27. januar 2009



Foldekniver fra TRIO


Foldekniver er noe som kommer fra Eskilstuna, Solingen eller Sheffield, eller fra nesten hvor som helst. Frankrike. USA. Men bare unntaksvis fra Norge.

La oss si at noen fant på å samle norske foldekniver fra før første verdenskrig. Hvor mange ville han få tak i? Ganske få.

Men hvor mange er laget? Hundrevis forskjellige!


Her er TRIOs katalog fra 1910, med en vrimmel av foldekniver laget i Stavanger. Og dette er bare fra det ene året.

Jeg regner med at katalogen inneholder de samme modellene som fra rett før TRIO-tiden, men her altså med TRIO-stempler. Tidligere ble stort sett de samme modellene laget med Stavanger Beslagfabriks andre stempler, som det var en del ulike av, og før det igjen hadde Stavanger-fabrikken også andre modeller.

Ikke overraskende er det de fineste av disse knivene vi oftest ser, særlig variantene av 1905-kniven, mest fordi de er blitt tatt bedre vare på enn de andre, men også fordi knivfolk lettere legger merke til dem. Ut over disse har jeg sett bare noen få av alle som er med i denne katalogen.


I tillegg til TRIO-knivene kommer foldeknivene fra O. G. Kverneland, som jeg har vært ivrig samler av i tredve år. Antallet jeg har fått tak i så langt, er null.

Og så er det noen foldekniver fra instrumentmakerne, ved siden av dem som de bare fikk laget i utlandet med deres stempel. Der også har jeg en samling på null eksemplarer.

Fra før av har jeg vist en del norske foldekniver her.


Bildene her er tatt fra kopier av en TRIO-katalog, men de gir likevel et brukbart inntrykk av knivene, og det bør gå bra å lese teksten på disse sidene.

Som dere får se, er knivene i katalogen for en stor del Eskilstuna-modeller. Men Eskilstuna-modeller vil ofte si Solingen- eller Sheffield-modeller, for alle kopierte alle.

I 1910 var tresifret modellnummer tatt i bruk for alle knivene. Når de samme modellene fantes også tidligere, hadde de da et tosifret nummer. Hvis noen har andre kataloger enn denne, eller brosjyrer, prislister eller annonser, vil jeg gjerne se dem.

























































































































































































































































































































































.

Et Brusletto-patent


og en uvanlig kniv fra Hardanger Sylvplett



Problemet som skulle løses med det patentet jeg viser her, var at noen kniver med tiden gravde seg ned i slira selv om det var tenkt at bare bladet skulle gå nedi.


Her er noen eksempler som viser hva jeg mener.

Speiderkniven til venstre sitter som den skal, siden den ennå er i fin stand. Både kniv og slire er laget av Brusletto.

Kniven i midten er en førkrigs speiderkniv fra B. Knudsen Knivfabrikk i Trondheim. Den viser hvordan det ofte går når de blir mer slitt. Som ny satt den akkurat som forrige kniv, men etter hvert har læret utvidet seg, og dermed har kniven boret seg nedi til over holken. Da varer det ikke lenge før bladspissen stikker igjennom i bunnen av slira. Hadde den i stedet vært en speiderkniv av den vanligste typen, med parerstang, hadde dette ikke hendt.

Den lille speiderkniven til høyre viser en Brusletto-kniv med tilhørende typisk slire fra Hållsta Läderindustri. Her sikrer både den tverrgående metallplaten og Hållstas patenterte fiberinnlegg (omtalt i denne artikkelen) at kniven blir sittende som på bildet også når slira er slitt.

Men saken kan løses på en annen måte, og det er altså her Brusletto patenterte en oppfinnelse.


Tegning til Norsk patent nr 86772 fra november 1955 (patentsøkt i oktober 1952). I likhet med patentet for Brusletto Trollegg står dette registrert i disponent Lars R. Bruslettos navn.


I patentbeskrivelsen står det at slira er "karakterisert ved at det på slirens bakstykke i samme høyde som forstykket er dannet en i slirens tykkelsesretning på knivbladets bakside så meget framstående horisontal tverrliggende stoppeavsats for knivskaftets nedre tverrflate at denne får plass uten å trenge den nedre del av bakstykkets bærestropp ut av normal stilling i forhold til selve slirens øvrige deler".

Kronglete uttrykt, men patentbeskrivelser er gjerne sånn.


Poenget er den lille lærflisen ved 9-tallet på bildet.






