25. juni 2008
Utstilling:
Ole Olsen Moene (1839-1908)
Det var Moene-utstilling i Oppdal nå i juni, der mange interessante gjenstander ble vist. Og selv om det selvfølgelig var de større sakene som gjorde mest av seg på utstillingen, som dette skrinet, er det like selvfølgelig at det er knivene jeg tar for meg her.
Jeg viser også noen andre ting, og tar opp noen Moene-problemer som ikke er ulike dem vi har når vi skal identifisere en rekke andre knivmakere.
Det er nødvendig også å studere noen arbeider med større flater der Moene hadde plass til å utfolde den velkjente stilen som han etter hvert kom fram til. Og så får vi se hvor mye eller hvor lite skjæringen ligner på den vi ser i knivene, og særlig i de usignerte knivene. Skrinet er eksempel på hans noe senere arbeider, laget etter at han hadde gått over fra tradisjonell akantus til sin egen versjon.
Jeg må få samlet det jeg har skrevet om Moene og de andre i Oppdal, og føye til det jeg siden har fått vite, men det blir ikke nå. Og så må jeg få tatt flere og bedre bilder. Problemet er velkjent for de fleste av oss: Jeg har ikke fullt av Moene-ting hjemme, som jeg kan studere og fotografere i ro og mak.
Dette må sees sammen med det jeg tidligere har skrevet her. Du burde nok lese den artikkelen først.
Antall kniver på utstillingen var ikke imponerende: bare tre stykker, og den ene var uten slire. Men i dette tilfellet hadde alle de tre knivene uvanlig mye å fortelle knivsamlere med interesse for Moene. En av dem var til og med noe så sjeldent som en signert Moene. Selv om han i slutten av 1870-årene begynte å stemple det han ellers laget, er en stemplet Moene-kniv svært uvanlig.
Jeg var innom og tok litt bilder dagen før åpningen. Da jeg var der noen dager etterpå også, var jeg bare opptatt av å studere ting i montrene. På bussen hjem til Trondheim kom jeg på at det var noe jeg helt hadde glemt: å ta bilder av den ferdige utstillingen!
På bildet her ser vi drivkraften bak utstillingen, Jon Aalbu på Småbruket, i diskusjon med Oppdals kulturleder Kari Simonsen.
Moene-bok
Kjell Haugland rakk å få ferdig sin nye bok til utstillingen: Det store i det små. Ole Moene 1839-1908. Oppdal 2008. 44 sider. ISBN 978-82-303-1038-0.
Her gir han en fin innføring i Moenes liv og arbeid. På bildet over til høyre har han et par eksempler på uvanlige Moene-arbeider, i dragestil.
Typisk Moene
Før jeg begynner på de aktuelle knivene, viser jeg til sammenligning dette skaftet som ikke var på utstillingen. Siden kniver av dette slaget har vært avbildet flere steder, er det disse som alltid har vært regnet som klassisk Moene-kniv, med den typiske utformingen av skaftenden og med uthuling av sveivene.
Disse knivene er svært populære (og modellen er etterlignet av flere knivmakere). Siden Moene ikke skar noen figur i skaftenden, får vi regne dette som det nærmeste vi kommer vikinghode og løvehode og annet morsomt som mange andre brukte.
Men disse knivene må nok heller regnes som typiske for en periode, den før ca 1880. På utstillingen var ikke en eneste slik uthulet sveiv å se på noen av gjenstandene. Det kan også forklare hvorfor denne typen kniver er usignert.
Jeg får vise hva jeg mener med uthulet sveiv:
De to bildene over her viser slike uthulede sveiver. På det nederste bildet er riktignok også det innerste bladet skåret med huljern, men ikke i samme grad.
De to bildene over viser dessuten åpne sveiver, altså slike der bladene på det nærmeste har åpnet seg.
Det nederste bildet viser en lukket sveiv, der bladene bare har begynt å åpne seg. Etter hvert var det disse sveivene han for det meste brukte. I denne kniven ser vi også hans berømte smøyeteknikk.
