30. juli 2008


Noen små knivfabrikker 
fra Oslo og et par andre steder

Her er noen småfabrikker som jeg knapt vet noe om. Jeg skriver ned litt i tilfelle noen andre vil finne ut mer.

Det er foldekniver og bordkniver dette handler om. Jeg begynner med foldeknivene.



Mandril, Oslo

Mandril hadde neppe egen produksjon av kniver, men leverte i det minste foldekniver og ikke bare bordkniver. Hvem Mandril var, vet jeg ikke. Kanskje en grossist i Oslo.

Noen Mandril slirekniv har jeg ikke sett eller hørt om.

Mandril-foldeknivene på bildene her har sideplater i sølv fra Ludvig Sæther i Oslo (tekanne-logo). Sæther laget store mengder slike for flere forhandlere før krigen, ikke bare for Mandril. De ser ut som gullsmedkniver flest, som dem det er bilder av her, men det finnes også en og annen som skiller seg ut.

Kniv med samemotiv:

Masse gravering i sølvet, som viser at den har tilhørt en David Hetta, og at den er "Fra Frikirkens Hornmusik Sborg".



Rostfrei:

Hovedbladet på denne er merket MANDRIL på den ene siden og ROSTFREI på den andre. Sånt er aldri bra, siden det betyr at kniven er laget i Tyskland og ikke i Norge. Det hadde uansett vært usannsynlig at den var norsk.















Neste kniv har svært dårlige tilpasninger. Det lille bladet har aldri gått ordentlig inntil.

Fruktkniver:

Mandril hadde en hel del fruktkniver i flere fasonger og skaftfarger. Noen har stempel med bilde av en mandrill, andre har bare navnet. Sånne kniver koster nær null på bruktmarkeder. Jeg ga fem kroner stykket for mine to, og skal ikke ha noen flere.

Christiania Staal & Jernvarefabrik A/S

Til tross for oslonavnet lå denne fabrikken i Moss. Den var etablert i 1905.

Jeg har bare denne bordkniven derfra, som de har laget helt maken til vanlige bordkniver fra Eskilstuna, eller for eksempel fra Norsk Knivfabrik i Trondheim. Den er senere slipt om litt i spissen.

Navnet tyder på at fabrikken ble etablert i Oslo og så ble flyttet til Moss i 1905.

Det er noen fine bilder fra produksjonen derfra i E. Diesens bok 1200 norske mekaniske verksteder (utgitt i 1918).

Den Norske Knivfabrikk A/S

I Handelskalenderen er det oppført Den Norske Knivfabrikk A/S, Oslo, grunnlagt i 1935. Disponent: Max. N. Rihal. De laget bordkniver og forskjærkniver.

A/S Den Norske Knivfabrikk, Arendal

Og her har vi en fabrikk til med samme navn. Begge laget bordkniver og forskjærkniver. Kanskje det er samme fabrikk, som ble flyttet fra Oslo til Arendal?

Arendalsfirmaet er oppført i Handelskalenderen for 1940. Allerede i 1942 ble det oppkjøpt av Aanonsen Kniv- og Filfabrikk, så kniver fra fabrikken i Arendal er nok sjeldne. Men det står vel ikke Arendal på dem.

De to øverste knivene er stemplet DNK RUSTFRI, den nederste er stemplet OSLO i tillegg. Bokstavene bør bety at de er fra Den Norske Knivfabrikk. Den nederste er tydeligvis fra Oslo-fabrikken, og kanskje de andre to er fra Arendal?

Norsk Pletfabrik, Arendal

På Internett fant jeg denne, under "Historiesidene til Arendal Jern- og Metallarbeiderforening". Theodor Vilshammer forteller. Han var født og oppvokst på Havstad, og flyttet til Danmark i 1946. Noe av stoffet har tidligere vært trykt i årsskriftet til Arendal Historielag.

”KOMFURER, KAKKELOVNE OG VARMEOVNE

Produktion af komfurer og varmeovne (kakkelovne) i Arendal varede i ca. 100 år. Det startede med Havstad Støperi og Støperiet på Pusnes. På Havstad Støperi ophørte produktionen i ca. 1930. Da var salget af brændekomfurer (vedkomfyrer) og brændeovne faldet så meget, at der ikke længere var basis for de små støberier. På Pusnes var produktionen af komfurer og ovne sluttet før min tid.