Dette kan se ut som en altfor beskjeden sak å ta patent på. Man skulle også tro at det ville være vanskelig å håndheve et slikt patent. Det hele dreier seg jo bare om å felle inn en liten lærbit på det rette stedet, slik at skaftenden stopper mot en lærkant både på forsiden og baksiden av slira. Ikke akkurat noen big deal, dette her.

Hållsta Läderindustri satte inn en slik lærbit i mange av slirene de laget for Brusletto. Jeg har ikke lagt merke til om de gjorde det også i slirer laget for svenske knivprodusenter. Skal se etter nå.


Løsningen ble for eksempel brukt i tidlige versjoner av Brusletto Hallingen, men jeg velger heller denne sjeldnere kniven for å vise patentet i bruk. Enda denne har parerstang og dermed ikke trenger den ekstra lærbiten like godt som en uten.

Jeg viser patentet lengre ned på siden.

Skaftet blir holdt fast øverst av den velkjente flappen som vi ellers ser mest til i slirene til Hallingen (bortsett fra de nyere versjonene av den), og i slirene fra Harry Morseth.

En uvanlig kniv til norsk å være. Eller dolk om man vil, siden den altså har denne parerstangen, som i Norge har vært lite brukt annet enn i speiderkniver.

Skaftet er støpt i tinn, av firmaet Hardanger Sylvplett i Kinsarvik, og kniven var nok beregnet på salg gjennom gullsmeder og souvenir-butikker, til turister. Det er en kniv i full størrelse, med blad/skaft på 21,5 cm, og med et helt okå blad også, men noen egentlig praktisk kniv er det likevel ikke. Skaftformen er ikke av de mest funksjonelle, og med denne slira blir det hele litt skranglete. Den er mest noe å ta med hjem som et minne fra norgesturen.

Men deretter blir det hele fullt av antagelser og usikkerhet, som så ofte på disse sidene.

Det er noe med dette ustemplede bladet som ikke riktig stemmer. Formen er overraskende til å være fra Brusletto. Jeg ville heller ha gjettet Helle om det ikke hadde vært for slira med dette Brusletto-patentet. Nå kan det jo hende at bare slira er fra Brusletto og bladet fra en annen, altså for eksempel Helle. Men det ville også vært litt rart. Hm. Jeg synes altså det ser ut som et Helle-blad.













Nederst på skaftet står det PEWTER.H.S.NORWAY. Stemplene HS, H.S og H-S tilhører Hardanger Sylvplett, som nå er Norges største produsent av bestikk (Hardanger Bestikk) og blant annet lager Saga, Kongetinn og Norgestinn, som er beslektet med skaftet på denne kniven. Dette er kanskje den eneste slirekniven de har laget?


Kniven må klassifiseres som en gullsmedkniv, og etterkrigs gullsmedkniver har jeg ikke den store sansen for. Jeg har tidligere skrevet her at jeg setter grensen ved 1961 for samleverdige Brusletto-kniver, og at kommende generasjoner får ta seg av nyere saker derfra. Så spørs det om denne er innenfor grensen.

Men jeg liker den, og regner den uansett som samleverdig. Den ser ut til å være ganske sjelden, for dette er det eneste eksemplaret jeg har sett.


Slik tar patentet seg ut i slira:















Den ekstra lærbiten i fronten er ikke med i patentet, det er lærbiten mot bakstykket det dreier seg om og som er patentert. Som du ser av bildet, er den skråskjært ned til null, og går et stykke ned i slira.


Patentsøknaden ble registrert i oktober 1952, så denne slira (og kniven) er ikke laget før det. Det står ikke noe patentnummer i læret. Jeg har fått opplyst at Bruslettos egen slireproduksjon tok slutt tidlig på 1950-tallet, men jeg har begynt å lure på om det heller var senere på 1950-tallet.

Men så blir det verre. Det er ikke bare bladet som ikke riktig stemmer.

Hardanger Sylvplett ble ikke grunnlagt før i 1958, da Odd Leikvoll startet opp som énmannsbedrift. Det årstallet liker jeg ikke noe særlig, for jeg ser ikke for meg at Brusletto laget slirer på denne måten så sent, eller at de på denne tiden laget slirer i det hele tatt. På denne tiden hadde Hållsta Läderindustri for lengst overtatt all produksjon av Bruslettos slirer, og jeg ville trodd at Hållsta heller hadde løst oppgaven ved å sette inn sitt velkjente fiberinnlegg.

Det mangler altså mye i denne historien.

En eBay-selger forteller at han fikk sitt eksemplar i 1968, men han vet jo ikke hvor lenge før dette kniven ble laget.


