27. mai 2008

16. januar 2009: Denne artikkelen lar jeg stå slik den ble skrevet i 2008, selv om jeg senere har ombestemt meg. Jeg tror ikke lenger at det var Jon Svendsen Enlid som utviklet de sammensatte slirene. Se denne artikkelen. De to artiklene kan illustrere hvor vrient det er å finne ut av gamle usignerte kniver. Det må lages teorier, og så er det spennende å se hvor lenge teoriene holder etter hvert som nye kniver dukker opp.

Det i denne artikkelen som ikke gjelder Enlids innsats, er slik jeg fremdeles tror at det henger sammen.

John Hansen Budalsplads

Budal har hatt noen betydelige knivmakere som det ikke har vært så lett å finne ut av. Flere av knivene derfra har jeg vist her tidligere. De er usignert, kniv og slire hører sjelden sammen, og bladet er sjelden det opprinnelige. Når det i det hele tatt er noen opplysninger å få, er de gjerne motstridende.

Her skal jeg fortelle litt om utviklingen av de tidlige knivene, de som ble laget rundt midten av 1800-tallet, altså før dem som har metallslire i ett stykke. Og så skal jeg fortelle at jeg tror de er laget av Budals kjente treskjærer John Hansen Budalplads.

Budalkniver er ellers omtalt flere steder her, blant annet i artikkelen om knivbelter.



Akkurat nå

Det skulle overraske meg mye om det jeg skriver her, blir stående ut året. Dette er slik jeg akkurat nå tror det er, etter å ha sittet og gnidd på mange gamle kniver i mange år, og etter mange diskusjoner – og noen Budal-turer – med knivmaker Knut Fjeldsø. Både velbegrunnede og andre protester mottas med takk.



En misforståelse, tror jeg

Jeg har lenge ment at det forholdt seg slik (men, som dere skjønner, det mener jeg ikke nå lenger):

Type 1
Jeg trodde at en hittil uidentifisert knivmaker, som vi kan kalle A, utviklet Budal-modellen med disse karakteristiske, sammensatte slirene, med nedre del av messing, med en bred messingring øverst, og med messingplate foran og bak som binder sammen øvre og nedre del. Og med lær inni.









Type 2
Videre trodde jeg at to andre knivmakere i Budal, Jon Svendsen Enlid (1851-1927) og Ingebrigt Andersen Småvoll (1842-1909), begynte å lage kniver etter forbilde av type 1, bare ikke like bra. De laget slire i ett stykke, først av messing og så etter hvert av nysølv, med lær inni. Vindu på sidene. Og så laget de knivbelter. Knivmusjonen (dvs. kniv og belte) på bildet er laget av Enlid.



Type 3
Og så trodde jeg at A i tillegg til type 1 laget disse karakteristiske skaftene, som kan være i flere materialer, ofte flere materialer samtidig, gjerne satt sammen av flere tresorter, av og til med kolrosing eller utskårne bokstaver. Og med holker som ligner på skaftholkene i type 1, bare mer elegante.

Dette tror jeg ikke lenger.

Det som rotet det til for meg, var at jeg hele tiden gikk ut fra at type 1 og type 3 var laget av samme mann.

Boka Litt av hvert om kniver kom ut i 1998. Der har jeg bilder av slike kniver, og forteller det jeg var kommet til på den tiden, altså for ti år siden:












Supre eksemplarer: Til høyre type 1, til venstre to eksemplarer av type 3. Ut fra blant annet holker, endekuler, skaftfasong og kvalitet (samme smed også, på disse tre), regnet jeg med at begge typer var laget av samme knivmaker. Og nå mener jeg altså at dette er feil.



Det reviderte bildet

Det jeg nå tror:

Knivtypene 1 og 3 er ikke laget av samme mann.