Det er godt mulig at alle kniver med uthulede sveiver er av det eldre slaget, fra tiden før han utviklet sin egen Moene-stil rundt 1880. På den tiden la han akantusen for det meste jevnt utover i ett plan, slik at den dekket flatene uten å overlappe særlig mye. I den senere Moene-stilen er akantusen i stedet et flettverk av stengler og blader som slynger seg over og under hverandre og danner et komplekst mønster. Nå er en kniv en ganske liten sak, med liten plass til å utfolde den helt store Moene-stil, men det kan likevel være fine tilløp til slikt. Det finnes også kniver med ekstrem miniatyrskjæring der han har fått klemt inn utrolig mye. Men sorry, jeg har ikke noe bilde av slike å vise.
Her er noe av en peispuster med velutviklet Moene-akantus, og med årstall som bekrefter at dette er blant hans nyeste arbeider, fra 1902. Lukkede sveiver, ingen uthuling.
Rundt 1880 hadde han i tillegg en periode med dragestil, som han visstnok ikke likte noe større, og som han iallfall raskt gikk bort fra, selv om det var den stilen som var på moten da. Jeg har aldri sett noen Moene-kniv i dragestil. Eller har jeg det? Kanskje jeg bare ikke har oppfattet den kniven som en Moene siden den altså var i "feil" stil?
Et halmstrå når vi har en usignert kniv som vi håper er fra en av de store, men i så fall ikke av hans beste: Da sier vi at kniven kan være et tidlig arbeid, laget før han ble god. Noe slikt kan vi ikke regne med i Moenes tilfelle. Hans berømte drikkehorn, som han skar sammen med brødrene Ingebrigt og Jon, kanskje allerede på 1860-tallet, er strålende. Akantusen hans var knallgod allerede på den tiden, og sikkert også flere år tidligere.
Og brødrene var vel heller ikke verst? Kanskje de også . . . Hm. Vi later som om vi ikke vet om dem. Dette er vrient nok som det er.
Arbeidsbenken
Ved Moenes arbeidsbenk som han hadde i stua. Ola O. Vindal på Lønset står med en bit buksbom som lå i skuffen. Denne benken, og innholdet i skuffene, var et funn. Her var det flere ting som overrasket.
For det første har vi dette at Moene kan ha arbeidet mer med metall enn jeg trodde. Du har ikke stolpestikke og en slik liten ambolt uten at du lager noe av metall. Straks blir det svært sannsynlig at han selv laget holker til knivene sine.
Fra skuffene:
Moenes materiale var bjørk, men ikke bare bjørk. Noen av hans arbeider er delvis skåret i buksbom. I skuffene her lå det også store biter av hvalrosstann, som vi skal komme tilbake til, og geitehorn og annet. Og på det venstre bildet: Det påbegynte skaftet i midten er i reinshorn, det til venstre er i bjørk med litt mønster, og det til høyre i et eller annet fremmed treslag.
Og jammen lå det også en slirelest i en av skuffene. Den er beregnet til lærslirer med midtribbe, altså det som kalles manslire. Artig å finne, for hvem venter seg lærslire på en Moene-kniv? Eller skaft i reinshorn?
Verktøy også. Moene-kjenneren Sverre Stenløkk i Oppdal har samlet en del av Moenes verktøy og gitt til bygdemuseet. Mye av det er laget av Moene selv. Tidligere ting skal være fra Sjur Jamtseter. De to sagene har stempel O.O.M. Stempler er alltid bra.
Semming Storli
Så over til utstillingens kniver. Jeg begynner med den minst avanserte, og legger den sammen med en annen Oppdal-kniv som jeg har vist her tidligere, og som ikke var på utstillingen. Her er det mye morsomt.
Den venstre kniven, den fra utstillingen, har utskåret topp maken til en vi skal se igjen lengre ned i denne artikkelen. Så vidt jeg kan se, er toppen skåret i buksbom. Skaftet forøvrig er i flammetre, antagelig bjørk. Holken er borte. Et greit lite blad, laminert og med dårlig sveis, altså ikke noe mesterverk. Skaftenden gjør den til en temmelig sikker Moene.
