27. januar 2008



Aanund Sandstøyl, Øyfjell


Denne uken var jeg i Oslo for å se på noen Blikstad-kniver og lignende saker i hvalrosstann. Særlig mandag ble en super knivdag som ga meg masse å tenke på. En del av det jeg hittil har tenkt og skrevet om Blikstad (blant annet på sidene her), kommer til å bli revidert. Noe blir faktisk også revidert tilbake igjen til det jeg trodde for lenge siden.


Turen ga meg ingen nye kniver til den altfor lille Blikstad-samlingen min (men kanskje et par stykker på sikt). Så rett før jeg dro tilbake til Trondheim, impulskjøpte jeg denne kniven laget av Aanund Sandstøyl (1909-2002) fra Øyfjell i Telemark. Fint laget, pent gravert, og helt som ny. Det er egentlig ikke sånne jeg skal bruke pengene på, men det er gøy å ha med noe hjem, og denne likte jeg godt.

Jeg tok toget, og tog er trøtte greier når man har reist den lange veien mange ganger før. Det er da man trenger noen kniver å se på. Men å se på dem på en så offentlig plass går jo ikke an, for da er man en bevæpnet mann som sitter der! Altså: Her er man på et tog i mange timer med en nykjøpt kniv i kofferten, en gravert staskniv fra Telemark, med utskåret skaft, uten å kunne ta den fram og studere den. Høh! Og jeg kjøpte den på en kafé i byen, og heller ikke på sånne steder kan vi trygt legge kniver utover bordet som før. Surt.




Ikke bare Sandstøyl


Vel hjemme igjen kunne jeg studere kniven ordentlig, og diskutere den med Ole Jacob Oxum, som jeg alltid gjør med sånne kniver.


Nesten alle telemarkskniver har glatt skaft i pent tre, Aanund Sandstøyls også. Det finnes en og annen fra ham med skjæring i skaftet, og da er det gjerne Hans Steinmoen (1907-1990) fra Heddal som har vært på ferde, slik det tydeligvis har vært her. Kanskje Sandstøyl ikke skar noen skaft selv i det hele tatt. Steinmoen brukte flere slags frukttre, og her er det visst pæretre han har brukt. Pen skjæring, særlig om man ikke går altfor nøye over den.


Men det stoppet ikke der. Vel hjemme igjen ble det snart klart at i dette tilfellet er heller ikke slirelæret fra Sandstøyl. Det er Steinmoen her også.

Denne slira er ikke opprinnelig sydd og skåret for å havne i en staskniv. Sandstøyl har nok fått med seg en bruksknivslire på kjøpet fra Steinmoen, og så har han fjernet opphenget og satt på holker. På baksiden av slira øverst ser man de to hullene i læret der den opprinnelige metalltråden til opphenget har kommet ut.

Synes du at det er overraskende lang avstand fra toppen av holken og ned til hullene bak på slira? Det har sin grunn: Slira må ha vært litt for kort for ham, så han skar en ring øverst fra en annen bruksslire, og la den øverst på den første, under holken. Denne smale lærbiten har også små hull etter metalltråden fra et opprinnelig oppheng. Merkelig. Men pent utført.

Sandstøyl brukte slirer også fra andre enn Steinmoen. Han må ha hatt den helt store motviljen mot å lage lærslirer! Noen er signert TK og er laget av Toril Kvålen (datter av knivmakeren Johannes Kvålen i Bø). Da er det gjerne brukt holker av bronse.

Bladet i denne kniven er fra Svein Svimbil (S.T.TINN). Bortsett fra at Sandstøyl ga bladet ryggfiling og smellopp, var det dermed bare sølvarbeid og montering igjen til ham. Begge deler har han fått til fint. Graveringen er av hans beste.

Jeg vet ikke når kniven er laget. Siden øvre slireholk er signert med graverte bokstaver og ikke med stempel, er kniven tydeligvis ikke av hans seneste.




Tykt lær


Sandstøyl holket altså en bruksknivslire laget av tykt lær. En raritet er det at mange av disse telemarkingene ofte ellers også brukte tykt lær til staskniver. Med holker blir slirene unødvendig solide, og kniven blir en tynn blyant i forhold.

Hvis de nå absolutt ønsket å ha stasknivslirene så solide, ville det redusert styrken ubetydelig om de hadde tatt lær med tykk narv og tynnet ut litt på baksiden. Det kunne gitt en mer elegant kniv med mindre forskjell mellom dimensjonene på skaft og slire, altså slik vi ser det på moderne klassiske telemarkskniver.




Graveringen













Graveringen er i hans vanlige mønster, pen og nøyaktig og med bra kontroll over stikkelen. Den er som vanlig usvertet, i 830S.

Sandstøyls gravering rangeres ikke på høyde med det beste fra folk som Hovden, Kleppo og Omdal, men den er for eksempel bedre enn på mange av Bjørn Kleppos sene etterkrigskniver. Kniver som dette skjemmer ingen bunad.

Og hvor mange er det nå egentlig som ser slike kvalitetsforskjeller i kunstnerisk kraft og håndverksmessig utførelse? Ingen av dem som ikke er knivinteressert. Og av de knivinteresserte? De gode gravørene ser det, og de av samlerne som har trening i å granske hver lille detalj. Ikke alle knivdommere, har det vist seg. Hvor mange av knivfolket ellers?




Pris?


Stasknivene fra Sandstøyl, og fra noen av de andre gamle fra divisjonen like under eliten, koster omtrent det samme som en nylaget kniv av samme type av høy kvalitet.

Men her har vi altså en kniv der ikke bare én knivmaker har vært involvert. Hvordan går det med prisen da?

Ikke godt å si. Til bunadbruk betyr det mindre om en annen har vært innom kniven. For samlere kan det noen få ganger trekke prisen opp, men da bør denne andre være en i eliteklassen. Prismessig er det et pluss at skaftet er utskåret. Og så er det jo alltid et pluss at kniven er fint laget og i super stand. At læret er hentet fra en bruksslire, er derimot ikke det helt store. Kanskje vi ender et sted omkring normalprisen for en Sandstøyl uten skåret skaft.

Og hva er så denne normalprisen? Jeg lar det være. Etter hva jeg hører, har jeg allerede nevnt langt flere priser enn jeg burde på disse sidene.

Kniver fra Blikstad

og noen andre knivmakere i Trondheim

Av Per Thoresen

Del 1

© 2008 Per Thoresen

per.thoresen@gmail.com

http://kniver.blogspot.com

Dette er en kladd. Den er full av gjentagelser og antagelser og forslag, og temmelig rotete. Siden jeg har skrevet litt her og der etter hvert som jeg har funnet ut noe, uten at jeg hver gang har sjekket alt som står der fra før, kan det være selvmot­sigelser og en del jeg ikke lenger mener.

Hakon Napoleon Blikstad

En av de helt store

Hakon Blikstad er Trondheims store kniv­maker, og et av de helt store navn i norsk knivhistorie. Kvaliteten på hans beste kniver gir ham også en sentral plass når alle slags utskårne gjenstander fra 1800-tallet skal vurderes.

“Blikstad”

Særlig siden de aller fleste bladene er stemplet BLIKSTAD uten initialer, omtales han gjerne bare som “Blikstad”. Kniver med slikt stempel er laget av enten Hakon eller sønnen Ingvar, eller kanskje av sønnen Carl. Hvem dekoren er skåret av, er i de fleste tilfeller usikkert eller ukjent.

Når knivsamlere diskuterer om en kniv er fra Hakon eller Ingvar, blir Hakons sønn Carl knapt noen gang nevnt. Men se av­snittet om Carl.

Et bra utgangspunkt

Blikstad-historien er full av uklarheter. Mye av det som har stått på trykk er feil, blant annet en del av det jeg selv har skrevet.

Et godt utgangspunkt er Harald Kolstads innlegg i Knivbladet 1993 nr 3, s. 5:

“Haakon Napoleon Blikstad var sønn av smedmester Peter Blikstad fra Smørvigen gård i Åmot ved Rena.

Smørvigen ligger i nærheten av gården Blegstad. Mye av dyrkingsjorden på Smørvigen hadde forsvunnet i storflommen i 1789, så den var ikke stort å bygge fremtiden på. Peter dro derfor til Christiania og utdannet seg til kleinsmed.

Peter ble smedmester ved Hurdal Glassverk. Hans kone, Anna Magdalene Lütken, var datter til forvalteren.

Hun døde fra deres tre små barn i 1842; eldstegutten som senere ble apoteker i Kragerø, Augusta og sønnen Haakon Napoleon (født i Christiania i 1827).

Haakon Napoleon ble utdannet kirurgisk instrumentmaker i København. Omkring 1850 kom han tilbake til Christiania, hvor han arbeidet som svend hos den kjente instrumentmaker Jean Mette. Der arbeidet han inntil han i 1862 tok borgerskap i Trondhjem som ”kirurgisk instrumentmaker”, bandagist og arbeider i finere stålvarer.

Året før hadde han giftet seg med Engelbertine Antoinette Hauff fra Kristiansund. Sammen fikk de fire barn, hvorav den yngste, Ingvar, også laget noen kniver. Ved århundreskiftet flyttet Ingvar til Christiania.

Haakon Napoleon hadde eminente helstålblad av råvarer fra Sverige. Han var kjent som mesterknivmakeren i Trondhjem.

Han hadde en pen bygård med forretning i Tordenskjoldsgaten 15. Der pleide engelske laksefiskere å stikke innom for å kjøpe kniver og fiskefluer (som Haakon Napoleon også laget).

På lørdagen kunne han ta av seg arbeidsantrekket og komme ned i forretningen for å drikke et glass rødvin og etter hvert punch med turistene.

Knivskaftene ble for det meste laget i tre eller hvalrosstann av selvlærte bondehåndverkere. Utskjæringene var ofte med den norske løve, Fritjof og andre figurer fra de islandske sagaer. De fleste av Blikstad-knivene ble kjøpt av utenlandske turister og laksefiskere, særlig engelske sådanne.

Sølvbeslagene var tilvirket av forskjellige sølvsmeder.

Haakon Napoleon døde i 1890.”

Til Trondheim i 1862?

De første barna, tvillingene Carl Petter og Magnus Thorbjørn, ble født i Trondheim 15. mars 1862. De ble døpt først 26. juni.

Fødselsdatoen tyder på at flyttingen må ha foregått tidlig på året. Hvis de da ikke ble født i Oslo og er registrert som født i Trondheim fordi de ble døpt der. Da kan flyttingen ha foregått når som helst før 26. juni.

Hvis han tok borgerskap i Trondheim i 1862, betyr vel det at han flyttet hit det året. Er det mulig at han flyttet til Trondheim tidligere og tok borgerskap først i 1862?

Jeg finner ikke noe i Domkirkens bøker om innflyttingen til Trondheim.

Hakon eller Haakon?

Både Trondhjems adressebok og folketelling­ene bruker formen “Hakon”, ikke “Haakon”.

I kirkebøkene i Trondheim – da barna ble døpt – finner vi begge former brukt.

I dødsannonsene står det Haakon.

Jeg har ikke sett kirkeboken fra da han selv ble døpt.

Ut fra dette gjetter jeg at navnet ble uttalt med “å”, men at det “offisielt” var Hakon. Her bruker jeg formen Hakon.

Noen årstall

Hakon ble født i 1827 i Oslo, og døde i 1890 i Trondheim. Han ble altså 63 år, og laget sine kniver i Trondheim i 1860-, 1870- og 1880-årene. Han døde kanskje brått, og laget kniver helt fram mot slutten? (Dødsannon­sene sier ikke noe om hva han døde av eller om han var syk lenge.)

