.
31. juli 2007
Hvaltann/hvalross over landegrensene
En eBay-selger i Florida mistet motet i dag. Jeg hadde bydd på en enkel Hakon Blikstad-kniv med skaft i hvalrosstann, og med litt scrimshaw: bilde av en grønlandshval på den ene siden og en spermhval på den andre. Og med lærslire. Ikke det helt store, men iallfall en kniv til noen få tusen.
Men så var det dette med landegrenser, CITES, og ulovlig handel med fredede dyr.
Dessuten har Florida et eget forbud mot eksport av hvaltenner, gamle eller nye. Men dette er jo hvalross og ikke hval? Og dessuten: Kniven er jo fra 1800-tallet?
Florida, som jo ikke akkurat er hvalrossens hjemland, har ikke forbud mot eksport av hvalrosstann, bare av hvaltann. Og siden denne kniven er laget omkring 1880 (med "Throndhjem" på bladet), har den ikke truet noe dyr siden dengang det var tillatt å true dem. Men da må man kunne dokumentere at det er hvalross og ikke hval, og det er ikke engang sikkert at det hjelper. Man kan ikke regne med at en toller i Florida kan se forskjellen, og kanskje han vil argumentere med at hvalross i slike tilfeller skal regnes som hval.
Når en kniv er laget av tann fra spermhval (den hvalen som hvaltennene i knivene våre kommer fra) i stedet for hvalross, er det et annet moment: Det kan knapt tenkes at noen spermhval i historien er blitt drept for tennenes skyld, i motsetning til hvalross og elefant. Hvis reglene er laget for å beskytte bestanden av spermhval, kan man se bort fra tennene. Men når reglene ikke ser bort fra dette, kan heller ikke vi gjøre det.
Uansett: Selgeren tok ikke sjansen på å bli rotet borti noe, og kniven blir i Florida.
Noen av dagens knivmakere bruker fossil hvalrosstann, som er tillatt. Problemet er at du kan komme opp i en ubehagelig krangel om tannen virkelig er fossil og ikke fra et nyere dyr.
Kniver av bein, tann eller gevir har i Norge alltid hatt fellesbetegnelsen "beinkniv". Det er et bra ord i denne sammenhengen, for jeg har ennå ikke hørt om noen som har fått problemer i tollen med en gammel "bone knife". Skulle det bli noe problem, løser det seg til slutt når det kan dokumenteres at kniven er gammel, som de jo alltid er når vi kjøper hjem igjen norske kniver fra utlandet. Men dette "til slutt" kan riktignok bli lenge å vente på.
Elefant, som var hovedleverandøren av elfenben, gir det samme problemet som andre dyr med brukbare tenner. Forbudt å sende over grenser, og håndhevet strengere enn noe. Ligg unna.
Mammut, derimot, er et supert dyr. Tann derfra er ikke vanlig i gamle kniver, men for nåtidige knivmakere er dette et materiale som egner seg godt. Fin overflate, ofte fin farge, ganske stabilt, og bra å skjære i. Men det som først og fremst gjør mammut så super (bortsett fra at du kanskje må dokumentere at det virkelig er mammut eller et annet utdødd, elefantlignende dyr), er at den er lov å sende over hele verden:
For mammut er ikke en truet dyreart!
26. juli 2007
Stjålet i sommer!
Denne kniven ble kjøpt fra England, men kom aldri fram. Den ble tydeligvis stjålet under veis i posten, iallfall sendte Posten beskjed om at pakken var kommet fram, men at innholdet var borte.
Vær på vakt hvis du får tilbud om å kjøpe den.
Kniven er laget av Tarald Louen (1825-1901). Etter bildene å dømme er den et førsteklasses eksemplar i utmerket stand. Fint løvehode. Gjennombrutt slire med forskjellig forside og bakside. Altså nettopp en slik kniv man kan ønske seg fra Tarald.
(Bildene er tatt av selgeren.)
