27. mai 2009



Tønnekniver


Noen av de minste og største


Og hvordan måler vi dem?














I gamle dager, da folk gikk med lommeur, kunne de minste tønneknivene henge i klokkekjedet. De har forsåvidt egg, men hang der vel mest som en morsom dings. Nå ser vi dem bare på knivtreff, i en lærrem rundt halsen, ofte to-tre av de minste størrelsene.


På Kongsberg-Marken 2009 var det en som hadde to rader rundt halsen, dem på bildene over. Fra diverse Eskilstuna-produsenter, med tønner i valbjørk og i andre materialer, et par av dem med messingholker. En pen samling. Den aller minste kniven var en jeg ikke hadde, og jeg fikk senere byttet den til meg. Tønna alene måler 2,08 cm, men det spørs hvordan man velger å måle, som vi skal se.

Ikke noe produsentnavn på den. Alltid irriterende, men mange av de små mangler navn.


Klart man må ha den aller minste, hvis man samler tønnekniv. Men den gang knivene var nye, hvis de skulle være til noen som helst slags bruk, la oss si til å pirke i pipa med, eller åpne brev, ville de neste par størrelsene vært vesentlig bedre. Vekten var uansett nær null og ikke til å merke i klokkekjedet. Kanskje den aller minste, den på rundt 2,1 cm, er så sjelden å se fordi den var så dønn ubrukelig at folk heller valgte størrelsene over?


I den andre enden av skalaen har vi de digre knivene. Når en sånn blir vist fram, er det alltid blide ansikter rundt bordet. Selv om mange ikke akkurat ønsker seg en slik, vil de gjerne se nærmere på den.

Til knivarbeid er de digre knivene like ubrukelige som den aller minste. Men lengre nede har jeg et forslag til hvorfor de ble laget. På bildet her ligger den minste sammen med en med tønne på 29,5 cm. Det finnes noen som er en del større enn den største av disse to. Kanskje det også finnes noen som er mindre enn denne antatt minste.




Hvordan måles de?


Hva menes når noen snakker om en tønnekniv på 5 cm? Hvordan er den målt? Som eksempel tar jeg en kniv i 2,5 cm-størrelsen og viser fire muligheter som alle blir brukt blant knivsamlere, og på trykk, og på internett-auksjoner, og som stadig lager rot.


1.
Den vanligste måten, iallfall blant norske knivfolk, er at tønna måles med lokket på. Altså: Vi måler tønna med kniven i, slik at endeplatens tykkelse blir regnet med i tønnelengden. Da blir denne kniven 2,5 cm.



2.
En måte som er enklere å forklare, er å ta ut kniven og måle bare selve tønna uten endeplaten. Denne platen er ofte rundt en halv millimeter på de små knivene, men kan være opp imot en hel millimeter selv på de minste. Uten platen er denne kniven 2,45 cm.



3.
På eBay er det temmelig vanlig å måle totallengden når kniven er sammenfoldet, bortsett fra ringen. Da blir denne kniven 3,3 cm.



4.
Slik er det også noen som måler. Da blir kniven 5,05 cm.


Hvilken målemåte er den riktige? Tja. Det må vel bli en av de to første, men hvem bestemmer? Selv pleier jeg å bruke metode nr 2, hvis jeg ikke sier noe annet. Grunnen er at på telefon eller mail er det enklest å si: Ta kniven ut og mål lengden på bare tønna. De andre måtene fører lett til misforståelser. Hadde det ikke vært for at jeg må forklare sånt for folk på avstand, folk som ikke alltid har sett en sånn kniv før, hadde jeg foretrukket metode nr 1.




De aller minste


Her er de fire minste størrelsene. Jeg håper å få se en som slår den til venstre på bildet, men inntil videre regner jeg denne med tønne på 2,08 cm som den minste. Deretter er det en for hver cirka halve centimeter. Jeg regner at det skal være 4 mm før det kan sees på som en egen størrelse.

