En knivtype laget i enormt antall
men som vi nesten ikke samler på
Den knivtypen jeg viser her, er en som knivsamlere gjerne klassifiserer som en slags fabrikk-kniver og derfor overser. Den er produsert i tusener på tusener på tusener, av mange knivmakere. Nå blir det knapt laget en eneste. Jeg kan ikke huske at noen har sendt inn noe av dette slaget til utstilling.
Denne på bildet er fra Nils J. Furuseth, Geilo, sønn av Ole P. Furuseth som laget samme type.
Slike kniver kommer for det aller meste fra to steder. Det ene stedet er øvre Hallingdal: Geilo og Hol, der et stort antall små og noen større produsenter laget dem, og i Ål der Arne Skauen hadde sin Skauen's Knivfabrik. Det andre stedet er Holmedal, der kniver av samme hovedtype ble produsert av Helle Fabrikker.
I konstruksjonen er det noen prisipper som man må være klar over hvis kniven skal bli vellykket. For dette er en bestemt måte å lage kniv på, akkurat som Aust-Agder-kniven er det, eller voldbakkenknivene.
Her har vi en ganske enhetlig og samtidig mangfoldig gruppe der det ligger betydelige muligheter, hvis bare en stor knivmaker tar fatt i knivtypen og videreutvikler den.
Jeg har tidligere vist noen kniver fra Magnus Støvern i Sigdal, blant annet denne. Ingen tvil om hvor han hentet forbilder til dette eksemplaret.
Kniver fra tre produsenter i øvre Hallingdal. Fra venstre Torgeir Haugen i Hol, som mønsterbeskyttet navnet "Hallingkniven" (norsk mønster nr 17166). Deretter en kniv på siden av hovedtypen, med finsk-aktig slire, laget av Nils Oleivsgard på Geilo. Og en dobbeltkniv fra Olav Skogheim på Geilo.
Disse tre er dekorert med svipenn og tusj, men det er ofte gjort mye mer ut av det enn her. Mange er riktig fargerike, og noen er direkte glorete.
Jeg har liggende en del eksemplarer av disse knivene (et par banankasser), og sitter på ganske mye notater, det er bare sånt tiltak å gjøre noe med det. Dette er ikke noe for en liten artikkel på 10-20 sider, historien er så omfattende at den ville kreve en stor bok. Og så har jeg jo så mye annet liggende. Bergans-historien, tønneknivene, og selvfølgelig alle trønderknivene. Og alt det andre. Det er sånn det er her i verden: Alt kommer i veien for alt annet.
Vi får se. Jeg kommer nok til å vise kniver fra noen av de viktigste produsentene fra Geilo-Hol-Ål, og fra Helle. Denne gangen tar jeg for meg bare selve knivtypen og viser hvordan den er konstruert.
Et typisk eksemplar
Denne eksempelkniven fra Nils J. Furuseth er en helt typisk representant for kniver av dette slaget. Vi skal se litt på hvordan den er konstruert.
Opplegget er ganske enkelt, skapt for å masseprodusere kniver til ganske lav pris:
Skaft i vanlig bjørk (omtrent aldri valbjørk). Slire i tykt lær med sidesøm, sydd på lest. Gjerne en innpresset figur i nedre del av slira. Det kan også være mer dekor av diverse slag, malt eller svibrent.
Legg merke til slireformen, at den svinger ut fra eggen i nedre del. Det kommer vi tilbake til i neste bilde.
Sidesøm kan være skummelt. Hvis man ikke sikrer med et innlegg av lær eller noe annet (her er det fiberinnlegg), risikerer man at bladet skjærer tråden over.
Det spesielle i disse slirene er at det nok er brukt innlegg, men bare i øverste del av slira. Ved å la slirekonturene i nedre del svinge godt ut fra bladet, kommer bladet ikke i kontakt med eggen. I praksis er dette kanskje likevel ikke så farlig. Mange sidesydde slirer har greid å bli utslitt uten at sømmen er blitt skadet, og det er slett ikke alle av denne typen som har den svingen.
Noen slirer ble sydd med lærstrimmel i stedet for tråd, men lærinnlegget er synlig her også.
Opphenget er nesten alltid festet med bare én stor nagle. Det er ofte brukt sikringsstropp som her.
Typisk slirefigur, dypt og fint presset inn. Denne er laget av Nils J. Furuseth, men faktisk er det høyst usikkert å bruke disse figurene til å identifisere knivmakeren, for de lånte figurer av hverandre. Furuseth var god til å lage sånne, og hadde mange forskjellige. Når han hadde laget en som var bedre enn en han hadde fra før, ga han bort den gamle.
Sånt må man ikke gjøre! Det er som å låne bort et bladstempel (noe det finnes iallfall ett eksempel på fra de kanter: Lars Søndrål lånte bort sitt ljåstempel til broren Arne som så brukte det i knivblader. Det gikk likevel bra, for Lars brukte det ikke som knivbladstempel).
