2. januar 2010


Utskåret geitehornslire


fra en av de store, men hvem av dem?



Her skal vi se på denne julens gave fra meg til meg selv: en kniv og en slire skåret av en som var veldig god på sånt. Eller rettere sagt to, for her er nok ikke kniv og slire skåret av samme mann.

















Som dere ser, de hører jo ikke sammen. Ikke samme skjæring, og det krumme skaftet harmonerer ikke særlig godt med slireformen, selv om kniven forsåvidt sitter brukbart i slira.

Men vi skal se at kniv og slire faktisk likevel er laget for å sitte sammen. Kanskje helt fra de var nye, eller kanskje ikke særlig lenge etterpå. Hvis dere klikker på bildene over, ser dere kanskje den avslørende detaljen. Jeg kommer tilbake til den lenger nede.




Slire


Vi kan begynne med å se på slira, som i motsetning til kniven er i strøken stand. Sølvet er jo anløpt, men ellers er den som ny. Fine saker, skåret i geitehorn. Litt skjev i fasongen, slik geitehornslirer ofte er. Tydeligvis laget av en av storhetene fra Vinje og Rauland og der omkring, en gang på 1800-tallet. Vi skal se at det er ting som tyder på at den ble laget mens han var i Oslo, som flere av dem jo var.













Skjæringen har en kvalitet som setter den i klasse med Halvor Teigens saker. Supert tegnet og supert skåret. Så spørs det om det er han som har gjort dette.

Legg merke til hvordan han har unngått at det blir flatt og kjedelig, ved å løfte kantene ytterst på bladene. Flere gjorde det sånn når de var i form til det.

Legg også merke til "teigenrosene". Her er det ikke brukt de velkjente, kraftige bladstilkene som gjerne har vært sammenlignet med overflødighetshorn. Bladstilkene er bare helt enkle og tynne. Kanskje typisk for en eller annen?

Det er noen flere teigenroser på forsiden enn på baksiden, men ellers er baksiden like bra skåret som forsiden.

























Begge holker sitter like stramt og fint som da de var nye. Denne øvre holken har den graveringen vi er vant til å se, men bedre utført enn gjennomsnittet. Ofte er det bare enkel og grunn gravering, nesten som riping, men her er det presist og ganske dypt. Bunnene har "ødelagt" trambulering. Bladene er uten dekorative hakk i kantene.















Nedre slireholk er også uten kanthakk, og bladstilken er den samme tynne som i geitehornet. Begge holker er festet med nagler. Sånt gjør seg godt også på nylagede kniver av dette slaget. Selv om moderne limtyper gjør nagler unødvendig, er det hyggelig å se dem på nye tradisjonelle kniver også.





En Halvor Teigen-slire å sammenligne med












En jeg tok bilder av på Kongsberg-Marken 2008. Her også kan knivmakernavnet diskuteres, men den regnes som en sikker Halvor Teigen, og med originale holker.

Detaljene i skjæringen ligner mye på den i mitt eksemplar, men ikke nok til å si at min slire også er fra for eksempel Teigen.

Sammenlign også med slirene i artiklene som ligger nedenfor her, og med denne.




Og så en Talleiv Nystog-slire å sammenligne med











Denne regnes som en sikker Talleiv Nystog (slira på venstre bilde viser baksiden). Men Nystog er en vanskelig mann å få helt taket på. Det har også vært en del diskusjon om de beste Nystog-knivene, de med negativt bladstempel, virkelig er skåret av samme mann som de enklere, de med positivt stempel.


Her har jeg gjentatt et av bildene av min nye slire. Sammenlign det med Nystog-bildet over til høyre.

Slira har både sideskinner og magebelte, ikke av metall, men pent skåret i hornet. Akkurat som hos Nystog. Mye annet også er så godt som likt, det har bare kommet inn en del nye elementer i tillegg.

Men hvordan var det nå igjen, Talleiv Nystog var vel ikke i Oslo?




Kniv


Når vi kommer til kniven, er vi over på noe annet.

Modellen er velkjent. Det som ikke er velkjent, er hvem det var som laget disse knivene. Vi vet ikke engang hvor han holdt til.