Den som laget knivtype 3, altså den med de spesielle skaftene, laget bare denne ene knivtypen, riktignok i mer eller mindre avanserte utgaver. Sannsynligvis var det bare (eller nesten bare) skaftene han laget. Dette kan ikke ha vært Enlid eller Småvoll, som begge er for unge.

Den knivmakeren som laget knivtype 1, laget også de beste eksemplarene av type 2.

Jeg tror at det var Jon Svendsen Enlid som laget type 1, som utviklet den framover, og som videreførte den i type 2.

Ingebrigt Småvoll laget samme type som Jon Svendsen Enlid, men jeg tror at Enlid var først ute, og at det var Enlids modell.

Et problem her er at Enlid skal ha lært mye av den litt eldre Småvoll. Mange andre også var hos Småvoll for å lære. Men det blir også sagt at Enlid var en større knivmaker enn Småvoll, både i antall og kvalitet. Nå vet jeg ikke hvor sikkert det er at det var knivarbeid Enlid lærte av Småvoll, og ikke heller belter og beltespenner. Ut fra de knivene jeg har sett, vil jeg si at Småvoll ikke kan ha laget type 1, men han laget type 2.

Enlid og Småvoll skal jeg ikke gå nærmere inn på denne gangen. Den jeg skal ta for meg her, er han som laget knivtype 3.



John Hansen Budalsplads

Jeg tror altså at den som laget knivtype 3, er John Hansen Budalsplads (1798-1874).

Budalsplads var kjent for sine utskårne skrin, og for mye annet han laget. Hans store innsats som skriftskjærer kan du lese om på nettsiden Typografi i Norge. Der forklarer også Budalsplads sin metode.

Bygdehåndverkere flest arbeidet på gården om sommeren og drev med håndverket om kveldene og særlig om vinteren. Knivsmeder regnet ofte smiing som noe man drev med når det lå snø på bakken, slik at det var lite å gjøre på gården. Budalsplads hadde en allergi som gjorde at han ikke kunne ha utearbeid om sommeren. I stedet satt han inne og skar sine nøyaktige bokstaver og andre ting.

(Han var forøvrig far til kunstneren Hans Budal (1830-1879), en begavet mann som dro ut i verden og forgjeves prøvde å slå igjennom som billedhugger. Det ble en fæl historie.)

Det viktigste som er skrevet om Budalsplads, er denne artikkelen:

Jon Birger Østby: Bygdehåndverkeren John Hansen Budalsplads. I boka Budalen, Oslo 1991, side 121-162 (utgitt i serien By og bygd, 1989/91, nr 33).

Østby nevner kniver to steder, først dette på side 139ff:

"Tollekniven kunne være både nyttegjenstand og statussymbol. Det var gjevt å eie en fin kniv med godt skaft, og John Hansen skar slike. Men det er vanskelig å finne skaft som jeg med sikkerhet kan si at han har skåret. I Budalen har jeg sett knivskaft som er rikt dekorert med skårne ranker, og enklere skaft med skårne eierinitialer. Begge typer skal han, etter tradisjonen, ha vært mester for, men jeg har for lite materiale til å kunne skille hans arbeider på dette feltet, fra andre produsenter. I en av notatbøkene hans, finner vi oppskrifter på "at hærde Staal og Jern", og det er nærliggende å anta at han kan ha prøvd seg som knivsmed også."

Og på side 147 i artikkelen:

"Johan Bakken forteller at John Hansen, eller Plasshaugkallen som han gjerne ble kalt i Budalen, en gang fikk utvist fire furutrær i Tåga almenning til stalltømmer på "Plasshaua". Som betaling for dette fikk Tølløv Storli fire fine utskårne knivskaft."

Østby viser dette bildet av to skaft som skal være laget av Budalsplads. Det øverste har en uvanlig, karakteristisk form. Det nederste har holker som ser ut til å være av det lett kjennelige slaget som jeg viser nedenfor her.

Så gjelder det å finne flere slike, og dessuten ha flaks med å få koblet dem sikkert til vår mann. Og som vi skal se, så har vi hatt flaks.

