21. november 2007



Kanestrøm?


Her er jeg på tynn is. Akkurat det er ikke første gang på disse sidene, og det skal heller ikke bli den siste. Jeg skal skrive om taterknivmakeren Kanestrøm, uten å vite stort.

Det er svært ofte vanskelig å få sikker beskjed om taterknivmakere. Bare prøv å få en pålitelig oversikt over Stor-Karl og Stum-Karl og Dum-Karl, eller Aleksandersen i Namsos og Aleksandersen på Sørlandet, eller Hedenberg, eller noen av dem jeg allerede har skrevet om her på bloggen, de som laget kniver i hvaltann. Det er fullt av opplysninger der ute, men ikke mye som man kan slå seg til ro med.

Det blir gjerne til at vi trekker på skuldrene og sier: Hvem vet? Er kniven bra nok, kjøper vi den kanskje. Er den dårlig, lar vi den ligge.

Her bidrar jeg vel til forvirringen, men jeg tar sjansen. Jeg skal rette det opp straks noen forteller meg hvordan det skal være. Hvis jeg tror på det.




Kanestrøm?


Kanestrøm er et gåtefullt taterknivmakernavn, og et navn vi ofte hører. Noe sikkert fornavn har jeg ikke hørt, og jeg antar det var flere av dem som laget kniv. Det jeg har hørt om disse knivmakerne, er at de holdt til i eller ved Kristiansund, at de ofte skar i bein, og at de var svært dyktige.

En "helt sikker" Kanestrøm-kniv som jeg ble vist på et knivtreff, var opplagt laget på Toten. En annen "helt sikker" var sannsynligvis svensk. Og ikke mange av de andre knivene heller har vært slik at jeg har trodd på dem. Jeg er råskeptisk hver gang noen drar fram en Kanestrøm og vil selge den til meg.




Kniv nr 1


Noen ganger er det mer sannsynlig. Beinkniver som denne pleier å bli påstått å være ekte Kanestrøm, og det kan godt hende at det stemmer.













Kniv nr 2








Her er en til av samme slaget. Slireholken har eiernavn T. Thuseth og årstall 1940.

T. Thuseth er antagelig en av disse to: Enten Torstein Thuseth, født i Selbu i 1876, og for eksempel i 1900 og 1925 politikonstabel i Trondheim. Eller hans sønn Tolger Thuseth (1921-1977).




Kniv nr 3


Denne kniven hører til en gruppe taterkniver med betydelige fellestrekk, og som jeg ikke har visst noe om, bortsett fra at jeg har trodd at de var fra Trøndelag, ut fra detaljer og hvor de befinner seg. Men laget av hvem? De passer ikke med de familiene jeg kjenner litt til, og de er altfor gode til å være fra noen som tilfeldigvis ikke har vakt oppsikt. Hva om de i stedet er fra et sted like i nærheten av Trøndelag, og laget av noen dyktige taterknivmakere for eksempel i Kristiansund?

På Dyrsku'n i høst fikk jeg se en slire maken til denne, og jeg fikk høre at den var en bomsikker Kanestrøm. For første gang syntes jeg opplysningen virket sannsynlig. Til noen korrigerer meg, gjetter jeg på at den er laget av en Kanestrøm.

Slira er i reinshorn, skaftet er jeg usikker på.

Noen detaljbilder av kniven:










Nydelig laget. Fin skjæring i slira, og graveringen er heller ikke av veien. Elegant skaftkule. Bladet har et merkelig stempel med et eller annet som jeg ikke greier å tyde, og med en prikk ved siden av.




Kniv nr 4
















Ingen har påstått at denne er en Kanestrøm, og den virker mer moderne enn de forrige knivene, men det er morsomt å sammenligne den med dem.

Jeg kjøpte den for noen år siden på eBay fra USA. Selgeren hadde kjøpt den av en gammel mann der borte som fortalte at han kjøpte den da han fisket laks i Norge i 1950 eller 1951. Han hadde fisket her i flere år og i flere elver, og husket ikke lenger hvilken elv dette var, men den var iallfall i Midt-Norge, og da hadde han kjøpt den av en som laget kniver om vinteren og var roer og klepper i lakseelva om sommeren.











Denne også er nydelig laget, både i fasong og detaljer og dekor. Igjen med gjennombrutt dekor i slira. Svenskeblad.



Kniv nr 5


Og så er det denne kniven, som er en ganske spennende sak. Jeg har sett flere lignende, der slektskapet med kniv nr 3 har vært tydeligere enn for denne, men jeg tror at denne kniven også kan ha samme opprinnelse. Ikke helt av samme kvalitet som kniv nr 3, men det gjelder akkurat dette eksemplaret. Andre kniver nesten som denne har vært bedre (og noen dårligere), og denne også har flere trekk som tyder på at her har det vært en som kan sine saker, og som sikkert kan briljere hvis han bare får anledning til å lage noe mer påkostet. Endekula i skaftet, for eksempel. Ingen tilfeldigheter der. (Foto: OT Ljøstad)





Kniv nr 6
















En kniv til, men denne gir meg følelsen av at den kommer fra en annen kant enn de forrige, og at den kanten ikke er i Midt-Norge. Men, som vanlig: Hvem vet?

