28. juni 2010



A/S Norsk Knivfabrik, Trondheim


Denne forskjærkniven fra Norsk Knivfabrik kom i posten nå i dag. Jeg fikk den på QXL for noen dager siden, og den var en ny påminnelse om at ikke mange av dere samler bordkniver og kjøkkenkniver: Ingen andre la inn bud!

En forskjærkniv fra Norsk Knivfabrik i Trondheim høres kanskje ikke så opphissende ut, og bedre blir det vel ikke om vi kaller den brødkniv eller kjøkkenkniv, men dette er en knivmodell jeg lenge har visst om og ønsket meg, og jeg har ventet på at den skulle dukke opp.


Jeg liker mange slags gamle norske fabrikkproduserte kniver, men det er en grunn til at akkurat Norsk Knivfabrik har en særstilling hos meg: Fabrikken holdt til på Øvre Bakklandet, i det huset jeg bor i! Klart jeg må ha knivene deres, selv om det var bordkniver og kjøkkenkniver de laget.

En stor fordel er at det ikke er noen overflod av forskjellige modeller, så det blir ikke så mange i samlingen. Det er ikke som med bordkniver fra B. Knudsen knivfabrikk, der en samling lett kan bli større enn man egentlig hadde tenkt seg. Ingen grunn til at denne typen knivsamling skal bli stor.

I boka Litt av hvert om kniver har jeg noen sider om denne fabrikken. Den ble grunnlagt i 1909 av artillerikaptein Ingvald Aasmund Bach (1877-1960), og 1923 er siste gang jeg har sett den registrert. Jeg skal ikke gjenta stort fra boka her, men bare vise de knivene jeg har derfra.

I. A. Bach var premierløytnant og inspektør på Kongsberg Våpenfabrikk helt på slutten av 1800-tallet (inspektør for Krag-Jørgensen M/1894, ca nr 44.300 til ca nr 96.900), før han flyttet til Trondheim. I Adressebog for Trondhjem er han første gang registrert i 1908/1909-utgaven. Han forsvant fra adresseboka i 1929, så da flyttet han nok fra byen.

Bach patenterte en framstillingsmetode for kniver (beskrevet nedenfor), men de aller fleste av knivene hans ble laget på en annen, enklere måte.




Min første fra Norsk Knivfabrik








Dette er den første kniven jeg fikk tak i fra Norsk Knivfabrik. Jeg antar at den ikke er så mye nyere enn startåret 1909.

Bladstempel: A/S N.K. T'HJEM

Det er den eneste kniv jeg har sett med dette stempelet. Men vi kan vel gå ut fra at fabrikken brukte samme stempel på flere tidlige modeller.




Forskjærkniver


Min nye forskjærkniv passer bra sammen med disse fem som jeg hadde fra før.

Legg merke til den nest øverste. Skaftplater i massiv aluminium. Sikkert veldig moderne da den var ny.

Totallengden på den største, altså den i midten: 34,3 cm.

De ser ut på prikken som kniver fra Eskilstuna og mange andre steder.


De to øverste på dette bildet har fabrikkens vanligste festemåte for skaftplatene. Helt som å se kniver fra blant annet Eskilstuna.







Bladstempler fra forskjærknivene. Det nederste av dem er det i særklasse vanligste (varianter finnes). Samme stempel er også det vanligste på bordknivene.

For sånne kniver er det stempler som gjelder.

I tillegg til kniver som fabrikkene på denne tiden laget med sin egen merking, laget de mange for jernvareforretninger, med forretningenes stempler. Da er det ikke mulig å si hvor kniven er laget, i Norge eller utlandet. Det hjelper ikke engang om du har et annet, fabrikkstemplet eksemplar som den ligner til forveksling.


Den nyeste kniven min er mer elegant utført enn de fem jeg hadde fra før. Den var nok dyrere da den var ny.

Totallengde: 35,3 cm.














Bordkniver


Over til bordknivene. Her er de forskjellige jeg har fra Norsk Knivfabrik, sammen med min eldste som kanskje heller må regnes som en liten kjøkkenkniv:


Kniven i midten er den vanligste.