Legg merke til at det hele tiden handler om skaft. Til disse knivene har jeg ennå ikke sett noen slire som kan antas å ha tilhørt kniven fra starten. Grunnen kan godt være at Budalsplads ikke laget slirer, altså at han var spesialisert skaftmaker (selv om også en ren skaftmaker kan ha laget noen slirer til eget bruk). Bladene er fra flere smeder, og noen av dem kanskje fra ham selv.



Skrinet


Så var det flaksen. Den kom med dette skrinet som John Hansen Budalsplads laget i 1818, da han var tyve år.

















I dag ligger det ikke noe igjen på Budalsplass etter John Hansen. Skrinet på bildene ble engang med noen som flyttet derfra. Budalsplads pleide å signere, nummerere og datere det han laget. Dette skrinet er uten nummer eller signatur på undersiden, men er dekorert med hans egne initialer og ble tydeligvis laget til ham selv.

Inni skrinet lå det flere kniver og knivskaft! Et par av dem har samme uvanlige skaftform som det øverste på bildet i Østbys artikkel, og én har holk av samme slag som det nederste på bildet (tror jeg, men bildet er ikke helt tydelig gjengitt i boka). Dette beviser ikke at det er John Hansen som har laget dem, men det hjelper iallfall veldig på sannsynligheten for at de er fra ham.



Noen av knivene fra Budalsplads


Kniver i skrinet:

I skrinet lå det flere kniver av type 3, blant annet denne, som jeg regner med må være en ganske tidlig kniv. Sammenlign med det øverste skaftet i Østbys artikkel. Samme skaftform, i vanlig rettvokst tre uten mønster. Begge har også bare én holk. Denne er i jern, og det er den nok også på andre fra den tiden.

Bladet er stemplet IE. Det ser ut som IF, men det er fordi en bit av stempelet er borte (det finnes flere mellomformer der denne biten mangler mer eller mindre). Smeden er uidentifisert, men må ha vært produktiv siden det ikke er sjelden å se trønderkniver med blad fra ham.


Og så denne! En liten kniv i samme fasong som den forrige, bare med kraftigere kurver. Enkel jernholk her også. Hadde denne kniven vært uten opprinnelsessted, ville det vært overdrevent optimistisk å bestemme knivmakeren ut fra bare skaftformen, som ikke engang er nøyaktig lik noen av de andre. Men: Den lå altså i skrinet.

Bladet ser ikke ut til å være nedkortet, men laget slik. Det er sannsynlig at dette ikke er noen syskrinkniv, men den kniven Budalsplass brukte til kolrosing eller utskjæring. Totallengde 11,1 cm, skaftlengde 9,3 cm. Jernholk.

Jeg blir helt rørt når jeg holder denne kniven i hånden.


Neste skaft i skrinet:







Igjen er det samme form og én jernholk, men nå har holken begynt å få den typiske formen. Kolrosingen viser en tiur og et orrfuglpar (ganske primitive).













Sett ovenfra. Noe bildet ikke viser: Skaftene har vanlig trønder-tverrsnitt, det er altså ganske skarpt langs buklinjen.






Etter hvert utviklet han sine karakteristiske messingholker. Disse er ikke til å ta feil av, og de ville ha vært svært vanskelig å etterligne.



Over til noen som ikke er fra skrinet:







En kniv i hovedformen. Nydelig! Uten endekule eller endemutter. Kolrosing med eierinitialer og med årstall 1859.

Bladstempelet viser rester av en B. Kanskje bladet er smidd av Budalsplads selv? Det er knekket, men ikke helt av, og så slagloddet sammen igjen.


Samme skaftform, med neverskiver.

Tilsvarende kniver finnes med kombinasjon av never og tynne skiver av geitehorn. Det finnes også noen fine i ett stykke flammet gråor-knute.