Jeg tar den med fordi denne også har glatt skaft og utskåret leine på forsiden av slira ("leiner" er plater av horn, bein eller tre inni taterslirer). Derfor har den lenge ligget i samme mappe hos meg som de to første.

Bladet er stemplet TRIO KRA (med strek under A'en), altså fra ca 1912-1914 da TRIO produserte sine blader i Oslo. Det er en påminnelse om at typiske svenskeblader ikke alltid er fra Sverige.










Kombinasjonen glatt skaft og utskåret slire kan lett gi inntrykk av at kniv og slire ikke hører sammen, noe som kan bli ytterligere forsterket når det (ikke sjelden) er brukt forskjellige materialer. På denne siste kniven er det leinen på forsiden som i farge skiller seg ut, men den hører nok likevel hjemme der den sitter. At kniv og slire hører sammen, blir som vanlig avgjort av tilpasning, graveringen på holkene, og det generelle inntrykket.

En viktig grunn til at de ble laget slik, kan være at en slire av dette slaget er enklere å skjære ut enn et skaft. En leine kan legges flatt på bordet under arbeidet, mens et skaft er en mer vrien sak å få kontroll over.




Hvilken Kanestrøm?


Men så tilbake til den vriene Kanestrøm. Spørsmålet er altså: Er de første av disse knivene (eventuelt flere av dem) laget av Kanestrøm?

Og, i så fall, over til neste spørsmål: Hvilken Kanestrøm?

Jeg søkte i folketellingene. De er ikke så greie når man leter etter tatere, som når det er bønder med et gårdsnavn (og det er ikke alltid enkelt, da heller). Jeg regnet det ikke som sannsynlig at en tater som kalte seg Kanestrøm var ført opp med dette som etternavn, men at han like gjerne var registrert på et hvilket som helst navn som slutter på -sen, og at jeg ikke kom til å finne noe.

Men jeg så nå altså etter, og søkte på Kanestrøm i folketellingen for 1900.

Og i Frei kommune, som nå er en del av Kristiansund, var det en aktuell person, registrert som Kanestrøm:

Nils Andriasen Kanestrøm, født 1852 i Straumsnes i Romsdal. Husmann uten jord, omstreifer og hesteskjærer.

Han hadde to sønner med yrke ”Metalarbeide, Omstreifer”:

Andrias Nilsen, født 1879 i Bjørnør, Sør-Trøndelag.

Peder Nilsen, født 1881 i Frei.

Og to sønner som i 1900 var for unge til å være registrert som annet enn ”Søn Omstreifer”, begge født i Frei:

Hermand Nilsen, født 1892.

Nils Nilsen, født 1899.

Dessuten var en ”Metalarbeider, Omstreifer” på besøk hos dem da folketellingen registrerte dem, en som til vanlig bodde i Bremsnes, Møre og Romsdal:

Nikolai Johannesen, født 1880 på Inderøy i Nord-Trøndelag.

Så der sitter vi altså med noen navn. Andrias, Peder, Hermand og Nils. Og så denne Nikolai Johannesen.

I Bremsnes ved Kristiansund bodde det to som vi kanskje også bør ha i minnet:

Johan Peter Andersen, født 1861 i Bjørnør, Sør-Trøndelag. ”Kobber og Blikarb. Omstreifer.”

Og hans sønn, som vanligvis bodde i Frei:

Nikolay Andersen, født 1880 på Inderøy, Nord-Trøndelag. ”Metalarbeide. Omstreifer.” (Er han samme mann som Nikolai Johannesen ovenfor?)

Mange gode kandidater her. De laget nok kniver, iallfall noen av dem.





3. desember 2007


Mer om Kanestrøm


I artikkelen om Kanestrøm fra 25. november fortalte jeg det jeg vet - eller for det meste ikke vet - om kniver laget av Kanestrøm. Etterpå ringte knivsamler Reidar Aasen i Surnadal. Han ga meg noen flere opplysninger som kan hjelpe oss litt videre på vei.

Aasen forteller at det var fire Kanestrøm-knivmakere: Herman, Ludvik, Nils og Peder. I artikkelen hadde jeg tre av dem på denne listen over mulige kandidater, de som er i uthevet skrift her:

Nils Andriasen Kanestrøm, født 1852 i Straumsnes i Romsdal.
Hans sønner:
Andrias Nilsen, født 1879 i Bjørnør, Sør-Trøndelag.
Peder Nilsen, født 1881 i Frei, Møre og Romsdal.
Hermand Nilsen, født 1892 i Frei.
Nils Nilsen, født 1899 i Frei.