Bare den nederste er laget etter Bachs patent.

Totallengden varierer fra 18 cm på den øverste, til 25 cm på den nederste.





Også bordknivene er helt som å se kniver fra Eskilstuna og mange andre steder i verden, også detaljene i sammenføyningene.

Eller for å ta et norsk eksempel: Kniver fra Christiania Staal & Jernvarefabrik A/S (etablert 1905) ser også akkurat sånn ut.






Logo og patent


I 1910 registrerte Bach en elgokse som logo. Den er å se i stempelet på en del av knivene.

Den slags registrering ble jammen gjort nøyaktig, med eksakt klokkeslett: 11.58.


Stempler med elgokse. Det til venstre er på kniven som er laget etter Bachs patent. Der er merkingen etset inn, mens elgen til høyre er slått inn.







Norsk Knivfabrik ble altså grunnlagt i 1909. Allerede i 1907 søkte Bach patent på en framstillingsmåte for "finere kniver - særlig bord- og forskjærkniver", og fikk i 1908 norsk patent nr 18223 (i Litt av hvert om kniver skrev jeg feilaktig nr 18224).

Designet er det vanlige fra et utall fabrikker. Det patentet gjelder, er sammenføyning av flere deler i stedet for å lage alt metall i ett stykke, som de andre fabrikkene gjorde på denne type kniver.

Illustrasjonen fra patentbeskrivelsen viser metoden. Bladet klippes ut av stålplate, tangen er av jerntråd, det er et metallstykke på hver side ved overgangen, og det hele blir elektrisk sveiset så skjøtene blir usynlige etter pussing og polering.

Men de fleste av Norsk Knivfabriks kniver er altså laget på den enklere og billigere måten med hel tange og påklinkede metallstykker ved overgangen, som andre fabrikkers kniver av det rimelige slaget.

Den patenterte metoden må vel ha blitt brukt på noen forskjærkniver også. Min nyeste kniv fra denne fabrikken var kanskje dyrere enn de fem jeg hadde fra før, men jeg går ut fra at det er en annen, en som er laget på den patenterte måten, som var fabrikkens toppmodell. Jeg har ikke sett noen sånn, men før eller siden dukker det vel opp en. Vil gjerne ha den.




Ny runde


I desember 1918 gikk Norsk Knivfabrik over til et nytt selskap med samme navn, med ny aksjetegning. Jeg har dette aksjebrevet fra april 1919.

"Registreret i Trondhjem 31. Decbr. 1918 med formaal at fabrikere kniver og gafler og dermed beslegtede produkter."

Direksjon: grosserer Johan Melandsø (formann), agent Morten Lieskar, og kjøpmann Johannes Buzzi.

Og en av aksjonærene var kjøpmann Even Rian, som betalte 500 kroner for aksjen.

Det ser ut til at Norsk Knivfabrikk holdt det gående til 1923. Det er akkurat lenge nok til at det kanskje finnes en rustfri kniv derfra, men jeg har ikke sett noen.


Da jeg skrev Litt av hvert om kniver, trodde jeg at Norsk Knivfabrik også laget slirekniver, under firmanavnet NORA. Men siden har det vist seg at NORA var registrert som eget firma, riktignok på samme adresse som Norsk Knivfabrik på den tiden, og med til dels samme eiere.

23. juni 2010



Temakniv og dompap



fra Ole Henrik Karlsaune, Trondheim



Kniver flest hører til to hovedgrupper: Enten er de laget etter tradisjonelle forbilder, eller på Aasmund Voldbakkens måte. Begge deler er det mye pent å si om, for det blir mye bra kniv ut av det.

I tillegg har vi en og annen av helt annet slag, slike som utstillingsklassen Åpen klasse er beregnet på.

De to knivene jeg viser her, er annerledes enn det meste. Kunne begge vært stilt i Åpen klasse? Vi skal se.




