30. september 2011



Utskåret jaktkniv


Morsom kniv. Fint utskåret, med staselig jeger og med dyr alle steder. Jeg tok bilder av den på Dyrsku'n 2011.


En kniv som dette blir lagt merke til på knivtreff. Vi studerer den fra alle kanter og mener diverse.

Kanskje også et knivmakernavn blir foreslått, eller skal vi heller si kastet ut? Det blir ofte det, og ble det denne gangen også, men uten at det var såpass underbygd at jeg vil bringe det videre her.






Kniven sitter altfor høyt i slira, og slira er mye lengre enn nødvendig for bladet. Men her gjaldt det nok å få vist mest mulig dekor.

Og det er ikke uvanlig i en kniv som mest er for prydkniv å regne. For dette er en prydkniv som nok kan ha blitt brukt på jakt, men som ikke kan tas helt alvorlig som praktisk jaktkniv.

Den er umerket, så vi er uten sikkert navn, sted eller år (rundt 1900?). Men kniven har vi jo, med alle utskjæringene, og vi kan se litt på den her.





Jegeren på slira er av den kontinentale typen. Her til lands er det lenge siden folk gikk slik kledd på jakt, pene i tøyet og med sko i stedet for støvler. Men på bilder fra rundt 1900 var det en del sånne. Ikke bare de som ville framstå som godseiere og grossister heller, det finnes bilder av studenter i slikt antrekk, og med skulderveske maken til denne.

Noe det har vært lite av der folk jakter, både før og nå, er alt dette vinløvet. På knivskaftet er det til og med druer.





I skaftenden er det en annen skikkelse enn byjegeren. Dionysos med vinløv i håret? Ikke jegernes gud, men mer festløvenes.

På det høyre bildet kan du skimte at holken har rester av initialer. De hadde vel kanskje ikke hjulpet oss stort, men det hadde vært hyggelig å ha dem der.




På baksiden av hodet ser vi jegerens hund. Knivens øvrige dyreliv er jaktbart vilt.

Holken er ikke like glatt som de andre, men med merker etter grov pussing for å få bort det som har stått der. Ikke gjør sånt!










Skikkelig storvilt:
elg og bjørn.














Hare. Ikke med samme høye status som elg og bjørn, men gøy å jakte på, og et mer sannsynlig bytte. Jakthunden på skaftet er nok en harehund.













Baksiden av slira. Ingen dyr her, bare dette vinløvet igjen. Dekorativ plante, men eikeløv måtte da passe bedre for en som ønsket å framstå som en kontinental jeger?



Fin gravering, med uvanlig skravering av bladene.

Mange gullsmeder hadde folk som kunne gravere noe som dette, det ser vi av alt det gamle bestikket som er håndgravert. Jeg vet ikke om det kan gi noen pekepinn på hvor holken kommer fra.


Vanlig, usignert blad av type Eskilstuna.




Klart dette er en ettertraktet kniv. Og straks det kan settes et knivmakernavn på den, blir den enda mer verdifull og ettertraktet.


.

24. mai 2011



Litt ødelagt, men lekkert skåret


Når en kniv er bra nok, kan den være toppers å studere selv når den er ganske ødelagt, og den kan fremdeles ha betydelig samleverdi. Og det store spørsmål - hvem har laget den? - er ikke påvirket av tilstanden i det hele tatt.


Dette er en kniv jeg hadde gleden av å låne med meg hjem etter Vårmarkedet 2011 i Vikingskipet.

Her er det pene detaljer over det hele, og de skal vi se litt nærmere på.

Kniven har hatt et hardt liv, men det begynte bra, med strålende akantus, dyp og fin. Deretter gikk det riktignok nedover.

Lengde skaft/blad 19,5 cm.


Nedre slireholk er borte, og er blitt erstattet av noe greier som er smurt på og blitt hardt. Det ser fælt ut, og er vel ikke til å holde ut i lengden. Så da får vel slira få en nøytral holk så den ser mer normal ut igjen.






Motsatt ende - skafttoppen - er heller ikke bra. Men her er det knapt noe å gjøre med saken. Det har nok vært et tett løvverk over de to dyrene. Nå får det bare være sånn.

Men skjæringen er til å nyte hele veien. Det er den som gjør at dette fremdeles er en verdifull kniv.







Dyrelivet:

















En ulv som jakter på en hjort? Iallfall er det et hundedyr og et hjortedyr. Bortsett fra det ene øret er hundedyret i god behold, mens hjortedyret har fått skåret om hodet og ser ikke ut.