Den høyre kniven (foto: Dag Vasli) har samme materialer som den venstre i skaft og skaftende. Den har lignende blad, og holk. Bladet er signert SS, som er Semming Storli (1820-1908), en av Moenes lærere. Storli laget flere slike kniver som denne. Moene har gått ut fra den samme skaftenden og gjort mer ut av den.
Småkniver som disse, som godt kan ha vært uten slire fra starten, blir ofte kalt sprettekniver eller syskrinkniver. Men de kan like gjerne være laget for å ligge på et skrivebord.
Storli døde i 1908, samme år som Moene, og bodde i Oppdal til 1900. De kan altså ha hatt et samarbeid i det aller meste av Moenes liv, og de kan godt ha laget de to knivene samtidig. Selv om bladet i Moenes kniv har dårlig sveis, er det likevel ikke umulig at den dyktige smeden Storli har smidd det. Eller? Vi kan ikke utelukke at Moene prøvde seg som smed.
Hvalrosstann og geitehorn
Moene var treskjærer, og treet var for det meste bjørk. Men på utstillingen kunne vi se denne uvanlige kniven med skaft i hvalrosstann og med slire i lyst geitehorn, dekorert med fine profiler.
Skaft med jernholker, og slire med holker i nysølv.
Bladet er et riktig pent smedarbeid, ustemplet. Fra Semming Storli? Eller fra en annen Oppdal-smed? En vi ikke kommer til å finne ut av? Hm. Her hjelper det ikke med resonnementer. Kniven er laget etter at Moene var i Oslo, og bladet kan like gjerne være tatt med derfra.
Slira er overraskende til å komme fra Moene. Vi er vant til å se utskårne ting fra ham, ikke noe slikt som dette. Derimot laget Storli ofte slire i geitehorn. De fine profilene i hornet tyder på en sliremaker som har gjort dette før. Så da er det all grunn til å ha i tankene hva slags samarbeid det eventuelt var mellom Moene og Storli. (Sjur Jamtseter (1816-1873) var død da denne kniven ble laget.) Slira er ikke nødvendigvis laget av Moene selv, eller kanskje holkene er fra ham, men ikke hornet.
Kniven har typisk Moene-skjæring i hans senere smøyeteknikk. Mønsteret er det samme som han ville ha brukt i tre. Nå er det god grunn til at det blir forskjell på skjæring i tann og i tre fra samme mann. Tann er hardere, og det blir gjerne brukt andre jern (og en fres, hvis man har det). Jeg kan tenke meg at Moene ikke likte noe større å skjære i hvalross. Det er nydelig gjort, men han har likevel ikke fått til sin velkjente perfekte utførelse hele veien. Om det finnes flere kniver som denne, er det neppe mange av dem.
Holkene er ikke av samme metall, men de er nok likevel laget av samme mann. Se på endeknottene. Helt like. De er av bytype, men med en uvanlig hals.
Det er brukt et rilleverktøy inni linjene. Som vanlig hos knivmakere som brukte slikt verktøy, er dette ikke å finne i verktøyskuffen nå etterpå.
Ambolten og skrustikken gjør at det er godt mulig at Moene har laget holkene.
Staskniv
Mens Moene-kniver vanligvis er prydkniver, er dette en staskniv. Den kan brukes på bunaden, og må ha vært en kniv som tiltalte bygdefolk mer enn de spinklere prydknivene. Det kraftige, tradisjonelle norske bladet er også uvanlig til å sitte i en Moene-kniv. Normalt brukte han blader i helstål av Eskilstuna-type.
Et lite tips til alle dere som sikkert har tenkt å gi meg en kniv til jul: Det kan gjerne bli en slik som denne.
Signert O. Moene
Moene signerte det meste av det han laget fra slutten av 1870-tallet og framover. Men svært få kniver er signert. Hvorfor? Var det fordi han ikke fant noen egnet plass til stempelet? Eller er det fordi alle knivene er laget før han fikk stempel?
Men på denne utstillingen var det altså en signert Moene-kniv. Supert. En signert kniv er en fasit som vi kan holde alle andre antatte Moene-kniver opp mot. Her er den:
Fine saker. Nydelig skåret. En ganske liten kniv, laget etter 1880, etter at han hadde utviklet sin nye stil. Den er uten oppheng, og kan nok regnes som en prydkniv til skrivebordet eller syskrinet. Svenskeblad.
