22. februar 2008


Ole Johnsen Løset, Rindal


Nordmøre er et område med få kjente knivmakere. Det har vært noen gode taterknivmakere der, og det finnes kniver som er fint utskåret i tre, og som nok er nordmørske, men der knivmakeren ennå ikke er identifisert. 


Blant stasknivmakerne er Ole Johnsen Løset (1862-1942) det store navnet. Han bodde på plassen Løsetflåtten (kalt ”Flåtten”) i Rindal, som han kjøpte i 1910, og han laget kniver av flere slag, både enkle og avanserte.

I folketellingene heter han Ole Johnsen Løset, i bygdeboka Ola Jonson Løset. Jeg synes her som ofte ellers at det er vanskelig å bestemme seg for hvilken navneform jeg skal bruke. (Det er som med Jon Svendsen Enli. I hjembygda ble han ikke kalt det, men Jo Svendsa, men jeg bruker likevel den første formen.)

En del Løset-kniver er skåret i bein som den på disse bildene. Det skal være laget 36 stykker av dem, ifølge barnebarnet Olav Flåtten. Løset skar bein med stor presisjon og med variasjon og liv i mønsteret. Men når det er såpass smått skåret som her, er dette noe som helst skal nytes på helt nært hold.

Denne kniven er ganske typisk for stasknivene hans i bein. En riktig lekker sak.

At magebeltet er kommet bort, er ganske vanlig på slike kniver, og dette er ikke den eneste Løset-kniven der det nå mangler. Magebeltet ble ikke loddet fast, men sitter med et klikk i et spor på hver side. I lengden er det ikke den mest pålitelige løsningen.

Kniven er 18,7 cm lang. Bladet er 8,4 cm langt og 4,5 mm på det tykkeste.




Han laget beinkniver i flere størrelser, iallfall har jeg sett én større kniv enn denne. Men jeg finner bare ikke bildene av den!

Han brukte minst to bladstempler: O.J.LØSET og O.J.LØSETH, men ofte er bladene ustemplet. Jeg har sett fire av beinknivene, og bare én av dem har stemplet blad. Ganske rart, siden disse knivene må ha vært hans dyreste.

Skaftholkene ser ut til være dekorert med et rilleverktøy i tillegg til et par linjer på hver side av rillene.

Endekula i slira er laget på tatermåten, altså av en sammenrullet og tinnloddet metallstrimmel, i stedet for å være støpt eller dreiet ut av massivt metall. Skaftkula ble også laget slik, men ikke på dette eksemplaret.



Flere av de uidentifiserte knivene fra Nordmøre gir assosiasjoner til Hjerleid husflidskole på Dovre, og det er vel ikke umulig at også Løset fikk impulser derfra.









På dette eksemplaret sitter det opprinnelige magebeltet der det skal. Løset varierte litt, men ofte er beltet smalere enn vanlig på kniver av dette slaget, som her.

Eiernavn: Olaf Østbø, som kanskje er Olaf Isaksen Østbø på gården Østbø i Surnadal, Nordmøre, født i 1890.











Her er en enklere Løset-kniv med utskåret treskaft og med lærslire med stempeldekor:

Jeg har ikke sett noen helt enkle brukskniver som sikkert er laget av Løset, men han skal ha laget mange slike. Jeg har bare denne neste kniven: en sannsynlig, liten Løset-kniv med skaftholk bare i bladenden.

Bladet er ustemplet, men holken er dekorert på Løset-måten, tydeligvis med samme verktøy som på de andre her. Det er den eneste jeg har sett av dette slaget.

Kniven er 14,5 cm. Bladet er 7,5 cm langt og 2,5 mm tykt.

I Knivbladet: 

To ganger har det vært Løset-kniver i Knivbladet:

Øystein Køhn: Kan det være Fredriksen? Knivbladet 1998 nr 2, side 27. (Utskåret beinkniv av samme slag som på bildene ovenfor her.)

