliggjøre opphavet så det ikke er rest av tvil. Men for den framtidige knivsamleren jeg nevnte i starten her: Det hadde vært supert om noen hadde satt på trykk, ikke bare
at de vet at det er sånn og sånn det forholder seg, men
hvordan de vet det.
Historien videre
Etter hvert som noen mulige Glosimodt-kniver var kommet på trykk, ble det nærmest en vanlig oppfatning at alle utskårne kniver med denne slirefasongen var Glosimodt-kniver. Når de var av høy kvalitet, var de fra Olaf Glosimodt selv. Når de var mer ordinære, var de av Glosimodt-type.
"Det er vel iallfall trygt å kalle det
Glosimodt-type", blir det sagt. Hvorfor det? Når det ikke har vært dokumentert at Glosimodt laget én eneste kniv av denne typen?Det finnes kniver med denne slirefasongen med skjæring som er til forveksling lik skjæringen på signerte kniver fra Borgar Borgarson. Og disse er det nå iallfall ikke Glosimodt som sto bak.
Det vi trenger videre nå, er noen Glosimodt-kniver med signatur eller sikker historie som knytter dem til ham.
Borgarson (og flere)
Signerte Borgarson-kniver er ofte (oftest?) av enklere kvalitet enn hans beste. Dette har vært tolket slik at de signerte kan være skåret mens han bodde i Oslo, der han kanskje i høyere grad tenkte timebetaling enn da han var hjemme igjen i Seljord. Dette er litt tynt, men en teori er det jo.
Det kan ikke være noe i veien for at også Borgar Borgarsons beste, usignerte kniver kan ha nettopp den slirefasongen som blir tillagt Glosimodt.
Og det kan ha vært mange andre dyktige skjærere involvert. Kvaliteten hjelper oss ikke til å vite noe sikkert her.
Her er et eksemplar i elfenben, skåret av en av virtuosene:
Fra Borgar Borgarson? Mulig, men den er ikke signert, og da er alltid tvilen der.
Her skulle jeg jo hatt en signert Borgarson med lignende skjæring å sammenligne med, men jeg har ikke noe bilde liggende.
Men du kan jo sammenligne med den mulige Glosimodt-kniven jeg viste ovenfor. Mye av den samme skjæringen. På denne her er dybdevirkningen og bladnervene enda et hakk bedre. Forskjellen kan komme av at dette er en større kniv (som vanlig noterte jeg ikke lengder da jeg fotograferte).
Sammenlign slireholkene. De er litt i samme stil. Bladet er av mer moderne type enn det forrige, uten at det sier noe om alderen.
Skjæringen er utsøkt, men ville vært lettere å oppfatte og verdsette om slira hadde hatt "Glosimodt-fasong". Da hadde øyet hatt noen holdepunkter slik at man kunne ha tatt til seg all den fine akantusen i mindre porsjoner og liksom raskere sette seg inn i den. Her flyter det hele litt utover, før man har sett kniven lenge nok og mange nok ganger til at man forstår hvor super den er.
Men altså: Hvem laget den? Med denne slirefasongen vil det bli gjettet Borgarson. Hadde den vært innsvinget, ville det fort ha hellet i retning Glosimodt. Vi trenger bedre begrunnelser enn akkurat den svingen.
Kanskje det er omvendt, at den første er fra Borgarson og den andre fra Glosimodt? Eller kanskje begge er laget av samme knivmaker?
For ikke å snakke om den stadig irriterende tanken at det jo var en hel gjeng andre og ukjente som skar pent på denne tiden.
Perlemorinnlegg
Tilbake til Harald Kolstad setning om Glosimodt: "I knivskafter av bukkehorn felte han inn ornamenter og forskjellige forsiringer av perlemor." Det høres nesten Toten ut, men det er jo noe annet vi må finne fram til her. Jeg har ikke sett noen kniv som kan passe inn. Og hvis en slik hadde kommet fram på et knivtreff, ville den vel ikke engang blitt oppfattet som noen Glosimodt om den ikke også hadde den riktige slirefasongen.