Sammenlign den med de to slireløse knivene. De to kan ha hatt slire som denne, av enklere slag, for eksempel med dekor som på baksiden av denne.
Holkene har noen detaljer av samme slag som dem i hvalrosstannkniven, men her er endeknottene uten hals.
Skjæringen er som på mange andre av hans nyere gjenstander, men ikke slik vi er vant til å se den i knivene. Den har heller ikke hans velkjente utforming av skaftenden. Hadde denne kniven vært usignert, ville det derfor blitt adskillig diskusjon om den virkelig er laget av Moene. Det ville vært annerledes om vi hadde skrin eller andre signerte Moene-arbeider fra samme periode å sammenligne med, men ingen av oss har særlig mye av slikt.
Men så er den altså signert O. MOENE! Og all tvil er feid bort.
De fleste Moene-knivene er dekket av dekor, også baksiden av slirene, sånn at det ikke er noen ledig plass til signatur. Men om han hadde ønsket å signere, hadde det jo bare vært å sette av et passende felt. På dette eksemplaret er det svært god plass: Her har vi en slire med hele baksiden tom for akantus.
Typisk Moene-skjæring om den hadde vært på et skrin, men ikke av det slaget vi er mest vant til å se i knivene hans. Den kan dermed ikke brukes som en fasit for hans tidligere kniver, men for de nyere.
En til
Så til en kniv som er mye av samme slaget, men som ikke var på utstillingen. Den har mer tradisjonell skaftform, men skjæringen er av den nyere typen, omtrent som på kniven over.
Den har vært flittig diskutert. Er dette en Moene? Jeg hadde den med i den forrige Moene-artikkelen her, som eksempel på en kniv som kanskje er fra Moene selv, men kanskje ikke. Men nå flytter jeg den hit, for nå kan den sammenlignes med fasiten ovenfor, og nå kan den erklæres sikker Moene. Supert.
Sammenlign opphengsfestet med det på hvalrosstannkniven. Ikke nøyaktig det samme, men det kan komme av at det her ikke er brukt messing som på det andre.
Denne kula i tuppen av slira har jeg også sett i kniver som jeg tror er fra andre i Oppdal. Den er jo grei å kopiere, og dekorativ.
Et hav av plass til pent stempel, men nei da. Hvorfor?
En mulig Moene
Ofte blir det påstått at en kniv er skåret av Moene, og så kan vi begynne å studere og diskutere. Og hvis det ikke er han, hvem da?
At en kniv er usignert, betyr svært ofte at det er usikkert hvem som laget den. Her betyr "usikkert" alt fra "nesten sikkert" til "helt i det blå".
En "Moene-kniv" kan være i flere kategorier:
- en sikker Moene-kniv
- en sannsynlig Moene-kniv
- en mulig Moene-kniv
- en kniv av Moene-type, muligens laget av en annen
- en kniv av Moene-type, sannsynligvis laget av en annen
- en kniv av Moene-type, sikkert laget av en annen
- en kniv av Moene-type, sikkert laget av en annen som vi vet hvem er
Noen av oss får høre at vi er for kritiske, og at det skal altfor mye til før vi sier at en kniv er en "sikker" kniv fra den eller den. Men det er ikke mulig å være
for kritisk. Er det et snev av tvil, må vi nøye oss med at den er en "sannsynlig" eller en "mulig" kniv fra den knivmakeren.
For en knivs eier er realiteten den, at en sikker Odde (eller Prestmoen, eller Borgarson, eller Moene, eller . . .) ikke bare er en morsommere kniv å eie, men at den er verdt mer i penger enn en som bare sannsynligvis er fra en av disse. Og med de priser som nå oppnås for kniver fra gamle dagers beste treskjærere, er det mye som står på spill. Det er ikke da man får de mest edruelige vurderingene.
Jeg lurer på: Hvor mye finnes det i det hele tatt av utskårne kniver uten signatur, der vi med sikkerhet kjenner knivmakeren? Hvor mange av disse knivene er laget av den som det blir påstått?