Innenfor hver størrelse er det avvik på en millimeter eller to. Jeg kaller den minste her for 2,1 cm-størrelsen, for å avrunde. Samme størrelse kan nok ha et og annet eksemplar på bare 2,0 cm også.


Eksempler på variasjon innenfor én størrelse.

Her ligger 2,1 cm-størrelsen sammen med tre av 2,5 cm-størrelsen. Sammenlignet med de andre blir den lille enda mindre når knivene er foldet ut.

Selv om de tre til høyre alle er av 2,5 cm-størrelsen, er det variasjoner.

Om jeg måler bare tønna, er de henholdsvis 2,45 cm (Hellstedt), 2,50 cm (Johan Engström, elfenben) og 2,55 cm (Joh. Engström). (Engström nedlagt i 1915.) De finnes også på snaue 2, 4 cm, men kan fremdeles plasseres i størrelse 2,5 cm.

Jeg vil gjerne ha alle størrelser av tønnekniver, i valbjørk, men ikke mindre varianter innenfor samme størrelse. Den til høyre her er ikke nødvendig i samlingen. Den er for lik Hellstedt'en, og jeg regner altså begge til 2,5 mm-størrelsen. En i elfenben blir noe annet.


Litt om den Hellstedt-kniven:

Det er alltid hyggelig med fin klikk i en tønnekniv, men det er spesielt viktig med perfekt lås i de minste størrelsene, siden de så ofte blir brukt i rem rundt halsen. Ellers risikerer du at tønna plutselig er borte.

I dette forøvrig pene eksemplaret er det enda verre enn bare en litt sliten lås. Her er fjæra brukket av. Likevel foretrekker jeg den framfor Engstrøm'en som har bra lås, fordi den altså er stemplet HELLSTEDT & CO ESKILSTUNA. Dette er den eneste kniv jeg har sett derfra, men det finnes en del annet verktøy med Hellstedt-stempel. Hellstedt var neppe noen produsent. Jeg antar at dette enten er jernvarehandler Ernst Hellstedt & Co, eller grosserer Albin Hellstedt, begge i Eskilstuna.




De digre


Om noen få millimeter mer eller mindre kan være interessant når vi ser på de aller minste knivene, har de lite å si når det er de aller største vi har framme. Om vi måler med eller uten endeplaten blir det her bare opptil 2 mm forskjell, og det er knapt til å legge merke til.

Jeg regner at de største tønneknivene som kan brukes som normal kniv, er dem med 12,5 cm tønnelengde. Er de større enn det, er de til et annet formål enn knivbruk, og det er dem jeg regner som digre.


Jeg har bare tre slike kniver. Til gjengjeld er de veldig pene.


Hvorfor ble de laget? Var de svennestykker, for eksempel?

Det heter seg at sværingene ble laget som utstillingskniver til butikkvinduer. Det er ikke sikkert det stemmer. Jeg vet at folk husker at de er blitt brukt til dette, og noen ganske nylig også, men de fleste av knivene er hundre år eller en del mer. Det folk husker her, gjelder så mange år etter at knivene ble laget, at denne senere bruken ikke trenger å ha noe å gjøre med det som var tenkt da de var nye.

Jeg synes at kvaliteten er vel høy til at de bare var vindusdekor hvor som helst. Da har jeg mer tro på at de ble laget med tanke på de mange store nasjonale og internasjonale utstillingene, der alle slags produsenter hadde påkostet stand. Der var det vanlig med utsøkte modeller av gjenstander. På slike utstillinger må disse digre knivene ha fungert som effektive show-stoppers. Se for eksempel de digre knivene i monteren på Bergensutstillingen 1898. Ikke brukbare, de heller, men veldig synlige.



Min minste av de digre:










Blant sværingene har jeg ikke sett noen mindre enn denne. Produsent A.J. Westersson (nedlagt i 1905).
Tønnelengde 19,3 cm.
Bladtykkelse 4,5 mm.
Vekt 370 gram.