Noen av knivmakerne signerte slirene på denne måten som Nils J. Furuseth har gjort her, men de signerte ikke hver gang, og noen signerte kanskje aldri. Det er også minst ett eksempel på at noen satte sin signatur på slirer laget av andre.
Lengre oppe på baksiden av slira er det en A som jeg ikke vet hva står for.
Figurene som ble brent inn i skaftene kunne også gå på omgang, men akkurat disse samefigurene ble antagelig brukt bare av Nils Furuseth.
Bladet her er fra den ennå uidentifiserte smeden SB&S GEILO, som nok gjerne ville ha sine blader forvekslet med Bruslettos RB&S. Bladene kom ellers fra Brusletto og Øyo og mange andre av distriktets smeder.
Denne elgen er lett å kjenne igjen, fra Torgeir Haugen i Hol. Jeg tror den ble brukt bare av ham og sønnen Lars Haugen.
Den høyre skaftenden er den vanligste, med topp-plate av metall eller fiber. For at ikke platen skal løsne og rotere rundt endekula, er den sikret med en skrue. Ofte ble det brukt bare en stift, og noen ganger ikke noe. De er finest med skrue.
Brusletto
Brusletto var Geilos sentrale knivprodusent, men der i gården laget de omtrent ikke slirer i distriktets typiske stil. Denne er et unntak. Man kunne tro at de visste hva de gjorde da de laget den, men den er blitt helt feil. Ikke svinger slira ut fra eggen, og faktisk er det ikke noe lærinnlegg i sømmen heller. Og ingen sikringsstropp.
Jeg vet ikke hvordan kniven så ut, men den lignet nok på mye av det andre her.
Helt feil: lærinnlegg mangler.
Veldig lett å overse: Bak på slira er Bruslettos merke RB&S GEILO, med stjerne.
Dette betyr at denne slira er laget mellom ca 1917 og ca 1941.
Ifølge Bruslettos jubileumsskrift ble de første knivene laget ca 1935, uten slire. Men det må ha vært laget iallfall noen tidligere, for på Trøndelagsutstillingen i Trondheim i 1930 deltok de med blant annet "knivblader" og "tollekniver". Kanskje også med slire? Kanskje også med slire akkurat som den på bildene her?
Ved første blikk er det en slire av tristeste sort, men med denne merkingen var det en jeg bar hjem i triumf. Dessverre var selgeren en av de få som forsto at den var en sjeldenhet, og dermed ikke gratis. Uflaks.
Helle Fabrikker
Helle laget store mengder av denne typen kniver, fra 1930-tallet og i mange tiår framover. I Helles versjon heter den Fjellkniven, og er en virkelig klassiker blant norske fabrikk-kniver, og en svært brukbar kniv.
Slirene er konstruert helt som dem fra Geilo-Hol-Ål, selv om utformingen er en annen. De er for like til at det kan være en tilfeldighet. Noen har sett etter noen.
Fjellkniven ble laget i to hovedmodeller, begge i mange størrelser. De aller fleste bladene er laminert, men det finnes også blader i rustfritt helstål. Mange forskjellige bladstempler. Diverse materialkombinasjoner i skaftene, med lær, never, horn, gevir og aluminium.
Bildet viser de to hovedtypene.
Sidesøm og lærinnlegg i øverste del. Én stor nagle til opphenget også hos Helle. Her er slira sydd med lærstrimmel, men ikke på samme måte som i Hallingdal.
Og her er den sydd med tråd.
Jeg har ikke egentlig samlet på Helle Fjellkniven, men en del av dem har likevel på uforklarlig vis sneket seg inn hjemme hos meg. Særlig er en førkrigs Fjellkniven i god stand vel verdt å ta vare på. Det er ikke enkelt å få tak i dem, så en samling kommer for det meste til å bestå av etterkrigs.
I denne artikkelen blir det bare denne raske turen innom Helle, men det ligger en interessant historie der, og en samling av Helle Fjellkniven kan nok bli ganske stor.
En kniv med treslire, i en annen klasse
Og så til den utskårne kniven jeg lovet å vise, laget av Nils J. Furuseth.
Jeg tar den med for å vise at ikke enhver Furuseth-kniv er en enkel, masseprodusert sak.
Slå opp på side 13 i boka I Tarald og Elias Louens rike, og sammenlign denne med to av slirene på bildet der.
I stedet for løve, et dyr som jo lever vilt bare på Sørlandet, er det her brukt et Hallingdal-dyr. Og blad fra Medhus i Hol.
Kniver fra Geilo/Hol
For en del år siden begynte jeg å skrive ned det jeg visste om disse knivene. Her er noe av dette. Det er bare en kladd, og mer kommer bare jeg får funnet fram noen notater. Jeg venter med hver enkelt produsent, for der er det bare rot.
Foreløpig uten bilder. Vi får se etter hvert.