Reidar Aasen: Knivar frå Nordmøre. Kniv­bladet 2000 nr 1, side 68-70. (Kort omtale av Løset, med bilde av staskniv med sliretrykk.)

Kniven som Køhn viser, har mer vellykket mønster enn den på bildene over her. Den har krumt skaft, som ikke gjør seg fullt så godt, og så har slira magebeltet intakt.

Kniven i Reidar Aasens artikkel har slire med pent trykk, og siden Løset var dyktig treskjæ­rer, er det vel sannsynlig at han selv har skåret trykkplatene. Bladet har O.J.LØSET-stempel.



I bygdeboka:

Ole Løset er omtalt i Gards- og ættesoge for Rindal, bind 1, side 480:

”Ola Jonson var ein framifrå smed og dreiv meir finsmiing enn faren hadde gjort. Han smidde lås og navrar og fekk premie for arbeidet sitt på ymse utstil­lingar. Blant anna fekk han utmerking under landsutstillinga i Oslo i 1914. Attåt var han og ein flink treskjerar.”

Faren var kanskje ikke knivsmed? I bygdeboka heter han Jon Fredrik­son, og i folketellingene John Fredriksen. Han levde fra 1817 til 1893.

På jubileumsutstillingen i Oslo i 1914 hadde Ole Løset blant annet med to utskårne kniver, ifølge Magne Rug­sveens artikkel om utstillingen: ”. . talrike sam­linger av slirekniver” (Knivbladet 1989 nr 3, s. 40-45).

Folketellingene

Folketelling for 1865 for Rindal:

John Fredriks., Flaatten (Romundstad­bygden). Husmann med jord. 49 år. Født i Rindal.

Ole Johns., sønn. 4 år. Født i Rindal.

Folketellingen for 1900 for Rindal:

Ole Johnsen, Flaatten. Husmann med jord. Født 1862 i Rindal.

De tre fra Møre og Romsdal som stilte ut kniver i Oslo i 1914:

Ole J. Løseth, Rindal, 2 utskårne kniver.

Amund O. Kjelstad, Sunnylven, 1 kniv med slire.

E. N. Wensaas, Tingvoll, 1 kniv.

De to andre:

Folketellingen for 1900:

Amund Olsen Kjelstad, Sunnylven. Gårdbruker og urmaker. Selveier. Født 1847 i Sunnylven.

Erik N. Wenaas, Tingvoll. Landhandler. Født 1856 i Todalen, Romsdal. (Sannsynligvis ikke knivmaker, men bare forhandler.)

Kniver som er speilvendt?

Eller klippet i stykker?


Da vi i 1982 fikk den første boka om kniver - Tromas Breiviks Tollekniven - ble et nytt felt åpnet for folk utenfor det gamle knivmiljøet. I 1985 kom Øystein Kostveits Norsk knivbok, og vi var virkelig i gang. Og i 1987 kom første nummer av Knivbladet. Siden er knivlitteraturen blitt enorm, særlig hvis vi tar med alle artikler som har stått i blant annet jakt- og fiskeblader, aviser og årbøker.

Det er ikke noe rart om ikke alle opplysninger i alt dette stemmer. Det skulle ikke overraske meg om noen kan sette opp en liste på ett tusen feil. Noe er feil fordi vi nå vet bedre, andre feil var feil også da de ble begått.

Så da gjelder det å lese litt kritisk. Som vi skal se, kan det være lurt å se litt kritisk på bildene også.

Digitale knivbilder kan være fikset på. Noe kan være plukket bort fra bildet, eller lagt til, og detaljer kan være forbedret. Ofte er det bare en fordel, og det er ikke dette jeg skal ta opp her.