Når vi lar en kniv rykke ned fra "sikker" til "mulig", gjør vi det ofte ut fra en vurdering av kvaliteten. Dette er ikke nødvendigvis riktig. Det er heller ikke nødvendigvis riktig at en "mulig"-kniv er mindre interessant. Kniven kan være skåret av en av de andre storhetene, en som har laget like verdifulle kniver som den som er mest kjent for denne knivtypen.
For meg har altså forrige kniv rykket opp fra en "mulig Moene" til en "sikker Moene". Så da lar jeg en annen kniv (som ikke var på utstillingen) rykke inn på den ledige plassen som en ny "mulig Moene", nemlig denne svært interessante kniven der vi ennå ikke er i mål.
Den er et eksempel på en problematisk, usignert bykniv laget for noe over hundre år siden. Jeg har sett den på knivtreff et par ganger i løpet av det siste året. En uhyre spennende kniv, en som jeg gjerne ville hatt enten den nå er laget av den ene eller den andre.
Er det mulig å få gitt den et sikkert knivmakernavn? Vi skal se.
Slire
Slira, laget i lær og med jernholker, er det enkleste. Ikke fordi det er enkelt å si sikkert hvem som laget den, men fordi vi liksom kan slå oss til ro med ikke å vite det. Den er en helt vanlig slire av det enklere slaget som for eksempel Blikstad og andre i Trondheim brukte en del av, og den er av underordnet betydning i denne sammenhengen. Kniv og slire har tydeligvis hørt sammen fra starten. Kniven sitter svært høyt, men det gjør de i disse slirene. Og selv om de hadde vært koblet siden, hadde det ikke gjort så mye, siden dette er en "riktig" kobling.
Blad
Bladet er heller ikke noe å plage seg med. Det er av super Blikstad-type, og så likt de signerte Blikstad-bladene at vi kan nøye oss med å kalle det et ustemplet Blikstad-blad (men ikke vær altfor trygg - det kan komme mer informasjon siden om akkurat dette).
Skaft
Men så kommer vi til skaftet, og da blir alt vrient. Og interessant og ganske morsomt. For det må være skåret av en av de gode.
Hvis vi tar utgangspunkt i bladet og sier at skaftet er skåret i Trondheim, er Johannes Odde den nærmeste kandidaten, men jeg tror ikke det er fra ham.
Hvis vi ser etter kjennetegn i mønsteret, er Ole Olsen Moene den første som kommer opp. En av sveivene på hver side er av Moene-slaget, både i hovedlinjer og detaljer, og det er også annet her som er sånn som han gjorde det. Skaftet kan altså være skåret av Moene, men jeg tror ikke det er det. Mønsteret er litt løst i oppbyggingen, liksom ikke tilstrekkelig kontrollert til å være fra ham. Skjæringen er frisk, men ikke like drevent utført. Hvis Moene hadde skåret skaftet på denne måten, tror jeg det måtte ha skjedd tidligere enn 1890-tallet som jeg tror dette bladet er fra. Før vi sier Moene høyt, er det andre aktuelle å se på.
Jeg har ikke sett noe Odde-arbeid med Moene-sveiver. Og når jeg legger et par Odde-kniver sammen med denne her, får jeg ikke den samme følelsen (hvis man nå altså stoler på den slags følelser).
Vår mann må være en som skar kraftfullt og dristig, som ikke hadde noe imot dypt innskårne konturer. Jeg ser for meg at han er en som ennå ikke har nådd høyden av det han kunne. Se på uthulingene av det innerste bladet i sveivene. Her har han fomlet litt (ubehagelig å skrive det, men akkurat her kunne også Moene ha sine svakheter). Samtidig har han full kontroll på de lange linjene. En som er stø på hånden, men ikke alltid.
Så da lurer jeg på Dovre og den treskjærerutdannelsen man kunne få hjemme hos Hans Lindsø før han ble lærer på Hjerleid husflidskole i 1903. Som dere kanskje skjønner, peiler jeg meg inn på Lars Prestmoen, som jeg ser på som en kandidat her.