Jeg fikk stipend fra Norsk Knivforening
for å studere fabrikkproduserte kniver, blant annet de som ble laget i øvre Hallingdal. I august 1999 besøkte jeg Geilo og Hol i åtte dager.
Hensikten med turen var ikke først og fremst å få vite mest mulig om knivmakernes liv og historie, eller økonomiske og sosiale forhold bak det hele, men heller å få svar på to spørsmål: hvem laget hvilke kniver, og når laget de dem. Det er produktene jeg har ønsket å få vite mer om.
Etterpå holdt jeg foredrag om disse knivene på Knivdagene på Elverum.
De jeg snakket med i Geilo/Hol:
Per Bakkegaard, sønn av knivprodusent Olav Bakkegaard
Ragnvald H. Brusletto, Brusletto
Nils Jacob Dahle, knivprodusent
Gunnar Fossgård, tidligere knivgrossist
Bjørn Furuseth, sønn av Lars Furuseth
Lars Furuseth, sønn av Ole P. Furuseth, bror av Nils J. Furuseth
Arne Fred Hallingstad, knivsamler
Ivar Haugen, Brusletto
Magnus Haugen, Brusletto, far til Ivar Haugen
Osvald Medhus, sønn av ljåsmed Knut Medhus
Sverre Moen, kontorsjef på Geilo Verktøy
Lars Søndrål, eggsmed
Knut Olav Øyo, sønn av Kåre Øyo
Kåre Øyo, Øyo
Åtte dager er altfor lite til å få noen som helst oversikt over den omfattende knivproduksjonen i Hol kommune. Stadig fikk jeg høre om nye personer jeg burde ha snakket med, og som jeg skulle ønske jeg hadde fått tid til å kontakte. Her er det masse å gå løs på for knivsamlere og knivhistorikere.
Jeg skulle vært der igjen, helst en måneds tid eller mer, men jeg kan ikke lenger kjøre bil, og uten bil blir det ikke noe av. Og nå er det jammen gått ti år siden jeg var der.
Det er klart vi skulle hatt en bok om kniver fra Hallingdal. Jeg ønsker meg at en knivglad og skriveglad person som ikke bor så langt unna som jeg gjør, går løs på denne oppgaven. Men den er altså ganske stor.
Litteratur
Det er skrevet litt om knivene fra Geilo/Hol:
Osvald Medhus: Ljåsmedbygda Hol. I Dølaminne, årbok for Hallingdal 1996, side 6-30.
En svært verdifull artikkel om de gamle ljåsmedene.
Lars Reinton og Sigurd B. Reinton: Folk og fortid i Hol, bind II. Jeg refererer her til dette bindet som Bygdeboka.
To jubileumsskrifter:
Håkon Ringdal: Brødrene Øyo A/S 100 år. 1882-1982.
Per Erik Borge: Brusletto 100 år. 1896-1996.
Mange av produsentene er registrert i denne bokserien:
Emil Diesen: Jern- og Metallindustri. Jeg har gjennomgått de fleste årsbindene fra 11 (1949-1950) og framover. Fra og med 22 (1974) ser det ut til at småprodusenter ikke er tatt med.
Jeg har skrevet om en av knivmakerne her:
Knivmaker Olav P. Bakkegaard, Geilo. Knivbladet 2005 nr 4, side 4-10.
Ljåene?
Mange av gamle dagers eggsmeder ville nok vært overrasket over all denne interessen vår for gamle kniver, og den nesten totale mangelen på interesse for ljåer. De ville nok mene at et knivblad ikke er stort å bry seg om, sammenlignet med det kunststykket det er å smi en god ljå. Historien om de gamle eggsmedene i Hol kommune er historien om ljåsmedene. Så smidde de av og til noen knivblader ved siden av. Var det til eget eller naboenes bruk, var det ikke sikkert at de brydde seg om å stemple dem.
Det er betegnende at Øyo kalte seg Øyo Ljåsmie.
Enhver ljåsmed i området kan ha smidd et og annet knivblad, her som andre steder i landet. Når en person er registrert som ljåsmed eller øksesmed, er det all grunn til mistenke ham for å ha laget noen knivblader også. Hvis stempelet er i største laget, er det fordi det er beregnet på ljåer og ikke knivblader.
Ljåer blir jo fremdeles brukt, men i svært lite omfang. Og mens knivsamling er blitt en stor hobby, er det svært få som samler på ljåer ut over det å ha noen få liggende fordi de er smidd av kjente knivsmeder. De hundrevis av kjente ljåsmeder vi har hatt i Norge, er interessante for knivfolk mest for de knivbladene de smidde.
Selv om jeg forsåvidt kom tilbake fra Hallingdal med noen pene ljåer i bilen, lar jeg dette feltet ligge.
Kommunevåpenet
Kommunegrensene markeres her som ellers av et skilt som viser kommunevåpenet. I Hol kommunes tilfelle kunne våpenet gjerne vært en slalåmkjører, men i stedet er det tre ambolter. Bygda har valgt å framstå som en smedbygd.
