25. november 2008


Heldigvis ikke hvaltann?


Jeg fikk en mail fra en knivsamler som hadde kjøpt en pen kniv på Internett-auksjon i Sverige, og som hadde fått problemer i tollen. Problemet var at kniven var laget av hvaltann, som ikke fritt kan sendes over landegrensene, og som kan gi både avsender og mottaker problemer. Og nå hadde den satt seg fast.

Kjøperen hadde ikke sett kniven ennå, bare et bilde. Han regnet med at den var av hvaltann, slik det var beskrevet, men han hadde ikke tenkt over at det er ulovlig å sende over landegrensene truede dyrearter eller deler av truede dyrearter.

Tollvesenet sendte kniven til Direktoratet for naturforvaltning.



Alderen

Her er det klart at knivens alder har avgjørende betydning. Hvis kniven ble laget på en tid da hvalfangst ennå var tillatt, og dette kan dokumenteres ved inngravert årstall, skulle det ikke bli problemer. Men uten årstall?

Antagelig går det bra til slutt da også, etter en del fram og tilbake, hvis kniven altså er gammel nok. Når det gjelder samleverdige norske kniver som vi nå kjøper hjem igjen fra utlandet, er de alltid laget før fangsten av spermhval ble stoppet. Problemet er å bevise alderen.

Moderne kniver av hvaltann blir noe annet. De også blir laget av gamle tenner fra den gang spermhval var lovlig vilt, men i deres tilfelle er dette ikke enkelt å bevise.



Redningen


Den overraskende redningen i vårt tilfelle var at kniven slett ikke er laget av hvaltann, men av bein! Den er av samme slag som den på dette bildet, altså en førkrigs beinkniv fra trønderske Karl Fredriksen.

Litt morsomt er det jo. Her skriver selgeren på auksjonssiden at materialet er hvaltann. Hvaltann høres mye bedre og dyrere ut enn bein. Men dermed gjør han altså kniven sin om til noe som det ikke er fritt fram å handle med.

Jeg lurer på hvor spesielt dette tilfellet er. Kanskje flere har fått beslaglagt kniver og andre gjenstander fordi de var laget av noe som ble utgitt for å være tann fra spermhval, hvalross eller elefant, og som faktisk var laget av kubein.

Men hva nå om denne kniven virkelig hadde vært laget av hvaltann, med en alder som ikke lot seg bevise? Jeg vet ikke hvordan det da ville ha endt. Kanskje det hadde gått an å få gitt den til et museum. Men hva med pengene som var betalt?



Hva gjør vi?

Det hele avhenger av hva som står på pakken, og i eventuelle følgeskriv. Står det at kniven er av bein, bør den passere problemfritt. Står det hvaltann, kan det gå dårlig.

Du må sørge for at alt er i orden før kniven blir sendt. Det må ikke bare stå "hvaltann" eller "elfenben" uten noe mer. I det minste må det stå hvor gammel kniven er.

For selger, kjøper, tollvesen og direktorat er det egentlig greiest at det står "bein", selv når dette er feil. Det sparer alle for unødig arbeid, når kniven uansett er gammel nok til at den fritt kan sendes over grensen. Men det korrekte er altså å oppgi materiale og alder.

Hvis du i stedet ser på en moderne kniv laget av hvaltann eller elfenben, må du bare la den være. Jeg ser at det på eBay står "pre ban ivory", altså elfenben fra tiden før forbudet. Jeg vet ikke hvordan slikt kan bevises og hvordan det ville gått i tollen. Det er ikke tilfeldig at knivmakere for en stor del har gått over til å bruke mammut, som er uproblematisk i denne sammenheng.

Skulle en kniv sette seg fast i tollen, er det ikke noen grei løsning at en privat samler sender bekreftelse på at den enten er gammel nok eller at den er av bein (slik det ble gjort i dette tilfellet). Får du problemer av dette slaget, må det greieste være å få Norsk Skogmuseum til å bekrefte knivens alder, og at museet eventuelt bruker kniveksperter utenfor til å skrive bekreftelsen.

20. november 2008



Hærens sanitet og annet vrient


Gamle norske morakniver med fiberslire ("pappslire") er et stort og interessant og vrient - og billig! - samleområde. Jeg har en hel del av dem, både av dem som er laget her og av de svenske som er laget for norske firmaer. Av og til lurer jeg på om jeg skal gå over til bare å samle på sånne, men det går jo fort over. Her ser jeg på noen førkrigs eksemplarer der det ennå er mye å gruble over og finne ut.
