I samme patent slengte Brusletto med en oppfinnelse til, som ikke er brukt i denne kniven.

Opp fra innsiden bak på slira går det en metallskinne. Ved 16-tallet på bildet bøyer den seg over skaftenden og holder kniven på plass. Jeg har aldri sett noen Brusletto-kniv utstyrt på den måten, og jeg synes det ser ut som en helt ubrukelig løsning.

23. januar 2009



En utskåret trekniv


og litt om norske "svenskeblader"


og litt Toten




Her viser jeg en utskåret trekniv, og en Toten-kniv, og ser litt på bladene. Bladene er vel kanskje svenske, men kanskje ikke.














For en hundre års tid siden ble flere norske knivtyper produsert i enorme mengder. Én type er de utskårne husflidsknivene, en annen er Toten-knivene. Toten-knivene er i like høy grad som de utskårne treknivene for husflid å regne, men det er bare en fordel at vi nå har disse to betegnelsene som ikke blir forvekslet. At vi skulle hatt etablert en hovedinndeling av Toten-knivene, er en annen sak.

Begge knivtyper ble mest solgt som pyntekniver, souvenirer og presanger. Mange av dem ble selvfølgelig også brukt til det en kniv brukes til, men selv om det finnes svært nedslitte og nedslipte eksemplarer, er de sjelden av de mest brukbare til allsidig knivarbeid.


Ta først en titt på den utskårne og graverte husflidskniven.


Den er langt bedre enn flertallet av slike kniver, om ikke akkurat på høyde med de helt store. Og i likhet med omtrent alle kniver av dette slaget er det vanskelig å sette knivmakernavn på den. Det er bare å vente på det nødvendige lykketreff.

Det ustemplede bladet kommer jeg tilbake til lengre nede.


















Hvis man lar være å skjære ut baksiden av en slire, slipper man unna mye av jobben og kan selge billigere (eller tjene mer?). Skal kniven brukes, er sliras bakside et stort sett usynlig område. Men utskårne pyntekniver var vel mest til å beundre, og da beundrer man like mye en bakside.














Grunn gravering, men ganske pen siden den sitter på smale holker som ikke dominerer. Alltid bra å se samme gravering på alle holker, som ekstra bekreftelse på at kniv og slire er laget av samme mann? Men hvis kniven er laget på et verksted der flere arbeidet, trenger det ikke bety mer enn at det var samme gravør.


Ganske egenartet mønster, sikkert karakteristisk for en eller annen. Men hvem? Noen som kjenner det igjen og vet hvem som har skåret det?

Kanskje endekulene kan si noe? Kula i skaftenden på bildet over til høyre bør være lett å kjenne igjen.




Bladet


Så tar jeg fram en typisk Toten-kniv, av relativt høy kvalitet, og i det minste i utmerket stand. Knivmaker ukjent. Som vanlig.

Bladet er som vanlig i helstål. Ofte var de polert og med strøken finish. De kunne også være forniklet, som her.








Bladet i Toten-kniven er nesten maken til bladet i den utskårne trekniven, det er bare bedre bevart. De kan godt være fra samme produsent.

Øverste blad: lengde 8 cm (men en tanke lengre da det var nytt), bredde 1,6 cm, tykkelse 0,4 cm.

Nederste: 8,4 cm, bredde 1,5 cm, tykkelse 0,4 cm.

Helstålblader av denne typen kommer oftest fra Sverige, og med Sverige menes her Eskilstuna. De kalles derfor "svenskeblader". Men de er likevel ikke alltid laget der borte.




TRIO


Denne illustrasjonen fra TRIOs 1910-knivkatalog viser to blader i helstål, av en type som vi ofte ser i pyntekniver. Hvert av dem var å få i fire størrelser.

I 1910 ble alle firmaets blader laget ved avdelingen i Stavanger, det som tidligere het Stavanger Beslagfabrik. Litt tidligere laget de også blader i Skien. Jeg har en artikkel om dette i Knivbladet 2003 nr 4.

Konturene i det øverste bladet på bildet er utydelige, men de skal nok være helt som på det nederste.

I katalogen er bladene vist med stempel, men de ble vel også levert ustemplet, som de svenske. At TRIO solgte løse, stemplede blader, ser vi av at det sitter slike i håndlagede kniver fra knivmakere som må ha kjøpt dem løse. Hvis TRIO (og de tidligere fabrikkene som ble til TRIO) i tillegg solgte ustemplede blader som nå sitter i gamle kniver, kan vi ikke vite det, siden de ser på prikken ut som alle de ustemplede svenske.