Temakniv


Jeg begynner med en kniv som får meg til å tenke på TV-serien American Chopper, der en gjeng mekanikere lager dyre motorsykler mens de krangler og bråker. Syklene er temasykler laget for et firma eller en organisasjon, og gjengen fra Orange County Choppers besøker oppdragsgiveren for å finne karakteristiske detaljer som kan bygges inn i sykkelen så det blir tydelig hva den representerer.

Først og fremst skal den bli satt pris på i det miljøet den er laget for, der alle kjenner igjen detaljene som er brukt. Resultatet ser ikke alltid ut til å bli verdens beste å kjøre, men er alltid noe som skiller seg ut fra mengden. (Mye har gått galt der i det siste. Det ble i overkant mye krangel.)

Vel. Til dagens kniv.


Hvis det er en kniv? Ut fra bildet skulle man vel ikke tro det, men dette er altså en temakniv, laget av en som ikke regner seg som knivmaker.

Et viktig problem med en temakniv er at hver kniv er en prototyp. Hver gang blir det bare denne ene, som ikke representerer lang tids øvelse og raffinement. Et annet problem er at den tar mer tid å lage enn det som kommer til syne i det ferdige produktet. Men akkurat det er jo noe som gjelder mange andre kniver også.


Den er laget på Trøndelag Ortopediske Verksted (TOV) rett borte i gata her, som gave til sjefen som nylig ble pensjonist. Og det er en av husets ortopediingeniører som har laget den: Ole Henrik Karlsaune, til høyre på bildet. Til venstre hans kollega på TOV, knivmaker og knivsmed Paul Strand i Stjørdal, som har smidd bladet.

Det vanlige ved slike anledninger er at en knivmaker lager en pen kniv som ser ut som det han ellers lager, og at han så setter på firmaets logo eller mottagerens navn, og kanskje årstall. Her har han i stedet lekt seg og laget noe som noen vil synes er morsomt - særlig i det miljøet den er laget for - og som andre vil se på som noe skikkelig tull.

Det er blitt en hel del American Chopper ut av det, med detaljer som ellers brukes i kunstige armer og bein og støtteinnretninger, som er det TOV lager og tilpasser.


Bladet er som vi er vant til, i motsetning til alt det andre som er med her.

Lesten, til å lage sko på, er ubrukt. Bladet også. Men resten er laget av deler fra restehylla på verkstedet, der det ligger brukte deler som ikke lenger passer den som har gått med dem, i påvente av neste pasient som de kan passe for.


Mekanismen er kneleddet fra en støtteskinne, som det ellers sitter én av på hver side av beinet (og noen har altså gått med denne her). Den må låses opp når man skal sette seg, og så låser den leddet automatisk når man reiser seg for å gå.

I dette tilfellet må den låses opp for å få ut kniven.



Trykk ned spaken, "sikringsstroppen" spretter opp, og kniven kan tas ut.











Skaftet er satt sammen av protesedeler i barnestørrelse, som en tidligere eier har vokst fra.



Et utmerket blad fra Paul Strand. Siden stempelet er så likt det til den kjente danske knivsmeden Poul Strande, stempler han nå PES (mellomnavn Edvard).


Som dere ser: Innfestingen av bladet er ikke som vi er vant til. Enhver knivmaker prøver å unngå den minste glipe ved bladet, men alle gliper blir uansett småtterier imot dette.

Det står på holken at den tåler 45 kilo, men det er nok i en annen sammenheng.








Flere av delene har produsentnavn og produktnummer. Du finner delene på Internett.

























"Sikringsstropp" utenom det vanlige. Ikke av lær denne gangen.


Nå etterpå er denne kniven blitt montert som håndtak på en spekefjøl. Til knivutstilling er den dermed ikke en kniv, iallfall ikke etter min oppfatning av hva en kniv er, og som jeg har definert på denne måten:

En personlig kniv til fredelig bruk, til å bære på seg, enten i slire eller i lomma.