Nils den eldre var gift med Marie Pedersdatter fra Melhus, Sør-Trøndelag, født 1857.

Denne Ludvik som Aasen visste om, var kanskje også en sønn av Nils den eldre, født senere enn året 1900 da folketellingen ble laget? De laget nok kniver, alle sammen, også Andrias som i folketellingen er ført opp som metallarbeider og omstreifer. Altså seks stykker.




Peder Nilsen Kanestrøm


Aasen forteller at det var Peder Kanestrøm (født 1881) som var den store knivmakeren. Han laget fine kniver i nysølv og i bein. Han er nok en av Norges betydelige knivmakere, og det skulle vært stas å finne et praktstykke som helt sikkert er hans. I stedet får vi nøye oss med å diskutere om en kniv som for eksempel kniv nr 3 i min artikkel kan være fra ham.

Et søk i telefonkatalogen viser at det er svært mange med etternavn Kanestrøm, men etter hva jeg hører, skal det ikke være noen igjen av Kanestrøm-taterne. Kristiansund var ikke noe sted for tatere, de var for få til å lage noe eget miljø og bevare egenarten. De giftet seg med "bønder" og forsvant inn i den øvrige befolkningen.

Reidar Aasen sier at det skal bli vanskelig å være sikker på hvem som har laget noen av disse knivene, både om de er laget av en Kanestrøm og i tilfellet hvilken Kanestrøm. Her trenger vi adskillig flaks om vi med sikkerhet skal få koblet en kniv og et knivmakernavn.

Vi diskuterte også dette jeg hadde fått opplyst, at kniv nr 4 var laget av en som var roer om sommeren og knivmaker om vinteren. Jeg har ellers aldri hørt at tatere rodde for laksefiskere, og ikke Aasen heller. Men han forteller at det ikke var uvanlig at roerne solgte ting fra diverse håndverkere til laksefiskerne. Det virker mer sannsynlig.




"Bein"


Ordet "bein" må ikke tas bokstavelig enten det er taterkniver eller andre kniver vi snakker om. I knivsammenheng blir ordet gjerne brukt som felles betegnelse på alt som er hardt og hvitaktig, enten det er bein, horn, gevir eller tann. En av knivene i min Kanestrøm-artikkel har slire av reinshorn.

Jeg har sett noen avsagede hjortegevirer fra Nordmøre og Sør-Trøndelag. De har hatt veldig mye marg og vært uegnet til knivskaft.

Jeg kommer nok fortsatt til å skrive "horn" i stedet for "gevir" i alle slike tilfeller, siden folk flest kaller både horn og gevir for horn.

Jeg vet ennå ikke hvordan jeg ser forskjell på en mindre bit gevir fra rein, hjort og elg. Skovlhorn på elg er gjerne grovt og med marg (eller iallfall spesiell struktur) på begge sider av skaftet, men stanghorn? Og når det dessuten er gått hundre år og skaftet kanskje til og med er utskåret?

Og rådyrhorn? Der er dimensjonene for puslete.

.

20. november 2007



Bjørn Einarsen (1934-2007)


Knivmakeren Bjørn Einarsen døde 30. oktober, og ble begravet fra Værnes kirke 6. november.

Einarsen var en sentral person i knivmiljøet i Stjørdal, i knivklubben Slirknivinj. Paul Strand sa det sånn: Hvem i all verden skal vi spørre nå?

Han visste alt mulig om enhver teknisk og mekanisk finurlighet, og elsket å fortelle om dem (og kunne ofte bli litt vel informativ om alle detaljer).

Også ellers i Trøndelag var Einarsen en sentral person i knivmiljøet, både sosialt og som tradisjonsbærer. Han var en av de ytterst få som laget tradisjonelle trønderkniver. Og så var han en hyggelig mann som det alltid var gøy å treffe, og en av mine nære knivvenner.

Begravelsen ble også et knivtreff, slik det ikke sjelden blir når en kjent knivmaker er død, med mange knivfolk som samlet seg etterpå, og med flere Einarsen-kniver på bordet. Han var jo en omgjengelig mann, og her hadde han garantert likt å være med.

Bildet over her er fra Knivdagene på Elverum nå i august. Selv om han var dårlig, var han der alle dagene, bodde som vanlig i telt sammen med gjengen fra Stjørdal, og kjøpte femten knivblader til kniver han holdt på med hjemme. Han fikk også med seg årets Dyrsku'n i Seljord, men vintermarkedet i Jokkmokk tidlig i år kunne det bare ikke bli noe av. Det samiske markedet i Jokkmokk var ellers et av årets høydepunkter, og i den lille knivsamlingen hans var det diverse samisk.