København: Var det hos Camillus Nyrop (1811-1883) han ble utdannet som kirurgisk instrument­maker?

Etter København kom han som 23-åring til Jean Mette i Oslo, og ble der i 12 år, fra 1850 til 1862 (hvis siste år stemmer). Jeg går ut fra at han laget en del av Jean Mettes kniver. 35 år gammel i 1862 etablerte han seg som “Bandagist” og kirurgisk instrument­maker i Trondheim, i Tordenskjoldsgt. 15. Han ble på denne adressen til han døde.

Eller nesten. Det rare er at i Domkirkens ministerialbok, i for­bindelse med Hakons begravelse, står Dron­ningensgate oppgitt som hans siste bosteds­adresse. Enda firmaet fremdeles var på den gamle adressen, der sønnen Carl fremdeles bodde.

I følge Domkirkens ministerialbok for 1890 døde han 6. juni og ble begravet 11. juni, og er registrert som “Enkem. Instrumentmager Haakon Napoleon Blikstad”.

Karakteristiske trekk ved knivene

Knivene hans kan ha treskaft og lærslire, dekorert eller udekorert, men en BLIKSTAD “med alt” er en kniv der både skaft og slire er utskåret i hvalrosstann.

Knivene kan være glatte eller akantus-skåret, eller det kan være skåret figurer og f.eks. hele jaktscener. Mange har gjennom­brutt dekor i skaft og slire.

Knivene er jaktkniver og pyntekniver. I tillegg til slireknivene laget han barberkni­ver, bordkniver og forskjærskniver (steke­bestikk), og ifølge Bredo Berntsen også fiskesneller.

De usignerte knivene

Det finnes et stort antall kniver med ustemplet blad, i hvalrosstann, ofte svært dyktig laget og i Blikstads stil. Når det ikke er altfor usann­synlig, blir ofte alle regnet som Blikstad-kniver (særlig av selgerne). Dette er tvilsomt. Se avsnittene om Trondheims-firmaene Schreiner, Hansen, Sommerschield og Bruun.

Det var nok fristende for dyktige hånd­verkere å kopiere disse fine knivene. Men det var nok også slik at noen av dem som skar dekor for Blikstad, ved siden av laget kniver for egen regning. Noen kan sikkert også ha skåret for både Blikstad og andre forhandlere.

Både form og dekor varierer fra det enkle til det avanserte, og fra det ganske klønete til det helt utsøkte. Dette gjelder både for signerte og usignerte kniver. Innen visse grenser forteller kvaliteten alene ikke om en usignert kniv kan være levert av Blikstad. Det finnes riktig lekre med ustemplet blad. Og de finnes så dårlige kniver med stemplet blad at man kan lure på at Blikstad ville selge dem i sitt navn.

Hakon hadde underleverandører som skar kniver for ham, og læregutter (se nedenfor). Vi kan nok regne med at iallfall metallarbeidet ble laget av Hakon, eller i det minste i hans verksted og under hans kon­troll, men ellers er det hele usikkert.

Var han selv svært dyktig til å skjære akantus og figurer? Kanskje, men det vet vi ikke noe om. Vi vet ikke engang om han skar et eneste skaft selv. Det var metallarbeidet som var hans fag, ikke utskjæring av hvalrosstann, men hvem vet.

Blant knivsamlerne er det flere syn på saken:

• Noen sier at alle – eller iallfall de aller fleste – kniver av Blikstad-type er levert av Blikstad, enten bladet er stemplet BLIKSTAD, ustemplet av Blikstad-type, ustemplet håndsmidd, eller av Eskilstuna-type.

• Noen sier at bare kniver med stemplet blad er solgt i Blikstads forretning.

• Noen sier at Hakon Blikstad selv har skåret alle kniver med blad stemplet BLIKSTAD.

• Noen sier at Hakon Blikstad knapt skar noen kniv, og at han bare gjorde metallarbeidet.

Jeg tror det er for strengt å regne at Blikstad ikke kan ha solgt noen kniver med usignert blad. I det hele tatt er ord som “alle”, “ingen” og “ikke noen” dristig å bruke. Foreløpig har jeg denne hovedregelen:

En ekte Blikstad er en stemplet Blikstad.

Men jeg har det altså bare som foreløpig hovedregel.

En hovedtype

En hovedtype, som det ble produsert et betydelig antall av, er kniver med rett hval­rosstannskaft med (iallfall ofte) gjennom­brutt dekor. Dette er kniver som han laget antagelig helt fra starten og til slutten.

Jeg tror at Hakon selv har skåret mange av knivene med denne dekoren, og at han også skar den da han var hos Jean Mette. Så spørs det hva han eventuelt kan ha skåret i Danmark.

Gjennombrutt dekor ser bra ut, og i skaft av så tungt materiale som hvalrosstann kan den redusere vekten betraktelig.

Slirene er av hvalrosstann, med gjennom­brutt eller ikke gjennombrutt dekor, eller enkle lærslirer av vanlig bytype, med eller uten holker.

Et staselig eksemplar jeg har sett av denne hovedtypen med rett skaft og gjennombrutt dekor i skaftet, har hengslet lokk på toppen, og en liten umerket kniv inni skaftet. Helt enkel lærslire som godt kan være original. Kniven er svært fint utført. Fine forsterknin­ger inni skaftet, og fjærbelastning av den lille kniven så den automatisk løftes litt når lokket åpnes. Selv svært forseggjorte kniver kan ha enkel lærslire. Bladstempel BLIKSTAD THRONDHIEM.

Enkle slirer er kanskje kjøpt utenfra? Fra Oslo? Fra Sannes & Fossum?

Det ser ut til at omtrent samme modell ble laget av andre, i varierende kvalitet.

Disse kan også gjerne ha skåret, gjennom­brutt dekor, men gjerne i grovere utførelse, med usignert blad av annen fasong enn Blikstads, og utypisk mutter i skaftenden. Jeg regner med at slike kniver ikke er levert av Blikstad.

Usignerte kniver kan også være i samme høye kvalitet som signerte Blikstad’er (men kanskje ikke de aller fineste?). Jeg tror at slike kniver stort sett ikke er levert av Blikstad, men heller av folk som ellers skar for ham, og som også laget kniver for egen regning.

I Knivbladet 1998 nr 4, side 38-39, er det en kniv med det eldste bladstempelet og med skjæring som er Hakons typiske. Metallslira stemplet N.T. og 13° (dette stempelet finnes på Lillehammer-kniver, men jeg vet ikke hvem som hadde det. Jeg ville ikke bli overrasket om det var Nilius Thune i Oslo, selv om jeg ikke har sett det registrert på ham). Denne sliretypen ble laget av 1800-tallets knivskjærere i Gud­brandsdalen, sær­lig av Hans Lindsø, men også av Johannes Odde.

Superknivene

Ikke akkurat den typiske gjennombrutte dekoren, men en kniv med maksimal skjæring, er vist i Knivbladet 7(1993) nr 2, side 30-31. Det står at den er laget av Hakon. Det er i kniver som dette at den store utfordrin­gen ligger for dem som skulle skjære dem, og også for oss som skal finne ut noe om dem. Det hadde hyggelig å få vite hvem det var som skar dem for Hakon, og om Hakon også selv kan ha skåret noen slike. Det er selv­følgelig også disse som er morsomst å eie og morsomst å skrive om og vise bilder av. Jeg har ennå ikke hatt noen slik å studere grun­digere.

Bladene

De beste Blikstad-bladene er kanskje de aller fineste helstålblader som er laget i Norge. De har komplisert og vellykket form, stor presi­sjon og fine detaljer, og i de større utgavene har de ofte også en viss lekker aggressivitet. Man kan bli sittende og nyte vinkler og linjer og finish.

Det er tydelig at bladene gjennomgikk en utvikling på de nesten tredve årene Hakon Blikstad var i Trond­heim. Nesten alle bladene har Blikstad-preg, men de eldste er enklere i linjene. Når bladet er stemplet THRONDHIEM, er det alltid av den enklere typen.

Det er helstålblad i alle Blikstad-kniver jeg har sett, slik det vanligvis (men ikke all­tid) er fra instrumentmakerne. Vanligvis er bladene høyglanspolert. Noen er forniklet.

Mange av de ustemplede bladene – i kniver som kanskje eller kanskje ikke er fra Blikstad – er av Eskilstuna-type, uten at dette nød­vendigvis må bety at bladet er laget i Sverige. Det var ikke vanskeligere å lage slike blader enn andre blader. Likevel, jeg regner med at iallfall de fleste er fra Eskilstuna. Disse bladene har gjerne dobbel smellopp som på Blikstad-blader (ganske vanlig i Eskilstuna), men er vesentlig enklere utført enn Blikstads egne. De er ofte for­niklet.

Det finnes også ustemplede blader som er nesten helt som Blikstads egne, men som gir inntrykk av å være laget av en annen. De er bare nesten godt nok laget, og mangler den siste finishen.

Brukte Hakon (og eventuelt Ingvar og Carl?) selv også en del ustemplede blader fra Eskilstuna? Kanskje, men jeg er altså skeptisk til enhver kniv med originalt, ustemplet “svenskeblad”.

Kan det tenkes at Blikstad også solgte løse blader stemplet BLIKSTAD? Det ser ut til at Oslo-instrumentmakere som Gallus og Jean Mette ikke var så nøye her, men Blikstad?

Et problem med å selge løse, stemplede blader er at de kan havne i en dårlig kniv som så kan bli oppfattet som en Blikstad. Og være elendig reklame for ham. Hakon Blikstad kan ikke ha likt tanken på at hans blader skulle havne i triste kniver som folk deretter kunne tro at det var han som hadde laget.

Det finnes en del kniver der det ustemplede bladet helt tydelig kommer fra Blikstad. Jeg ser ingen grunn til at han lot være å stemple bladet i kniver han solgte selv. Solgte Blikstad’ene løse, usignerte blader til andre? Det tror jeg. Det finnes også slike blader med annet stempel enn Blikstads (se omtalen av Myhr og Schreiner). Jeg tror disse andre kunne kjøpe blader fra Blikstad med deres eget stempel, eller ustemplede.

Et blad med Blikstad-stempel kan likevel godt sitte i en kniv laget av en annen. Hvalrosstann er et sprøtt og skjørt materiale, og et signert blad fra en ødelagt Blikstad-kniv kan nok lett ha havnet i en kniv som Blikstad ikke har hatt noe med.

Dette blir bare grubling. Vi vet jo ikke.

Det er tydelig at W. Mattieu Williams (se Vedlegg A) har høye tanker om Hakons bladkvalitet. Han skriver at knivene slår det meste av det som ble laget i Sheffield på hans tid. Hyggelig å lese! Selv om mange av Blikstads blader åpenbart må ha vært i hardeste laget. De har ofte hakk i eggen eller knekket spiss. En sjelden gang kan man komme over blader med alvorligere brudd (f.eks. de som ble knekket av politiet under krigen), og noen av disse viser grove korn i bruddflaten.

Nå kan det samme sies om andre instru­mentmakeres blader, og Blikstads blader ville nok sikkert kommet bra ut i en test mot de andre kjente instrumentmakerne (et ødelagt Gallus-blad ble undersøkt og viste seg å være bare skrot). Slike tester kan knapt utføres. Vi vil jo ikke øde­legge de gamle bladene!

De beste bladene

Hakons nyeste blader er de mest avanserte. For å vise noen typiske trekk ved et Blikstad-blad som har alt, beskriver jeg et ganske langt blad på 13,3 cm med tykkelse 5,5 mm (i jevntykt helstål):

• Rett rygg med en knekk 6 cm fra spissen.