18. juli 2007
En staselig Blikstad
Jeg har samlet en god del stoff om Trondheims store 1800-talls knivmaker Hakon Blikstad og sønnene hans, og har planer om å lage en større framstilling av dette her på bloggen. Foreløpig legger jeg bare ut bilder av denne kniven fra Arne Aasmundsens fine samling. Den skulle selvfølgelig mye heller vært i samlingen min! En lekker kniv fra øverst til nederst. Klikk på bildene og nyt detaljene.
Kniver av dette slaget sitter ofte ikke særlig godt i slira, men denne har en lås av den typen som finnes på mange bra Blikstad'er.
Slike kniver kalles gjerne olavskniver, og iallfall denne som har slaget på Stiklestad illustrert nedover hele slira, der Tore Hund med spydet for alvor tar saken.
Vikingen her er strålende. Noe å huske på for enhver knivmaker som vil prøve seg på disse avanserte sakene, er dette: Da Olav døde på Stiklestad i 1030, var han 34 eller 35 år. Ikke avbild ham som en gammel mann. Heller ikke som altfor pyntelig, men heller som den fæle og brutale og maktglade mannen, som var på sitt første vikingtokt allerede som 11-åring - hvis man altså får til å vise slikt på så liten plass!
Jeg går ut fra at denne kniven er fra Blikstad senior, altså fra Hakon Napoleon Blikstad (1827-1890).
Begge Blikstads sønner var kirurgiske instrumentmakere som sin far. Det var Carl (1862-?) som videreførte farens forretning en tid etter 1890. Ingvar (1864-1946) etablerte seg et annet sted i Trondheim da han kom tilbake fra Oslo i 1890 etter farens død.
Motivet hjelper oss ikke i dateringen. Så tidlig som i 1859 malte Peter Nicolai Arbo sitt maleri Olav den Helliges død. Bildet (nå i Drammen kunstforening) ble vist i blader og bøker i årene framover, i flere versjoner, og ble kopiert av mange andre. Vår knivmaker har brukt det som direkte forbilde for sliredekoren.
Gullholkene er stemplet HSR 14 K (fra gullsmed Henning Sivertsen Rønning i Trondheim), og må altså være laget før de norske gullstemplene ble endret til 585 i 1892. (Vedtaket om endring ble gjort i 1891. Noen gullsmeder hadde begynt med den nye merkingen allerede i 1883/1884, andre ventet til 1892.)
Bladet er stemplet BLIKSTAD med THRONDHJEM i bue under. Jeg tror Hakon brukte dette stempelet på 1870-tallet og et lite stykke inn på 1880-tallet. Før dette stemplet han THRONDHIEM, og etterpå TRONDHJEM.
Det fine Blikstad-bladet er av den typen vi oftest ser med TRONDHJEM-stempel, og er altså sent til å være stemplet THRONDHJEM. Men i motsetning til et gullstempel er et bladstempel ikke trygt å datere ut fra. Et bladstempel kan bli brukt etter sin vanlige tid, men ikke sølv- og gullstempler, som var lovregulert. Likevel - litt forsinket kan vel også et gullstempel være.
Flere skar kniver for Blikstad. Hvem er mester for denne? Blikstad-kniver er et vrient felt, som så mange knivfelter. Det ender gjerne opp med hva man tror. Etter bladet å dømme burde den være fra begynnelsen av 1880-tallet, og dermed en sikker Hakon Blikstad (men jeg føler meg ikke helt trygg her likevel).
2. juli 2007
Moro med eBay
Min første eBay-handel var i mai 1999. En jeg kjenner (Gunnar, som av en eller annen grunn ikke samler kniver, men etiketter fra sardinbokser – vi har alle vårt!) spurte om jeg kjøpte på eBay, og jeg måtte innrømme at dette visste jeg ikke det minste om.
Gode tips
Feilstaving kan også gjemme bort en kniv. Vi lærer oss at norsk ofte heter "Norweigan", akkurat som svenske kniver ofte er "Swiss". Og hvis det står "Norge" på en kniv, så er nok det knivmakerens navn.