Men også den gangen vi alle fotograferte på film, kunne bildet lyve når det kom på trykk: Bildet kunne være speilvendt. Ikke fordi fotografen ville ha det slik, men fordi det gikk galt i den travle prosessen med å lage en bok eller et tidsskrift. Lysbildet havnet feil vei i skanneren. Noen ganger gjør det ikke så mye, men andre ganger forteller bildet en direkte usann historie, og i alle tilfeller er det uheldig.


Speilvending

Jeg begynner med en av mine egne tabber. På forsiden av bind 2 av boka Kniver og knivmakere har jeg bilde av en kniv fra Olav Haukås. Det er en av hans riktig fine staskniver, skåret i pæretre og med hans karakteristiske sølvgravering. Men bildet er speilvendt. Dette er ikke lett å se hvis man ikke legger kniven ved siden av boka, eller har svært god greie på Haukås-kniver.

Om dette i stedet hadde vært en knivmaker som hadde sitt faste mønster, ville bildet fortalt en historie om at han også av og til laget mønsteret speilvendt.


Her har jeg tatt et nytt bilde av denne kniven, og sånn ser den ut når den er rettvendt. Sammenlign mønsteret øverst i slira med det på boka.

En annen "feil": Se på fargeforskjellen. På det speilvendte bildet er det en ganske blek kniv vi ser, mens disse bildene har fått litt vel kraftige farger (jeg har nok lagt på litt). Ingen av bildene viser knivens farger slik de er i virkeligheten.





Et av de speilvendte bildene i Knut Moland og Øystein Køhns bok Norske kniver er ganske morsomt. Her er et utsnitt av det ellers lekre bildet på side 27. Fordi det er snudd, forteller det en feil historie om Kleppo-brødrenes bladstempler:

Hvis bladene hadde vært ustemplet, som de nesten alltid er i knivene fra Bjørn og Olav Kleppo, hadde jeg aldri lagt merke til at bildet er snudd. Men nå kan det se ut som om stemplene er slått inn opp-ned, slik en hel del andre knivsmeder har gjort det. Det er de ikke. Når bildet så lett kan få oss til å tro det, er det fordi bokstavene BK og OK fungerer like bra speilvendt, bare at de altså da ser ut til å være slått inn opp-ned.



Under OL på Lillehammer i 1994 var det en praktfull utstilling av kniver fra samtidige norske knivmakere, sammen med strikking og åklevev. Det ble gitt ut en bok om utstillingen, med tittelen Trollstål og kjerringspinn, der Magne Rugsveen skrev kapitlet om kniver.

Flere av knivbildene i boka er speilvendt, og her ser du ett av dem. Øverste kniv er fra Nils Karlsen, nederste fra Olle Oliversen. Bildeteksten ble skrevet ut fra et rettvendt bilde, og da bildet ble speilvendt, byttet knivene plass. Plutselig har de to knivmakerne byttet kniver! Teksten ble rettet opp i annet opplag, men bildet ble ikke snudd. Så nå er knivene fremdeles speilvendt, og er feilaktig med venstrehåndsslirer, men de er i det minste laget av riktig person.

(Boktittelen som opprinnelig ble foreslått, var Trollstål og huldrespinn. En mye bedre tittel, men huldrespinn var visst et kvinnediskriminerende ord og måtte droppes.)


Når det er grunn til mistanke

Greiest er det når et bladstempel er synlig speilvendt, slik at vi lett ser feilen. Andre ganger er det verre. Et bilde av en kniv med rett skaft og rett slire kan være vanskelig å avsløre, mest fordi vi ikke tenker over at bildet kan være snudd. Når en kniv er krum og har venstrehåndsslire på et bildet, er det to muligheter - enten er den laget for venstrehendte, eller så er bildet snudd.

Til eldre kniver finnes det få krumme venstrehåndsslirer, bortsett fra på samekniver, der de mye oftere enn for andre norske kniver er laget for keivhendte. Kanskje forklaringen på akkurat dette ikke er mer merkelig enn at det tradisjonelt ellers er stor overvekt av rette kniver i rette slirer, mens samene langt oftere hadde krumme. En kniv kan normalt settes like godt begge veier i en rett slire, mens krumme slirer må lages i begge versjoner.