Men hvis det var Prestmoen som laget den mens han var elev hos Lindsø, ville han vel heller ha skåret tilnærmet Lindsø-mønster? Jeg vet ikke. Prestmoen var ingen fersking som treskjærer da han kom til Dovre, og Moene må ha vært et stort forbilde for ham, selv om han siden ikke ble noen Moene-skjærer.
Og så er det altså dette usignerte Blikstad-bladet. Ikke noe problem, det finnes flere kniver av Dovre-slaget med akkurat denne type Blikstad-blad, faktisk også noen fra Dovre med Blikstads signatur.
Men med denne slira også? Hm. Kanskje slira likevel er et problem? I kombinasjon med dette bladet blir det litt vel mye Trondheim her. Men slike slirer ble også brukt i Oslo, og det er sannsynlig at de ble laget i Oslo og at både Blikstad og Lindsø og andre kjøpte dem derfra.
Hva om skaftet er skåret av Prestmoen for Blikstad? Prestmoen var nitten år da Hakon Blikstad døde i 1890. Det kunne ha gått, men jeg tror ikke at Hakon Blikstad solgte usignerte kniver. Derimot lurer jeg på om ikke Ingvar Blikstad gjorde det. Og Prestmoen kan jo ha skåret denne for Ingvar på 1890-tallet? En tynn teori som jeg ikke tror på. Da kan han like gjerne ha skåret det for en annen forhandler i Trondheim. Eller et annet sted?
Eller? Det kan vel være skåret av en annen treskjærer for noen i Trondheim?
Sånn går det stadig vekk: Straks er vi ute i rene spekulasjoner, med stor fare for at denne kniven er en sikker Prestmoen neste gang jeg ser den på et knivtreff.
Dessuten: Kanskje dette skaftet ikke er skåret av noen i den faste gjengen som vi alltid trekker fram, men av en vi aldri har hørt om? Det blir altfor lett til at vi diskuterer de velkjente navnene som om andre ikke fantes, enda vi vet at det var svært mange som lærte treskjæring den gangen.
Ovenfor skrev jeg at skaftet må være skåret av en av de gode. Dette trenger ikke nødvendigvis bety en av de velkjente.
Og konklusjonen? Den blir som vanlig: Neimen om jeg vet. Jeg tror det er lurt å vente litt med å sette noe sikkert knivmakernavn på den. Jeg plasserer den som en "mulig Moene", men altså med andre muligheter åpne.
Proveniens
En knivmaker kan ha laget kniver som ikke ligner det minste på det han ellers laget. For at en slik kniv skal kunne regnes som en "sikker" Moene, stilles det strenge krav til proveniens, altså til knivens dokumenterte historie. Hvis det ligger ved et brev fra knivmakeren der kniven er beskrevet, og der det står at her er den kniven du bestilte, og som du ser så fikk jeg lyst til å lage noe jeg aldri tidligere har prøvd på, da må vi godta den som "sikker" uansett utseende. Men den slags brev har vi jo aldri. Vi må nøye oss med noe mindre, og så spørs det hvor mye mindre.
Denne usignerte brevkniven var med på Moene-utstillingen. Den er av det slaget som ble laget i betydelige mengder av Lars Kinsarvik og hans elever, og av deres elever igjen. Og selvfølgelig av andre, og Moene også hadde en kort dragestilperiode. Jeg ser ingen Moene-trekk i denne her. Likevel kan den være en "sikker" Moene hvis proveniensen er tilstrekkelig overbevisende. I dette tilfellet skal den visstnok være god nok. Ellers måtte ektheten sannsynliggjøres ved å studere tilsvarende gjenstander i dragestil, med Moene-signatur.
Sammenlign den med disse andre brevknivene av usikkert opphav (ikke på utstillingen):
Den øverste er typisk Kinsarvik, men som altså like gjerne kan være skåret av en elev eller av en annen teknisk svært god etterligner. Dusken i lua er borte.
Den andre kjøpte jeg fra USA. Den er i et eller annet unorsk tre og er nok skåret der borte, etter forbilde av en helt tilsvarende kniv som var blitt med noen norske utvandrere over til Nord-Dakota.