På Havstad Støperi prøvede man med alternative produktioner, men uden held. Bygningerne og anlæggene blev overtaget af ingeniør Dahl. Efter branden ophørte jernstøbningen, og Dahl prøvede forskellige produktioner: knivfabrik og metalstøberi.

Ca. 1965 lukkede støberiet på Pusnes.”

(Havstad Jernstøberi i Arendal ble etablert i 1856.)

Norsk Pletfabrik skal visstnok ikke ha noe gjøre med Den Norske Knivfabrikk i samme by. Ingeniør Dahl drev plettfabrikken og laget altså kniver. Men bare bordkniver, antar jeg.

Aanonsen Kniv- og Filfabrikk

Litt Aanonsen-skrammel.

Aanonsen ga ut et jubileumsskrift:

’Aanonsen Jernvarefabrikk A/S; 100 år 1881-1981’. Oslo 1981.

På side 11 står det:

’I 1942 kjøpte Aanonsen den Norske Knivfabrikk i Arendal. Denne bedriften ble flyttet til Oslo og slått sammen med de Forenede Filhuggere’s filfabrikk, som ble erhvervet i 1944. Etter forholdsvis kort tid ble disse bedriftene flyttet til Notodden hvor tilgangen på arbeidskraft var bedre enn i Oslo. Aanonsen Kniv- og Filfabrikk på Notodden beskjeftiget på det meste 30 mann. I 1955 ble knivfabrikken flyttet til Kongsberg, hvor bedriften allerede i 1952 hadde etablert seg med sin verktøyproduksjon. Filfabrikken viste seg imidlertid å bli ulønnsom på grunn av hård utenlandsk konkurranse, og den ble nedlagt i 1952, mens knivfabrikken ble solgt til Brødrene Øyo A/S i 1967.’

Aanonsens blader er stemplet firmanavnet, eller med denne kråke/saks-skapningen.

Knivsmeden Leif H. Jakobsen i Gransherad forteller at han arbeidet på fabrikken da den var på Notodden. Det ble laget to modeller bordkniver, og en forskjærkniv. Noen slirekniv derfra hadde han ikke hørt om.

Nedregate 5, Oslo


Sigurd Senjes bok Akerselva. Veiviser til Miljøparken (Oslo 1990) nevner så vidt en knivfabrikk på strekningen Grünerbrua - Vaterland:

”På denne strekningen gjør elva en kraftig sving vestover og dreier så mot sør og øst. Denne elvesvingen har inspirert en arkitekt til å konstruere det helt spesielle huset i Nedre gate 5. Fasaden er lagt i en bue som følger elveløpet. Den nye turveien gjør det samme. Dette samspillet er et påfunn som gir vandreren en egen opplevelse.

Det buede industribygget sto ferdig i 1899. I dette fabrikkomplekset (også med en verkstedbygning i en etasje med shedtak) har det vært drevet tekstilindustri med fargeri og blekeri foruten en mengde annen virksomhet, som gipsmakeri, glassmester, knivfabrikk, rammemaker og atelier for kunstnere. I 1930-åra kom det karosseriverksted og bilverksted her.

Denne fabrikkbygningen står i dag som et særskilt verneverdig industriminne. Store midler er satt inn av Miljøparken for å rehabilitere huset. Norges Naturvernforbund har flyttet inn i lokalene.”

Slik det er formulert her, ser det ut til at knivproduksjonen var i gang allerede på 1920-tallet, før karosseriverkstedet og bilverkstedet kom på 1930-tallet. I så fall er det ikke Den Norske Knivfabrikk som lå her.

Jeg vet ikke noe som helst om disse knivene. Jeg gjetter at det var bare bordkniver.

GHB, Oslo

For mange år sidene fikk jeg brev fra en i Sverige som hadde en gammel foldekniv med to blader og norsk sølvstempel. Det store bladet var merket GHB OSLO, og LS. Da jeg noen år senere tok opp brevet igjen og spurte ham hvilket sølvstempel det var, hadde han ikke lenger kniven.