Det er best å ha en liten mistanke til alle bilder der sliretuppen peker mot venstre.

Hvis det er flere kniver på samme bilde, og sliretuppen peker til venstre på alle, kan du gå ut fra at bildet er snudd.

Det kan også være lurt å se litt nærmere på bilder der kniven ligger til venstre for slira. Den kan være lagt slik for fotografering, men oftest bare når det er baksiden som skal vises.


Tilbakelagt problem

Problemet gjelder vel omtrent aldri bilder som blir tatt nå. Et digitalt bilde må snues med vilje, og hvorfor skulle noen ville det? Men jeg er ikke sikker. Jeg kan tenke meg at det også ville blitt slik i OL-boka om den hadde vært laget nå, hvis den layout-ansvarlige hadde mer forhold til bilder enn til kniver, og syntes at bildene gjorde seg best den veien.

Jeg har ikke samlet på slike feil og notert alle jeg har kommet over, så jeg vet ikke hvor utbredt dette er, men da jeg først hadde begynte å legge merke til speilvendte bilder, var de ikke vanskelig å finne.



Frilegging - skumle saker

Neste problem, som vi har enten bildene er digitale eller fra film, er frilegging, og som før het dypetsing. Det går ut på at alt omkring motivet blir tatt bort fra bildet, slik at det bare er kniven du ser. Ofte gir det slående vakre resultater, der kniven blir ekstra framhevet. Men metoden forutsetter at den som gjør jobben, vet atskillig om kniver, og ikke i samme slengen fjerner noe fra selve kniven. Vi har fullt av svært stygge eksempler på feil av dette slaget. Dette er ikke spesielt for kniver, bøker av alle slag viser oss motiver der konturene er ødelagt.

Vanligvis er det ikke snakk om store feil, men etter frilegging mister ofte kniven sin gode form. Knivmakeren ville ikke likt å se det!

Mange fine eksempler på brutal frilegging er å se i Den store knivboken av Thomas Breivik. Her viser jeg bare et riktig skrekkeksempel, fra side 62. Det kan se ut som om skaftet er helt ødelagt, men så er det altså bare bildet. På side 109 i samme bok har kniven fått snillere behandling, men den er ikke helt god her heller. I virkeligheten er denne kniven ganske strøken.

Her står det dessuten at den er laget av Johannes Odde. På side 109 har den fått riktig knivmakernavn: Hans Lindsø.


Ta en titt på frilagte bilder i knivbøkene. Sikt langs konturene, og se om det er sannsynlig at knivmakeren virkelig var så ustø.


Jeg tar med dette bildet som er uten frilegging, for å vise hvor lett det kunne gått galt, og for å vise hvor vanskelig jobben kan være for den som skal gjøre den. Det er hentet fra Ingri Skous bok To norske treskjærere, side 28, og viser en super kniv fra Ole Olsen Moene. Det er lett å se hvor ille det her kunne gått med frilegging utført av en som ikke kjente kniven godt nok. Se særlig på skaftholken. Det kan se ut som om den er vesentlig mindre enn skaftet, men den bare ser slik ut fordi den mørke bakgrunnen speiler seg i sølvet og gjør overgangen mellom holk og bakgrunn usynlig. Hvis denne bakgrunnen var blitt fjernet fra bildet etterpå, kunne konturene lett ha fulgt den synlige linjen og gitt oss en direkte forfalskning av kniven.


Så da: Ikke bruk frilegging uten at du vet hva du gjør og er uhyre nøyaktig. Selv om du har et program for bildebehandling som gjør dette perfekt, må du være like kritisk som til et program for orddeling: Du må selv kontrollere og finpusse. Det enkleste er å bruke en pen eller nøytral bakgrunn, og la den få være der den er.