Det kan gjøres unntak fra regelen, og da er det opp til dommerne på hver enkelt utstilling å gjøre dem. Kanskje de ikke mener at en kniv nødvendigvis må være "til fredelig bruk", og synes at den er for godt laget til å bli avvist. Tvilstilfeller kan stilles ut sammen med de andre knivene, men utenfor konkurranse og uten bedømmelse.

Hvis denne kniven hadde sittet på en spekefjøl og vært sendt inn til Åpen klasse, ville jeg ikke bedømt den og ikke stilt den ut. Hvis den ikke var montert, ville jeg stilt den ut, men uten bedømmelse. Men sånt er altså i hvert tilfelle opp til juryen. (Uten beltestropp, til å ha i sekken: greit. Håndtak på spekefjøl: ikke.)

Nå ser jeg for meg kniver laget for andre firmaer, med detaljer fra firmaets virksomhet. Eller et fotballag? Eller en kniv med tema "Norsk Knivforening"?

Kanskje noen blir inspirert til å gjøre noe tilsvarende som denne ortopediske kniven, eller at de misliker den så sterkt at de viser hvordan en temakniv egentlig skal lages!


Neste kniv ville derimot passe fint i Åpen klasse, der den antagelig ville gjort det bra?




Dompap


Siden jeg er noe mer enn gjennomsnittlig fugleinteressert, har jeg lett for å tenne på en kniv med fuglehode, eller med hel fugl. Særlig når den er mer enn gjennomsnittlig fin. Denne her synes jeg svært mye om.


Dompapen var Ole Henrik Karlsaunes første forsøk på kniv, laget på kurs med Paul Strand.

De andre deltakerne på knivkurset oppførte seg normalt og laget vanlige nybegynnerkniver, men altså ikke Karlsaune. Han kom i stedet opp med denne velformede, fornøyde dompapen, fint plassert på kvisten. Den sitter rettere enn en virkelig dompap ville ha gjort, men ellers ville den ikke fungert like fint.







Mer funksjonelle kniver finnes, men den er en slirekniv til å ha i beltet, og den har et bra blad fra Paul Strand, akkurat som forrige kniv.

Fuglen har slire av tynt lær uten egen stabilitet, av det slaget Karlsaune bruker på jobben. Det er limt sammen i flere lag og avstivet sånn som han pleier å gjøre det. Selv om han var ny som knivmaker, var han ingen nybegynner i å behandle lær av dette slaget. Bare se hvor fint kvisten vokser ut av greinen. Ikke noe man får til på første forsøk.





















Slire med feste til beltet.

Men sømmen? Slira er bare limt sammen. Karlsaune har aldri prøvd å sy slire.
























Både i den utstikkende kvisten og i bunnen av slira ser vi årringene i veden, laget av sammenrullet lær.

En opplagt kniv for Åpen klasse.




Andre ting


Utenom de to knivene her har Karlsaune bare en påbegynt kniv liggende. Så langt er dette hans totale knivproduksjon! Altså ikke mye til knivmaker. Men andre ting har han laget en hel del av. Elektriske gitarer (en som ser ut som norgeskartet, og som i 2004 deltok i Ringve Museums utstilling Stratocaster - konge blant elgitarer). Seng til sønnen, laget av bildeler. Faktisk også konas brudekjole da de giftet seg(!). Og diverse annet. Bortsett fra elgitarene blir det gjerne bare én av hver ting.

Tilbake til motorsykler som jeg begynte dette med:


Her er en gyngemotorsykkel i tre, som han laget til datteren.








Og her er han på sin 1940-modell BMW med sidevogn.

12. juni 2010



Dynamittkniver


Dynamittkniver er kniver som skytebasene fikk med når de bestilte kasser med sprengstoff, og det er både slirekniver og foldekniver. Slireknivene ble brukt daglig til å åpne dynamittkasser og til å spikke til ladestokkene. Leverandørene brukte også ellers knivene som gaver eller reklame, som hvilke som helst andre firmaer.