I Hol sentrum er motivet gjentatt, denne gangen i en skulptur utenfor kommunehuset. Den er laget av Håkon Hallingstad etter idé av Syver Endrestøl. Tre ambolter er sveiset inn i en stålplate – ikke hvilke som helst, men amboltene til smedene Sjugurd Endrestøl, Knut Øyo og Knut Medhus.
"Geilo/Hol-kniven"
Dette er en bestemt knivtype som har vært laget i det som nå er kommunen Hol, og som gjerne kan kalles hovedtypen derfra. Den er laget andre steder også, for eksempel i nabokommunen Ål, men ikke i dette omfanget. Geilo er det mest kjente stedsnavnet innenfor området, og knivtypen kunne vært kalt Geilo-kniven om det ikke var for at dette navnet allerede er brukt på en av modellene fra Furuseth. Navnet Hallingkniven er også opptatt, av Torger L. Haugen.
Turister var en stor kjøpergruppe. Flere jeg snakket med i kommunen, brukte betegnelsen souvenirkniv om alle kniver av denne typen. Men dette navnet sier ikke noe som helst om hvor kniven er laget, og jeg vil ikke bruke det. En grunn til ikke å bruke det, er at det er litt negativt. Det oppmuntrer ikke akkurat til å begynne å lage slike kniver igjen.
Jeg velger å kalle den Geilo/Hol-kniven.
Geilo/Hol-kniven, dvs. både kniv og slire, er ikke laget i sin mest typiske form av noen av fabrikkene i området. Den ble nok utviklet før knivfabrikkene begynte å lage hele kniver, og den ble laget hele tiden samtidig med fabrikkenes produksjon. Det er ofte brukt fabrikkproduserte blader, men knivtypen er ellers ikke særlig påvirket av det som foregikk på fabrikkene. Fabrikkene laget noen kniver av Geilo/Hol-type, men ikke så mye slirer. Men for dem var det likevel ikke slike kniver som skulle bli veien videre framover.
I sin beste framtoning er Geilo/Hol-kniven en utmerket kniv. Dessuten må den være en av de norske knivtypene som i størst antall er blitt spredt utover verden, med turister på norgesbesøk. Den er ikke sjelden å se på eBay og andre internett-auksjoner. Blant norske knivsamlere har den aldri hatt noen status, og i knivlitteraturen er den knapt nevnt.
Jeg vet ikke om det er én person som kan tillegges hovedæren for å ha utviklet knivtypen. I sin mer eller mindre ferdige form ser det ut til at den ble laget fra tidlig på 1930-tallet. Eller lenge før? Den hadde vel noen forløpere. Jeg ser for meg at en sterk knivmakerpersonlighet har hatt stor betydning her, og at han begynte tidligere på 1900-tallet. Flere har sagt at det ikke skulle forundre dem om han i så fall tilhørte slekten Haugen i Hol. Det har vært flere kjente knivmakere i den slekten, og fullt av folk med store evner på mange områder.
Eller kanskje knivtypen kom utenlands fra?
I Bygdeboka, side 222, er det bilde av to typiske kniver fra Torger L. Haugen (to versjoner av hans Hallingkniven). Boka kom ut i 1943. Det står at det meste av stoffet til boka ble innsamlet i 1937, men at den er forsøkt ført fram til 1942. Jeg regner med at de to knivene er fra lenge før krigen. Det står i boka at Haugen og Ole Pedersen (Furuseth) ". . . har i det siste drive fabrikering av turistknivar i større stil. Båe stadene har dei vanleg 4-5 mann i arbeid. Avsetnaden går til bygda, noko til Oslo, men mest til Bergen". De to knivene på bildet inneholder de viktigste elementene i Geilo/Hol-kniven. Kanskje Torger L. Haugen er det sentrale navnet i utviklingen av knivtypen. Men han hadde vel i tilfelle sine forbilder, han også.
I bygdeboka er knivene altså kalt turistkniver.
Ole P. Furuseth kom til Geilo i 1919 (han var fra Onsøy), og arbeidet hos Brusletto og ØYO før han startet for seg selv en gang etter 1930.
Det er sannsynlig at knivtypen ville eksistert like godt uten Geilo-fabrikkene, med blader annet steds fra. Men det ble selvfølgelig brukt Brusletto- og Øyo-blader når de nå ble produsert der og var av god kvalitet, og den greie tilgangen på fabrikkblader bidro nok til suksessen. Bjørn Furuseth fortalte noe morsomt i den forbindelse: Han hadde spurt onkelen, Nils J. Furuseth, hvorfor han noen ganger hadde brukt blader fra Tinn, og hadde fått til svar at dette ikke var fordi Tinn-blader var bedre, men fordi smedene i Tinn var billigere enn Brusletto! Her må vi huske at "fabrikkproduksjon" på Brusletto i gamle dager ikke betydde automatisert masseproduksjon, og langtfra utstansing av emner fra ferdiglaminerte plater. Fabrikksmedene hadde stort sett samme utstyr og metoder som smedene i Tinn, og de brukte ikke så mye kortere tid på hvert blad at de kunne selges til lavpris. Hadde de satt inn et lite merke på bladene slik at vi kunne identifisert hver enkelt smed, hadde de nok nå vært like interessante for knivfolk som de individuelt signerte bladene fra Tinn.
