27. september 2007
Kleppo-utstillingen på Dyrsku'n 2007
I husflidshallen stilte Vest-Telemark Museum ut sine kniver fra brødrene Bjørn Kleppo (1894-1975) og Olav Kleppo (1890-1965), pluss én fra bror Eivind Kleppo (1882-1948) som bare laget noen få. Kniver var også innlånt fra samlere.
En helt fabelaktig utstilling! Supre eksemplarer, fint presentert. Hadde utstillingen vært her i Trondheim, hadde jeg vært innom den hver dag. Men jeg var altså bare én dag på Dyrsku'n.
Selv har jeg bare noen få staskniver fra Telemark. Jeg har aldri hatt noen fra Bjørn Kleppo, og bare én fra Olav. Her ble jeg grundig minnet på at jeg så snart som mulig må få gjort noe med dette.
Kleppo har vært det store knivmakernavnet i år, etter at Vest-Telemark Museum publiserte Sigrunn Lie Brattekås' svært verdifulle bok Bjørn Kleppo - den moderne knivmakars far. Hvis du ennå ikke har kjøpt boka, kan du bestille den fra museet, her.
Der finner du også hennes bok om knivmakeren Gunnar Omdal (kr 190), og Arne T. Aabøs bok om smeden Steinar Aslakson Turtedalen (kr 250). Kleppo-boka koster kr 349. Pluss porto.
Et nytt syn på Kleppo
Boka og utstillingen har økt kunnskapen om Kleppo-kniver vesentlig. Eksperter på kniver fra Vest-Telemark har visst mye om disse knivene hele tiden, men for ganske kort tid siden var det nok blant knivfolk ellers en vanlig oppfatning at Kleppo-kniver var av to slag: de førkrigs med pautet slire, og de etterkrigs med skåret slire. Hadde du en av hver, hadde du Kleppo.
Når knivsamlere flest er blitt spurt hvilken knivmaker fra Telemark de har som sin favoritt, har Gunnar Omdal og Aasmund Hovden kommet høyere på lista. Det finnes så mange flere kniver fra Kleppo enn fra disse to, og de fleste av knivene hans som er i handelen, er ikke praktstykkene. I år har han kanskje fått et opprykk? Antagelig ikke. Hans store betydning tviler ingen på, og heller ikke på kvaliteten på hans beste kniver, men de to andre er vanskelig å passere. Men dette gjelder de Kleppo-knivene vi vanligvis ser. Med en av utstillingens absolutte toppkniver i hånden, må nok noen hver bli i tvil om rangeringen.
Ekspertene ville ikke vært seg selv lik om de hadde slått seg til ro med alt det som nå er funnet ut. Når en kniv ligger på bordet, er det selvfølgelig fremdeles rom for uenighet. Ellers hadde det ikke vært noe gøy.
Bilder
Bildene mine ble sørgelig uskarpe. Siden de samme knivene er i Kleppo-boka, ser du dem mye bedre der. Jeg hadde ikke med meg stativ, blits gikk dårlig, og jeg er alltid ustø på labben. Well. Jeg viser bildene likevel.
Da jeg var hjemme hos Ole Jacob Oxum i sommer, tok jeg ingen Kleppo-bilder. Dumt, men det var andre knivtyper jeg var kommet for å studere. Men vi har hatt diverse Kleppo-diskusjoner, og han har forklart meg diverse sammenhenger. Han har også fortalt en hel del etter avdøde Kleppo-ekspert Lars Tveito i Lårdal. Når jeg ser nærmere etter, står det meste av dette i boka. Tveito var i mange år den man spurte når man ville vite noe om kniver fra Vest-Telemark. Akkurat som vi nå spør Ole Jacob.
Da jeg rett etter Dyrsku'n besøkte Arne Aasmundsen, ble det heller ikke der noen Kleppo-bilder: Knivene hans var utlånt til denne utstillingen.
Kleppo i monter
Knivene lå i helt utmerkede montere med bra lys. De var, meget passende, lagt på brynesteiner fra Eidsborg (forsiktig, håper jeg!), og vist sammen med diverse andre Kleppo-ting. Akkurat som i boka. Ved siden av knivene lå det en nyttig lapp med "BK" eller "OK".
Jeg håper vi ser disse montrene igjen neste år, med en annen av Telemarks store knivmakere!
Montrene var toveis, så man kunne se kniver fra begge kanter. På den andre siden sto det ofte en knivsamler. På bildet til venstre studerer Arne Emil Christensen en mini-kubbestol, og til høyre sjekker nok Per Gamborg-Nielsen at de utstilte eksemplarene ikke er bedre enn dem han har hjemme.
Representativt utvalg?