Knivene kom fra flere norske sprengstoff-produsenter. Nå er Dyno ASA den eneste vi har igjen, men tidligere var det en rekke firmaer som etter hvert fusjonerte. Jeg har listet dem opp her, og jeg håper at det finnes kniver fra flest mulig av dem, og så langt tilbake som mulig.

Noen av knivene har jeg kjøpt på knivtreff av knivhandler Håkon Brekke, som var skytebas fra 1964 til 1989. Han husker mange flere enn dem jeg viser her, blant annet kniver med navn på både produsent og lokal leverandør, for eksempel G. Coward i Skien. Brekke forteller at de alltid sa at de måtte få med en kniv når de bestilte sprengstoff, og at knivene ble slitt ut og kastet.


Knivene er ikke egne modeller utviklet for dette formålet, men vanlige kniver fra for eksempel Helle, som de to på dette bildet, med rett eller krumt skaft, og altså med dynamittreklame på bladet.

Så, er dette noe å bry seg om, eller er det bare jeg som enda en gang kommer trekkende med triste fabrikk-kniver?

Sprengstoff er det da iallfall litt fres over, og for den som måtte være interessert: Det finnes så mange forskjellige kniver at det fint kan blir en egen samling av det. Femti forskjellige er det sikkert der ute, og jeg ville ikke bli overrasket hvis det går an å få samlet mer enn ett hundre stykker.

Jeg har ikke samlet dynamittkniver aktivt, og har vel egentlig ikke tenkt å gjøre det heller, så dette er en tilfeldig sammenrasket haug som sikkert ikke er representativ for det som finnes der ute.




Nitroglycerin Compagniet


Nitroglycerin Compagniet (1865-1917) var første produsent av sprengstoff i Norge. Fabrikken lå først på Lysaker i Oslo, senere på Gullaug ved Drammen. I 1917 startet de et nytt selskap sammen med fire andre firmaer, under navnet Norsk Sprængstofindustri.


Denne kniven er muligens gammel, siden firmaet forsvant i 1917. Men det forsvant ikke helt. Det fortsatte som en avdeling av det nye firmaet, under det gamle navnet. Sånt roter det til!














"Alfred Nobel" i logoen ble siden beholdt av det nye fusjonerte selskapet.

Bladstempel: GEBR. BERNS SOLINGEN

Bladet er forniklet, ikke rustfritt. Sånt pleier å bety at kniven er førkrigs, men ikke alltid.


















Nitroglycerin Compagniets første logo til venstre (fra 1866), og deres mer kjente logo til høyre.


Her er et annet verktøy med Nitroglycerin Compagniets merking:










Sannsynligvis fransk eller belgisk, siden den har MODÈLE DÉPOSÉ-stempel (mønsterbeskyttet).




Norsk Sprængstofindustri


Dette firmaet eksisterte fra 1917 til 1967. En mengde dynamittkniver kommer derfra.











Merkingen er ganske svakt etset inn, som så ofte på Helle-kniver fra sånn cirka 1960-tallet.


Samme kniv finnes også med Helles egen merking i tillegg. Denne her er litt eldre, antagelig fra 1950-tallet.






Og her er en fin foldekniv fra Norsk Sprængstofindustri, en Victorinox som jeg har vist her tidligere:









Den skal være laget rundt midten av 1960-tallet. Kanskje til hundreårsjubileet for Nitroglycerin Compagniet i 1965? Victorinox-interesserte kan se flere bilder av den i artikkelen om foldekniver.

















Denne er eldre. Kanskje førkrigs, iallfall er bladet forniklet, ikke rustfritt.

Bladstempel: INTER




Grubernes Sprængstoffabriker


Ved siden av Norsk Sprængstofindustri er det Grubernes Sprængstoffabriker det er mest å finne fra. Også dette firmaet eksisterte fra 1917 til 1967.

Her også er det både slirekniver og foldekniver.


Og igjen er det en standard Helle-kniv.