• Parallell rygg og øvre slipekant.

• Innerst på bladet er eggen parallell med ryggen, og så svinger eggen litt utover så bladet blir bredere.

• Falsk egg, i bue, ender 7,8 cm fra spissen.

• Ryggen er svakt rundet, og med en smal kantfas på hver side.

• Smellopp på over- og undersiden. Begge smellopper er rundet inni.

• Både slipefas og bladsider er svakt hulslipt.

• Slipefasen skrår “feil vei” innerst på bladet.

• Fra litt under midten innerst på bladet er det en avsmalnende fas på hver side ned til eggsiden.

Throndhiem, Throndhjem og Trondhjem

Det er ikke sikkert at stavemåten for bynavnet sier nok om bladets alder. Folk skrev bynavnet på de tre måtene litt om hverandre (pluss “Trondhiem” og “Throndhjem” som jeg ikke har sett på kniver). På tittelbladet i bøker er formen Trondhjem brukt samtidig med de andre formene i hele 1800-tallet (og faktisk før), og den tilsynelatende eldre formen Throndhjem overlevde til et stykke ut på 1900-tallet. Det må vel likevel gå an å tro at det var et visst system innenfor én persons stempler, og at Hakon Blikstads stempler kom i denne rekkefølgen:

1. Throndhiem

2. Throndhjem

3. Trondhjem

Men dette blir av og til rotet til av knivene selv: Et nytt stempel kan være på bladet i en kniv med gammelt årstall. Bladet i en kniv kan jo også være og erstattet av Hakon eller Ingvar (eller Carl?) uten at dette kan avsløres.

Blikstad var i Trondheim i tre tiår. Jeg vet ikke om han laget kniver helst fra starten, men det er fristende å gi hvert av tiårene sitt stempel, og si at nr 1 er fra 1860-årene, nr 2 fra 1870-årene, og nr 3 fra 1880-årene. Det er nok feil, men neppe helt på jordet.

Holkene

Hvis en kniv av Blikstad-type har holker med Oslo-stempel, er det store sjanser for at den er laget i Oslo. Det var ingen mangel på gullsmeder i Trondheim, og det skulle ikke være noen grunn til å få holkene fra et annet sted. En annen sak: Når slirer lages av hvalrosstann, er det ikke alltid standard dimensjoner på holkene i samme grad som med slirer laget på lest. Da er det lettere å få dem tilpasset når gullsmeden er like om hjørnet.

Men:

Kanskje det var billigere å kjøpe særlig nedre slireholk fra en spesialist i Oslo, som masseproduserte slike holker for knivmakere over hele landet?

Jean Mette

Hakon Blikstad arbeidet hos Jean Mette i Oslo i hele 12 år (igjen med forbehold om hvilket år han dro fra Oslo). Var det kniv­arbeid han holdt på med der også, eller var kniver noe han begynte med først da han var kommet til Trondheim? Jeg antar han laget kniver hos Jean Mette.

De kirurgiske instrumentene

Hvem leverte Hakon og Ingvar (og Carl?) kirurgiske instrumenter til? Er noe av dette bevart? Jeg har sett bare en skalpell.

Det skal være tatt vare på mye gammelt på sykehusene i byen, men visstnok ikke noe fra Blikstad, hverken av kniver eller annet.

Datteren Otta Napoline

Hakon Blikstad pådro seg en datter sånn utenom, og jeg trodde lenge at dette skjedde et par år etter at han kom til Trondheim. I folketellingen for Trondheim 1865 står det:

“Otta Napoline Blikstad, Datter af Instrumentmager Blikstad og Marta Moe.”

Hun var altså oppkalt etter faren, og hadde hans etternavn.

Hun var 11 år i 1865 i følge folketellingen. Siden Hakon ikke kom til Trondheim før i 1862, regnet jeg først med at dette var en feilskriving i Digitalarkivet, og at hun heller var 1 år i 1865.

Jeg var også i tvil om sånt i det hele tatt skulle være med i Blikstad-historien, siden det knapt kunne ha hatt noen betydning for knivmakeriet. Men hvis forholdet var kjent, må det iallfall ha påvirket stemnin­gen i huset ganske betydelig at han på samme tid hadde fersk baby både hjemme og ute.

Men det hadde han ikke.

Jeg fant siden ut at folketellingens 11 år likevel var riktig. Datteren var født i Trond­heim 21. september 1855 (da Hakon var 28 år), og ble døpt i Domkirken 21. oktober. Moren Marta var 19 år, født i Verdal, og datter av en snekker Johanes Moe. Jeg vet ingenting om hvor eller hvordan Hakon og Marta traff hverandre.

Om de da ikke likevel traff hverandre etter at han hadde flyttet til Trondheim, og at han flyttet dit før 1855? Eller at han iallfall var der en periode? Historien om datteren åpner for en slik mulighet: Ministe­rialbok 1848-57, der dåpen er registrert, kaller dem “Napoline Otta”, “Ungkarl Instrumentmager Haakon Napoleon Blikstad”, og “Pige Martha Moe”, og adressen deres er oppgitt til ”Nordre Gade”. Det ser ut til at de bodde på samme adresse, og at Hakon altså kom til Trond­heim lenge før 1862.

Men hvis han nå virkelig flyttet til Trondheim først i 1862, hadde han en datter på snart syv år der da han kom.

Når han valgte å etablere seg i Trondheim og ikke i Oslo, kom nok dette av at markedet i Oslo allerede var mettet, med Gallus og Jean Mette og Oskar Foss og de Coninck og flere andre. Marta og Otta kan også ha hatt en betydning her.

Marta og Lena bodde i Repslagerveita 1 (huset er forlengst revet), som var få minut­ters gange fra Hakons hus i Tordenskjoldsgt. 15.

Lene brukte etternavnet Blikstad. Emi­grantlistene viser at hun 3. mai 1871, som sekstenåring, emigrerte alene til Canada. I disse listene er hun kalt Otta Nikoline Blik­stad. Hun giftet seg i 1880 i Chicago med en emigrant fra Kristiansund, og fikk barn og barnebarn.

Agenten for reisen med skipet “Franklin” til Quebec het Thorv. Moe. En slektning?

Ikke at alt dette betyr det minste for historien om Blikstad-knivene, men det er jo morsomt å få nøstet opp tråder og se hvor hun ble av.

Amerikanere som prøver å spore opp forfedre er ofte svært hjelpsomme, og for dem som liker sånt, tar jeg med deler av en mail jeg fikk fra Ralph Dellar i Chicago, med en del mer enn jeg egentlig var ute etter, blant annet dette:

“. . . this is information I discovered about her through US resources:

Napolena (Lena) Blikstad, born 21 Sept 1855 in Trondheim, husband William Sievert TUCKER (Americanized name), born 1854 in Kristiansund. Married 14 Feb 1880 in Chicago. (I have their Church marriage record, where she is listed as "Lena Blickstad, 24, Trondheim" and he is "William S. Tockle, 27, Kristiansund" – but have not scanned in the photocopy.)

I have them in also US censuses where the family used TUCKER surname. (Lena remarried a younger Charles Hall in 1907 after W.S. died in 1903, and always lied about her age (or at least it was misrecorded).

W.S. and Lena had a son, Wilhelm (William Edward) who was a lawyer, and a daughter Lilian (who was a famous Broadway star and also a silent film actress, though she is not remembered today). Lilian (sometimes Lillian) also was flexible with her age – changing 1887 into 1892 on her Pennsylvania marriage license (to a young New York lawyer from a prominent legal-political family, though she divorced him in Paris France within 2 years, and slowly disappeared from view) and later to 1896 on her California death certificate (under Elsie DUELL, a name she used after her marriage and divorce).

William Edmund was a lawyer and had a son, William A TUCKER who was a businessman – but I have not been able to locate any further TUCKER descendants yet. (BTW, they think TUCKER is English rather than an Americanization of Tokle/Tockle.) William E and William A and their wives are buried in a smaller town located in Kane county near DeKalb, Illinois (which is a university town 2 hours straight west of Chicago).

(William Sievert was born (I think) Sigvardt Tokle, son of Carl Tokle (Tode in 1865 census) and Hansine Galschiødt – I just learned this from DIS-NORGE last month.

I never located photos of this family, though Lilian/Lillian TUCKER has several posted on-line (and I have purchased copyrighted others), along with a filmography (IMDB.com) and Broadway credits (IBDB.com). I even discovered that she performed in Australia in 1917. And that a Canadian star performed in New Brunswick in 1892-1899 using "Lillian TUCKER" to confuse the issue.”

De som skar for Hakon

Hakon hadde flere som skar skaft og slirer for seg. Han hadde dessuten læregutter, og to av sønnene hans var kirurgiske instru­mentmakere.

Det er ikke urimelig å anta at de som skar for ham, hadde sine faste dekorer, og at de lar seg kjenne igjen når de først er avslørt, men ennå vet vi knapt hvem de var (bortsett fra Johannes Odde).

Siden de som skar, ikke signerte, vil det alltid være usikkert hvem de var. Det er rimelig at de kopierte hverandre. Husk også: To knivmakere som deler verksted, verktøy, modeller og sjef, kan lage svært like kniver. Forskjellen kan være større mellom to kniver fra samme knivmaker som holdt på i flere tiår, enn mellom en kniv fra denne knivmakeren og en fra en annen knivmaker som laget kniver samtidig.

Da Hakon kom til Trondheim, sto det neppe klar en rad folk som var dyktige til å skjære kniver i hvalrosstann, med fullt av figurer og akantusmønstre. Eller? Isak Moses’ verksted for treskjæring var nedlagt før Hakon kom til byen, og noen treskjærere fra dette verkstedet (bl.a. Ole Laulo) kan ha vært ledig for oppdrag.

Det er ikke umulig at Hakon selv var dyktig til å skjære i hvalrosstann, og at han selv lærte bort hvordan det skulle gjøres til talentfulle treskjærere. Kasnkje selv de aller mest avanserte knivene kan ha vært skåret av Hakon selv? Jeg er derimot mer skeptisk til at han selv kan ha laget de som er mest klønete skåret, og har mer tro på at disse er fra læreguttene, eller fra sønnene.

Williams (se Vedlegg A) skriver at kniv­ene ble solgt til turister, og at Hakon hadde en blomstrende virksomhet. Hakon selv laget bladene, av svensk stål av ypperste kvalitet, mens knivene ellers for det meste ble skåret for ham av bondehåndverkere. Materialet var tre eller hvalrosstann. Noen av knivene var svært forseggjort og kunst­ferdig utført, med elegant akantus eller karakteristisk nasjonal dekor, som den norske løve eller illustrasjoner fra Fridtjofs saga eller andre islandske sagaer. Williams skrev at den kunstneriske bearbeidelsen av så hardt materiale som hvalrosstann, av selvlærte bønder, var bemerkelsesverdig.

Så spørs det hvor mye vi skal legge i dette at de var selvlært, og hva som ligger i ordet bønder. Johannes Odde var opplagt en av disse selvlærte bøndene.

Dette med bønder var viktig å få fram på den tiden. Også i dag kan det være et pluss at en staskniv fra Telemark er laget av en bonde fra Vinje framfor en knivmaker i Oslo. Da blir det liksom mer ekte.

Williams’ beskrivelse er fra midten av 1870-tallet, altså midt i Hakon-perioden, og på en tid da Odde var i Trondheim.