Det går godt an å tenke litt på hva som kunne ha vært gjort ut av denne knivtypen om den hadde blitt tatt tak i av den rette knivmakeren, og gjort ferdig i både bruks- og stasversjon. Det kunne blitt en mer brukbar kniv av det enn det aller meste vi ser av moderne norske kniver. Geilo/Hol-kniven er nok utviklet for å kunne selges til byfolk med hytte i området, og til utenlandske turister i Bergen og Oslo, der svært mye av produksjonen ble omsatt, men den er utviklet i et samfunn av reinjegere og friluftsfolk, og har kvaliteter som lenge har vært oversett av knivfolket. Nå som kniver i mindre grad enn tidligere er rene spikkekniver, men mer til allsidig turbruk, er Geilo/Hol-kniven nettopp hva vi trenger. Den må bare få et lite løft i kvalitet.
Noen trekk som gjerne går igjen på en Geilo/Hol-kniv:
Bladet har enkel, klassisk fasong med parallell rygg og egg, og er mer tilpasset jakt og allsidig turbruk enn til å være spesialblad for spikking. Det har gjennomgående tange med kule i skaftenden.
Skaftet er vanligvis et krokskaft av vanlig bjørk, nesten aldri av risknute eller valbjørk. Det kan også være satt sammen av tre, reinshorn, lær, never, kunststoff og metall.
Skaftet har holk ved bladet, ofte med synlig tre ved bladet, og med en treplugg på hver side. Ofte er det endeplate av metall, og ofte er denne platen sikret mot å rotere med en liten skrue ved siden av endekula. Når det i stedet er brukt fiberplate, er den vanligvis bare sikret med en stift, eller den er uten noe. I stedet for heldekkende plate kan det være en mindre, rund metallskive eller firkant.
Slira har sidesøm, gjerne med store, dekorative sting av kraftig tråd. Noen ganger er den i stedet sydd med en lærstrimmel. I skaftdelen av slira er det lagt inn en lærstrimmel i sømmen. I bladdelen er sømmen i stedet sikret mot å bli skåret over ved at slirekonturen langs eggen svinger godt utenom. Slira er gjerne dekorert med en dypt innpresset dyrefigur (ofte rein eller rype), og det er i tillegg ofte brukt malt eller svidd dekor. Det er gjerne sikringsstropp over knivens endekule. Oppheng og sikringsstropp er festet til slira med én stor, kraftig nagle.
Skaft og slire er ofte dekorert med en innbrent dyrefigur eller med malt eller svidd mønster. Det er ofte brukt "Norge" eller andre ord og symboler som kan tiltale turister.
Når jeg her bruker betegnelsen Geilo/Hol-kniven, mener jeg en kniv av den typen som jeg beskriver i dette avsnittet, jeg mener ikke en fabrikk-kniv laget på Geilo. Jeg mener heller ikke kniver av andre typer laget i dette området, fra knivmakere som knivsamlerne har hatt mye mer sans for, slike som Lars Raaen og Helge Kaupang på Geilo, og Tor Skjølet og Mikkel og Syver Einarsen i Ål.
Noe jeg lurer på: Når de knivene jeg skriver om her, ble kalt souvenirkniver eller turistkniver, betyr det da at bygdefolk i dette området selv hadde brukskniver av et annet slag? Eller ble de to betegnelsene mest brukt om kniver (og særlig slirer) med mer iøynefallende dekor, mens de mer diskrete knivene ble brukt lokalt og ikke forbundet med souvenir eller turist?
Peiskniven
På Geilo dukket det opp et ord som var nytt for meg:
Peiskniv.
Jeg besøkte Per Bakkegaard for å snakke med ham om knivene som ble laget av faren hans, Olav P. Bakkegaard. Noen av de eksemplarene jeg hadde med meg, var store og iøynefallende og altfor kraftig dekorert til at jeg ville ha vist meg på knivtreff med noe slikt i beltet. Selv hadde han et eksemplar med 20 cm langt blad, med treslire på 27 cm, og med total lengde på kniv og slire på 35 cm. Hvem kunne finne på å gå med en slik kniv på seg?
Ingen, skulle jeg snart få vite, og det var heller ikke poenget. Denne knivtypen var ikke laget for å ha i beltet:
Den var en peiskniv.
Uttrykket peiskniv hadde jeg hørt for første gang samme formiddag, da jeg snakket med Sverre Moen på Geilo verktøy, det firmaet som startet som Erling Brusletto knivfabrikk. Moen fortalte at Erling Brusletto rett etter krigen kjøpte et jernbanevognlass tyske bajonetter, som han solgte i fabrikkutsalget som peiskniver til hyttefolket. Vi ser ofte at gamle bajonetter bærer preg av å ha vært i varmen. Ikke særlig rart når vi hører at de ble markedsført til peisbruk.