Mens slira er temmelig strøken, er beinskaftet ødelagt. Det har gått rett av, og en bit mangler. Ikke det minste rart, for gjennombrutt skaft med så små kontaktpunkter er skjøre saker.

Det er heller ikke det minste rart at den ikke er blitt kastet. Når en kniv er så fin som denne, lar man den ligge selv om den har fått seg en knekk.

Her er et annet eksemplar som også har møtt gulvet en gang for mye. Den mangler en langt større bit enn min. Sørgelige greier. Ikke er det mye å gjøre med heller, for hvem vil påta seg å restaurere en sånn en? Den får nok heller bare være som den er: en fin kniv, riktignok ødelagt.

Jeg har tidligere vist et par beslektede kniver i superklassen her.

Henrik Vensild har vist flere kniver av dette slaget i en stor artikkel: "Nogle pragtfuldt udskårne knive, men hvem har gjort dem?" i Knivbladet 2004 nr 3, side 4-12.


Tilbake til min:







Både denne og den andre ødelagte på bildet over, har blad fra Jean Mette. Pene helstålblader med enkel smellopp og fint stempel. Det ser ellers ut til å være vanligst med ustemplet blad i disse knivene.

Bladlengde 9 cm, bredde (med smellopp) 1,9 cm, tykkelse 3,5 mm.









Kjempemessig skjæring, men av et annet slag enn på geitehornslira. Mens geitehornslira er av Vest-Telemark-type, er denne uten noe sikkert sted.

Og da er vi over på den avslørende detaljen:

Mens nedre skaftholk bare har to enkle linjer, som ikke er overraskende i en bykniv, er øvre holk gravert som om det skulle vært gjort i Vinje/Rauland!




Kniv/slire


Og da kan vi sammenligne igjen.

Samme type gravering, omtrent likt utført, men ikke helt. Begge har bladkanter uten hakk, begge har trambulerte bunner som har mye felles.








Endekulene også har mye felles.























Øvre skaftholk sett fra begge sider. I motsetning til den andre skaftholken er denne ustemplet. Den ser heller ikke ut til å være laget av samme mann som nedre skaftholk.


Nedre skaftholk, den som ikke har annen dekor enn et par linjer, har sølvstempel:

NT 13 1/4

Jeg vet ikke hvem NT er, men tar sjansen på å gjette Nilius Thune i Oslo, selv om dette ikke er et av de stemplene han er oppført med i fortegnelsene.




Konklusjon?


Da er vi der igjen. Noen ordentlig konklusjon har det en tendens til ikke å bli.

Slira er ganske sikkert skåret av en fra Vest-Telemark. Det er sannsynlig at den er laget i Oslo, der flere av vesttelemarkingene var, blant dem Halvard Teigen, men vel ikke Talleiv Nystog, og Oslo vil gjerne si verkstedet til Jean Edmund de Coninck. Nå ligner slira mest på Nystogs arbeider. Kanskje den er laget i Telemark, og at kniven er blitt med noen hjem fra Oslo og har fått ny holk.

Men hvis de er laget i Oslo: Kniven er laget av en annen, og det er nærliggende å anta at denne andre var i Oslo på samme tid som sliremakeren, og at de to har blandet arbeid. Og det er jo interessant, for det betyr i så fall at knivene av denne typen ble laget i Oslo.

Hvis de to arbeidet hos de Coninck da den ble laget, er kniv og slire laget før 1874, som var det året han døde. Men hva skjedde siden? Hans tidligere treskjærere sluttet vel ikke nødvendigvis å lage kniver. Hvor solgte de sine arbeider etterpå? For eksempel gjennom Jean Mette? Og organiserte for eksempel Jean Mette noe mer, for eksempel et verksted der de fortsatte å skjære?

Vet ikke.

Så der ser dere. Null konklusjon.

Vet heller ikke hvordan jeg vil ha denne kniven. Restaurere skaftet ved å få satt inn en ny utskåret bit? Hm. Vi får se.

Trist at skaftet er så ødelagt. På den annen side: Kanskje skaftet gikk i stykker da kniven var helt ny, og at det er det som gjorde at den bare ble liggende i en skuff, og at det er derfor slira nå er så pen og uten slitasje.



.