En med kolrosing:
















Bladet er hele 8 mm tykt ved skaftet. Likevel er det elegant, for det smalner raskt utover fra skaftet, og holker i denne kvaliteten skjemmer jo ikke akkurat.











Nydelig gjort.

Når det ikke er brukt endekule, er holkene festet med stifter på sidene.

Sideveggene er brettet inn over endeplaten, særlig når det er brukt tynn messing. Linjer og profiler er presist plassert og utført. Han brukte både endekule, endemutter og ikke noe.

Alle slike messingholker har det karakteristiske, dypt filte sporet. Han filte så dypt som han våget. Noen av holkene er av 0,5 mm tykk plate. Andre ganger brukte han plate på 0,7 mm og 0,8 mm, og kunne file enda litt dypere.

Holketypen kan etterlignes, men bare til en viss grad. Disse holkene er så elegante og kompliserte, og så presist laget, at de alle må være fra samme mann. Så spørs det om han solgte dem løse, slik at de også kan sitte i skaft laget av andre.

Det er mange spørsmål her. Han laget tydeligvis først enkle jernholker, og så noen profilerte jernholker, og så til slutt de nydelige messingholkene. Men deretter? Stoppet han der, slik at det var neste generasjon knivmakere som utviklet holkene til knivene av type 1? Eller hadde han mer med disse knivene å gjøre enn bare å være den store inspirasjonen for Enlid?


Her er skaftformen mer moderat, i likhet med den med sammensatt skaft i Litt av hvert om kniver. Det kan være fordi disse to er litt nyere enn de andre, men det kan like godt hende at forklaringen er en annen: Det var vanskelig nok å få mønsteret til å gå opp, om man ikke skulle la skaftformen komplisere det ytterligere. Endekula er bare en enkel tapp.

Her har han brukt flere tresorter. Ved siden av vanlig lyst tre (jeg er usikker på tresorten) er det en mørkebrun og en mørkt rødbrun tresort. I tillegg er det skiver av lyst tre som er farget i rødt og grønt.



Utskårne skaft

Jeg tar med et par utskårne skaft, hvem det nå er som har skåret dem. Det første her lå i skrinet til Budalsplads og er kanskje skåret av ham selv:









Skaftet er et vrak, men det er fint skåret i reinshorn, og dette må ha vært et knakende fint arbeid i sin ungdom. Det er bare å håpe at det ligger noen flere av dette slaget der ute et sted, i bedre stand.

Dette skaftet har ikke Budalsplads-formen, men det samme kan sies om det utskårne skaftet i Østbys artikkel. Dette utelukker likevel ikke Budalsplads. Forklaringen kan være tilsvarende som for de sammensatte skaftene: Det alltid vanskelig å få akantus-skjæring til å gå ihop på et knivskaft, om man ikke skal gjøre det enda verre for seg med en komplisert skaftform.


Det neste skaftet vet jeg ikke helt om skal være med her. Jeg kjøpte det i en brukthandel i Trondheim. Skaftet har en annen form enn de andre her, men jeg liker å studere mønsteret og se etter likhetstrekk med forrige bilde.







I dette tilfellet er skaftet mer amatørmessig tegnet og skåret, men det er et eller annet her.










Og nå tar jeg kanskje dette bare enda mer ut på viddene: Her er skaftet lagt sammen med et annet som har samme form (og med "form" mener jeg, her og ellers, ikke bare hvordan det ser ut i profil). De gir meg en sterk følelse av å ha kommet fra samme mann, eller iallfall samme sted, som ikke nødvendigvis er Budal. Begge mangler endeholk, som bare var limt på.