I folketellingen for 1865 er det oppført tre læregutter i Tordenskioldsgt. 15:

Johan Edvart Smit, 19 år, født i Trondheim

Hans Eduart Dahl, 19 år, født i Trondheim

Nils Nils. Torvik, 22 år, født i Stangvik

I folketellingen for 1875 er det oppført to læregutter:

Iver Iversen, født 1856 på Byneset

Johan Nortvedt, født 1858 i Trondheim

Jeg vet ikke noe mer om disse. Det står ikke at de var læregutter hos Blikstad og ikke bare bodde hos ham og var læregutter hos andre, men siden det vanlige var å bo der man gikk i lære, går jeg ut fra at de alle var Blikstads læregutter.

Det er også sannsynlig at noen av dem – kanskje alle – skar kniver. Blant Blikstads kniver er noen så primitivt skåret at de knapt kan være fra hans egen hånd eller fra profesjonelle treskjærere ute i byen.

Johannes Jørgensen Odde

(1836-1899)

Se det jeg tidligere har skrevet om Odde og Blikstad, her

Den store knivmaker, treskjærer og gravør Johannes Odde bodde i Trondheim i en stor del av Hakon Blikstad-perioden. Jeg regner det som sikkert at Odde skar en hel del kniver for Blikstad.

Magne Rugsveen forteller i Knivbladet 2000 nr 2, side 4-9, at Odde flyttet til Trondheim mellom 1862 og 1864. Han flyttet til Oslo mellom 1877 og 1880. I 1885 hadde han flyttet til Lille­ham­mer, men det er usikkert hvilket år han kom dit. Han skal senere ha holdt kontakten med familien i Trondheim. Kanskje også med Blikstad?

Kanskje Hakon Blikstad og Johannes Odde traff hverandre før 1862, og at Blikstad fikk ham til Trondheim for å skjære for seg? Kanskje ideen – allerede da Blikstad dro fra Oslo – var at Odde skulle komme til Trondheim og gjøre all skjæring på knivene, og at Blikstad skulle gjøre resten?

I 1865-tellingen står det at treskjærer og gravør Johannes Jørginius (!) Odde bodde i Thomas Angells gate 9.

I 1875-tellingen bodde gravør Johannes Jørgensen Odde i Søndre gate 22b.

I 1888 deltok Lillehammer-gullsmeden Julius Frisenberg på utstilling i København, med kniver som han i katalogen opplyser er skåret av Odde (og selv har jeg et supert eksemplar som nok er av akkurat dette slaget, jippi! Se her).

Fra 1890 var Odde tilknyttet G. Larsens pipefabrikk på Lillehammer. Jeg vet ikke om dette betyr at han ikke lenger også skar for Frisenberg, men gjetter det. Kanskje han skar for Frisenberg og for egen regning (med sig­natur J.J.ODDE) bare før 1890.

Da Ingvar kom tilbake til Trondheim i 1890 etter farens død, var Odde godt i gang med å skjære kniver for Larsen Pipefabrikk på Lillehammer. Så spørs det om han også senere skar noe for Ingvar (eller Carl).

Johannes Odde var god nok til hva som helst, men det var det også andre og til dels ukjente tre­skjærere som var. På Hjerleid husflidskole må det ha vært utdannet en lang rekke tre­skjærere som var mer eller mindre like gode som de berømte, men som ikke fortsatte med treskjæring som levevei. Flere av de berømte hadde elever, og flere av dem drev organi­sert undervisning. På denne tiden må det ha vært flere hundre som var i stand til å levere en fin treskjæring, og sikkert minst et titalls ukjente som var i stand til å skjære et så godt hode som de vi finner på Blikstad-knivene. Siden eleven sikkert ofte skar ut fra samme mønster som mesteren, er det nok sjelden grunn til å være skråsikker på at en usignert kniv er skåret av en bestemt person.

Noen mulige Odde-kniver

Her setter jeg opp noen publiserte kniver som mer eller mindre sannsynlig kan være fra Odde, selv om ingen av dem hittil har vært tillagt ham.

Vel. Nå må jeg bare ikke la meg rive med og tro at enhver utskåret kniver er en Odde-kniv, akkurat som jeg nok har litt lett for å tro at en kniv er trøndersk!

Odde 1

I Knivbladet 7(1993) nr 2, side 8 er det en kniv merket 1866 med stempel med TRONDHJEM i rett linje. Ifølge Ivar Flatum, som under­viste i treskjæring på Hjerleid (Knivbladet, nr, år) har skaftet typisk Odde-skjæring, og slira har Odde-mønster. Flatum skriver at skaftet opplagt er skåret av Odde selv, mens slira bare er tegnet av Odde og skåret av en som ikke var like dyktig.

Med denne merkingen tror jeg at bladet er vesentlig nyere enn 1866 (se det jeg har skrevet om blader bak i dette skrivet), og årstallet er også bare amatørmes­sig prikket inn. Hele kniven kan jo være yngre enn 1866, og at årstallet markerer en eldre begivenhet, men det kan like gjerne være at bladet er nyere enn resten.

Odde 2

Jeg har en kniv med det eldste Blikstad-stempelet, der skaftet (av tre) har helt typisk Odde-skjæring og bærer alle tegn på å være skåret av Odde selv. Den har enkel lærslire som virker original, og som kniven satt i da jeg kjøpte den fra England.

Odde 3

Så til en av de virkelig interessante: “Berge-kniven”, omtalt i Norske kniver s. 106.

Kniven har tilhørt folkeminnesamleren Richard Berge (1881-1969) fra Rauland, og hans navn er inngravert i skaft- og slireholk.

Skaftet har klassisk Hakon-skjæring, og kunne godt vært tatt fram som eksempel på Blikstad-skaft.

Slira har også en skjæring som kan sitte i en Blikstad-slire uten å gi oss noen mistanke.

Bladet er fra Jean Mette, Oslo, og ser ut til å være originalt. Det er overraskende.

Like overraskende var det da Ole Jacob Oxum fortalte at slireholkene har sølv­stempler fra Lille­hammer.

Påstand: Ingen med etternavn Blikstad har sett denne kniven. Den er laget av Johannes Odde, etter at han hadde reist fra Oslo og Jean Mette, og bosatt seg på Lille­hammer. Og i 1885 skal han altså ha vært på plass der.

I 1885 var Rikard Berge fire år. En fireårs­dag er ikke den mest sannsynlige anlednin­gen for å få en dyr staskniv. Derfor trengte jeg en annen kandidat.

Rikard Berge vokste opp hos sin morfar, en kjent folkesanger og intellektuell fra Rauland, med nær kontakt med folk som Myllarguten og Ivar Aasen. Denne morfaren var 70 år i 1885, og det er en ganske annen passende anledning for en slik presang. Men navnet er jo gravert inn på kniv og slire. Så da?

Morfaren het Rikard Berge.

Odde 4 (?)

På side 103 i Norske kniver er det en annen kniv som kan ha interesse i denne sammen­hengen. Den er antatt laget av Halvor Teigen da han var hos de Coninck, kanskje i 1852.

Den har en løve som gjerne kunne ha sittet på en Blikstad-kniv.

Bladet er fra Jean Mette, og ikke ulikt det som sitter i Odde 3.

Det er mye i skjæringen ellers som ikke stemmer, men foreløpig ser jeg ikke helt bort fra at kniven kan være laget av Johannes Odde mens han var i Oslo.

Odde 5 (?)

På side 105 i Norske kniver er det en Blikstad-kniv som er interessant å sammenligne med Odde 4.

Den har ikke ulik skaftform, den har løve på toppen, og den er laget på Oddes tid i Trondheim.

Odde 6 (?)

En annen kniv som er interessant i denne sammenhengen, er den usignerte kniven (med svenskeblad) på side 148 i Kniver og knivmakere – 2 (side 184 i 1996-utgaven). Den har skjæring god nok til at den kan ha vært gjort av Odde. Jeg skrev i boka at det er Ingvar Blikstad som har laget den, men akkurat det trekker jeg tilbake. Jeg vet ikke hvem den er skåret av, men ser ikke bort fra at det er Odde, enten for egen regning i Trondheim, eller like gjerne etter at han hadde reist fra byen.

I et lite jubileumsskriv står det at Frisenberg i 1878 annonserte et stort utvalg tollekniver til kr 1,00, kr 1,20, kr 1,50, kr 2, kr 3, kr 4, kr 5 og kr 6.

Altså hele åtte forskjellige priser. (Hallvard Halvorsen: Gullsmedfirmaet J. Frisenberg 1868-1968. Lillehammer 1968).

1878 er for tidlig for Odde, men iallfall seks­kronerskniven var nok pent utskåret.

Vi vet jo ikke, men det går an å gjette for eksempel følgende:

At Odde ikke skar for andre enn Larsen etter 1890.

At han fra han kom til Lillehammer og til 1890 skar for JF og dessuten for egen regning (de signerte Odde-knivene).

Bare for å ha lagret det et sted:

(Hentet fra Frisenbergs jubileumshefte)

Julius Frisenberg var født i Hjørring i Dan­mark i 1844, og døde før 1900.

JFs far, Lars, som bodde i samme hus på Lillehammer, var født i 1808 i Drammen. JFs mor, Charlotte, var fra Hjørring. JF var også mye hos onkelen, konsul Fr. Holst i Tønsberg (i følge folketellingen skal det være Henrich, ikke “Fr.”).

JF var i Hjørring i mye av sin barndom, hadde kunstneriske evner, og ble allerede som tyveåring bestyrer av en gullsmedforret­ning i Ålborg.

I 1863 åpnet han forretning i Oslo, men måtte i 1868 flytte til Lillehammer som hadde bedre klima.

Han deltok mye på utstillinger. Han hadde venner i England, Tyskland, Frankrike, Russland og USA. Knivene hans kan dermed være spredt vidt omkring.

Det virker som om kniven min har hode skåret etter levende modell. Det viser ikke en dramatisk vikingkvinne, men en pen, borger­lig frue fra samtiden. Kanskje den til og med er etter modell av Frisenbergs kone Kuni­gunde, født i København i 1839?

Johannes Odde jr.

Johannes Odde hadde en sønn i Trondheim, som også het Johannes Odde (1870-1939), og som gikk i gullsmedlære hos Ole Aas og der­etter arbeidet hos flere av byens gullsmeder. En gang etter 1893 hadde han et opphold i Oslo (og antagelig København), før han tok borgerskap som gullsmedmester i Trond­heim i 1900, og åpnet forretning i Munkegt. 25.

Jeg vet ikke om noen forbindelse mellom gamle eller unge Johannes Odde og Ingvar Blikstad, men noterer muligheten.

Hans Lindsø

Lindsø var lærer på Hjerleid husflidskole og hadde dermed mange elever (særlig Lars Prestmoen, som neppe er noe å nevne i Blikstad-sammenheng!) som skar kopier av hans kniver. Vi må regne med at han la fram et typisk skaft og ba elevene skjære eksakte kopier, før de eventuelt utviklet seg videre på egenhånd. Det må ha vært mange som kunne skjære et Lindsø-skaft så likt forbildet at vi i dag skal være forsiktig med å identifi­sere en slik kniv som en sikker Lindsø.

Jeg har sett tre kniver med signert Blikstad-blad og med den vanligste typen Lindsø-skaft. Lindsø kunne også skjære vesentlig mer avanserte saker enn de vanligste skaftene. Han er en mulig Blikstad-skjærer.

Kniver fra Blikstad

og noen andre knivmakere i Trondheim

Av Per Thoresen

Del 2

© 2008 Per Thoresen

per.thoresen@gmail.com

http://kniver.blogspot.com

Ole Laulo

Ole Jacobsen Laulo (1825-1901) er en sannsynlig Blikstad-skjærer.