Min største, men større finnes:

Dette er den største jeg har, men jeg har sett en på 36 cm. Jeg hører at det også skal være noen riktige monstere der ute, med tønne på langt over halmeteren. Men i så fall: Hvorfor er det aldri noen som har med en sånn på knivtreff? Den måtte vel være gøy å vise fram?

Produsent A.J. Westersson.
Tønnelengde 29,7 cm.
Bladtykkelse 6,1 mm.
Vekt 900 gram.
Fornikling litt avflasset både på holker og blad.



Den fineste:

Og dette er min fineste, fra A. Halling (nedlagt i 1921) som laget mye pent.

Tønnelengde 25,5 cm.
Bladtykkelse 6,0 mm.
Vekt 760 gram.

Strøken fornikling på bladet.



Merkingen er annerledes utført enn vanlig. I stedet for at et stempel er slått inn, er det et stort, etset felt med produsentnavnet.







Uvanlig er også merkingen på høyre side av bladet. Jeg vet ikke hvilken Musa Bhai det her er snakk om. Det finnes haugevis av dem.








En jeg ikke lenger har:














Jeg hadde ingen planer om å kvitte meg med den, men det var nødvendig å la den gå for å få løs en annen kniv. Sånt skjer.


Produsent Joh. Engström.
Tønnelengde 25,5 cm.

Det er ingen merking på sideskinnene. Det er det ofte ikke på tønnekniver, men i akkurat dette tilfellet synes jeg dette er interessant. Johan Engström må ha vært veldig glad i sin fine 1874/pil-logo, og på en kniv som denne er det all verdens plass til den. Kanskje kniven er fra tiden før de fikk denne logoen.

Logoen mangler også på en del normalstore tønnekniver fra Joh. Engström. 1874 var året for firmaets grunnleggelse, ikke året da kniven ble laget. De første tønneknivene deres ble neppe laget før på 1880-tallet. Så spørs det når logoen ble designet. En forklaring på den manglende logoen er at knivene uten den kan være laget ganske tidlig, for eksempel i første halvdel av 1880-tallet.



.

23. mai 2009
(med et tillegg i 2017)


Lauffer, Richter, Murphy og BAHCO


fra Helle og Brusletto



Av og til kommer det spørsmål om fire knivprodusenter - Lauffer, Richter, Murphy og BAHCO - med NORWAY i stempelet. Det er ofte kniver fra dem på eBay, så da er det noen som lurer på hvem disse norske produsentene var.

Ingen av dem er norske, men firmaer som solgte norskproduserte kniver under sitt navn.

Jeg vet ikke mye om dem, og har heller ingen planer om stor innsats for å finne ut mer. Men jeg kan jo vise noen kniver fra dem og skrive det lille jeg vet.

For dem som samler Brusletto og Helle fra 1960- og 1970-tallet, er dette kniver som hører med.




Lauffer

Fra amerikanske Lauffer er det mest bestikk, men også en og annen slirekniv. De er laget av Helle.

Lauffer var stor leverandør av bestikk på USA-markedet, og i mange år Helle Fabrikkers største kunde. Slikt bestikk er stadig på eBay. Jeg antar at antall interesserte i Norge er null.

Ifølge Helles nettsider startet samarbeidet med Lauffer i 1962. Fram til det tok slutt i 1977, sto Lauffer faktisk for halvdelen av Helles omsetning, og det var særlig etter denne perioden at Helle for alvor satset på slirekniver som hovedprodukter.

Alle har blad merket med copyright-merke og LAUFFER NORWAY, uten Helle-merking. Rart med dette copyright-merket, for Lauffer hadde vel ikke noe med designen av knivene å gjøre?


En av slireknivene er denne med skaft i palisanderskaft og holker i plast.

Den er et sjeldent unntak blant fabrikkproduserte kniver: en venstrehåndskniv. Eller rettere sagt: Den har venstrehåndsslire. En kniv med symmetrisk skaft er like god enten du bruker høyre eller venstre hånd, det er slira som avgjør. Mange kniver har slire som kan brukes begge veier, men denne her er beregnet spesielt på venstrehendte.