Det er ikke usannsynlig at ’LS’ angir at kniven har et lite og et stort blad. Og om dette stemmer: Siden det ikke ville vært noe poeng å merke kniven slik hvis det ble laget bare én modell, burde det bety at det finnes minst en til, med en annen bladkombinasjon.

O.F.H., Oslo

Denne er laget for et eller annet Oslo-firma, neppe av firmaet selv. Jeg vet ikke noe annet om den enn at den er stemplet O.F.H. OSLO og at den sannsynligvis (siden den har inngravert 7-1-1939) er laget i 1938 eller kanskje tidligere.

28. juli 2008


Svein Gunnarson og Knud Espe


og noen til fra Knut Myhrvolds samling


Her en dag fikk jeg besøk av Knut Myhrvold fra Sandefjord, som samler klassisk kniv fra Telemark. På de ikke altfor mange årene han har samlet, har han rukket å få tak i mye pent, og litt av det var med i sekken.

Supert. Her ser dere ham ved Nidelva, rett utenfor der jeg bor.








Svein Gunnarson

Først en svært spennende sak, en sjeldenhet som vi studerte lenge og vel, og som gjorde at vi måtte søke litt på internett. Og noe fant vi, iallfall noen nye spørsmål, og antagelig noen nye svar også.
















Det gjelder denne kniven, med skaft i risknute (briar, antar jeg), slire i utskåret geitehorn, og med graverte sølvholker.

Den skal være laget av Svein Gunnarson i Vinje, som var født rundt 1820 og utvandret til Amerika. Han var en av de første telemarkingene som var på de Conincks treskjærerverksted i Oslo. Det er dette eksemplaret som er vist og omtalt på side 32-33 i boka Norske kniver av Knut Moland og Øystein Køhn. Den er også i Knivbladet 1997 nr 3, side 46-47. Når Moland føler seg sikker på at den er en Gunnarson, er det fordi den har samme utskjæring som en kniv i Vinje som skal være en sikker Gunnarson.

Jeg håper at jeg en dag får se den kniven i Vinje, og få se hvor lik den er denne kniven, og helst også få høre hvorfor det er sikkert at den er laget av Gunnarson. Noen andre mulige Gunnarson-kniver enn disse to har jeg ikke hørt om, bortsett fra den det er bilde av i Sveens bok, som jeg viser nedenfor.

Knut Myhrvold og jeg diskuterte det som står på bladet på denne kniven. Det har ikke vært omtalt før, men er svært interessant, og jeg gjør mye ut av det her.


En engel (eller noe sånt) i skaftenden, i stedet for de mer vanlige, grinete maskene fra litt senere knivmakere.












Nydelig skåret geitehornslire. Det er en og annen "Teigen-rose" her, men ellers er dette en slire med egenartet mønster på både forsiden og baksiden.







Baksiden på geitehornslirer er ofte like detaljert skåret som forsiden. Her er den gjort mye enklere.

Sliretuppen er uten holk og uten noen spesielt utformet avslutning.



Skaftholkene er gravert annerledes enn slireholken. Mens slireholkens mønster ligner forsidemønsteret i geitehornet, er det et annet mønster i skaftholkene. Hvordan skal vi tyde dette?

Normalt tyder vi det slik at kniv og slire ikke hører sammen. Det er iallfall ikke noen bekreftelse på at kniv og slire har hørt sammen fra starten. Men dette er ofte et vanskelig punkt. På den ene side sitter nok en stor del av de gamle knivene nå i en annen slire enn den de satt i da de var nye for over hundre år siden. På den annen side er det heller ingen selvfølge at kniv og slire ikke hører sammen opprinnelig fordi de har få felles elementer.

Hvis kniv og slire i dette tilfellet har hørt sammen fra starten, kan det se ut til at det har vært to gravører i sving, eller at arbeidene er fra samme gravør, men ikke fra samme periode. Sammenlign denne slireholken med skaftholken på bildet under. Her er det ikke mye likt.