I mange år hadde jeg søkeprogrammer som en del av jobben min (jeg var ansatt i BIBSYS). Jeg lærte snart noe som gjelder ved all søking, noe som alle på en måte vet, men som de likevel ikke riktig får inn i hodet:
- Du får ikke treff på ord som ikke er lagt inn!
Slire, for eksempel. På engelsk heter det sheath, men du kan finne det skrevet som sheath, sheat, sheeth, sheet, sheaf, sheef, scabbard, scabard, scabbord, scabord, tube, holder, m.m. Da hjelper det ikke at du selv har stavet det riktig.
Men en selger må da vite hvordan vanlige ord staves? Nei da. Mange engelskmenn og amerikanere er elendige i engelsk. (Som kjent er ingen i Norge dårlig i norsk!)
Altfor mange selgere har ikke fått inn i hodet at stavefeil lett fører til at ingen finner auksjonen.
Noen kniver er lagt inn med "Old knife very sharp" som eneste beskrivelse. Hvordan skal vi da finne den?
Bildene: Fra England, beskrevet som en gammel kniv fra Midt-Østen. Og så er det altså en trønder. Holkene er støpt, og med gravering som på junger fra Soknedal. Den er nok laget på de kanter. Dekorert messing i bladryggen. Slira er ikke mye å skryte av, men den ser ut som helt enkle slirer fra dette området. Om de ikke har hørt sammen, kan de iallfall ha samme opphav. En så feil beskrevet kniv går det ikke an å søke etter. Bare flaks om man finner den.
Jeg sender en mail til dem og spør om jeg får lov å by selv om jeg bor i Norge. Jeg forteller at jeg er snill og at det ikke kommer til å gi dem noen problemer, bare penger, og de pleier å si okå.
Men: Når det er en feilbeskrevet kniv, håper jeg jo at knivvennene mine ikke skal finne den. Og når jeg spør selgeren om å få lov å by, hender det at han spør om kniven er laget i Norge. Hømm, tenker jeg. Uansett hva jeg svarer nå, risikerer jeg at han opplyser på auksjonen at kniven kanskje er norsk. Da finner banden den og ser hva det er.
Dette har jeg ikke funnet noe svar på. Mange knivsamlere ser stygt på hverandre etter sure auksjoner.
Vi kunne kontaktet hverandre før vi byr og sagt hvor høyt vi kommer til å sette maksbudet. Og så kunne den som har tenkt å legge inn høyest maksbud, legge det inn, og de andre holde fingrene av fatet. På den måten kunne han få kniven mye billigere enn om alle skulle presse prisen opp. De andre ser at han fikk den billigere enn hva de selv ville ha gitt, men de vet også at de ikke ville fått den når de likevel ikke var villig til å gå over hans maksimum.
Dette fungerer ikke, annet enn mellom et par nære venner. Jeg vet ikke hvordan vi kunne ordne det på en smart måte.
- Først hadde den amerikanske posten, som tydeligvis ikke visste hvor Norway var, føyd til GERMANY.
- Så, i Tyskland, hadde de ubegripelig nok heller ikke skjønt hvor pakken skulle, så de sendte den tilbake til selgeren i USA med påskrift om ukjent adresse.
Kniven er en tidlig og ganske enkel sak fra før Kaj ble en internasjonalt kjent knivmaker. Han fikk prisen "Årets Kniv" i Norsk Knivforenings konkurranse i år, og har fått prisen før også. Vil du bli imponert over foldekniver, er det bare å se her og klikke på "Photos".
Nylig ble dette utvidet slik at vi kan sette karakter på hver del av transaksjonen – om selgeren hadde beskrevet objektet korrekt, om han var rask til å sende pakken, osv.
Her er jeg usikker. Den mest korrekte av alle beskrivelser er jo den som gjør at kniven blir funnet av meg, men av færrest mulig andre!