Laulo arbeidet på Isac Moses treskjærer­verksted i Trondheim til dette ble nedlagt da Moses døde i 1852, altså lenge før Hakon kom til Trondheim. Laulo kan ha skåret kniver hos Moses. Han startet eget verksted i 1856. Det gikk ikke bra, og han dro til Køben­havn. Tilbake i Trondheim i 1869 startet han verksted for gipsavstøpning. Det gikk også dårlig, og han måtte få støtte fra fattigkassen. Fram til 1882 var han tilknyttet Domkirkens restaureringsarbeider.

I Trondheim ble han regnet som byens store treskjærer. Problemet var mangelen på oppdrag. Store deler av livet hans var preget av fattigdom, alkohol og elendighet.

Altså en dyktig og allsidig treskjærer uten fast jobb, og med stadig behov for ekstra­inntekter. En opplagt kandidat som Blikstad-skjærer. Jeg må se mer av det han laget.

En mulig kandidat til Laulo-kniv er Arne Emil Christensens kniv med mann og hund (og med blad som ble knekket av politiet under krigen).

En annen er den rare kniven i svartlakkert tre der et hode blir holdt oppe av en hånd. Laulo hadde humor når han skar, og likte å skjære noen galskaper.

Laulo var født i Fron i Gudbrandsdalen, og vokste opp som husmannssønn på Lein­strand rett sør for Trondheim. Så han opp­fyller fint “bondegutt”-kravet.

Han solgte sine små trefigurer gjennom firmaet I. N. Bruun.

Dette at Laulo var så kjent og samtidig så ute av stand til å leve av sin treskjæring, er enda et argument for at også Odde skar en god del for Blikstad. Det var for magert mar­ked i byen til å leve av treskjæring, uansett kvaliteten på produktene. Oppdrag for Blik­stad må ha vært en opplagt utvei, samtidig som det for Blikstad må ha vært helt topp å kunne bruke en så dyktig treskjærer som Odde. (Men se mer om dette nedenfor.)

Folketellingen 1875:

Ole Laulo, Billedhugger i Domkirken, født 1825 i Frons Prgj. Gudbrandsdalen.

Folketellingen 1900:

Ole Jakobsen Laulo, Fattiglem, Træskjærer, født 1824 i Trondheim.

Folketellinger er ikke alltid pålitelige, og nye feil kan komme inn når de skal overføres til Digitalarkivet.

Andre?

Trondheim hadde flere aktuelle kunsthånd­verkere, f.eks. disse:

Amund Sørlie, Billedskjærer, født 1859 i Fron. (Folketellingen 1900)

Eller disse billedskjærerne i adresseboka for 1888 og 1889:

Ole Furrunæs, Skrænten 15.

Karl Myhre, Rebslagerv. 19

Carl Wollenhaupt, Erl. Sk. Gd. 26

Ny i adresseboka for 1890:

A. Lie, Treskjærer, Nordre Gd. 6. Bolig Skrænten 15 (samme som Furrunæs)

Ny i 1894:

P. W. Fyhn, Brinken 8

Dessuten mange andre, bl.a. Laulos sønn og elever.

De trenger jo ikke være oppført som “billedskjærer” eller “treskjærer” heller.

Når det altså var så mange billedskjærere i byen, og når disse tydeligvis greide å leve av dette, er det merkelig at den berømte Laulo ikke greide å livnære seg på treskjæring. Det svekker også argumentet mitt for at Odde skar mye for Blikstad fordi det ikke var lett å greie seg på egenhånd som treskjærer i Trondheim.

Kanskje Laulos problem var av et annet slag, for eksempel at han var for vrang å samarbeide med?

Ole Olsen Moene

Jeg har ikke sett antydet noen forbindelse mellom Blikstad og den supre treskjæreren Ole Olsen Moene (1839-1908) i Oppdal, men Moenes typiske treskjæring ville passet fint i en Blikstad-kniv, og det skader ikke å ha ham i tankene.

Moene leverte av og til skaft og slire umontert. Skulle en Moene-kniv med Blik­stad-blad dukke opp, kan koblingen godt ha vært gjort av en annen.

I listen ovenfor over treskjærere er det et par interessante fra Oppdal, med klar Moene-forbindelse: Ole Furunæs og Anders Lie.

Anders Lie var født i Storlidalen i Opp­dal i 1845, og var sønn av Ole Moenes tidlige lærer Semming Storli! Lie var kommet til Trondheim iall­fall i 1875, ifølge folketellin­gen.

Et kjent treskjærerarbeid fra ham er den forgylte svanen på Svaneapoteket i Trond­heim.

Som åttiåring i 1900 flyttet Semming Storli til sønnen i Trondheim.

Ole Furunæs var født i Oppdal i 1824, og i Trondheim bodde han altså i samme hus som Lie. I folke­tellingen for 1900 er både han og sønnen John (født i Oppdal i 1864) oppført som steinhoggere.

Her har vi et lite miljø med forbindelses­linjer til to av knivmakerne i Oppdal: Moene og Lie kjente hverandre godt, og begge var elever av Lies far Semming Storli.

Det finnes en fint utskåret Blikstad-kniv i tre fra ukjent treskjærer, men uten Odde-preg. Litt optimistisk håper jeg på at Lie eller Furunæs har skåret den.

Og så hører jeg at det er kommet fra England en Blikstad, utskåret i tre og med gullholker. Visstnok i superklassen.

Gullholker på kniver er uvanlig, men har vært brukt av Blikstad. Det ble neppe brukt på annet enn de aller beste knivene, og da kan det virke rart at det er brukt på en kniv av tre og ikke hvalrosstann. Jeg har ikke sett den kniven ennå, men regner med at den er et syn.

Gustav Vigeland?

Det finnes minst tre digre og noen mindre kniver med skaft og slire supert skåret i hvalrosstann, som det blir hevdet skal ha noe med Blikstad å gjøre. Motivene er de kjente scenene fra Hylestad stavkirke. Det blir sagt at Gustav Vigeland er involvert, og at han han var på besøk hos Blikstad i Trondheim. “Blikstad” må i så fall være Ingvar.

Foreløpig tror jeg det ikke.

Men det er jo ikke umulig. Vigeland og Ingvar var jevngamle, begge har laget kni­ver, og de var i Oslo samtidig. Det var ikke nødvendig for Vigeland å dra til Trondheim for å treffe ham.

Mye av Vigelands knivproduksjon i unge år til­hører Louen-tradisjonen i Vest-Agder. Han skar usignerte kniver for oppkjøpere som solgte til Husfliden, og han både smidde blader og laget holker. I tillegg skar han et stort antall skaft i mer fri form. Typisk er at han var for utålmodig til selve kniv­arbeidet, det var figurskjæring i skaftet som var mor­somt, så det ble ikke særlig mange ferdige kniver. Jeg ser ikke for meg at han skal ha laget en så avansert, nitid pusset og “per­fekt” kniv som disse store, der dekoren består av kopierte scener fra Hylestad-portalen, med litt akantus omkring, i den mest utsøkte utførelse. Jeg tror ikke han ville greid å styre seg, men at han heller ville skåret dramatiske, store figurer som del av selve knivformen. Dessuten er disse knivene til dels langt bedre i dekor enn i form. Det rimer ikke.

Jeg tror altså ikke at Vigeland skar dem. Men han kan jo ha tegnet dekoren, eventuelt for Ingvar. Vigeland er en mann å ha i tan­kene.

Og hva med bare Ingvar? Kan Ingvar ha laget dem uten noen forbindelse med Vige­land?

Det finnes mindre kniver i til­svarende utførelse, med elementer fra en mønstersamling til husflidarbeider.

“N. A. Blikstad”

N. A. Blikstad kjenner jeg bare fra stempelet med dette navnet, med THRONDHIEM i bue under. Jeg har ikke funnet noen slik person. Kanskje han er en slektning som jeg ikke har noen henvisning til (det går rykter om en Nils Blikstad). Eller kanskje det et feil­gravert stempel, altså en parallell til den norsk-danske knivmakeren Magnus Hansen, som blant flere stempler også hadde ett med fornavnet feilstavet MAGNUN?

Siden det står THRONDHIEM, er vel dette tidlige kniver, kanskje fra 1860- eller tidlig i 1870-årene. Kanskje dette er Hakons første stem­pel?

Hvis N. A. er en ennå ukjent slektning av Hakon, var han iallfall en uvanlig god instrumentmaker.

Jeg har sett stempelet brukt bare i en bar­berkniv (en pen sak som jeg kjøpte på Ekebergmarkedet for 50 kroner – hah!), men jeg hører at det også finnes på slirekniver. Barberkniven min er svært fint laget, langt over gjennomsnittet, og bedre enn en jeg har fra Ingvar.

Carl Peter Blikstad

(Fornavnet staves noen steder Karl.)

Født i Trondheim 15. mars 1862. Sønn av Hakon Blikstad.

Fra 1889 til 1893 er han registrert i adres­seboka som kirurgisk instrumentmaker med samme adresse som Hakon: Tordenskjoldsgate 15.

I 1892 og 1893 var både Carl og Ingvar i adresseboka; Carl på farens gamle adresse, og Ingvar andre steder i byen. Det kan altså se ut til at det var Carl som forsøkte å fort­sette farens virksomhet.

Det er påfallende at Ingvar straks startet for seg selv og at han ikke i stedet drev fir­maet sammen med Carl. Kanskje de ikke var venner? Eller kanskje de gjorde et kortvarig forsøk?

Carl utvandret. I listen over emigranter fra Oslo til USA står det at i 1893 utvandret optikus Karl P. Blikstad, Trondhjem, til Seattle, Washington.

Det er svært sannsynlig at Carl har laget noen av Blikstad-knivene, men at dette aldri går an å få bekreftet.

En tanke: Det ser ut til at de samme blad­ene ble brukt både på Hakons tid og noe senere. Dette er rart, siden dette er til dels svært avanserte blader med mange detaljer som det ikke er sannsynlig at Ingvar ville tatt i bruk på nøyaktig samme måte. Han ville vel heller laget sin egen vri, eller forenklet litt på steder der det ikke umiddelbart synes, f.eks. ved ikke å runde ryggen inni smellop­pene. Carl, derimot, som altså arbei­det i Hakons verksted, kan ha vært vant til å lage dem på akkurat denne måten, og hadde ingen grunn til plutselig å gjøre dem anner­ledes. Carl kan godt ha vært den som laget bladene i Hakons siste tiår og i de nærmeste par årene etter at Hakon var død, altså alle de mest avanserte bladene. Kanskje alle de nyeste og fineste bladene er laget av Carl?

Husk at bladene i så fall må være laget før Carl utvandret i 1893. Men det er selvfølgelig mulig at Ingvar overtok et pent bladlager som han brukte videre utover.

Magnus Torbjørn H. Blikstad

Født 15. mars 1862 i Trondheim. Sønn av Hakon, og tvillingbror til Carl. Død (i Bærum?) i 1926.

Ikke knivmaker (?).

I Knivbladet 12(1998) nr 4, side 38-39 er det bilde av en Blikstad-kniv med noe som ser ut som THRONDHIEM-stempel. Flott eksemplar, gjennombrutt dekor og interessant slire i hel­metall merket N.T.. Her er det blitt en feil i teksten: Det står at Magnus Blikstad var aktiv i Trondheim fra 1862 til 1890. Det skal være Hakon. Magnus ble jo født i 1862, og det er vel tvilsomt om han noengang laget kniver.

I folketellingen for 1900 er han oppført med adresse Sarbuvolden, Bærum, slik:

“Magnus Blikstad, fv. V.konsul og kjøb­mand i Spanien”.