Når noe er skåret som dette, er det nærliggende å sammenligne med det som er laget av gjengen fra de Conincks verksted i Oslo og de som var innom der.

Her er det en hel del elementer som de må like, de som er ute etter kniver fra de kjente telemarkingene som hadde en periode eller to på dette verkstedet, uten at det må bety at akkurat denne knivmakeren var fra Telemark.









Slira er dypt og lekkert skåret. Baksiden, på bildet til høyre, er bedre enn forsiden, og da er vi nok igjen inne på dette med knivens harde liv. Noe har skjedd med denne slira, og så er den tatt fra hverandre og satt sammen igjen bak fram.

Det ser vi også av neste bilde:


Langs sidene er konturene skåret om. Av en eller annen grunn har slira vridd seg til siden og mistet fasongen. Siden kantene da kanskje ikke lenger fulgte hverandre helt som de skulle, ble de skåret sånn at de passet. Og siden konturene dermed er blitt nokså rare, ser de litt bedre ut med den dårligst skårne halvdelen foran. Sånn kan det gå.

Nå er jo begge sider fint skåret, men det er den nåværende baksiden som har skjæring helt på høyde med den i skaftet.




Og knivmakeren var?


Gi lyd hvis dere har skjønt hvem det er som har laget denne kniven. Jeg vet det altså ikke, men det går jo an å resonnere litt.


Hva med opphengskroken? Den ligner jo svært på kroken til Magnus Hansen i København. Litt annen utførelse enn på de jeg har sett fra ham, men den er så nær at det er rimelig å tenke at Magnus Hansens typiske krok var forbilde for denne.


Sånt kan veldig lett sette fart på noen tanker videre, av og til litt for lett. I dette tilfellet: Knallgod treskjærer fra andre halvdel av 1800-tallet, med noen elementer fra Telemark, og noe fra Magnus Hansen. Men det høres da ut som Olaf Glosimodt, gjør det ikke det da?


Bladet gir ikke så mye å gå på. Et ustemplet byblad i helstål. Kan det passe inn i tanken om København og Glosimodt? Lengde 9,2 cm.



Og dyrelivet? Sigurd Bølling skriver nederst i sin artikkel om Oscar 2-klassen:

"Det fremkommer av artikkelen fra besøket i Riksarkivet at Glosimodt har levert tre kniver til Kunstforeningen, og at disse var utført i elfenben med figurer på toppen av skaftet: nattugle, ørn og ekorn. Mon tro om disse også var gjennomskårne?"

Ser man det. Dyrefigurer på kniv var ikke fremmed for Glosimodt.

På den annen side: Glosimodt (som forøvrig var en tid i Oslo, men dro derfra på den tiden da de Coninck startet opp) er kjent for å ha hatt en annen slirefasong. Men kanskje ikke alltid? Dette har jeg diskutert litt i artikkelen om Glosimodt og Borgarson.

Det må ha vært mange dyktige folk på den aktuelle tiden som skar pen akantus, og som kunne legge til et dyr eller to. Og vi har nok en tendens til å velge blant den faste gjengen, selv om vi vet at det var mange andre gode som vi ikke har navnet på. Denne kniven er iallfall fra en av de gode, og da liker jeg tanken på Glosimodt.

Dere får sammenligne detaljene med alle bilder som finnes av de gamle utskårne knivene. Eventuelt sammenligne direkte med knivene, dere som er så heldige å ha sånt hjemme.


.

4. september 2007



Hvem laget denne?


Børge Botnen i Verdal viste meg denne kniven som en nabo av ham eier, og lurte på hva det var. Som så ofte var svaret at jeg aner ikke.

Jeg har sett noen få av dem. De varierer litt i skjæringen, men er ellers omtrent like. Pene kniver med fullt av Telemark-detaljer. Ikke av de største praktstykkene, men slett ikke verst heller, og det hadde jo vært bra å vite hvem som laget dem.




De har skaft og slire i utskåret tre, kanskje bjørk. Sølvholker stemplet 830S, og kraftfull, noe ustø gravering i Kleppo-stil, med trambulerte bunner.


Usignert blad av Tarjei Haugo-type. Fra Haugo selv, enda det er uten stempel? Neppe. På de Haugo-bladene jeg har, går smelloppen rett ned mot bladryggen i forkant, mens den på dette bladet skrår ned mot bladryggen.




Noen som vet noe?