Noen kniver fra Lars Fredriksen

Lars Fredriksen (1885-1965) fra Nesgrenda var en mangesidig og kreativ knivmaker, og uten sammenligning Aust-Agders store navn. Jeg håper noen snart lager en stor og fin bok om ham, men i denne historien skal det bli mange nøtter å knekke før man er i mål. Her legger jeg bare ut bilder av noen kniver som mer eller mindre sikkert er laget av ham.

Sammenlign knivene på disse bildene med det jeg har lagt ut her og her.

Først har vi hans mest kjente modell, den som fikk så stor betydning for knivtradisjonen i Aust-Agder. I diverse varianter fra diverse samtidige og senere knivmakere er det denne knivtypen man tenker på med betegnelser som fredriksenkniv, eller Aust-Agder-kniv, eller gjerstadkniv. Hvis man skal ha en samling som viser typiske norske kniver, er det vanskelig å komme utenom en av dette slaget.

I sin mest typiske utførelse har Lars Fredriksens kniver et enkelt skaft av valbjørk, blad fra Jørgen Romundstad (som kniven på bildet), og slire av lær med opphengsfeste av ståltråd. Og med finere utskjæringer enn fra noen knivmaker før ham.

Knivmakere i Aust-Agder har alltid siden prøvd å få til like god eller enda bedre skjæring enn dette. Mange av dem har fått til det helt utsøkte, men når det gjelder friskhet og liv i læret, er det bare noen få som kan stille opp mot ham. Hvis du skal ha bare én kniv av denne typen i samlingen, må det nok bli en fra Fredriksen selv.


Lars Fredriksen hadde sitt faste mønster, men en viss variasjon kunne det være, som disse tre knivene viser. Det vanligste mønsteret til høyre.












Her har kniven fått graverte holker, mens slira også her er en ren lærslire. Jeg så dette eksemplaret første gang på Jan Eriksens pinsetreff på Vøra Camping i Sandefjord, på 1980-tallet. Jeg syntes den var helt kanon den gangen, og av en eller annen grunn er det en kniv jeg aldri siden har glemt.








Og her er en av hans fullt utstyrte staskniver, av samme hovedtype som telemarkskniven. Av samme kvalitet også. Riktig en drøm av en Fredriksen-kniv. Blad fra Olaus Bakken.

















Detaljer fra kniven over. Sammenlign graveringene med dem på neste kniv.


Høydepunktene i Fredriksen-historien er kanskje knivene av denne typen. Dette eksemplaret (i hvaltann?) er av samme slag som hvaltannknivene fra Lauritz og Karl Olsen, og fra Lars Griffenfeldt. Særlig denne siste knivmakeren skal han ha fått opplæring og inspirasjon fra.





Lars Fredriksen er virkelig ikke lett å bli klok på. Den store variasjonen i knivtyper er én sak, variasjonen i kvalitet en annen. Det er nesten som om han skulle ha vært mange forskjellige knivmakere. Noen av knivene hans har gravering av telemarkstype, mens andre graveringer er mer av tatertype. Kanskje dette sier noe om når knivene er laget, eller kanskje det heller sier noe om hva de aktuelle kundene ville ha. Noen av knivene er mesterlige, mens andre er dårlige både i skjæring og gravering og utførelse ellers. Dette sier nok mest om livssituasjon og om hvilke betingelser han hadde da han laget kniven. (Eller, og dette gjemmer jeg altså bort i en parentes, kanskje de ikke alle sammen er laget av bare én person?)


En annen type gravering

Litt om denne andre graveringen. Det finnes kniver som på en måte hører til en annen verden enn de forrige. Graveringen er i en annen tradisjon, skjæringen til dels også. Men også en del av knivene som har dette slaget dekor, skal være fra Lars Fredriksen.