Knivene


Knivene han er kjent for, er nord-trønderske staskniver som denne, laget etter forbilde av Iver Anton Jonsen. Noen er nesten helt som Jonsens, mens andre er utviklet litt videre. Én stor forskjell er det alltid: Einarsen var mer nøye i alle detaljer og tilpasninger enn Jonsen.

Noen typiske trekk: ibenholt skaft, lærslire, og mye metall i nysølv eller sølv. Enkel gravering som på Jonsens kniver. Bladet er av og til smidd av ham selv, som her.






Typisk Jonsen-ryggdekor på skaftet: en messingtråd og en nysølvtråd tvinnet sammen, med en stripe nysølv på hver side.


Bare en nysølvstripe på undersiden. På sidene er det en plate til eiernavn på den ene siden, og til årstall på den andre.


Trønderkniver flest har åpen skaftholk mot bladet, gjerne med kanten av holken bøyd inn over skaftenden, og med en treflis på hver side til å kile fast bladet. I likhet med Jonsen brukte Einarsen flate trekiler. Han likte at de var godt synlige, så han brukte tre i en annen farge enn ibenholten.






Både før og samtidig med knivene av Jonsen-type prøvde han seg på diverse annet. Ideen bak denne slira, som han laget for mange år siden (ca 1990?), er en gammel sliregrind som dukket opp og som vi aldri fant ut hvor kom fra. Blad fra Torleiv Kjøbli, Snåsa.










Hvis denne kniven var blitt vist fram på et knivtreff, ville nok ingen greid å gjette hvem som har laget den. Bladet er fra Edvard Kanton i Tinn, og resten er heller ikke ulikt kniver derfra. Einarsen laget den for mange år siden etter å ha gått på knivkurs med Kanton som lærer. Han laget noen få slike kniver. Dette er ikke den aller beste av dem, men det er denne som henger igjen på veggen hans nå.








Typiske brukskniver som han tidligere laget en del av.














Einarsen hadde en hel del planer for utviklingen framover. Her er en ny stasknivmodell i messing som han hadde god tro på. Dette er så langt den rakk å komme. Holkene har den dekoren han brukte de siste årene.

Bladet er fra Bo Helgesson, Dalsland i Sverige, som han brukte mye blader fra. Han gikk engang på knivsmedkurs hos den dyktige Helgesson, og som smed var "Bosse" alltid et forbilde for ham.




Stemplene


Einarsen-blader er det ikke mange av. De første få er stemplet BE med løse bokstaver, som på det til venstre. De nyere er stemplet med det nye BE-stempelet til høyre. Dette stempelet er ganske fikst laget: Det viser bokstavene B og E også når du holder det opp ned.


I tidlige slirer er det preget inn BE i læret. Siden brukte han enten Einarsen-stempelet på bildet, eller det nye BE-stempelet.










Anton Jonsen


Einarsens typiske kniver er altså laget i tradisjonen etter Iver Anton Jonsen (1860-1934) i Levanger, som disse to. Jonsen er Nord-Trøndelags mest kjente stasknivmaker fra gamle dager, og Einarsen er den mest kjente av dem som siden har laget kniver av dette slaget. Men når Einarsen viste fram kniver som disse på knivtreffene, var det litt vrient. På den ene siden syntes knivfolk at de var fine. På den annen side: Nesten ingen trøndere samler kniver, og nesten ingen sydpå der knivsamlerne bor samler denne knivtypen. Disse knivene er dermed ikke noe strategisk godt valg hvis man skal få den store berømmelsen, eller salget, som knivmaker.

Han var svært dyktig, nøyaktig og omhyggelig med enhver detalj. Og ganske langsom. Han hørte til dem som liker å kose seg med hver kniv de lager, i stedet for å få fart på produksjonen. Sånne knivmakere blir det altfor få kniver etter, og en Einarsen staskniv skal ikke bli lett å få tak i heretter. Det finnes kanskje ikke mer enn en tolv-femten slike som den på bildet over.


Selv har jeg en Einarsen staskniv som aldri rakk å få stasslire, og som nå blir sittende i den midlertidige lærslira han laget til den.

Om man skulle finne på å gå med kniv til mørk dress for eksempel i Einarsens begravelse der jeg gikk med denne kniven er en slik enkel slire mer diskret enn en med slire av Jonsen-typen.









Tradisjon


Tradisjon er noe merkelig. For mange år siden hadde Bjørn aldri sett noen brukskniv fra Anton Jonsen (og ikke jeg heller), bare staskniver, men han ville lage et forslag til hvordan en slik brukskniv kunne se ut. Han forstørret og forenklet Jonsens skaft, beholdt de brede holkene, og satte i et større blad. Så dekorerte han en enkel lærslire med stempler som han hadde kjøpt da jernvarehandler Walseth i Trondheim hadde opphørssalg. Esken med stemplene hadde ligget i butikken siden før krigen.