I tillegg til de vanlige Helle-knivene er det en som kanskje ikke er fra Helle:










Begge er stemplet GRUBERNES SPRÆNGSTOFFABRIKER A-S

Stemplene er svært like på de to knivene. Den øverste kniven er for så vidt av samme modell, men ser "feil" ut. Skaftet er ikke helt som Helles vanlige, holken er i messing, bladet er i rustfritt helstål, og bladstempelet er annerledes slått inn.

















Begge to har "VARSKO HER!"-mannen på bladet.

Se på teksten og mennene i bladstemplene. Stripene ved konturene av stempelet på bladet til høyre er typisk for Helles rustfrie helstålblader, for eksempel i Bergans modell Troll, som Helle laget for Bergans i årene 1966-1977.

Det samme er ellers typisk for Trygve Kverneland, som var tidlig ute med rustfrie kniver, og det er ikke umulig at denne ikke helt Helle-aktige kniven kommer derfra.

Den eldre kniven har samme slire som slirekniven fra Norsk Sprængstofindustri på bildet tidligere i artikkelen. Jeg vet ikke hva slags slire den mulige Trygve Kverneland-kniven hadde. Vi får se om det dukker opp en sånn kniv med slire som virker original (for alle ble levert med slire). Da viser det seg vel at den likevel er fra Helle, men jeg liker å håpe på flere fabrikker så lenge det går.


Foldeknivene jeg har sett fra Grubernes, har alle sett ut som disse tre.

De to øverste har bladstempel KAUFFMANN SOLINGEN
Den nederste: HERBERZ SOLINGEN

Alle tre har blad som er forniklet, ikke rustfritt.










En av dem har fin "Varsko her!"-mann. Som bildet viser, har han vært innlagt i blått.




















På knivene er det ikke bare brukt ordet DYNAMIT, men også andre slags sprengstoffer som LYNIT, GLYKOLIT og MINIT. Jeg har ikke undersøkt hva de står for eller ble brukt til, men alt sammen er jo noe som smeller.














Et reklame-askebeger kan godt være med i knivsamlingen.




Dyno industrier


Dyno Industrier ble grunnlagt i 1971 som en fusjon av de to tidligere firmaene Norsk Sprængstofindustri og Grubernes Sprængstoffabriker. Siden 1999 heter firmaet Dyno ASA, og er en av verdens største sivile produsenter av sprengstoff.








Det finnes sikkert mange slags kniver med Dyno-reklame. Dette er den eneste jeg har derfra: en rødskaftet morakniv, kanskje laget i Sverige, kanskje i Norge.

Bladstempel: DYNO INDUSTRIER AS

Hva er sånt noe verdt? Denne er nyere enn 1971, den mangler slire, og bladet er ikke pent. Jeg la den fram for 30 kroner i Vikingskipet nå sist, og den ble ikke solgt. Heldigvis, for ellers hadde jeg ikke hatt noe eksemplar med Dyno-stempel å vise bilde av her nå. De eldre knivene i god stand blir ikke så billige, men i likhet med andre fabrikkproduserte er det snakk om noen få hundrelapper, kanskje noen flere om det er et spesielt fint eksemplar.

Og her er det enda verre:











Siden Dyno er nyest, må vi regne med å finne sånt noe som denne med deres navn på: en kniv fra K J Eriksson med skaft og slire i plast.

Og da har vi vel passert grensen for hva som er morsomt. Det får holde med én representant for Dyno, og det blir helst ingen av de to jeg har bilder av her.




Svenske?


Svensk eller norsk produsent av sprengstoff - jeg vet ikke. Når det ikke står annet enn LYNIT på kniven, er det ikke godt å si hvor den kommer fra. Selve kniven er også uten produsentnavn.

Bladet er forniklet, ikke rustfritt.


Denne også er usikker:











Det kunne vel følge kniver med svenske dynamittkasser også, men selv om denne her har Erik Frosts bladstempel, pluss DYNAMIT og MINIT, er det ikke godt å si om den ble levert av et norsk eller et svensk dynamittfirma.






Litt om firmaene


Det er interessant å notere seg noen navn, selv om man ikke skulle være så veldig interessert i industrihistorie. Firmanavnene viser hvilke navn vi kan støte på i kniver.

