Engelsk-norske knivskaft

Dette er kniver som det har vært grublet mye over. Groteske saker. Men hvor er de laget, og av hvem?

Arne Emil Christensen har kniven på dette bildet, med et av de typiske skaftene (det finnes flere beslektede typer) og med usignert blad av Eskilstuna-type. Er bladet originalt?

Øystein Kostveit viser samme slags skaft i sin Norsk knivbok, side 106. Han skriver:

"Skaft fra 1721 skore i mellomaldertradisjon med dyreornament og dobbeltranke."

I Moland og Køhns bok Norske kniver, side 102, er det tre eksempler på beslektede skaft.


Arne Emil har også kniven på bildet under, og den kan gi oss iallfall ett av svarene. Det er en bordkniv fra Fenn, Newgate Street, London:





Skaftet er nær identisk med det forrige, og bladet ser på alle måter ut til å være originalt. Altså kan den forrige kniven være en engelsk bordkniv som har fått nytt liv som en norsk slirekniv, etter at det opprinnelige bladet er knekket eller rustet i stykker. Ikke noe rart i det. Det finnes flere kniver med fint elfenbenskaft som opplagt er hentet fra bordkniv eller stekebestikk.

Men denne kniven er ikke så gammel som 1721. Heller 150 år nyere, eller mer.

På 1800-tallet var Newgate Street i London full av håndverkere og forretninger av mange slag, også flere knivmakere. I nummer 4 var Stacy, som jeg har en tønnekniv fra.


Som vanlig kom også Ole Jacob Oxum inn i bildet. Jeg nevnte disse knivene for ham, og han sa at han hadde en slik bordkniv, med de samme stemplene:





Han forteller at for en tredve års tid siden kom seks bordkniver fra England til Norge. Noen av dem ble koblet om og fikk andre blader, og framsto dermed som noe annet og gammelt og spennende, og kanskje norsk. Det var altså en liten strek som ble gjort her. Ole Jacob kjøpte en av knivene i opprinnelig stand.

Alle de tre knivene her ser ut til å ha tilhørt samme sett.

Men dette er nok ikke hele saken. Det er ingenting i veien for at mange av disse knivskaftene er skåret her i Norge, etter engelsk modell, og knivene kan godt ha hatt sitt norske blad hele tiden. Om ikke modellen er norsk, så kan gjerne knivene være det.

Arne Emil sier at vi kan jo også snu litt på det og si at det heller ikke er umulig at modellen er norsk. Hva om dette er kniver laget i England etter norsk modell, særlig beregnet på salg i Norge?

Selv om mange av disse knivene er bordkniver, betyr ikke det at alle er det. Flere av knivene ser ganske overbevisende ut.
















Skaftet har et gjennomgående hull i nakken. Dette hullet er plassert akkurat der på mange av disse knivene, og inngår som munnen i et ansikt øverst på skaftryggen. Det kan tenkes at hullet også hadde en praktisk funksjon, uten at jeg vet hva det skulle være.



Hvordan ser vi forskjell på en kniv som er kombinert senere, og en som er ekte? Svaret er vel at det gjør vi ikke.

Men da blir vi jo lurt? Jo da, men ikke mer enn folk ofte blir når de kjøper antikviteter. Knivfolk også. Vi godtar nok litt for lett at kniv og blad og slire hører sammen, at alle holker har vært der fra starten, og at ingenting er pyntet på. Det gjelder som vanlig å spørre kjentfolk, og passe seg.

Det spørs også hva det vil si å bli lurt. Kombinasjonen i seg selv er ikke lureri. Det er helt greit at noen beholdt skaftet på en bortrustet bordkniv og satte i et nytt og annet slags blad. Men det er en vesentlig forskjell om dette skjedde i år 1900 eller i år 2000.