Jeg har to kniver fra Hærens Sanitet. Den ene er tidligere, fra den gang det het Armeens Sanitet. Begge er av Mora-type med fiberslire, og i begge tilfeller er både kniv og slire i topp stand. Knivene er behørig merket, men likevel: Hvem laget dem?




Jean Mette


Den eldste av disse to knivene kom i postboksen her om dagen, fra Tyskland. Den har blad med tre stempler:

O.J.S., JEAN METTE og ARMEE. Skaftet er svimerket ARMEENS SANITET.

Per Tenge har vist en maken kniv i Knivbladet 1990 nr 4, side 32. Han opplyser at Armeen var navnet på Hæren fram til ca 1910.



Stemplene er slått inn i varmt blad, så det er smeden selv som har gjort det. Han har brukt tre separate bladstempler, og på min kniv har to av dem byttet plass sammenlignet med dem på Per Tenges kniv.

Bladspissen er litt rar, men ser ut til å ha vært sånn fra starten.


I artikkelen i Knivbladet er det oppgitt at smeden er Olaus Johansen Sveum (1853-1904) på Toten.

Armeens Sanitet har altså bestilt et parti kniver fra Jean Mette i Oslo, og så har Jean Mette kjøpt blader fra Toten, skaft fra et annet sted, og fiberslirer fra Mora.

Nå er det bare det at Sveum døde før fiberslirer ble tatt i bruk. Det må altså i så fall ha vært et lager gamle blader.

En annen mulig smed er Ole Jakob Skjellerud (1844-1931), også fra Toten.



Når er den laget?

Slira er knivens opprinnelige, som vi skal se. 1910, og kanskje enda litt før, er tidlig for fiberslirer. Hvis den er så gammel, er den laget av Anders Ström i Mora, som arbeidet hos Erik Frost. Han var først ute med slike, i 1907 eller 1908.


De svært få fiberslirene jeg har sett med akkurat dette mønsteret, har alle hatt en norgestilknytning. Nå er vel ikke det så rart, siden det jo er her jeg går og samler kniver, men jeg har likevel tenkt på muligheten for at de er laget av B. Knudsen i Trondheim.

Med den nære kontakten det var mellom Frost og Knudsen, må det ha gått raskt å overføre fra Mora til Trondheim kunnskapen om hvordan den nye typen slire kunne produseres. Jeg skal gruble mer over dette, og studere flere gamle svenske slirer.

Navnet Armee, med ekstra e på slutten, var en gammeldags skrivemåte allerede før Ströms første fiberslire ble laget. Styrker dette den tanke at bladene kan være laget mens den ekstra e'en ennå var der?

Til en sikker datering er jeg redd disse skriveformene er er like lite å stole på som overgangene Christiania-Kristiania-Oslo. Selv formen Christiania hang med lenge etter at navnet var skiftet til Oslo i 1925, også i enkelte offentlige dokumenter.

Navnet Arme ble brukt i diverse sammenhenger lenge etter at navnet var endret til Hæren. Jeg ser for eksempel at Etappereglement for den norske arme siste gang ble utgitt så sent som i 1922.




Coward & Thowsen


Noen år tidligere enn forrige kniv kjøpte jeg fra USA et eksemplar som må være litt nyere. Det er litt annerledes enn det ovenfor, men av akkurat samme type.


Identisk slire, med samme sliretrykk.

Skaftet er dypt stemplet HÆRENS SANITET, og bladet er stemplet ARME (der E’en er ødelagt) og COWARD & THOWSEN.

Her har vi en blanding av gammelt og nytt navn, med "Hærens" og "Arme" på samme kniv.

Når slirene er identiske på denne og forrige kniv, bekrefter de hverandre gjensidig som originale.

Jeg regner med at denne kniven er laget kort etter den forrige.

Firmaet Coward & Thowsen hadde jernvareforretninger i Oslo, Skien, Notodden og Rjukan, og var jernvaregrossist. De hadde ikke egen produksjon av kniver.