Men da kan vi jo trekke fram dette at det er like store forskjeller mellom skjæringen i forsiden og baksiden av slira som mellom graveringene, og skjæringene er da vel utført av samme mann?

Når en kniv er laget på et verksted der flere knivmakere arbeidet, kan kniv og slire være laget av hver sin knivmaker for å bli satt sammen før de ble lagt ut til salg, med tydelige preg fra hver sin knivmaker. Hører de sammen da?

Ofte må en kniv studeres svært grundig og lenge før det er rimelig sikkert at kombinasjonen kniv/slire er original, eller at den ikke er det.

Sånt blir det diskusjoner av.


Skaftholkene har en åpnere og rarere "akantus" enn slireholkene.

Jeg har sjelden hørt at holkene på slike utskårne geitehornkniver har vært diskutert. Selv med store variasjoner i graveringen på de forskjellige holkene på samme kniv, bærer man over med det. Det kan være fordi disse knivene er så gamle at man aksepterer at diverse kan ha hendt dem i årenes løp, men det er vel like gjerne det at vi har nok med å studere skjæringen, som er det viktigste på disse knivene. En avansert kniv inneholder så mye at vi ikke rekker mer enn det viktigste!

På denne kniven er bladet betydelig nedslipt, men innerst ved skaftet ser vi hvor fint det er laget. Og så har vi altså dette stempelet. Svære greier. Det er et laminert blad der bladryggen er omtrent som på Talleiv Nystogs blader, men med en annen smellopp. Stempelet er positivt, altså slik at det bare er selve bokstavene som er slått inn i bladet.



Bladstempelet: ESPE

ESPE er ikke noe kjent knivsmednavn, og sånt kan jo ikke få stå i fred uten at det må søkes på internett.

Det skulle vise seg at Espe er behagelig sjeldent, både som etternavn og gårdsnavn, i de noenlunde aktuelle områdene.

Folketellingen for Kongsberg for 1865 har denne interessante karen, som jeg har stor tro på her:

Knud Espe, gravør på Kongsberg. 38 år, født i Telemark, ugift. Losjerende i Klokkerbakken 57.

Dette passer jo helt nydelig, og jeg ser for meg at han er den vi skal ha tak i. Det hadde vært enda hyggeligere om det hadde stått hvor i Telemark han kom fra.

Under gården Øverland i Vinje var det en husmannsplass som het Espe. Det var også en gård ved navn Espe i Mo kommune (som senere ble en del av Tokke). Begge steder er i det "riktige" området, og jeg holder en knapp på Mo.

Folketellingen for Mo for 1865 har en Knud Knuds., 67 år, født i Vinje. Oppført som innerst og dagarbeider på gården Rekublad i Mo (Tokke). Faren til gravør Espe?

Emigrantlistene kan bidra. 28. april 1869 dro emigrantskipet "Rjukan" fra Skien til Quebec i Canada. På passasjerlisten er Knud K. Espe med kone. Det står ikke hvor de kom fra eller hva kona het. Alder ikke oppgitt, bare at de var i gruppen over 14 år. Lengre ned står Knud Knudsen Espe, 70 år, fra Mo.

Telelaget of America har liste over innvandrere fra Mo i Telemark. Der er det en Knut Knutson Espe, født 1800 og innvandret 1869. På listen er det også flere av neste generasjons Knutson og Knutsdtr Espe.



Gravøren Espe

At Knud Espe var gravør på Kongsberg, kan bety at han arbeidet på Kongsberg Våpenfabrikk eller på Den Kongelige Mynt.

Jeg ser at i 1852 tok Vardø postkontor i bruk et stempel gravert av Knud K. Espe. Det er lite sannsynlig at de fant fram til en tilfeldig gravør på Kongsberg. Vi må vel anta at bestillingen gikk gjennom en kjent institusjon som Myntverket eller KV. Myntverket passer kanskje best med et poststempel.

Et bladstempel betyr at bladet er laget av eller for den som eier stempelet, eller det kan være et eiernavn. Helstålblader har normalt ikke eierstempel som er slått inn siden. Med negativt stempel (der bokstavene stikker opp fra bladet, og rammen rundt er slått ned i det) er dette bortimot umulig, og det er vanskelig med et positivt også. Eiernavn på slike blader er heller gravert grunt eller etset i bladet. Det går bedre å slå inn stempel kaldt på et laminert blad med mykere sider, slik som Espes blad, men eiernavn pleier ikke være plassert på dette stedet.