I 1900-tellingen var han gift med Anne Blikstad og hadde 3 sønner og 3 døtre, med spanske og norske navn.

Magnus er den av Hakons sønner som fikk det til. Fra 1911 hadde han aksje­majori­teten Nydalens Compagnie. Dette var landets største tekstilfabrikk, opprettet i 1845 som bomullsspinneri, men virksomheten ble snart utvidet til andre områder. Sønnen Eduardo Blikstad var disponent der fra 1914, og var i tillegg fabrikkbestyrer fra 1915 til 1944.

Magnus bodde altså i Oslo samtidig med Ingvar, så Ingvar hadde en rik store­bror i byen.

På internett fant jeg dette om Magnus:

“Industrial y diplomático noruego, Magnus Blikstad y Hauff (1862-1926), quien recaló en Gijón en 1888, ejerciendo un gran trabajo filantrópico.”

(Hauff er morens pikenavn.)

Kanskje han var litt filantrópico overfor bror Ingvar også?

Hakon Antony Blikstad

Sønn av Hakon Blikstad. Han var født i Trondheim 11. oktober 1865 og døpt 21. januar 1866. Det er alt jeg vet om ham.

I folketellingen for 1900 er han ikke noe sted i landet, og han er aldri å se i Trond­hjems adressebog. Hvor ble han av?

Ingvar Blikstad

(1864-1946)

Sønn av Hakon Blikstad. Kirurgisk instru­mentmaker.

Født i Trondheim 19. mars 1864. Oppført i kirkeboken som Ingevard Conrad Theodor Blichstad.

Ingvar lærte vel først håndverket av faren, men som voksen arbeidet han kanskje ikke sammen med faren i det hele tatt.

Instrumentmaker Peter Stangebye, som senere kjøpte firmaet Gallus, arbeidet hos den høyt ansette instrumentmakeren Oskar Foss i Oslo i perioden 1886-1891. En som han ifølge Gallus’ jubileumsskrift arbeidet sam­men med hos Foss i denne tiden, var “Blikstad”. Det står ikke noe fornavn, men Hakon kan det ikke ha vært. Siden Ingvar ikke er å finne i adresseboka for Trondheim for disse årene, og jeg ikke har noen annen kandidat, går jeg ut fra som relativt sikkert at det var Ingvar som var hos Oskar Foss, og at han dro tilbake til Trondheim først da faren døde.

Ved siden av knivene laget vel Ingvar også en del kirurgiske instrumenter. Hittil har jeg sett bare skalpeller med hans signa­tur. Ellers er det slirekniver, dolker, barber­kniver og forskjærkniver (stekebestikk).

Min barberkniv, stemplet J. BLIKSTAD, er et enklere utført arbeid enn den som er stemplet N. A. BLIKSTAD.

Han hadde stempel med J. BLIKSTAD. Når bladene er stemplet bare BLIKSTAD, er det straks mer tvil om de er fra Hakon eller Ingvar. Ingvar kan for eksempel først ha brukt blader fra lageret etter faren, at deretter ha brukt farens siste stempel med bynavn i rett linje, før han fikk sitt eget stempel.

Men det var altså Carl og ikke Ingvar som overtok farens verksted. Det skulle vært morsomt å vite hvordan de delte boet. Og verktøyet.

Har Ingvar også brukt farens stempel med bynavn i bue? Aner ikke.

Laget Ingvar blader av helt samme type som faren?

Ingvars signerte blader er (iallfall ofte) enklere enn farens, og mange av dem har en typisk slipefas som ikke er glattpusset.

Skaftene er vel oftest i hvalrosstann, men også i flere tresorter, og i elfenben og bøffel­horn. Slirene er ofte i samme materiale som skaftet, men det er også ofte brukt enkel lær­slire, eller lærslire med holker.

Holkene ser ofte ut til å være laget av andre. Noen sølvholker er stemplet 13 ¼, men de finnes også stemplet 830s.

Det ble lovbestemt fra 1891 at sølv- og gullvarer skulle inneholde 830/1000 sølv og 585/1000 gull. En kniv med holker stemplet 830 eller 585 kan altså ikke være laget av Hakon. Men Ingvar hadde dessverre året 1890 og en del av 1991 på seg før nye stemp­ler måtte lages. Kniver med eldre sølv/gull-stempler og “Trondhjem” på bladet kan der­med være fra begge to.

En type Blikstad-kniver, som det finnes en del av, er den største kniven på det øverste bildet på side 108 i Norske kniver. Disse kniv­ene har ofte ikke helt god fasong, og dekoren er heller primitiv, med enkle blomsterranker og parallelle riller i bunnene.

Eskilstuna-bladet er neppe originalt.

Eksemplaret på bildet er et av de bedre i formen. Det finnes eksemplarer med ganske hjelpe­løs fasong, som har en viss sjarm.

Disse er vel laget på Hakons tid? Det kan se ut som de er laget av samme person, en som tydeligvis var aktiv leverandør for Blik­stad i flere år, og som neppe var Hakon selv eller Ingvar.

Da Ingvar kom til Trondheim i 1890, var han 26 år.

Det ble ikke gitt ut noen adressebok for det viktige året 1891. I 1890 er han ennå ikke med. Han var kanskje i byen, men rakk vel ikke å bli registrert.

I 1892 hadde han adresse Munkegt. 21. Han annonserer i adresseboka: “fabrikerer alle Slags Bandager samt finere Staalarbeider”. Kniver er ikke nevnt spesielt.

I 1895 er han fremdeles i Munkegt. 21. Nå har han i tillegg “stort Udvald af Kikkerter, Briller, Barometre og Thermometre. Appara­ter for Sygepleien.” Kniver ikke nevnt.

I samme hus var gullsmed Peder Thore­sen. Er det stemplede Thoresen-holker på noen kniver fra Ingvar?

I 1896 flyttet han til Thomas Angellsgt. 13.

Et strålende høydepunkt i karrieren, da han var 32 år i 1896: han fikk gullmedalje på verdens­utstillingen i Paris.

Litt mer om dette høydepunktet:

I Knivbladet 12(1998) nr 4, side 58 har Arne Aasmundsen bilde av en Ingvar-kniv i den absolutte superklassen. Slaget på Stiklestad i hvalrosstann i skaft og slire, med gullholker stemplet HSR 14 K (fra gullsmed Henning Sivertsen Rønning i Trondheim). Bladet er stemplet BLIKSTAD THRONDHJEM, med bynavnet i bue. Se her

Denne Rønning er ikke uten interesse her. Han hadde gullsmedforretning fra 1874 til han døde i 1894. Enken fortsatte sammen med sønnen, til 1896. Sønnen, Sigurd Her­man Rønning, var også utdannet gullsmed. Han tok borgerskap i 1896. Og så kommer det en interessant kobling til Ingvar:

Henning Rønnings forretning var først i Thomas Angells gate 17, og i 1878 flyttet han til Thomas Angells gate 13, altså det huset Ingvar flyttet til nettopp i 1896! Sigurd Røn­ning flyttet da til Munkegt. 50. Han ville ikke ha butikk på et så avsides sted som Thomas Angells gate! Litt morsomt er det at Ingvar samtidig flyttet fra Munkegaten til denne håpløse adressen (som faktisk var like om hjørnet).

Men så spørs det:

Grunnen til at Aasmundsen regnet denne kniven som en sikker Ingvar, var at forbildet til dekoren er hentet fra et Egedius-bilde i Snorre fra 1896. Da kunne ikke kniven være yngre enn dette, og da var jo Hakon død.

Men dateringen holder ikke. Egedius var ikke uten forbilder. I 1859 malte Peter Nico­lai Arbo samme motiv, på omtrent samme måte, og fikk bildet sitt i blader og bøker i årene framover. Bildet tilhører nå Drammen kunstforening. Det ble også kopiert av mange andre. Og så viser det seg at motivet på kniven ligner mye mer på Arbos bilde enn på bildet til Egedius.

Sliredekoren kan altså like gjerne ha vært laget i Hakons tid. Det passer også mye bedre med stempelet der Throndhjem er stavet med gammeldagse TH.

I tillegg har vi gullstempelet. Gull som er stemplet 14K er fra før 1891.

Altså ikke Ingvar likevel? Men da spørs det hva det var Ingvar hadde å imponere med i Paris. Kanskje det ikke var en kniv han hadde laget selv, men at den bare var fra fir­maet Blikstad. Kanskje kniven ikke engang var ny da han sendte den. Eller?

Kanskje Aasmundsens eksemplar til og med er vinnerkniven i Paris?

Så til kniven på side 148 i Kniver og kniv­makere 2. Den kan være skåret av Odde eller Prestmoen. Den har usignert blad. Har denne kniven slett ikke noe med Blikstad eller Trondheim å gjøre? Laget f.eks. Odde den for egen regning?

Harald Kolstad har snakket med slektnin­ger av Ingvar, og fått høre at det ikke var noe større skikk på ham, at han nærmest var litt stakkarslig og en som familien måtte ta seg av. Om dette betyr at han ikke var noen forretningsmann, og kanskje heller ikke fikk orden på livet sitt, betyr det ikke at han ikke kan ha vært en stor knivkunstner med bety­delig produksjon. Gullmedaljen i Paris er interessant her, hvis han da altså fikk den for en kniv som han laget selv. Det skulle vært svært interessant å få avklart hva Ingvar var i stand til å skjære.

Den morsomme kniven øverst på side 107 i Norske kniver har ikke typisk Blikstad-blad, men et blad som er i slekt med et som er signert på samme måte, som sitter i en dolk jeg har. Jeg tror bladet og resten er laget av Ingvar, i begge tilfellene.

Hvorfor dette stempelet? Et stempel med bynavnet i bue er da mye finere?

Er det fordi moten sa at et slikt stempel var gammeldags? Jeg husker ikke: Er det samme stempel som er brukt i Odde-kniven fra 1886?

Hadde Ingvar underleverandører? Han fort­satte vel med farens forbindelser, eventuelt bare til det begynte å bli problemer med økonomien. Kanskje til og med Odde skar for ham, men jeg tviler på det. Da har jeg mer tro på Laulo, som da var i byen.

Mange Blikstad-kniver har enkel lærslire av byknivtype. En del av disse slirene ser ut til å være laget av andre, fordi de er identisk med slirer fra andre byknivmakere. Kanskje fra Sannes & Fossum i Oslo.

I 1897 fikk Ingvar sønnen Karl Ingolf, sam­men med Kristine Moe (“Bandagistarbei­derske”, født i 1868). De giftet seg ikke, men sønnen fikk etternavnet Blikstad.

Ingvar er oppført som stemmeberettiget i Trondheim ved utgangen av 1897. I 1898 reiste han fra byen, og etterlot, ifølge folke­tellingen for 1900, Karl Ingolf med sin mor og mormor i et “Ungkarlværelse” i et hus i Holstveita. Ingvar var da 34 år.

Karl Ingolf ble senere snekker, og kalte seg Ingolf Blikstad. Kristine Moe var vaske­kone. Universitetsbiblioteket i Trondheim har bilde av “Ingolf Blikstad”, tatt i 1910 (UBT-AR-03706, negativnr AR-10-04477:1-2).

I 1897 og 1898 var Ingvars økonomi elendig. Magne Rugsveen har en kopi fra Trondheim Pantebok som viser at Ingvar i disse årene hadde problemer med å betale for seg. Det ble blant annet tatt pant i en kniv med slire med gullholker. Det overraskende er at Ingvar da, i 1898, var i Bergen. Det står at “Exekution afholdt 19 August 1898 i Bergen hos Ingvar Blikstad efter Rekv. fra Bonnevie Angells Bureau med Udlæg til Steinmetz & Kuntsch for Kr 63,69 i en Kniv – No 1 – med Hvalrosskaft, Hvalrosslire og Guldholk – paategnet Pris Kr 150,-.”