Han hadde rukket å lage noen slike kniver da jeg fikk tak i et par av Jonsens brukskniver, noen som aldri har hatt slire, og tok med hjem til ham. (Noen sikker Jonsen bruksknivslire har jeg forøvrig ennå ikke sett.) Og så sammenlignet vi. De knivene som Bjørn hadde laget, var på prikken som Jonsens! Det ene skaftet hans hadde på millimeteren samme mål som Jonsens, i alle retninger, og med samme bredde på holkene.







Og så oppdaget vi lærstemplene:

Det viste seg at dette stempelet han hadde kjøpt hos Walseth, var praktisk talt det samme som Jonsen har brukt i noen av sine slirer fra 1920-tallet. Og hvor fikk han det fra? Kanskje Anton Jonsen, som altså kjøpte sitt stempel lenge før krigen, også fikk stempelet sitt fra Walseth? Det er iallfall en artig tanke.


Etter hvert ble denne bruksknivmodellen gjort litt mindre og ofte slanket litt. Her har han brukt blad fra Trygve Flatebø, Asker. Bladet er av vanlig, moderne type og altså ikke i noen klassisk trønderfasong.

Slike kniver laget han en del av, uten at jeg skal prøve å gjette antallet.








Disse tre er Einarsens siste av dette slaget. Knivene er så godt som ferdige, mens de tilhørende enkle lærslirene ikke er påbegynt. Alle tre har blad fra Bo Helgesson.

13. november 2007



Herding hos metallurg Fredrik


Jeg har ikke lest alt mulig om knivstål og smiing og varmebehandling. Og mine erfaringer som knivbladsmed begrenser seg til én ukes kurs med Oddvar Mostad for tyve år siden, med noen fæle blader som resultat. Oddvar trodde ikke at jeg noen gang ville bli noen knivsmed å snakke om, og det fikk han jammen rett i. Nesten ingen eier et blad smidd av meg, heldigvis.

Noe jeg har fått med meg, er at ikke bare finnes det mye informasjon om stål og smiing der ute, men også mye forskjellig informasjon om det samme. Folk er ikke mer enige her enn på andre områder, og det er vel heller ikke sikkert at alle som mener noe har den helt store peilingen på stål. Men sånt kan jo være utgangspunkt for morsomme diskusjoner.

Her i knivklubben i Trondheim Trønderkniv har vi ståleksperten Fredrik Haakonsen, som også er nyvalgt styremedlem i Norsk Knivforening. Han er doktorgradstipendiat på Metallurgisk Institutt ved NTNU (altså tidligere NTH). Eggstål er hans yndlingsmetall.

Til daglig forsker han på "optimalisering av austenittiske manganstål til bruk i slitegods", noe vi andre heldigvis slipper. Han har teknisk utstyr og et faglig miljø som ingen andre knivfolk jeg vet om. Og han har betydelig erfaring i herding, og har blant annet herdet verktøy for mange av instituttene på NTNU.

Stål er for tiden ikke det store metallet blant norske metallurger. De aller fleste av dem satser på aluminium og silisium. Om ikke lenge kommer Fredrik til å bli en av svært få her til lands som har kunnskaper om stål på dette nivået.

Vi har pratet stål i lengre tid, og mye av dette har jeg lyst til å skrive om her. Og som mange ganger før, begynner jeg i feil ende. Alle vet at et knivblad skal være laminert og smidd for hånd. Men det er ikke sånne blader jeg tar for meg nå:

Jeg er blitt fascinert av prosessen der Fredrik lager helstålblader av et avansert stål som krever avansert varmebehandling, men som etter slik behandling kan slå det meste. Selv om jeg holder en stor knapp på laminerte blader
og for eksempel sterkt misliker at Norsk Knivforening har egen konkurranseklasse for helstålblader er det gøy å følge med på det som Fredrik holder på med.

Selv lager han ikke tradisjonelle norske kniver, men mer tvilsomme saker etter internasjonale forbilder. Her er en jeg så at han solgte på Elverum i høst. Veldig dyr, med blad i det stålet som jeg beskriver i denne artikkelen. Denne kniven har naturmaterialer i skaft og slire. De pleier ikke å ha det.




Håndverket og vitenskapen


De beste av de gamle smedene fikk til fabelaktige resultater omtrent uten teoretisk viten, basert på erfaring med det stålet de brukte, og følelse for dette stålet, og intuisjon, fargesans, timing og rytme, nøyaktighet, og så videre.

En metallurg som Fredrik er i en annen situasjon. Han kan styre prosessen med største nøyaktighet, og hele tiden vite hvorfor han gjør det han gjør. Hvis et stål har et litt annet innhold enn det forrige, kan han justere prosessen tilsvarende.