En fristelse
Så skal vi se hvordan det kan gå når ikke alle deler av en kniv er de originale. Jeg tar fram igjen to kniver som jeg skrev om her for ikke lenge siden. Først denne, som jeg tok med for å vise hvordan årstall hjelper:









Ved første blikk er det et høyst ordinært eksemplar av en trønderkniv, men med år og initialer i ganske snirklete kolrosing: 1840 og ACS. I farten er det lett å overse at det står noe på skaftet, særlig før jeg fikk gjort det rent. Kniven kostet en hundrelapp i en bruktforretning i Trondheim. Uoriginal kobberholk og uoriginalt blad. Holken er 1,3 mm tykk, mens sporet i skaftenden er laget til en holk på 0,5 mm tykkelse. Hvis jeg ikke hadde sett at krusedullene er et årstall (som selgeren ikke så), hadde jeg nok latt den ligge.

Og så skrev jeg om denne kniven, uten at jeg dengang (for kort tid siden) hadde sett noen forbindelse til den forrige:

Den har engang mistet bladet og holken mot bladet, og fått et nytt blad fra Frosts, og en enkel messingring. Skaftet er nok også litt nedkortet og gjort litt spissere for å få tilpasset det til holken.

På antikk- og bruktmarked i Vikingskipet i 2007 kom jeg over den løse holken på bildet, hos en trøndersk handler. Laget av vår mann! Den passer bra i størrelse til denne kniven, men er litt bredere enn den opprinnelige må ha vært. Den er litt mer blankpusset enn jeg kunne ha ønsket, men med messing går sånt gjerne over av seg selv.

Veldig fristende å sette ringen på skaftet. Men siden litt av skaftenden tydeligvis ble ofret forrige gang kniven ble fikset på, er jeg ikke sikker på at resultatet ville blitt så strålende. Helt identisk med endeholken er den heller ikke. Best å la være å tukle med kniven. Den får nok bare ligge sånn, sammen med den løse holken.

Tenkte jeg da.

Men så satt Knut Fjeldsø og jeg og diskuterte mulige Budalsplads-kniver, og så havnet disse to knivene, og den løse holken, ved siden av hverandre på bordet. En annen mulighet demret for oss. Hva om den løse holken passet på kniven med kolrosing?

Kobberholken på kniven med kolrosing var festet med et par små spiker og bare å plukke av. Den løse holken sugde seg fast og passet så perfekt som noen holk kan passe. Så perfekt at det faktisk er mulig at dette er den originale holken! Milde måne. Tykkelsen stemmer også: Den løse holken er nettopp en av dem på 0,5 mm.

Et lite problem: Da kobberholken ble satt på, ble skaftet kuttet et par millimeter kortere for å passe med den nye holkebredden. Så nå mangler det litt tre inni den bredere messingholken, slik at den ikke er fylt helt ut i lengden.

Hva gjør jeg nå? Det er da fristende å la holken bli sittende der?

Den er "riktigere" enn den tykke kobberholken. På den annen side: Nå gjør den hele skaftet til et mer eller mindre sikkert Budalsplads-arbeid, enten det er det eller ikke. Hm. Et museum ville latt kniven være som den var, og kanskje lagt den løse holken sammen med den, med en beskrivelse. En samler vet at det han legger sammen av gjenstand og beskrivelse, før eller siden går hver sin vei. Særlig hvis det lønner seg å la dem gjøre det.


Jeg skiller som vanlig mellom prydkniv og staskniv. Det ser ut til at de fineste knivskaftene fra Budalsplads var beregnet til prydkniver. Særlig de sammensatte skaftene. Neste generasjons kniv er derimot en staskniv: en staselig kniv til søndagsbruk, men som også tålte hva som helst av bruk, og som med tiden ble nedgradert til vanlig brukskniv og erstattet av en ny staskniv til søndagsbruk.



Neste generasjon

Denne er av de gamle, fine Budal-stasknivene med slire satt sammen av flere messingplater, en hovedtype i trøndersk knivhistorie. Knivtypen hadde en interessant utvikling i starten (på 1870-tallet?). Senere ble slirene laget av messing i ett stykke, og etter hvert i nysølv og til dels med slappere dekor. Knivmakerne som laget slire i ett stykke, var særlig Jon Svendsen Enlid og Ingebrigt Småvoll (og noen andre og for det meste dårligere, som jeg ikke vet hvem var).