Ingvar dro altså til Bergen, og oppholdt seg der en tid før han kom seg videre til Oslo.

Hadde han kontakter i Bergen som trakk ham til byen? Kom han i kontakt med andre instrumentmakere der? Hadde han noe å gjøre med Drevelin & Larsen? Laget han kniver for dem?

Jeg fikk en mail fra Ketil Bård Eriksen i Bergen. Han forteller:

Kristine Moe hadde en søster i Bergen, Anne Sophie Moe Eriksen (gift med Johan Halvor Eriksen fra Alta). Deres sønn Alvin Torolf Eriksen var gullsmed i Bergen på den tiden. Kan dette være en mulig kontakt?

Alvin T. E. var min oldefar.

Min farfar Alvin Hilmar Toralf Eriksen hadde god kontakt med sin fetter Ingolf Blikstad i mange år. De var på ferier sammen, og besøkte hverandre i Bergen og Trondheim.

Det hadde vært morsomt å finne en Blikstad med sølvstempel fra Bergen!

I Trondhjems adressebok for 1898 er han med i navnefortegnelsen som før, med adresse Thomas Angellsgt. 13, men hans faste annonse gjelder nå for etterfølgeren, Axel Brostrup (se "Ingvar Blikstads Eftf.").

I folketellingen for 1900 er treårige Karl Ingolf den eneste Blikstad i Trondheim.

Ingvar laget altså sine kniver i Trondheim fra 1890 til 1898. I åtte år. Så spørs det: laget han kniver i Bergen og Oslo?

Igjen: Det gjelder å finne ut om Ingvar var den helt store knivmakeren. Hele greia står og faller på dette med hvor god han var som kniv­maker. Her kan jeg nok få overraskelser, sånn at alt må skrives om. Antagelig flere ganger.

Ingvar som knivmaker i Oslo

Den første Oslo-perioden

Jeg vet ikke noe som helst om hva Ingvar laget i sin første Oslo-periode på 1880-tallet. Det ser ut til at han var en dreven hvalross­tannskjærer allerede da han begynte i Trond­heim i 1890 (om det da ikke bare var under­leverandørene hans som var det). Det ville han neppe vært om han hadde vært satt til helt annet arbeid hos Oskar Foss. Jeg går derfor ut fra at han var i stand til å forme hvalrosstann, at han blant annet kunne hule ut slirer, og at han kunne skjære mønster. Men foreløpig spørs det altså om han var usedvanlig dyktig, og om han kunne skjære figurer.

Jeg har ikke sett noen hvalrosstannkniv med Oskar Foss-blad.

Den andre Oslo-perioden

Heller ikke fra Ingvars andre Oslo-periode fra 1898 er det mange sikre spor etter kniv­makerarbeid. I folketellingen for 1900 har han adresse Keysersgt. 13.

Yrkestittelen er kirurgisk instrumentmaker. Men ganske snart arbeidet han i firmaet C. J. Spørck, som bl.a. drev med fornikling og forsølving. Etter en tid (sannsynligvis i 1902 eller 1903) overtok han dette firmaet og kalte det C. J. Spørcks Eftf.

Folketellingen for 1900 forteller om Elise Christine Spørck, født 1852 og enke (etter Carl Johan Spørck, født i 1816), at hun “Bestyrer C. J. Spørcks Sølvplet og Argentin­handel, Kongens Gade 19”.

I Folketellingen for 1910 er Elise Christine Spørck født 1851, og bor i Professor Dahlsgt. 1.

Carl Johan Spørck hadde slektninger i Trondheim, så denne jobben var kanskje noe som Ingvar fikk ordnet via kjente.

I folketellingen for 1910 er Ingvar Blikstad ugift galvanisør, firma C. J. Spørcks Eftf., og adresse Pilestredet 15b.

Jeg er dårlig på notater: Det var også et eller annet han holdt på med en tid i Grensen, og som jeg ikke husker hva var (eller var det i Lille-Grensen?).

Og så var det også noe annet han drev med, som jeg heller ikke husker hva var.

Senere arbeidet han hos Gallus. Peter Stangebye, hans tidligere arbeidskame­rat fra tiden hos Oskar Foss, var i mellom­tiden blitt butikksjef hos Gallus, og i 1909 overtok Stangebye firmaet.

Bodde Ingvar i Oslo fra 1898 til 1946 uten å lage en eneste kniv? I hele 48 år? Det går da ikke an?

Da Ingvar flyttet til Oslo, var han bare 34 år. Han må da vel ha laget noen kniver i alle de årene han bodde der? For egen eller andres regning? Jeg tror det avhenger av hvor god knivmaker han var. Hvis han var den helt store knivmakeren, ser jeg ikke for meg at en dyktig og selvbevisst kunsthånd­verker med ganske fersk gullmedalje fra Paris, ville skjære bare enkle, anonyme kni­ver for et husflidverksted. Hvis han ikke var så god, og Paris-kniven ikke var laget av ham selv, ville han kanskje like gjerne arbeide med noe annet enn kniver.

For å drive som knivmaker for seg selv, skulle det kunder til. Kanskje tanken til å begynne med var at han skulle lage kniver i Oslo, og at Brostrup skulle selge dem for ham i Trondheim?

Som de fleste produktive knivmakere vet: Den virkelige kunsten er å få solgt knivene. I Trondheim hadde Blikstad-kniver et vel innarbeidet marked, med bl.a. de årvisse lakseturistene fra England. Første verdenskrig satte en stopper for dem, og få av dem kom tilbake siden. I Oslo var det vel også et marked for dyre kniver, men det er ikke sikkert at det var lett å komme seg inn på dette markedet, uansett hvor god han var.

Det ligger vel også i kortene at Ingvar ikke var noen stor forretningsmann.

Det finnes en kniv som er i nær slekt med Aasmundsens Blikstad-kniv, men med blad merket GALLUS. Den er i toppklasse. Holkene er umerket. Opphenget er av vanlig type, med hengsle, ikke det mer avanserte på Aasmundsens kniv. Den må ha vært kostbar. Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal tyde den. Den kan ha vært laget av Ingvar for Gallus mens han arbeidet der, eller laget for Ingvars egen regning, med blad kjøpt fra Gallus. (Eller f.eks. av Johannes Odde?)

Hadde Gallus noen større omsetning av kniver i høy prisklasse?

En annen kniv som er interessant her, og som kanskje er laget for Ingvars egen reg­ning:

Den ser ut til å høre til de nyere, og har tem­melig hakkete blad. Stålet er altså for sprøtt. Ole Jacob Oxum mener å huske at det sto skrevet et sted at Ingvar sluttet å bruke stål fra Stavan­ger-Staal av denne grunn. Om dette er til­felle, laget han kniver etter 1911, for Stavan­ger-Staal ble grunnlagt i desember 1910, og begynte å bygge fabrikken i 1911.

Et tilleggsmoment: Bladet er stemplet BLIKSTAD uten bynavn.

Det er vel umulig å finne ut om stålet er fra Stavanger-Staal, og om kniven dermed er nyere enn 1911.

Den sannsynligvis originale slira til denne kniven er av samme type som på en del kniver fra bl.a. Jean Mette, som Jean Mette med stor sannsynlighet kjøpte fra firmaet Sannes & Fossum i Oslo, også i Ingvar andre Oslo-periode.

Kanskje er det slik at en Blikstad som ser helt ekte ut, og som har originalblad fra Gallus eller Jean Mette (eller usignert original­blad?), og som er fra 1900-tallet, er laget av Ingvar i hans andre Oslo-periode?

Jeg har sett en kniver som tydelig er laget av samme mann som Aasmundsens, og med blad stemplet GALLUS og sølvstem­pel 13 ½.

Hvis Aasmundsens kniv er laget av Ing­var, er denne det også. Det hadde passet fint om den var laget i Ingvars andre Oslo-periode, mens han arbeidet hos Gallus.

Men så er det altså dette fordømte sølv­stempelet, som viser at kniven er langt eldre. Gullsmedene gikk nokså omgående over til nye stempler, og det er lite sannsynlig at noen hadde liggende sølvholker med gam­melt stempel mange år etter at de nye reg­lene ble innført.

Foreløpig har jeg ikke så stor tro på at Ingvar har laget noen av de avanserte knivene med den helt store dekoren. Jeg får bare holde spørsmålet åpent.

Ingvar Blikstads Eftf.
(Axel Brostrup)

I 1898 var Ingvars forretning fremdeles i Thomas Angellsg. 13, men firmaet hadde skiftet eier og het nå Ingvar Blikstads Eftf. Innehaver: Axel Brostrup.

Axel Brostrup var født i Trondheim i 1874, og var altså 24 år i 1898.

I Blikstad-annonsen på side 259 i Trond­hjems adressebok for 1898 (trykt i 1898, så opplysningene kan være fra 1897) står det at etterfølgeren hadde samme slags varer som Ingvar.

Jeg har ikke sett noe blad med “Eftf.” etter Blikstad-navnet, og venter ikke å få se det.

I adressebokas navnefortegnelse er Brostrup oppført som mekaniker, med adresse Kjøbmandsg. 12 og boligadresse Fjordg. 9.

Brostrup holdt det gående bare et års tid.

I folketellingen for 1900 er det en “banda­gistmester” Karl Brostrup som også er født i Trondheim i 1874. Det er nok samme mann, med en feilskriving av fornavnet.

I folketellingen for 1910 er han ikke lenger i byen, men i 1910-tellingen for Lille Elvedalen (Alvdal) er det en med fornavn stavet Aksel og samme fødselsår, med yrkestittel verksmester. Nå er adressen Lomsplassen, Folldal. Antatt oppholdssted: Tyskland.

Knud Knudsen Blikstad

Jeg vet ikke om han har noe som helst med “våre” Blikstad’er å gjøre, men kanskje han er en slektning?

Han er oppført i Trondhjem adressebok for 1889-1896 (i 1889 med initial M og ikke K), med yrke maskinist og med adresse Lille­gårdens Grund 7.

Ikke i folketellingen for 1875 eller 1900.

Jeg fant en innførsel i Domkirkens bok for 1871 da sønnen Axel Rudolf ble konfirmert. Knud Blikstad er oppført som maskinmester, med kone Anne Cicilie f. Borthen.

Axel Harald Schreiner

Født 1867 i Østre Aker.

Schreiner var innehaver av Throndhjems elektriske Bureau, og telegrafmester på jern­banen, men før det produserte han kniver.

Han har annonse i Norges handelskalender for 1892-94, der det står at han bl.a. har fabrikk for hvalrosstollekniver, i Nordre gate 7.

Jeg har en liten hvalrosstannkniv med bladstempel SCHREINER. Slireholken har inngravert “4/10. 91.”. Bladet er et typisk Blik­stad-blad, så det er nok både laget og stemplet av Blikstad.

Schreiner var 24 år i 1891, da min lille kniv ble laget.

Signerte Schreiner-kniver ser ut til å være sjeldne. I tillegg til mitt eksemplar vet jeg om bare ett eksemplar, i normal størrelse, som tilhørte Herskedal. Men det er ikke usann­synlig at det finnes mange usignerte.

Det er solid forbindelse til Blikstad: Da Ingvar Blikstad i 1896 flyttet inn i Thomas Angellsgt. 13, hadde Schreiner allerede flyt­tet inn i samme hus! I adresseboka for 1896 var Schreiner på plass i huset, der Rønning ennå var, mens Ingvar først var der i adres­seboka for 1897. Det må likevel ikke tas som sikkert at Schreiner kom hit før Ingvar, eller at Rønning ikke hadde rukket å flytte ut. Adresseboka har sine feil.