Den gamle smeden kunne komme i en verre klemme hvis han ikke lenger fikk tak i sitt vante stål. Han hadde brukt lang tid på å nå dit han var. Å skulle prøve og feile seg fram til den samme bladkvaliteten med et nytt stål, kunne bli nesten håpløst.

Målet er det samme for begge typer bladprodusenter: det beste som kan lages.

Så spørs det: Setter vi mest pris på den åndelige dimensjonen som ligger bak de gamle mesterverkene, og historiene om smedene, miljøet og tradisjonen – eller liker vi å lese nøkterne beskrivelser av ståltyper og prosesser i moderne helstål, der alt er styrt og kontrollert til minste detalj. Eller liker vi begge deler?




Jammen, helstål?


Hører du til dem som mener at helstål knapt er verdt en gjesp?

Et tradisjonelt, laminert knivblad fra en av våre beste smeder er uslåelig til flere slags bruk. Til trearbeid, for eksempel til å spikke knivskaft med, er det alt man kan ønske seg. Det er også lettere å slipe enn et helstålblad.

Men for en som ikke kan slipe, og som også håper å slippe å bryne bladet i løpet av en jaktsesong, kan det være fristende med noe annet. Det finnes nok av sløve kniver der ute. En mulighet er å kjøpe billige morakniver og kaste dem når de er blitt sløve. En annen mulighet er å kjøpe et blad som holder skarpheten sesongen igjennom.



Vanadis 4 Extra

Et populært, høylegert, rustfritt stål som har det meste, er ELMAX SuperClean™ fra Uddeholm. Med riktig varmebehandling gir det et blad med mange gode egenskaper, ikke minst dette at det er rustfritt. Likevel, Fredrik mener at samme stålverk har et annet stål der det er mulig å hente ut enda litt ekstra: Uddeholms Vanadis 4 Extra SuperClean3, et av verdens aller beste eggstål.

Vanadis 4 Extra kan i likhet med ELMAX ikke smies, men brukes i helstålblader som skjæres ut av en plate.

Varmebehandlingen er ytterst krevende hvis resultatet skal bli topp. Om herding av ELMAX ikke er for amatører, er det enda verre med Vanadis 4 Extra.

Stålets innhold:

ELMAX
Karbon: 1,7%
Silisium: 0,8%
Mangan: 0,3%
Krom: 18,0%
Molybden: 1%
Vanadium: 3,0%

Vanadis 4 Extra
Karbon: 1,4%
Silisium: 0,4%
Mangan: 0,4%
Krom: 4,7%
Molybden: 3,5%
Vanadium: 3,7%

Her gjelder det ikke å ha mest mulig av noe, men en optimal sammensetning.

Med så høyt krominnhold er ELMAX rustfritt. Det er ikke Vanadis 4 Extra, selv om det er mer motstandsdyktig mot rust enn et enklere karbonstål.

  • I Elmax er det lagt stor vekt på rustfriheten, men dette går som alltid litt på bekostning av stålets øvrige mekaniske egenskaper.

  • I Vanadis 4 Extra er det bare de mekaniske egenskapene som gjelder, altså på bekostning av rustfriheten.

Så spørs det hva man kan leve med.

Målet er å få et blad som er vesentlig hardere enn et vanlig, samtidig med at det er enda seigere. Da holder det skarpheten vesentlig lenger, men likevel uten å bli sprøtt. Det må tåle eggfleks-testen, altså at eggen kan bøyes mot en stålstav og fjærer tilbake uten å knekke. Gode tradisjonelle laminerte blader tåler fint denne testen. Men de er ikke på langt nær så harde, og må derfor oftere brynes og slipes.

For en del år siden syntes jeg det hørtes flott ut med stålkvaliteter som 440C, 12C27 og AUS8. Slike stålkvaliteter gir utmerkede knivblader, og er å finne i gode fabrikkproduserte kniver fra mange land, også norske, og de er ofte angitt på bladet. Nå regnes slike stålkvaliteter som ordinære blant avanserte knivmakere, som synes det er litt rart å se at de brukes i reklamen for dyre kniver. Etter hvert kom mer avanserte knivståltyper på markedet i USA og hos USA-inspirerte knivmakere andre steder, og vi fikk lese om ATS34 og 154CM og andre nye. Men selv disse ståltypene får vanskeligheter med å slå det stålet jeg skal fortelle om her.

Hvis man ikke hele veien er så pirkete som det jeg nå skal fortelle om, får man ikke ut av stålet alle de fine egenskapene som ligger i det, og kunne like gjerne brukt noe enklere. Det er ikke nok å bruke et stål med optimale egenskaper, det må også igjennom hver minste lille tidkrevende del av prosessen.

Nå er optimalt stål og prosesser heller ikke alt. Slipefas og brynefas er også helt avgjørende, og kan ødelegge alt det jeg skriver om her.


Og så endelig til saken, nå på søndag på Metallurgisk Institutt.