Klassisk helstål eskilstunablad i den aller vanligste utførelsen, med karakteristisk ryggfas på hver side, men illustrasjonen viser altså et blad laget i Stavanger. Blader av denne typen er mye vanligere i pyntekniver enn dem uten slike ryggfaser. De sitter i pyntekniver av de fleste slag, for eksempel i mange utskårne taterkniver.

I TRIO-katalogen står det:

"Bestillinger paa Knive udenfor de i nærværende Prisliste illustrerede, samt andet Arbeide i skarpslebet Staal, udføres paa kort Varsel, imod Opgave og Skisse eller Illustration."

Det betyr vel at hva som helst kan ha kommet fra den kanten. Det gikk nok bra å sende inn et hvilket som helst Eskilstuna-blad og få laget en haug kopier som ikke er til å skille fra de svenske.

Et og annet svenskeblad er laminert. Disse er neppe fra Eskilstuna, der laminerte blader var unntak. De laminerte bladene kan være uten det lille hakket innerst i slipefasen, det som begynte som et styrehakk til hjelp ved slipingen, og som etter hvert kanskje like mye ble sett på som noe som bare hørte til. Noen har altså smidd et vanlig laminert blad og filt det i fasong og gitt det ryggfaser som på et svenskeblad. Denne "noen" kan ha vært hvilken som helst eggsmed, men det kan også godt ha vært TRIO, som leverte laminerte blader i tillegg til dem i helstål.


På Toten-knivens blad står det:

O. H. THRANE KRISTIANIA

Ifølge folketellingen for 1875 var Obert Henrik Thrane (født i 1848) kjøpmann i byen. I folketellingen for 1865 var han handelsbetjent, og i 1900 var han ikke lenger med. Han solgte tydeligvis kniver fra Toten på slutten av 1800-tallet.




Toten og andre

TRIO er bare ett eksempel. Det er ennå ganske uklart hvilke blader som ble produsert på Toten, der det var mange smeder. Totens bygdebok forteller:

"Flere av knivmakerne var også gode bladsmeder. Til finere kniver kjøpte de til dels polerte stålblad fra Eskilstuna i Sverige. Men etter hvert ble det spesialister på dette område, og de smidde knivblad mest hele året."

Til finere kniver bare? Hva med alle de andre, enklere knivene derfra som også har blad av Eskilstuna-type?

Bygdeboka forteller også at smedene på Toten leverte både smidde blader og polerte blader, som jeg antar betyr henholdsvis laminerte og i helstål.


Produksjonen av svenskeblader i Norge var nok beskjeden sammenlignet med den i Eskilstuna, så statistisk er det vel stor sannsynlighet for at bladet i kniven din er svensk. Men sikkert er det ikke.



En annen Toten-sak:

En kniv som den utskårne trekniven i starten her, er ikke fra Toten. Toten-kniver finnes i alle kvalitetsklasser fra aller øverst til nokså nederst. De er enten med neverskaft og lærslire, eller med slire med sideskinner og magebelte, eller med helmetallslire med åpninger.

Dette er et knivområde jeg ikke vet særlig mye om. Men jeg lurer på hvordan vi vet at det ikke også ble laget utskårne kniver der.

Når vi tenker treskjæring i Mjøsas nærområder, er det alltid Lillehammer-skjærerne vi trekker fram. Men treskjæring fantes mange steder, og jeg gjentar noe om Pipe-Larsen i artikkelen om Martin August Larsen:

"Boka forteller:

"I midten av 1830-årene gikk det i Ringsaker en ung treskjærer . . . og han var langt fra å være alene i sitt fag i de bygdelag hvor han hørte hjemme. Han var bare en av de mange unge som ville føre videre de rike treskurd-tradisjonene i Gudbrandsdalen og Mjøsbygdene . . . skar merskumspiper med god form og fine forsiringer, rent personlig kunsthåndverk."

Det var altså mange treskjærere på disse kanter på den tiden. Da Pipe-Larsen (og gullsmed Julius Frisenberg) begynte å levere utskårne kniver, må det ha vært mange som kunne skjære en pen kniv."

Hva med andre steder rundt Mjøsa enn bare Ringsaker og Lillehammer? Hva med Toten? (Eller Hadeland, eller . . .)

Men: Vi har jo ikke sett noen slik kniv fra Toten. Mulig det, men hva har vi sett av treskjæring fra Ringsaker?