Er det nærliggende å foreslå at Espe kan ha laget alt på selve kniven (men ikke slira), både blad og skaft med holker og gravering? Best å vente med det. Vi får nok ta noen runder til før vi eventuelt er der, med nye mulige oppdagelser underveis.

Knud Espe er en aktuell person som det må finnes mer fra. Så langt ser det altså ut til at vi har fått en ny telemarking fra 1800-tallet som var gravør, som leverte blader av høy kvalitet, som kanskje graverte skaftholker, og som kanskje laget hele kniver.

Men alt kræsjer jo hvis det skulle vise seg at de fire bokstavene ESPE er initialer og ikke et etternavn. Grøss!

24. september 2008

Nye opplysninger om Espe

Jeg fikk en mail fra Sigrunn Lie Brattekås som kunne fortelle dette:

"Når det gjeld gravøren Knut K Espe, så var han fødd på Åmsberg i Mo i 1827 og døydde i Mo i 1886. Han er difor ikkje den same som reiste til Amerika i 1869.
Knut K Espe var kunstnar og myntgravar. Han arbeidde som myntgravar el "stempelskjærer" på Den Kongelige Mynt i Kongsberg. Her var han godt kjent for kunstnarevnene sine. Det skal vera han som laga modellen til kroningsmedalja for dronning Victoria, og det var visst bjørneskyttaren Tarjei Haugo som hadde lærte han å bli gravør. I Mo bygdebok, kultursoga, band II - står det ein artikkel om han. Den har tittelen: "Knut Espe - ein tragisk kunstnarlagnad." Tragedien låg i at han etter kvart fekk problem med alkoholen. M.a. mista han jobben på Kongsberg p.g.a. dette og han fraus i hel i snøen ei vinternatt, bare 59 år gamal.
I artikkelen er det også nemnt at det var noko sers med "Esperosene"."

Ingen amerikatur på ham, altså. Men nesten. Jeg ser et annet sted i Mo bygdebok at han skulle utvandre til Amerika i 1853, men at det ikke ble noe av. I stedet ble han myntgravør ved Den Kongelige Mynt. Da han døde fattig i 1886, hadde han pensjon fra Kongsberg.

Kniven i Dag Sveens bok

Dag Sveens bok Fra folkekunst til nasjonalt kunsthåndverk har hentet bilder av en Gunnarson-kniv fra Illustreret Nyhedsblad 1852 nr 37, og tar kniven nærmere for seg på sidene 186ff.










Denne kniven fra 1852, med skaft og slire skåret i tre, har sørgelig lite til felles med Knut Myhrvolds kniv. Det betyr ikke at Knuts kniv er fra en annen knivmaker, men det gjør at vi ennå ikke kan regne at vi er i mål. Skjæringen i Gunnarsons perioder før, under og etter Oslo-oppholdet kan nok skille seg betydelig fra hverandre. Det blir også gjerne store avvik mellom det som er skåret i tre og det som er skåret i horn, og selvfølgelig mellom kniver som er skåret på et verksted, på oppdrag og kanskje etter tegning, og kniver som knivmakeren laget for seg selv.


Sveens bok er en gave til oss som er interessert i treskjæring. Den er resultatet av et enormt og imponerende arbeid, og har et vell av opplysninger (men er irriterende vanskelig å finne fram i). Noen glipp er det, og her er ett av dem. Sveen omtaler mønsteret i slira uten å nevne at det jo er baksiden av slira som er avbildet her. Vi kan gå ut fra at forsiden på denne slira har dekor over det hele. Han har heller ikke sett at det er graverte sølvholker på skaft i slire, men skriver om "skurden i skaftets topp" som om det var treskjæring og ikke sølvgravering. Det er også andre ting i boka som er overraskende for knivfolk, som at han ikke kjenner til noe arbeid fra Halvor Teigen eller noe signert arbeid fra de Coninck, og han nevner ikke Hakon Blikstad. Likevel ødelegger dette slett ikke for det han vil vise, nemlig den utviklingen som boktittelen antyder. Og så er den jo heller ikke noen knivbok.