I skuffen har jeg dette medtatte eksemplaret liggende:
Jeg tar den med bare fordi den har en hel del innlegg av perlemor, noe som ikke er vanlig å se på kniver av den typen. Skaftet er i bøffelhorn, som vi må anta at Glosimodt brukte. Finnes så store emner av geitehorn, norsk eller utenlandsk? For øvrig et velformet skaft.
Her ser vi bladet skrått ovenfra. Det er temmelig ødelagt av en som ikke kunne slipe, men det må ha vært uvanlig lekkert i sin ungdom. Det ser ikke ut til å være laminert.
Innfellingen av perlemor er ikke like lekker. I stedet for presis innpassing er det tatt ut store felter, og perlemorbitene sitter der omgitt av store mengder fyllmasse. Glosimodt kunne ikke ha gjort noe sånt. Eller? Fyllmassen har vel hatt godt over hundre år på å rote det til for seg, så dette ser nok mye verre ut nå enn da kniven var ny. Men selv i den stand den var som ny, ville det ikke gått bra på en utstilling nå.
Så da lanserer jeg altså denne som en sannsynlig Glosimodt? Nei da. Det ville overraske meg om den var det. Jeg aner ikke hvem som kan ha laget den.
Harald Kolstad skriver: "Sølvbeslagene ble gravert." Her er de av messing, og "gravert" er det litt drøyt å kalle dem. Det den har, er perlemor innfelt i horn, og ukjent knivmakernavn. Og selv om den er i dårlig stand med dette mishandlede bladet, er det en kniv vel verdt å gruble over, om kanskje ikke direkte i Glosimodt-sammenheng.
En til med hornskaft
I skuffen her lå denne også. Ikke særlig pen, men jeg tar den med:
Jeg har hatt den med på noen knivtreff. Folk synes at forrige kniv er litt morsom, så de tar en titt på den. Denne her vil de knapt se på. Men den har sine sider, denne også.
Skaftet er igjen av bøffelhorn, og det gir meg samme følelse som det forrige. Ikke umulig at det til og med er fra samme mann.
Jeg har hatt flere kniver med blad av dette slaget. De har vært av byknivtype, og jeg gjetter at det er en i Oslo som leverte slike blader. I tillegg til at tangen er gjennomgående, er bladet festet med en nagle midt gjennom skaftet. Rart.
Endemutteren er stor og stygg, med grov filing som må være gjort nylig. Neppe original. Her har det nok vært utført en "restaurering".
Sølvholker, begge stemplet
13 1/4 (utydelig, kan være
13 1/2) og
T.G, som er Thor Grinderud (1797-1872) fra Lunde i Telemark. Tatt fra en eldre, ødelagt Grinderud-kniv?
Jeg vet ikke noe om den. Foreløpig er den bare et eller annet, kanskje laget av en eller annen fra Telemark, eventuelt mens han var i Oslo.
Denne fine kniven var framme på Vestfold Knivlags pinsetreff på Eidsfoss i 2011. Jeg fikk bare tatt noen bilder i full fart før eieren måtte dra videre. En spennende sak.
Det fulgte med et papir fra forrige eier, Ivar Evjevollen i Kristiansand. Der står det:
Flere knivmakere brukte denne slirefasongen. Det finnes signerte eksemplarer fra Borgar Borgarson, så fasongen alene gjør ikke en slik kniv til noen sikker Glosimodt. Derfor er det viktig å få slått fast at denne kniven virkelig er det, og at dette er en typisk knivskjæring fra ham.
Som vanlig er kvaliteten på skjæringen ikke noe argument, når vi først er kommet opp på et brukbart nivå. En god treskjærer kan levere det helt store når han har en bestiller som vil betale, eller han føler seg sikker på at kniven kan selges for et pent beløp. Det er alltid skummelt å si at en kniv er så godt skåret at det bare er den eller den som kan ha gjort det. 