Som vanlig er etterligningen grunnere og ikke så presist skåret som originalen, bortsett fra den amerikanske nissen som er minst like god som den andre, selv om den ikke er like nøyaktig i detaljene. Forbildet må ha vært en super nisse, fra en riktig dyktig treskjærer.
Tilbake til den mulige Moene-brevkniven. Den er av samme type som de to andre, men likevel annerledes. Men å identifisere den bare på skjæringen, det er ikke enkelt.
Den andre utstilte gjenstanden som jeg var i tvil om, er den usignerte lille esken på det venstre bildet under, vist sammen med en signert Moene-eske til høyre:
Den venstre esken har ikke proveniensen i orden, og den er ikke noe bomsikkert Moene-arbeid. Her er det fritt fram for spekulasjoner.
Hvis den er skåret av Moene, er den nok et ganske tidlig arbeid. Et typisk Moene-trekk som Sverre Stenløkk har gjort oss oppmerksom på, er at Moene alltid hadde plane bunner mellom mønsterdelene. Her buer de i stedet litt opp på midten av hvert felt.
Jeg antar at den "muligens" eller "sannsynligvis" er laget av en annen, og jeg gjetter at den ikke er fra Moene. Men uansett hvem som har laget den, er den et svært interessant arbeid og en verdifull gjenstand i historien om Moene og de andre treskjærerne i Oppdal. Og en nydelig liten sak.
Og så til en nokså umulig Moene-kniv
Finn fram
Knivbladet 2006 nr 2, side 66.
Kniven på bildene har tilnærmet den skaftformen som jeg viste under "Typisk Moene". Jeg håper å få se denne kniven i virkeligheten. Etter de gode bildene å i
Knivbladet å dømme, kan skjæringen ikke måle seg med de andre knivene jeg har vist her. Se på baksiden av slira. Ville den nøyaktige Moene levert fra seg noe så upresist som disse linjene?
Kniven er skåret etter Moenes forbilde. Jeg regner den som "en kniv av Moene-type, sikkert laget av en annen". Så kan det bli interessant å se om det går an å finne ut hvem denne andre var.
Forrige artikkel fulgte prosessen fram til bladene var nesten ferdige, da de så ut som på dette bildet. De fire til venstre har ganske vanlige konturer, men er ellers ganske uvanlige. Jaktbladet til høyre er av et annet slag enn de fire andre. Det også er det blitt kniv av, men den får jeg vise siden en gang.
Og slik så bladene ut etter at Fredrik hadde gitt dem siste finish og brynefas.
Stemplene er etset, ikke slått inn. I tillegg til sitt eget stempel er ståltypen med: VANADIS 4 E fra Uddeholm.
Min nye Helge Lund-kniv, med et av bladene på 9 cm.
I 1991 kom første nummer av Knivmakaren, som dengang, før Svensk Knivförening ble stiftet, var tidsskrift for Ludvika Knivförening. Helges vinnerkniv fra 1988 var den første forsidekniven.
Skaftet på 1988-kniven, i risknute på bjørk, er 10,5 cm på det lengste. På 2008-kniven, i valbjørk, er det 11,8 cm. Viktigere er skaftets buklinje, som jo er der man har fingrene. På den gamle er den 9 cm (som er litt kort for hender flest), og på den nye 10 cm. Skaftet er ikke blitt tykkere eller bredere, det er bare strukket ut.
Forskjellen i slipefas er så stor at bladene gir helt ulike inntrykk, selv om konturene er så godt som identiske (bortsett fra at det nye bladet er lengre).
Her har jeg lagt min nye Helge Lund-kniv sammen med den første jeg kjøpte av ham, den fra 1988. Se hvor kort beltestroppen var i 1988. Og hvor tykk spissen var.
Pregingen hans i læret var dengang blant de dypeste og mest presise vi så. Presis er den fremdeles, og nå er den enda dypere.
Se hvor kraftig sømmen var for tyve år siden. Men i en ferdig slire er det ingen sterke krefter som prøver å rive opp sømmen. Er den stramt og fint sydd, holder den også når den ser ut som den øverste her.
Legg merke til presisjonen i profilene i blad-delen av den nye slira. Noe å prøve seg på!