Når man skal vise en bestemt knivmaker eller en bestemt knivtype i bok eller utstilling, vil man jo gjerne ha med flest mulig eksempler på variasjonene i det som er laget, og mest mulig av det aller fineste. Så ligger knivene der ved siden av hverandre på bildene eller i monteren, som likeverdige. Det som da lett kan misforstås av en som ser dem, er hvilke som er vanlige og hvilke som er sjeldne. Et unikum ligger ved siden av en ordinær produksjonsmodell, og selv når dette er forklart, lurer jeg på om det blir oppfattet.
Bjørn Kleppo var en av våre virkelig produktive stasknivmakere. Han laget kniver i så mange år at det ikke var til å unngå at det underveis ble typer og variasjoner. Noen av disse er vanlige, og noen er uhyre sjeldne. Her kunne man se de fleste av dem. Men: De fleste av knivtypene i utstillingen er temmelig uoppnåelige for en samler, for det finnes nesten ingen eksemplarer av dem der ute.
En hovedtype som ofte blir avbildet, er førkrigskniver som den på dette bildet, med pautet slire, med maske i skaftenden, med utsøkt gravering, og med "BK" på bladet. Det er klart at disse toppknivene stadig blir trukket fram, fine som de er. En kniv helt som denne er nok kremen av hva det er realistisk for en samler å få tak i av Kleppo'er, siden det finnes en del av dem. Bortsett fra at det er sjelden å finne dem med stemplet blad.
At kniven er etterkrigs og med skåret lær, er ikke alene ensbetydende med at den er dårligere enn en pautet. De varierer fra utsøkte saker til de langt mer ordinære. Mange er laget i serie og solgt via gullsmed. Forskjellen er betydelig, i kvalitet, sjeldenhet og samleverdi. Forskjellen i pris bør være like stor, men på grunn av manglende kunnskaper hos kjøperne (men kanskje ikke hos selgerne?) er de ordinære ofte blitt solgt til priser som ligner litt vel mye på prisen på de mye bedre.
Om man spør noen kjente storsamlere, og får høre at jo da, de har da et pent eksemplar av kremknivene i samlingen, får man liksom bekreftet at det må finnes bra med disse knivene. Men disse samlerne har ofte brukt flere tiår på å sikre seg sitt toppeksemplar.
Bjørn eller Olav?
Etterkrigsknivene med sølvstempel er normalt enkle å identifisere. Stort sølvstempel hos Bjørn, lite hos Olav. Førkrigsknivene er det verre med.
Bjørn og Olav laget kniver av samme type. Det ser ut til at ekspertene ikke kan skille pautingen i læret fra de to, og pautede slirer mangler vanligvis sølvstempel. Lærmønsteret ble tydeligvis trykket inn læret før pauting, og det er mulig at de to brukte de samme trykkplatene.
Men de kan vel skilles på graveringen?
Det er alminnelig enighet om at Bjørn var bedre til å gravere enn Olav. Dermed blir enhver kniv med super gravering automatisk klassifisert som en Bjørn. Kniver med lite sølvstempel er gjerne dårligere gravert enn dem med stort stempel, helt etter oppskriften. Likevel, for førkrigs kniver er det nok fare for at dette kan bli en selvforsterkende "sannhet"?
Vanligvis stemmer det nok. Men Ole Jacob fortalte hva Lars Tveito hadde sagt om dette. Tveito hadde sittet sammen med de to brødrene og sett dem i arbeid, og han hadde studert et stort antall av knivene deres. Han sa: Når Olav var på sitt beste, var han en like god gravør som Bjørn. Og i de tilfellene ville han ikke tatt på seg å si om kniven var fra den ene eller den andre. I Kleppo-boka er det til og med et eksempel på at Bjørn og Olav så på en slire og var usikre på hvem av dem det var som hadde laget den.
Sånt er ergerlig. Det hadde vært mye greiere for oss samlere nå etterpå, om vi raskt hadde kunnet skille førkrigsknivene på graveringen. Det vi sitter igjen med, er at en svært god gravering på en sånn kniv nesten sikkert er fra Bjørn, men den kan altså være fra Olav. En noe svakere førkrigs gravering er fra Olav. Og da må det jo bli noen tvilstilfeller?
Noen ganger er det tryggest å slå seg til ro med at kniven er en Kleppo-kniv, uten å gi den fornavn. Og så legge til noe om hva som er mest sannsynlig, om man vil. Man kan føle seg sikker selv, men det er neppe mulig å bringe videre til andre sikre tegn som kan bestemme fornavnet på de beste graveringene.
Bjørn og Olav samarbeidet ikke om knivene. De laget ikke deler for hverandre. Alt på hver kniv ble laget av samme mann. Det var da enda bra!
Bladene
I motsetning til hva man kunne tro: En kniv med Bjørn Kleppos "BK"-stempel på bladet er høyst uvanlig. Bladstempelet finnes neppe på noen av hans kniver med skåret slire, og er i lite mindretall også på dem med pautet slire.
De to (?) knivbladene som var synlige på denne utstillingen, var stemplet. Sånt kan lett føre til at mange tror at det er de stemplede Kleppo-bladene som er de vanlige.