Noe Sveen kan lære oss, er forsiktighet med å si at en kniv med sikkerhet er laget av den eller den. Sveen er svært tilbakeholden med å sette navn på gjenstandene. I motsetning til mange av oss.

Du finner antagelig ikke boka i bokhandelen lenger. Siden du må ha den, kan du finne den på antikvariat.net, der du også kan bestille andre knivbøker du måtte mangle (men det er ikke alltid at det er noe eksemplar av det du vil ha, så det er bare å følge med).

Bildene i Illustreret Nyhedsblad fra 1852 ble nok studert av treskjærere og andre håndverkere over hele landet. Med slike tegninger spredd vidt omkring allerede så tidlig, kan det være vanskelig å si at en ting er fra Telemark fordi den har en eller annen typisk detalj i mønsteret. Tegningene lå for eksempel blant de tingene den store begavelsen Kristoffer Hyttehaug (1827-1898) i Budal i Sør-Trøndelag etterlot seg, og i Budal har man trodd at dette var Hyttehaugs egne arbeidstegninger til noe han skulle lage.



Ferdig med å studere kniven?

En kniv som denne antatte Gunnarson-kniven blir vi ikke ferdige med å se på. Nå er det altså en del dager siden jeg så den, og jeg skulle ønske at jeg hadde den her nå. Det er så mye jeg ikke rakk å få sett ferdig.

En fin kniv tar det år å bli "ferdig" med, og uansett blir vi sjelden mer enn midlertidig ferdig. Ett år etter ser vi den med nye øyne. Vi har lært mer siden sist, og den viser andre sider av seg enn forrige gang. I tillegg må den hver gang sammenlignes med alle andre av samme type, der det også kan være dukket opp noe nytt. Dermed er det ingen ende på dette.

Det er morsomt å se en fin gammel kniv som jeg ikke har sett før, men det kan være minst like morsomt å se igjen en som jeg har studert grundig tidligere. Da ser jeg hvor mye det var jeg ikke la merke til forrige gang.



Andre kniver i sekken

Knut hadde også med seg litt annet pent fra Telemark, med og uten geitehornslire. Jeg tok en del bilder av disse knivene, for etterpå, når knivene har reist sin vei igjen, er det noe herk å være uten bilder. Det er da jeg angrer på at jeg ikke tok mange flere og fra flere vinkler.



Teigen/Solbjør
















Han hadde fått kjøpt en nydelig geitehornslire fra den store Halvor Teigen (1818-1910) i Rauland, med praktfull skjæring og med den karakteristiske Teigen-spissen i slira som er dekorativ uten holk.

Men slira var uten kniv. Så da fikk han Arne Martin Solbjør i Vinje til å lage en.

Valget av knivmaker var ingen tilfeldighet. Det er Arne Martin som er mest kjent for denne slags kniver nå. For en knivmaker må vel dette regnes som et ærefullt oppdrag, og det må være morsomt å se navnet sitt plassert bak skråstreken i "Teigen/Solbjør".


Oppgaven gikk ut på å lage en kniv av samme slag som den Teigen selv ville ha laget, og som kunne måle seg med denne i kvalitet, og som kledde slira uten at noe skurret. Og så måtte den gi nok å se på, akkurat som slira. Resultatet ble svært bra, og dermed er det blitt en kniv av dette, ikke bare en løs slire.

Arne Martin har ikke gjort noe forsøk på å antikkbehandle buksbomskaftet. Her er det en nylaget kniv i gammel tradisjon, en Teigen/Solbjør der resultatet er alt man kan ønske seg.

Bladet er ganske nøytralt. Et pent og diskret AMS-bladstempel hører til.

Hva om Knut nå etterpå skulle få tak i en Teigen-kniv som passet perfekt? Det ville ha gitt ham et hyggelig luksusproblem, men det er lite sannsynlig at han får det problemet. Det er så godt som aldri noen løse Teigen-kniver å se.