Jeg tror det er Jon Svendsen Enlid som laget disse tidlige eksemplarene, at det var han som utviklet knivtypen, og at Budalsplads-knivene var hans inspirasjon. Det finnes overgangsformer til hans senere kniver som tyder på at det var samme mann som laget dem, og de senere knivene er sikre Jon Svendsen.

Når det var mest liv i knivene i starten, var det kanskje fordi han på den tiden ville vise hva han kunne. Jeg kan tenke meg at det hele senere forfalt litt, da han gikk over til produksjon av en lang rekke like kniver, og da han hadde et travelt liv med gård og familie og offentlige verv. Og da inspiratoren John Hansen Budalsplads forlengst var borte.

Men det får altså bli en annen artikkel.

Brasablad fra Sverre Rødven


Tidligere her har jeg skrevet litt om brasablad. Denne gangen skal jeg vise hvordan de kan lages, og da går man til Sverre Rødven.


I Trondheim har vi flere som kan smi knivblader. Av disse er Sverre den eneste som har noen produksjon å snakke om. Og han er den eneste som smir brasablad.

Her er han i smiedøra hjemme, med noe annet han liker å smi: navar.


















Smie i skråningen, og verksted i halve garasjen. Folk som går forbi, tror nok det er en dukkestue de ser der oppe. Men naboer innen hørevidde er jo aldri i tvil når de har en smed i området.

Utsikten fra smia er ikke verst. Du ser deler av Trondheim der nede, og Fosen på den andre siden av Trondheimsfjorden.








For det meste smir han blader av helt vanlig slag. Her er eksempel på et sånt, og da har jeg valgt et kassert blad med KAS.-stempel. Gøyere å ha i samlingen enn et som ikke feiler noe!


Noen hele kniver blir det også. Denne laget han for noen år siden da han gikk på kurs hos Olav H. Wåle. Med O.H.W.-blad.



















Som nevnt i starten, smir han også annet enn knivblader. Her er en gammel navar, smidd av bestefaren eller oldefaren, ved siden av en nysmidd fra Sverre selv.


Men det vi altså skal fram til her, er blader av dette slaget, som riktignok er laminert, men ikke laminert på den vanlige måten. Klikk på det og studer linjen av kobber midt i slipefasen.

Brasing vil si slaglodding. Vanlig slaglodd er sølv. Her er det i stedet kobber, men messing og bronse kan også brukes.

Jeg hadde ikke sett før hvordan han går fram for å smi disse bladene, men nå en dag var jeg innom og fikk demonstrert prosessen. Eller rettere sagt én av prosessene, for dette kan gjøres på flere måter og gi flere resultater. Bladene som sitter i maskeknivene er nok laget på en litt annen måte. Jeg får skrive en oppfølger her siden en gang, når vi har fått sett mer på dette.

Sverre er fra Rødven i Romsdal. Brasablader var ikke ukjent på hans hjemtrakter. Han har en bestefar og en onkel som har smidd slike blader, og som har vist ham metoden.

Når bestefaren skulle brase jern mot jern, brukte han sand som flussmiddel. Boraks var noe som måtte kjøpes, så det brukte han minst mulig. Sanden kom fra en gammel ødelagt slipestein som han hadde knust og pulverisert, og som ga utmerket sand til formålet. Men til brasing av jern mot eggstål var det ikke noen vei utenom å kjøpe boraks.

Okå, men når Sverre altså kan essesveise på vanlig måte, hvorfor smir han da brasablader? Svar: Så klart fordi det er morsomt og interessant. Samme svar som om man spør smeder hvorfor blader flest blir smidd.













Sverres smie inneholder det som vanligvis finnes i en smie, men utenfor står noe ganske unormalt: en rull tykk kobbertråd som skal brukes som slaglodd.