En peiskniv er noe som hyttefolket har hengende ved peisen sammen med det øvrige utstyret som hører hjemme der. Den er ikke tenkt som en allsidig turkniv. Peiskniven er i slekt med peispusteren, og peispusteren er jo gjerne full av rosemaling og annen nasjonal dekor som kan bidra til peiskos på hytta. En stor og tung Bakkegaard-kniv med treslire gjør seg utmerket i denne sammenhengen.
Og så, noen dager etter, skulle jeg få høre uttrykket peiskniv igjen. Jeg var i verkstedet til knivmakeren Nils J. Dahle, en produktiv Geilo-knivmaker gjennom svært mange år. Han fortalte at de helt store knivene hans, de med 24 cm blad som ellers er beregnet brukt i samisk storkniv, er peiskniver. Han bruker rosenkransen på hornet som skaftende, og lar gjerne den lille taggen der få sitte på. Den ville vært i veien om kniven skulle blitt brukt til det en allsidig brukskniv brukes til, og du ville bokstavelig talt fått et horn i siden om du skulle gått med den i beltet, men det er altså det du ikke skal: Du skal bruke den til å flise opp kubber så du får fyr på dem.
Og da stiller det seg annerledes med knivene som Olav P. Bakkegaard laget. En fargerik Bakkegaard-kniv frisker opp i knivsamlingen på veggen. Og et par peiskniver burde da vel alle knivsamlere ha, enten de har peis eller ikke?
Treslire
Det er laget et betydelig antall kniver med treslire i dette området, fra flere produsenter. Kniven i disse knivstellene ligner ofte mye på Hol-kniven, men ikke alltid.
Sannsynligvis er Erling Brusletto knivfabrikk den største produsenten av kniver med slike slirer.
Brusletto laget også treslirer, ifølge Ragnvald H. Brusletto. Det er ikke lett å skille disse fra Erling Bruslettos, og i begge tilfeller er bladene merket RB&S.
Den store produksjonen av treslirer begynte da krigen kom og det ble vrient å skaffe lær. Læret ble delvis også erstattet av fiberslirer. Tre er et billig materiale, men krever ganske mye arbeid, så dette var ikke noe for de store produsentene.
Det finnes store mengder kniver med utskårne treslirer, men disse er vanligvis ikke laget i Hol kommune. Det ser ut til at svært mange av dem er laget under krigen eller rett etter. Mange er også merket "1945". Disse knivene er laget av en mengde treskjærere og andre håndverkere, amatører og profesjonelle, hvor som helst i landet, og det er ofte ikke mulig å knytte dem til et navn. Slike kniver har ofte blad fra Hol.
Ikke regnet for noe
Kniver fra Geilo og Hol og der omkring finnes i et utall varianter, og før jeg hadde vært der, visste jeg lite om hvem som hadde laget hva, selv om jeg allerede da hadde samlet meg noen pappesker med slike kniver. Ikke så rart at jeg ikke visste så mye, for bladet kan være smidd ett sted, skaftet kan være laget et annet sted, slira et tredje sted, og dekoren et fjerde. Hver del er gjerne usignert, og selv stempler er usikre når de finnes. Det hjelper lite å spørre knivsamlere flest, for de er mest opptatt av håndlagede kniver. Skriftlige kilder er mangelvare, selv for de fabrikkproduserte knivene, for fabrikkene har ikke tatt vare på sine arkiver.
En lang rekke flinke folk i Hallingdal tenkte tydeligvis at når naboen kunne lage kniver og tjene penger på dem, kunne de selv også gjøre det, og så gikk de i gang.
Ved siden av slireknivene er det laget store mengder kjøkkenkniver og grovkniver på Geilo: løvkniver, flekkekniver, flensekniver m.m. Jeg lar være å se på disse her, selv om iallfall grovknivene kan være verdt et blikk.
Jeg har ingen omtrentlig oversikt over hvor mange typer, modeller og varianter det kan være snakk om. Iallfall er det hundrevis. Den største fordelen for en samler er at hver enkelt kniv ikke koster så mye. Til gjengjeld får du heller ikke stort igjen for den når du har kommet over et bedre eksemplar og vil selge den.
Noen mulige grunner til at knivsamlere ikke har brydd seg stort om Hol-kniven:
- Knivene ble masseprodusert, med mye bruk av maskiner.
- Selv om de i mange tilfeller er laget av én person som arbeidet alene på verkstedet, regnes de ofte som bortimot fabrikkprodusert.
- Svært mange av knivene er laget under og rett etter krigen, av mindreverdige materialer som var å få tak i.