Firmaenes årstall er interessante for å tidfeste knivene, men her er det kanskje et problem. Jeg vet ikke om enkelte av fabrikkene etter sammenslåing fortsatte å levere varer under sitt tidligere navn. Ikke særlig smart å droppe et navn som alle i bransjen kjenner.



Nitroglycerin Compagniet
Historien startet med at Alfred Nobel grunnla verdens første nitroglycerinfabrikk i 1865, utenfor Stockholm. Samme år dro han i gang det norske Nitroglycerin Compagniet som først hadde fabrikk på Lysaker i Oslo, og senere i Hurum. I 1917 gikk den inn i Norsk Sprængstofindustri.



Norsk Sprængstofindustri ble grunnlagt i 1917 (og fantes fram til 1971), og produserte både sivile og militære sprengstoffer. Den var en fusjon mellom fem tidligere firmaer:

Nitroglycerin Compagniet (på Lysaker, senere Gullaug ved Drammen, 1865-1917).
Haaøen Fabriker (på Håøya i Indre Oslofjord, 1915-1917).
Nordenfjeldske Sprængstof (i Åsen, Nord-Trøndelag, 1904-1917).
Nitedals Krudtværk (i Nittedal, 1882-1917).
Norsk Svovelsyrefabrik (i Hurum, 1917).

Noen logoer som vi kan håpe å finne på kniver:































Grubernes Sprængstoffabriker ble grunnlagt i 1917 (og fantes fram til 1971), og hadde fabrikk i Ski.



Dyno Industrier ble grunnlagt i 1971 som en sammenslåing av Grubernes Sprængstoffabriker og Norsk Sprængstofindustri. Siden 1999 heter firmaet Dyno ASA, og er en av verdens største sivile produsenter av sprengstoff.



I 1965 feiret Norsk Sprængstofindustri A/S hundreårsjubileet for Nitroglycerin Compagniet, og ga ut jubileumsskrift:

Morten H. Magnus: Norsk sprængstofindustri A/S. Oslo 1966.

Der er denne listen over datterselskaper, som viser at en del gamle navn slett ikke var forsvunnet:

Nitroglycerin Compagniet, Sætre i Hurum
Nitroglycerin Compagniet, avd. Svovelsyrefabrikken, Verpen i Hurum
Nitedals Krudtværk A/S, Nittedal
Gullaug Kjemiske Fabrikker A/S, Gullaug, Drammen
Gullaug Kjemiske Fabrikker A/S, Lillestrøm
Nordenfjeldske Sprængstof A/S, Åsen
A/S Aamdal Verk, Åmdal
Norsk Sprængstofindustri avdeling Bergen A/S, Bergen
Dampskibsaktieselskapet Partagas, Oslo
Forsikringsselskapet Eksplosjonsskade, Oslo
Forsikringsagenturet Spinas, Oslo
Norsk Sprængstof, Handelsaktieselskap, Oslo



Det er ellers skrevet mye interessant om fabrikkene, siden de fleste av dem var svært viktige for hvert sitt lokalsamfunn. Foreløpig har jeg bare bladd meg svært raskt igjennom litt av det.

Noen eksempler:

Sprengstoff er dramatiske greier, og en fabrikk som lager den slags, er ikke noe man ønsker seg som nabo. I 1866 ville myndighetene flytte Lysaker-fabrikken til et sted der den ikke var farlig for andre enn fabrikkens egne arbeidere. Det ble ikke noe av, og i 1874 eksploderte den. Etterpå måtte det en høyesterettsdom til for å hindre at fabrikken ble bygget opp igjen på samme sted.

Det var upop å ha jobb på sprengstoffabrikk, og en periode ble det sendt prostituerte og fanger fra Oslo for å arbeide på den på Håøya.

Sprengstoffabrikkene hadde egne båter, for rutebåtene nektet å frakte store mengder dynamitt.

Under krigen var det ikke det minste morsomt å være inni eller i nærheten av et bombemål som laget dynamitt eller svovelsyre.