Trekullsekken er ikke tilfeldig. I forhold til steinkull gir trekull en roligere varme som er lettere å følge med på og kontrollere. Og her skal temperaturen følges med på lenger enn vanlig.


Framgangsmåten

Veien hans fram til et slikt brasablad overrasket meg stort. Det er tydelig på de gamle bladene jeg har sett, at smedene ville hamre minst mulig. Oppgaven var å få jernet og stålet til å henge best mulig sammen. Gjorde de det, var alt i orden. Smedene hamret ut tangen, men selve bladet ser temmelig urørt ut, og bladene er gjerne jevntykke. Sånn gjør ikke Sverre det.

Hans metode er nok påvirket av at han er en dreven bladsmed av det vanlige slaget, mens de som laget de gamle brasabladene, til gjengjeld var drevne brasere (hvis det er det det heter), mens de ikke var like drevne på essesveising (eller slett ikke kunne det).

Så når Sverre smir brasablad, er framgangsmåten hans forbausende lik vanlig essesveising av et knivblad. Jeg ante ikke at et brasablad ville tåle så kraftig hamring som det jeg skulle få se her.


Kobber eller messing?

Rent kobber smelter litt under 1.100 grader, og stålets herdetemperatur ligger gjerne ved 750-800 grader. Messing smelter ved ca 900 grader. Kobber gir altså større avstand mellom temperaturene.

Messing har et variabelt innhold av kobber og sink, og smeltepunktet varierer avhengig av blandingsforholdet. De nevnte 900 gradene gjelder vanlig messing. Er den av det rødere slaget, kan smeltepunktet ligge 100 grader høyere. Sverre liker kobber bedre.


I smia

I begynnelsen ser det hele ganske normalt ut:
















En stang vinkeljern blir banket i fasong, eggstål legges i og emnet slås sammen, og det blir brukt boraks. Alt normalt.












Men så kommer det uvanlige:












To biter kobbertråd kappes, rettes ut, og legges inntil eggstålet på hver side.














Emnet legges i essa, og så er det å sitte og vente og følge nøye med mens kobberet langsomt smelter og kryper ned i mellomrommet mellom jern og stål. Det tar litt tid.


De gamle brasabladene er uten tegn på noe større hamring, men bare se her:














Maskinhammer også. Sverre har et lite eksemplar av det slaget.

Bladet blir strukket ut og smidd i fasong som om det var et normalt blad som tåler det. Og det går helt fint.



















Helt som vanlig: Han kapper emnet skrått av, og banker spissen ned.













Tangen bankes, og bladet er ferdig så langt.

Så gjenstår sliping og pussing, før resultatet blir slik:







Ferdig, med strøken kobberrand. Kobber tåler jammen mer enn jeg trodde. (H'en på tangen er der bare for at han ikke skal ta feil av hvilke blader som er ferdig herdet.)


På mange av de eldre bladene er slaglodd-metallet brukt mer dekorativt enn her. Det krever at det ligger i tykkere lag, og sammen med en bred slipefas blir det en tydelig, dekorativ stripe i en annen farge enn bladet ellers. For å få til dette, må de gamle smedene enten ha brukt avstandsstifter for å lage større mellomrom, eller så la de inn slaglogget i form av hele plater.


Så gjenstår bare å eksperimentere videre. Her er begynnelsen på noe som vi også hadde planer om, men som gikk på trynet. Vi får det til neste gang, så klart!



Det går an å få mer ut av kobberet, slik han har gjort her. Råsmidde brasablader, altså blader der overflaten ikke er glattslipt og pusset etter smiingen, ender opp med rester av kobber fordelt utover det hele. Dette kan bli dekorativt i det rette bladet og den rette kniven. Bladet på bildet, med den rare fasongen, er laget til Borgkniven, en knivmodell laget av knivklubben Trønderkniv.


Vil du se det demonstrert?

Sverre er ikke sjelden ute og viser smiing, som her på bygdedag i Soknedal. Da er det vanlig essesveising han viser.