Bladet er av elendig kvalitet. Mens heller ikke bladet i forrige kniv er av førsteklasses kvalitet, er dette her bare skrap. Det er dårlig sveiset og har en stygg, langsgående sprekk i selve eggstålet. Stygt slipt er det også, hvis denne slipefasen er den opprinnelige, som jeg tror den er. Så da regner jeg med at bladet er norskprodusert, fra en av våre små fabrikker som gjorde forsøk på å lage morakniver. (At jeg ikke ser bort fra at denne fabrikken lå i Trondheim, får jeg komme tilbake til siden.)

Bladstemplene er slått inn kaldt, så det er altså ikke nødvendigvis smeden som har gjort det. Smedstempel mangler.




T. Plesner

Oslo-firmaet T. Plesner & Søn A/S leverte også morakniver med sitt navn på bladet. Jeg tar med en derfra fordi den har nesten samme slire som de to ovenfor.


Plesners versjon er enda mer klassisk morakniv enn de andre, antagelig fordi den er litt senere. Rødt skaft, og slire med svartfarge øverst og nederst, altså der slireholkene ville ha sittet om det hadde vært noen. Skaftet er topptungt som på eldre kniver fra Mora (og fra B. Knudsen, Trondheim). Laminert blad som ser ut til å være i vanlig bra kvalitet.

Mønsteret i slira er nesten som på de to forrige. Men bare nesten, så det er ikke samme sliretrykk som er brukt.

Sammenlign med den gamle kniven fra B. Knudsen. Både skaft og slire gir meg følelse av at det er slektskap ut over bare dette at de begge er av Mora-type.













Og når jeg er i gang, tar jeg med enda en kniv fra Plesner. Laminert blad i svært fin utførelse. Kniven er av Mora-modell, og denne gangen regner jeg det som sikkert at den er laget i Mora.

Bladet har merking i samme design som det forrige, men bokstavene her er ørlite annerledes, så det er ikke brukt samme stempel.

Lærslire i fæl stand. Kan godt være den originale.

Stekesett fra Halvor Slålien



Halvor Olsen Slålien (1873-1957) fra Bøverdalen laget slirekniver med utskåret skaft, mest i reinshorn, men også andre typer kniver. Jeg hadde ikke sett noen av disse andre typene før det nylig ble lagt ut et stekesett på eBay, i Tyskland. Det kom i postboksen min i går. Stor stas.

Slålien er en av Gudbrandsdalens kjente knivmakere, med ettertraktede saker som vanligvis er lett å kjenne igjen, selv om de som her er usignert.

Harald Kolstad har en fin artikkel om ham i Knivbladet 1999 nr 1, side 4-11. Han forteller om Slåliens liv og kniver, og viser en del fine eksempler på knivene hans.









Forskjærkniven og gaffelen har som vanlig skaft skåret i reinshorn. Kniven er 33 cm lang, gaffelen 27 cm.

Knivbladet er 20,5 cm langt (usikker på hvordan det skal måles når det er laget på denne måten, men har målt det helt inn), og 28 mm bredt. Tykkelse inne ved skaftet 3,8 mm, men det smalner raskt ned til 1,8 mm.

I utførelse og finish ligner bladet på andre Slålien-blader, og jeg går ut fra at han har smidd det selv. Gaffelen er fint smidd, men har noen spor av verktøy og partier med litt grov pussing. Jeg gjetter at han har smidd den også selv.


Forskjærkniven har et vanlig Slålien-knivskaft, med form og utførelse helt som på mange av slireknivene. Dimensjonene er også slik at skaftet godt kunne ha sittet på en av hans vanlige kniver.

Dyp og kraftfull gudbrandsdalsakantus. Som vanlig er både skjæring og utførelse av detaljer vesentlig grovere enn på kniver fra perfeksjonistene på Lillehammer nederst i dalen, og slirene er gjerne enda grovere enn knivene, men det er likevel skikkelig sus over en fin Slålien-kniv.

Typiske holker med typisk gravering.

Sammenlign denne akantusen med den som Arve Amundsen har skåret. Her er mye likt. Gudbrandsdalens klassiske mønster hos begge to.


Gaffelskaftet er av en annen type. Denne delen av hornet ville ikke vært brukbar til et vanlig knivskaft.

Holken er uten gravering, bortsett fra linjen øverst ved hornet.