- Svært mange av knivene er laget for å bli solgt til turister, og turistprodukter er sjelden det som verdsettes høyest. Dekor og design for øvrig har ikke falt i smak hos knivinteresserte flest.
- Det har vært liten personlig kontakt mellom produsent og kjøper. Poenget har vært å lage noe som kunne innbringe mest mulig penger for innsatsen.
- Det er ofte vanskelig å si hvem som har laget hva.
- Delvis som en følge av punktene ovenfor: Mange av knivene har enkel finish og kan ikke kalles kvalitetsprodukter.
Disse innvendingene mot Geilo/Hol-kniven er neppe lenger gyldige. Nå forteller knivene en historie. Nå kan vi også gjerne se på om ikke knivtypen har kvaliteter som gjør at den kan gjenopplives i ny og bedre skikkelse. Det er jeg sikker på at den kan. Om de gamle knivene noen gang blir ettertraktet som samlerobjekter, er en annen sak. Noen av dem kan nok bli det, men de fleste ikke.
Hvorfor akkurat Geilo?
Knivfabrikkene i Hallingdal ble ikke bygd opp omkring et stålverk, og det var heller ikke andre synlige grunner til at det skulle vokse opp en slik virksomhet akkurat her. I løpet av noen år dukket det opp en rekke små produsenter omkring de få store. Men hvorfor akkurat på Geilo? Da kunne vi vel like gjerne spørre: Hvorfor akkurat Holmedal, der Helle Fabrikker holder til? Det holder ikke å si at det var dyktige smeder der. Dyktige smeder var det mange steder. At det ble Geilo og Holmedal som fikk knivfabrikker som ennå finnes, og ikke i stedet Trondheim og Bryne, som også engang hadde knivfabrikker, har sin grunn i fabrikkene selv, i deres egen evne til å få solgt produktene til en tilstrekkelig høy pris. Altså vellykket design, produksjon og markedsføring. Rognald Brusletto var ikke engang smed da han begynte. Han var en rokkemaker som så seg om etter noe annet da ingen lenger ville ha rokk.
Det er noe annet som også måtte ligge til rette på disse stedene, nemlig tilgang på arbeidere uten svært høye krav. Det ser ikke ut til å ha vært like lett å holde en knivfabrikk i gang på steder der det var mange andre arbeidsplasser å velge.
Klart det er morsomt med alle disse produsentene i øvre Hallingdal. Men det går an å se det på en annen måte også: Nå er de borte. Dette er også historien om mange forsøk på å få til en ny industri, og så ble det ikke noe. Det må ha vært mange skuffelser.
"Geilo/Hol-fabrikken"
Mange kniver i Hol kommune ble laget av flere produsenter, nøyaktig like, noen ganger med samme verktøy. Mange ganger er det ikke mulig å si sikkert hvem som laget hva.
Det er altså nesten som på en fabrikk, der det vanligvis ikke går an å finne ut hvilken av de ansatte det var som laget én bestemt del på ett bestemt eksemplar.
I likhet med ordentlige fabrikker hadde disse produsentene faste modeller, som det går an å samle på samme måte som fabrikk-kniver, og prøve å få komplett om man synes at det er morsomt. De modellene som solgte best, er produsert i størst antall, over lengre tid, og har flest varianter.
Flere produsentene arbeidet hos en av de andre før de startet for seg selv. Og etterpå fikk de gjort en del arbeid hos den de hadde arbeidet hos, eller de gjorde selv noe arbeid for denne. De arvet utstyr og verktøy og modeller av hverandre. At to slirer har identiske dimensjoner, er dekorert med det samme reinsdyrhodet, og har like mange sting i sømmen, betyr ikke at det er samme person som har laget dem. Og en holk kan være laget hvor som helst.
De besøkte hverandre og arbeidet sammen også fordi det var kjedelig å sitte alene på verkstedet, og dessuten for å bruke utstyr når den ene hadde noe som var bedre enn den andres.
De byttet også arbeid, slik at en som var god med svipenn, dekorerte slirer for andre, og noen laget slirer for andre.
Dette småindustrielle miljøet kan gjerne kalles "Geilo/Hol-fabrikken".
Om de bare hadde signert kniv og slire! Om vi bare kunne stole på et bladstempel! Om bare hele knivstellet hadde vært laget av samme person!
Etter noen år er dette enda verre, for i mellomtiden er kniver og slirer blitt stokket om. Særlig når de har havnet hos en knivhandler, en som regner at et komplett knivstell selger lettere enn kniv og slire hver for seg. Det er ikke til å unngå at det blir et stort antall kniver som det ikke kan sies noe sikkert om.
Bladene kunne kjøpes usignert, når knivmakeren ikke ville at det skulle stå noe på bladet. Det kunne jo også hende at knivmakeren ville merke dem med sitt eget stempel, som Olav Skogheim og Lars Haugen. Flere kjente knivmakere også utenfor dette området (og smeder også) har gjort dette. Da Brusletto begynte å etse firmanavnet svakt inn i bladene, ble det svært enkelt å pusse det bort.