Også håndlagede kniver er sjelden å se i venstrehendt versjon. Det er ikke noe problem i rette slirer, der kniven nesten alltid kan sitte begge veier. Krumme slirer er det best å tilpasse brukeren, men det forutsetter jo at knivmakeren vet hvem brukeren er. Samekniver har tradisjonelt hatt krum slire, og der utgjør slirer beregnet på venstrehendte en stor andel.


Her er Helle nr 40, som finnes med Lauffer-merking. Jeg har også sett merkingen på Helle nr 30.

Slireknivene må ha vært en svært liten del av Lauffers utvalg, men det er ikke usannsynlig at alle Helle-modellene fra de aktuelle årene, altså 1962-1977, finnes i Lauffer-versjon.

Siden de alle var beregnet på det amerikanske markedet, er det ikke i Norge man finner dem. For norske knivsamlere flest er det like greit. Eventuelle Helle-samlere får lete på eBay.






Richter


En del kniver fra Norge, Sverige, Finland og Danmark er stemplet R.J. RICHTER etterfulgt av landsnavnet.










Her er en batanga laget av finske Hackman, merket R.J. RICHTER FINLAND. Det finnes også standard Mora-kniver merket R.J. RICHTER MORA SWEDEN.

Rudolph J. Richter var knivprodusent i Solingen, med mange modeller og ganske stor egen produksjon med Solingen-stempel. Det var også en USA-avdeling som solgte disse tyske og som importerte fra diverse fabrikker i flere land.

Jeg har sett en kniv med blad merket R.J. RICHTER SOLINGEN GERMANY, og med skaft merket R.J. RICHTER CUTLERY ARLINGTON 74 MASS. Det ser ellers ut til at firmanavnet etter hvert mer viser til denne avdelingen som importør enn til fabrikken i Solingen som produsent.




Helles Richter-kniver


De norskproduserte Richter-knivene er for det meste fra Helle, og det ser ut til at de fleste er i den modellen jeg viser her. Jeg vet ikke hvilke år det er snakk om. 1970-tallet?











Jeg har denne i tre størrelser med slire merket MADE IN GERMANY i stedet for original Helle-slire. Slirene finnes i flere typer, og er vel altså fra Richter-fabrikken i Solingen.

Skaftene avviker litt fra Helles vanlige: De har gule og blå pynteskiver, og er litt lengre enn de vanlige. I denne versjonen finnes de også med blad merket S&S Helle, men disse har jeg ikke sett mange av.








Den største jeg har, er uten slire.






Bruslettos Richter-kniver


Richter kjøpte kniver også fra Brusletto, men disse har jeg sett bare noen få av, og bare av modellen Hallingen.












Merkingen på bladet er så svakt etset inn, og bladet er så blankt og anløpt, at det bare er i riktig vinkel og riktig lys at det er mulig å se at det står R. J. RICHTER NORWAY.

Her også er det lagt inn gule og blå pynteskiver i skaftet, og her også er skaftene litt lengre enn på standardmodellen.




Murphy












En av Helles hovedmodeller gjennom mange år, Fjellkniven, finnes med blad merket R. MURPHY Co. MADE IN NORWAY. Jeg gjetter at de er fra 1970-tallet.

Murphy har vært knivprodusent i Massachusetts, USA, helt siden 1850. De laget kniver av svært mange slag, og importerte også en lang rekke kniver, blant annet altså fra Helle. Firmaet eksisterer fremdeles.


Trollegg!

I 2017 var det en Brusletto Trollegg på eBay, med blad merket slik:

R. MURPHY
AYER, MASS.
MADE IN U.S.A.

Bildene var gode, og det var helt tydelig at denne kniven var laget på Geilo, av Brusletto.