Men:
Samler vi på stekesett? Det kommer an på. Antagelig ikke hvis vi ikke aner hvem som har laget det og det ikke er gammelt nok. Men selv blant slireknivsamlere er et stekesett fra Hakon eller Ingvar Blikstad ettertraktet og dyrt, akkurat som et lommeur gravert av Gunnar Omdal. I begge tilfeller kan de glatt plasseres i knivsamlingen og på en måte regnes som kniver, også lommeuret. Så spørs det hvor høyt du vil rangere Halvor Slålien som knivmaker. Det er tydelig at han har høy stjerne nå, og et utskåret stekesett fra Gudbrandsdalen må passe fint inn i mange knivsamlinger.


Stekesettet var forøvrig ikke særlig korrekt beskrevet på eBay. Det sto at her har vi en jaktkniv og en jaktgaffel, og at de antas å være fra midten av 1700-tallet.
Vel. Husk å ta med jaktgaffel neste gang du skal på jakt!



En mer typisk Slålien-kniv


Jeg tar med tre slirekniver også. Først dette fine eksemplaret som var på vårmarkedet 2008 i Vikingskipet:

Omtrent samme skaft som på forskjærkniven, med samme slags holker.

Typisk grov Slålien-lærslire med sliretrykk. Bedre enn gjennomsnittet, og med fin kule i spissen.





















Harald Kolstad forteller i sin artikkel at Slålien også skar skaft i elfenben. Jeg studerte ikke dette eksemplaret nøye nok da jeg hadde sjansen (jeg tenkte ikke over hvilket materiale det var), og det går knapt an å si noe sikkert ut fra bildene. Det har annen farge enn de andre her, som sikkert er i reinshorn. Fargen på reinshorn varierer en hel del, men det er ikke umulig at dette er elfenben.

Svært karakteristisk, trambulert toppholk. Alle holker på bildene her er i nysølv, men han brukte også messing og kobber.



Minne fra Bøverdalen









Denne tok jeg også bilde av på vårmarkedet 2008. En pent skåret kniv i reinshorn, uten slire. Skaftet er nesten helt som på forskjærkniven.






Grunnen til at jeg tok bilde av den, var det som sto på bladet:
"Minde fra Bøverdal"
En påminnelse om at turister var viktige kunder. Han graverte av og til også eiernavn i bladene.




Treskaft


Bare for å vise at ikke alle Slålien-skaft er krumme og utskåret:

Her er en i beiset risknute på bjørk, med gravert nysølvplate langs den ene siden av det rette skaftet. Øyo-blad.

Denne også er fra Vikingskipet, fra høstmarkedet 2007. Nå etterpå ser jeg at det er samme kniv som den på side 67 i Øystein Kostveits Norsk knivbok.

Andre av Slåliens knivskaft er i kombinasjoner av tre og reinshorn, så en Slålien-samling blir ikke en rad like kniver. Harald Kolstad forteller at han laget foldekniver også.

4. november 2008




Et pent sett barberkniver


Det er slirekniver vi samler på, ikke kokkekniver eller brødkniver eller annet skarpt. Eller barberkniver?

Barberkniver finnes i enorme mengder fra den tid da alle som barberte seg, hadde en. De ligger på bordene på ethvert bruktmarked. I Vikingskipet byttet jeg til meg noen som engang har tilhørt en mann som hadde ikke bare én kniv, men et helt syvdagerssett.

Jeg begynner med dette settet. Så får jeg se om jeg siden legger ut masse andre norske barberkniver. Selv om man ikke samler på dem, hender det jo at man plukker med seg en hvis den er norsk. Og plutselig sitter man der med en hel samling, og lurer på hvor smart dette var.



C. Brose, Christiania

Carl Friedrich Wilhelm Brose var bandasjist i Grensen 8 i Oslo, og hadde dessuten "Buxesælefabrik". Jeg vet ikke når han var født eller hvor han kom fra. Han døde i 1903.

Brose hadde to sønner som overtok verkstedet og forretningen etter ham: bandasjist Adolph Wilhelm Heinrich Brose, og kirurgisk instrumentmaker Max Brose.

Det er bilde og omtale av sønnen Adolph i Norges håndverkere, bind 1, side 202. Det står at han var født i 1865, var utlært bandasjist i 1883, ble kompanjong i 1898, og at han etter farens død drev firmaet sammen med sin bror Max til han ble eneinnehaver i 1910. Han fikk sølvmedalje på Jubileumsutstillingen i 1914.



Syvdagerssettet

En barberkniv holdes skarp ved at man jevnlig stryker eggen på en lærrem. En gang imellom sender man kniven bort for å få satt den opp ordentlig. Hvis man har et sett på syv kniver, går det altså syv ganger så lenge før dette er nødvendig. Slike sett lages fremdeles, og produsentene hevder at det skal det gå flere år før man må få satt dem opp.













Disse syvdagerssettene, som har én kniv for hver ukedag og ligger i et pent skrin, var ofte luksuriøse saker, i høy kvalitet og med mer utsmykning enn vanlig. Dyre og ikke for hvem som helst.

Siden C. Brose døde i 1903, er settet hans mer enn hundre år gammelt. Uvisst hvor mye mer.

I dette tilfellet er etuiet ganske medtatt. Ikke så rart siden det er laget av papp og ble brukt på badet. Noen etuier er av tre og har greid seg bedre.

Brose-settet har ledig plass for en eller annen barberingsdings som jeg ikke vet hva var. Jeg har sett noen andre syvdagerssett, og sett litt på Internett nå, men ingen har hatt et slikt ekstra rom. Men jeg har ikke noe greie på sånt, og kanskje det ikke er uvanlig med en ekstra ting her. En bartebørste?


Knivene er av den vanligste barberknivtypen. Å lage slipefas på sånne er virkelig en utfordring for en sliper.

Her er knivene merket med nummer for ukedag. Mange andre sett har ukedagene i bokstaver på blad eller skaft.


Disse Brose-knivene er riktig pene og med nydelig ryggfiling, og med skaftplater av elfenben.

Andre leverte enda mer avanserte saker, både av enkeltkniver og særlig av dem som lå i sett. Noen har mer komplisert konstruksjon og mer kreativ ryggfiling og utskårne sideplater og gull og mye annen stæsj, og må ha vært rådyre. Kanskje dette settet var Broses toppmodell, eller kanskje han leverte enda finere saker.



Brukes barberkniver fremdeles?

Klart de gjør! Jeg har aldri prøvd, men kan godt skjønne at det kan være gøy. Dessuten føler man seg nok mye tøffere om man barberer seg med kniv enn pinglene som bruker mer moderne, ufarlige saker, og det er jo også et poeng.

Barberkniver lages fremdeles i Europa og andre steder, både billige og dyre. Til og med syvdagerssett er ennå å få kjøpt. Hva med et sett fra DOVO i Solingen? Du får et pent, nytt et derfra for rundt tusen dollar.

En Internett-side forteller at syvdagerssettene er laget før 1840, for da gikk de helt av moten. Som vanlig må man vurdere nøye den informasjonen man finner der ute!

2. november 2008


Trekniv med utskåret mann


Det ble som vanlig ikke de store fangster i Vikingskipet for min del. Bare et par stykker. Jeg begynner med denne, en morsom sak som lå på et bord, og som jeg fikk med meg til svært okå pris. Det hastet å få avgjort handelen, for en annen knivsamler lusket i kulissene i håp om at jeg skulle miste farten. Jeg regner med at kniven er laget i Trondheim, på 1890-tallet, og at den muligens er fra Ingvar Blikstad eller iallfall ikke langt unna. Vi skal se hvorfor jeg tror det.














Hadde det ikke vært for mannen på toppen av skaftet, hadde jeg gått rett forbi. Bare hold over skaftenden, så ser du hvor kjedelig kniven blir. Ordinært tre, slitent blad av Eskilstuna-type, og ingen slire. Men med denne mannen var det en kniv som jeg gledet meg stort til å komme hjem og få sammenlignet med noen bilder jeg har av en kniv stemplet Blikstad. Jeg håpet at det var samme mann som hadde skåret de to knivene. Det skulle vise seg å stemme bra.

Totallengde 28 cm. Skaftet er hele 16,5 cm, men utenom utskjæringene er det av helt normal lengde: 10,5 cm.


Mann på tur, som sitter og spiser. Med denne figurskjæringen var nok treets egenskaper for utskjæring viktigere enn at det var dekorativt i seg selv.

Han måler 45 mm fra skosålene til toppen av lua.

Skaftet har skarp buk, slik trønderkniver gjerne har.




























Jeg tror ikke at Hakon Blikstad leverte kniver med usignert blad. Men jeg er mer i tvil når det gjelder sønnen Ingvar Blikstad.

Som jeg skriver i Blikstad-historien, annen del, var det Hakons sønn Carl og ikke Ingvar som fortsatte på farens gamle adresse etter at Hakon døde i 1890, mens Ingvar etablerte seg for seg selv et annet sted i byen. De to brødrene var neppe perlevenner, siden de ikke fant på noe sammen. Her kan det godt ha vært en (turbulent?) startperiode da Ingvar brukte Eskilstuna-blader.