Men 7. og 8. juni viser han brasing på Borgdagene på Sverresborg i Trondheim.




Er brasablader gode?

Det spørs hva man er ute etter. To momenter:

• For styrkens skyld er nok Sverres metode bedre enn den som er brukt på mange av de gamle bladene. Slaglodding med kobber eller messing lager en sterk sammenføyning, om ikke fullt så sterk som ved essesveising. Det er ikke noe poeng at det skal bli et tykt lag slaglodd, heller tvert imot. Men det skal heller ikke være noen steder der det ikke er slaglodd i det hele tatt.
  Med denne metoden kan emnet smies i fasong som et normalt blad.
  Hvis kniven skal brukes som brekkjern og skrujern i tillegg til å spikke og skjære med, er bladene mindre solide enn de vanlig laminerte.
  

• Hvis den dekorative effekten er viktigst, er det derimot en fordel med et tykkere lag slaglodd. Men da tåler emnet mindre hamring, og resultatet blir svakere. De gamle brasabladene er jevntykke, antagelig for ikke å risikere noe. Da blir det andre avsluttende teknikker som skal til for å få bladet elegant. Da må man eventuelt slipe pene faser som når man sliper et blad ut fra en jevntykk plate.
  Hvis kniven skal brukes bare til spikking og skjæring, er disse bladene kanskje bedre enn de vanlige. Det er alltid risikabelt å varme stål opp til sveisetemperatur. Ved brasing blir stålet utsatt for et par hundre grader mindre enn ved essesveising. Kanskje dette er noe av grunnen: at de gamle brasere syntes metoden var tryggere.
  

Noe som må prøves, er å legge en plate av kobber/messing på hver side av eggstålet, heller enn å la det smelte ned i en trang sprekk. Så spørs det hvor vellykket det blir.


Jeg leste litt om dette

Jeg har ikke gjort noen større litteraturstudier om saken, men har nå bladd litt. Det finnes masse å lese om brasing, særlig på engelsk der "brasing" heter "brazing".

For de etymologisk interesserte: Det står flere steder at engelsk hentet ordet fra fransk, som igjen hadde fått det fra norrønt. Fine greier: Vikingene hadde altså bra tak på dette.

Ellers leser jeg at både kobber, messing og bronse blir brukt som slaglodd. Mest brukt var bronse. Men bronse er jo så mye forskjellig, så det forutsetter at man kjenner godt den legeringen man bruker, og at man får tak i den samme hver gang.

Grunnen til at man braser og ikke essesveiser, leser jeg, er at brasing er lettere å lære. Eller rettere sagt: Det er lettere å få gode resultater, og det er ikke like nøye. Det er igjen dette at det er skummelt å gå så høyt i temperatur som essesveising krever.

Noe som derimot er nøye, er at flatene er gullende rene. Det må brukes boraks (eller annet flussmiddel) for å hindre oksidering underveis i prosessen.

Det står at det skal være så liten avstand mellom de platene som skal brases, at slagloddet trekkes inn av kapillarvirkningen. Jeg har ikke sett noe om å bruke slaglodd i form av hele plater.

Det står at resultatet blir svært sterkt, men at det avhenger av hvordan man gjør det, og like sterkt som perfekt essesveising blir det ikke. Typisk får skjøten samme styrke som omleggsjernet. Hele emnet blir typisk ca 30% svakere enn ved perfekt utført essesveising.

Hm. Jeg tar sjansen på å skrive dette: Til gjengjeld vil jeg tro at eggen blir bedre i et brasablad enn i essesveisede blader fra smeder flest. Og "perfekt essesveising" blir det jo ikke alltid.


Test

Det er gøy å se hvor bra det blir med brasing. Til dette har Sverre smidd to emner: ett braset og ett vanlig essesveiset. Fredrik Haakonsen har fått dem med på laboratoriet for å herde og anløpe og teste. Rapport kommer etterpå.