BAHCO


Mange av knivene fra den svenske produsenten BAHCO i Eskilstuna har en overraskende merking:














I stempelet står det både SWEDEN og NORWAY, så kniven er på en måte fra både Sverige og Norge. Det er BAHCOs modell, men laget av Helle Fabrikker.

Før 1966 ble kniven produsert av BAHCO selv, med denne merkingen på bladet:

BAHCO ESKILSTUNA MADE IN SWEDEN

Det er slira som er det uvanlige, i plast og lær og med bryne på baksiden. Den ble patentsøkt i Sverige i 1965 og i USA i 1966 (U.S. patent fra 1967).

Du ser det amerikanske patentet her, med tekst og bilder:

http://www.freepatentsonline.com/3307756.pdf

Kniven er designet av den svenske designer Arne Erkers. Han tok patent sammen med Bengt Bruno Brunosson som var ansatt hos BAHCO og neppe hadde noe å gjøre med designen.

Dette var en populær jaktkniv i mange år, og den er av og til å få kjøpt på internett-auksjonene. På internett blir den ofte omtalt som dykkerkniv eller overlevelseskniv eller kampkniv, men den ble altså markedsført som jaktkniv.

På Helles nettsider fant jeg opplysninger om samarbeidet med BAHCO:

I 1966 overførte BAHCO hele sin knivproduksjon til Helle, som så produserte på lisens fra 1966 til 1997. Knivene ble ikke laget på fabrikken i Holmedal, men i Stongfjorden ikke langt unna, der Steinar Helles sønn Odd hadde hatt mekanisk verksted, bilverksted og kraftstasjon siden 1963, under navnet Stongfjord Staal. I forbindelse med lisensavtalen ble de to Helle-firmaene fusjonert under navnet Helle Fabrikker. Fram til 1966 hadde navnet vært S&S Helle.

Dette betyr at BAHCOs jaktkniv ble laget i Sverige bare en kort tid før Helle overtok, men er av og til å se med det svenske stempelet. På eBay var det en gang et svært velgjort eksemplar med treskaft. Jeg vet ikke om dette er en fra tidlig produksjon eller om den har fått nytt skaft i USA.


En annen av Helles BAHCO-kniver:













Denne også ble tidligere laget av BAHCO selv. Den er en av deres vanlige modeller, med BAHCO-haien på blad og skaft. I likhet med forrige kniv og en hel del andre modeller i samme familie som denne, finnes den med svensk stempel fra tiden før 1966.

Enten de er laget av Helle eller BAHCO har de helstålblad, for dette er jo Eskilstuna-kniver.

Opprinnelig tilhørte hai-logoen E. A. Berg, Eskilstuna, som først designet og produserte disse knivene. I 1959 kjøpte BAHCO firmaet og beholdt haien. Samme typer kniv er altså laget av Berg (før 1959), BAHCO (1959-1966) og Helle (1966-1997).

17. mai 2009



Asbjørn Hylland og Aanund Nystog


Aanund Nystog-kniven på dette bildet viste jeg så vidt i rapport fra Vikingskipet 2009. Jeg tok mange flere bilder av den, og nå plasserer jeg dem her etter Asbjørn Hylland-kniven som lå her fra før.

Både Aanund og Asbjørn er sønner av mer kjente knivmakere. Begge hadde beskjeden produksjon og høy kvalitet, og knivene deres hører hjemme blant Telemark-samlernes store klenodier.

Det er blitt en del bukkehornkniver fra Vest-Telemark på disse sidene, og noen andre kniver fra de samme knivmakerne. Ikke rart, siden dette er noe av det som knivsamlere er mest ute etter av alle norske kniver. Knivene er spredd litt rundt omkring på sidene her, og jeg burde vel for lengst ha ryddet opp og vist dem mer samlet. Men mye annet er jo også ganske rotete. Hm. Jeg utsetter det igjen.





Asbjørn Hylland


Som jeg skrev for litt siden, får vi ikke flere kniver på eBay fra England, men denne rakk å komme derfra før auksjonen ble stengt for sånt. Siste fine eBay-kniv fra England? Knivsamler Leif Mjølstad hadde betydelig flaks med å finne den. Den var lagt ut med Buy It Now-mulighet, til altfor lav pris, og han har all grunn til å være glad.

Jeg ser at engelske knivhandlere nå tester grensene for å se om de lar seg å tøye litt. Vi får ønske både handlerne og oss her hjemme lykke til.

I England er kniver vanskelig også utenom eBay: Du må være atten år for å kunne kjøpe så mye som en speiderkniv i butikken. Engelske og danske knivfolk har nok en del felles lidelser å snakke om hvis de treffes.


Som dere ser, er dette en gammel telemarkskniv med utskåret bukkehornslire og graverte sølvholker. Blad som virker originalt. Skaft i flammelønn. Alt i god stand. Fine greier.

De brede holkene skiller kniven fra de eldre av tilsvarende type. Han som laget denne her, har tydeligvis sett kniver fra de gamle knivmakerne, men han har også sett nyere saker.

Ta fram Knivbladet 2008 nr 4, og se på side 13. Der er det to kniver av Asbjørn Hylland (1853-1931), sønn av den store knivmaker Halvor Teigen. Denne kniven er også fra Asbjørn. De to på bildene i Knivbladet har forøvrig en historie som gjør dem til sikre Asbjørn Hylland-kniver. Denne hadde ikke noen slik historie, så da ligger det an til en diskusjon.

Utskåret geitehorn i bra kvalitet er stor stas. Nå er jeg selv litt short på geitehornskniver, og det er skummelt å identifisere en kniv ut fra ikke særlig detaljerte bilder på trykk. Så jeg sendte noen bilder av denne her til Ole Jacob Oxum, som tok en tur hjem til Arne Aasmundsen. Og så tok de fram Hylland-kniver (heldiggrisene!) og diskuterte og sammenlignet. Og så har vi diskutert videre etterpå.













Nedre slireholk er av samme slag som på de to i Knivbladet, og typisk for Asbjørn Hylland. Ved første blikk ser kanskje ikke graveringen i øvre og nedre holk på dette eksemplaret ut til å ligne hverandre nok, men de er fra samme mann og hører sammen. Både bunner og bladnerver er gjort helt likt.

Opphenget er helt det samme som på den i Knivbladet (og maken til en annen slik kniv som ble solgt på auksjon i fjor), bortsett fra sølvplaten.


Fin skjæring i geitehornet, omtrent som fra de gamle gutta i generasjonen før, og resultatet er blitt riktig pent. Men det ligner ikke på Hylland-knivene som Oxum og Aasmundsen så på. Derimot er det påfallende likt hornet i en slire fra Aanund Nystog (som enkelte altså er så heldige å kunne ta fram fra skuffen når det trengs), så likt at Asbjørn Hylland godt kan ha fått det utskårne hornet fra ham.

Det er ikke uvanlig på slike kniver at ikke alle deler er fra samme knivmaker. Vi er jo ellers vant til at en kniv kan ha blad som er smidd av en annen enn den vi regner som knivmakeren, enten det er gamle eller nye kniver. I Norge er dette ukomplisert, mens det i noen andre lands knivmiljøer ville vært svært uvanlig med blad fra en annen smed. Hvorfor er det da så merkelig om en langt mindre vesentlig del av kniven enn bladet skulle komme fra en annen? Når en kniv ikke engang er signert, kan det ikke ha vært noe i veien for at knivmakere byttet arbeid: Du lager noen graverte holker for meg, og jeg skjærer litt geitehorn for deg.

En annen mulighet er at Hylland skar hornet nøyaktig etter forbilde av Aanund Nystog.
















Hører kniv og slire sammen? Det går an å lure. Begge slireholker har altså samme bunner, og bunnene i skaftholkene er av nesten samme slag som dem, men bare nesten. Akantusen er en annen enn i slireholkene, blant annet med andre bladnerver. Dermed er det nærliggende å tenke seg en annen knivmaker. Men nå er altså skaftholkene gravert som på knivene i Knivbladet, og dermed har kniven tydeligvis sittet i denne slira siden starten.


Bladet er også som i Knivbladet, både fasongen og smelloppen. Hylland var smed, og bladet er nok smidd av ham selv.























Så kommer vi til masken i skaftenden. Den er av det slaget som flere brukte. Ikke langt unna Kleppo, men er i motsetning til Kleppos masker uten tenner. Hva med Aasmund Hovden? Ikke helt lik der heller.

Dette er kanskje en maske støpt av Hylland selv, men på knivene i Knivbladet har han brukt en hund i skaftenden. En maske som denne kunne han vel også ha fått av en annen. (Jeg hører at det også skal finnes Kleppo-kniver uten tenner i masken. Kanskje Kleppo fikk noen av Hovden?) Den har en skade på overleppen, som ser ut til å være en støpefeil, og finishen er litt grov. Kanskje den som støpte denne masken, ikke ville bruke den selv, men ga den til Asbjørn Hylland?


Da jeg først fikk se bilder av kniven, og etterpå så den på Kongsberg-Marken 2009, regnet jeg det som sannsynlig at ikke alt var originalt. Men etter at den er gransket nærmere og er blitt sammenlignet med andre Asbjørn Hylland-kniver, ser det ut til at alt har vært der fra starten. Kanskje variasjonene i gravering fra holk til holk viser at denne kniven er litt eldre enn dem i Knivbladet, fra en tid da Hylland ennå var mer underveis enn da han laget de to i bladet.

Kanskje masken er en Hylland-maske fra før han begynte å bruke en hund i skaftenden. Og kanskje både det ene og det andre. Som med fine staskniver flest: Denne tåler å bli diskutert om og om igjen, og sammenlignet direkte med de andre knivene jeg har nevnt her, når muligheten byr seg.





Aanund Nystog


En fin Nystog-kniv i god stand vekker alltid oppsikt. Denne gangen er den ikke fra Talleiv Nystog (1832-1910), men fra hans langt mindre produktive sønn Aanund Nystog (1866-1926). Og den er et ganske strøkent eksemplar. Og signert! Så dette er noe som tåler å bli sett nærmere på.

Sammenlign også med Talleiv Nystogs kniv her.


Den har det meste man kan ønske seg av en kniv fra denne knivmakeren. Eller ønsker man seg også utskåret geitehornslire? Antagelig, for geitehorn er veldig stas. På den annen side: Her er det til gjengjeld pauting av fineste slag, og fra Aanund Nystog er pauting enda mer uvanlig enn horn. Så da kan man ønske seg begge slagene! Jo, men det er ganske urealistisk. De er omtrent håpløst å få tak i.








Kniv og slire hører sammen, og skaft og detaljer er maken til en annen kniv med slire i geitehorn, der bladet også er signert. Dette regnes derfor som en sikker Aanund Nystog.











Veldig hyggelig med signert blad: AN. Samme fasong som farens, og så godt som like fint utført. Men som vi ser av bildet, har han ikke vært direkte heldig med sveisen.



















Nydelig skjæring i ibenholt. Han har gjort det litt enklere for seg ved ikke å la mønsteret gå ubrutt rundt skaftet.



















Maske i skaftenden, som denne sure fyren her, gjør seg godt på slike kniver.

Legg merke til innsnittene i de graverte bladene, slik også Talleiv brukte. Sammenlign også med graveringen i den antatte Gunnarson-kniven her. Ikke det samme, men det er sånne saker som man må være oppmerksom på, for neste gang en lignende kniv dukker opp, er den nok usignert, og da er sammenligning av detaljer eneste vei.














Ikke utskåret geitehorn, men praktfull pauting over det hele. Sammen med de klassiske smale holkene er dette en staskniv av de helt store.