Varmebehandling

Avspenningsgløding

Først sager Fredrik ut bladene av en plate Vanadis 4 Extra, på båndsag. Før han plansliper bladene, avspenningsgløder han dem, for å minske risikoen for at de siden skal slå seg. Bladene blir glødet i to timer på 650 °C. Gløding vil si å varme opp bladene til en bestemt temperatur og så holde dem på denne temperaturen i en viss tid.

Deretter sliper han ferdig konturer og bladsider. Særlig nøye er overgangen blad/tange, der kurvene skal ha stor radius og må være uten svake punkter. Han gjør slipefasen nesten ferdig på båndsliper, slik at 0,5 mm står igjen.


Herding

Bladene blir vasket i aceton, for å fjerne fett som ellers kunne gitt herdefeil.

Så pakker han bladene inn i herdefolie ett og ett (to stykker hvis de er små). Dette er en tynn folie av rustfritt stål som brukes for å redusere glødeskall og avkulling.

Pakkene blir satt i et varmefast stativ. Inntil fem blader kan herdes samtidig, men han får bedre kontroll med bare ett til tre. Dette avhenger av bladstørrelse.

Deretter foregår herdingen i tre trinn:

1. Forvarming

Han forvarmer pakkene i en ovn ved 650 °C. Der ligger de i en halv time til to timer, avhengig av bladtykkelsen.

Her tar han stativet med de forvarmede bladpakkene ut av den første ovnen.





2. Austenittisering

(Jeg nevner de to sentrale ordene austenitt og martensitt uten å forklare hva de betyr. Sorry.)

Pakkene blir kjapt flyttet over i en herdeovn på 1.100 °C, og ligger på denne temperaturen i en halv time.

Temperaturen kan settes litt over eller under 1.100 °C, avhengig av hvilken hardhet bladet skal ha til slutt. Det er bedre å styre hardheten ved herdingen enn senere ved anløpningen. Herdetemperaturen settes lavest mulig. Det gir mindre påkjenning for stålet, mindre kornvekst, mindre påkjenning ved kjøling, mindre glødeskall, og mindre avkulling. I det hele tatt bra.

For lav temperatur gir lav hardhet, og for høy temperatur gjør bladet sprøtt.

3. Bråkjøling







Så tar han ut pakkene en og en og bråkjøler dem i et bad av smeltet salt på 500 °C. De blir liggende der i et par minutter.




Han klipper opp foliepakkene og tar ut bladene, som nå er såpass myke at de eventuelt kan rettes med håndkraft. På dette stadiet tåler de en hel del hard behandling, for de er ennå ikke herdet. Herdingen kommer først når temperaturen er kommet ned under 200 °C.


Hanskene på bildet er ikke egentlig engangshansker, men i praksis er det ikke langt unna: De overlever ikke lenge.


Bladene blir plassert med ryggen ned på en ildfast stein, og får kjøle til romtemperatur.



Anløpning

Bladene blir hengt ned i ståltråder i smeltet salt ved en temperatur som kan variere fra 525 °C til 560 °C, alt etter hvor harde han ønsker bladene. Der blir de i to timer. Temperaturen settes slik at den er så høy som mulig uten at bladene blir for myke.

Så blir bladene tatt opp og får henge til de har nådd romtemperatur.

De går så tilbake i saltbadet i nye to timer.

Tilbake til romtemperatur igjen.

To nye timer i saltbadet.

Tilbake til romtemperatur.


Ferdig!

Bladene har nå fått en hardhet på 65-66 HRC, som er svært hardt sammenlignet med normale norske blader.

Så gjenstår å sandblåse bladene for å fjerne glødeskall og gi dem den ferdige finishen. Til slutt blir eggen satt opp til riktig vinkel alt etter hva kniven skal brukes til. Disse her kommer til å få en brynevinkel på snaue 35°.


Jeg skal siden vise hvordan det gikk videre med noen av disse bladene, etter at de har vært hos et par knivmakere og det er blitt kniver av dem.

Anløpning tre ganger?

Etter første gangs anløpning vil noe rest-austenitt bli ustabil og bli omvandlet til martensitt når bladet får romtemperatur, slik at det er nødvendig å anløpe en gang til. I ståltyper som dette er det svært mye restaustenitt.

Effekten av en anløpning er mye større når den kan foregå ved høy temperatur som her. Ståltyper som knivsmedene er vant med, og som skal anløpes ved lavere temperatur, ville ikke fått noen gevinst ved en tredje gangs anløpning, men disse som skal anløpes ved over 500 °C, må ha en tredje runde.


Ingen dypkjøling?

Jeg hadde ventet at Fredrik ville bruke dypkjøling, som er litt gøy. Men han bruker ikke det på Vanadis 4 Extra. Hadde det derimot vært et høylegert rustfritt knivstål, som RWL eller ELMAX, ville han kjølt bladene ned til -85 °C i tre til fire timer.