Her er et eksempel på den andre graveringen, her på en eske som jeg tidligere har vist, med årstallet 1893, fra ukjent gravør. For tidlig til å være fra Lars Fredriksen, som var åtte år i 1893, men tydeligvis fra et av forbildene.












Og her har vi en dolk med denne typen gravering. En forløper for Lars Fredriksen? Eller en samtidig? Eller fra ham selv?


Så til to kniver som skal være sikre Lars Fredriksen:











En kniv mer i slekt med taterkniver. Denne har gravering av dette andre slaget, med forbilder fra samme tradisjon som den som graverte esken og kniven på de forrige bildene.

Skaftet er i bein, slira i lær med sliretrykk og sidesøm. Kniven er til å skru fra hverandre. Et supert eksemplar. Alle tilpasninger er strøkne, og det er noe utsøkt over hele kniven. Det er brukt "svenskeblad", altså et blad av Eskilstuna-type, enten det er laget der borte eller ikke.

Det finnes kniver av dette slaget som er i vesentlig simplere utførelse enn denne. Kniven her har ulike sliretrykk foran og bak. På de enklere knivene er forsidetrykket brukt på begge sider, noe som tyder på at de er avstøpninger av det som er brukt her, noe som igjen kan føre til diverse teorier. Men inntil videre er både denne og knivene som er i dårligere utførelse, laget av Lars Fredriksen.


Det finnes også noen enda mer staselige, av samme type:

Denne er av samme slaget, med de samme detaljene både i skjæring og gravering, det er bare mer av alt.









































Vi venter alltid å se masse dekor på en kniv fra Fredriksen. Men jeg vet også om en med helt glatt slire, som eieren kjøpte direkte fra knivmakeren. Jeg får ta en tur bortom denne eieren en dag og knipse noen bilder av den.

4. februar 2008

Odvar Støas patent

På 1950-tallet kom denne kniven inn i Helles utvalg: Helle Støa, også markedsført som Støa Super, og ute i verden blant annet som The Støa Knife og The Støa's Super Sports Knife. Den var å få kjøpt i så mange år at den godt kan kalles en Helle-klassiker.

Kniven bygger på de norske patentene nr 81907, nr 81854 og nr 84413, som ble tatt ut av Odvar Støa, Oslo.

På de to første knivpatentene står det at Støa var sjåfør. På den siste er han blitt lastebileier. Han patenterte også andre ting enn kniver.

Er det noen som vet noe mer om ham? Han hørte tydeligvis til det knivinteresserte turfolk. Kanskje han til og med var hobby-knivmaker? Og knivsamler?


Støas første idé var å gi kniven korkåpner, som han tegnet på denne måten (patent nr 81854, patentsøkt 1951).

Denne korkåpneren kan synes å være en vel beskjeden sak å patentere, men den finnes faktisk fremdeles på flere lands militærkniver, med dette utseendet og plassert akkurat der. Uten at Odvar Støa fikk noe ut av det?






Året etter tegnet han inn et par ekstra metallskiver og forlenget platen med korkåpneren, sånn at man kunne åpne hermetikkbokser med kniven (patent nr 81907, patentsøkt 1952).























Korkåpneren, og særlig boksåpneren, er skarpkantet og ubehagelig og gjør kniven fæl å spikke med. På bildene over er skaftet av en senere modell, men åpneren ser sånn ut også på de tidligere. Også de tidlige bladene har Helles vanlige, etsede merking som de brukte i mange år (S&S Helle NORGE eller S&S Helle NORWAY), men den er så svak på mine to eksemplarer at jeg ikke får den fram på bildet.

Her er vi inne på det som heller burde være foldeknivens område, der diverse dingser kan foldes ut når de trengs, og ikke være altfor mye i veien ellers. Det blir gjort på den måten på en del slirekniver også, særlig på tyske jaktkniver der skaftet har bukåpner og sag til å folde ut. Men fastmonterte funksjoner på en slirekniv er det ikke like enkelt å få skikk på. Finessene kommer lett i veien for hverandre, og gjør kniven mindre funksjonell enn ideene kan høres ut i teorien.