Tarjei Vesaas
















Neste kniv er fra Tarjei Vesaas (1835-1900) fra Vinje, bestefar til forfatteren med samme navn. Det er lite å se fra ham.

Skaftet er i tann, og er skåret av Halvor Teigen. Holkene er gravert på prikken lik holker på flere andre Teigen-kniver, og er vel også fra ham. Så da blir det altså lærarbeid og blad som er fra Vesaas. Dette er ikke den eneste kjente kniven som er et samarbeid mellom de to.

Sammenlign holkene med dem i artikkelen om Teigen, de som sitter i kniven med Oskar Foss-blad.

Opphengsfestet er rart. Er det fikset på siden?












Negativt bladstempel T.V., som det er stas å få tak i.





Talleiv Nystog















Talleiv Nystog (1832-1910) fra Vinje er det etter hvert en del kniver av på disse sidene her. Bare se de andre artiklene under "Geitehorn" eller under navnet hans. Dette kan gi det fullstendig feilaktige inntrykk at de er ganske vanlige og lett å få tak i.

Her er det brukt hvalrosstann i skaftet, og den marmorerte kjernen i tannen er synlig langs hele den ene siden.













Nystogs blader er lekre saker. Denne smelloppen og avrundingen av bladryggen gjør seg jammen godt, som vi ser av bildet over her, og stempelet er også pent, særlig dette negative.

Hund på toppen av skaftet.








Halvor Vehus
















Neste kniv: Halvor Vehus (1835-1905) fra Rauland, med hans typiske filigransdekor og pautet lær.

Beiset valbjørkskaft.













Masken i skaftenden har fått slitt bort nesen, men det sure uttrrykket er jo i orden.

Halvor Vehus stemplet HW med en kvist og blad, eller med bare bokstaver som her.



Bjørn Lofthus


Bjørn Lofthus (1860-1940) fra Vinje.

Eksemplaret er ikke akkurat strålende, siden mye av den karakteristiske pautingen er borte. Men mye annet er bra, og det er en komplett Lofthus med manslire og B.L.-stemplet blad. Den fyller fint Lofthus-plassen fram til et bedre eksemplar kommer forbi. Men det kan bli lenge til, for disse knivene ser vi ikke mange av, og hos knivsamlere flest er dette en plass som står tom.

















Du kan se et topp-eksemplar i bildene fra Kongsberg-Marken 2008. Nettopp et sånt eksemplar som bør komme forbi.



Fremdeles ukjent










Til slutt denne, som vi også studerte i februar, på Kongsberg-Marken 2008. Den gang var graveringen sannsynligvis gjort av Bjørn Kleppo, og det er den vel sannsynligvis ennå, selv om faktisk også Aasmund Hovden har vært nevnt som en mulighet for nederste slireholk.

Kniven har vært vist fram på flere knivtreff, men det er visst ingen som kommer med forslag til navn på knivmakeren.

Det finnes en hel del kniver av denne typen, og det tydelig at forskjellige knivmakere laget dem. Gjerne med pent graverte holker fra mer kjente knivmakere. Skaft og slire er vanligvis (når det ikke er lærslire) skåret i vanlig rettvokst tre, kanskje bjørk, og skjæringen på disse knivene er ikke på høyde med graveringen i holkene.

Knivmakerne kan ha kjøpt ferdige holker, noe som dermed betyr at kjente knivmakerne solgte slike løse. Om det da ikke er de kjente knivmakerne som har laget alt sammen og ikke var på høyden når de skar i tre. Utskjæring av lærslirer er heller ikke alltid på høyden selv i noen av de fineste stasknivene. Siden læret gjerne er farget svart, er dette mindre iøynefallende og passerer gjerne uten kommentarer. Både før og nå.

Men ikke her. I dette tilfellet blir kniven utenom holkene ikke mistenkt for å være en Kleppo. Hadde den vært fra Bjørn eller Olav Kleppo, hadde i det minste skaftet vært like bra som på deres vanlige kniver.

Treslire er noe vi gjerne forbinder med lærmangelen under krigen og like etterpå. Kanskje denne også er laget på 1940-tallet?