Noen Schreiner-adresser:

1888: Strandg. 36

1889: Pineberg

1890: Nordreg. 7. Bolig: Pineberg

1892: Nordreg. 7

1894: Kongensg. 12

1896: Thomas Angellsg. 13. Bolig: Thomas Angellsg. 5.

1897 og 1898: Thomas Angellsg. 13

Før Schreiner flyttet inn i Thomas Angellsg. 13, hadde han mye av det samme vareutval­get som Ingvar. Det ser ut til at han helt gikk over til elektriske apparater i 1896. Han er oppført som “Elektriker”, med firmaet Elektrisk Bureau.

Men i 1898 overrasker han med igjen å være “Instrumentmager”.

Det finnes en hel del hvalrosstannkniver med usignert Blikstad-blad, ofte uten skåret dekor. Mange av dem kan nok være fra Schreiner. Jeg gjetter at slike kniver med Eskilstuna-blad ofte er fra ham. Men det kan jo også ha vært han selv (eller Ingvar) som laget disse bladene.

En del kniver av Meldal-type, med løve midt på skaftet, har Eskilstuna-blad av samme type, og byslire. Igjen kan det være Schreiner som har vært ute. Skaftene kan være skåret i Meldal, på bestilling fra Schreiner. Han også måtte vel kunne bruke “bønder” som underleverandører? (Se Arvid Hoffs artikkel i Knivbladet 2005 nr 2).

Derimot regner jeg det som mindre sannsynlig at Schreiner har hatt noe å gjøre med knivene med hvalrosshode, de som gjerne regnes å komme (hovedsakelig?) fra Tromsø.

Men han er ikke den eneste kandidaten til å ha laget de anonyme knivene. Se Hansen og Sommerschield og Bruun nedenfor.

Ludvig Hansen

I boka Throndhjem og Omegn; en Haandbog for Reisende, Trondheim 1883, har han annonse:

“Fabrik og Lager af Reiseefekter. Norsk Treskjærerarbeide. Knive med Valros og udskaarne Træskafter, Galanterivarer etc.”.

Adresse: Strandgt. 35.

Folketellingen for 1875 (ikke med i 1865 eller 1900):

Ludvig Harrald Solus Hansen, Strandgt. 31, født i København i 1838. Sadelmaker med eget verksted.

Gift med Karen Elisa Hansen, født 1836 i Tønsberg.

To lærlinger:

Emil Bernhard Løkke, født 1858 i Trond­heim.

Christian Birger Holmberg, født 1857 i Trondheim.

Dette er en spennende fyr. At han var sal­maker øker sannsynligheten for at han laget slirer til kniver han solgte.

Sommerschield & Co.

I boka Throndhjem og Omegn; en Haandbog for Reisende, Trondheim 1883, har han annonse for blant annet “Tolleknive med Hval­rosskafter, norsk Treskjærerarbeide og gamle Sølvsager”.

Forretningen lå på hjørnet av Nordre gate og Dronningensgate.

Folketellingen for 1875 (ikke med i 1865):

Edvard Johan Sommerschield, Søndre gt 15, Kjøbmand, født 1836 i Fredrikshald.

I tellingen for 1900 er han “Handelsmand & Consul”, adresse Olav Trygvassonsgt. 1.

Gift med Maria Testmann Sommer­schield, født 1844 i Trondheim.

I. N. Bruun

(1832-1891)

Buntmaker Johan Nicolai Bruun var født på Kongsberg og tok borgerskap i Skien i 1852. I 1861 flyttet han butikken til Trondheim. I Trondheim var han altså helt samtidig med Blikstad, pluss ett år før og ett etter. Firmaet fortsatte etter hans død.

Bruun holdt til i Strandgt 37, og var stor på handel med pelsvarer, blant annet fra ishavsfangst, og etter hvert også på antikviteter. Han var en som turistene måtte innom. Han kan ha solgt hva som helst av kniver, og kniver av hvalrosstann – og gjerne med hvalrosshode – ville passet godt inn i hans utvalg. Kanskje denne forretningen sto bak en del av de usignerte “Blikstad”-knivene?

I Jonas Richters bok Det gamle og det nye Trondhjem (Kristiania 1906) står det nevnt noen som hadde vært innom I. N. Bruun og gjort innkjøp: “Vor egen Konge, Kongen af England (som Prins af Wales), Kongen af Italien (som Kronprins), Kongen af Sachsen, Shahen af Persien og Khediven af Ægypten.” Det er ikke usannsynlig at noen av disse også handlet hos Blikstad.

Stückradt

Bandagister som på 1800-tallet og framover solgte barberkniver og skalpeller med fir­maets eget stempel. De kan godt ha laget eller iallfall forhandlet kniver skåret i hval­rosstann.

P. Myhr

Det er en kniv med bladstempel P. MYHR. Jeg vet ennå ikke hvem Myhr er. Han kan f.eks. være denne karen i Trond­heim, fra folketellingen for 1875:

“Peter Myhr, Bøssmagerlærling, født 1856?? i Størdalen”

Denne Peter Myhr var lærling hos batal­jonbøssemaker Hesselberg i Trondheim. Det høres jo bra ut. Det finnes flere andre P. Myhr i Trøndelag, men de har ikke så pas­sende yrker.

Bladet i min Myhr-kniv er et typisk Blik­stad-blad, og jeg regner med at han har fått laget det hos Blikstad med sitt stempel.

Knivens dekor er ikke Blikstad-inspirert. Den ser mer ut som et elevarbeid fra Hjer­leid.

Men det er altså andre kandidater, for P. Myhr var et sørgelig vanlig navn.

Folketellingen 1865:

En Peter Nicolai Johan Myhr, 21 år, født i Nedre Størdalen, var Stoelmagersvend i Trondheim.

I Størdal var det en Peter Andrias Myhr, 11 år. Far: L. Myhr, Grdbr Leilænd Kirkesanger.

Folketellingen 1875:

Bl.a. disse bodde i Schjultzs Gade 76 (skal være nr 7) i Trondheim, der bøssemaker­lærling Peter Myhr bodde:

Carsten Drejer Hesseberg, Gaardeier, Bataillonsbøssemger, født 1827?? i Størdalen.

John Sivertsen, Bataillonsbøssmager, født 1822?? i Størdalen.

Peter Myhr, Bøssmagerlærling, født 1856?? i Størdalen.

Carl Mjøen, Bøssmagerlærling, født 1858?? i Størdalen.

(Alle spørsmålstegn og skrivefeil er som i folketellingen. Det skal være Hesselberg.)

Siden er det ikke spor av denne Peter Myhr, hverken i folketellingene eller i Trondhjems adressebok. Det er sannsynlig at han utvand­ret til Amerika, men det er det overraskende mange med det navnet som gjorde. Når man begynner å søke i databaser i USA, viser det seg at flere Peter Myhr fra Stjørdal utvandret til Douglas i Minnesota, og også flere andre norske utvandrere het Peter/Peder Myhr. Selv med fødselsår rundt 1856 er det flere å velge mellom.

Vedlegg A

Omtale av Hakon Blikstad i engelsk bok.

W. Mattieu Williams: Through Norway with Ladies. London, Stanford, 1877, side 192-195.

Williams var i Trondheim litt tidligere også, men den aktuelle teksten beskriver oppholdet i byen i dagene 7. til 10. august 1876. Jeg tar med i sin helhet det som står på de altfor få sidene, og lar være å over­sette det, i tilfelle noen skulle greie å klemme mer informasjon ut av disse setningene enn det jeg har gjort.

(Williams ga også ut boka Through Norway with a knapsack, i 1859, men da var ikke Blikstad kommet i gang ennå. Boka kom i mange utgaver, og er oversatt til norsk under tittelen Til fots i Norge.)

Alltid hyggelig når andre skriver pent om hjemmelaget!:

“On the following day the ladies did a considerable amount of shopping; furs, photographs, and cutlery being the leading commodities. The stock of Herr Blikstad was seriously reduced, and orders left for duplicates of some of the stock which we quite cleared out. Blikstad is the “master cutler” of Trondhjem, and deserves the reputation he has acquired for supplying blades of the finest Swedish steel procurable.

Having lived a few years in Sheffield, and specially studied the technology of iron and steel, I was much interested in his wares, bought some myself, and have tested them since my return. They are excellent. It would be unjust to say that they are better than can be produced in Sheffield, but it is quite true they are painfully superior to the majority of the blades that are there made. There is no more shameful waste of capital, skill, and labour than in that which is thrown away in the manufacture of cutlery from bad steel. The difference between the worst of steel and the best, or between common wrought iron and the best cast steel, is less than 6d. per pound. Thus the difference of cost of material of the best and the worst of penknife blades is less than one-twentieth of a penny per blade, and of other knives in proportion to their weight.

The difference in the cost of working the harder material is about the same, or altogether one-tenth of a penny. Yet, for the sake of this wretched saving, millions of bad penknives are made, all the rest of the work in the handle, spring, &c., being thrown upon the worthless blade.

The knife of a Norwegian peasant, the “toll-kniv,” is quite an institution. It is not a springing, opening, and shutting contrivance, like the English pocket-knife, but a stout blade, four to five inches long, simply inserted by means of a long tang into a handle, and protected by a sheath of wood or leather, which is always worn at the side. With this constant companion the Norwegian prunes trees, does much carpentry and cabinet making, mends his pens, shaves himself, cuts his food, and executes elaborate and artistic carvings. In the old times it was used in duelling, the combatants strapped together so that neither could escape; or, in a milder form, by each first stabbing a deal table, and then winding a leather thong round that portion of his adversary’s blade that remained unburied in the wood, the battle then being fought with the naked portion which had penetrated the table.

The knives are now sold to tourists, and Blikstad of Trondhjem does a thriving trade therein. He makes the blades, and fits them into handles carved for the most part by peasant workmen. The material of these is wood or walrus tooth. Some of them are very elaborate and highly artistic, with elegant scrolls or characteristic national designs, such as the lion of Norway, or illustrations of the Frithiof, or other Icelan­dic saga. The artistic elabora­tion of such hard material as walrus tooth by self-taught peasants is very remarkable. The genius for carving usually breaks out in early boyhood, and is developed during the long winter nights when general covering of snow leaves very little out-of-door work to be done.

On the Saturday evening – after the ladies had retired at an early hour even for the temperate zones – I had a taste of genuine Norwegian dissipation. Blikstad, the cutler, came into the apartment corresponding to an English hotel smoking-room. He had doffed his working dress, and was so transformed that I did not recognize him until one of the German travellers challenged “Herr Blikstad” to join in a “skaal”. We then shook hands and did some more “skaal.”

For the benefit of the unsophisticated reader I should explain that a “skaal” consists in chinking glasses, clasping hands, and yelling that antique monosyllable after the manner of the Vikings. This we did at first with claret, the common middle-class drink of Norway; but presently Blikstad became more enthusiastic; his patriotism was warmed by the colonization of Iceland, by our adoption of classical Norwegian convivality, and possibly it was also roused by the extensive purchases of my pupils in the morning, so he called for champagne. Then we did more of the classic skaal, thumped the tall glasses to make the liquor foam; then Blikstad called for more, would pay for all, and we skaaled again, until I thought it prudent to retreat in the midst of the skaal, lest the ladies should notice any difference in my appearance at breakfast next morning. People who are subject to headaches should not emulate the Vikings. Skaal is not good for the liver.”