Men hvorfor kan den være fra Blikstad i det hele tatt? Da går vi til neste kniv.




Blikstad-kniven


Her er kniven som jeg gledet meg til å sammenligne med da jeg kjøpte den forrige.


Det er flere iøynefallende saker. For det første er bladet brukket, sannsynligvis på grunn av bestemmelser under krigen (se nedenfor). For det andre har det Blikstad-stempel, noe som for meg alltid er iøynefallende. Og for det tredje har den altså denne utskårne jegeren som sitter og prater med sin hund.

Slira er en enkel sak i lær uten metall. Antagelig hadde min kniv slire av samme type.


Arne Emil Christensen har vist denne kniven i Knivbladet, først et detaljbilde av jegeren i Knivbladet 1990 nr 1, side 21. Han antar at skaftet er skåret i tettvokst lønn. Det er det kanskje i min kniv også?


Siden, i Knivbladet 2005 nr 3, side 4-5, viser han hele kniven sammen med en dolk fra Blikstad. Kniven har blad stemplet J. BLIKSTAD TRONDHJEM, noe som betyr at Ingvar Blikstad har laget det (eller fått laget det) på 1890-tallet. Jeg husker ikke hvordan dolken er stemplet, men etter bildene å dømme ser den også ut til å være fra Ingvar.

Begge to har brukket blad. Arne Emil forteller historien om forbudet under krigen mot kniver med langt blad, som forklarer hvorfor de er slått av. Interessant sak som jeg anbefaler dere å plukke fram og lese igjen. Han har til og med tegning av de opprinnelige bladene før de knakk.


Så kan vi sammenligne mannen på min kniv med denne knivens jeger. De to må da være fra samme treskjærer? Det ser sånn ut, men jeg må få sammenlignet dem i virkeligheten.


En annen lue, og han har skjegg, så det er ikke den samme som har stått modell til de to, men ellers er det fullt opp av ganske like elementer i både menn og omgivelser. Og denne mannen også måler 45 mm.






Men: "samme treskjærer" betyr ikke nødvendigvis at begge kniver er skåret for Ingvar Blikstad. Treskjæreren kan ha skåret denne kniven for Ingvar Blikstad og min kniv for en annen forretning i Trondheim, eller for seg selv.






En Blikstad til


Dette Blikstad-skaftet i svartlakkert tre (som jeg trodde var ibenholt til jeg fikk sett nærmere etter) kan være verdt å studere sammen med de to ovenfor. Omtrent samme lue som jegerens. Samme treskjærer igjen? Ikke usannsynlig.

Skaftlengde 14,3 cm.

Kniven er ikke fra Ingvar, for bladet har Hakons eldre stempel BLIKSTAD THRONDHJEM, med bynavnet i bue. Jeg har tidligere her gitt Hakon Blikstads THRONDHIEM, THRONDHJEM OG TRONDHJEM hvert sitt tiår, slik at dette bladet er fra 1870-tallet. Det er nok å forenkle litt vel mye, men det er bare så fristende å gjøre det, og rekkefølgen må nå iallfall ha vært slik. Men det betyr nok ikke at THRONDHJEM-stempel nødvendigvis bare ble brukt før 1880.

Hvem var treskjæreren? Ikke Johannes Odde, som for lengst hadde reist fra Trondheim da Ingvar flyttet tilbake hit da faren døde i 1890. Men byen hadde jo diverse andre bra treskjærere i det aktuelle tidsrom. For eksempel Ole Laulo, som blant annet skar små trefigurer, og som jeg liker å tenke kan ha skåret alle disse tre knivene.

Her har jeg altså glatt avskrevet at kniven kan være skåret av Ingvar selv. Litt for kjapt? Vi vet ikke sikkert hva Ingvar kan ha gjort av figurskjæring. Helt umulig er det jo ikke at han kan ha skåret den svarte kniven som tenåring før han dro til Oslo, og de andre to da han var tilbake igjen i Trondheim. Men så veldig sannsynlig er det vel ikke.

Hm. Jeg skulle så gjerne ha sett noen av de små trefigurene som Laulo laget mange av og solgte gjennom firmaet I. N. Bruun i Trondheim. Noen som har en sånn liggende?

.