De som laget de enkelte bitene i dette puslespillet, laget dem på den måten som var best for å tjene penger. Det var produksjon de drev med. De kunne jo ikke ane at noen en dag skulle komme og prøve å sette bitene sammen!
Et eksempel:
Nils J. Furuseth laget en fin type dobbelkniv der en liten kniv sitter på forsiden av slira til en stor (en vanlig løsning mange steder i verden). Bladene kom ofte fra Brusletto. Så fant Brusletto ut at de også ville ha denne knivtypen i utvalget. De kjøpte slirer av Furuseth og laget selv knivene slik at de passet til slirene. Det var en byttehandel der Furuseth fikk blader for slirene. Hvis du holder et slikt Brusletto-knivstell i hånden, er det vanskelig å vite om det er Furuseth eller Brusletto som har laget kniven som sitter i slira, for skaftene deres er svært like, og i begge tilfeller er den eneste merkingen bladstempelet. Jeg får finne fram noen bilder og vise forskjellen.
For de fleste kan det kanskje være det samme, for uansett er det jo Furuseth som har laget slira i begge tilfeller, og i begge tilfeller Brusletto som har laget bladet.
Dette viser at noen ganger var selv de virkelige fabrikkene med i dette jeg kaller "Geilo/Hol-fabrikken", også ut over bare det å levere blader.
Flere i området laget denne typen dobbeltkniv.
Her er noen kniver fra Geilo og Hol, fra produsentene Nils Oleivsgard, Olav Sletto, og litt Erling Brusletto. De er av det slaget knivsamlere flest går rett forbi. Ofte tenker jeg at det gjør de rett i, men av en eller annen grunn fortsetter jeg selv likevel å ta med meg hjem slike kniver.
Her er et par tidlige eksemplarer. Den eldste slira, til venstre, har andre konturer enn de senere, og er satt sammen med splittnagler. Denne her har mistet opphenget.
De nyeste har endekule støpt i ett stykke med resten av holken.
Slirene er signert på baksiden på denne måten. Men, siden han altså er fra dette distriktet: Han lot noen ganger være å stemple, både tidlig og senere i produksjonen.
De nyere slirene, til høyre, har knivens konturer skarpt merket opp på baksiden. Denne er forøvrig usignert.
Nå som vi har sett på noen Oleivsgard-kniver og ikke skulle ha problemer med å kjenne dem igjen på de egenartede slirene, er det vel ingen tvil om at også denne lille kniven er fra ham? Den har slire i typisk fasong, riktignok med en annen dekor enn de andre, med forsøk på landskapsmotiv. Skaftet er heller ikke altfor langt unna, særlig når vi tar i betraktning at dette er en mye mindre kniv og dermed ikke direkte sammenlignbar.
Hva så med denne?
Jeg har en del kniver fra Sletto, men få slirer, og bare én der han nesten har laget begge deler.
To har endeplate sikret med skrue, mens den høyre mangler skrue og sitter ganske løst.
Denne slira har Slettos eget stempel, men saken er likevel ikke så enkel. Kniven er fra Sletto, men selv om slira har hans stempel, er den ikke laget av ham, men av Erling Brusletto på Geilo. Vi skal se mer på det lengre nede.
Sletto brukte samme stempel på blad og slire: SLETTO HOL
Denne kniven og slira er fra Erling Brusletto Knivfabrikk på Geilo.
1943: De første knivene har slirer signert ERLING BRUSLETTO eller ERLING BRUSLETTO KNIVFABRIKK. Bladene kom fra storebror Brusletto, enten med stempelet på bildet her, eller med BRUSLETTO GEILO i rette linjer. Selv om den store fabrikken Brusletto nå altså hadde fått stempler med "& Co".
Her har vi de tre omtalte slirene som alle er fra Erling Brusletto. De har svært like detaljer, for eksempel den innpressede borden helt øverst på de to minste, og alle tre mangler lærinnlegg i sømmen. De er sydd på prikken likt.
En Erling Brusletto med samme type slire som de tre over. Blad fra store Brusletto (bue og stjerne).
Se på "Norge" her også. Landskapet er som på slirer ovenfor, men på Geilo var dette en vanlig måte å lage landskap på, så det sier ikke stort. Heller ikke her vet jeg hvem som har dekorert den.
Det hadde vært interessant å se bladstempelet, men den har ikke noe blad. Det sitter et utskåret skaft i den, der det ikke er boret hull for bladet. Skillet mellom den lyse delen nede i slira og den som har fått lys på seg og blitt mørkere, passer perfekt med slirekanten, så dette skaftet har nok sittet der siden rett etter krigen.
Speiderkniven var en av fabrikkens storselgere. I tillegg til disse to størrelsene var det en ulvunge-versjon. Her er de to til venstre Speiderkniv nr. 1, og den til høyre Speiderkniv nr. 2.
Her er det ikke bare den faste speider-merkingen, men dette:
