26. juli 2009



Kanestrøm


Mot slutten av 2007 skrev jeg to ganger her om Kanestrøm-knivmakerne. Du finner det rett nedenfor denne artikkelen.

Den gang var det ikke særlig mye jeg visste. I årenes løp hadde jeg sett en hel del slike kniver som iallfall mange regnet som Kanestrøm, men knivfolk mente litt forskjellig, og for det meste var det lite de kunne si. Siden da er det gjort noen framskritt, selv om mye ennå er i det blå. Jeg venter med å slå sammen artiklene til jeg har mer å fortelle.

Til samlingen av kniver har jeg fått tak i et supert og helt typisk eksemplar. Til samlingen av opplysninger har jeg fått bidrag fra Peder Kanestrøms oldebarn Lillian Stålenblad. Og så har jeg hatt Peders barnebarn Johannes Stølan på besøk, og han hadde med seg bilde av Peder og kona Fredrikke.

Det jeg skriver her, bekrefter for en stor del de antagelsene jeg har hatt i tidligere artikler. Måtte det gå like bra hver gang!

Men selvfølgelig, det går som det pleier når man begynner å studere noe. Da bare vokser det og lager nye spørsmål. Det er ikke alltid sånn at én type kniv alltid er laget av bare én person. Men likevel, noen holdepunkter er det, særlig ett som jeg skal vise nå.




Peder Nilsen Kanestrøm


Slektens store knivmakernavn er Peder Kanestrøm (1881-1968), som ble født i Frei kommune ved Kristiansund. Lokalt var han kjent som Peder i Bukta.

Også flere andre Kanestrøm'er var dyktige knivmakere, men Peder var i tillegg svært produktiv, slik at vi ikke sjelden ser kniver fra ham.

Han bodde i Orvika, men også flere andre steder. Sønnen Johan Wilhelm Kanestrøm (1915-1983) hadde hus på Jessheim, og Peder bodde en del hos ham. En periode bodde han i Østfold. Som gammel bodde han i Skien da Johan Wilhelm hadde kjøpt hus der. Da er det ikke rart at knivene hans nå befinner seg spredt omkring.


Da Johannes Stølan skulle komme på besøk her, tok jeg fram en del beinkniver vi kunne se på. Han var ikke i tvil om hvilken av knivene på bordet som var en helt typisk Peder Kanestrøm, nemlig den på de neste bildene, akkurat som jeg hadde håpet. Dette er en kniv jeg nylig har fått tak i.

Johannes Stølan har ofte sett på når bestefaren laget kniver. Han forteller at de så ut akkurat som dette. Han sier også at ingen av de andre laget dem helt på samme måte og i samme kvalitet.

















Her er det mange typiske trekk. Skjæringen i bein er helt som den skal være, og i super kvalitet. Som vanlig er bare forsiden av skaft og slire utskåret. Avslutningen nederst i slira er en av flere han brukte. Noen ganger er det bare en nagle der nede, som her, andre ganger er det i tillegg en firkantet nysølvplate foran og bak. Han pleide ikke å sette på noen holk. Formen på tuppen varierer.

Lengde skaft/blad: 18 cm. Bladet er det vanlige av Eskilstuna-type ("svenskeblad") som de fleste brukte, og som er på de fleste knivene i denne artikkelen.

Førkrigs eller etterkrigs? Alle liker førkrigs best, men Peder holdt altså på som knivmaker til ut på 1960-tallet.

Svært fint bevart. Ikke en sprekk i sikte. Som jeg har skrevet før: Samler du beinkniver, må du tåle en og annen sprekk, ellers blir det ikke noen samling. Men vi håper jo å finne dem uten.











Supre saker altså. Det finnes kniver fra andre som er mye mer småskjært enn dette, med langt mer detaljert og intrikat mønster. Men da kan man ofte verdsette skjæringen fullt ut bare gjennom lupe. På mer normal knivavstand ser man bare at det er et detaljert mønster, men må helt nær for å se det ordentlig. Når det blir gjort sånn som her, kan skjæringen nytes både med og uten lupe.


Slirene på denne type kniver er nesten alltid laget i to deler, med en forside og en bakside. Mer uvanlig er det at også skaftet er delt i to, som her. Delene blir holdt på plass av holkene, de er ikke festet til hverandre på annen måte. Litt rart at vi ikke ser delt skaft oftere, siden det er lettere å skjære en slik halvdel enn et rundt skaft.









Det er tydelig at jeg liker å vise akkurat denne typen nærbilde, for nå har jeg visst presentert en hel haug med kniver på disse sidene på akkurat denne måten.

Og alt ser vel bra ut? Eee . . . ikke helt. Alt er ikke som det skal. Øverste slireholk manglet da jeg kjøpte kniven, og Torolf Hervik har satt på en ny. Det ser ut til å være et vanlig problem med disse slirene at holken er borte. Jeg kommer tilbake til dette lenger nede.


I de tidligere artiklene nedenfor har jeg vist flere kniver av samme slag som denne. Den gang jeg la dem ut, var jeg ikke sikker på hvilken Kanestrøm de var fra. Det er jeg nå:

Peder Kanestrøm. Jess!


Ikke alle av Peders kniver holder denne standarden. Stølan fortalte at mens mange av knivene ble laget hjemme, laget han andre kniver på reise. Da kunne han sitte foran teltet med redskap av aller enkleste slag, og kvaliteten ble ikke riktig den samme. Altså akkurat som for svært mange andre knivmakere på reise.



Her har jeg lagt en annen kniv ved siden av sliretuppen på Peder Kanestrøm-kniven over. Kniven med treskaft er laget av Peders sønn Nils Kanestrøm. Nils laget antagelig ikke kompliserte beinkniver, men her er det vel håp om overraskelser. Han døde i 1968, samme år som faren.

Også Peders sønn Johan Wilhelm Kanestrøm laget en hel del kniver, i nysølv. Jeg vet ikke stort om disse knivene, og har ikke noe bilde å vise. Han signerte slirene med JWK.

Siden Nils etter hvert flyttet til Skien, kan han mistenkes for å ha laget noen av de knivene der som nå blir antatt å være fra Hjalmar Lysgård, men som ikke ser ut som typiske Lysgård-kniver.


Da kan vi gå videre. Vi skal se på noen kniver som du kan se flere bilder av i de tidligere artiklene nedenfor.




Herman Nilsen Kanestrøm?


Johannes Stølan mente at denne kniven, med slire nydelig skåret i reinshorn, også er en Kanestrøm, men han trodde at den heller er laget av Peders yngre bror Hermann Kanestrøm, født i 1892.

Han var ganske sikker på at det ikke er Peder som har laget knivene av dette slaget, og det er ingen overraskelse, for selv om denne kniven har mye til felles med den forrige, er det tydelig at de to ikke er fra samme mann. Overalt er det detaljer som er gjort ulikt.

Og det er da at fristelsen er nære på å ta overhånd. Det er jo så svinaktig praktisk å si at dette er en Hermann Kanestrøm, for da har vi en pen bås å putte denne og tilsvarende kniver i. Men selv om forrige kniv nå har fått sin bås, er det for tidlig for denne. Likevel må jeg innrømme at jeg, sånn for meg selv altså, kommer til å tenke på denne typen kniver som noe fra Hermann Kanestrøm.


Neste kniv er en nær beslektet sak. Foto: OT Ljøstad på Norsk Skogmuseum.

Jeg har sett flere av denne typen nå, og regner med at også dette er en Kanestrøm, sannsynligvis fra samme mann som forrige kniv, som altså muligens er Hermann.

Er det ikke ergerlig. Vi skal ikke se mye før usikkerhet kryper inn. Men mye stemmer: Toppkula på skaftet i de knivene som Hermann kan mistenkes for, er mer forseggjort enn vanlig, og i krumme kniver kan de være asymmetriske som her. Sliremønsteret varierer og kan være mer likt det på forrige kniv enn det er i dette eksemplaret. Og så har vi denne rett avkuttede skaftholken som går igjen. Og selvfølgelig dette at bare slira er utskåret mens skaftet er glatt. (Jeg husker ikke om dette er reinshorn, men ut fra bildet kan det se sånn ut.) Da sier det Hermann Kanestrøm i bakhodet et sted - hvis altså forrige kniv er en Hermann - eller iallfall at denne er fra forrige knivmaker, hvem han nå var.

Men sånne resonnementer er vanskelige saker, som alltid. For ved siden av Peder og Hermann hadde deres far, Nils Andreassen Kanestrøm (født 1852), flere sønner som antagelig alle mer eller mindre var knivmakere: Andreas, Nils, Ludvik og Johannes. I tillegg laget nok også Nils senior kniver. Da blir det vanskelig å påstå noe.


Jeg tar med et bilde til fra OT Ljøstad.

Det er lenge siden jeg så denne her, og jeg husker ikke om kniv og slire hører sammen. Her har vi igjen mye av opplegget fra de forrige til knivene, bare enklere. Reinshorn. Bare skaftet utskåret. Skaftholker som gir litt av samme følelse som på de to forrige. Pen skaftkule.







Over til noe riktig lekkert igjen:

Denne kniven, som en amerikaner på norgesbesøk kjøpte i 1950 eller 1951, har mye til felles med dem over.

Den har dekor bare i slira. Den har også rett avkuttet nedre skaftholk, og litt forseggjort endekule. Og særlig er mønsteret fullt av elementer av det rette slaget. Her er det nok de samme som har vært ute igjen, men å få satt fornavn på den?






I stedet for å sammenligne med de nærmeste foregående knivene, legger jeg den ved siden av Peder Kanestrøm-kniven og tar et nærbilde. Ganske interessante detaljer her.

Min fine nye Peder Kanestrøm-kniv er til venstre på bildet, og denne fra ca 1950 er til høyre.

Legg merke til den spesielle slyngen og bladene omkring. Slike mønsterdetaljer sier kanskje ikke så mye som vi kunne håpe, for dette er sånt som knivmakerne kopierte fra hverandre. Likevel er det et påfallende slektskap her.

Jeg har gått ut fra at også denne kniven er en Kanestrøm. Det gjorde Johannes Stølan også, men denne gangen hadde han ingen forslag til hvilken Kanestrøm. Jeg får slå meg til ro med at den er veldig fin og overveiende sannsynlig en Kanestrøm, og så bare vente på et eller annet lykketreff.




Miljøet


Da forrige kniv ble laget, var Peder cirka 70 år og aktiv knivmaker. Aktiv knivmaker kan også et par av brødrene hans ha vært. Og noen andre, for det fantes jo andre på de kanter.

I Årbok for Nordmøre 2000, side 167-171, skriver Jan H. Leithe om Kanestrøms nabolag i Orvika:

"Brygga var i 30-åra et sosialt sentrum for folk i området, Vikan-Øygarden, og Nils Kanestrøm, sønn av Hermann, spilte til dans der.

Hermann Kanestrøm og kona Lina er det mest fargerike jeg forbinder med Ohrvika . . . Han hadde båten sin liggende i Ohrvik-støa, og på vårparten seilte han og familien for å besøke gamle kontakter langs Normørskysten og lenger. Han brakte da med seg blikkenslagerarbeider som han solgte.

Ved siden av Hermann bygde hans svoger, Nils Svanemsli, sitt hus, sannsynligvis ved hjelp av Hermann. Han var også blikkenslager av yrke.

Bak Hermann og Nils bygde Hermanns svigersønn, Nils Sundli, et hus i trettiåra.

Like nedenfor bygget Thomas Michalsen et hus i trettiåra. Han hadde tidligere eid det huset Ludvig Svanemsli seinere kjøpte.

Lenger inne bygget familien Alexandersen et hus i trettiåra. De var slektninger av Åge Alexandersen."

I en forsamling som denne, der det var fullt av håndverkere, særlig metallarbeidere, og minst én stor knivmaker, måtte knivmakeri raskt kunne spre seg, særlig om det var perioder da større blikkenslageroppdrag uteble.

Det skal bli vanskelig å få identifisert alle knivene, og foreløpig slår jeg meg til ro med dette bildet:

1. Den kniven jeg viste øverst her, er laget av Peder Kanestrøm.
   
   
2. Neste kniv er en Kanestrøm, og Hermann er mistenkt.
   
   
3. De andre regner jeg som sannsynlige Kanestrøm-kniver, men uten fornavn.

Det er også den mulighet at noen slike kniver er laget av de som ifølge folketellingene var på besøk. Helt greit. I så fall regner jeg også disse knivene som Kanestrøm i gruppe 3, hvis de er av samme slag.


Dette var beinknivene. I tillegg laget de kniver i messing og i nysølv. Disse vet jeg foreløpig null om. Vi får se om de kan avsløres på identisk gravering, men det skal vel bli vrient.




Magnus Steen


Peder Kanestrøms svigersønn Magnus Steen (ca 1905 - 2000) i Vågå var en produktiv knivmaker. Han lærte knivmakerarbeid av Peder. Han kom fra en en slekt med treskjærere og rosemalere i Gudbrandsdalen. Du kan se ham og noen av knivene hans på nettsidene til Lillian og Olav Stålenblad.

Etter et av bildene på disse nettsidene å dømme hadde Magnus sin egen stil, selv om han altså hadde lært av Peder. Jeg har ennå ikke sett noen av knivene hans.

Lillian Stålenblad er barnebarn av Magnus Steen. Hun har sendt meg en oversikt over de innfløkte slektsforholdene. Det blir stadig klarere hvor mange mulige knivmakere det kan være snakk om i både denne og andre slekter.




Aleksandersen


Ovenfor står det "Lenger inne bygget familien Alexandersen et hus i trettiåra. De var slektninger av Åge Alexandersen". En fin opplysning. Forbindelse mellom knivmakerne Kanestrøm og Aleksandersen vil jeg gjerne ha. Aleksandersen'er og dermed mulige Aleksandersen-knivmakere, som vi ellers forbinder med Namsos, bodde altså ikke langt unna.


Her er Peder Kanestrøms kone Fredrikke. Lillian Stålenblad forteller at hun var søster til Åge Aleksandersens bestemor.

Det finnes kniver som er en mellomting mellom antatte Kanestrøm og antatte Aleksandersen. Da er det jo interessant å vite om nærhet i slekt og geografi.







Kniver av denne typen regnes som Aleksandersen-kniver:















De er ikke uvanlig å se på knivtreff. Mye enklere standard enn på de andre knivene her, og med snillere pris enn bedre utskårne beinkniver. Disse to er i litt forskjellig utførelse, men helt åpenbart fra samme mann. Hvilken Aleksandersen det er snakk om, lar jeg ligge i denne omgang, rett og slett fordi jeg ennå ikke våger meg på noe fornavn, for dette er også en slekt med flere knivmakere.

Det finnes langt bedre Aleksandersen-eksemplarer enn disse, både i skjæring og gravering. Det var et supert eksemplar på Kongsberg-marken for noen år siden. Jeg burde ha kjøpt den kniven, selv om den var dyrere enn vi er vant til å gi for sånne, eller i det minste tatt bilde av den. Den ble kjøpt av en utlending som ville ha en pen ting med hjem fra Norge, så nå er den borte.


Kniven til venstre på bildene over har mistet magebeltet, det er bare to hakk som viser hvor det har sittet. Til gjengjeld har den noe annet: slireholk med årstall og initialer. Alltid bra.

Kniven har blad stemplet B. KNUDSEN ILEN TRONDHJEM, så bladet er eldre enn årstallet, men det var ikke noe uvanlig at et eldre blad ble brukt. Nå kan jo også hele kniven være eldre enn 1955, for slik gravering kan settes på siden, men vi pleier å tro på inngraverte år.

Den andre kniven har blad stemplet S&S HELLE HOLMEDAL NORGE, det navnet fabrikken hadde fra 1932 til 1966, så bladet gir ingen hjelp til datering.




Når en holk mangler


Tilbake til det jeg skrev om i forbindelse med Peder Kanestrøm-kniven øverst, dette at slireholken manglet og er blitt erstattet. Her er et annet eksempel. Jeg har sett tre tilfeller av dette bare i år. Hvis vi ser nøyere etter, finner vi kanskje ut av det er et utbredt fenomen.

Jeg hadde en ekstra grunn til å vise Aleksandersen-knivene ovenfor, for jeg ville sammenligne to holker.

Her har vi til venstre den ene Aleksandersen-kniven fra bildet over, ved siden av en typisk Peder Kanestrøm. Det er en forbindelse mellom dem: Øvre slireholker er nesten identiske. Det ser ut til at begge holkene er laget av en Aleksandersen.

Når holken mangler, er det fordi den på disse Peder Kanestrøm-slirene ikke er naglet eller limt fast, men bare tredd nedi, slik at delen av bein henger i holken. Med perfekt tilpasning til den koniske slireformen går det helt fint. Men så en dag ble holken litt løs og greide å hekte seg av. Da måtte det lages en ny, og da var det ikke sikkert at nærmeste knivmaker het Peder Kanestrøm.


Her er det lille varselsignalet når du skal kjøpe en slik kniv: Det er ikke brukt samme graverstikkel i sporene på knivholk og slireholk. Dette trenger slett ikke bety at kniv og slire ikke hører sammen, men det gjør at det kan være lurt å se nærmere, og da gjør vi jo det.





Mønster og utførelse er påfallende likt, så likt at det er liten tvil: Her er det nok samme mann.






Enda mindre tvil blir det når vi ser øverste linje på begge to: hvordan den er plassert, hvordan den er utført, og hvordan den ender på baksiden.

Gjør det noe? Jeg vil si: ikke det minste, og særlig ikke når den nye holken er satt på for lenge siden av en knivmaker vi kjenner etternavnet på, og som en dag sikkert skal få fornavn også.

Da er det noe annet at min nyanskaffede Kanestrøm-kniv har fått ny holk. Der mangler holken på en måte fremdeles. Men slira måtte bare ha noe som holdt den sammen øverst, sånn at ikke det hele henger på den ene lille naglen i spissen. Og da er det klart jeg velger en pen holk som ser noenlunde riktig ut.




Oppgave


Tidligere i år tok jeg bilde av dette fotografiet som var med i en utstilling på Trondheim folkebibliotek. Den er litt slitt, og slira er litt skadet, men det er uansett et supert eksemplar. Noe knivmakernavn var ikke nevnt.

Tverrstreken rett under skaftet er bare noe som fester kniven på platen bak.

Oppgaven er: Hvem har laget den?

Nå som du har sett på bildene ovenfor, og dem i forrige Kanestrøm-artikkel under denne, og har studert skjæringen (med bånd,) og graveringen (mer avansert enn vanlig), og sliretuppen (med nagle), og formen på øvre slireholk (sammenlignet med dem rett over her), og skaftenden (bortimot et stilisert hvalrosshode), har du sikkert en mening om hva dette kan være.

Det har jeg også. Men: Med hver ny, fin kniv kommer det inn ny kunnskap, men ofte også overraskende elementer og ny usikkerhet.




Umulig?


Reidar Aasen sendte meg dette bildet. Noen hevder hardnakket at disse to er laget av Peder Kanestrøm, andre at de slett ikke er det. Etter bildene over å dømme er det da vel bortimot umulig at de er fra ham?

Den venstre har skaft og slire i hjortehorn, og blad av Eskilstuna-type. Den løse slira er helt i nysølv. Endekulene har noe felles i formen. Hvor har jeg sett noen nøyaktig som disse? Jeg må huske å se etter. Graveringen i nysølvslira er også litt spesiell. Kvaliteten på metallarbeidet er god.

De var på en gård på Nordmøre, så geografien er i orden. Men Peder Kanestrøm? Hm. Hva om det er noe i påstandene, bare at det ikke er Peder, men en annen Kanestrøm?




Johannes Stølans kniver


Stølan lager kniver selv, i tre og reinshorn og annet. Her er noen han hadde med, laget i 2009.

De er ikke akkurat av det gamle slaget, men skaftendene på dette bildet har jo mye til felles med sliretuppen til Peder Kanestrøm, og med skaftenden til Nils.


























.

21. juli 2009



Halvor Teigen?


En staselig telemarkskniv merket 1878. Supert å få se.

Slire skåret i geitehorn, og det er et veldig pent eksemplar. De er gjerne pene, for dette er kniver som knivmakerne la adskillig arbeid i, og som ofte er tatt godt vare på.

Siden det ikke sjelden er betydelig usikkerhet omkring dem, gir de oss stadig noen fine knivdiskusjoner, som sjelden ender med at alle problemer er løst.

Og hoveddiskusjonen omkring en slik kniv, den er som vanlig denne: Hvem laget kniven? For hva er det som mer opptar samlere - enten det er kniv eller annet de samler - enn å få satt navn på gjenstandene?

Her starter diskusjonen automatisk med Halvor Teigen (1818-1910) fra Rauland, og så spørs det om den ender med ham, eller med en annen, eller om vi ikke finner ut av det.

Helst skal den være fra Teigen. Dette er uansett en kremkniv, men vi liker store navn.


På baksiden av slira er det en morsom tekst, og under nedre slireholk er det to bokstaver, som vi skal se mer på.


Nå som jeg stadig viser bilder av slike utskårne kniver med geitehornsslire, kunne man kanskje tro at de er ganske vanlige. Det er de ikke. Det er en begivenhet hver gang en nyoppdaget viser seg på knivtreff, og ganske få knivsamlere har flere eksemplarer.






Messingholker, til en forandring. Under sliretuppen står det HA 1878. En veldig fin alder. Og bokstavene?

Siden dette er en kniv av Halvor Teigen-typen, er det jo fristende å tenke seg at bokstavene står for Halvor Asbjørnsen Teigen, og at han enten har laget kniven selv eller at det er hans eiersignatur.














Slira er fint skåret, men er det Teigen som har gjort det? Akantusen mangler noe av hans dybde og liv. Den mangler også de typiske Teigen-rosene, og bladnervene er ikke plassert med hans vanlige sikkerhet.

Utformingen av sliretuppen, med denne enkle holken og denne skjæringen like ovenfor, er en av Teigens typiske. Men vi ser den også av og til fra Talleiv Nystog, og det var jo ikke noe til hinder for at enda flere laget den slik. Utskjæringen like over holken ligner ellers mye på den vi ser i noen Lillehammer-kniver, så dette er kanskje en idé som hadde sin opprinnelse i Gudbrandsdalen, og som hører til sånt som treskjærerne utvekslet da de arbeidet på verksted i Oslo.

Til sammenligning kan vi se på skjæringen i disse to typiske eksemplene på Halvor Teigens skjæring i toppkvalitet:














I graveringene i 1878-kniven har vi de små hakkene i bladkantene, som flere brukte. Halvor Teigen (og Talleiv Nystog) gjorde det av og til på denne måten. Men om dette er fra Teigen, kunne vi kanskje ha ventet oss graveringen bedre utført?








Skaft i tre. Pent skåret, men også her er det et spørsmålstegn ved mønster og kvalitet.

Jeg vet ikke hvem som har smidd bladet. Det er ustemplet, og jeg kjenner ikke smelloppen. Men det kan vel godt være originalbladet.





Knivmakeren


Det finnes andre gjenstander med HA-signatur, og som regnes som sikre Teigen-arbeider med hans typiske skjæring. Da er ikke bokstavene lik dem som er brukt her.

Det er ikke godt å vite hva Teigen kan ha laget i løpet av sine mange år som knivmaker. Vi har hans klassiske type, den jeg viste på to bilder ovenfor her, men han kan ha laget andre. Han bodde i Telemark og skar kniver, og så bodde han i Oslo og skar kniver på treskjærerverksted, og i 1878 var han for lengst tilbake i Telemark igjen. Det ville være rart om det ikke var betydelig variasjon i mønster og utførelse fra de eldste til de nyeste.

Ofte redder vi oss unna med at en kniv kan være et tidlig arbeid, eller et veldig sent. Men her vet vi årstallet, og i 1878 var Teigen 60 år og skulle ennå være i sin beste alder som treskjærer. Da skulle man vente at skjæringen hadde vært blant hans beste og mest typiske.

Det finnes nok en del "sikre" Teigen-kniver som ikke er det likevel. Det var så mange som skar pent på denne tiden.

Ta en titt på de to fine knivene i Knivbladet 2008 nr 4, side 9. Den til venstre har slire av Teigens typiske, mens skaftets opphav er mer tvilsomt. Den til høyre ser knapt ut som noe fra Teigen i det hele tatt. Begge kniver har bymutter i skaftenden. Skar Teigen noe sånt som dette mens han bodde i Oslo?

Tilbake til den aktuelle kniven. Selv om HA virkelig er den berømte Halvor Teigen, er ikke kniven nødvendigvis laget av ham. Det er usannsynlig at han kjøpte kniver av andre, men i 1878 fylte han rundt år. Kniven kan ha vært en gave til ham på 60-årsdagen, fra en annen knivmaker.

Hvis den er laget av en annen, i så fall hvem? Det trenger ikke å ha vært en i nærområdet. Fra denne tiden er det ikke mange kjente knivmakere som kan ha laget en kniv akkurat som denne. Men kanskje det var en ukjent? I 1878 var det en hel gjeng dyktige folk fra Telemark og andre steder med bakgrunn fra verkstedet til de Coninck (som døde i 1874), eller som hadde vært elever av disse igjen, og sikkert andre gode som beundret og etterlignet Halvor Teigen.

Men ville denne uidentifiserte knivmakeren satt på initialer, og på dette stedet? Dette er i det hele tatt en tynn historie.

Andre historier kan tenkes, for vi liker historier, og de kommer nok til å bli foreslått når denne kniven blir vist fram og studert.

Kvaliteten på skjæringen: Eieren forteller at mønsteret i kniv og slire er svært likt skjæringen i en annen der kvaliteten er helt topp. Det gjør ikke saken enklere.

Jeg ender dette uten noen foreløpig konklusjon. Kanskje Halvor Teigen, kanskje ikke.




Baksideteksten


Morsom tekst bak på slira. Sånt er ikke vanlig å se, og det bidrar til å gjøre dette til en spennende kniv.

En idé for den som skjærer sånne slirer nå?

Jeg har øket kontrasten på bildet for å gjøre bokstavene mer tydelige, men så veldig leselig tekst er det likevel ikke blitt. Det står noe slikt som dette:

"Vaabygjan og Strandbygjan dei tala (taka?) til aa krasle. Saa reiser dei på Toresmogen og byter Folane blakke"

Toresmogen: Det skal ha vært en kirke og en markedsplass ved Møsvatn i Telemark, men dette er visst kanskje bare for sagn å regne.

Det er vel et sitat? Fra folkevise eller fortelling? Gi lyd, dere som vet det.



.

8. juli 2009



Voldbakken på auksjon

Om en Voldbakken-kniv fra internett-auksjon, om noen av knivene hans på Norsk Skogmuseum, og noen andre kniver.

Jeg fikk en dytt til å skrive om Aasmund Voldbakken (1943-1990), for det kom en Voldbakken-kniv i posten i dag. Det var to kniver fra ham på den norsk internett-auksjonen QXL, og jeg fikk den ene. Vi ser sjelden Voldbakken-kniver på auksjon, og jeg var spent på hva de ville gå for. For hva skal de koste nå?

Sånn så den ut, en på alle måter typisk Voldbakken-kniv, laget i 1986:

















Lengde skaft/blad 16,7 cm.

Internett-auksjoner blir sett av svært mange knivsamlere og knivhandlere. Så da gir de vel et godt bilde av hvordan knivmiljøet for øyeblikket verdsetter en kniv? Jeg er ikke sikker. På auksjoner - uansett auksjonstype - blir prisen noen ganger altfor høy i forhold til hva jeg tror er riktig, andre ganger altfor lav. Det kan bety at jeg ikke helt har fulgt med, men det er også dette at "riktig pris" er noe som varierer kraftig. Priser på samleobjekter er ferskvare, sier noen, de varer ikke lenge.

Jeg oppgir ikke ofte priser her, men denne gangen gjør jeg det. Jeg fikk den for 3.600 kroner. Det var også hva jeg hadde lagt inn som makspris, og jeg hadde slett ikke ventet å få den. Jeg ville ikke gå høyere, for jeg har et så godt som makent eksemplar fra før, også fra 1986 (se den ene kniven i artikkelen fra 2008 nedenfor denne). Den andre kniven på QXL-auksjonen, fra 1985, la jeg inn så lite som tre tusen for, siden den var svært liten. Den gikk for 3.300 kroner.

Er ikke det altfor lite da? Er 3.600 kroner riktig pris for en standard Voldbakken nå?

Det siste året Aasmund levde, tok han fire tusen. Et par år før tok han rundt to tusen, avhengig av hvor fornøyd han var med kniven. Det var vel bare Jan Eriksen som den gang greide å få noe i nærheten av dette for såpass teknisk enkle kniver. Siden Aasmund hører til de store kjendisene, kunne vi ha ventet en pen prisoppgang på de tyve årene som er gått siden de siste ble laget. Men nei, tydeligvis ikke.

Dette er i så fall i tråd med hva han selv mente. Han doblet prisen da han forsto at det ikke kom til å bli så veldig mange flere kniver fra ham. Heller enn at verdien eventuelt ville stige senere, ville han ta den ut selv.


Aasmunds kniver kan ligne mye på kniver vi ser alle steder. Sånn var det ikke da han begynte med dette, da var de noe helt nytt, og det er alle de andre knivene som ligner på hans. Han var den kunsthåndverkeren vi trengte i starten av moderne knivmakeri, den som laget modeller og prinsipper som ga massevis av andre lyst til å prøve seg.

Hvis en av knivene hans hadde vært sendt inn til en utstilling i år, hadde den kanskje ikke gjort det så bra? Men om han hadde levd (og i år vært 65 år), hadde han kanskje på disse årene utviklet både seg og norsk kniv et godt stykke videre? Hvis han da ikke i stedet hadde sett det sånn at nå hadde han levert sitt bidrag, og heller gjort som flere andre kunsthåndverkere har gjort: hoppet av knivmakeriet og heller laget noe annet.

Det er rart hvordan det har stilnet omkring ham. Vi ser sjelden knivene hans på knivtreff. Og knivmakerne fortsetter å lage sine kniver etter Aasmunds forbilder uten å tenke for mye på ham.

Samlere flest bryr seg heller ikke stort, for de samler ikke moderne kniver. De samler klassisk kniv av det rette slaget, det vil si kniver fra Telemark og Agder og dem som det ellers er litt sus over, noen få av Toten-knivmakerne, de beste byknivmakerne, og en og annen størrelse utenom. De samler ikke middels gode knivmakere fra ukurante strøk, og ikke kniver av voldbakkentype.

Heller enn å ha kniver som viser utviklingen av moderne knivmakeri på det viktige 1980-tallet, vil de ha gamle kniver fra knivmakere med stort navn. Og det er jo helt i orden. Ingen har noe med hva andre har lyst til å samle på.

Likevel ønsker samlere flest seg én enkelt kniv fra Aasmund Voldbakken, for å ha ham representert. Og da vil de, ikke overraskende, ha et supert eksemplar. Og et supert eksemplar, det er et som har alt, og dermed også gjerne en annen pris en de som er mer standard.

La oss tenke oss et slikt eksemplar. I Aasmunds tilfelle skal det først og fremst være ekstremt god form i kniv og slire, og i helheten. Skaftet skal gjerne ha et fint fuglehode eller ansiktsmaske eller noe annet morsomt. Jeg har sett noen supre eksemplarer av risknute på bjørk og eik der overgangen mellom mønster i knuten og ikke-mønster i stammen er plassert midt rundt halsen på det stiliserte fuglehodet. Utrolig lekkert. Men i tillegg må altså formen være til å dåne av. Bladet kan godt være fra Bjarne Engli. Eller gjerne fra Aasmund selv, men dem er det ikke mange av.

Hva "ekstremt god form" er, blir vi vel ikke enig om. Strålende utførelse kan vi se likt på, men form er noe merkelig noe som treffer én knivsamler rett i hjertet, men ikke en annen.


Kniven jeg fikk fra denne auksjonen, er et fint eksemplar, men hører ikke til de umåtelig vellykkede, og den er ikke like bra som den nesten like som jeg hadde fra før. De aller, aller beste er det få av, fra Aasmund som fra hvilken som helst annen knivmaker.

Hva så om en kniv som etter min mening hører til hans absolutt beste, kommer på auksjon? Under fire tusen da også, hvis den etter de andre budgivernes mening ikke er så super likevel? Men hvis vi er enige? Kan de aller beste nærme seg ti tusen? Kan de krype over?




Voldbakken-kniver på Skogmuseet


I fjor sommer, mens jeg gledet meg til å dra til Jakt- og Fiskedagene og Knivdagene på Elverum, skrev jeg litt om noen Voldbakken-kniver (se artikkelen som ligger nedenfor denne). Nå er det en snau måned til 2009-arrangementet, og jeg er godt i gang med å glede meg igjen. Blant annet blir det et gjensyn med utstillingen av Aasmunds kniver inne på Norsk Skogmuseum.

Her er bilder av noen av knivene i museets Voldbakken-utstilling. Jeg har tatt alle sammen med blits gjennom glasset i montrene. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke. Dette får bare være en smakebit før du stikker innom museet og studerer disse og resten av knivene selv.


Knivene ligger i annen etasje, i museets faste knivutstilling, både noen innlånte og noen som museet selv eier.

Kniven på dette bildet er fra 1989. Skaft i flammelønn, slire i rårandlær, fletting i geiteskinn. Blad fra Aasmunds hovedsmed Bjarne Engli (1924-2003) fra Raudsand i Romsdal (uten RAUDSAND-stempel, som de mangler etter 1985).

Belte i geiteskinn til venstre. Geiteskinn også i knivremmen til høyre, som han påsto var praktisk å bære kniven i når du går uten klær.













Kniv og beltespenne fra bildet ovenfor. Spenne i typisk design.


Denne er laget i 1981 og hører til de eksperimentelle fra begynnelsen av karrieren. Skaftet er en bit reinshorn, og bladet er av ukjent opphav, men slira, som kan regnes blant hans "afrikanske", er på vei mot det som skulle bli hans måte: slire formet til kniven og ikke omvendt. Foreløpig er slira laget av bindsålelær. Beltestroppen er sydd på med stingene plassert i samme hull som sliresømmen, slik han gjorde det til midt på 1980-tallet.

En kniv som denne er enda mye vanskeligere å fastsette pris på enn auksjonskniven ovenfor. Som kniv betraktet er den ikke all verden. Så spørs det hvordan vi vil verdsette den som et ledd i utviklingen av moderne kniv. Én sak er en tidlig kniv i en knivmakers produksjon, en annen ting er en tidlig kniv i utviklingen av en hel knivtype.


I 1983 da denne her ble laget, var Aasmunds knivtype nesten ferdig utviklet. Skaft i briar. Blad fra Olav H. Wåle. Nå er det rårandlær i nesten alle slirer.

Kniven ble kåret til Villmarkskniven i bladet Villmarkslivs konkurranse i 1983.


Denne er laget omtrent samtidig med den forrige.

Skaftet er i risknute på selje. Han hadde fått tak i en diger seljeknute, og saget av en bit passe til et knivskaft, dette skaftet. Det ble supert, og han var veldig fornøyd med å ha emner til en haug kniver framover. Men så skulle det vise seg at dette var det eneste skaftet han fikk ut av den, resten var bare elendighet. Man vet aldri med knuter.

Blad fra Olav H. Wåle. Kniven tilhører Skogmuseet.


Fra midten av 1980-tallet? Jeg har ikke vært inne i monteren og sett på baksiden av slirene.

Begge to har valbjørkskaft. Kniven til venstre har blad fra Bjarne Engli, den til høyre fra Ulf Lie (1946-2003), Skien.

Når var det nå igjen at Aasmund begynte å bruke Engli-blader? 1983? Fra 1984 var det Engli-blad i de fleste knivene han laget.


Kniv fra 1987, som Aasmund testamenterte til Skogmuseet.

Skaft av flammelønn. Det synes jo ikke på bildet, men her er bladet smidd av Aasmund selv, med hans stempel AAV.

På bildet ligger beltespennen opp-ned. Maske her også.


Frukttre i skaftet? Ansiktsmaske i skaftenden. Bladet ser ut til å være fra fabrikk.

Skaftet har mer fasong enn vanlig fra Aasmund. Kniven er ment som en jaktkniv med fingervern, bare at fingervernet er en grop i motsatt ende.



Utenom knivene ble han kjent for sine vesker og ryggsekker, som denne pompadouren i geiteskinn, med hans typiske fletting.












Den neste er ikke i utstillingen på Skogmuseet, men den passer bra å putte inn her.




Voldbakken-forbilder


Jeg har av og til tenkt at jeg skulle kjøpe en sånn afrikaner som dette på eBay, men det er ikke blitt noe av. Den var på vårmarkedet 2009 i Vikingskipet på Hamar, og siden den er et typisk eksemplar og i bra stand, tok jeg den med.

Ikke at jeg plutselig har begynt å samle afrikanske kniver, men kniver av dette slaget er det noe spesielt med. Sliretypen var et av forbildene for de første knivene Aasmund laget etter at han hadde vært i Gambia i 1981 og sett på lærarbeider og vært hjemme hos lærhåndverkere som laget det.













Legg merke til slirefasongen og dekoren og flettingen. Sammenlign med pompadouren ovenfor, og med den "afrikanske" slira lengre oppe. Mange av Aasmunds tidlige slirer har dekor som kan minne mye om denne.



Han laget denne slira, men den fikk aldri noen kniv. Kanskje han ikke greide å bestemme seg for hvordan den skulle være. Sammenlign med flettingen ovenfor.

Se på den staselige sømmen også. Synd at han aldri fikk denne ordentlig med i designen på de vanlige slirene.



















Slira er laget av geiteskinn, som er tynt og mykt, selv om det er lagt dobbelt, så han har satt en trebit i bladdelen.

Lærflettingen ble aldri noen stor del av knivene hans, dette var noe han brukte i veskene. I knivene kunne det bli en knop i skaftenden, som på et bilde lengre oppe. I slirene gjorde han bare noen spredte forsøk på å få med litt fletting.




Olav H. Wåles Skogskniven


En viktig konkurranseutstilling i utviklingen av den nye knivtypen, var Norsk Skogbruksmuseums Skogskniven i 1985.

Olav H. Wåle vant med denne kniven, en kniv som på mange måter er av samme type som knivene ovenfor. Akkurat denne Wåle-modellen er senere kjent som nettopp Skogskniven.

Du kan se den i knivrommet på Skogmuseet.

Bladet er ustemplet. Grunnen er denne: Utstillingen Skogskniven var museets første knivkonkurranse av dette slaget. Det sto i utlysingsteksten at knivene ikke skulle være merket med produsentens navn eller stempel, så da lot Wåle være å stemple bladet med sitt vanlige O.H.W.

Bladene i de tre knivene han deltok med i 1985, er kanskje de eneste ustemplede blader i noen Wåle-kniver? Siden ble ideen om anonymitet droppet. Juryer ser i alle fall hvem svært mange av knivene kommer fra, iallfall svært mange av de beste. Og i dette tilfellet var det knapt mulig å ta feil av et blad som dette fra Wåle (i motsetning til bladet i den neste kniven).


Wåle fortalte etterpå at av de tre knivene hans, hadde han selv hatt mest tro på denne. Hvis den hadde vunnet, ville nok mange knivmakeres kniver nå sett annerledes ut. Men sånn gikk det altså ikke, så det kan vi jo ikke vite.

(Bildet er fotografert fra et gammelt foto som jeg tok med blits gjennom glass i 1985.)

Nummer to i konkurransen Skogskniven ble Leif Reiersen, og nummer tre Bjarne Delbekk. Bjørn Rune Andersen fikk publikumsprisen.






Jan Eriksens Årets Kniv


I 1989 fikk Jan Eriksen (1933-1993) fra Sandefjord prisen Årets Kniv for denne kniven. Den kan klassifiseres som en voldbakkenkniv med litt ekstra pynt.

En vanlig utseende kniv nå, men i 1989 gjorde den inntrykk på juryen og på mange andre som så den. Den fikk stor betydning som forbilde for knivmakere som laget kniver av mer eller mindre voldbakkentype. Særlig i Sverige fikk vi se kniver som denne på den ene utstillingen etter den andre i de nærmeste årene, men også i Norge og Danmark satte den sine spor.

Skaft av valbjørk pluss noe mørkebrunt tre med så vidt litt karveskurd. Endestykker av elghorn?

Blad fra Einar Lauvlid (født 1922), Modum. Dekorfilet messingrygg, som den gang var en spesialitet som vi mest så i lekre blader fra Lauvlid.

Det er ikke lenger siden enn 1989 at det var uvanlig å montere skrå endestykker og pynteskiver akkurat slik Eriksen har gjort det her, i kombinasjon med elementer fra Voldbakken.

Nå kan du se den i knivrommet på Skogmuseet.




Vedlikehold?


Jeg går tilbake igjen til dette bildet. Ta en titt på slirene. De så ikke sånn ut da Aasmund nettopp hadde laget dem. Her har fargene falmet voldsomt. Ganske fælt.

Hva gjør vi da?

Hvis vi ikke gjør noe med sånne slirer, kommer de til å fortsette på veien mot ren lærfarge, uten spor av den opprinnelige fargen. Eller forresten, fargen er vel å finne på baksiden, der den ligger i skyggen.

Aasmund brukte altså en lærfarge som ikke var lysekte. Det samme gjorde mange andre på den tiden, enten de laget moderne eller tradisjonelle kniver. Nå etterpå frisker eierne ofte fargen opp igjen, med skokrem eller narvsverte. Er dette å regne som vedlikehold, eller restaurering, eller er det å ødelegge slirene?

Og hva med et museum? Hva burde Skogmuseet gjøre? La slirene være sånn?

Nå har de ikke bare latt dem ligge. Skaftene var mattere for noen år siden, og har fått litt olje. Slirene ble også satt inn med et eller annet, men det var noe uten farge, så utenfra sett har de fått falme videre i fred. En knivsamler (jeg, for eksempel) ville gitt dem litt farge om de var mine. Men et museum? Skal de bevare gjenstanden mest mulig slik den var, blant annet ved jevnlig å vedlikeholde fargen, eller skal de la gjenstanden ligge urørt og miste den opprinnelige fargen?




Litt oppfrisking


Vi som ikke er museumsfolk, bare sympatisører, står friere til å gjøre hva vi vil med knivene, enten de er halvgamle eller helgamle.

Det var ikke helt sant, det jeg skrev helt i starten her, at bildene viste hvordan kniven så ut. Den var i pen stand, på den måten at den var ubrukt og uskadet, men slira hadde falmet en del og fått noen merker, og skaftet var blitt ganske matt. Sånn så den ut:













Forsiden var blitt gusjebrun, kall det olivenfarget. Sånn ville jeg ikke ha den.



Men baksiden var nesten som ny. Og det er jo typisk for en slire som henger i ro på veggen: Den får én farge på forsiden, og en annen på baksiden. I dette tilfellet var slira opprinnelig mørkebrun, nesten svart.





Med ny narvsverte kan slira komme til å se altfor nylaget og ensfarget og død ut, så for å gjøre det mer skånsomt, prøver jeg skokrem først. Det kan ende med at jeg gir opp og tar fram narvsverten likevel. I dette tilfellet gikk det bra da jeg skiftet fra mørkebrun skokrem til svart. Da ble slira sånn passe mørkebrun.

Skaftet fikk fin glans med Jørns carnaubapasta. Den frisker opp lær og utskåret bein og tann også, hvis du vil ha litt glans uten at det ser lakkert ut.

Og så ble kniven som på bildene jeg viste øverst her.


.