Denne brutale kulden får man ved å blande tørris med aceton. Enda mer brutal temperatur får man med flytende nitrogen. Da går det helt ned i -190 °C, som er helt i orden – og som høres flott ut! – men egentlig er det ikke noe poeng å gå under -85 °C.

Poenget med dypkjølingen er å fjerne rest-austenitt. Men når man bruker Vanadis 4 Extra (eller et high-speed-stål), forsvinner rest-austenitten av seg selv når anløpningen foregår ved så høy temperatur som her.


Soneherding?

Jeg har alltid likt dette at et laminert blad har hard egg, bløtere sider (og gjerne rygg), og tange som er bøyelig og lett å kutte kortere. Men her får vi altså blader som er like knallharde over alt. Kan han ikke få til en soneherding av bladet og oppnå mye av det samme som ved de laminerte?

Hvorfor det? svarer han. Her blir bladene harde hele veien, men uten at de blir sprø. Du skal gjøre adskillig innsats for å knekke dem. Skal du greie å knekke dem ved bruk, må du bruke dem til et eller annet som ingen knivblader er beregnet til.


Og hvis jeg vil kappe tangen, eller forandre på den?

Hvorfor bestiller du ikke heller bladet nøyaktig sånn som du vil ha det? Her blir det jo uansett ikke det lille slingsringsmonnet i dimensjoner som vi må ta med når et blad blir smidd, her treffer vi fasongen nøyaktig hver gang.


Saltbadet

Saltbad er ikke noe å prøve hjemme. Det er både ubehagelig og farlig å arbeide med. Å få seg en sprut av flytende salt er ingen spøk.

På Metallurgisk Institutt holdes saltbadet varmt og flytende året rundt. Hvis badet kjøles ned og størkner, er det ganske komplisert og skummelt å starte opp igjen.


Temperaturen

I ovnene som Fredrik bruker, er det pålitelige termostater, men han stoler likevel ikke på dem. Temperaturen kan aldri bli nøyaktig den samme alle steder inne i en ovn. Selv den korte avstanden fra termostaten og bort til knivbladet gjør at det lett kan bli en forskjell på 5 °C eller mer. Det høres bagatellmessig ut, men er man pirkete, så er man.

Eller? I løpet av tiden i ovnen vil vel temperaturen jevne seg pent ut, særlig når bladene er innpakket? Jo, men her er det altså igjen dette med å få til det perfekte. Og siden dette for en stor del er noe vi gjør bare for moro skyld, er jakten på det perfekte mye av poenget.

Fredrik bruker derfor en elektronisk temperaturmåler, en termologger, til å dobbeltsjekke temperaturen. Den har en føler som kan legges helt inntil knivbladet. På bildet er det like før herdeovnen er kommet opp i riktig temperatur. Til venstre ser vi temperaturen i termostaten, og til høyre i termologgeren. De to viser ikke helt det samme, selv om det ikke er langt unna.

Han legger ved prøvebiter som han senere måler hardheten på, slik at han er sikker på at han har truffet nøyaktig.


Industriell framstilling?

Stål som dette kan varmebehandles industrielt, i ovner med vakuum og gass. Resultatet blir ganske bra, men ikke så bra som ved den prosessen jeg har beskrevet ovenfor. For industrien er den store fordelen at man unngår problemer med den menneskelige faktor, og at alt kan styres. Og så blir prisen også mer akseptabel. Men noe av vitsen er jo å vite at man har fått tatt ut av stålet hver lille positive egenskap som ligger i det.

Ingen knivfabrikker bruker Vanadis 4 Extra. Grunnen er altså at det er for dyrt, og at det må igjennom altfor kompliserte prosesser hvis det skal ha noen hensikt. For å hente ut de egenskapene som ligger i dette stålet, er det ingen snarveier å gå, og på en fabrikk kan man ikke gå og kjæle for noen få blader om gangen i timevis. Legg sammen tiden for hver del av prosessen jeg har beskrevet her, så ser du at dette ikke er gjort i en håndvending. Da måtte de våge å lansere kniver i en ganske annen prisklasse enn hittil. Det er ikke sikkert det ville vært så lurt.


Er det så nøye da?

Tja. Det er ofte snakk om små forskjeller. Spørsmålet er om vi er ute etter noe som er mer enn bra nok, eller om vi vil ha det optimale. Når man har noe som hobby, vil man gjerne ha det beste som kan skaffes. Det gjelder naturligvis også for laminerte blader, og der kan nok Fredrik ha noe å bidra med. Men det blir en annen gang.


For den som måtte være interessert, ligger Uddeholms nettsider her, med informasjon om ståltypene deres. Der kan du klikke på "Downloads" og deretter på "Teknisk informasjon", så får du alle ståltypene å velge mellom.