Støas neste idé gjelder slireopphenget (patent nr 84413, patentsøkt 1953). For ikke å komme i veien for meisen på ryggsekken, ga han opphenget en smal forlenger til å trekke ut. På den tiden var Bergans Sliring solid etablert, med en smartere løsning på problemet.





Denne dingsen var ikke der fra starten, men kom snart på plass - mens skaftet ennå var av tre - i sin egen lomme i slira. Den er ofte forsvunnet, og det går jo bare ikke hvis man skal ha kniven i en samling.

Nederst er den eldste, som satt i tidlige grå slirer og var kombinert skrujern og korketrekker. Den øverste, som satt i senere grå slirer og i alle de brune, hadde i tillegg syl i spissen av korketrekkeren.


Knivene nedenfor er noen av Støa-variantene. Det finnes nok flere, jeg har ikke sett særlig godt etter.


Fra begynnelsen hadde kniven lakkert bjørkeskaft. Dette ble snart byttet ut med skaft av lærskiver.

To opphengsmuligheter for belte og to for knapp.

Sømmen er uten lærinnlegg eller annen eggbeskytter.

Et pent eksemplar med treskaft er ikke lett å finne nå. Jeg tror kniven på bildet er av de aller tidligste, uten lomme til korketrekker og skrujern.

Jeg vet ikke hvor tidlig Helle kom inn i bildet. Kanskje det finnes enda tidligere eksemplarer enn den på dette bildet, med bare korkåpner? Noe å se etter for en ivrig Helle-samler (om slike finnes).

Ellers er kniven svært så normal, med skaft med eggformet tverrsnitt, og blad på ca 13 cm. Det kan se ut til at bladet var litt kortere på de tidligste, men jeg har ennå ikke sett noe uslipt eksemplar.








Esker er alltid bra. Disse her forklarer alle knivens finesser. Eskene var sånn i mange år, i litt forskjellige fargenyanser, og viser treskaft også lenge etter at treet var byttet ut med lærskiver. I begge eskene på bildet lå det kniver med brune slirer og lærskaft, enda bildet altså viser treskaft. Esker som disse ble tydeligvis ikke laget for de tidligste slirene, siden de har bilde av korketrekker med syl i spissen.

Eskene viser også to funksjoner som ikke lot seg patentere (men som Bergans greide å få inn i sine patentbeskrivelser): Bladryggen brukt som skiskrape, og skaftenden til å skrape ut av skiranden.

Siden denne kniven lot seg selge i så mange år, må den ha tiltalt folk som skulle kjøpe kniv, om kanskje ikke akkurat dem som skulle bruke den. Støa var i Helles utvalg til ca 1988. Mange år senere dukket den opp igjen, som vi skal se.


Etter hvert - jeg vet ikke når - ble slirene grå og fikk eggbeskytter.

Her er en standardkniv og en reklamekniv.










Reklame kunne også etses inn i bladet.







Nyere kniver har brune slirer, som finnes i minst to varianter. Den nyeste av dem har "HELLE" på trykk-knappen, og et bredere hull til spissen på boksåpneren. Dette siste trengtes, for på de eldre slirene treffer spissen ofte dårlig.

En bagatell å se etter for Helle-samleren: De nyeste slirene har ikke hull på baksiden til å feste i en knapp.




En del år senere dukket kniven opp på ny: Et par av Odvar Støas ideer ble vekket til liv igjen i modellen Helle Touring, med ny slire og nytt skaft. Bare bladfasong og flaske-/boksåpner er beholdt fra Helle Støa (bladet er kortet ned til 11,2 cm). Denne kniven var å se i butikkene i noen få år. Jeg har ikke årstallene.

Nå er den igjen ute av Helles utvalg. Denne gang for godt?