Heller ikke Olav pleide å stemple bladet (med "OK").
Bladet i begges kniver kan også være fra Nils Lio. Et løst Lio-blad kan skilles fra et Kleppo-blad på smelloppen, men ikke alltid når det sitter i en ferdig staskniv. På Elverum var én ekspert sikker på at bladet var fra Lio, og en annen like sikker på at det var fra Kleppo.
I en brukskniv blir det sjelden gjort større forandringer på bladet, for eksempel blir gjerne ikke smelloppen endret. I en staskniv er dette annerledes. En stasknivmaker justerer kanskje formen og tilpasser smelloppen til holken. Da blir det verre å si hvem det er som har smidd et usignert blad. Og igjen Lars Tveito: Han sa at han ofte ikke kunne si om bladet var fra Kleppo eller Lio.
Et tips er at sveisefeil forekommer vesentlig sjeldnere hos Lio.
Verdien
Bjørn laget langt flere kniver enn Olav. Det gir kanskje Olavs kniver et lite ekstrapoeng for sjeldenhet? Og til gjengjeld Bjørns kniver et ekstrapoeng fordi han er mer berømt? Det var jo Bjørn som utviklet modellen, og det er han som er hovedpersonen i Kleppo-historien. Men det er neppe sånn det regnes. Det er kniven selv som avgjør hvor mye den er verdt. Et utsøkt eksemplar er et utsøkt eksemplar enten det er fra den ene eller den andre.
Her er noen kniver med utskårne geitehornslirer. Helt topp, samme hvordan man regner, selv om graveringen nok er grunnere og ikke riktig på høyden med de beste førkrigsknivene. Men de sitter fast på Vest-Telemark Museum, og det er knapt nok noen ute blant samlere. Hvis en sånn skulle dukke opp, blir den ikke billig. Geitehornknivene i monteren er de urørte eksemplarene som Eivind Tveiten kjøpte rett fra knivmakerne og siden plasserte på Vest-Telemark Museum.
Knut Moland og Øystein Køhn har i sin bok Norske kniver fra 1997 våget seg på å sette opp forslag til priser på en del norske kniver, blant annet Kleppos:
- Bjørn Kleppos kniver med gullholker: kr 30.000-50.000.
- Bjørns spesielt påkostede kniver: kr 20.000-30.000.
- Vanlige staskniver fra Bjørn og Olav: kr 10.000-20.000.
Jeg våger meg ikke ut på å sammenligne disse prisene med det som nå blir betalt. Om de kanskje virket høye i 1997, gjør de det ikke nå. Det er vel her som på andre samleområder, at de dyreste er blitt dyrere og de billigste i beste fall har holdt prisen. En nyere Magne Groven eller Torgeir Omsberg koster mer enn en eldre, men ordinær Kleppo.
Om en pris virker høy eller lav, kommer jo også an på om man er kjøper eller selger!
Av og til har jeg fått tilbud om å kjøpe et ordinært eksemplar til en pris i toppklassen. Hvorfor opplever jeg så sjelden det motsatte?
Gullholker. Det er ikke mange norske kniver som betales bedre enn disse. Selv dåner jeg ikke av gull i en kniv, og verdsetter en super gravering høyere enn materialet den er utført i. Bare misunnelig?
Super skjæring i geitehorn er alltid stor stas.
Den moderne knivmakers far
Det er litt gøy å se Bjørn Kleppo omtalt som den moderne knivmakers far. Da spørs det jammen
når man regner at noe er moderne. For oss nå er vel disse knivene nettopp det store motstykket til en moderne kniv.
Kleppo var i sin tid en hovedperson i omformingen av den tradisjonelle telemarkskniven, og det er for en stor del hans knivtype som fremdeles blir laget av våre dagers stasknivmakere. Men med utviklingen mot den moderne kniven tenker vi vel heller på den moderniseringen som skjedde mot slutten av forrige århundre enn den på begynnelsen av det?
Bjørn Kleppo var altså den moderne telemarksstasknivmakers far. Men - selvfølgelig - det er jo ikke andre kniver enn staskniven fra Telemark vi mener når vi nevner ordet
kniv, ikke sant?
For en del år siden var jeg i Sogndal og holdt kurs i forbindelse med jobben, og der fikk jeg vite hvem denne knivmakeren og smeden var.
De er konstruert slik: Først har han laget skaft og slire helt i metall. Så har han snodd løvtynne, flate strimler av nysølv og messing rundt dem, og tinnloddet strimlene på plass, med stor presisjon.
Om vi skulle sammenligne Svein Haugens kniver med andres, er det en annen knivmaker fra Vestlandet som kommer nærmest: Petter Flølo (1847-1927) fra Nordfjord. Bildet her viser de typiske knivene hans.
Anna og Svein Haugen og deres åtte barn. Bildet er tatt rundt 1910.
